onsdag 29. september 2010

Verdal-Lillehammer-Nederland

Skrevet 29.09.10 kl 15:17


Ha det bra, Bakketun. Ser deg om tolv dager, Siri (ikke rot til min side av soverommet, snille?). Kommer til å savne dere, folkens!
Dratt min vei enda en gang. Pakket kofferten på nytt, og sagt hei og hadetbra til skolen fram til den 11. oktober.

Hvor skal du hen nå Anne, Capio igjen? Oh, kun je pepernoten meenemen voor mij? Er du klar over hvor mye du går glipp av nå! Jeg kommer til å savne deg(...)
Det er ikke noe artig å måtte reise fra alt som skjer på folkehøyskolen, men jeg gleder meg selvfølgelig veldig masse til å se familien og venner i Nederland igjen. For de som fortsatt lurer på hva jeg egentlig skal der nede når det er midt i skoleukene og like før høstferien- Min onkel og tante har sølvbryllup, og det skal så klart feires med hele familien, noe som også inkluderer meg. Foreldrene mine, yngste mann og jeg tar bilen til Oslo i morgen for å så ta båten til Danmark, og vi kjører videre til Nederland dagen etter. Grunnen til at jeg er borte i hele tolv dager er at båtreisen er betalt for lenge siden. Faktisk så var turen til Nederland planlagt lenge før jeg i det heletatt visste at jeg skulle begynne på Bakketun.
Nå sitter jeg i Toget og venter til den forlater stasjonen i Trondheim om noen minutter. Matpakke til både middag og kvelds er laget, jeg drakk akkurat en liter blåbære Biola fordi jeg var tørst, og siden det er en lang og kjedelig reise fra Verdal til Lillehammer har jeg kjøpt meg et ukeblad og litt smågodt. Hei, ja, hvorfor ikke. Jeg vet at i hvertfall de andre fra familien min ville kjøpt noe godt om de måtte ta toget i syv timer, så heia samvittigheten- Nyhet til deg: Jeg har like mye rett til det som alle andre, og nei, jeg blir ikke feit bare fordi jeg spiser noe godt en gang i tiden.
Nå piper det og dørene til toget lukker seg. Framma i Lillehammer om fire og en halv time, og ettersom jeg har sovet dårlig i natt, noe som ikke er unormalt for meg når jeg vet at jeg skal reise neste dag, så håper jeg å kunne sove bort en del timer.

Skrevet 30.09.10 kl 07:40

God morgen! Nå har jeg pakket ferdig og er klar til å reise til Nederland!
Tenkte bare jeg skulle skrive noen siste setninger, for jeg har mest sannsynlig ikke tilgang til internett der nede. Jeg kommer tilbake til Bakketun den 11. oktober, for dere som lurer.

tirsdag 28. september 2010

Tanker, O de dumme tanker

Jeg blir så utrolig lei meg når jeg tenker tilbake til tida før innleggelsen. Jeg har fortsatt bilder på PCen av en syk liten jente som forsøker å smile, uten å lykkes noe særlig. En jente som er i en evig strid mot kroppen og følelser, fanget i en skikkelse som hun ikke kunne flykte fra.

Når jeg er alene på rommet i noen minutter finner jeg fort ut hvorfor jeg pleier å holde meg blandt folk nede i hallen eller andre steder på internatet. Ingen med meg? Tankekjøret begynner igjen. Sinne over ting som har skjedd, angst for at det skal komme tilbake, tristhet for alt som er gått glipp av, savn fordi den lille delen av spiseforstyrrelsen som er igjen vil ha tilbake "kontrollen", og så klart litt glede- Jeg har det jo så bra nå, mens livet bare var tragisk for et halvt år siden..

Men jeg må si det enda en gang- så ufattelig provosert jeg blir når behandlere eller andre kjente kaller meg frisk. Frisk er et så stort ord, og jeg tenker at hvordan i alle dager kan det ha seg at jeg er frisk når jeg fortsatt har trangen til å gå ned i vekt ved å spise lite, overtrene og alt det der? Jeg har tankene i hodet, og så lenge de er der gjør det meg redd at folk vil ta ifra meg diagnosen Anoreksia Nervosa. Det er rart, sånn egentlig. Jeg vil jo mer enn gjerne være frisk, leve livet og blí kvitt en eller annen syk diagnose, men angsten for å ikke være noe uten sykdommen er faktisk veldig skremmende. Hva om folk slutter å bry seg? Hva om jeg bare er Anne, kjedelige Anne? Ikke noe mer enn en person som forsvinner i folkemengden, ei som ingen legger merke til...

Bla bla bla og la la la!
Tanker, O de dumme tanker.

Jeg trenger å finne noen Bakketun-elever, og det nå med det samme.

Ha det, ha det!

mandag 27. september 2010

Hyperaktiv

Jeg er her, jeg er der, og der, og der borte (...)

Uroen er ikke til å holde ut, og som følge av det springer jeg fram og tilbake fra det ene stedet til det andre. Jeg står ikke stille i ett sekund. Rastløshet og angst, der angst ikke er årsaken til rastløsheten min, men heller omvendt. Jeg blir rastløs, noe som fører til at jeg blir veldig utrolig, noe som igjen fører til at jeg får angst for å ikke klare å roe meg ned.

Maten går helt OK i dag, så det kan ikke være grunnen. Vekten har gått litt opp i det siste, men ikke om man ser over lengre tid. Altså er vekten egentlig stabil, så hvorfor skulle dèt være grunnen? Jeg har det kjempe bra, gode folk rundt meg og alt det der, så nei, ensomhet er heller ingen grunn.

Jo, jeg føler meg tykk. Armene mine, lårene mine, hoftene, og så videre, og så videre. Jeg er misfornøyd, men samtidig vet jeg at jeg burde være fornøyd med kroppen min som den er nå. Kanskje tankene er problemet igjen. Kanskje jeg har gitt plass til negativ tenkning, og kanskje er det derfor de angriper meg? Er det så enkelt som å bare stenge dørene for all negativitet? Jo, kanskje det er det.

Til Anne
Det eneste som er galt med deg, er at du tror det er noe galt med deg.

En jeg er glad i skrev den setningen i går, og hengte den på veggen min på soverommet. Takk, du er så god!

