mandag 30. august 2010

Jo da, jeg har det bra

Jeg trives med livet på folkehøyskolen og det er lenge siden jeg har følt meg så levende. Da jeg var så syk var alt som heter følelser forsvunnet sammen med kiloene og livsgleden. Nå som kiloene er på plass, akk akk, har alt kommet tilbake, på godt og ondt. Jeg føler en oppriktig glede og til og med sommerfugler i magen, men tristhet og angsten er også tilstede, dessverre. Jeg kan ha en dårlig dag og føle meg dårlig, legge meg i senga og bli der halve skoledagen. Det har jo bare skjedd 1 gang, akkuratt nå for å være ærlig, men redselen for å falle tilbake til gamle vaner er stort, og tilbakefall er det siste jeg vil ha nå. Jeg liker livet mitt på denne måten, med snille folk rundt meg og massevis å gjøre, og jeg kán ikke miste det denne gangen. Ikke nå igjen..

Som jeg har sagt i forrige innlegget føler jeg at jeg godt kunne spist litt mer enn det jeg gjør, men samtidig gjør jeg det slett ikke verst. Jeg spiser til alle måltidene, kjøper litt mat selv til de dagene jeg er mer i aktivitet er derfor mer sulten, eller til helgene når det ikke er like mange måltider som på Capio. Hvordan det er med vekta vet jeg ikke helt, for jeg har faktisk ikke hatt nok mot til å veie meg- redd for å måtte forandre noe av mine rutiner og vaner.

Men herremingud, jeg kan sitte og sutre her på bloggen slik at jeg i ett sekund kan synes synd på meg selv, men hvordan i alle dager skulle dét vært til noe hjelp? Hvis jeg i steden for fortsetter slik jeg gjør- spise og ha det morro- så tror jeg at jeg kan leve med at jeg ikke har det helt okei til tider. Det finnes jo massevis av folk som har det mye verre enn meg, og dessuten er jèg på en god vei til noe enda bedre enn dette. Hvis jeg hadde klart å legge beskymringene om nye innleggelser, timer på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, og alt annet som jeg synes er tøft å tenke på til siden, så ville jeg nok garantert klart å nyte dagene mine mer. På tide å lære meg å leve i nuet, og ikke tenke framover i tid hele tiden.

onsdag 25. august 2010

Da var jeg endelig online igjen

Det har snart gått en uke siden jeg kom her, til Bakketun folkehøyskole, og jeg trives godt! Det var kjempe lett å bli kjent med folk og miljøet er akkurat som jeg forventet (Tomb internatskole- aktig). Jeg har møtt søte jente, kjekke gutter og allerede opplevd mer enn nok guttetrøbbel, jentekrangler og sene kvelder ned i kjelleren med sofa og grøsserfilmer.
Dramalinjen, som jeg går, virker supert, og jeg tror at jeg virkelig kommer til å trives. Jeg er forventningsfull når det kommer til det å jobbe med å få en bedre selvtillitt og det å faktisk tørre å stå på en scene- noe jeg kommer til å måtte gjøre ganske så ofte i år ;-)

Matmessig går det OK. Jeg vet jeg er optimistisk når det kommer til helsemessige ting og tang, og jeg har snublet over en del hindringer. Spising med hundre andre personer er vanskeligere enn jeg trodde eller håpet på. Det trigger spiseforstyrrelsen å se at andre spiser mindre enn deg eller faktisk svært lite. I mine øyne er de fleste av jentene anorektiske og tynne, og jeg føler at jeg selv spiser for mye og er for tykk. Fornuften sier at jeg med all utholdenhet akkurat klarer å spise nok. Kanskje jeg spiser litt mindre nå, men så tar jeg litt mer da, slik at dagsinntaket er sånn som den skal.

Det er mye styr med nye behandler, reising, pengene fra Nav, regninger og stipender. Jeg skulle ønske jeg kunne slippe unna med alt dette, og bare leve uten beskymringer, men så er jeg jo over atten og jeg vil egentlig klare meg selv, uten å være så avhennig av mine foreldre. Jeg skulle ha time i Levanger hos min psykolog på fredag, men jeg har utsatt det til neste fredag i stedet. Jeg orket ikke denne fram og tilbake reisinga med tog og alt det der, og dessuten har jeg litt mer tid til å bli vant her på skolen slik at jeg klarer å beholde de kontaktene jeg hittil har fått..

Jeg stikker enn så lenge, men lover å blogge snart igjen
-Bilder kommer!

torsdag 19. august 2010

Gosh.. Kaotiske tanker!

Jeg har pakket ferdig til i morgen, og jeg er fornøyd når man ser bort fra at jeg er så inn i graaaanskauens usikker på om jeg har pakket så mye at det ser teit ut..

Jeg er så tåpelig som tror at noen vil komme til å bry seg om "hvor mye Anne har tatt med seg.." Det er den usikkerheten min som gjør meg ille nervøs, men ellers tror jeg at jeg klarer dette fint. Jeg gleder meg til å starte å leve som en attenåring igjen, i steden for å sveve i en boble sammen med spiseforstyrrede tanker.

I dag har jeg bare vært slapp og sliten, og i tilleg til å pakke har jeg kun sovet og styrret i taket. Jeg har ikke en gang gjort den innsatsen for å hoppe under dusjen og kle på meg. Tankene raser gjennom hodet, musklene er vonde, matlysten er ikke der, men likevel har jeg den angsten for å plutselig bli styrt inn i et bulimisk helvete i kveld. Overspising og oppkast skjer meg ofte i slike tider som dette- når det skjer forandringer og jeg stresser, når jeg må sitte stille på rompa i bilen hele dagen eller når Herr angst stikker innom.

