tirsdag 30. november 2010

November måneden

En måned med mange utfordringer, opp- og nedturer, kulde, hjertevarme og starten av en avsluttende uke på Capio anoreksi senteret i Fredrikstad.

Månedens..
Høydepunkt:
En ny person har kommet i livet mitt, og jeg har gjennomført alt det vanskelige på veien, uten å grave meg ned i det som er vanskelig for å så bli der nede og gå tilbake til gamle og dårlige vaner. Dessuten så har jeg lært at jeg kan være stolt av meg selv, og har hatt noen lykkestunder der jeg klarte det óg.
Nedtur:Humørsvingninger på grunn av monstertanker rundt mat og kroppen. Usikkerhet og frustrasjon. Utslett/eksem i hele ansiktet; det klør noe så forferdelig og er et kjempe stygt syn!
Mat:
Sushi, ble helt hekta da jeg var på skoletur i Budapest! Spist det hele 3 ganger i løpet av en liten uke, hah. Og så har man jo den gode gamle- Varm kakao, den er tidsløs.
Film:
Har ikke vært så mange siden starten på Bakketun, men jeg og Thore så Trolljegeren på kino- Den var nokså komisk, egentlig. Ellers så har jeg sett en del halve Varg Veum filmer, men så ble jeg fokusert på noe annet i steden for.
Bok:
En nederlandsk en, Spiegelbeeld. Historien som er skrevet av Sharmeela de Roo, ei som har slitt med en alvorlig spiseforstyrrelse i ti år- men hun er frisk dagen i dag!
Utfordringer:
Kommet i massevis denne måneden. Først og fremst anorektiske tanker som plaget meg igjen etter en periode med fred i toppen. Ellers turen til Budapest, som var en stor prøve for meg når det gjelder å være med folk, annerledes mat og mye aktiviteter. Og så er det så klart den forestillingen som virkelig satt prestasjonsangsten på prøve, og tillitten til meg selv, ikke minst!

Nå er jeg i leiligheten igjen, hurra! Snakket med min behandler om at "å være nede i miljøet var virkelig ingen mulighet for meg, jeg som prøver å glemme hvordan den tiden var der jeg sleit så utrolig med å få ned all mat og der hvor personalet ser på hvordan du forsyner deg selv til alle måltidene.. Det er tre andre, veldig koselige jenter der opp nå, så det gjør det litt lettere og bedre å være her i huset. Dere er gode, alle sammen!

Samtalen med behandleren i dag.. Vel, behandlingsplanen er skrevet, uten store forandringer fra forige gang jeg var i Fredrikstad. Hun har sett på ansiktet mitt, som ser jævlig ut i dag.
Og nå har jeg måtte betale rundt 600 kroner på salver, sjampo og hudkrem. Hun tror det kan være eksem- Hipp hurra, så flott at det, av alle steder, kom i trynet! La oss håpe det hjelper. Ville spist en hel kake om det hadde gjort at kløen forsvinner(...)!

Planer framover er å slappe av. Kroppen og hodet er sliten av reisinga og her har jeg faktisk muligheten til å ikke gjøre noen ting i noen dager. Å ja da.

mandag 29. november 2010

1. dag av siste uken

Ankommet Capio igjen.

Litt av en togreise, dere!
Nå er det bare å slappe av, spise og håpe at behandleren min bestemmer å gi meg en plass i leiligheten i denne siste uken!

Enn så lenge- spise og hvile nede med de andre.
Skitt au
Første dagen på Capio.  22.februar 2010.

søndag 28. november 2010

Kofferten er pakket. Igjen.

Jeg er sliten. Pakket kofferten til i morgen siden jeg skal ta 0603-toget i retning Fredrikstad, for aller siste gang. Jammen blir det en slitsom togreise, og jammen blir det godt å komme til et sted med de mest herlige mennesker og ro rundt meg. Jeg trenger det så ufattelig mye nå.

Dagen i dag har vært fylt med noe angst, spising, klemmer og den vanlige tak-stirringen som skjer på de fleste søndager. Ansiktet mitt er rødt og flassete av utslett, noe som klør så sinnsykt mye. Jeg føler meg allerede feit, vanlig greie, men på grunn av trynet mitt føler jeg meg enda mer elendig og stygg. Sukk.