En annen ting. Tanken om å ville slutte med antidepressiva har slått meg mange ganger i de siste ukene. Jeg misliker den hypre Anne inderlig, og jeg har en liten mistanke om at jeg kan føle meg litt roligere om jeg trapper ned på den. Dessverre var det uaktuelt å i det heletatt diskutere lykkepillene mine da jeg var innlagt på Capio sist, så jeg sitter fortsatt med de grønn og lilla fargede kapsler hver morgen. Uff og huff, men sånn er det bare. Jeg vurderer å ringe til behandleren min for å snakke om det selv om jeg vet hva hun mener. Ettersom hun ikke har gitt noen som helst grunn for at jeg ikke kan trappe ned så synes jeg at jeg har rett til å mase om det. Om bare uroen min kan forsvinne litt, da blir jeg fornøyd..

søndag 26. september 2010

Elevkveld 26.09.10

Skrevet klokka 10:24
God morgen dere!

I går var det lørdag, noe som betyr elevkveld her på Bakketun. EBB-klassen hadde ansvaret for kvelden og etter min mening så var det helt toppers. Det ble jungelfest, og alle boenhetene skulle kle seg ut som et spesielt dyr. Trones? Vi måtte være pappegøyer, og du kan gjette hvor fargerike vi så ut!

Maten gikk ikke helt toppers i går (men retta det opp om kvelden ved å spise+drikke noe ekstra). Når jeg må fokusere på utseendet sånn som da vi skulle kle oss ut og sminke oss, da kommer alle negative tanker tilbake og da blir jeg utrolig stresset og lei, noe jeg håper andre ikke la for mye merke til, for jeg er ingen artig person å være med når jeg er i dritthumør.

Jeg var ikke fornøyd med hvordan jeg så ut i "pappegøyekjolen" fordi jeg føler at jeg ser ut som en man i jenteklær. "Søren så kvalmende du ser ut, Anne! Se på dine brede skuldre, tjukke armer, rare ditt, stygge datt(...)" Tankene raser gjennom hodet mitt på slike stunder, og det eneste jeg virkelig ville var å legge meg i senga og grine. Takk Gud for at jeg ikke gjorde det.  Forberedelsene var lite artige for min del, men heldigvis gikk alt bra igjen da elevkvelden hadde startet. Selve kvelden var kjempe morro!

torsdag 23. september 2010

Bakketun update

Okei, så jeg har vært en dårlig blogger siden jeg dro fra Capio. Reisen gikk ikke helt som planlagt pga at flyet ble innstilt, men etter en lang telefon og en busstur til Gardermoen ordna det seg fint. Jeg fikk nå tatt et senere fly samme dagen og det viste seg faktisk at en av lærerne her på Bakketun skulle ta det samme flyet. Det var ganske koselig å snakke foto, språk m.m. med en lærer mens vi ventet en time på toget til Verdal, haha. Så møtte vi mannen til dramalæreren min på toget, og da vi ankom Verdal hentet hun, Tone, oss og kjørte til skolen. Mhm, ganske Ok.

Godt å være tilbake på skole etter en uke i Fredrikstad. Selv om jeg sa at jeg skulle legge meg klokka elleve den kvelden, så ble det vell nærmere tre-tiden. Sånn kan det gå- og dagen deretter følte jeg meg syk, og det gjør jeg egentlig enda, men what so ever.

I dag var det frokost hos Tone (lærer) halv ti, altså etter morgensamlinga. Utfordring nr.1 var at det ble ca to timer senere enn det jeg pleier å spise frokost, og for det andre er det vanskeligere å spise sammen med en liten gruppe på åtte personer. Jeg måtte tross alt tenke på hvor mye jeg skulle spise, og jeg føler fort at jeg spiser mye mer enn resten, og da er jeg redd for at folk får tanker som "Ha, ikke rart at Anne er tykk"! Dessuten føler jeg meg tykk sèlv, og det er nå egentlig den mest vanskelige følelsen.
Det var nå veldig koselig, og jeg synes jeg gjorde det bra og kan si jeg er fornøyd med hvor flink jeg faktisk har blitt til å variere. Maten var god og huset kjempe koselig- veldig Toneaktig. Litt mindre artig var det at jeg ble så utrolig trøtt etterhvert, at jeg nesten ikke klarte å holde meg våken. Ikke en fult så bra opplevelse, men det så, heldigvis, ut som om jeg ikke var den eneste der som halvsovnet.

Ellers så holder hele produksjonsgruppa her på skolen på med et prosjekt, og resultatet skal vises frem i oktober, Nå blir alle dramatimene brukt til forberedninger. Jeg skal ikke si noe mer om forestillinga, for jeg vet at noen av dere lesere går her på skolen- Dette får dere som ikke går scene/prod. se en gang i oktober og det blir lite morsomt om dere vet hva som kommer til å skje ;-)

Etter skoletid skulle jeg og x ta toget til Trondheim, men vi så at toget kjørte sin vei akkurat i det vi kom til stasjonen. Kjiper'n! Vi dro til Pizzabakeren i steden for, kjøpte en medium pizza med ananas, ost, kjøttdeig og litt mer, og så satt vi oss midt i byen på en benk i sola. Ja, det var sol i dag! Hurra for de som var så utrolig vær-deprimerte på grunn av regnværet. Etterpå gikk vi til biblioteket hvor jeg har skaffet meg et bibliotekkort, og jeg lånte en bok og noen filmer som vi kan se når vi kjeder oss igjen (noe som skjer en del, men det er fordi vi er lite oppfinnsomme selv). x har fått meg til å spise pizza og til og med til å drikke en vanlig coca-cola, og Cola som ikke er light eller zero har jeg ikke drukket på veldig, veldig lenge. Flytende kalorier er noe som føles veldig unødvendig, og dermed er det ikke så lett å ta et glass med f.eks. brus eller saft. Men, jeg har gjort det, og jeg lever enda. Anne- det er ikke farlig å drikke/spise noe godt så lenge du ikke overdriver det!

I går har jeg forresten også klart masse, og selv om det var utrolig vanskelig der og da, så har jeg en liten stolthetsfølelse fordi jeg har gjort det selv om alt strittet imot. Takk x, som leser tankene mine og sier at jeg er "tynne Anne fra dramaklassen" når tankene mine forteller meg det motsatte. 3 til 4 timer på Aboteket, det var ikke så verst.

I morgen er det time på RKSF i Levanger, og etter det skál jeg og x til Trondheim for å finne en gitar til ham.

Jeg har det bra, og spiseforstyrrede tanker er tilstede, men med litt hjelp holder jeg dem på en passe stor avstand. Nå føles det lurt å gå til sengs om jeg i morgen skal klare å holde meg våken. God natt alle sammen, og jeg skal prøve å komme med litt flere oppdateringer + bilder.

Blogges

mandag 20. september 2010

Siste ordentlige innleggelse!

Åh, så herlig å vite at jeg ikke trenger å komme tilbake til Capio før en gang i november eller desember, og at jeg ikke nødvendigvis må være her fra mandag til mandag, men at jeg f.eks. kan reise hjem igjen på en fredag! Tiden med innleggelser er endelig over, og jeg sitter her med et kjempe stort smil og en god følelse av å kunne leve som en normal tenåring igjen.

