lørdag 30. oktober 2010

På med lyset..

..og vekk med mørket. Klatret ut av en liten dal som jeg har vært ned i den siste tiden, og tilbake med et litt mer positivt syn på verden.

I går var min bursdag. Jeg ble 19, fikk mange gratulasjoner og hadde en fin dag på Bakketun. Jeg fikk et nydelig smykke av noen og jeg var i mye bedre form en dagene før. Jeg er ikke kvalm lenger, hoster nesten ikke mer og jeg tror jeg ser ganske mer oppegående ut nå. Bortsett fra at jeg våkner med sammenklistrede øyne og et rødt tryne om morningen, og klør i hele ansiktet resten av dagen også, da. Jeg er nok allergisk mot ett eller annet, og jeg tror kanskje jeg rett og slett reagerer på støv, med tanke på hvor mange hybelkaninger har bosatt seg her i internatet virker det nokså sannsynlig(...)

I Verdal er det FIFF (femmina internasjonale filmfestival) for tiden, og jeg har meldt meg på for å jobbe som frivillig dørvakt på søndag, altså skal jeg jobbe på kinoen i morgen fra halv ti og utover dagen. Vi som skal jobbe har gratis tilgang til alle filmer som vises i FIFFperioden (torsdag-søndag) og jeg tror at jeg skal ta meg en tur til kinoen klokka tre. Filmen Gazas tårer vises, og den skal visst være veldig bra, så jeg kan jo nesten ikke gå glipp av den, kan jeg vel?
Nåvel, jeg får først fortsette støvsuging og vasking av rommet mitt ;-) Det er forresten herlig med enkeltrom, for nå kan jeg ha det så ryddig og rent som jeg bare ønsker, og jeg slipper å vaske med tanken i bakhodet om at rommet er like bomba i morgen.

Takk for alle hyggelige meldinger jeg fikk i går, og vi blogges snart!


onsdag 27. oktober 2010

På flyttefot

Vanskelige dager og kaos i hodet krever mye orden og system i mine omgivelser, noe det kan være svært mye mangel på når en lever på dobbeltrom med en som roter fælt mye og som har mye liv i seg, om du forstår.

Jeg fikk et lite sammenbrudd, og siden tankene har streivet meg mange ganger tidligere gikk jeg nå til en lærer og spurte om jeg vær så snill kunne få et enkeltrom slik at jeg har et lite sted for meg selv når den tiden er der hvor jeg trenger det mest.

Grunnen til at jeg valgte dobbeltrom da jeg begynte her var at jeg tenkte det ville bli lettere å bli kjent med andre på den måten, og at det var mindre fort gjort for meg å stenge meg selv inne på et rom hvor jeg så kunne "sitte i fred" med anorektisk tenkning eller negative tanker om meg selv. Jeg tenkte det var det beste jeg kunne gjøre der og da, men ting er annerledes nå enn i starten av skoleåret, og jeg føler jeg har gjort et fornuftig valg der jeg bestemte meg for å si fra om situasjonen og at jeg helst ville få et enkeltrom slik at jeg ikke trenger å føle meg tvunget (av meg selv, og ingen andre) til å konstant være sosial og blid, så mye at jeg til slutt kommer til et punkt hvor bomben begynner å tikke og der jeg plutselig kan eksplodere. Sammebrudd som jeg vil unngå, og jeg tror jeg kan klare det lettere på denne måten.

I dag kom noen få tårer fram til slutt, men jeg er så heldig at jeg har en god person rundt meg som støtter meg når jeg har det vanskelig.

Dagene er litt tøffe, og det at jeg er magesyk og føler meg nokså ufrisk (Jaha? Jeg liker ikke ordene "ååh, jeg er syk") gjør det ikke mye lettere. Jeg synes jeg er flink, da. Selv om matlysten er lik 0, så spiser jeg faktisk mer enn det jeg ville gjort til vanlig, for jeg, eller bedre sagt Kroppen min, har ikke klart å holde alt inne, og dessuten er det fort gjort å droppe maten når man føler seg i dårlig form- noe som ikke er veldig praktisk for en i min situasjon. Jeg synes at oppkastsyke trigger spiseforstyrrelsen som fortsatt er en liten del av meg, og det er tungt å kjempe imot uønskede tanker.

Så hei og hopp:
MOTIVASJON MOTIVASJON MOTIVASJON

Viktige ord når ting blir litt mørkere.

tirsdag 26. oktober 2010

Hold on

Det er vanskelig når det er slike tider med nedturer. Jeg har en nå, en ordentlig, for første gang siden jeg pakket tingene mine fra Capio før jeg dro på ferie til Nederland i sommer.
Jeg sier ikke at jeg gir opp, heller ikke at jeg tror at det ikke går over etter en stund- om det nå er kort eller lang periode.

Maten spiser jeg i riktige mengder, enten på riktig tid eller til fullstendig andre tider enn det jeg har lært det siste halvåret, men det funker greit. Problemet ligger ikke der, sånn egentlig. Det er følelser og tanker som ligger vrangt og styrker uroen og tristheten.

Jeg har hatt det veldig bra i det siste, med smilet og alt på plass, men så er det helt naturlig å ha noen dårlige dager også, det har vel alle? Jeg må lære meg å si at det er greit å ikke smile hele tiden, at det er lov å være sint, lei eller i dårlig humør. Tingen er at jeg ikke mestrer den følelsen, og jeg pusher meg selv til det ytterste for å ikke vise meg fra min "dårlige" side selv om det ville vært selvsagt at også Anne har dårlige dager av og til.

