onsdag 29. desember 2010

Lillehammer duppeditter

Tjohei!

Håper alle har hatt en fin jul? Min var OK. Ikke fantastisk, heller ikke dårlig.

Med maten går det greit. Jeg spiser, av og til mindre enn jeg burde, av og til litt mer. Vekten har gått litt opp siden jeg kom hjem, men med tanke på at jeg mistet noen kilo før jeg reiste, så er det egentlig bare bra.

Nå, vel.. jo da.
Føler jeg mestrer så å si ingen verdens ting.
Frustrerende.
(Spille piano f.eks.. Men så får jeg det ikke til på en time,  da slår det meg at talentet mitt heller ikke ligger hèr, og så gir jeg meg. Klart jeg prøver igjen mange ganger senere, men skuffelsen dukker opp hver gang- jippi).

Innser jeg sier alt feil og på feil tidspunkt.
Misforståelser og greier.

Sukk.

Humøret svinger en god del, noe som jeg tror vil irritere folk rundt meg. Plagsomt, og ikke bare for meg selv.

Vært en del i byen, brukt penger jeg egentlig ikke har.
Uøkonomisk, igjen.

Lei av å være hjemme og lengter etter Bakketun. Minner og gamle følelser står i veien for å slappe av her i Lillehammer. Jøss.

Har kjøpt sesong 2 av Bones og synes det er en fin investering, hø hø.

Nyttårsaften next- Vi får se hvordan det skal gå i år..

onsdag 22. desember 2010

Såjaeh..

Maten blir spist, vekta svinger litt, humøret varierer og feitfølelsen varer.

Jau, jau.

lørdag 18. desember 2010

Mat meg her og mat meg der

Jeg er så ufattelig lei av å spise. Hvor ble det av den gode perioden der jeg ikke lenger spiste i form av tvang, men fordi jeg skjønte at kroppen trengte det og jeg faktisk hadde lyst til å spise? Jeg klarte jo til og med å kose meg med godteri og andre søtsaker.

Nå er det bare er et slit- Spisinga de siste ukene. Jeg kjenner meg ikke sulten, men likevel føler jeg at kroppen ber om å få energi. Mat, kalorier. Den maser, men hodet kjempe imot.

Angst for å være størst.
Angst for å ikke være minst.

Hvorfor er det ikke bare så enkelt som det kjentes i en periode? At tankene ikke styret meg lenger, men at jeg klarte å gjenta ordene de sa til meg på Capio: Mat er medisin, det er ikke noe farlig. Du trenger mat, kroppen trenger mat. En bil kjører ikke uten bensin. Du er bilen, maten besinen. Hvordan skal du kjøre når motoren ikke kan starte..?

Jo da,
jeg vet jeg trenger mat!

Jeg vet jeg trenger mat!!

Jeg vet jeg trenger mat!!!

Men..
..JEG VIL IKKE HA MAT!!!!!

Drit og dra, dumme tanker.

fredag 17. desember 2010

Hodekaos

Gjør ditt, gjør datt. Ikke sånn, nei, det er feil. Spis det, nei det kan du ikke. Ikke spis, jo det skal jeg. Slapp av, kan ikke. Løp, skal ikke. Du er feit, nei jeg vet jeg ikke er. Du er ikke tynn nok, kanskje ikke, men slik er nå min kropp. Du er for stor til buksa, feiting! Nei, buksa er for liten til meg, ikke omvendt. Ikke flink nok, jo jeg duger. Ta en banan, det er sunt. Nei, heller et eple, tenk på kaloriene. Jeg teller ikke kalorier, tenker bare.

Tall og kalorier svever gjennom hodet mitt, selv om det ikke er bevist, de er tilstede.  Pokker også, hvorfor begynte i det hele tatt å pugge denne digre kalori-oversikten for sånn tre-fire år siden? Den er brent i minnet, jeg ser ikke til å noen gang kvitt den..

Banan- *** kcal, smør- ** kcal per 10 gram, Melk- ** kcal per desiliter

Jeg har kommet hjem, til Lillehammer, min familie. Jeg tenkte jeg skulle mestre dette, holde minnene på avstand. Men minnene nærmest angriper meg i dag, de snakker til meg, lar meg ikke glemme den vonde tiden hvor jeg satt akkurat her jeg sitter nå. Minnene som var hverdagen min for mindre enn ett år siden. Sinne, tristheten, irritasjonen- alt ligger der for å ta opp igjen. Skuffelse, for at jeg i det heletatt snur meg til alt og ser på det, kjenner på det og lukter på det. Jeg må stenge det ute, tenke at nå er jeg her og jeg har kommet meg over dette, ut av den fasen. Livet er ikke det samme som den var da, og det er ikke jeg heller.

Men jeg er i en vanskelig periode. Tankene er der jo, om jeg vil eller ikke. Jeg prøver å tenke positiv, se at jeg faktisk klarer dette her så mye bedre enn den gangen da. Og jo da, det er faktisk godt å være hjemme også, men det betyr ikke at det gjør situasjonen mindre tøff. Jeg er ikke helt i form, syk enda, og derfor ekstra sårbar for alt dette.

Bare jeg klarte å få disse forferdelig vonde tanker til å forsvinne, så var alt mye bedre. Men de sier jeg må leve med dette her, kanskje i hele fem år til, kanskje til neste uke(…) Hold ut og vær sterk, det er det dem forteller meg at jeg kan gjøre, og det er nettopp det jeg kjemper for, jeg prøver. Gjør alt jeg kan for å ikke bli trukket av denne riktige veien igjen, tilbake til der det er mørkt.

Sliten, det er det jeg er akkurat nå.

Sliten og lei.

Æsj

Windows Live Writer

Ok, så jeg har en ny pc med Windows Live Writer- Hva det nå skulle være.  Virker kult, hvis jeg finner ut hvordan det fungerer i hvertfall.

Test 1, 2 , 3.

tirsdag 14. desember 2010

Skrevet for ett år siden-- 14.12.2009

Busted. Igjen starter den forbannede greia på nytt!
14.des.2009 kl.16:43    5 kommentarer

ALLE BANNEORD PÅ EN REKKE! Helvette og alt det der!!!!!!!!!!!!!! Nå er jeg så ufattelig forbanna og jeg har INGEN ORD som beskriver hvor sint, skuffet, rastløs, lei og trist jeg er!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Veiing, ned 1 kilo denne uken. Tilbake til der jeg var i sommer.

Time hos psykolog, hun bestemte hun måtte fortelle foreldrene.

Fellesmøtet rett etter. Snakk om anoreksia, Ikke om meg. Eller kanskje jeg er anoreksia. Gud vet. Uutholdelig. Gråt. Sint. Skuffede og hjelpesløse foreldre. Jeg er en skuffelse. Jeg vil ikke. Må spise etter kostlista. Nye regler. Mange, strenge. Ingen skole fram til etter jul. Spise med noen ved min side. Vanskelig. Umulig! Ikke gå på do i en time etter måltider. Sitte sammen med pappa eller mamma i en time etter maten. Ikke lov å lage maten selv. Ubrukelig. Uutholdelig alt sammen. Jeg behandles som en fange. Ikke gjør sånn, heller ikke sånn. Sitt. Bli. Hund? Banner høyt- til foreldrene som virker sinte og skuffede. Jeg forbanner hele verden, men mest meg selv. Mistet verdien. Jeg. Verdiløs. Stakkaren. 18åringen som behandles og oppfører seg som en 4åring. Er dette livet? Jeg er lei, Vil forsvinne. Har fått nok, orker ikke mer. Ingen ord. For mange ord. Klarer ikke skrive, klarer ikke å la være heller. Rot. Rutine. Riktig, eller feil? Jeg har blitt fratatt friheten. Får ikke lov å sitte på mitt eget rom. Privacy people?! Kan ikke blogge eller maile i stillheten. Må sitte med familien i stua. Mamma lager middag. Jeg tygger klissete svisker. **** da! Hjelp meg! Noen..?

Jeg vil ikke mer!!


Allerede ett helt år senere!
14.des.2010  kl. 13:50

I dag har jeg det bra, på tross av at kroppen er sliten enda. Vi hadde vasking av eget rom før lunsj i dag (vasket både mitt og rommet til x, og nå er det "gruppearbeid". Siden jeg fortsatt har feber holder jeg meg litt på rommet enda- møter heller til det som er noe viktigere slik at jeg får mest mulig ut av de timene. Maten har gått så der, så der, og det får bare være slik. Ikke alt kan være perfekt hele tiden, og jeg er optimistisk med tanke på at jeg skal hjem snart og kommer til et litt roligere miljø. Har tro på at det roer seg litt i hodet da også, og at maten blir litt lettere å spise. Gruer meg til all julemat så klart. Kaker og alt det der, dårlig timing, eller bare typisk at ting er vanskeligere siden det er juletid. Her på skolen er maten også litt i veien- Julemiddag osv. Det er ikke lett! Men okei, jeg får ta det som det kommer i år. Det blir i hvertfall 100 ganger lettere enn det var for ett år siden, og bare for dét er jeg kjempe takknemlig!

Nå er det bare 2 dager til jeg skal hjem,
og 5 dager til jeg ser x igjen.

Livet er ikke så verst,
selv om man har en nokså tøff periode.

Det finnes nesten alltid noen små lyspunkter i hverdagen.

That's nice!

♥- Anne

mandag 13. desember 2010

"Jeg er ikke syk, bare ufrisk"

De slår seg litt vrang, disse spiseforstyrrende tanker. I dag var jeg hos psykologen på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Levanger, og jeg tror jeg fikk snakket ut om mer på denne ene timen enn det jeg har fått gjort alle de gangene jeg har vært der siden sommer, til sammen.

Maten har ikke gått helt etter planen den siste uken. Kanskje av flere grunner. Da jeg var på Capio sist uke hadde jeg omgangssyke, noe som fører til litt vektnedgang, men ikke så mye at det har noe å si. Da jeg kom tilbake til Bakketun begynte jeg å bli nokså forskjølet (dessuten kom utslettet tilbake óg) og nå sitter jeg med feber på rommet mitt store deler av dagen. Matlysten forsvinner i samme sleng, og det gjør det veldig, veldig vanskelig å spise riktige mengder mat. Faktisk så krever det masse selvdisiplin å møte opp til alle måltider, og jeg kan si at jeg ikke har klart det hver dag- Spise lunsj, middag eller kveldsmat. Resultatet av det viste seg da også litt på veiingen i Levanger i dag, men igjen, ikke "farlig" mye. Behandleren min har tro på at jeg får ordnet opp i trøbbelen med maten når jeg kommer hjem til juleferie og når feberen er borte.. Satser på at han vet best, og at anorektisk tenkning blir mindre snart. Det er ubegripelig slitsomt å holde tankene på avstand og en del av meg vil helst bare slippe dem til, høre på dem, og tro på alt det destruktive det forteller meg. Men jeg vet bedre etter dette året, etter innleggelsen og behandling på forskjellige steder. Jeg kán ikke la monsteret styre meg, lede meg i feil retning, ikke nå som jeg vet forskjellen på riktig og galt. Ikke når jeg vet hva galt fører til.