Jeg må holde fast i behandlingen i Levanger, for jeg har fortsatt visse ting å jobbe med. Når jeg en gang har en dårlig dag, noe som alle har en gang i tiden, så må jeg sørge for at jeg ikke kommer tilbake i den negative spiralen, for da kan hele sykeprosessen begynne på nytt. Jeg må akseptere det når jeg en dag ikke føler meg fornøyd med hvordan jeg ser ut. Det samme må jeg gjøre når jeg har en dårlig dag i forhold til maten. Spiser jeg dårlig en dag, så skal jeg akseptere det, og gi slipp på den følelsen. Dagen etterpå skal ikke være påvirket av noe negativt som skjedde dagen før.
SOAL: Stop, Observer, Aksepter, og La gå. Kommer det en negativ tanke? Javel, kjenn på den, aksepter at den er der, og ikke heng deg opp i det- la det gå forbi.

Jeg har lært så masse her, og jeg er virkelig glad for at jeg ikke ga opp kampen på dager der alt kjentes helt håpløst. Det fristet ofte å slutte i hele behandlingen, men jeg hár gjennomført alt, og det var bare så utrolig verdt alle krefter og tårer!

Til dere jenter som er innlagt på Capio eller et annet sted:
Hold ut! Ting tar tid, men belønningen kommer til slutt!

søndag 19. september 2010

Veiedagen

God morgen!
Våknet tidlig igjen, litt før 6 denne gangen. De siste dagene har jeg drømt mye rart, og jeg sover ikke veldig godt heller. Jeg får det i noen perioder, at jeg drømmer om ting eller mennesker som kan kobles til det som ligger langt bak i tankene mine om dagen. Det er ganske typisk at det har vært den siste uken egentlig. Jeg er jo her på Capio, og jeg kjenner at tankekjøret blir verre når jeg er der hvor spiseforstyrrelsen har en så stor plass. Tankene settes i gang på dagtid, og fortsetter om natten- når jeg enten sover eller ligger våken i senga.

Det som surrer i hodet mitt nå er den elendige vekten. Det er mandag idag, og mandager på Capio betyr veiing klokka 07:15. Du tror kanskje at jeg, fordi jeg ikke er noe særlig redd maten lenger, ikke er beskymret for vekta heller, men der tar du i såfall grundig feil. Hver uke, om det nå er her på Capio eller på RKSF i Levanger, gruer jeg meg like mye til om jeg får sett det "riktige" tallet.
Problemet når man har en spiseforstyrrelse er at tallet så å si aldri blir riktig. Klart det, helst ville jeg sett nøyaktig det samme som siste uke, men det er lite sannsynlig ettersom vekten godt kan variere litt fra dag til dag. Dessuten krysser jeg jo i all hemmelighet fingrene mine for at jeg har gått bittelite ned i vekt(...)
Ned i vekt? Bare tanken om å miste noen gram eller kilo frister og trigger tankene mine, men det ville ikke vært riktig fordet. Faktisk, så ville det blitt like feil som å gå opp i vekt, for tilbake til undervekt- den veien har ikke jèg lyst til å velge igjen!
Så gjenstår det muligheten for at jeg har lagt på meg, og dén tanken skremmer vettet av meg, enda jeg vet at det er lite sannsynlig dersom jeg har gjort og spist det som kroppen min trenger. Og det har jeg jo?

Annet som forstyrrer søvnen min er at jeg gruer meg nokså mye til samtalen med behandleren min i dag. For det første skal vi ringe til psykologen min i Levanger, og gudene vet hva vi i det heletatt kan snakke om. For det andre så blir det avgjort om jeg skal komme tilbake flere ganger, eller kanskje bare før jul for å avslutte behandlingen min på Capio helt..

Det er ikke bare skrekk og gru her opp i hodet mitt da. Senere i dag skal jeg ta toget til Rygge for å ta flyet til Værnes! Tilbake til Bakketun, endelig. Uken har vært så lang at jeg føler jeg har vært her mye lengre enn bare 7 dager. Det skjer så mye på en folkehøyskole at jeg selv på en ukes tid har gått glipp av en del artige ting. Men okei, jeg har nå hvertfall innsett at jeg kan legge tiden med innleggelser bak meg, og dèt er herlig, det! Jeg trengte sikkert en slik uke for å se nærmere på hvordan jeg faktisk har utviklet meg, og til å se hva som jeg må jobbe med framover.

Veiing, frokost, pakking, vasking, lunsj, samtale.
Slik ser dagen min ut før jeg tar toget til flyplassen.

Stay strong, vi blogges!

Siste dag

Endelig, i morgen drar jeg tilbake til Verdal og Bakketun folkehøyskole. Jeg gleder meg så sykt til å se alle igjen, til dramatimene og til å komme meg vekk her fra- hvor jeg har mange innholdsløse timer og ikke føler jeg passer inn lenger.

Jeg har vasket meg "ut" av leiligheten og rommet lukter rent og pent- og eplekake. Jeg ble spurt om å bake eplekake til fika nemlig, og den ble ganske vellykket. Folka nede syntes hvertfall den smakte bra, så jeg er fornøyd.

Jeg har egentlig utrolig lite interresant å skrive i dag, så jeg holder innlegget kort denne gangen. Har dere hatt en fin helg?

Vi blogges når jeg har kommet tilbake i Verdal!
Anne

lørdag 18. september 2010

Internal Dialogue

Maria Mena
Internal dialogue

It must have been hard; staying in line

knowing your influences insisted all the time
It must have been strange; living in blue
and see me shut down as though
it was an easy thing to do

But you could tell where I had been
by the way I held my gun
Trying to write anything
While being mocked by an off beat drum.

But I was not honest
I was not healthy
I was not honest, honest.

You did the right thing,
covered your scars
Challenged your faith
and closed your eyes driving cars

For all that they knew
you were safe home
But you went through hell
whenever you were left alone

But you could see where I had been
from the pictures that they took
I tried to look positive at things,
Faced myself but didn't look

that was not honest
I was not healthy
I am not honest, honest.

I wish you could see
yourself through my eyes
There's no need to cling
to unnecessary lies

The voice in your head
whose spirit you stole
left you for dead
but you dug the hole
And I can tell where you had been
from the marks around your wrists

The red water washed around your sins
but are you as pure as this?
No, you are not honest
You are not healthy
You are not honest, honest.
No, you are not honest
You are not healthy
You are not honest, honest.