Whaaaat so ever..
Innlegget er like kaotisk. Jeg får det ikke til å skrive ordentlige setninger, jeg gruer meg til jeg skal møte min nye psykolog på sykehuset i Levanger i morgen, jeg gruer meg til å se hvor jeg skal bo, hvordan det skal gå med maten, vekten, anorektisk tenkning, trening, søvnen OSV.

I morgen drar jeg tidlig på dagen- klokken 05:30, javel. Jeg vet ikke om jeg har internett der jeg ender opp (ikke med det første kanskje), så dette kan være siste innlegget på en stund. Men vi får se.. Ikke vær overrasket om jeg likevel dukker opp i morgen kveld.

Mørke drømmer

De siste nettene har ikke vært særlig beroligende.

Drømmer som jeg føler å ha drømt før, med masse vold og angst.

Pistoler rettet mot hodet mitt, og mot andre

Jeg blir etterfulgt av andre, uten å forstå hvorfor

Jeg får kreft, og moren min er helt fra seg- igjen

Båter som synker, mens foreldrene mine, lillesøstra og jeg er om bord

Jeg har mange slike netter, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med det.

Når jeg tenker over det har alt med spiseforstyrrelsen og angsthelvetet å gjøre. Pistoler er rettet mot stemmen i hodet, for når den overtar har jeg er stort ønske om å forsvinne. Jeg blir etterfulgt av skyldfølelse og av djevelen. Kreften er den sykdommen som ofte har blitt sammenlignet med spiseforstyrrelsen. Nå har mamma klart å endelig slippe en del av beskymringene, og så får jeg kreft. Dette er ikke noe jeg har kontroll over, og kontroll har vært noe av det viktigste i livet mitt. Båter som synker, vel det forteller nok om hvor beskymret jeg er for at noe skal skje med min familie eller mennesker jeg står nær. Om det bare hadde vært meg på den båten hadde det for så vidt vært OK, men når det skjer noe forferdelig med mennesker jeg er glad i har jeg ingen kontroll på det, og de er ikke verdt å oppleve slike ting. Jèg kan ta alt på meg, dere er trygge (...)

Jeg skyver alt som har med anoreksien og angsten å gjøre vekk om dagen, og derfor tar de meg i drømmene mine. Jeg har en stor tendens til å ville glemme at jeg faktisk er syk enda, og jeg tenker at jeg vil ha en ny start, når jeg i morgen drar til folkehøyskolen. Jeg har ikke lyst å dra til Capio en uke i måneden. Jeg blir i samtaler og på den ukentlige veiingen konfrontert med at jeg ikke er frisk, og at jeg må fortsette å tenke vonde tanker, gjøre noe med det, og gråte noen tårer til tider. Jeg har ikke lyst til alt dette- jeg vil være frisk nå, med det samme! Jeg stiller for høye krav til meg selv, og jeg tror neppe søvnen blir bedre dersom jeg fortsetter å ignore mine følelser og tanker rundt mat og angst.
Ta tak i det- det er det eneste tipset jeg kan gi meg selv. Men jeg er redd..

onsdag 18. august 2010

JENTEMAT : Karin Hvoslef

En bok jeg leste i biblioteket i dag som fikk meg til å se ting fra en annen side. En forfatter med sans for humor og som har mange kloke ord på tunga. Jeg tenkte å skrive ned et par av hennes utsagn i dette innlegget. Kanskje du får en a-ha opplevelse, du også.

"Før var det livet som formet kroppen, nå er det kroppen som former livet"

"Vil du ha flat mage og smale hofter, blir resten av deg like flatt" Er det noe rart at vi gang på gang får høre at gutter ikke er intereserte i tynne jenter? Puppene og alle kvinnelige former forsvinner fullstendig!

"Vi kvinner er oppdratt til å se på oss selv som dårlige kopier av motebilder i stedet for å se på motebildene som dårlige imitasjoner av kvinner"

"Jo mer vi blir opptatt av skjønnhet, jo mer blir vi opptatt av vår egen manglende skjønnhet" Visst er det sant! Se på en som er spiseforstyrret og undervektig. Du blir det pga du synes du er for tykk (i mange tilfeller) og spiser mindre eller inget. Blir man så underernært vil hjernen din kun fokusere på maten- det er tross alt dét kroppen trenger for å leve, og den gir seg ikke med å gi deg signaler om at den vil ha mat før den virkelig har fått det!

Jenter ble spurt om hva de ville gjort dersom de bare hadde levd en kort periode til: "Mange som er "flinke" til å slanke seg sier: Jeg ville ha kost meg med god mat, hver eneste dag"

"Du er laget i en enestående harmoni, med hoftebredde, fettlager og matstasjoner plassert strategisk riktig. Når du så begynner å leke minigud og vil ta vekk litt her, og ha noe mer der, da er du på kollisjonskurs med mye natur"

"Det påstås litt ondskapsfullt at i California er det mindre kompromitterende å bli tatt på fersken mens man nyter sin vennines mann, enn å bli iakttatt mens man nyter en sjokolade" Hahaha, det sier lítt om hvor mye verdi man setter på å ikke spise/spise.