Uansett. Jeg kan ikke snakke bort at jeg faktisk har en veldig tøff periode nå. Jeg må nesten bare akseptere at det er slik nå, og at jul rett og slett er en vanskelig periode for oss med en spiseforstyrrelse, selv om jeg faktisk er mye friskere enn jeg var for et år siden, forige jul. Dessuten så er det ikke verdens undergang heller, denne nedturen pga sykdom og jul. Julen og maten som hører til varer kun til etter nyttårsaften og så er alt tilbake til normalt.
Det håper jeg.

Jeg klarte i hvertfall å la meg overtale til å spise 3 knekkebrød til kveldsmat i dag, så det er jo en start.

fredag 10. desember 2010

Få det ut!

Litt tom for ord i det siste, likevel er det så ufattelig mye som går rundt i hodet mitt.

Capio er om sagt avrundet, ferdig. Behandlingen på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Levanger fortsetter, maten varierer fra veldig vanskelig, til ikke vanskelig i det hele tatt, og til helt OK. Humøret er tipp-topp i orden, men kroppen og hodet er veldig slitne. Snart er det juleferie og drar jeg hjem til Lillehammer, til familien, dyra og til x som skal tilbringe hele juleferien hjemme hos meg.

Det slår meg at det er litt rart. Det at jeg plutselig står på egne ben, uten Capio sin hjelp. At jeg kjenner det på meg likevell, selv om jeg for mange uker/måneder siden følte at jeg ikke var pasient i Fredrikstad lenger, siden jeg ikke var der så ofte den siste perioden, sånn etter sommerferien. Jeg trodde ikke jeg kom til å legge merke til at jeg nå har avsluttet på ordentlig, men jeg gjør det, virkelig. Misforstå meg rett- jeg følte meg véldig ferdig der, jeg har lært alt jeg kunne lære, og jeg har blitt utrolig mye sterkere og jeg har fått masse personlig innsikt og alt det der..

Men så sitter jeg nå her, med tanker som forteller meg at jeg er tjukk, at jeg må ned i vekt. Gamle, kjente tanker som skremmer vettet av meg. Jeg vet jeg må ignorere dem, og jeg jobber med saken,
men det er så klart overraskende vanskelig igjen.

Å få slengt til deg at du ikke har anoreksi lenger, det er absolutt ikke så lett som det burde være, og jeg får lite glede ut av ordene som bekrefter at jeg "er frisk". Jeg vil nå ikke tilbake til syk, sykere, sykest heller. No way, aldri i livet at jeg skal falle tilbake til foten av fjellet! Det var et helvette av et liv, om man i det heletatt kan kalle det livet. Det er bare slik at jeg nesten ikke tør å innrømme for meg selv at jeg faktisk har det litt vanskelig enda i korte eller lange perioder. Redd for å skremme folk igjen, meg selv inkludert. Redd for føle den svakheten som jeg så ofte følte, for å føle meg sårbar, atter en gang. Det å ha det tøft kjennes nesten som noe forbudt, og det er jo helt feil. Ingen forventer av meg at jeg bare har det fint nå som jeg har lagt Capio og innleggelsen bak meg.. Det er ingen krav å smile hver dag. Er det vel? Capio har fylt baggen min med masse viktige ting, og nå som jeg er ferdig der er det opp til meg og ingen andre hvordan jeg vil bruke det, og jeg bruker det, hver bidige dag. Hvis det slik som i dag dukker opp en haug med negative tanker, så kan jeg ikke noe for det. Tankene er der, stemmene skriker. Men jeg bestemmer selv hvilke ord jeg hører på, hva jeg tar inn til meg. Jeg gjør det jeg kan, og bedre en mitt beste kan jeg ikke gjøre.

Unyttige ord, masse vissvass.
Likevel, mye viktig for meg.

Skriving er terapi i seg selv.
Jeg får oversikt.

RO.

torsdag 9. desember 2010

Trening og anoreksi

Jeg tenkte det ble på tide med et innlegg om trening. Ikke trening som i "Hurra, jeg elsker trening, nå skal jeg trene til jeg er super sterk", men heller noe som "Hurra, nå trener jeg til alle kalorier er forbrent og jeg føler at hjertet hopper ut av brystkassa og jeg kommer til å svime av!".

Jeg liker trening. Eller kanskje jeg ikke gjør det lenger.
Jeg vet faktisk ikke riktig..

Da jeg var veldig syk var jeg en av de som misbruker trening for å forbrenne kalorier. Trening var tvang, og jeg kunne bare glemme å sove om ikke alle mine øvelser hadde blitt gjennomført. Klarte jeg ikke alt jeg hadde planlagt, så ble det dobbelt så mange situps eller knebøy dagen etter. Ofte ble det trening til sent på natten, mest fordi jeg ikke begynte før foreldrene mine hadde lagt seg. Jeg var redd for å bli oppdaget. Dagen i dag vet jeg faktisk ikke hvor mye foreldrene mine visste. Der og da var jeg så opphengt i min anorektiske lille verden at jeg trodde at ingen ante hva jeg drev med. Visste de for eksempel at jeg løp trappene i sykehuset, minst 3 ganger i uken, til tolvte etasjen og ned, og det 2 ganger etter hverandre? Visste de at jeg løp fra skolen til byen når jeg var ferdig på skolen eller hadde pause? Til og med da det nærmet seg 30 minusgrader..?
Jeg aner ikke hvor den "energien" kom ifra, for en ting er jeg sikker på, og det er at jeg neppe fikk noe ut av mat eller drikke. Om jeg så hadde spist ble det ikke i magesekken og var altså utilgjengelig for å bli brukt som energi til jogging eller trappløping.

Det jeg vil fram til med dette innlegget er at trening under en alvorlig spiseforstyrrelse er det dummeste man kan gjøre. Om man ikke kjenner det når man er midt opp i skitten, så kjenner man det i etterkant. Jeg kjenner det i etterkant.

På mandager er det KRIK, og siden jeg elsker KRIK så blir jeg med å hver mandag. Det gjorde jeg denne mandagen, jeg spilte fotball med de andre. Siden jeg er et menneske med et stort konkurranse instinkt og er perfeksjonistisk i tillegg, så gir jeg enten alt eller ingen ting. Når jeg først har kommet i gang, så gir jeg meg ikke så lett, og når det kommer til trening så settes alle anorektiske tanker i gang med det samme jeg begynner å løpe. Så jeg løp, og hei, jeg løp til jeg mistet pusten. Atter en gang begynte jeg å hyperventilere. Takk Gud for at jeg i hvertfall er litt etterpå klok og skjønner at jeg virkelig må gi meg når det har kommet helt dit. Jeg klarte, etter å føle meg som en person med astma, å gå til rommet mitt for å slappe av. Rødt i ansiktet som en tomat og med en puls som de fleste ville fått etter en skikkelig hard treningsøkt.

Dagen etter spurte noen om jeg hadde lyst å bli med til styrkerommet, og jeg sa ja. Så klart, for jeg vil mer enn gjerne bli en smule sterkere enn det jeg er nå. Jeg er så svak som, jo, det svakeste som finnes. Skiftet til tights og en alt for svær t-skjorte, og klar for en rolig treningsøkt. Vi begynte med å sykle i 5 minutter, og ærligtalt så hadde jeg etter 2,5 minutter gelé i bena og følelsen av at jeg ikke kunne mer. Men jeg holdt nå ut i hvertfall. Så tenkte vi å gjøre litt mageøvelser og hun og jeg var ett stort kontrast. Hvor i alle dager er det blitt av mine magemuskler som jeg for ikke ett år siden klarte å ta så alt for mange situps med?! Hvorfor blir det for mye med 25stk!

Jo, se her. I den tiden jeg var underernært og trente hver eneste dag, så har jeg ikke styrket noen muskler. Nei, heller det motsatte. Jeg hjalp til å bryte ned hver eneste muskel i kroppen min ved å gjøre alle mine tvangsøvelser. Når man ikke har noe næring i kroppen, ikke noe fett å forbrenne, så tærer kroppen din på musklene, og det gjorde min kropp. Det har jeg innsett nå i etterkant, selv om jeg til tider fortsatt har veldig vanskelig for å tro det. Dessverre blir jeg minnet på det hver eneste gang jeg har lyst til å være litt aktiv. Jeg blir utrolig fort sliten. Pulsen stiger til toppen med en gang jeg begynner å løpe og når jeg har lyst til å trene f.eks. magemuskler, så gir jeg opp etter noen få minutter siden det er så smertefullt- ikke bare fysisk, men mest psykisk. Jeg blir minnet på hvor destruktive alle mine handlinger var. Så dårlig som jeg har sørget for meg selv og min kropp. Hvordan kunne jeg la det gå så langt, og ikke en gang forstå at det jeg holdt på med var galt og egentlig ganske farlig?

Jeg håper det kan være en liten tankevekker for deg som fortsatt tror at man kommer langt bare man trener til man nesten svimer av, for det er faktisk ikke noe å tulle med. Du vil mest sannsynlig angre senere, når du i framtiden kan trene igjen på en fornuftig og trygg måte.. Jeg kan ikke snu tiden, dessverre, så det eneste jeg kan gjøre nå er å ta det steg for steg. Ett skritt om gangen.

Litt dumt at jeg bare har 2 gir:
ALT eller INGENTING.

Håper at jeg noen gang kan begynne på et treningssenter eller noe, slik at jeg kan få hjelp til å bygge opp både kondisen og muskler på en forsvarlig måte. Det er lite gøy å føle at man kan kollapse etter å ha løpt i bare 5 minutter..

Jul, o vanskelige jul med din glede og frustrasjon

Om en uke starter juleferien og jeg skal hjem til Lillehammer, til mine foreldre og søstre. Jeg kjenner det er på tide med en liten pause nå, å være litt borte fra alle folk, aktiviteter og vanskeligheter.  Jeg er sliten i kroppen og dermed følger hodet. Det er så mye som skjer hele tiden, så mye folk, at det frister veldig lite å stå opp om morningen. Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vet ikke om jeg burde tvinge meg selv til å bli med på alt, eller om jeg skal stå over det som er verst og heller være på rommet mitt.
Hva er lurt liksom?

Juleballet nærmer seg, og det er den tingen jeg synes blir vanskeligst. Jeg vil ikke pynte meg med kjole og hele pakka, men å komme i olabukse når alle de andre har gjort noe ut av dette(...) Nei, da føler jeg meg som en gledesdreper, så det er nå ingen mulighet. Jeg kunne bare droppet det hele, men så må jeg lese dikt med resten av dramaklassen, og jeg hverken kan eller vil stå over dén delen. Altså blir det å gå i kjole da?

Egentlig synes jeg at jul er veldig koselig, men det har så mange vanskelige sider at det ødelegger litt. Eller kanskje det bare er jeg selv som lar vanskelige følelser og tanker ødelegge denne perioden. Kanskje nøkkelen til en fin førjulsperiode er å smile og konsentrere meg om det som faktisk er mulig å glede seg over?
Lettere sagt enn gjort.