Atter en lørdag

I natt sovnet jeg på sofaen -_-

Hei og hopp! Har dere det bra? Jeg er ganske fornøyd, selv etter for lite søvn. Fikk ikke sove i natt, og jeg ble etterhvert lei av å snu meg i senga hele tiden, så jeg gikk inn i stua og la meg på sofaen med en kopp te. Sovnet der etter en stund, med lyset og TVen på, og våknet igjen i 5 tiden i dag. Ja ja, bare det ikke blir slik hver natt, for da tror jeg at jeg kommer til å være overtrøtt på dagtid.

I går orket jeg ikke tanken på å sitte inne på Capio hele dagen, så jeg gikk til byen rett etter lunsj. Har gått der i pluss/minus fire timer, og shoppet en del nødvendige(å joda) ting og tang, som for eksempel en ny mobil. Ja, jeg syntes det var på tide å bytte ut den gamle greia med en litt mer fancy telefon. Det ble en Sony Ericsson W20i, og nå kan jeg til og med høre på musikk og ta bilder, ha-ha. Kristine og jeg har tatt noen veldig nydelige bilder under kveldsmaten i går :-) Ellers så har jeg enda en gang bevist meg selv at jeg er veldig lite økonomisk, og kjøpte en bukse, genser, undertøy, kort til Marte, og sjampo.
Bortsett fra shopping og rusling i Torvbyen bruker jeg dagen til å snakke med André på msn, skrive ganske så innholdsløse meldinger til Thore, snakke i mobilen med romkameraten Siri, og kaffedrikking mens både TV, PC og radio står på for å gjøre det litt mindre stille i leiligheten. Facebook har også blitt et tidsfordriv, noe som i grunn er litt tragisk.

Maten går fint denne uken, og jeg kjenner faktisk lite til dårlig samvittighet etter måltidene, noe som er veldig deilig. Jeg lurer på hva vekten viser på mandag, nå som jeg har vært her en uke. Om den er ca. det samme som siste uke, så er det er tegn på at jeg gjør det bra på skolen også, siden det ikke gjør noe forskjell om jeg er innlagt eller om all ting er opp til meg selv. Krysser fingrene for at det er stabilt..

Fika tar jeg ute igjen, i dag også, sammen med Kristine. Skal følge henne til toget og kjøpe meg billett til mandag i samme sleng. Etter det har jeg tenkt meg en tur til Touch (frisøren) for å spørre om det er mulig å stikke piercingen på nytt. Savner blingblingen i nesa. Håper været holder seg slik som det er nå, for hvis det regner slik som i natt blir det lite moro å gå fra byen og tilbake til Åsebråtvegen.

fredag 17. september 2010

Havregrøt med Cultura?

Nei, Cultura over grøten, det er ikke anbefalt!

Kjæreste Kristine og jeg prøvde å ha Cultura på grøten og det smakte, til å begynne med, ganske godt. Tingen er at vi måtte spise en hel skål grøt, og det ble skikkelig kvalmende da vi var kommet sånn halvveis i måltiden..

æsj- Nå er vi kvalme, og vi angrer vilt på at vi prøvde noe nytt.

Du stråler

Jeg ser at du har det bra på folkehøyskolen, Anne. Du stråler, det lyser fra hele deg!

Det sa noen fra personalet til meg i frokosthvilen, og det stemmer, jeg har ikke hatt det så bra på evigheter. Mennesker viser at de er glad i meg, og jeg klarer sånn noenlunde å være glad i meg selv også- noen dager bedre enn andre dager, men det opplever alle en gang i blandt.

Jeg hadde samtale med en annen behandler i dag, siden min behandler er borte hele uken, og du kan gjette hvor meningsfult det kjentes for meg. Hei og ha det, jeg har det bare bra. Ingen ting å prate om, det kjennes unødvendig å være her på Capio. Likevel er det litt godt å se hva jeg faktisk har klart å oppnå ved denne kampen, samtidig som jeg får ordentlig vondt av å se alle triste fjes til jentene her som fortsatt er midt opp i skitten..

Ellers en liten update: Nesepiercingen datt ut i går og jeg fikk den ikke tilbake på plass, ikke en gang etter å ha prøvd å dytte den på plass i 2 timer i går kveld, så nå er jeg uten piercing igjen..

SUKK..

onsdag 15. september 2010

Lete etter motivasjon

Bare begynner med at jeg innser hvor herlig livet kan være. Jeg klarer bare å smile i dag, pga. meldinger jeg får fra herlige Bakketunmennesker som sier at de savner meg eller at det er kjedelig uten meg og pga at jeg vet at jeg skal tilbake til Verdal om noen dager.

Jeg vet at en god del av dere som leser bloggen min sliter med en form for spiseforstyrrelse selv, og jeg tenkte at jeg kunne skrive et innlegg om hvor viktig det egentlig er å ha motivasjonen til å bli frisk tilstede.
Før sommer, når jeg fikk perm fra Capio og satt hjemme i Lillehammer virket alt liksom så unødvendig. Jeg følte at jeg måtte bli frisk, men ikke fordi jeg ville det så gjerne, men mest fordi jeg syntes det var vondt å se hvordan sykdommen påvirket menneskene rundt meg, familien og mine nærmeste venner. Jeg fant ikke alltid en grunn til at jeg skulle bli frisk, for hvorfor skulle jeg klare å leve livet igjen når jeg ikke synes noe óm å leve?

Så jeg kom til et punkt der jeg måtte lete etter noe som motiverte meg til å jobbe videre med prosjektet "bli frisk". Jeg var så veldig skolelei og ville vekk fra Lillehammer og dårlige minner, og da kom jeg på at folkehøyskole kunne være noe for meg (hadde en vennine som gikk fhs da, og leste dessuten http://www.annika-braliv.blogspot.com/ og det var en stor motivasjon for meg ettersom det virket som hun trivdes godt på folkehøyskolen. Jeg ville egentlig til Nederland, men det var nokså urealistisk å få til pga at fortsatt trenger en god del oppfølging når det kommer til spiseforstyrrelsen, angsten osv. Nå er jeg bare glad for at jeg fant noe annet. Jeg lette etter en følkehøyskole på nettet og etter en stund klikket jeg meg inn på Bakketun sin side. Jeg husker ikke hvordan jeg plutselig ville begynne på drama/teater linjen. For det første har jeg aldri klart å manne meg opp til å stå på scenen eller i det heletatt til å fremføre noe på skolen, og med min prestasjonsangst lurte noen helt sikkert på hvorfor i all verden jeg ville søke på en skole der jeg nesten ikke gjør annet enn å vise meg frem. Jeg ville bare ha en utfordring og likevel ha det gøy, og jeg er den fødte dramaqueen, så jeg skrev søknaden uten å tenke så mye mer over hva jeg egentlig holdt på å gjøre, og trykket på sendt. Gjort- jeg skulle lære å komme over sceneskrekken, oppleve noe helt nytt, møte nye mennesker og ha noe å glede meg til = Motivasjon. Nå har jeg bare vært der i tre uker og noen dager, men det kjennes ut som mye lengre. Jeg har fått noen nydelige venner fra dag èn, liker det sosiale livet på internatet, og angrer på ingen måte at jeg valgte dramalinjen. Jeg har sceneskrekken veldig tilstede, men enn så lenge har det ennå ikke hindret meg i å gjennomføre oppgaver i timene, og jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er stolt av meg selv.