"Karbohydrater er brennstoff, bensin på bilen, eller ved i ovnen. Protein er karosseri og reservedeler, eller byggmaterialer i huset. Fett er smøring og polstring og reservetank"

"Hormonsystemene kan du se på som telefonsystemet i kroppen. Du har rikstelefon, lokalsamtaler og kommunikasjon som ikke når lenger enn ledningen mellom telefonrøret og telefonapparatet"

"Skal du ned i vekt, se til at du balanserer karbohydrat- og proteinmengdene slik at kroppen kommer i kjemisk balanse, og slik at du naturlig velger de riktige matvarene" Så jenter, vær så snill og ikke sult dere i hjel! Du ødelegger hele forbrenninga og det senker serotoninnivået (slå opp i wikipedia). Not done.

Jentematmodellen:
-Proteinfattig frokost (Så du kan lage serotonin)
-Proteinrik lunsj (Til stoffene kjemi og muskulatur trenger)
-Balansert mellommåltid (For å holde blodsukkeret og konsentrasjonen jevn)
-Proteinrik middag (Slik at du igjen har nok av alt)
-Balansert kveldsmat (Så du ikke legger deg sulten)

"Fett er en nyttig og nødvendig energireserve. Det er nødvendig for å beholde fruktbarheten, en normal forbrenning, en god immunforsvar (for å ikke bli syk!), for å hindre benskjørhet, for opptak av kalsium (Fettløselig!) osv" Altså, jenter: Ikke dropp alt som inneholder fett. Det er livsviktige stoffer som kroppen din trenger!

Det står så mye mer i denne boka som jeg gjerne skulle ha skrevet ned, men dere, det er leggetid for de som er kloke og gir kroppen så mye søvn den trenger ;-) Jeg skal i allefall slå på lydboken av Henning Mankell og krype under dyna nå.

Sweet dreams      sleep tight
I love you             good night

Anne ^.^

Den evige striden i hodet

Jeg kan si jeg er frisk og alle vil tro på meg. Jeg ser tross alt ut som noen annen, frisk, jente på snart nitten år. Selv jèg tror på meg selv når jeg står foran speilet og sier "Anne, du er frisk". Jeg klarer å holde på den tanken i kanskje ett minutt, men så slipper den mørke tanken fram igjen. "Du er feit, du er verdiløs, og du skál ikke spise!" Den tanken skyller alle tankene om at jeg er frisk rett i dass. Jo, klart. Jeg kan lure meg selv, si jeg ikke har noen problemer, og leve en løgn. Likevel vet jeg at dét ikke er løsningen. Jeg blir neppe friskere av å dytte det syke til siden og late som om det ikke er det. Det ér der, og jeg må innse det. Jeg har ikke kommet så langt at jeg kan spise godteri, is eller noe liknende. Jeg får det til der og da, men kaosset det skaper inn i meg er nesten ikke til å holde ut. Sykdommen slipper fram en eller annen gang, før eller senere, og den får meg til å være veldig anorektisk igjen. Jeg må akseptere at jeg bare kan ta museskritt av gangen, ikke ti store skritt på en gang. Verden rundt meg lar seg kanskje lure. Mamma og pappa blir kanskje letta når de ser at jeg smiler og spiser på samme tid, men det er jèg som skal leve med følelsen som følger.

Vekten har gått opp, neste en hel kilo. Det er normalt at vekten svinger litt, men jeg som- om jeg vil det eller ei- fortsatt sliter med en alvorlig spiseforstyrrelse klarer ikke å akseptere det. Panikken slår til og tankene om at jeg må spise mindre og bevege mer fyller hodet mitt. Jeg ser ikke lenger ut i noen av klærne mine, ansiktet er ikke til å se på, jeg har virkelig en bad hairday og tanken på at jeg i dag må til byen for å snakke med psykologen fra Bup får meg til å bli gal av frustrasjon. Det eneste som virker som en mulighet i dag er å sitte i en svær joggebukse og hettegenser, snurre meg i en dyne og stirre på flatskjermen med en stor kopp kaffe i hånden. Den gang ei, for jeg må om to og en halv time finne fram sykkelen, regntøy og vanntette sko. Jeg må sykle til Lillehammer i regnværet for å så snakke med T. fra Bup og vente to og en halv time til foreldrene mine er ferdig på jobb slik at jeg kan bli med dem å handle mat og dra hjem etterpå. På toppen av kaka får vi besøk i kveld, og det innebærer nybakte kaker og ferk brød, som jeg kan se på fristet, men som jeg absolutt ikke skál smake en eneste bit av. Sukk og sukk.

Det eneste jeg klarer å se positivt på i dag er at vi har en nydelig kattunge som trenger å bli kjent med de andre kattene i huset, og som trenger å få masse kos.

mandag 16. august 2010

Åtte år og anorektiker

Jeg sitter enda med en stor klump i halsen. Ikke fordi jeg ble skremt, nei, jeg lar meg dessverre ikke skremme av mennesker som ser svært anorektiske ut, men jeg har den ubehagelige klumpen fordi det er så mye jeg kjenner igjen fra det jeg selv har gått gjennom. Flashback- overtrening, oppkast, depressjonen, tristheten (...) Jenta på dokumentaren jeg så på Fem i kveld var bare åtte år og hun så ut som skinn over bein. Syk og trist, styrt av et monster av en djevel i hodet hennes. Hun måtte trene hver gang hun spiste noe- hoppe i en time etter hver måltid. Løpe en halvtime hver dag, om så ikke mer (...) Hun er så ung, og likevel har hun full peiling på kalorier og fettinnholdet i maten. Det skal da ikke være mulig? Hvordan kan en jente som er på den alderen vite at man går ned i vekt når man spiser mindre enn man forbrenner?
Det er ingen forklaring, men jeg vet ut av erfaring at det ikke er noe å tulle med. Stemmen er der, hvor den nå kommer fra, og den har en så sterk vilje at fornuften ikke har noe i si lenger. Demonen overtar deg helt, og selv om du kanskje innerst inne vet at det du driver med er feil, så hører du på stemmen, for om du ikke adlyder det onde inne i hodet ditt blir du kjeftet på til du ikke tåler å høre alt det stygge og prøver å rette på den "feilen" du har gjort.