Alt det styret rundt jul setter i gang alt for mange tanker. Destruktive tanker som bare minner meg om hvordan ting var for et år siden, da alt var på sitt verste. Jeg klarer ikke å la være å henge meg opp i det. Jeg må gi slipp, tenke at det som har vært har vært, og nå har jeg faktisk muligheten til å gjøre en forandring. Likevel er det akkurat det jeg gjør. Jeg henger meg opp i det, klarer ikke å gi helt slipp på det. Minnene er mange, og selv om jeg vet bedre, så føles det trygt. Tryggheten ligger i fortiden, mens alt det nye som skjer nå kjennes så utrygg, ukjent. Jeg forstår det ikke selv en gang, hvorfor i alle dager ting blir så skummele når det er nytt.

Jeg har lyst å være med de andre og jeg prøver. Jeg hár prøvd. Jeg er ikke den typen som bare gir opp, men bena mine kjennes ut som gelé når jeg står i klasserommet i tredje etasjen. Juleforberedelser, pynting. Hvor skummelt kan det være å sette seg på en stol, spørre hva jeg kan hjelpe til med, og bare sette i gang med kreativiteten? Barneskoleelever gjør sånt, så hvorfor skal ikke jeg, som nittenåring, klare dette da? Er det musikken som gjør det vanskelig? Julestemninga? Pepperkakene?

Kom igjen, Anne! Du vet jo hva de sier til deg; Du har kommet halvveis skoleåret allerede! Du klarer et halvt år til, du. Jo, det vet jeg at jeg gjør. Men jeg trenger en pause. En tenkepause, hvilepause, kvitte-meg-med-negativetanker-pause. Tankene er i fult kjør,  og jeg trenger tid til meg selv for å sette en stopper for det. Bare se på bloggen min, se hvor rotete og innholdsløse innleggene er for tiden. Ingen nyttige ord, bare surr.

Sukk. Jeg er sliten. Men uansett om det er tåkete, så skal jeg prøve å ikke la det bli til en mørk sky slik som det gjorde på denne tiden for et år siden. Slik jeg fikk det til å bli.               Ikke i år.

tirsdag 7. desember 2010

Mørkets galskap

Under en varm dyne, lyset er slått av, du er sliten og veldig klar for å sove.

BAAAM! Kløen er tilbake.
Kløe i ansiktet, kløe på ryggen, kløe på bena.
Kløe overalt!

Klø, klø, klø.

Opp og stå. Ut av senga, bort til andre siden av rommet.
Og så tilbake i sengen.

Kløen er borte, og det i hele 3 sekund.
På'n igjen.

Fader og, jeg orker ikke dette her. Ikke nå!

Står opp, går fram og tilbake, smører et tjukt lag av den fine salven fra apoteket på alle steder som klør. Legger deg igjen.

Men i *** !
Gi deg, slutt!

Sitte, ligge, stå,
sitte, ligge, stå,
sitte, ligge, stå..

Jeg tror at eksemen er tilbake.
Ubehag i kroppen, følelser som ikke kal være der.

Angst for det ukjente, for det jeg ikke vet hva er.
Uro. Åh, pokkers angst! Åh, grusomme mørket!

Neppe at jèg får sove i natt.
Ikke foreløpig.

fredag 3. desember 2010

Avsluttet kapittel

Den siste samtale, en siste fika, et siste farvell, og et endelig
"håper vi aldri ses igjen"                  (ikke som behandler-pasient).

Enda en avsluttet kapittel. Livet fortsetter utenfor Capio's gule vegger, og det livet skal jeg fortsette å leve nå. Jeg har kjempet meg ut av den sannsynligvis mest vanskelige perioden i mitt liv, og jeg kunne ikke klart det uten den hjelpen jeg har fått her i Fredrikstad. Så kjære Capiomennesker: Takk for at dere gjorde kroppen min frisk og at dere åpnet mine øyne, slik at jeg fikk sett at livet er en bra ting- det var verdt å kjempe for!

"Da din behandler i Levanger ringte meg her om dagen tenkte jeg, Anne er ikke ferdig her, hun trenger de siste ukene hennes. Så kom du hit og jeg ombestemte meg. Anne, hun har skjønt det. Anne er sterk og har selv om hun hadde tilbakefall klart å komme seg opp igjen, tilbake på bena. Hun er ferdig her".

Jeg er ferdig!

Nå blir det å spise kveldsmat, hvile og ta toget tilbake til Verdal.
Hurra!

torsdag 2. desember 2010

Frustrasjon på Åsebråten

Status:
Lei av dårlig stemning i det gule huset!

Det skjer ting som ikke hjelper på humøret. Folk er sinte, lei seg og trette av at ting er slik som det har blitt til- det er sånn jèg opplever ting. Jeg kan ikke snakke for de andre jentene her.

Og når jeg da googler litt på nettet og kommer over en artikkel hvor jeg leser bl.a. denne setningen her, så blir jeg bare irritert:

Kanskje det er en litt trist dag for dem som ikke kan komme hit lenger, men jeg tror de får et like godt tilbud andre steder.


Les mer her om du vil:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7375101

Men, bare "litt trist" sier du? Trist er det så absolutt, men hva med å bruke noe større, som ødeleggende, forferdelig, urettferdig og "håpdreping" når det gjelder troen på å bli frisk fra dette helvette (...)?

Jeg forstår jo at det må til, slike forandringer. At det åpner seg mange nye muligheter til bedre behandling og tilgjengelige plasser, det er bare bra. Men, ikke si at det báre er litt trist. Nei, fy søren altså.

// For å ikke bare snakke negativt om stedet nå, så må jeg jo tilføye at jeg er evig takknemlig for all den hjelpen jeg har fått her, og jeg har funnet ut at détte er faktisk et sted som tilbyr så utrolig bra hjelp- Det er vel akkurat derfor det er så mye frustrasjon rundt det hele. Jeg er veldig heldig som har fått hjelp av alle de gode menneskene her i huset //

Savner deg ♥

Meste parten av dagen i dag har gått til Grey's Anatomy episoder fra den nyeste sesongen. Sverigeturen med jentene fra leiligheten i går var knall, men jeg tror jeg brukte penger på litt unødvendige ting. Det er vel kanskje lov en gang i blandt, eller? Grey's og Bones er det nest beste hjelpemiddelet mot angst og panikkanfall, i tillegg til kokt vann med ingefær som jeg får servert her når jeg ikke får sove om kvelden.

Takk Gud for at det bare er 1 dag igjen til jeg reiser tilbake til Verdal, for visse personer er godt savnet og jeg gleder meg til å komme til et "friskt" miljø igjen. Håper bare at helsen min er bedre enn disse siste dagene, for det er lite gøy å reise så mange timer med tog når man har spysyke.. mumle.

Herr Angst fant meg igjen i dag. Så flott, at hver gang jeg kommer til Capio, så finner "de" meg. Minner fra Anoreksia, Herr anst, Frøken Uro og alt det andre. Jeg er så glad for å avslutte her i morgen. Jeg er så utrolig férdig på dette stedet!

Hah, jeg kom over denne her, nå nettopp!
Anorektikers syn på kake? Det var i hvertfall mitt syn på den type mat, tidligere i år..

onsdag 1. desember 2010

Angst

Snikende kom den igjen, slik som den ofte overrasker meg når jeg er på Capio etter å ha vært borte en god stund. Jeg kjenner ikke på følelsen av å være sliten når jeg er på Bakketun, kanskje jeg kjenner meg en smule trett. Når jeg så kommer til Fredrikstad har jeg ikke stort annet å gjøre enn å kjenne og lytte til kroppen, og så finner man fort ut hvor sliten kroppen égentlig er. Jeg fant ut av det i dag.

Først kjenner man seg sliten og trøtt, så får du plutselig en fornemmelse av å være syk- pulsen stiger,  du kaldsvetter og etterhver, etter du ikke lenger klarer å sette fingeren på hva som feiler deg, så går følelsene og tankene amokk. Angst, o herlige angst.

Pulsen gikk opp etter middagen i dag, en skikkelig mettende, Capio-middag. Svimmel har jeg følt meg i noen dager, men jeg tenkte at det ikke var annet enn fordi jeg var sliten etter en reise på nesten tolv timer fra Verdal og hit. Har kjent litt på den "jeg-er-ikke-helt-i-form-følelsen" og fikk da jeg fant ut at jeg hadde puls på over 100 at jeg skulle ta meg en tur innom personalet, som sa de skulle ta puls, blodtrykk og temp etter kveldshvilen. Så ble det, og pulsen var som jeg trodde, mens jeg ble overrasket av at jeg hadde en feberlignende temperatur.

Jeg gikk opp til rommet igjen, men fortet meg ned noen minutter senere, for jeg ble plutselig veldig usikker på om jeg var enten sliten, syk eller rett og slett hadde angstanfall. Jeg er nok ikke helt frisk, men angst hadde jeg garantert. En Capio-greie, eller rettere sagt noe som skjer meg når jeg kjenner ubehag eller ukjente følelser i kroppen min. Jeg takler det ikke så godt, visst. Det er ikke første gang dette skjedde mens jeg har vært på Capio for å si det slik. Kroppen får endelig lov til å slappe av, men jeg som aldri har vært en knupp til å hvile(...) Jeg sliter med å tillate meg selv å slappe av, selv om jeg hver kveld har sagt nattinatt til folka her for å så gjøre meg klar til å legge meg. Gjett, jeg har ikke fått sovet før mange timer senere, om jeg nå var så trøtt at jeg ikke klarte å stå på bena eller ei.
"Hååå, har du sett på noe sånt? Så fint, tjukt hår du har!"

Og det er sant, behandleren min har rett. Mitt hår er nokså tjukk, og det er et så ufattelig stor forskjell fra hvordan det så ut i februar i år. Jeg mistet mye hår, det var tynt, slitt og ødelagt. Nå ser det livlig og frisk ut. Vet du hvorfor? Jo, fordi hele kroppen min ér frisk, den er reparert og nå klarer jeg å ta vare på den. Jeg vil ikke tilbake til den tiden der kroppen fikk meg til å se ut som en kreftpasient, aldri.

Nettopp hatt den daglige samtalen med henne, og fått ordnet opp i noen ting igjen. Tenk, snart har jeg tilbake oversikten som virket så fjern den siste tiden. Jeg innser at selv om jeg ikke går ned i vekt nå, så er det innmari viktig å opprettholde egenbehandlingen når jeg ikke har Capio som støtte lenger. Jeg har gjort enn tøff jobb til nå, men jeg må fortsette med det i tiden framover også, for vanskelige perioder kommer det alltid til å være, det er menneskelig.

Vekten har svingt en del siden sommer. Jeg var kommet til toppen, falt litt ned, og enda litt lengre, men klarte så å ta tak i det med egne hender, og nå er jeg tilbake hvor jeg startet, eller hvor klatringen tok slutt. Nå må jeg bare sørge for at jeg ikke faller nedover igjen.. Jeg klarte å stoppe snøballeffekten denne gangen, så jeg må tro på meg selv når snøballen begynner å rulle feil vei neste gang jeg opplever motgang. Jeg er sterkere nå, jeg fikk virkelighetsprøvd det.