Så da jeg kom til Capio på mandag, da ble jeg trist og irritert fordi jeg ikke ville være tilbake her hvor det ligger så mange dårlige minner og følelser. Da jeg gikk for å snakke med noen fra personalet fikk jeg roet meg litt ned, men da jeg hørte henne si "...og du er frisk" ble jeg sint igjen. Ut ifra alt jeg skriver her på bloggen virker det kanskje som om jeg er helt frisk, men hva legger man så i det ordet? Å være frisk vil for meg si at jeg skal være fri fra tvangstanker, tanker om kalorier, forbrenning og vektnedgang, og ønsket om å bare ta meg en tur innom badet for å kvitte meg med maten jeg nettop har spist. Jeg vil si jeg er i tilfriskningsfasen- der jeg har vært en god stund nå. Jeg blir friskere og friskere, men så lenge jeg har anorektiske tanker som dukker opp mange ganger om dagen, provoserer det meg litt at folk kaller meg frisk.

Frisk skal jeg bli, for hei hallo, jeg skal áldri tilbake til det helvetes "liv" jeg hadde for noen måneder siden! Aldri, aldri. Jeg trives med livet mitt, aksepterer litt anorektisk tenkning slik jeg har nå, bare så lenge jeg klarer å ignorere det og ikke la det påvirke mine handlinger. Her på Capio har jeg lært å være sterkere en monsteret i hodet, og slik skal det være, helt til stemmen til slutt gir opp og forsvinner. Denne kampen her skal jeg vinne, for nå har jeg kommet så langt i prosessen at det ville vært utrolig teit av meg å gi opp her og nå. Da jeg hadde samtale med behandleren i går sa hun noe som jeg synes er viktig å huske på. Veien fra tilfriskningsprosessen til det å være frisk kan være lang, men den lengste veien, som er minst 10 ganger så lang, den har du alt gått. Hun har rett.

Let etter noe som motiverer deg til å stå på. Det å ha noe å glede seg til gjør hele kampen så ufattelig mye lettere. Du er nødt til å kjempe deg gjennom det verste først, men det åpner seg mange flere muligheter når kroppen din er i bedre form og du får lov til å gjøre aktiviteter igjen..
Stå på jenter♥

tirsdag 14. september 2010

Samtalen

Dagen ble ikke så ille likevel. Solen kom fram til slutt, og etter fika rakk jeg så vidt å gå en rask tur til byen og tilbake før jeg skulle i samtale med behandleren min klokka tre.

Dama syntes behandlingsplanen jeg hadde skrevet var litt skjønn, og dermed var jeg lettet fordi jeg var redd for at hun kom til å synes at jeg hadde gjort en dårlig innsats. Vi snakket om planen framover når det gjelder behandling, innleggelse osv, og vi kom fram til at jeg klarer meg veldig bra og at jeg kanskje ikke trenger flere uker her på Capio. Det var snakk om å komme tilbake før jul for å si ha det, men jeg må tenke på hva jeg vil til mandag (har ikke samtale med henne før man. neste uke). Det gleder meg å høre at hun er enig i at jeg ikke lenger trenger å være her, for jeg savner Bakketungjengen masse og det er kjedelig å få så mye fravær!
Vi snakket også om hva jeg må fortsette å jobbe med, og kom fram til at alternative tanker er en bra ting å ha med seg i verktøykassa. Når jeg for eksempel skifter klær for hundrede gangen på èn dag, så burde jeg tenke over hva jeg egentlig driver med. Tanker som "du ser stygg/feit ut i denne genseren" er anoreksi-relaterte, og de tankene må jeg kvitte meg med for å bli frisk. Å bli frisk er målet mitt, og jeg skal stå på for å nå den. "I dag dropper jeg å ta smør på den ene brødskiven, spiser jeg eple isf banan eller Nå må jeg virkelig gå ned noen kilo i vekt" er også slike tanker som må bort, og jeg kan sikkert fokusere meg litt ekstra om hver og en av de tingene om gangen i tiden som kommer.

I morgen håper jeg at det ikke regner for mye, for jeg og Kristine har tenkt å gå til byen mellom lunsj og middag for å ta fika ute og være et annet sted enn inne. Det er lurt å komme seg litt vekk her ifra til tider..

Det ble trening på Family med Kristine i ettermiddag, så nå er jeg nokså sliten og senga begynner å friste veldig. Sov godt alle sammen!

Regler, regn, minner, mat og behandlingsplaner

Det beskriver vel ca. dagene her i det gule huset.