Jeg kjenner at på en dag som dette, der jeg er alene hjemme med søstra mi og ikke har noe "stort" som holder meg opptatt gjennom hele dagen, så vokser den anorektiske stemmen i meg. Jeg blir mer fokusert på å på ingen måte spise for mange kalorier, bevege for lite eller ignorere stemmen. Likevel klarer jeg noenlunde, så godt det lar seg gjøre, å høre på fornuften og spise slik at jeg i alle fall ikke går et gram ned i vekt, for jeg vet godt at jeg på den måten ødelegge mine sjangser for å få et fint år på folkehøyskolen. På tross av den sterke følelsen av å absolutt måtte tilbake til kaloritelling, overtrening og nedskriving av alt mulig, presterer jeg å la være. Det er tøft, men det "friske" i meg er akkurat sterk nok til å holde anoreksien vekk fra å styre meg fult ut. Jeg må gjøre alt for å holde det slik som det her..

Heldigvis skal jeg til Oslo i morgen, sammen med mamma, for å ordne passet mitt og for å hente kattungen. Ting som holde meg opptatt gjør at jeg klarer å holde sykdommen på en viss avstand. Jeg er tryggere da.

Det er leggetid nå og jeg skal prøve å legge fra meg den tyngden jeg fikk av å se dokumentaren. God natt til dere :-)

Alle kunne trengt denne til tider

søndag 15. august 2010

Nå har jeg registrert meg på
http:///bloggurat.net/minblogg/registrere/221c2f770553556bcc150229539e4045ea030349

Er det sant..?

Altså, YES! Når man kan spise is noen ganger (som ekstra!) og vekten holder seg stabil, vel, det er dá jeg innser at maten virkelig er mye mindre farlig en monsteret i hodet forteller meg. Det går an å spise noe godt og usunt til tider, og det føles kjempe godt. I dag slipper jeg å bli plaget av grusomme tanker som "hva om jeg har gått opp i vekt?" og jeg skal le av sykdommen. Há, du kan dra lángt vekk!

lørdag 14. august 2010

Ditten og datten, og tankekjøret.

Ett innlegg til, jada. Jeg grubler over ditten og datten og orker ikke å legge meg ned i senga, selv om jeg burde gjort det for noen timer siden. Jeg har vært så dum at jeg leste tilbake på min gamle blogg (blogg.no) og det satt i gang tankekjøret. Sukk.
Hvordan kan det ha seg at jeg plutselig klarer å spise kjeks, is og noe smågodt? Sånn helt uten videre, selv om jeg også har spist mine fire måltider pluss fika? Jeg skyver vekk hele anoreksien, bare vips! Hva vil vekten vise i morgen, etter noen slike dager? Hvor ble det av den onde stemmen i hodet mitt som gjorde livet mitt til et helvete, der jeg bare var sliten og frustrert? Misforstå meg rett, jeg er glád for å ikke ha det slik lenger, men nå sitter jeg her med den angsten. Hallo, hva er livet uten en spiseforstyrrelse? Blir jeg feit nå? FEIT?

Tankekaosset er tilbake.

Heisann, du mørke! Hvor er dine trygge hender som tok meg med i en verden som handlet om ingenting annet enn kalorier? Tall. Vekk fra andre hendelser? Du var min utflukt fra en vanskelig verden. Har du forlatt meg? Kom tilbake! Jeg er redd, ting går plutselig så fort! Stopp meg! Hvor er du når du er savnet, når jeg trenger deg mest?! Jeg er konstans sulten, jeg har lyst på mat, hele tiden. Jeg vil ikke dit, jeg vil være liten, sammen med deg i en bitteliten verden. Bare du og jèg.

Nei. Stopp og tenk deg om, Anne. Var livet godt da du var med ham? Med mørket? Svinet som lurte deg inn i en verden, noe som var så sterk at du aldri kom deg ut av det på egen hånd? Det var DU som til slutt spurte om hjelp, var det ikke? Nei, Anne, du skal ikke tilbake. Ta MINE hender, bli med ut i verden som er vakker og langt ifra så ensom som da du var i din "boble" med han dèr. Du må ta et valg, du kan ikke være tynn og usynlig, samt ha mange venner og et godt liv. Ikke gå så fort fram, ta museskritt hver dag, slik at du ikke går fortere enn dine mørke tanker forlater deg. Løper du, så løper tankene etter deg, du blir ikke kvitt dem så lett forstår du. Du skal ta tak i livet ditt, bli kjent med deg selv og møte nye mennesker som vil like deg for den DU er. Når du begynner på skole igjen blir det mindre tid til å gruble over alt som "burde vært annerledes". Ting kan bli bra igjen, tro på meg.

Ja men..
Nei men..
Men..
men....... åh..

Okei, så jeg må legge meg. Høre litt på Kurt Wallander som leter etter en tobarnsmor som er forsvunnet fra Ystad, og la fantasien ta meg med til drømmeland. Sove nå, våkne når jeg er uthvilt, og så får vi se hva som skjer framover. GOD NATT

Skuffelsen kom til slutt

Tilbake fra turen til Sogndal. Først en fin biltur med en kjær hund som sitter i midten av meg og søstra mi i baksete. Noen ganske OKEI dager i en hytte. Og turen tilbake til Lillehammer, uten hund, med en å så god stemning i bilen.