Etter noen år med spiseproblemer, usikkerhet og dårlige tanker om meg selv har jeg lært hva som burde og ikke burde gjøres. Regel nummer én er nok at det ikke skal gå ut over mine matvaner og aktiviteter (med tanke på overtrening). Annet er at jeg ikke må isolere meg fra mine venner og andre mennesker rundt meg, for når jeg holder alt for meg selv er det så utrolig lett å komme inn i en liten og ond boble igjen, og det er absolutt not done. Jeg kan prøve å tenke positive tanker, selv om alt kan virke håpløst, og regelen Fake it till you make it er ingen dum ting å gjennta for seg selv.
Lett å si, vanskelig å virkeliggjøre.

Heldigvis har jeg gode sjeler rundt meg som ser meg for den jeg virkelig er.
 Dere hjelper meg gjennom dette folkens.
 Takk!

torsdag 14. oktober 2010

På tide!

Kanskje på tide å blogge igjen? Jeg har ikke vært den flinkeste til å oppdatere den siste tiden. Jeg har vært i Nederland i 10 dager, tatt flyet til Verdal tilbake til Bakketun, og snart er det høstferie igjen, og jeg skal til Haugesund siden Lillehammer er K J E D E L I G. Så det, så.
Jeg har hatt en del dårlige dager der jeg smilte uten å mene det og hvor jeg var utrolig irritert på meg selv og alt rundt meg, men nå er det en ny dag med nye muligheter. Klisje som det høres ut som, det stemmer. Jeg har lært å ikke la meg trekke ned tilbake i den dype dalen bare pga av at jeg har en dag som ikke er like bra som de andre. La den dagen være den dagen, og begynn så å si med blanke ark dagen etter.
"Ikke la en dårlig spisedag sørge for at du tuller med maten dagen etter. Har du spist for lite en dag? Rett det opp om kvelden. Har du spist for mye? Ikke kast opp, ikke tren, ikke spis mindre dagen etter (...)" Det er vanskelig, men det er faktisk bare å bite sammen tennene og hoppe i det. Det er ikke lett, nei! Hvor ofte får jeg vel ikke tanker om å "bare gå liiiittt ned i vekt.."? Det er en kunst å ignorere slike destruktive tanker, og det krever en god del selvdisiplin og styrke.

Noen sier jeg må lære å gi F*** i ting av og til. Jeg har kommet fram til at det egentlig ikke er en så dårlig ting å la ting være ting, men jeg som ikke en gang takler å se at noe står på feil plass eller lignende. Hvordan skal jeg klare å drite i tanker som forteller meg at andre kanskje vil synes jeg er teit, stygg, dum...?

søndag 3. oktober 2010

Bondeland og småbarn

Heia!

Båtturen fra Oslo til Kiel var veldig fin. Vi kunne ikke hatt bedre vær, jeg og mamma tok en dansetime og er nå konge til å danse tango sammen (Jeg som mann på høye hæler, mamma som dame på fjellsko) og soverommet jeg delte med foreldrene mine og Lotte var fin.

De første dagene i Nederland har gått forholdsvis raske forbi. Vi var på et eller anna sted nord i Nederland, hvor vi hadde en helg med gjengen som foreldrene mine har kjent siden studenttiden, med alle barna i tillegg. De eneste jeg har sett siden fredag er gress, gjørme, kyr og småbarn, og nå som jeg er kommet til noen andre som har en ordentlig dusj, internett og ro i huset, kjenner jeg hvor glad jeg er for at jeg hverken har søsken under 12 år eller bor i det flate Nederland på et sted uten motorvei eller butikker på gåavstand.

På en måte er det godt å være i Nederland igjen, men egentlig er det eneste jeg vil tilbake til Bakketun og inn i min liten boble som du kommer i på en folkehøyskole. Jeg savner romkameraten min, og mange andre, og jeg teller dagene til jeg får se alle igjen.

Så var det den derre matgreia igjen. Fornuften og menneskene rundt med forteller at jeg klarer meg bra matmessig, men siden det er ingen faste måltider og bestemte tidspunkt her føler jeg at jeg har mistet hele kontrollen og oversikten, og det sørger for et ufattelig stort tankekaos, slik som jeg kjente masse til før og som jeg så absolutt ikke har savnet ett sekund i den studen jeg har hatt fred i hodet. Jeg har ikke hatt min hverdagslige havregrøt til frokost, ordentlige lunsjer og middag før i 19-20tiden, og derfor har jeg hatt et konstant sug i magen, samtidig som jeg føler meg alt for mett om kvelden når jeg legger meg. Kroppen er forvirret siden alt har vært så firkantet og nøyaktig siden februar i år, men jeg nå ikke har noe form for ritme i hverdagen.

Jeg har angst for vektoppgang, for å bli feitere og styggere, men heldigvis kommer det noen dager som er litt roligere nå, så kanskje vanedyret i meg får gjort ting hvordan de pleier å gjøres og kan det bli litt mer fred her i toppen.

I dag har jeg hatt en følelse av migrene, så jeg har sovet bort mange timer, og allerede halv åtte lå jeg i sengen min i kveld, så jeg tror jeg skal prøve å sove litt. I morgen blir det en biltur til bestemor, og etter det kjører vi videre til en hytte vi har leid, og der skal vi være fram til fredag. Det blir sikkert noen avslappende dager og jeg håper på sol og fint vær, slik at jeg får tatt masse bilder av stranda og dikene. Kanskje jeg kan ta en sykkeltur også?