mandag 14. november 2016

I just want to drink coffee, create stuff and dance

Laget denne til MUD for noen dager siden. Så nå er det to stykker som har vunnet battle som har diplom laget av undertegnede. Funker for meg.

Så. November. Halvveis allerede. Til vanlig er jeg tappet for energi og pågangsmot rundt denne tiden av året. I år går det nokså greit hittil. Jeg krysser fingrene for at det vil vare. Dagene fylles med kaffe, tegning og dans. Også en del turer til psykomotorisk samt ØNH-legen. Også ROS, da. Det kjennes helt okei. 

Jeg  har klart å være litt sosial i det siste også. Ingen selvfølge for meg. Fant ut at det er ganske så hyggelig i Fjordgata 19, også utenom temakveldene til ROS. Forrige uke var jeg der og malte, med skrekkblandet fryd. Jeg er ikke så god på å være kreativ i fellesskap. Men det gikk, og det var godt. Og litt ubehagelig. 

I dag skal jeg på dancehall. Jeg begynner å bli litt mer selvsikker der. Seier.

fredag 17. juni 2016

Å sprenge grenser

De siste tre ukene har jeg vært på junikurs i dancehall. Dancehall er langt utfor min komfortsone, det er det sikkert noen som har forstått nå. Når jeg ikke mestrer noe, når det jeg gjør ikke er fullstendig perfeksjon, så får jeg angst. Hjertet dunker og setter seg i halsen, jeg skjelver og blir kvalm. Hyperventilerer. Vil gi opp det hele og gjemme meg under dyna. Å sprenge grenser er ubehagelig. Likevel så søker jeg konstant etter slike situasjoner. Jeg tør nesten å si at det er en egenskap jeg liker ved meg selv.

Å være modig er ikke fraværet av angst- det er å ha angst og gjøre det likevel.

I går var den siste dansetimen av det som var en tre ukers, intensiv kurs på RAW. Dansen vi har øvet på ble gjennomført og filmet. Midt i byen. Å "vine" på åpen gate, rett ved en kafè hvor folk nyter kaffen sin ute i sola, det var mildt sagt ekkelt.

Jeg kunne har gitt etter for angsten. Trukket meg når som helst. Men jeg gjennomførte. Jeg har gjennomført dansetimer to ganger i uken, i tre uker. Med filming og dansing på åpen gate midt i Trondheim sentrum som avslutning. At jeg knakk sammen rett etter vi var ferdige skulle bare mangle. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å sprenge så mange grenser.

Jeg er litt stolt i dag.

Foto: Ida

torsdag 26. mai 2016

Ha det bra lille venn

I går var jeg et følelsesmessig vrak.

Hvorfor? Jo, på grunn av dette lille vesenet:
Klara.


Jeg måtte la henne slippe i går. Et vondt men viktig valg dyreeiere noen ganger må ta. Hun klødde seg selv til blods døgnet rundt, og det var forferdelig å se henne plages sånn. Har selvfølgelig prøvd alt annet før jeg lot henne sovne inn, men ingenting hjalp. Hun hadde åpne sår som ikke forsvant med medisinbruk, desinfisering av bur/utstyr, annen type "bedding" osv.

Så mye styr rundt en mus, er det kanskje noen som tenker.

Ja, så mye styr rundt en liten mus. En liten mus, med stor personlighet og følselser- akkurat som hunden din, katten hennes, kaninen hans.. Husdyr blir en del av familien, uansett størrelse. Det er vondt å miste den man er glad i.

Så i går var jeg et vrak.
Fordi vi har et tomt bur i leiligheten.

tirsdag 17. mai 2016

Gratulerer med dagen, Norge

Hurra for syttende mai!

I år holder jeg meg dessverre inne i huset, langt unna bråket og folkemengden. Jeg hadde gode intensjoner for i dag. Lagt fram fine klær og alt før jeg la meg i går. Men når jeg stod opp halv elleve kom jeg på hvor dårlig jeg takler store folkemengder, korps og grått vær som minner om vinteren. Så nå er jeg tilbake i joggebuksa, under tre tepper på sofaen med Arrested Development på Netflix og kaffe i hånda. Sprengte bihuler gir meg vel egentlig en ganske god unnskyldning til å holde meg på sofaen, eller?