Nei, nå skjønner jeg hvorfor jeg for ca 4 år sluttet å dra på ferie til utlandet med familien. Hver gang familien er sammen i mer enn èn dag blir det bråk. Konflikter, mellom foreldre og døtre, mellom døtre og døtre, og mellom foreldrene. Jeg er så sinnsykt lei av misforståelser, dårlig kommunikasjon og all kjeftinga! Jeg er jo forståelsesfull, jeg skjønner at alle (mest mamma og minste mann) har det vanskelig med at Twister ikke lenger er vår hund. Det er jo utrolig trist og vanskelig å si farvell til en som er familie, for det var det han var, min bestekompis og en av oss, familie. Også forstår jeg, eller gjør i hvertfall mitt ytterste for å forstå, at det er visse ting i livet til familien min som ikke er så greie. Vanskelig ting som jeg for familiens privatliv ikke skriver ned her, men som jeg kan fortelle dere har for visse personer krysset en god del grenser, og som er vanskelig å takle etter noen år med en unge som er spiseforstyrret. Jeg har jo også noe som heter medfølelse, og derfor prøver jeg å ikke si ting som kan oppfattes feil, men med min store munn er det av og til vanskelig å unngå slike kommentarer, som, bare så dere vet det, ikke er ment som noe vondt. Alle har sine dårlige sider, og dètte er min.

Jeg føler ikke for å gå inn på detaljene, men turen tilbake (som jeg synes var utrolig fint, gjennom Sognefjellet) var ikke noe koselig, etter min oppfatning. Hvis ord kunne drepe (...)

Det har da ikke bare vært dårlig stemning med tårer og alt som følger med, så jeg skal oppdatere bloggen med noen bilder i morgen, slik at dere kan "lese mellom linjene" og se noen positive opplevelser fra denne turen.

Nå skriker sengen min etter å bli brukt. Jeg er sliten, og i morgen har jeg tenkt å høre på lydboken av Henning Mankell som ennå varer 18 timer og skal leveres til biblioteket før jeg flytter til Verdal på fredag!
God natt, sov godt!

onsdag 11. august 2010

11.08.2010

Et velloverstått møte på Nav, ringt til RKSF i Levanger angående min første time der, og funnet en søt kattunge (Mille, t.v.) på finn.no som jeg og mamma skal hente på tirsdag.

Så da ble dagen helt okei, likevell.
Jeg håper det ordner seg med arbeidsavklæringspengene slik at mine foreldre slipper å betale meg for ditten og datten. Om jeg klarer å dekke alt som har med behandlingen for spiseforstyrrelsen min å gjøre er det veldig godt for foreldrene mine- jeg har tross alt tre mindreårige søstre som også trenger økonomisk støtte. Det kommer til å bli en del styr med regninger og utbetalinger, men det blir godt å klare seg litt mer på egen hånd. Det å være 18 og ikke ha noe å si om økonomien sin er nokså kjedelig..

Når det gjelder hvordan jeg har det, så er ting for det meste OK. I dag har jeg vært litt sliten og sovet ca 2 timer på sofaen etter lunsjen (jeg sov altså over fika..), men uroen har heldigvis ikke vært så sterk. Maten har, om du spør meg, gått greit, men jeg er klar over at det var litt minimalt. Jeg vet at så lenge jeg passer litt på vekta og ser at jeg ikke går ned, så er det ikke så farlig at jeg noen dager spiser litt mindre, og andre dager litt mer. Det gjelder bare å passe seg veldig for at snøballen ikke begynner å rulle ned fra fjellet igjen, for når den en gang ruller vet jeg at den ikke stopper før den er langt nede, og jeg har ikke lyst å klatre hele denne slitsomme og utfordrende veien på nytt igjen. Veien nedover er kort, men veien tilbake kan ta evigheter.

I morgen blir det en tur til Sogn med pappa, mamma og Lotte. Hunden min, Twister, skal få et nytt hjem på en gård der han får gå løs hele dagen slik at han får ut det store overskuddet av energi. Her hjemme er vi rett og slett for lite hjemme for en hund som trenger masse oppmerksomhet og lange turer hver dag. Det er kjempe trist, men vi vil selvfølgelig det som er best for han. Har man en hund, så tar man ansvaret, og når du vet at hunden din ikke har det så bra som han kunne hatt det, så finner man det riktige stedet. Stedet har vi funnet, og i morgen skal vi ta farvell med vår kjære venn.
Vi blir kanskje borte noen dager, slik at vi med det samme får en liten ferie, noe jeg synes er koselig. Jeg får begynne å pakke litt klær og saker, for vi drar rett etter frokosten i morgen.

Ellers vil jeg bare si at en av tvillingene er kommet til hennes vertsfamilie i USA, og jeg håper hun får et fint år :-)

Nav og annet

Om litt over en time sitter jeg mest sannsynlig i et møte med noen fra Nav. Det skal være sånn samtale om "situasjonen" min og om hvorfor jeg har søkt om arbeidsavklæringspenger, hvis jeg har forstått riktig. Jeg kjenner at angsten har våknet og at jeg gruer meg til å snakke om personlige ting med noen jeg aldri i mitt liv har sett eller snakket med tidligere. Typisk meg å tenke at jeg ikke kommer til å klare å finne frem eller at jeg ikke klarer å si noen ting når jeg hár funnet stedet og personen jeg skal i møte med. Jeg tar alltid slike ting på forskudd, og det er ikke særlig smart. Angsten blir jo bare sterkere..