Og sånn går nå dagene. Samtaler med meg selv, samtaler med de som har peiling. Øve, prøve, feile og lære. Ute er det kaldt og lengre mørkt, så vinterdepresjonen er blitt et tema for noen mennesker. Heldigvis er det stearinlys inne i huset, og julekalenderen er satt i gang. Til og med juletreet har kommet inn i matsalen!

Jeg hadde ikke hadde tenkt meg til byen i dag, ingen dager i denne uken egentlig, men jeg tror neppe at jeg holder ut å sitte her inne hele døgnet, og dessuten må jeg kjøpe en spesiell greie, og Verdal er nå ikke å sammenligne med Fredrikstad, så da, god unnskyldning for å stikke ut i kulden likevel. Dessuten er det sol i dag, og frisk luft frister!

 Og til slutt:
 
                                                  Jeg savner Bakketun.

tirsdag 30. november 2010

November måneden

En måned med mange utfordringer, opp- og nedturer, kulde, hjertevarme og starten av en avsluttende uke på Capio anoreksi senteret i Fredrikstad.

Månedens..
Høydepunkt:
En ny person har kommet i livet mitt, og jeg har gjennomført alt det vanskelige på veien, uten å grave meg ned i det som er vanskelig for å så bli der nede og gå tilbake til gamle og dårlige vaner. Dessuten så har jeg lært at jeg kan være stolt av meg selv, og har hatt noen lykkestunder der jeg klarte det óg.
Nedtur:Humørsvingninger på grunn av monstertanker rundt mat og kroppen. Usikkerhet og frustrasjon. Utslett/eksem i hele ansiktet; det klør noe så forferdelig og er et kjempe stygt syn!
Mat:
Sushi, ble helt hekta da jeg var på skoletur i Budapest! Spist det hele 3 ganger i løpet av en liten uke, hah. Og så har man jo den gode gamle- Varm kakao, den er tidsløs.
Film:
Har ikke vært så mange siden starten på Bakketun, men jeg og Thore så Trolljegeren på kino- Den var nokså komisk, egentlig. Ellers så har jeg sett en del halve Varg Veum filmer, men så ble jeg fokusert på noe annet i steden for.
Bok:
En nederlandsk en, Spiegelbeeld. Historien som er skrevet av Sharmeela de Roo, ei som har slitt med en alvorlig spiseforstyrrelse i ti år- men hun er frisk dagen i dag!
Utfordringer:
Kommet i massevis denne måneden. Først og fremst anorektiske tanker som plaget meg igjen etter en periode med fred i toppen. Ellers turen til Budapest, som var en stor prøve for meg når det gjelder å være med folk, annerledes mat og mye aktiviteter. Og så er det så klart den forestillingen som virkelig satt prestasjonsangsten på prøve, og tillitten til meg selv, ikke minst!

Nå er jeg i leiligheten igjen, hurra! Snakket med min behandler om at "å være nede i miljøet var virkelig ingen mulighet for meg, jeg som prøver å glemme hvordan den tiden var der jeg sleit så utrolig med å få ned all mat og der hvor personalet ser på hvordan du forsyner deg selv til alle måltidene.. Det er tre andre, veldig koselige jenter der opp nå, så det gjør det litt lettere og bedre å være her i huset. Dere er gode, alle sammen!

Samtalen med behandleren i dag.. Vel, behandlingsplanen er skrevet, uten store forandringer fra forige gang jeg var i Fredrikstad. Hun har sett på ansiktet mitt, som ser jævlig ut i dag.
Og nå har jeg måtte betale rundt 600 kroner på salver, sjampo og hudkrem. Hun tror det kan være eksem- Hipp hurra, så flott at det, av alle steder, kom i trynet! La oss håpe det hjelper. Ville spist en hel kake om det hadde gjort at kløen forsvinner(...)!

Planer framover er å slappe av. Kroppen og hodet er sliten av reisinga og her har jeg faktisk muligheten til å ikke gjøre noen ting i noen dager. Å ja da.

mandag 29. november 2010

1. dag av siste uken

Ankommet Capio igjen.

Litt av en togreise, dere!
Nå er det bare å slappe av, spise og håpe at behandleren min bestemmer å gi meg en plass i leiligheten i denne siste uken!

Enn så lenge- spise og hvile nede med de andre.
Skitt au
Første dagen på Capio.  22.februar 2010.

søndag 28. november 2010

Kofferten er pakket. Igjen.

Jeg er sliten. Pakket kofferten til i morgen siden jeg skal ta 0603-toget i retning Fredrikstad, for aller siste gang. Jammen blir det en slitsom togreise, og jammen blir det godt å komme til et sted med de mest herlige mennesker og ro rundt meg. Jeg trenger det så ufattelig mye nå.

Dagen i dag har vært fylt med noe angst, spising, klemmer og den vanlige tak-stirringen som skjer på de fleste søndager. Ansiktet mitt er rødt og flassete av utslett, noe som klør så sinnsykt mye. Jeg føler meg allerede feit, vanlig greie, men på grunn av trynet mitt føler jeg meg enda mer elendig og stygg. Sukk.

Pcen min lager lyder som om den skulle eksplodere snart, så jeg får litt småpanikk og tenker jeg slår den av og sier natta for i dag!

Blogges nok når jeg er på Capio og har all verdens tid!

lørdag 27. november 2010

Seieren

Mye har skjedd. Siden jeg startet skoleåret på Bakketun, siden jeg kom tilbake fra Budapest, siden forestillingen i går(...) Jeg har vunnet store seier, utfordrett meg selv på fronten av sceneskrekken, sosialangsten, prestasjonsangsten, fettfobien og en smule for mye perfeksjonisme.

På tross av at jeg kjenner at jeg virkelig trenger denne siste uken på Capio, selv om jeg føler meg slapp, sliten i hodet og kroppen, og nokså ubehagelig i min egen kropp, så har jeg så langt gjennomført alt i dette skoleåret, fra punkt til prikke, noe jeg aldri kunne drømt om å få til- ikke enda, ikke dette første halvåret på folkehøyskolen.

I en god del uker har vi, dramaklassen, jobbet med å lage en forestilling. Laget den selv, fra bunnen, alle karakterer, selve handlingen, alt. I går var den "store dagen" da vi viste resten av skolen hva vi kunne, og det gikk bra!

Jeg har overgått meg selv på flere fronter, og jeg har en god grunn til å være stolt. Likevel- en tur innom Capio er nødvendig, for jeg trenger å snakke ut om noen ting og la kroppen mi få hvile litt. Så heia hopp, jeg kommer nedover en tur fra mandag til fredag, og det er faktisk de siste dagene jeg kommer til å tilbringe i det gule huset på Åsebråtveien!

torsdag 25. november 2010

Hjernekrigeren

Det er så vanskelig å forstå. For andre, for meg. Er det i det heletatt en logisk forklaring for disse følelser som sniker seg bak ryggen min og lekeR med meg som om jeg hadde invitert dem personlig? Nå kommer den, uroen er klar for å angripe, angsten Ignorerer besøksforbudet, den inviterer seg selv på besøk i min kropp, til mine tanker.

Du leker med meg, din idiot! Jeg adlyder ikke på dine ord, men jeg hører deg hviske dem i øret mitt. Jeg forstår deg, snakker samme språk som deg, noe jeg skulle ønske jeg aldri hadde lært meg selv. Ditt språk, dine onde ord, de er ikke bra, hverken for meg eller menneskene rundt. Du har fått meg til å gjøre ting i fortiden, jeg angrer, og likevel, du får meg fortsatt til å holde fast i tiden som har vært, du nekter å gi slipp.
Hva er det du vil med meg? Har du ikke forstått mitt NEI? Var jeg ikke tydlig nok, snakket jeg for lavt, ikke overbevisende nok? Tror du ikke på meg, du, din tyv? Du stjal mitt liv, men jeg stjal den tilbake, med hjelp av andre, for du var for sterk til å slå alene, på egen hånd. Dine hender av stål holdt meg rundt halsen, men jeg fikk deg til å slippe taket for en stund, og jeg slapp unna deg, selv om det tok tid å løpe ifra deg, kvitte meg med deg.
Du er ond, du. Du fortsetter å lete, du gir aldri opp, og selv om du er sliten så er du der enda, du leter etter meg og prøver å få meg tilbake. Men vet du hva? Du er alene, og jeg har mange fler. Venner som drar meg opp, ikke ned i driten, for jeg vet at det akkurat det du vil, dytte meg tilbake til det som er svart, mørkt og ensomt er det i din verden. Du er djevelen selv, i deg finnes det bare vondt.
Jeg kjemper, dag inn og dag ut. Jeg løper med deg i mine fotspor, og skal jeg fortelle deg at det er ufattelig slitsomt? Du skjønner, jeg er lei av deg, jeg vil ikke ha deg. Jo, jeg savner deg, men jeg vet det er forbudt kjærlighet, den tingen mellom deg og meg. Du er egoistisk, tenker bare på deg selv. Du utnytter mine gode sider. Du mangler samvittighet, noe jeg har mye av- Du ser på det som noe svakt. Tar alltid de som ligger nede, har egenskaper som er lette for deg å ta tak i, ødelegge og misbruke. Du gir meg skyldfølelse overfor mennesker når jeg hører på deg, og dårlig samvittighet når jeg ikke følger dine befalinger, du kjefter til jeg får hodepine.

Du gjør meg så sliten, så sint og irritert. Det verste av alt, det er at det ikke bare er meg det går ut over. Det gjør andre vondt, forvirret og fortvilet. Kan du slutte, for èn gang?

PLEASE sier jeg!!
Vær så snill...

Budapest

Vi kom tilbake på Bakketun, natt til torsdag. Turen til Budapest har vært bra for meg, på godt og på ondt. Den har vært lærerik, utfordrende, rimelig tøff og nokså koselig.

Flyturen, Kakao med krem, danseforestilling alt for mye shopping og pengesløsning, restaurantmat, metroturer, synagogebesøk, brudd av 3manns-regelen, Fat Mo's, lite søvn

..og mye mer.

En stor påkjenning for kroppen og hodet. Ikke bare moro og enkelt, forsåvidt utholdelig i seks dager, en god øvning til NY-turen i vår og noe jeg tror jeg trengte å prøve ut en gang.

Glad for å være tilbake, med gode minner og alt som hører til.

Så er det Capio på mandag, da...
FUCK IT. 


tirsdag 16. november 2010

Her og nå og Budapest

"Hvis vi ser på utviklingen din siden du startet på Bakketun har det gått litt opp og litt ned. Du har en nedtur nå, Anne. I hodet pågår kampen på full guffe, kroppen din er sliten og i din strid mot kroppen er det lett gjort å la det gå ut over maten. Vekten er stabil, noe som vil si at du gjør en kjempe jobb, og det må du være stolt av, du. Ikke skam deg så mye som du gjør. Det er ingen skam i å spise normale mengder mat og du er flink som spiser litt ekstra om kvelden når du ikke har spist nok på dagen".