Pcen min lager lyder som om den skulle eksplodere snart, så jeg får litt småpanikk og tenker jeg slår den av og sier natta for i dag!

Blogges nok når jeg er på Capio og har all verdens tid!

lørdag 27. november 2010

Seieren

Mye har skjedd. Siden jeg startet skoleåret på Bakketun, siden jeg kom tilbake fra Budapest, siden forestillingen i går(...) Jeg har vunnet store seier, utfordrett meg selv på fronten av sceneskrekken, sosialangsten, prestasjonsangsten, fettfobien og en smule for mye perfeksjonisme.

På tross av at jeg kjenner at jeg virkelig trenger denne siste uken på Capio, selv om jeg føler meg slapp, sliten i hodet og kroppen, og nokså ubehagelig i min egen kropp, så har jeg så langt gjennomført alt i dette skoleåret, fra punkt til prikke, noe jeg aldri kunne drømt om å få til- ikke enda, ikke dette første halvåret på folkehøyskolen.

I en god del uker har vi, dramaklassen, jobbet med å lage en forestilling. Laget den selv, fra bunnen, alle karakterer, selve handlingen, alt. I går var den "store dagen" da vi viste resten av skolen hva vi kunne, og det gikk bra!

Jeg har overgått meg selv på flere fronter, og jeg har en god grunn til å være stolt. Likevel- en tur innom Capio er nødvendig, for jeg trenger å snakke ut om noen ting og la kroppen mi få hvile litt. Så heia hopp, jeg kommer nedover en tur fra mandag til fredag, og det er faktisk de siste dagene jeg kommer til å tilbringe i det gule huset på Åsebråtveien!

torsdag 25. november 2010

Hjernekrigeren

Det er så vanskelig å forstå. For andre, for meg. Er det i det heletatt en logisk forklaring for disse følelser som sniker seg bak ryggen min og lekeR med meg som om jeg hadde invitert dem personlig? Nå kommer den, uroen er klar for å angripe, angsten Ignorerer besøksforbudet, den inviterer seg selv på besøk i min kropp, til mine tanker.

Du leker med meg, din idiot! Jeg adlyder ikke på dine ord, men jeg hører deg hviske dem i øret mitt. Jeg forstår deg, snakker samme språk som deg, noe jeg skulle ønske jeg aldri hadde lært meg selv. Ditt språk, dine onde ord, de er ikke bra, hverken for meg eller menneskene rundt. Du har fått meg til å gjøre ting i fortiden, jeg angrer, og likevel, du får meg fortsatt til å holde fast i tiden som har vært, du nekter å gi slipp.
Hva er det du vil med meg? Har du ikke forstått mitt NEI? Var jeg ikke tydlig nok, snakket jeg for lavt, ikke overbevisende nok? Tror du ikke på meg, du, din tyv? Du stjal mitt liv, men jeg stjal den tilbake, med hjelp av andre, for du var for sterk til å slå alene, på egen hånd. Dine hender av stål holdt meg rundt halsen, men jeg fikk deg til å slippe taket for en stund, og jeg slapp unna deg, selv om det tok tid å løpe ifra deg, kvitte meg med deg.
Du er ond, du. Du fortsetter å lete, du gir aldri opp, og selv om du er sliten så er du der enda, du leter etter meg og prøver å få meg tilbake. Men vet du hva? Du er alene, og jeg har mange fler. Venner som drar meg opp, ikke ned i driten, for jeg vet at det akkurat det du vil, dytte meg tilbake til det som er svart, mørkt og ensomt er det i din verden. Du er djevelen selv, i deg finnes det bare vondt.
Jeg kjemper, dag inn og dag ut. Jeg løper med deg i mine fotspor, og skal jeg fortelle deg at det er ufattelig slitsomt? Du skjønner, jeg er lei av deg, jeg vil ikke ha deg. Jo, jeg savner deg, men jeg vet det er forbudt kjærlighet, den tingen mellom deg og meg. Du er egoistisk, tenker bare på deg selv. Du utnytter mine gode sider. Du mangler samvittighet, noe jeg har mye av- Du ser på det som noe svakt. Tar alltid de som ligger nede, har egenskaper som er lette for deg å ta tak i, ødelegge og misbruke. Du gir meg skyldfølelse overfor mennesker når jeg hører på deg, og dårlig samvittighet når jeg ikke følger dine befalinger, du kjefter til jeg får hodepine.