Annet jeg kjenner at jeg gruer meg til er timen jeg har fått på RKSF (Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, Levanger). Dessuten blir jeg urolig av datoen til min første time, fordi det er på den dagen at jeg flytter til Verdal. Hvordan skulle jeg fått tid til et møte i Levanger klokka halv tolv på dagen når det er en lang vei fra Lillehammer og dit, med tog? Det blir sikkert slik at jeg må ringe til dem, si at jeg ikke kan komme, og må avtale en ny time. Og jeg har ikke engang oversikt over når jeg har skole! Jeg kan jo ikke gå glipp av mine første skoletimer heller, eller hva(...)? Dessuten liker jeg dårlig å snakke i telefon.

Sukk, jeg får finne fram papirene.

tirsdag 10. august 2010

horn med ost og skinke

Yes da, jeg følte at jeg måtte gjøre noe som fikk tida til å gå. Så slik endte jeg altså opp med hvetemel i trynet og en sterk lukt av hvitost på kjøkkenet.

Jeg forstår at dette er meget interresant å lese, men akkurat nå er bloggverden det eneste som virkelig frister.



Safe place

Prøve nye metoder for å håndtere angst eller uro.
Safe place- Tenke seg til et sted man føler seg vell og glemme alt rundt seg.

Hva er så mitt trygge sted, et sted jeg vil dra til når angsten sier heihallo neste gang?

Ystad, strand.

Den gode duften av saltvann
Vinden i ansiktet og håret, den som blåser vekk vonde tanker
Lyden av bølgene, høye og mange
Følelsen av sand mellom tærne, sand som er varmet av sola
Solen som varmer kroppen, beroligende

Jeg står ved vannkanten, der hvor bølgene slutter
Hører måkene skrike, og fuglene kvitre i trærne bak meg
Det er ingen mennesker rundt meg, jeg er helt alene

Jeg klarner hodet, gir slipp på stresset
Føler meg lett, som om vinden har blåst vekk det vonde

Jeg står i mange minutter
Etter en stund går jeg tilbake til det virkelige liv.





mandag 9. august 2010

Angsten stikker innom

Sukk, nå som jeg hadde tenkt meg en tur til drømmeland. Jeg får nok vente litt med å lukke øyene nå, ellers blir det bare mareritt som forsterker angsten..

Etter kveldens episode med en hund som plutselig biter pappa i hånda slik at det nærmest er nødvendig å sy, ser jeg for meg at noen blir alvorlig skadet pga Twister, nå i de siste dagene vi enda har ham (han skal få et nytt og bedre hjem). Andre ting som dukker opp i hodet mitt er at bilen krasjer når foreldrene mine kjører søstra mi til Gardermoen i natt (hun skal gå på high school), eller at flyet styrter o.l.

Jadaneida, angst er og vil alltid være noe merkelig. Klart det er bra at hodet reagerer i situasjoner som faktisk èr alvorlige, men det finnes grenser altså. Frykten for noe uten at det virkelig skjer/skjedde noe er unødvendig, spør du meg.

På tross av hostesaften (hadde lungebet.) med et snev morfin, så er jeg her, klar våken. I "vanlige" situasjoner hadde jeg ikke klart å sitte oppreist etter en skje med- noe K. fra Capio kaller "svovelstoffet".
Vel, mer oppreist kunne jeg ikke ha sittet.

To fast, to much

Tankekaoset er der igjen, jeg vil mer enn hodet klarer.

"Jo, jeg klarer det fint å spise på litt andre tider enn jeg er vant til"
"Så klart, jeg tar en bit av det der. Og av den.."
"Hm, litt ekstra melk i kaffen skader jo heller ikke"

Stopp. Hvor mange kalorier har jeg fått i meg?
Tall. Regne. Pluss, minus, gange, dele(...)

"Ikke mer enn 2000. Ikke noe mindre heller"

Riktig. Flotters. Keep up the good work!

"Nei, nei! Slik går jeg ikke ned i vekt"
"Følge planen igjen fra og med i morgen. Alt som det skál"
"Orden!"

Nei. Feil.
Jeg spiser riktig. Går ikke lenger ned i vekt.
Jeg skal være sunn og fornuftig.
Jeg skal bli fri fra monsteret i hodet!



søndag 8. august 2010

Litt for sprudlende..

Alle er nok litt små irritert på grunn av mitt overskudd av energi. Det er helt sinnsykt, så urolig som jeg er. Jeg vandrer gjennom hele huset som en isbjørn, og når jeg og mamma går tur med Twister løper jeg fra hit til dit og om igjen. Jeg vet rett og slett ikke hvordan jeg skal håndtere det å føle meg så fri og levende. Alt går i rasende tempo. Snakking, spising, løping, rydding, vasking og så videre, og så videre. Jeg klarer ikke å sitte i ro i ett minutt. Det er som om jeg må ta igjen fra mange måneder, kanskje år. Så mye som jeg har gått glipp av liksom..
I dag har jeg stuvsuget hele huset, tatt oppvasken opp til fire ganger, blitt med for å hente lillesøstra som kom tilbake fra ferieturen med nobojenta, ryddet hele rommet hennes og pakket ut, jeg har gått med hunden, lekt med hunden, og jeg trenger flere hender for å telle hva mer jeg har holdt på med i dag.
Jeg lurer på hvor lenge jeg holder ut på denne måten. Hvor lenge er det til jeg har brukt opp energien igjen? Hvor lenge til jeg er så sliten at jeg ender opp i en ny depresjon? Jeg vil helst unngå alt dette, men selv om jeg bruker Truxal og Fontex er jeg som en tikkende bombe- En som kan eksplodere når som helst.
BOOOM- og tårene, slappheten og kjeftingen er tilbake.
Jeg lever farlig, og det vèt jeg. Det er bare det at jeg ikke klarer å finne en slik mellom ting. Ikke trett, men heller ikke hyper. Lurer på hvor lenge det er til( hvis det noen gang vi bli helt som før) alt er helt som det skal..