På Regionalt Kompetansesenter For Spiseforstyrrelser i går klarte jeg ikke å la være å gråte et par tårer. Det er en hard jobb å hele tiden måtte kjempe mot deg selv, eller, noe inn i deg som kjennes så sterkt som det gjør nå for tiden. Som sagt, vekten holder seg der den skal. Jeg hverken overtrener eller isolerer meg selv, og skolen, og da spesielt dramatimene, får meg til å glemme alt det negative.

"Du kunne jo brukt alternative tanker og annen kognitiv terapi, men det virker nå som du virkelig har innsikt når det gjelder dette her. Du vét, du ser og du tror. Du observerer ting og ser ut til å kunne dette her godt nok, så det kjennes vel kanskje litt ubruklig ut?"

Ja, jeg vét jeg ikke er feit, jeg sér at jeg er normalvektig og jeg tror på det andre sier om meg. Dessverre finnes det en ting som heter følelse (i denne sammenhengen er det en dårlig ting), og den følelsen av å være udugelig og smellfeit kan bli veldig voldsom og virkelig til tider. Derfor denne nedturen.


"Nei, Anne!
Du har ikke noe traktordekk,
du har heller sykkelhjul, du!"


Jeg tror jeg kunne trengt en liten uke på Capio akkurat nå, bare for å høre at mine følelser ikke stemmer, litt oftere enn jeg hører det her hvor jeg vil leve et liv uten fokus på bare meg selv. Jeg skal dit for siste, avsluttende gang i uke 48.

 I det gule huset er selvfokus hele greia. Jeg er der for meg selv, og jeg har opplevd ukene på Capio som de ukene der jeg blir konfrontert med både det positive og negative ved meg selv, og der er stedet hvor jeg kan jobbe med slik dilldall- Egenfokus, man trenger det til tider. Det er rett og slett litt godt å bare være- ikke tenke på hva andre ville tenkt om det, det eller det.

Her på Bakketun tenker jeg automatisk på andre før meg selv, og selv om det ofte er en bra ting, så er det ikke bra å undervurdere din egen verdi som menneske. "Du er verdt like mye som alle andre", det har jeg blitt fortalt en god del gjennom min tid med behandling, og de har rett.

Jeg er verdt livet, kroppen miner verdt å få næring og jeg, like mye som andre individer, er verdt å bli sett og satt pris på.

Natt til torsdag drar vi på tur til Budapest, En del elever, 3 lærere og jeg. En studietur som jeg gleder meg vilt til! Vi skal være borte til den 24. og jeg har masse forventninger. Byen virker veldig fin, og alt vi skal se og gjøre høres super bra ut. Jeg elsker å bli kjent med andre kulturer- se forestillinger, møte menneker, sjekke ut byen og naturen, oppleve hvordan mennesker utenfor Skandinavia eller Nederland har det i hverdagen. Vi skal bo på en trestjerners hotell, se bl.a. den store sinagogen, kjøre i både Buda og Pest i en rundtur på rundt 3, 4 timer, bade og litt forskjellige andre ting.

Det blir så bra, så :)

lørdag 13. november 2010

Trettendeiellevtetotusenogti

Jeg er glad, sånn egentlig.

I tillegg til det går det nokså OK med maten nå som det har blitt noe tilrettelegging.
Til frokost har jeg min egen grøt, slik at jeg vet jeg har riktig porsjon. Det er bra, det er jeg vant med. Jeg får til middagen ganske bra og uten panikk ettersom jeg får min egen mat der også. Dvs at jeg får ren fisk/kjøtt i steden for fisk som er fylt med ost og/eller bacon, og jeg får ikke mat blandet i masse saus- Det er opp til meg selv hvordan jeg vil spise det, og hvis dette er måten å unngå store panikkanfall på, så duger dette (Selv om jeg helst ville sett at jeg klarer maten slik som de fleste klarer det, men det er ikke tilfellet akkurat nå).

Jeg kjenner at uønskede tanker gjør både hodet og kroppen sliten, og det er tøft å ha denne påkjenningen igjen når det faktisk har vært en god periode i forkant. Hvorfor skulle det liksom gå bra først, og så bli hardt igjn, sant? Jeg vet det er ingen selvfølge å ha det bra hver dag i året, men innerst inne hadde jeg litt tro på at jeg aldri mer skulle føle den indre krigen mellom riktig og galt, og derfor kjennes slike stunder som nå ut som en stor skuffelse."Se, du klarer det jo ikke! Frisk? Tullprat, aldri vil du få fullstendig fred. Du er svak, du!"
Destruktive tanker som prøver å trekke meg mer ned i driten, isf å dra meg ut av den. Snøballeffekten er en fin ting, du. Jøss(...)

Jeg holder hodet over vannet, jeg. Men det vil ikke si at alt går som jeg helst vil ha det. Maten går ned, men dermed er alt sagt akkurat nå. Det er TØFT og jeg har et helvettes tankekaos der oppe denne uken.


(WHOO- Det at jeg har en vanskelig periode vil forresten ikke si at jeg ikke har det bra lenger og at jeg går tilbake til gamle vaner. No way, aldri mer. Null grunn for beskymring, dere!)





onsdag 10. november 2010

Du banker atter en gang på min dør, men jeg skal aldri mer slippe deg inn.

Kulde fører til
Kaffe

Spise får meg til å
Straffe

Aldri mer får du sette mitt liv på stopp..
Nei, for jeg er    Anne Benschop

Og jeg er sta
Deg vil jeg ikke ha!

Du får prøve hva du vil, men meg får du ikke tilbake!
Jeg er sterk.

søndag 7. november 2010

Dine hender av stål

Hvor kom dét sånn plutselig ifra? Noe inn i meg, noe sterkt som jeg ikke klarer å bestemme over. Hender av stål som holder rundt min hals og gjør det vanskelig å puste. Angst, den helvettes angsten som jeg ikke har kjent på ganske så lenge kom plutselig, ut av ingenting, og overrasket meg på sekundet. Den skremte meg. Er ikke jeg frisk, sånn litt hvertfall? Jeg vet at behandlerne mine har advart meg for slike ting. Anne, du kan være frisk, men det er ikke uvanlig med dager der du kjenner ubehaget som tidligere var med deg hver eneste dag. Okei, jeg vet. Likevel fikk jeg panikk- for hvorfor i alle dager kjedde dette, her og nå? Hva var det som utløste det? Jeg leter etter metoder jeg har lært i den tiden med innleggelser. Kognitive skjemaer. Tanke, følelse, handling. Alternativ tanke. Nei, jeg kommer ikke fram til noe tanke, for hva kan den alternative tanken være når jeg ikke en gang vet hva den tanken var som utløste panikken? Sukk. Stopp, observer og la gå. Prøvd- ingen effekt denne gangen. Men det var en ting som hjalp, noe som funket bedre enn noen skjema har hjulpet meg.
Ja, det som hjalp meg nokså fort ut av denne grusomme følelsen var at en annen person var der for å fortelle meg at jeg er bra som den personen jeg er. Anne, du er ikke tjukk. Du er ikke stygg. Det eneste som er galt med deg er at du tror det er noe galt med deg. 
Jeg vet du sier at du ikke har noen ord, du vet ikke hvordan du kan hjelpe meg. Men vet du hva?  Din tilstedeværelse var nok for å ta vekk uroen. Takk for at du alltid er der for meg når jeg har det vanskelig.

Bortsett fra den timen med panikk og kvelningsfornemmelser har jeg hatt en knallbra dag. Susanne, min gode vennine fra da jeg gikk på Tomb vgs kom på besøk i går og overnattet til idag. Hun går nå på skole i Trondheim, og vi syntes det var på tide å treffes igjen etter en god stund. Jeg hadde det nå i hvertfall kjempe koselig og jeg håper hun også følte det slik.
Den første snøen har kommet til Verdal i helga, og Thore, Stian, Susanne og jeg tenke vi skulle lage årets første snømann.
Ja da, snøen var virkelig til å lage ordentlige snømenn av tidlig i dag- ironi.

fredag 5. november 2010

Minner og tårer

Lesing av gamle innlegg fra min gamle blogg (http://www.perfectmemories.blogg.no/)..
Auw.

Totusenogni, et dritt år.
Totusenogti, fra vondt til verre, men så..
innleggelsen på Capio.
Tøffe tider.

Tårer kommer fram, sinne og forvirring.
Var den personen virkelig mèg?
Hvordan endte jeg opp så langt nede, uten å fatte at jeg i det heletatt hadde et problem?
Hvor gikk ting galt i livet mitt?

Spørsmål som jeg enda er ubesvarte, frustrasjon om det ukjente.

Men likevel.
Nå er jeg her, på Bakketun, og lever livet bedre enn jeg kan huske å ha gjort i hele mitt liv.

Lykke,  for tenk på alt jeg har oppnådd det siste halvåret!

Ikke flere døgn på en stol med varmeflask, kostplaner, kalorier, frysing, alt for mye te og kaffe, gråt og sinne..       Ikke mer av det.

Bare noen ord

Jeg har hatt nokså få inspirerende ord å skrive ned i det siste, noe som i grunn ikke trenger å være en dårlig ting, men det er derfor det har vært litt dødt her på bloggen.

Hvis dere lurer på hvordan jeg har det, så kan jeg fortelle at jeg alt i alt har det veldig fint. Jeg klarer meg selv, går ikke ned i vekt, klarer å gjennomføre det som skal gjøres- både på skolen og når det kommer til at jeg må tillate meg selv å slappe av til tider (noe som faktisk ikke er så lett), og alt fungerer som det skal.

Likevel, er det ikke alltid så selvklart at jeg spiser hva og når jeg vil. Folk kan tro at kampen i hodet mitt er over og at det er fred i toppen. Det stemmer delvis, men gjelder langt ifra for hver dag. Jeg har jo de små gode perioder der det virkelig er stille, der jeg ikke er urolig og at jeg er ganske så fornøyd med hvordan jeg ser ut og oppfører meg, og kampen har tross alt roet seg kjempe masse det siste halvåret. Selvhaten tar seg liksom en liten ferie av og til. Men så har vi også sliker stunder hvor jeg virkelig må gjøre en hard jobb for å ikke la monstertankene overta. Det finnes fortsatt et vesen opp i hodet mitt som gjør hverdagen vanskelig for meg, og jeg vet at jeg burde sparke den ut, men det er jammen meg ikke lett. Det finnes alltid en liten del av meg som er redd for å bli kvitt den "tingen", det monsteret som jeg lenge har sett på som min venn, en person som bare ville det beste for meg, den eneste som snakket sant og bekreftet mine mistanker om at jeg var stygg og verdiløs- Det måtte gjøres noe med, og monsterstemmen, han skulle hjelpe meg med det.
Så hvordan skal man gi slipp, når han holder meg i hånda og hvisker at han støtter meg, og når han er den som er der for meg når jeg har det vanskelig?