Du gjør meg så sliten, så sint og irritert. Det verste av alt, det er at det ikke bare er meg det går ut over. Det gjør andre vondt, forvirret og fortvilet. Kan du slutte, for èn gang?

PLEASE sier jeg!!
Vær så snill...

Budapest

Vi kom tilbake på Bakketun, natt til torsdag. Turen til Budapest har vært bra for meg, på godt og på ondt. Den har vært lærerik, utfordrende, rimelig tøff og nokså koselig.

Flyturen, Kakao med krem, danseforestilling alt for mye shopping og pengesløsning, restaurantmat, metroturer, synagogebesøk, brudd av 3manns-regelen, Fat Mo's, lite søvn

..og mye mer.

En stor påkjenning for kroppen og hodet. Ikke bare moro og enkelt, forsåvidt utholdelig i seks dager, en god øvning til NY-turen i vår og noe jeg tror jeg trengte å prøve ut en gang.

Glad for å være tilbake, med gode minner og alt som hører til.

Så er det Capio på mandag, da...
FUCK IT. 


tirsdag 16. november 2010

Her og nå og Budapest

"Hvis vi ser på utviklingen din siden du startet på Bakketun har det gått litt opp og litt ned. Du har en nedtur nå, Anne. I hodet pågår kampen på full guffe, kroppen din er sliten og i din strid mot kroppen er det lett gjort å la det gå ut over maten. Vekten er stabil, noe som vil si at du gjør en kjempe jobb, og det må du være stolt av, du. Ikke skam deg så mye som du gjør. Det er ingen skam i å spise normale mengder mat og du er flink som spiser litt ekstra om kvelden når du ikke har spist nok på dagen".

På Regionalt Kompetansesenter For Spiseforstyrrelser i går klarte jeg ikke å la være å gråte et par tårer. Det er en hard jobb å hele tiden måtte kjempe mot deg selv, eller, noe inn i deg som kjennes så sterkt som det gjør nå for tiden. Som sagt, vekten holder seg der den skal. Jeg hverken overtrener eller isolerer meg selv, og skolen, og da spesielt dramatimene, får meg til å glemme alt det negative.

"Du kunne jo brukt alternative tanker og annen kognitiv terapi, men det virker nå som du virkelig har innsikt når det gjelder dette her. Du vét, du ser og du tror. Du observerer ting og ser ut til å kunne dette her godt nok, så det kjennes vel kanskje litt ubruklig ut?"

Ja, jeg vét jeg ikke er feit, jeg sér at jeg er normalvektig og jeg tror på det andre sier om meg. Dessverre finnes det en ting som heter følelse (i denne sammenhengen er det en dårlig ting), og den følelsen av å være udugelig og smellfeit kan bli veldig voldsom og virkelig til tider. Derfor denne nedturen.


"Nei, Anne!
Du har ikke noe traktordekk,
du har heller sykkelhjul, du!"


Jeg tror jeg kunne trengt en liten uke på Capio akkurat nå, bare for å høre at mine følelser ikke stemmer, litt oftere enn jeg hører det her hvor jeg vil leve et liv uten fokus på bare meg selv. Jeg skal dit for siste, avsluttende gang i uke 48.

 I det gule huset er selvfokus hele greia. Jeg er der for meg selv, og jeg har opplevd ukene på Capio som de ukene der jeg blir konfrontert med både det positive og negative ved meg selv, og der er stedet hvor jeg kan jobbe med slik dilldall- Egenfokus, man trenger det til tider. Det er rett og slett litt godt å bare være- ikke tenke på hva andre ville tenkt om det, det eller det.

Her på Bakketun tenker jeg automatisk på andre før meg selv, og selv om det ofte er en bra ting, så er det ikke bra å undervurdere din egen verdi som menneske. "Du er verdt like mye som alle andre", det har jeg blitt fortalt en god del gjennom min tid med behandling, og de har rett.