I morgen skal jeg til T, min psykolog fra Bup her i Lillehammer. Denne gangen i et annet rom ettersom hennes kontor er fylt med dårlige minner og en trist stemning som henger igjen etter alle mine tårer som jeg har grått der det siste året. Jo da, det blir egentlig litt godt å se henne igjen etter en god del uker nå, men det er alltid like rart. Jeg er tross alt ikke lenger den samme som jeg var før innleggelsen, og det er slik hun har sett mest til meg. Bleik og uten energi..

hele familien

Det er lenge siden hele familien var sammen, men nå er altså alle hjemme igjen (så lenge det varer). Det er koselig.

Ut på tur..

..aldri sur! Twister var i alle fall fornøyd :)

I går gikk jeg og foreldrene mine en liten tur i fjellet, der like ved Hafjell noen sted. Jeg sov lenge (for å være meg), så spiste jeg frokost i 10-tiden, og etterpå dro vi. Sola var på plass og temperaturen var heller ikke til å klage på. Twister og jeg i baksetet, sitteunderlag i sekken sammen med lunsj og kaffen, og min kjæreste Nikon rundt halsen. I fjellet ble det knipsa en god del bilder, og noen har jeg satt i en slideshow:

fredag 6. august 2010

Borte bra, hjemme best.

Hjemme i Lillehammer, og endelig kan jeg si at "borte er bra, men hjemme er best". Jeg føler ikke lenger at det er livsviktig for meg å være der, med samtaler, oppmerksom personale, og alle minner om den tida for 6 måneder siden, da jeg var så syk og ikke klarte å finne tilbake til det riktige sporet på egen hånd.

Hjemme har jeg hunden, som forøvrig skal få et nytt hjem f.o.m. neste uke. Han skal han få bo på en gård der han kan gå fritt hele tiden.. Kattene er også på plass, og min familie og sengen min burde jeg også nevne. Det finnes mer enn livet innenfor Capios fire vegger. Heldigvis.

Baggen må pakkes ut for andre gang, klærne skal vaskes, og så skal den pakkes inn igjen til neste uke når jeg drar til Sogn hvor Twister får sit nye hjem. Og om ikke så lenge må jeg finne fram den største kofferten og fylle den med klær og saker som jeg trenger når jeg skal leve livet på Bakketun fhs. Yes, jeg gleder meg til å komme dit, pakke ut kofferten min, og blì der! Ikke bare få med meg noen timer, og sitte på rommet mitt resten av tiden for å unngå måltider og ha tid til å trene. Denne gangen skal jeg fullføre et skoleår, og det skal bli brá.

Whatsoever.. Nå er jeg her, i Lillehammer. Jeg skal hvile, kose meg, og være med familien.

torsdag 5. august 2010

Innestengt

Fanget i en liten boble.
"Nå stenger du alt ute igjen, Anne. Du må møte angsten, jobbe med saken og slippe inn aksepten- ikke fokuset. Jeg ser en skikkelig irritert jente forran meg i stolen med en gang vi begynner å snakke om angsten din eller om maten".

Javeldaa, fint! Så er jeg irritert. Med tankene mine i en trygg boble der negativitet ikke er velkommen. Hejdå, hejdå, denne Anne vil være blid, glad og ikke plaget av fenomenet Angst. Sommeren har gått så bra, så ufattelig mye bedre enn jeg forventet. Nå er jeg tilbake i det gule huset og samtalene med behandler. Tilbake til å møte nettopp det jeg har unngått i fem uker. Må jeg virkelig? Er dette nødvendig? All denne angsten og smerten..? Jeg orker det ikke. Jeg vil fortsette livet mitt og legge spiseforstyrrelsen bak meg. Vinke farvell og ta inn positive hendelser. Jeg vil være frisk, og det nå med det sámme!

Kaboom. Et smell, rett i ansiktet. Det er tydelig at jeg er innenfor Capios 4 vegger igjen. Det er ikke bare, bare å bli frisk. Det kreves mye hard jobbing, over lengre tid enn jeg klarer å akseptere. Jeg må huske på at jeg fortsatt er på vei til å bli frisk- jeg èr ikke frisk enda.

Memo til meg selv : Akseptere det vanskelige og jobbe med det.

Joy

Slike gode stunder, der en smiler, tuller og koser seg i Capios leilighet, det er sånne man må huske. Det er dá en skal tenke tilbake til den tida der du satt, kald og blek, på den ene stolen med pcen og stirret i taket, fjern som det går an å bli. Apatisk, uten et tegn av liv i hverken kropp eller ansikt.

Jeg er takknemlig for at jeg har kommet hit og fått den hjelpen jeg trengte. Jeg innser at jeg har vært dårlig. Ja, så ufattelig mye dårligere enn jeg noen gang kunne trodd der jeg satt for et halvt år siden. Anne eksisterte ikke lenger, spiseforstyrrelsen hadde overtatt hele meg. Den styrte meg, levde gjennom meg. Den fikk meg til å sulte, til å spy, løpe, fryse, banne, til å kjenne smerter i hele kroppen, og til å ikke kjenne noe som helst.

