onsdag 21. juli 2010

Reveilweek

Om litt mer enn tre timer drar vi. Reveilweek. Jeg gruer og gleder meg, men når jeg hører alle snakke om det hører jeg at jeg burde glede meg mest. Det blir sagt at uka kommer til å bli kjempe sosialt og koselig, med lite søvn og mye aktivitet.

Det som gjør meg litt nervøs er egentlig alt som er nevnt. Kan kroppen min tåle en slik uke, nå som jeg for første gang siden jeg ble syk er med på noe så her? Klarer jeg å holde fast ved mine grenser- Legge meg når jeg er sliten? Spise når jeg må? Ikke være alt for aktiv, jeg som egentlig ikke får gå lengre enn 30 minutter? Det er et faktum at jeg så å si bare har 2 gir. Jeg gir enten alt, eller ingenting.
Jeg gleder meg til musikken, selskapen av mennesker på alle alder, og overnattingen i telt ( inkl. felles oppvask, stå en time i kø for en dusj som trenger 10 kroner for 5 minutter, og alt som hører til).
Baggen er pakket, og veier 8 kilo mer enn den veide på reisen hit, håndbagasjen er fylt med nærmere ti kilo bøker og min kjære Nikon, og om det hadde vært opp til meg kunne vi kjørt av gårde nå med det samme.

Den 31. reiser jeg tilbake til Norge. Mest sannsynlig dautrøtt og ødelagt av en slitsom men vellykket uke. Jeg håper at badevekta viser riktig antall kilo slik at jeg faktisk kan ta med alt jeg har hjem. Det er bare 15 kilo bagasje og 10 kilo håndbagasje, og med alle tunge bøker, sjampoflasker osv. er man fort på grensa av 15kg.

Snakk om vekt- Jeg har veid meg i dag, og den viser meg at jeg har gått ned litt i vekt, men ikke mer enn 1-1,5 kilo. Er det bra, eller burde jeg klart meg såppass bra at jeg veier det samme som da jeg dro til Nederland? Det er jo egentlig første gang jeg virkelighetsprøver å være borte fra Capio så lenge, og stå for alt alene..

Vi blogges i August!

tirsdag 20. juli 2010

bråk

Det knirker og kraker inn i det mørkeste rommet av hodet mitt. Djevel og Engel er i en evig krangel som handler om nettop meg. Om hva jeg skal spise eller ikke, og om hva jeg burde gjøre eller la være. De mener det absolutt motsatte av virkelig alt, og jeg sitter her med kaoset, uroen og bråket.

Det kjennes ut som at halsen blir til størrelsen av et sugerør, og at kroppen min spiser seg selv fra innsiden og ut. Jeg blir forvirret. Noe i meg sier gang på gang at jeg er sulten og "må ha mer mer mat". Den andre stemmen sier at det er farlig. At jeg er feit og blir svært overvektig om jeg fortsetter å hamstre mat.
Det er opp til meg selv å finne en mellomvei. Den "Gyldne mellomveien", der jeg klarer å kjenne på sulten og mettheten uten at stemmene påvirker valget jeg tar.

Mesteparten av tiden er jeg feit og stygg. Jeg må gå ned i vekt og trene bort kalorier, men av og til, en sjelden gang, merker jeg at jeg faktisk burde være glad for den kroppen jeg har fått. At jeg kan spise normalt, bevege meg normalt, og at jeg kan gå i akkurat de klærne jeg har lyst å gå i. Klær jeg velger fordi jeg synes det er fint, og ikke fordi det er et plag som gjemmer mine former. Jeg skulle ønske jeg klarte å holde fast i de få sekunder og at jeg kunne levd uten alle mine beskymringer om kropp og utseendet. Men nada. Jeg mister taket av og til, g da ruller jeg fra fjellet som en snøball.