På veggen i soverommet mitt henger den "gode gamle" lista med Capioregler, som jeg leste hver bidige dag i den første perioden av innleggelsen i februar..
  • Det er ikke farlig å spise, men farlig å la være
  • Når du ikke vet hva som er sunn og normal matmengde og aktivitet, lytt på de som vet!
  • Lag en plan for hva du skal spise til alle måltider i løpet av dagen, slik at du slipper å gruble på det
  • Lytt til kroppens signaler
  • Bruk personalet rundt deg om ting blir vanskelig, i stedet for å sperre deg inne for deg selv
  • Ikke føl deg til bry, du fortjener like mye som alle andre
  • Ikke tenk på hva du har mistet, men hva du kan oppnå ved å bli frisk
  • Tenk på Capio som en jobb, og lønnen er at du får livet tilbake
  • Ta følelsene med behandleren, ikke maten
  • Jobb med behandleren, personalet, ikke mot
  • Husk at Capio er her for å hjelpe, ikke ødelegge
  • Det er så mye her i verden som er viktigere enn kropp og utseende
  • Gjør ting som du har lyst til og som gleder deg!
  • Fokuser på deg selv og gjør ditt beste
  • Følg de rådene du får, og stol på behandlingen som er lagt opp for deg
  • Hold fast på opplegget når du kommer hjem, så slipper du å falle ett skritt tilbake når du skal inn i behandlingen igjen
  • Holde fokus på seg selv og den jobben man skal utføre. Ikke la seg distraheres av andres problemer og uvaner
  • Gi deg selv tid og en klapp på skuldra
  • Allier- lag deg en avtale med noen hjemme for å få hjelp til å holde matprogrammet
  • Få hjelp til innkjøp av mat og planlegging
  • Når valget av mat blir for vanskelig, la andre ta valget for deg
  • Sett av tid til meditasjon og lystbetonte aktiviteter
  • Bruk tid med folk som ser dég, og ikke bare spiseforstyrrelsen
  • Gå inn i behandlingen 100% fra dag en. Ikke lur unna eller skjul noe. Det går bare utover deg selv, og en dag vil du angre
  • Fokuser på deg selv, vi har alle vårt eget behandlingsopplegg selv om mye også er likt
  • Vær fornøyd med deg selv som du er!!
  • Følg det du har lært på Capio når du kommer hjem. Det kommer du bare å få mye igjen for.
  • Dersom du sliter med å spise alene, avtal med andre at dere kan spise sammen
  • Følg "riktig" spisetider
  • Gjør det DU har lært, og ikke følg andres spisetider. De har ikke nødvendigvis samme behov som deg
  • Kast klær som blir for små
  • Tillat deg å være stolt av deg selv
  • Gjør normale aktiviteter sammen med "friske" mennesker
  • Ikke la ett dårlig måltid ødelegge for de andre måltidene
  • Spis på tiden, da får du mindre vondt i magen, bedre fordøyelse og mindre vonde dager
  • Ikke sammenlign deg med andre
  • Ikke la vekten bestemme humøret ditt
Som oppgave fikk jeg i går at jeg skulle fylle ut behandlingsplanen for denne uken, men ærligtalt så aner jeg ikke hva jeg skal skrive der nå. Når det gjelder punktene som vekt, lengde, bmi, mat og tur, så kan jeg skrive ned noe, men ting som problem, metode og kortsiktige mål er verre å ramle opp på arket.

I går kveld, etter at jeg snakket i mobilen med mamma, klarte jeg ikke å la være å gråte, og jeg følte jeg ble nødt til å gå ned til en fra personalet for å snakke ut om det. Tingen er at det ikke bare bare er å være tilbake her og følge opplegget igjen. Det kommer en massevis av vonde minner som jeg helst vil legge bak meg og glemme fullstendig, men som jeg får gnidd midt opp i ansiktet. Jeg ser andre jenter som ikke har kommet helt der hvor jeg har klart å komme, og jeg blir konfrontert med at jeg selv faktisk også har vært så langt nede. Det er vanskelig, for da jeg var selv var så syk, så nektet jeg jo for at jeg i det heletatt hadde et alvorlig problem og at kroppen min var i en veldig dårlig form.
Det er nå et bra tegn at jeg ikke vil være her noe mer, og at jeg kjenner at jeg klarer meg selv bedre og bedre for tiden, og jeg må bare prøve å holde eget fokus i denne uken her. Neste uke skal jeg tilbake til Bakketun og det som nå er blitt livet mitt, så jeg har i hvertfall noe å glede meg til.

Jeg sitter og håper at skyene forsvinner slik at jeg kan ta meg en tur ut, men det ser ikke veldig lovende ut. Ikke enda.. Dagen er jo lang, så hvem vet? :-)

mandag 13. september 2010

Capio, 13.09-20.09

Ankom i dag, og nå vil jeg tilbake til Bakketun.

Jeg fikk ikke sovet noe særlig natt til i dag, fordi jeg gruet meg nokså mye til reisingen nedover til Fredrikstad, og mest av alt til samtaler med behandleren min og det å forsyne meg selv med lunsj og middag- mens personalet står og ser på om du ikke tar for lite/mye.

Reisen gikk fint, og det er herlig å se alle fantastiske menneskene her i huset igjen. Det var masse å snakke om, og det viser seg at ryktene sprer seg like fort her som på skolen: Anne, er du forelsket?!

På tross av at det er koselig på Capio lengter jeg tilbake til Bakketun, ja, allerede etter en halv dag når jeg må være her i en hel uke til. På skolen skjer det noe hele tiden. Om det nå er en dårlig film som blir spilt eller om vi spiller biljard eller kjeder oss med kort- likevel er det en hel masse i forhold til det som skjer her. Jeg sitter i sofaen, spiser, sitter litt til, og enda litt, spiser igjen, og så videre, og så videre. I morgen skal jeg se om jeg kan finne på noe form for aktivitet, for ellers blir jeg fort rastløs. Kanskje jeg tar meg en tur til byen eller trener på Family med Kristine. Ellers har jeg jo en samtale med behandleren min, men det gruer jeg meg bare til. Det er jammen kjedelig og irriterende å snakke om problemer når man føler at all ting går bra og du helst bare vil legge alt det andre bak deg. Så kommer psykologen og graver seg en vei gjennom minnene dine(...)

Elevkveld og kakemonsteret

Lørdag 11.09.2010

Boenheten min, Trones, hadde som oppgave å gjøre i stand fløya og forberede en koselig måte å ta imot guttene fra boenheten Volhaugen på. Samling med jentene på dagen, forberedinger og noen innkjøp av pynteting som lys, sugerør m.m. og så fri helt fram til klokken ble 20:30.

I fritiden dro jeg til Amfi med Madeleine og Siri, og der ble det shopping på høyt nivå. Gudene vet hvor mye penger jeg egentlig har mulighet til å bruke, men om jeg ikke hadde fått arbeidsavklæringspenger fra Nav, så måtte jeg jo også kjøpt inn noen klær til slutt. Jeg tenker sjelden ”Kjøp noe stort til en enda større pris”, men det blir mer en sånn lavbudsjett-shopping. ”Kjøpe masse, finne noe som ikke koster hele verden”. Det ble Vero moda denne gangen: En stram, beigefarget bukse, genser i mørkeblått, skjerf i brunt, et belte som passer til, og øredobber. Så da, så. Jeg trenger ikke noen ny ting, enn så lenge. Jeg lette i hele Verdal for en frisør eller noe lignende Tattoo, men ingen som tok nesepiercing, så jeg er nødt til å gjøre det en annen gang.

Rundt kvelds dro jeg til matbutikken med Yonis og Thore, og Thore og jeg fikk den geniale ideen om å bake en sjokoladekake den kvelden. Vi fant en pose på salg der det stod ”sjokoladekake”, og selv om vi var litt skeptisk til det som stod på pakningen (tilsett kun vann og olje) kjøpte vi den. Ingen egg, nei vel? Vi fant en pose med glasur i tillegg og fikk Yonis til å låne oss noen penger, siden ingen av oss hadde tenkt på at det kanskje var lurt å ta med lommeboka til butikken. Kremt(...)
En gang på kjøkkenet fant vi fort ut at vi er noen kjempe flinke kakebakere, og den ble ikke gjennomstekt innen elevkvelden begynte, så jeg var så smart at jeg sa vi kunne sette ovnen på 50 grader, og bare la den stå der resten av kvelden.