Jeg er verdt livet, kroppen miner verdt å få næring og jeg, like mye som andre individer, er verdt å bli sett og satt pris på.

Natt til torsdag drar vi på tur til Budapest, En del elever, 3 lærere og jeg. En studietur som jeg gleder meg vilt til! Vi skal være borte til den 24. og jeg har masse forventninger. Byen virker veldig fin, og alt vi skal se og gjøre høres super bra ut. Jeg elsker å bli kjent med andre kulturer- se forestillinger, møte menneker, sjekke ut byen og naturen, oppleve hvordan mennesker utenfor Skandinavia eller Nederland har det i hverdagen. Vi skal bo på en trestjerners hotell, se bl.a. den store sinagogen, kjøre i både Buda og Pest i en rundtur på rundt 3, 4 timer, bade og litt forskjellige andre ting.

Det blir så bra, så :)

lørdag 13. november 2010

Trettendeiellevtetotusenogti

Jeg er glad, sånn egentlig.

I tillegg til det går det nokså OK med maten nå som det har blitt noe tilrettelegging.
Til frokost har jeg min egen grøt, slik at jeg vet jeg har riktig porsjon. Det er bra, det er jeg vant med. Jeg får til middagen ganske bra og uten panikk ettersom jeg får min egen mat der også. Dvs at jeg får ren fisk/kjøtt i steden for fisk som er fylt med ost og/eller bacon, og jeg får ikke mat blandet i masse saus- Det er opp til meg selv hvordan jeg vil spise det, og hvis dette er måten å unngå store panikkanfall på, så duger dette (Selv om jeg helst ville sett at jeg klarer maten slik som de fleste klarer det, men det er ikke tilfellet akkurat nå).

Jeg kjenner at uønskede tanker gjør både hodet og kroppen sliten, og det er tøft å ha denne påkjenningen igjen når det faktisk har vært en god periode i forkant. Hvorfor skulle det liksom gå bra først, og så bli hardt igjn, sant? Jeg vet det er ingen selvfølge å ha det bra hver dag i året, men innerst inne hadde jeg litt tro på at jeg aldri mer skulle føle den indre krigen mellom riktig og galt, og derfor kjennes slike stunder som nå ut som en stor skuffelse."Se, du klarer det jo ikke! Frisk? Tullprat, aldri vil du få fullstendig fred. Du er svak, du!"
Destruktive tanker som prøver å trekke meg mer ned i driten, isf å dra meg ut av den. Snøballeffekten er en fin ting, du. Jøss(...)

Jeg holder hodet over vannet, jeg. Men det vil ikke si at alt går som jeg helst vil ha det. Maten går ned, men dermed er alt sagt akkurat nå. Det er TØFT og jeg har et helvettes tankekaos der oppe denne uken.


(WHOO- Det at jeg har en vanskelig periode vil forresten ikke si at jeg ikke har det bra lenger og at jeg går tilbake til gamle vaner. No way, aldri mer. Null grunn for beskymring, dere!)





onsdag 10. november 2010

Du banker atter en gang på min dør, men jeg skal aldri mer slippe deg inn.

Kulde fører til
Kaffe

Spise får meg til å
Straffe

Aldri mer får du sette mitt liv på stopp..
Nei, for jeg er    Anne Benschop

Og jeg er sta
Deg vil jeg ikke ha!

Du får prøve hva du vil, men meg får du ikke tilbake!
Jeg er sterk.