Hele prosessen gjør meg så sliten. Jeg klatrer og klatrer, men fjelltoppen virker like langt unna, samme hvor mange skritt jeg har gått. Jeg vet at jeg må klatre, holde ut, og aldri gi opp. Jeg vet at jeg når toppen, bare jeg holder ut. Så lenge jeg går er jeg ikke på toppen på 1,2,3. Men jeg ruller heller ikke fra fjellet, jeg tar ingen store skritt tilbake, og det er dèt det handler om. Toppen vil jeg nå en dag, men ikke nå, ikke meg en gang. Ting tar tid, men jeg må holde fast i håpet om at de mørke tankene vil forsvinne de også. Jeg kan jo bgynne å fokusere på alle positive ting som har skjedd i det siste? Kroppen er sterkere, jeg er her i Nederland og klarer meg faktisk bedre enn jeg klarte meg da jeg var hjemme i Lillehammer en helg for litt siden! Jeg har vært hos tante og søskenbarna i dag, vært hos frysøren og en ny look, og på torsdag skal jeg kampere med 1000 andre mennesker. Se på det, ikke på de gangene jeg har angst, selvhat eller uro.

Jeg må si sånt til meg selv.
Livet er ikke bare mørkt.

mandag 19. juli 2010

Mørketid i hodet.

Tårene titter fram så nå og da, og mørket fyller hodet mitt med angst og forvirring. Er jeg sikker på at jeg vil bli frisk? Er en bedre framtid verdt denne tid og smerten? Hvorfor valgte jeg å kjempe denne kampen? Ingen sa at veien til et friskere liv kom til å være enkel, og der har alle søren meg rett. Dette er en tøff og smertefull kamp! Anoreksien viser seg mer og mer for hver dag som går av sommerferien. Den sier at jeg må kvitte meg med maten og aldri, nei aldri dra tilbake til Capio. Du vet, om jeg har gått litt ned i vekt så vil de ha meg tjukk igjen.

Tankene raser i full fart gjennom hodet mitt.

Du er tjukk. Ingenting kler deg. Du er stygg. Gå ned i vekt, nå! Tren. Løp. For all del, ikke spis! Du er svak. Du spiser. Stopp, spy! Bli tynn, tynnere, tynnest! Ikke fortell verden om meg, ljug! Du klarer ingenting. Du er ikke verdt maten, mennesker, livet. Du er i veien. Du irriterer folk. Tell kalorier. Kontroll! Skriv, skriv, skriv. Du er så lat. Ikke noe rart du er så feit!

Mørkt.
Hver sjeldne gang jeg ser lys, så kommer det en mørk sky og gjør det gode livet unåelig. Usynlig for mine øyne.  Hva oppnår jeg forresten med å bli frisk? Hvem er jeg uten spiseforstyrrelsen?

Har jeg Anoreksi, eller èr jeg Anoreksi?
Akkurat nå er jeg usikker.
Kan jeg noen gang bli helt frisk..?

søndag 18. juli 2010

Djevelen er ikke borte, bare bedre gjemt.

Alle som ikke kjenner meg vil si jeg er en frisk og glad jente, men det du ser er ikke alt. Inn i meg er jeg fortsatt trist og redd, men utenpå virker alt helt normalt. Anne spiser og ler, og er helt normalvektig. Og det er en selvfølge- jeg har det jo ganske bra.

Trangen til å gå ned i vekt, bli tynn, den er så utrolig stor. Djevelen på skulderen min er sint og skriker for å bli hørt. "Nå har du muligheten. Nå eller aldri! Gå ned i vekt, kast opp maten, hiv det i søpla, forbrenn, forbrenn, forbrenn!"

I går styrte han meg hele dagen, helt til i går kveld, da jeg helt ut av ingenting sa at jeg hadde gått i to timer. Klart jeg visste at det førte til at jeg måtte spise en ekstra skive med pålegg. Familien kalte meg sterk, men jeg følte på svakheten. Akkurat når den syke siden hadde en bra dag måtte Anne komme og ødelegge. Dessuten har jeg de siste kveldene drukket mye Mojito, altså alkohol som i det heletatt ikke burde drikkes med mine medisiner. Håpet om å tilfeldigvis bli litt i en annen verden tok over. Å ikke trenge å kjenne på tristheten som er der igjen, i hjertet og hodet. Kalorier sier jeg bare- men jeg har ikke vært modig nok til å sjekke kaloriinnholdet i den å så søte drikken.