Halv ni- Trones fikk Volhaugen på besøk. Boenheten var støvfri, ryddig og nesten ren da guttene banket på døren. Det var egentlig litt sjarmerende å se dem komme inn med blomster, sjampanje og gitaren, og de så jo bare helt nydelige ut med en ”auristokattene-krone” på hodet, som Siri, Madde og jeg hadde handlet på Nille på våres shoppingsrunde i kjøpesenteret den dagen. Alle boenhetene fikk utdelt is, peanøtter, sjokoladesaus og Nonstop, og i tillegg hadde vi smågodt, potetgull og saft. Volhaugen hadde planlagt aktiviteter som Singstar, og etter vi hadde spist oss mette med is gikk alle ned til peisestua for å sette den på, og med mikrofonen i hånda ble de fleste der til en gang i tolvtida. Dette var kjempe koselig, men hallo, jèg singer ikke altså! Jeg satt i sofaen med Thore og så på Benjamin som ikke klarte å stå stille og ristet på rævva hele kvelden. Et komisk syn.
Rundt halv tolv husket Thore plutselig at kaken fortsatt sto i ovnen (ca. siden kl19), så det var på tide å løpe ned til kjøkkenet. Haha, den ”tingen” trengte virkelig den tiden i ovnen, for faktisk så ble den aldri hèlt som den burde bli, og den innerste delen av vår sjokoladekake var mer a la brownies enn den lignet en kake. Smaken var mer enn okei, da. Jeg klarte også å spise av den, woohoo.

søndag 12. september 2010

Skrevet 09.09.2010

Hei mamma, hei pappa!

Så jeg skjønner dere er oppdaterte? Há, det var jo bra :-) Hvorfor ikke bare fortelle meg med en gang at dere lenge har visst at jeg blogger? Fortalte bloggadressa ikke til dere- trodde ikke dere ville synes det var så interresant akkurat. Nå slipper jeg da i allefall å fortelle ting flere ganger. Follow me here!! Kan jeg med det samme spørre om det er OK at jeg tar en nesepiercing…? Tralala, jeg har lénge hatt lyst på, og jeg tror at jeg endelig er modig nok til å ta bena til frysøren for å la et fint stjerne bli stukket inn i huden min.

I dag hadde jeg produksjonsfag med alle scene/prod- linjene i timene før lunsj. Vi ble delt opp i grupper av seks personer, fikk noe teknisk utstyr og skulle finne oss ett rom i internatet hvor vi skulle slå oss ned. Gruppene fikk én time til å la fantasien gå løpsk, finne en kreativ måte å beskrive rommet på, og framføre til resten av prod-gjengen uten at de kunne se oss- altså ved hjelp av teknisk utstyr som masse ledninger, mikrofon og andre duppeditter som jeg ikke aner navnet på.
Ellers så var det time på RKSF etter lunsj, og vekta er i orden. Jeg lærer at jeg kan stole på kroppen min og at jeg klarer å trene og spise litt mer eller mindre enn dag så lenge kroppen ikke begynner å stritte imot- noe den heller ikke har gjort og dermed gitt et kjempe bra resultat. Joy, jeg begynner virkelig å trives med livet mitt slik som den er J
Om ca. femten minutter er det middag, og etter det har jeg planlagt meg en liten treningsøkt med vekter i treningsrommet her på skolen, og jeg har lovet Siri å bli med henne for å ta sol. Ja, jøss, hvorfor skulle jeg la samboeren min få en fin brunfarge når jeg selv har mistet sommerfargen for lengst og igjen ser ut som et melkekartong? Det koster heller ikke såppass, så jeg takket ja og nå får jeg prøvd ut dét også. Ferskingen, her.

Jammen, nå skal jeg spise middagen og sette i gang det andre som står på programmet i dag. Yonis sendte akkurat melding og lurte på om jeg blir med å se film med han og noen andre i kveld, så da blir det vel så der.
God helg til dere!
(Internetten ble borte, derfor skrevet i Word)

torsdag 9. september 2010

Vellykket skoletur

Jeg har kanskje ikke fortalt at det var skoletur fra i går t.o.m. i dag?
Vell, i går vi dro ut i naturen med alle 101 elever, lærerne og massevis av mat og utstyr.
 
Mens de fleste av oss valgte å være så nær naturen som mulig og sov ute i soveposen sin under åpen stjernehimmel, valgte andre å sove inne i skihytta og ble noen få elever kjørte tilbake til Bakketun for å sove der og å bli kjørt opp igjen tidlig i dag. Jeg må ærlig innrømme at det ble for mye for meg å sove med mange rundt meg i en liten hytte eller ute i villmarka sammen med insekter og mørke, så jeg var én av de tretten som dro tilbake sent i går kveld.
En gang framme begynte vi med aktiviteten som vi hadde meldt oss på, noe som for meg var leken "Capture the flagg"- Altså en slags Stratego. Andre aktiviteter var slikt som sykling (fra skolen til stedet), padling/fisking, foto m.m. Stratego  fristet mest da vi måtte melde oss på noe her om dagen, og jeg er glad for at jeg valgte denne leken, for det var utrolig gøy å gjøre og jeg skulle gjerne gjort det igjen! For å forklare det enkelt og greit hadde vi delt gruppa i to, og den ene gruppen fikk de røde kort av et kortstokk, mens de andre fikk de svarte kortene. Hver gruppe har en som blir kalt "strategen" og det er den personen som gir kortene til resten av gruppa. Meningen er at du springer rundt i en begrenset del av skogen/myra og prøver å finne ut hvem av det andre laget har hvilket kort, for å så tenke strategisk og ta kortene til det andre laget slik at de er ute av spillet. Det er slik at kortet 2 er flagget, og kun A-en kan ta den. Rekkefølgen av kort er fra 3 og opp til A, så en kløver fire kan f.eks ikke ta en hjerte fem. Skjønner? Løper du inn til en fra motstanderen og den personen har et høyere kort enn deg blir du tatt og må du løpe tilbake til "basen" for å få et nytt kort- hvis det så er igjen noen kort og ikke alle er blitt tatt ifra gruppa. Meningen er altså å tenke logisk og passe på at du sitter igjen med gode kort til slutten, slik at du kan ta motstanderen sitt flagg.

Vi har også gjort masse annet, og jeg har blandt annet badet i iskaldt vann (selv med bikiniskrekken!), drept mygg, spist koteletter til middag, grillet marsmallows, padlet med André og Thore, spilt kort,vært med på andre leker og løpt masse i en våt skog med enda våtere joggesko, hatt en "samarbeidsløype" og sittet rundt bålet for å få varmen noenlunde tilbake(...)