Det er feil, det du tenker nå. Monsteret lyver, og du er nødt til å ignorere ham, selv om den letteste måten å få den roen som du lengter etter å få, det er å slavisk gjøre det han forteller deg at du skal gjøre. Du er en fighter, bare hør på alle de fantastiske mennesker rundt deg som sier du er så flink. Det er de du skal høre på, det er den beste måten å få ro, selv om det tar lengre tid før du innser det enn det tar å oppfatte alt det negative som Mr.Monster sier til deg.

Anne, du må veie deg! Du er tjukk, du begynner å bli lubben. Du trener for lite, spiser for mye, har mistet kontrollen, og gjør ingenting riktig.

Holdt kjeft, nå!
Jeg er lei av at du prøver å ta makten over meg!
Jeg er den som bestemmer, ikke du. Jeg er bra nok som den jeg er.

Se hva jeg mener, Kaos og uro.
Når har du tenkt å gi meg ro, ditt kryp?


Jeg får vel prøve å slå deg, 
selv om det er vanskelig å treffe.. 

onsdag 3. november 2010

Sengen begynner å friste(...)

Jeg har hatt en ganske bra dag, og nå kan jeg legge meg med god samvittighet.
Gleder meg allerede til en ny dag og dramatimer med Tone hvor vi for tiden øver til et nytt stykke (stikkord: Siri, China, barn, utro- & mer sier jeg ikke).


God natt!

tirsdag 2. november 2010

Humørsvinger i dag, ja. Hipp hurra for dårlige dager- nå gjelder det å passe på at jeg spiser nok og at trangen til overtrening ikke blir så alt for stor.

Uroen herjer i kroppen min i dag, og det synes for andre enn bare meg selv. Jeg er rastløs, søler drikke under hvert eneste måltid, slår meg og snubler over mine egne føtter, klarte å suge opp to taster fra tastaturen på pcen min med støvsugeren, går fram og tilbake som en isbjørn og hverken snakker eller smiler like mye som jeg pleier å gjøre. Jeg misforstår det folk sier, tar til meg all form for kritikk og presterer å gjøre folk irriterte (med mindre jeg misforstår deres reaksjoner også). Yupp, jeg hater slike dager som denne.

Ellers går ting veldig bra. Så lenge ikke alle dager blir sånn, så er det ikke noe å beskymre seg over, så jeg gjør bare så godt jeg kan og prøver å legge det bak meg slik at jeg kan starte med blanke ark i morgen og håpe på en bedre dag med mindre destruktive tanker om meg selv.

Jeg har en del å gjøre til i morgen (skal ha fremvisning av mitt Idol i produksjonstimen), men på grunn av mitt dårlige humør er det slett ikke så lett å sette i gang. Jeg får ta kveldsmat klokka 20, så er jeg kjøkkenhjelp fram til fredag og derfor må jeg vaske opp med tre andre etter maten, og etter det igjen har jeg planlagt å prøve å gjøre noe med oppgaven. Håper at jeg i det minste får til litt. Det er ikke noe press når det gjelder å få karakter eller noe sånt, så jeg trenger ikke å tenke på å prestere best mulig, heldigvis (med tanke på perfeksjonisme, så er det et stort pluss å vite at det ikke handler om å lage et mesterverk av presentasjonen min denne gangen).

I tillegg til presentasjonen skal dramaklassen ha et stykke som vi jobber med og som skal vises til skolen før turen til Budapest som er om to uker, og jeg må lage en Foto Essay til neste mandag, og det krever en del inspirasjon og fantasi, men det er gøy å drive med.



lørdag 30. oktober 2010

På med lyset..

..og vekk med mørket. Klatret ut av en liten dal som jeg har vært ned i den siste tiden, og tilbake med et litt mer positivt syn på verden.

I går var min bursdag. Jeg ble 19, fikk mange gratulasjoner og hadde en fin dag på Bakketun. Jeg fikk et nydelig smykke av noen og jeg var i mye bedre form en dagene før. Jeg er ikke kvalm lenger, hoster nesten ikke mer og jeg tror jeg ser ganske mer oppegående ut nå. Bortsett fra at jeg våkner med sammenklistrede øyne og et rødt tryne om morningen, og klør i hele ansiktet resten av dagen også, da. Jeg er nok allergisk mot ett eller annet, og jeg tror kanskje jeg rett og slett reagerer på støv, med tanke på hvor mange hybelkaninger har bosatt seg her i internatet virker det nokså sannsynlig(...)

I Verdal er det FIFF (femmina internasjonale filmfestival) for tiden, og jeg har meldt meg på for å jobbe som frivillig dørvakt på søndag, altså skal jeg jobbe på kinoen i morgen fra halv ti og utover dagen. Vi som skal jobbe har gratis tilgang til alle filmer som vises i FIFFperioden (torsdag-søndag) og jeg tror at jeg skal ta meg en tur til kinoen klokka tre. Filmen Gazas tårer vises, og den skal visst være veldig bra, så jeg kan jo nesten ikke gå glipp av den, kan jeg vel?
Nåvel, jeg får først fortsette støvsuging og vasking av rommet mitt ;-) Det er forresten herlig med enkeltrom, for nå kan jeg ha det så ryddig og rent som jeg bare ønsker, og jeg slipper å vaske med tanken i bakhodet om at rommet er like bomba i morgen.

Takk for alle hyggelige meldinger jeg fikk i går, og vi blogges snart!


onsdag 27. oktober 2010

På flyttefot

Vanskelige dager og kaos i hodet krever mye orden og system i mine omgivelser, noe det kan være svært mye mangel på når en lever på dobbeltrom med en som roter fælt mye og som har mye liv i seg, om du forstår.

Jeg fikk et lite sammenbrudd, og siden tankene har streivet meg mange ganger tidligere gikk jeg nå til en lærer og spurte om jeg vær så snill kunne få et enkeltrom slik at jeg har et lite sted for meg selv når den tiden er der hvor jeg trenger det mest.

Grunnen til at jeg valgte dobbeltrom da jeg begynte her var at jeg tenkte det ville bli lettere å bli kjent med andre på den måten, og at det var mindre fort gjort for meg å stenge meg selv inne på et rom hvor jeg så kunne "sitte i fred" med anorektisk tenkning eller negative tanker om meg selv. Jeg tenkte det var det beste jeg kunne gjøre der og da, men ting er annerledes nå enn i starten av skoleåret, og jeg føler jeg har gjort et fornuftig valg der jeg bestemte meg for å si fra om situasjonen og at jeg helst ville få et enkeltrom slik at jeg ikke trenger å føle meg tvunget (av meg selv, og ingen andre) til å konstant være sosial og blid, så mye at jeg til slutt kommer til et punkt hvor bomben begynner å tikke og der jeg plutselig kan eksplodere. Sammebrudd som jeg vil unngå, og jeg tror jeg kan klare det lettere på denne måten.

I dag kom noen få tårer fram til slutt, men jeg er så heldig at jeg har en god person rundt meg som støtter meg når jeg har det vanskelig.

Dagene er litt tøffe, og det at jeg er magesyk og føler meg nokså ufrisk (Jaha? Jeg liker ikke ordene "ååh, jeg er syk") gjør det ikke mye lettere. Jeg synes jeg er flink, da. Selv om matlysten er lik 0, så spiser jeg faktisk mer enn det jeg ville gjort til vanlig, for jeg, eller bedre sagt Kroppen min, har ikke klart å holde alt inne, og dessuten er det fort gjort å droppe maten når man føler seg i dårlig form- noe som ikke er veldig praktisk for en i min situasjon. Jeg synes at oppkastsyke trigger spiseforstyrrelsen som fortsatt er en liten del av meg, og det er tungt å kjempe imot uønskede tanker.

Så hei og hopp:
MOTIVASJON MOTIVASJON MOTIVASJON

Viktige ord når ting blir litt mørkere.

tirsdag 26. oktober 2010

Hold on

Det er vanskelig når det er slike tider med nedturer. Jeg har en nå, en ordentlig, for første gang siden jeg pakket tingene mine fra Capio før jeg dro på ferie til Nederland i sommer.
Jeg sier ikke at jeg gir opp, heller ikke at jeg tror at det ikke går over etter en stund- om det nå er kort eller lang periode.

Maten spiser jeg i riktige mengder, enten på riktig tid eller til fullstendig andre tider enn det jeg har lært det siste halvåret, men det funker greit. Problemet ligger ikke der, sånn egentlig. Det er følelser og tanker som ligger vrangt og styrker uroen og tristheten.

Jeg har hatt det veldig bra i det siste, med smilet og alt på plass, men så er det helt naturlig å ha noen dårlige dager også, det har vel alle? Jeg må lære meg å si at det er greit å ikke smile hele tiden, at det er lov å være sint, lei eller i dårlig humør. Tingen er at jeg ikke mestrer den følelsen, og jeg pusher meg selv til det ytterste for å ikke vise meg fra min "dårlige" side selv om det ville vært selvsagt at også Anne har dårlige dager av og til.

Etter noen år med spiseproblemer, usikkerhet og dårlige tanker om meg selv har jeg lært hva som burde og ikke burde gjøres. Regel nummer én er nok at det ikke skal gå ut over mine matvaner og aktiviteter (med tanke på overtrening). Annet er at jeg ikke må isolere meg fra mine venner og andre mennesker rundt meg, for når jeg holder alt for meg selv er det så utrolig lett å komme inn i en liten og ond boble igjen, og det er absolutt not done. Jeg kan prøve å tenke positive tanker, selv om alt kan virke håpløst, og regelen Fake it till you make it er ingen dum ting å gjennta for seg selv.
Lett å si, vanskelig å virkeliggjøre.

Heldigvis har jeg gode sjeler rundt meg som ser meg for den jeg virkelig er.
 Dere hjelper meg gjennom dette folkens.
 Takk!

torsdag 14. oktober 2010

På tide!

Kanskje på tide å blogge igjen? Jeg har ikke vært den flinkeste til å oppdatere den siste tiden. Jeg har vært i Nederland i 10 dager, tatt flyet til Verdal tilbake til Bakketun, og snart er det høstferie igjen, og jeg skal til Haugesund siden Lillehammer er K J E D E L I G. Så det, så.
Jeg har hatt en del dårlige dager der jeg smilte uten å mene det og hvor jeg var utrolig irritert på meg selv og alt rundt meg, men nå er det en ny dag med nye muligheter. Klisje som det høres ut som, det stemmer. Jeg har lært å ikke la meg trekke ned tilbake i den dype dalen bare pga av at jeg har en dag som ikke er like bra som de andre. La den dagen være den dagen, og begynn så å si med blanke ark dagen etter.
"Ikke la en dårlig spisedag sørge for at du tuller med maten dagen etter. Har du spist for lite en dag? Rett det opp om kvelden. Har du spist for mye? Ikke kast opp, ikke tren, ikke spis mindre dagen etter (...)" Det er vanskelig, men det er faktisk bare å bite sammen tennene og hoppe i det. Det er ikke lett, nei! Hvor ofte får jeg vel ikke tanker om å "bare gå liiiittt ned i vekt.."? Det er en kunst å ignorere slike destruktive tanker, og det krever en god del selvdisiplin og styrke.