Kusina mi som jeg er hos har hatt anoreksi i en del år, og selv om sykdommen ikke lenger styrer livet hennes er hun fremdeles tynn. Hun er tynnere enn meg, og har bambi-ben og smale hofter. Jeg med mine 165 cm er ikke i nærheten av den figuren, og med mine hofter kommer jeg aldri til å få den kroppen jeg helst vil ha. Det er vanskelig å se henne, fordi jeg spiser kun det jeg må og veier mer enn henne, mens hun kan spise kaker og lignende uten å se det tilbake på vekta. Hun ser ut som skjønneheten selv, og jeg føler meg som udyret i mine store klær som gjemmer mest mulig av kroppen min. Dette er ikke bra for selvfølelsen, men likevel føler jeg meg mest hjemme her hos denne familien. Onkel og tante har jo mange år erfaring, og derfor kan jeg i hvertfall føle meg forstått her, selv om kusina mi vekker en uutholdelig misunnelse.

Jeg er redd for å bli styrt av anoreksien igjen, av å ikke kunne takle tankene og bli så dårlig som jeg var i vinter. Men jeg er minst like redd for å miste hele sykdommen, "kontrollen".

fredag 16. juli 2010

En kjempe stor lettelse, men samtidig en enorm tyngde som fyller hodet mitt.

Jeg har gjort det igjen. Spist kveldsmaten og kvittet meg med den.

Angsten ble for stor, kroppen min for tjukk, og Djevelen for sterk. 

Tyngden fra magesekken har flyttet seg til mitt hode.

Lettelsen har laget plass til sulten,
og sulten er skapet av ondheten selv.

Si meg en ting:
Hvorfor smiler jeg nå?
På tross av at ting går veldig bra med meg er det ikke lett, hverdagen med en mørk stemme som sier at alt blir helt perfekt om jeg går ned i vekt omtrent 1 kilo. Men hei, hvis jeg likevel vil ned i vekt, hvorfor ikke 5 kilo med det samme?

Jeg må holde ut og fortsette å gjøre alt for å ikke la den stemmen vinne. Jeg tror jeg klarer det, for vekta viser jo at jeg er på riktig spor. Men uansett så viste mørket seg i dag også, under frokosten. "Litt mindre yoghurt, Special K i steden for musli, litt mindre smør, og litt mindre pålegg". Jeg må passe på, vise at viljen for å bli fri fra anoreksien er sterkere en djevelen selv. Viljen er der, men tankene om å ta djevelen i hånden likeså.

Det er lenge siden jeg har kjent den sterke følelsen av å virkelig ville leve. Gjøre noe ut av livet jeg bare kan få 1 gang. Det er denne følelsen som gjør meg motivert, og jeg må holde fast i den med begge hender. Jeg kan bare gjøre mitt beste for å holde ut og leve med håpet om at stemmen i hodet forlater meg en dag.

torsdag 15. juli 2010

Follow my blog with bloglovin

Ny blogg!

blogg.no funket ikke alltid på pcen min, så derfor denne nye bloggen. Dessuten er det slutt på et kapittel i livet mitt, nemlig den tiden før innleggelsen mens jeg var ordentlig dårlig. Jeg er i bedre form, klarer å stå sterkere mine sko enn anoreksien i hodet mitt, og mens spiseforstyrrelsen er på vei ut kommer nye ting inn i mitt liv.
Jeg fortjener rett og slett et nytt sted der jeg kan starte med blanke ark.

Nå er det sommer.
Jeg er i Nederland og klarer meg overraskende fint!