Men her sitter jeg nå. Bortsett fra en bihulebetennelse eller noe i den duren er jeg frisk som en fisk. Energien er på plass, og jeg har klart meg gjennom hele sommerferien. Jeg koser meg til tider, har endelig lest ferdi en bok igjen, lager min egen mat, spiser når jeg kjenner at jeg er sulten, og masse mer. Jeg kan sitte her og skrive i flere dager om alt jeg har fått tilbake, alt jeg kan gjøre igjen, og alt om hvordan jeg kjenner meg nå- fysisk og psykisk.

Stemmen er der, den har ikke gått sin vei. Den skriker til meg at jeg må ned i vekt og bli tynnest. Forskjellen med nå og et halvt år siden er vel at min egen stemme er 99% av tiden sterkere enn djevelen sin mørke, skremmende stemme. Jeg har en styrke i meg som ikke kunne vises tidligere på grunn av monsteret som levde gjennom meg. Langsomt håper jeg at den uønskede stemmen, som gjør livet mitt vanskelig, forsvinner. At jeg kan være 110% Anne. Bare meg, personen som har gjemt seg over lang tid. Jeg gleder meg til den dagen jeg føler meg trygg. Ikke etterfulgt av en djevelsk stemme som vil ha meg tilbake dit jeg var. Helvetet. Stemmen er så farlig, så sterk. Hver dag er en kamp mot det onde. En kamp jeg må vinne dag inn og dag ut, en kamp som gjør meg sliten.

Men det er masse jeg har fått til i sommer. Jeg har ingen begrensninger i aktiviteten lenger, jeg teller ikke kalorier, det er ikke krise om jeg ikke spiser til "riktig" tid hver dag, og viktigst av alt: Jeg gléder meg til å ikke være her på Capio. Jeg gleder meg til livet, og alt som en 18åring burde gjøre. Skole, være med venner, drive med hobbier (...) Det er mulig nå, og det gjør at motivasjonen til å bli helt fri fra djevelen er på plass. Som sagt har jeg tanker som "gå ned i vekt, du er feit" og "spis litt mindre, det skader ikke", men selv om jeg har dager der jeg hører på den stemmen, så kommer det en ny dag der jeg ser hva jeg har gjort feil, og jeg prøver å rette på den så godt som det lar seg gjøre.

Jeg har gått ned litt i sommer, men jeg har skjønt at det ikke er noe krise så lenge det ikke styrker det onde i meg. Det skal ikke være starten på undervekt igjen. Jeg vil IKKE tilbake dit. Aldri.

Heia August og et bedre liv...
..og ha det bra, stygge, grusomme Februar!

tirsdag 3. august 2010

Nedgang

Ja, sukk. 2 kilo, og da hadde jeg også drukket 1 liter vann før jeg gikk på vekta.
Så egentlig.. 3 kilo?

Hva skal jeg gjøre nå? Samme for meg hva som skjer, bare foreldrene mine ikke får vite noe om dette. Jeg skjønner ikke hvor jeg har gjort feil. Jeg har spist nok, drukket melk i kaffen og spist masse frukt og riskaker i tillegg det andre. Samtale med behandleren min om 20 minutter, og jeg er nervøs. Hva om jeg må begynne med næringdrikke igjen? Det ville vært helt koko ettersom vektnedgangen ikke skyldes maten, men kanskje aktiviteten. Her får jeg gå en halv time hver dag, så med disse Capioporsjoner vil vekta gå opp uansett. Jeg er sint og irritert, redd og rastløs.

Pokker heller, ting er aldri bra nok. Om jeg hadde gått opp i vekt ville det vært feil, om jeg hadde vært på likt som før ferien, så ville stemmen kjeftet på meg fordi at jeg ikke har prøvd nok for å gå ned i vekt. Og nå, vektnedgang. Feil! Jeg vil ikke såre menneskene rundt meg..

mandag 2. august 2010

Capio again

Tilbake i det gule huset. Sett de søte jentene mine igjen, og personalet. Tilbake i leigligheten, hip hurra. Men også tilbake til store porsjoner med mat, mange tall, vekt og angsten.

I morgen er veiinga. Ukene i Nederland har gått overraskende bra og jeg føler at jeg har holdt vekten stabilt- i hvertfall noen lunde. Hvis jeg skal stole på hva min egen badevekt sa i dag da jeg sto opp, da har det skjedd noe grundig feil. Regelen var at hvis jeg kom til å gå ned ca. 1 kg i ferien, så måtte jeg med en gang spise 2 skiver ekstra hver dag i resten av ferien. Om jeg skulle gått ned 2 kg eller mer, så var det alvorlig. Krise. 3 næringsdrikker i tillegg til den vanlige maten. Ta mange steg tilbake, til kvalmen, vektøkning og redselen. I Nederland var vekten stabilt, -1 kg, men har derfor også spist de skivene ekstra. I dag ble jeg sjokkert. Glede. Angst. Glede. Sorg. Minus 2,5 kilo! Hvordan kan dét ha skjedd? Stemmer ikke min badevekt, eller er den vekten hos tante ute av kontroll?

Nå gruer jeg meg til i morgen, klokka 07:15. Veiing. De avgjørende sekunder med tanke på behandlingsplanen. Blir mine foreldre skuffet- har jeg gått ned i vekt? Blir djevelen sint- er det på stedet hvil eller verre, har jeg gått opp i vekt? Enten eller. Triste mennesker, eller en trist "meg".

Har djevelen kontrollen? Hvorfor?
Hvorfor vil jeg fortsatt ned i vekt når jeg vet at jeg har en sunn og fin kropp slik som jeg er nå?