Noen sier jeg må lære å gi F*** i ting av og til. Jeg har kommet fram til at det egentlig ikke er en så dårlig ting å la ting være ting, men jeg som ikke en gang takler å se at noe står på feil plass eller lignende. Hvordan skal jeg klare å drite i tanker som forteller meg at andre kanskje vil synes jeg er teit, stygg, dum...?

søndag 3. oktober 2010

Bondeland og småbarn

Heia!

Båtturen fra Oslo til Kiel var veldig fin. Vi kunne ikke hatt bedre vær, jeg og mamma tok en dansetime og er nå konge til å danse tango sammen (Jeg som mann på høye hæler, mamma som dame på fjellsko) og soverommet jeg delte med foreldrene mine og Lotte var fin.

De første dagene i Nederland har gått forholdsvis raske forbi. Vi var på et eller anna sted nord i Nederland, hvor vi hadde en helg med gjengen som foreldrene mine har kjent siden studenttiden, med alle barna i tillegg. De eneste jeg har sett siden fredag er gress, gjørme, kyr og småbarn, og nå som jeg er kommet til noen andre som har en ordentlig dusj, internett og ro i huset, kjenner jeg hvor glad jeg er for at jeg hverken har søsken under 12 år eller bor i det flate Nederland på et sted uten motorvei eller butikker på gåavstand.

På en måte er det godt å være i Nederland igjen, men egentlig er det eneste jeg vil tilbake til Bakketun og inn i min liten boble som du kommer i på en folkehøyskole. Jeg savner romkameraten min, og mange andre, og jeg teller dagene til jeg får se alle igjen.

Så var det den derre matgreia igjen. Fornuften og menneskene rundt med forteller at jeg klarer meg bra matmessig, men siden det er ingen faste måltider og bestemte tidspunkt her føler jeg at jeg har mistet hele kontrollen og oversikten, og det sørger for et ufattelig stort tankekaos, slik som jeg kjente masse til før og som jeg så absolutt ikke har savnet ett sekund i den studen jeg har hatt fred i hodet. Jeg har ikke hatt min hverdagslige havregrøt til frokost, ordentlige lunsjer og middag før i 19-20tiden, og derfor har jeg hatt et konstant sug i magen, samtidig som jeg føler meg alt for mett om kvelden når jeg legger meg. Kroppen er forvirret siden alt har vært så firkantet og nøyaktig siden februar i år, men jeg nå ikke har noe form for ritme i hverdagen.

Jeg har angst for vektoppgang, for å bli feitere og styggere, men heldigvis kommer det noen dager som er litt roligere nå, så kanskje vanedyret i meg får gjort ting hvordan de pleier å gjøres og kan det bli litt mer fred her i toppen.

I dag har jeg hatt en følelse av migrene, så jeg har sovet bort mange timer, og allerede halv åtte lå jeg i sengen min i kveld, så jeg tror jeg skal prøve å sove litt. I morgen blir det en biltur til bestemor, og etter det kjører vi videre til en hytte vi har leid, og der skal vi være fram til fredag. Det blir sikkert noen avslappende dager og jeg håper på sol og fint vær, slik at jeg får tatt masse bilder av stranda og dikene. Kanskje jeg kan ta en sykkeltur også?

onsdag 29. september 2010

Verdal-Lillehammer-Nederland

Skrevet 29.09.10 kl 15:17


Ha det bra, Bakketun. Ser deg om tolv dager, Siri (ikke rot til min side av soverommet, snille?). Kommer til å savne dere, folkens!
Dratt min vei enda en gang. Pakket kofferten på nytt, og sagt hei og hadetbra til skolen fram til den 11. oktober.

Hvor skal du hen nå Anne, Capio igjen? Oh, kun je pepernoten meenemen voor mij? Er du klar over hvor mye du går glipp av nå! Jeg kommer til å savne deg(...)
Det er ikke noe artig å måtte reise fra alt som skjer på folkehøyskolen, men jeg gleder meg selvfølgelig veldig masse til å se familien og venner i Nederland igjen. For de som fortsatt lurer på hva jeg egentlig skal der nede når det er midt i skoleukene og like før høstferien- Min onkel og tante har sølvbryllup, og det skal så klart feires med hele familien, noe som også inkluderer meg. Foreldrene mine, yngste mann og jeg tar bilen til Oslo i morgen for å så ta båten til Danmark, og vi kjører videre til Nederland dagen etter. Grunnen til at jeg er borte i hele tolv dager er at båtreisen er betalt for lenge siden. Faktisk så var turen til Nederland planlagt lenge før jeg i det heletatt visste at jeg skulle begynne på Bakketun.
Nå sitter jeg i Toget og venter til den forlater stasjonen i Trondheim om noen minutter. Matpakke til både middag og kvelds er laget, jeg drakk akkurat en liter blåbære Biola fordi jeg var tørst, og siden det er en lang og kjedelig reise fra Verdal til Lillehammer har jeg kjøpt meg et ukeblad og litt smågodt. Hei, ja, hvorfor ikke. Jeg vet at i hvertfall de andre fra familien min ville kjøpt noe godt om de måtte ta toget i syv timer, så heia samvittigheten- Nyhet til deg: Jeg har like mye rett til det som alle andre, og nei, jeg blir ikke feit bare fordi jeg spiser noe godt en gang i tiden.
Nå piper det og dørene til toget lukker seg. Framma i Lillehammer om fire og en halv time, og ettersom jeg har sovet dårlig i natt, noe som ikke er unormalt for meg når jeg vet at jeg skal reise neste dag, så håper jeg å kunne sove bort en del timer.

Skrevet 30.09.10 kl 07:40

God morgen! Nå har jeg pakket ferdig og er klar til å reise til Nederland!
Tenkte bare jeg skulle skrive noen siste setninger, for jeg har mest sannsynlig ikke tilgang til internett der nede. Jeg kommer tilbake til Bakketun den 11. oktober, for dere som lurer.

tirsdag 28. september 2010

Tanker, O de dumme tanker

Jeg blir så utrolig lei meg når jeg tenker tilbake til tida før innleggelsen. Jeg har fortsatt bilder på PCen av en syk liten jente som forsøker å smile, uten å lykkes noe særlig. En jente som er i en evig strid mot kroppen og følelser, fanget i en skikkelse som hun ikke kunne flykte fra.

Når jeg er alene på rommet i noen minutter finner jeg fort ut hvorfor jeg pleier å holde meg blandt folk nede i hallen eller andre steder på internatet. Ingen med meg? Tankekjøret begynner igjen. Sinne over ting som har skjedd, angst for at det skal komme tilbake, tristhet for alt som er gått glipp av, savn fordi den lille delen av spiseforstyrrelsen som er igjen vil ha tilbake "kontrollen", og så klart litt glede- Jeg har det jo så bra nå, mens livet bare var tragisk for et halvt år siden..

Men jeg må si det enda en gang- så ufattelig provosert jeg blir når behandlere eller andre kjente kaller meg frisk. Frisk er et så stort ord, og jeg tenker at hvordan i alle dager kan det ha seg at jeg er frisk når jeg fortsatt har trangen til å gå ned i vekt ved å spise lite, overtrene og alt det der? Jeg har tankene i hodet, og så lenge de er der gjør det meg redd at folk vil ta ifra meg diagnosen Anoreksia Nervosa. Det er rart, sånn egentlig. Jeg vil jo mer enn gjerne være frisk, leve livet og blí kvitt en eller annen syk diagnose, men angsten for å ikke være noe uten sykdommen er faktisk veldig skremmende. Hva om folk slutter å bry seg? Hva om jeg bare er Anne, kjedelige Anne? Ikke noe mer enn en person som forsvinner i folkemengden, ei som ingen legger merke til...

Bla bla bla og la la la!
Tanker, O de dumme tanker.

Jeg trenger å finne noen Bakketun-elever, og det nå med det samme.

Ha det, ha det!

mandag 27. september 2010

Hyperaktiv

Jeg er her, jeg er der, og der, og der borte (...)

Uroen er ikke til å holde ut, og som følge av det springer jeg fram og tilbake fra det ene stedet til det andre. Jeg står ikke stille i ett sekund. Rastløshet og angst, der angst ikke er årsaken til rastløsheten min, men heller omvendt. Jeg blir rastløs, noe som fører til at jeg blir veldig utrolig, noe som igjen fører til at jeg får angst for å ikke klare å roe meg ned.

Maten går helt OK i dag, så det kan ikke være grunnen. Vekten har gått litt opp i det siste, men ikke om man ser over lengre tid. Altså er vekten egentlig stabil, så hvorfor skulle dèt være grunnen? Jeg har det kjempe bra, gode folk rundt meg og alt det der, så nei, ensomhet er heller ingen grunn.

Jo, jeg føler meg tykk. Armene mine, lårene mine, hoftene, og så videre, og så videre. Jeg er misfornøyd, men samtidig vet jeg at jeg burde være fornøyd med kroppen min som den er nå. Kanskje tankene er problemet igjen. Kanskje jeg har gitt plass til negativ tenkning, og kanskje er det derfor de angriper meg? Er det så enkelt som å bare stenge dørene for all negativitet? Jo, kanskje det er det.

Til Anne
Det eneste som er galt med deg, er at du tror det er noe galt med deg.

En jeg er glad i skrev den setningen i går, og hengte den på veggen min på soverommet. Takk, du er så god!

En annen ting. Tanken om å ville slutte med antidepressiva har slått meg mange ganger i de siste ukene. Jeg misliker den hypre Anne inderlig, og jeg har en liten mistanke om at jeg kan føle meg litt roligere om jeg trapper ned på den. Dessverre var det uaktuelt å i det heletatt diskutere lykkepillene mine da jeg var innlagt på Capio sist, så jeg sitter fortsatt med de grønn og lilla fargede kapsler hver morgen. Uff og huff, men sånn er det bare. Jeg vurderer å ringe til behandleren min for å snakke om det selv om jeg vet hva hun mener. Ettersom hun ikke har gitt noen som helst grunn for at jeg ikke kan trappe ned så synes jeg at jeg har rett til å mase om det. Om bare uroen min kan forsvinne litt, da blir jeg fornøyd..

søndag 26. september 2010

Elevkveld 26.09.10

Skrevet klokka 10:24
God morgen dere!

I går var det lørdag, noe som betyr elevkveld her på Bakketun. EBB-klassen hadde ansvaret for kvelden og etter min mening så var det helt toppers. Det ble jungelfest, og alle boenhetene skulle kle seg ut som et spesielt dyr. Trones? Vi måtte være pappegøyer, og du kan gjette hvor fargerike vi så ut!