Senere i dag kom søteste Madeleine inn på rommet da jeg så på "the big Stan" på rommet med Siri, Andreas, André og Stian Br. 

I morgen er det en vanlig skoledag med produksjonsgruppa fram til lunsj, og time hos RKSF i Levanger tidlig på ettermiddagen. Gruer meg til veiinga pga godteri og annet "fy-mat" som jeg har spist..

onsdag 8. september 2010

tirsdag 7. september 2010

Melding fra en glad sjel

Ja, jeg føler meg bare glad i dag. la oss glemme alt det som ikke er noe særlig, og prøve å få det beste ut av alt. Jeg gidder ikke lenger å dra til meg alt det negative og ødelegge muligheten til å føle glede i livet mitt. Det har vært mer enn nok av slike dager hvor jeg ikke klarte å nyte det jeg så absolutt burde nyte. 

Matmessig har det gått litt opp og ned de siste to-tre dagene, men jeg klarer meg fint. Til sammen har jeg spist det jeg skal, vært i aktivitet med måte og selv om det ikke alltid føltes like bra (eller t.o.m. veldig vanskelig og vondt), så må jeg bare overbevise meg selv om at dette her går fint, og det kommer bedre dager. I dág skal bli bedre.

Dramatimene her på Bakketun er veldig godt likt, og læreren er kjempe koselig! Vi starter som regel med en liten oppvarming der vi står i ring og rører på kroppen og bruker stemmen på komiske måter, og det funker faktisk. Meningen er vel at vi skal føle kroppen på en positiv måte og lære å like den. En bra trening for en usikker person som meg, ja da. Spesielt speilet (hele veggen er speil!) gjør at du opplever ting ordentlig. Du både ser, føler og hører.
Vi ble også delt i grupper på 2 eller 3 personer i dag, og da fikk vi et kvarter til å skrive en liten manus som handlet om noen som hadde en dialog på et kafé eller restaurant. Det var en utfordring, for etter det skulle vi vise det til resten av klassen. Prestasjonsangsten tar i der og da, men hei, jeg gjennomførte jo, selv om det var langt i fra bra nok for monsteret i hodet mitt. Jeg må bare fortsette å si til meg selv at jeg er her for å lære, og ikke for å klare alt perfekt på en gang, hverfall ikke når vi faktisk bare hatt noen få dramatimer.

Etterpå er det to timer med tro og liv (hele skolen i samlingsalen) og deretter har jeg samtale med kontaktlæreren min. Oi, det minner meg på at jeg må forte meg og fylle ut skjemaet med spørsmål!

Mat nå, vi blogges senere! Skal nok komme noen bilder her i dag eller i morgen.

lørdag 4. september 2010

Ny dag, nye muligheter

Sol ute, sol inne (...)

På tross av at jeg er dødstrøtt og klarer å sove hvor som helst, så har jeg på følelsen at dette kan bli en ganske okei dag. Frokost og lunsj er gjennomført og vell overstått og i dag er jeg i et godt humør.

Kjære Madeleine & meg

Nå er det tilbake til timer med seminarer om "Get involved".

fredag 3. september 2010

Når noe sterkere krasjer med fornuften

I går var en kjip dag, selv om det skjedde masse bra også. Monsteret inn i meg tok overtaket og gjorde dagen vanskelig. Maten ble til fienden igjen, og jeg kan med hånden på hjertet si at dette var en stor nedtur. Jeg spiste ikke for lite, nei da, ingen fare der. Derimot viste vekten på RKSF i Levanger mindre enn vekten på Capio viste meg da jeg var der sist, og det ødela en del av troen på at jeg klarer meg helt fint uten noen pokkers innleggelser. Jeg vet at jeg ikke eller burde sammenligne to vidt forskjellige vekt, men likevel er det noe som gjør at tallet og skuffelsen dukker opp i hodet hele tiden. Skuffelsen og angsten gjorde at jeg tok noen dårlige valg, om man kan kalle det valg i det heletatt. Jeg spiste og spiste, følte meg aldri mett- noe som helt sikkert var bestemt av hodet og ikke av magen, og jeg smilte fra øre til øre som om alt var perfekt og ingenting plaget meg.
I dag kjenner jeg følgen av den dårlige dagen. Jeg er dødssulten, og dermed livredd for enda en slik dag. Overspising leder ofte til mer overspising, og det er det farlige med hele greia. Jeg må "bare" klare å legge gårsdagen bak meg og fokusere på dagen idag, og prøve å la fornuften styre i steden for følelsene.

Nå er det på tide med frokost, og selv om jeg spiste alt for mye i går skal jeg på ingen måte prøve å kompensere i dag, for da vet jeg hvordan det kan gå (...) Capiomåltider skal det bli.

Håper dere får en fin helg!
Jeg har skole i dag, haha.

onsdag 1. september 2010

Godteri og ballerinakjeks

Synes at jeg virkelig har vært flink nå, jeg altså. Gudene vet hvor ofte jeg tok hånda opp i smågodtposen og slikket sukker av fingrene mine. Jeg kan ikke huske sist jeg spiste noe, som for anoreksien er fullstendig forbudt, uten å kaste det opp igjen noen minutter senere. Faktisk så ble jeg litt stolt også, og dét har i hvertfall ikke vært slik siden det forrige århundre. Klart skyldfølelsen kom og forstyrra meg da jeg hadde lagt meg etterpå, men gjort er gjort, og jeg kan endelig si at det står 1-0 for meg.

Dagen i går synes jeg var vellykket. Følte meg nokså lat da, for jeg har egentlig ikke gjort annet enn å ligge i senga hele dagen, men det var bare koselig. Gikk glipp av middagen pga trøtte folk, så jeg dro til byen med Stian og André for å spise noe der. Salat med reker er livsretten min for tiden, hah. Om kvelden skulle Siri og jeg se på Case 39 med guttene på rommet våres, men trettheten slo til igjen og jeg sovna der jeg lå inntil Moelvingen ;-)

Internatlivet er noe jeg virkelig trives med. Folk rundt meg når jeg føler for det, dele rom med en annen jente- som jeg byttelåner klær med hele tiden, høre henne snakke om en viss gutt døgnet rundt som både er irriterende og jævlig komisk, spille kort, klemme gode jenter som Madde, se utrolig dårlige filmer i sofaen, snakke mmmmmmmmmmmmmsk med André og Stian, gå tur om kvelden i motsatt retning av sentrum og ikke se og lukte annet enn fjøs, vandre rundt i kirkegården i regnet, og alt det andre som hører til her på Bakketun.