søndag 7. november 2010

Dine hender av stål

Hvor kom dét sånn plutselig ifra? Noe inn i meg, noe sterkt som jeg ikke klarer å bestemme over. Hender av stål som holder rundt min hals og gjør det vanskelig å puste. Angst, den helvettes angsten som jeg ikke har kjent på ganske så lenge kom plutselig, ut av ingenting, og overrasket meg på sekundet. Den skremte meg. Er ikke jeg frisk, sånn litt hvertfall? Jeg vet at behandlerne mine har advart meg for slike ting. Anne, du kan være frisk, men det er ikke uvanlig med dager der du kjenner ubehaget som tidligere var med deg hver eneste dag. Okei, jeg vet. Likevel fikk jeg panikk- for hvorfor i alle dager kjedde dette, her og nå? Hva var det som utløste det? Jeg leter etter metoder jeg har lært i den tiden med innleggelser. Kognitive skjemaer. Tanke, følelse, handling. Alternativ tanke. Nei, jeg kommer ikke fram til noe tanke, for hva kan den alternative tanken være når jeg ikke en gang vet hva den tanken var som utløste panikken? Sukk. Stopp, observer og la gå. Prøvd- ingen effekt denne gangen. Men det var en ting som hjalp, noe som funket bedre enn noen skjema har hjulpet meg.
Ja, det som hjalp meg nokså fort ut av denne grusomme følelsen var at en annen person var der for å fortelle meg at jeg er bra som den personen jeg er. Anne, du er ikke tjukk. Du er ikke stygg. Det eneste som er galt med deg er at du tror det er noe galt med deg. 
Jeg vet du sier at du ikke har noen ord, du vet ikke hvordan du kan hjelpe meg. Men vet du hva?  Din tilstedeværelse var nok for å ta vekk uroen. Takk for at du alltid er der for meg når jeg har det vanskelig.

Bortsett fra den timen med panikk og kvelningsfornemmelser har jeg hatt en knallbra dag. Susanne, min gode vennine fra da jeg gikk på Tomb vgs kom på besøk i går og overnattet til idag. Hun går nå på skole i Trondheim, og vi syntes det var på tide å treffes igjen etter en god stund. Jeg hadde det nå i hvertfall kjempe koselig og jeg håper hun også følte det slik.
Den første snøen har kommet til Verdal i helga, og Thore, Stian, Susanne og jeg tenke vi skulle lage årets første snømann.
Ja da, snøen var virkelig til å lage ordentlige snømenn av tidlig i dag- ironi.

fredag 5. november 2010

Minner og tårer

Lesing av gamle innlegg fra min gamle blogg (http://www.perfectmemories.blogg.no/)..
Auw.

Totusenogni, et dritt år.
Totusenogti, fra vondt til verre, men så..
innleggelsen på Capio.
Tøffe tider.

Tårer kommer fram, sinne og forvirring.
Var den personen virkelig mèg?
Hvordan endte jeg opp så langt nede, uten å fatte at jeg i det heletatt hadde et problem?
Hvor gikk ting galt i livet mitt?

Spørsmål som jeg enda er ubesvarte, frustrasjon om det ukjente.

Men likevel.
Nå er jeg her, på Bakketun, og lever livet bedre enn jeg kan huske å ha gjort i hele mitt liv.

Lykke,  for tenk på alt jeg har oppnådd det siste halvåret!

Ikke flere døgn på en stol med varmeflask, kostplaner, kalorier, frysing, alt for mye te og kaffe, gråt og sinne..       Ikke mer av det.

Bare noen ord

Jeg har hatt nokså få inspirerende ord å skrive ned i det siste, noe som i grunn ikke trenger å være en dårlig ting, men det er derfor det har vært litt dødt her på bloggen.

Hvis dere lurer på hvordan jeg har det, så kan jeg fortelle at jeg alt i alt har det veldig fint. Jeg klarer meg selv, går ikke ned i vekt, klarer å gjennomføre det som skal gjøres- både på skolen og når det kommer til at jeg må tillate meg selv å slappe av til tider (noe som faktisk ikke er så lett), og alt fungerer som det skal.

Likevel, er det ikke alltid så selvklart at jeg spiser hva og når jeg vil. Folk kan tro at kampen i hodet mitt er over og at det er fred i toppen. Det stemmer delvis, men gjelder langt ifra for hver dag. Jeg har jo de små gode perioder der det virkelig er stille, der jeg ikke er urolig og at jeg er ganske så fornøyd med hvordan jeg ser ut og oppfører meg, og kampen har tross alt roet seg kjempe masse det siste halvåret. Selvhaten tar seg liksom en liten ferie av og til. Men så har vi også sliker stunder hvor jeg virkelig må gjøre en hard jobb for å ikke la monstertankene overta. Det finnes fortsatt et vesen opp i hodet mitt som gjør hverdagen vanskelig for meg, og jeg vet at jeg burde sparke den ut, men det er jammen meg ikke lett. Det finnes alltid en liten del av meg som er redd for å bli kvitt den "tingen", det monsteret som jeg lenge har sett på som min venn, en person som bare ville det beste for meg, den eneste som snakket sant og bekreftet mine mistanker om at jeg var stygg og verdiløs- Det måtte gjøres noe med, og monsterstemmen, han skulle hjelpe meg med det.
Så hvordan skal man gi slipp, når han holder meg i hånda og hvisker at han støtter meg, og når han er den som er der for meg når jeg har det vanskelig?