Maten gikk ikke helt toppers i går (men retta det opp om kvelden ved å spise+drikke noe ekstra). Når jeg må fokusere på utseendet sånn som da vi skulle kle oss ut og sminke oss, da kommer alle negative tanker tilbake og da blir jeg utrolig stresset og lei, noe jeg håper andre ikke la for mye merke til, for jeg er ingen artig person å være med når jeg er i dritthumør.

Jeg var ikke fornøyd med hvordan jeg så ut i "pappegøyekjolen" fordi jeg føler at jeg ser ut som en man i jenteklær. "Søren så kvalmende du ser ut, Anne! Se på dine brede skuldre, tjukke armer, rare ditt, stygge datt(...)" Tankene raser gjennom hodet mitt på slike stunder, og det eneste jeg virkelig ville var å legge meg i senga og grine. Takk Gud for at jeg ikke gjorde det.  Forberedelsene var lite artige for min del, men heldigvis gikk alt bra igjen da elevkvelden hadde startet. Selve kvelden var kjempe morro!

torsdag 23. september 2010

Bakketun update

Okei, så jeg har vært en dårlig blogger siden jeg dro fra Capio. Reisen gikk ikke helt som planlagt pga at flyet ble innstilt, men etter en lang telefon og en busstur til Gardermoen ordna det seg fint. Jeg fikk nå tatt et senere fly samme dagen og det viste seg faktisk at en av lærerne her på Bakketun skulle ta det samme flyet. Det var ganske koselig å snakke foto, språk m.m. med en lærer mens vi ventet en time på toget til Verdal, haha. Så møtte vi mannen til dramalæreren min på toget, og da vi ankom Verdal hentet hun, Tone, oss og kjørte til skolen. Mhm, ganske Ok.

Godt å være tilbake på skole etter en uke i Fredrikstad. Selv om jeg sa at jeg skulle legge meg klokka elleve den kvelden, så ble det vell nærmere tre-tiden. Sånn kan det gå- og dagen deretter følte jeg meg syk, og det gjør jeg egentlig enda, men what so ever.

I dag var det frokost hos Tone (lærer) halv ti, altså etter morgensamlinga. Utfordring nr.1 var at det ble ca to timer senere enn det jeg pleier å spise frokost, og for det andre er det vanskeligere å spise sammen med en liten gruppe på åtte personer. Jeg måtte tross alt tenke på hvor mye jeg skulle spise, og jeg føler fort at jeg spiser mye mer enn resten, og da er jeg redd for at folk får tanker som "Ha, ikke rart at Anne er tykk"! Dessuten føler jeg meg tykk sèlv, og det er nå egentlig den mest vanskelige følelsen.
Det var nå veldig koselig, og jeg synes jeg gjorde det bra og kan si jeg er fornøyd med hvor flink jeg faktisk har blitt til å variere. Maten var god og huset kjempe koselig- veldig Toneaktig. Litt mindre artig var det at jeg ble så utrolig trøtt etterhvert, at jeg nesten ikke klarte å holde meg våken. Ikke en fult så bra opplevelse, men det så, heldigvis, ut som om jeg ikke var den eneste der som halvsovnet.

Ellers så holder hele produksjonsgruppa her på skolen på med et prosjekt, og resultatet skal vises frem i oktober, Nå blir alle dramatimene brukt til forberedninger. Jeg skal ikke si noe mer om forestillinga, for jeg vet at noen av dere lesere går her på skolen- Dette får dere som ikke går scene/prod. se en gang i oktober og det blir lite morsomt om dere vet hva som kommer til å skje ;-)

Etter skoletid skulle jeg og x ta toget til Trondheim, men vi så at toget kjørte sin vei akkurat i det vi kom til stasjonen. Kjiper'n! Vi dro til Pizzabakeren i steden for, kjøpte en medium pizza med ananas, ost, kjøttdeig og litt mer, og så satt vi oss midt i byen på en benk i sola. Ja, det var sol i dag! Hurra for de som var så utrolig vær-deprimerte på grunn av regnværet. Etterpå gikk vi til biblioteket hvor jeg har skaffet meg et bibliotekkort, og jeg lånte en bok og noen filmer som vi kan se når vi kjeder oss igjen (noe som skjer en del, men det er fordi vi er lite oppfinnsomme selv). x har fått meg til å spise pizza og til og med til å drikke en vanlig coca-cola, og Cola som ikke er light eller zero har jeg ikke drukket på veldig, veldig lenge. Flytende kalorier er noe som føles veldig unødvendig, og dermed er det ikke så lett å ta et glass med f.eks. brus eller saft. Men, jeg har gjort det, og jeg lever enda. Anne- det er ikke farlig å drikke/spise noe godt så lenge du ikke overdriver det!

I går har jeg forresten også klart masse, og selv om det var utrolig vanskelig der og da, så har jeg en liten stolthetsfølelse fordi jeg har gjort det selv om alt strittet imot. Takk x, som leser tankene mine og sier at jeg er "tynne Anne fra dramaklassen" når tankene mine forteller meg det motsatte. 3 til 4 timer på Aboteket, det var ikke så verst.

I morgen er det time på RKSF i Levanger, og etter det skál jeg og x til Trondheim for å finne en gitar til ham.

Jeg har det bra, og spiseforstyrrede tanker er tilstede, men med litt hjelp holder jeg dem på en passe stor avstand. Nå føles det lurt å gå til sengs om jeg i morgen skal klare å holde meg våken. God natt alle sammen, og jeg skal prøve å komme med litt flere oppdateringer + bilder.

Blogges

mandag 20. september 2010

Siste ordentlige innleggelse!

Åh, så herlig å vite at jeg ikke trenger å komme tilbake til Capio før en gang i november eller desember, og at jeg ikke nødvendigvis må være her fra mandag til mandag, men at jeg f.eks. kan reise hjem igjen på en fredag! Tiden med innleggelser er endelig over, og jeg sitter her med et kjempe stort smil og en god følelse av å kunne leve som en normal tenåring igjen.

Jeg må holde fast i behandlingen i Levanger, for jeg har fortsatt visse ting å jobbe med. Når jeg en gang har en dårlig dag, noe som alle har en gang i tiden, så må jeg sørge for at jeg ikke kommer tilbake i den negative spiralen, for da kan hele sykeprosessen begynne på nytt. Jeg må akseptere det når jeg en dag ikke føler meg fornøyd med hvordan jeg ser ut. Det samme må jeg gjøre når jeg har en dårlig dag i forhold til maten. Spiser jeg dårlig en dag, så skal jeg akseptere det, og gi slipp på den følelsen. Dagen etterpå skal ikke være påvirket av noe negativt som skjedde dagen før.
SOAL: Stop, Observer, Aksepter, og La gå. Kommer det en negativ tanke? Javel, kjenn på den, aksepter at den er der, og ikke heng deg opp i det- la det gå forbi.

Jeg har lært så masse her, og jeg er virkelig glad for at jeg ikke ga opp kampen på dager der alt kjentes helt håpløst. Det fristet ofte å slutte i hele behandlingen, men jeg hár gjennomført alt, og det var bare så utrolig verdt alle krefter og tårer!

Til dere jenter som er innlagt på Capio eller et annet sted:
Hold ut! Ting tar tid, men belønningen kommer til slutt!

søndag 19. september 2010

Veiedagen

God morgen!
Våknet tidlig igjen, litt før 6 denne gangen. De siste dagene har jeg drømt mye rart, og jeg sover ikke veldig godt heller. Jeg får det i noen perioder, at jeg drømmer om ting eller mennesker som kan kobles til det som ligger langt bak i tankene mine om dagen. Det er ganske typisk at det har vært den siste uken egentlig. Jeg er jo her på Capio, og jeg kjenner at tankekjøret blir verre når jeg er der hvor spiseforstyrrelsen har en så stor plass. Tankene settes i gang på dagtid, og fortsetter om natten- når jeg enten sover eller ligger våken i senga.

Det som surrer i hodet mitt nå er den elendige vekten. Det er mandag idag, og mandager på Capio betyr veiing klokka 07:15. Du tror kanskje at jeg, fordi jeg ikke er noe særlig redd maten lenger, ikke er beskymret for vekta heller, men der tar du i såfall grundig feil. Hver uke, om det nå er her på Capio eller på RKSF i Levanger, gruer jeg meg like mye til om jeg får sett det "riktige" tallet.
Problemet når man har en spiseforstyrrelse er at tallet så å si aldri blir riktig. Klart det, helst ville jeg sett nøyaktig det samme som siste uke, men det er lite sannsynlig ettersom vekten godt kan variere litt fra dag til dag. Dessuten krysser jeg jo i all hemmelighet fingrene mine for at jeg har gått bittelite ned i vekt(...)
Ned i vekt? Bare tanken om å miste noen gram eller kilo frister og trigger tankene mine, men det ville ikke vært riktig fordet. Faktisk, så ville det blitt like feil som å gå opp i vekt, for tilbake til undervekt- den veien har ikke jèg lyst til å velge igjen!
Så gjenstår det muligheten for at jeg har lagt på meg, og dén tanken skremmer vettet av meg, enda jeg vet at det er lite sannsynlig dersom jeg har gjort og spist det som kroppen min trenger. Og det har jeg jo?

Annet som forstyrrer søvnen min er at jeg gruer meg nokså mye til samtalen med behandleren min i dag. For det første skal vi ringe til psykologen min i Levanger, og gudene vet hva vi i det heletatt kan snakke om. For det andre så blir det avgjort om jeg skal komme tilbake flere ganger, eller kanskje bare før jul for å avslutte behandlingen min på Capio helt..

Det er ikke bare skrekk og gru her opp i hodet mitt da. Senere i dag skal jeg ta toget til Rygge for å ta flyet til Værnes! Tilbake til Bakketun, endelig. Uken har vært så lang at jeg føler jeg har vært her mye lengre enn bare 7 dager. Det skjer så mye på en folkehøyskole at jeg selv på en ukes tid har gått glipp av en del artige ting. Men okei, jeg har nå hvertfall innsett at jeg kan legge tiden med innleggelser bak meg, og dèt er herlig, det! Jeg trengte sikkert en slik uke for å se nærmere på hvordan jeg faktisk har utviklet meg, og til å se hva som jeg må jobbe med framover.

Veiing, frokost, pakking, vasking, lunsj, samtale.
Slik ser dagen min ut før jeg tar toget til flyplassen.

Stay strong, vi blogges!

Siste dag

Endelig, i morgen drar jeg tilbake til Verdal og Bakketun folkehøyskole. Jeg gleder meg så sykt til å se alle igjen, til dramatimene og til å komme meg vekk her fra- hvor jeg har mange innholdsløse timer og ikke føler jeg passer inn lenger.

Jeg har vasket meg "ut" av leiligheten og rommet lukter rent og pent- og eplekake. Jeg ble spurt om å bake eplekake til fika nemlig, og den ble ganske vellykket. Folka nede syntes hvertfall den smakte bra, så jeg er fornøyd.

Jeg har egentlig utrolig lite interresant å skrive i dag, så jeg holder innlegget kort denne gangen. Har dere hatt en fin helg?

Vi blogges når jeg har kommet tilbake i Verdal!
Anne