Det er feil, det du tenker nå. Monsteret lyver, og du er nødt til å ignorere ham, selv om den letteste måten å få den roen som du lengter etter å få, det er å slavisk gjøre det han forteller deg at du skal gjøre. Du er en fighter, bare hør på alle de fantastiske mennesker rundt deg som sier du er så flink. Det er de du skal høre på, det er den beste måten å få ro, selv om det tar lengre tid før du innser det enn det tar å oppfatte alt det negative som Mr.Monster sier til deg.

Anne, du må veie deg! Du er tjukk, du begynner å bli lubben. Du trener for lite, spiser for mye, har mistet kontrollen, og gjør ingenting riktig.

Holdt kjeft, nå!
Jeg er lei av at du prøver å ta makten over meg!
Jeg er den som bestemmer, ikke du. Jeg er bra nok som den jeg er.

Se hva jeg mener, Kaos og uro.
Når har du tenkt å gi meg ro, ditt kryp?


Jeg får vel prøve å slå deg, 
selv om det er vanskelig å treffe.. 

onsdag 3. november 2010

Sengen begynner å friste(...)

Jeg har hatt en ganske bra dag, og nå kan jeg legge meg med god samvittighet.
Gleder meg allerede til en ny dag og dramatimer med Tone hvor vi for tiden øver til et nytt stykke (stikkord: Siri, China, barn, utro- & mer sier jeg ikke).


God natt!

tirsdag 2. november 2010

Humørsvinger i dag, ja. Hipp hurra for dårlige dager- nå gjelder det å passe på at jeg spiser nok og at trangen til overtrening ikke blir så alt for stor.

Uroen herjer i kroppen min i dag, og det synes for andre enn bare meg selv. Jeg er rastløs, søler drikke under hvert eneste måltid, slår meg og snubler over mine egne føtter, klarte å suge opp to taster fra tastaturen på pcen min med støvsugeren, går fram og tilbake som en isbjørn og hverken snakker eller smiler like mye som jeg pleier å gjøre. Jeg misforstår det folk sier, tar til meg all form for kritikk og presterer å gjøre folk irriterte (med mindre jeg misforstår deres reaksjoner også). Yupp, jeg hater slike dager som denne.

Ellers går ting veldig bra. Så lenge ikke alle dager blir sånn, så er det ikke noe å beskymre seg over, så jeg gjør bare så godt jeg kan og prøver å legge det bak meg slik at jeg kan starte med blanke ark i morgen og håpe på en bedre dag med mindre destruktive tanker om meg selv.

Jeg har en del å gjøre til i morgen (skal ha fremvisning av mitt Idol i produksjonstimen), men på grunn av mitt dårlige humør er det slett ikke så lett å sette i gang. Jeg får ta kveldsmat klokka 20, så er jeg kjøkkenhjelp fram til fredag og derfor må jeg vaske opp med tre andre etter maten, og etter det igjen har jeg planlagt å prøve å gjøre noe med oppgaven. Håper at jeg i det minste får til litt. Det er ikke noe press når det gjelder å få karakter eller noe sånt, så jeg trenger ikke å tenke på å prestere best mulig, heldigvis (med tanke på perfeksjonisme, så er det et stort pluss å vite at det ikke handler om å lage et mesterverk av presentasjonen min denne gangen).

I tillegg til presentasjonen skal dramaklassen ha et stykke som vi jobber med og som skal vises til skolen før turen til Budapest som er om to uker, og jeg må lage en Foto Essay til neste mandag, og det krever en del inspirasjon og fantasi, men det er gøy å drive med.