onsdag 29. desember 2010

Lillehammer duppeditter

Tjohei!

Håper alle har hatt en fin jul? Min var OK. Ikke fantastisk, heller ikke dårlig.

Med maten går det greit. Jeg spiser, av og til mindre enn jeg burde, av og til litt mer. Vekten har gått litt opp siden jeg kom hjem, men med tanke på at jeg mistet noen kilo før jeg reiste, så er det egentlig bare bra.

Nå, vel.. jo da.
Føler jeg mestrer så å si ingen verdens ting.
Frustrerende.
(Spille piano f.eks.. Men så får jeg det ikke til på en time,  da slår det meg at talentet mitt heller ikke ligger hèr, og så gir jeg meg. Klart jeg prøver igjen mange ganger senere, men skuffelsen dukker opp hver gang- jippi).

Innser jeg sier alt feil og på feil tidspunkt.
Misforståelser og greier.

Sukk.

Humøret svinger en god del, noe som jeg tror vil irritere folk rundt meg. Plagsomt, og ikke bare for meg selv.

Vært en del i byen, brukt penger jeg egentlig ikke har.
Uøkonomisk, igjen.

Lei av å være hjemme og lengter etter Bakketun. Minner og gamle følelser står i veien for å slappe av her i Lillehammer. Jøss.

Har kjøpt sesong 2 av Bones og synes det er en fin investering, hø hø.

Nyttårsaften next- Vi får se hvordan det skal gå i år..

onsdag 22. desember 2010

Såjaeh..

Maten blir spist, vekta svinger litt, humøret varierer og feitfølelsen varer.

Jau, jau.

lørdag 18. desember 2010

Mat meg her og mat meg der

Jeg er så ufattelig lei av å spise. Hvor ble det av den gode perioden der jeg ikke lenger spiste i form av tvang, men fordi jeg skjønte at kroppen trengte det og jeg faktisk hadde lyst til å spise? Jeg klarte jo til og med å kose meg med godteri og andre søtsaker.

Nå er det bare er et slit- Spisinga de siste ukene. Jeg kjenner meg ikke sulten, men likevel føler jeg at kroppen ber om å få energi. Mat, kalorier. Den maser, men hodet kjempe imot.

Angst for å være størst.
Angst for å ikke være minst.

Hvorfor er det ikke bare så enkelt som det kjentes i en periode? At tankene ikke styret meg lenger, men at jeg klarte å gjenta ordene de sa til meg på Capio: Mat er medisin, det er ikke noe farlig. Du trenger mat, kroppen trenger mat. En bil kjører ikke uten bensin. Du er bilen, maten besinen. Hvordan skal du kjøre når motoren ikke kan starte..?

Jo da,
jeg vet jeg trenger mat!

Jeg vet jeg trenger mat!!

Jeg vet jeg trenger mat!!!

Men..
..JEG VIL IKKE HA MAT!!!!!

Drit og dra, dumme tanker.

fredag 17. desember 2010

Hodekaos

Gjør ditt, gjør datt. Ikke sånn, nei, det er feil. Spis det, nei det kan du ikke. Ikke spis, jo det skal jeg. Slapp av, kan ikke. Løp, skal ikke. Du er feit, nei jeg vet jeg ikke er. Du er ikke tynn nok, kanskje ikke, men slik er nå min kropp. Du er for stor til buksa, feiting! Nei, buksa er for liten til meg, ikke omvendt. Ikke flink nok, jo jeg duger. Ta en banan, det er sunt. Nei, heller et eple, tenk på kaloriene. Jeg teller ikke kalorier, tenker bare.

Tall og kalorier svever gjennom hodet mitt, selv om det ikke er bevist, de er tilstede.  Pokker også, hvorfor begynte i det hele tatt å pugge denne digre kalori-oversikten for sånn tre-fire år siden? Den er brent i minnet, jeg ser ikke til å noen gang kvitt den..

Banan- *** kcal, smør- ** kcal per 10 gram, Melk- ** kcal per desiliter

Jeg har kommet hjem, til Lillehammer, min familie. Jeg tenkte jeg skulle mestre dette, holde minnene på avstand. Men minnene nærmest angriper meg i dag, de snakker til meg, lar meg ikke glemme den vonde tiden hvor jeg satt akkurat her jeg sitter nå. Minnene som var hverdagen min for mindre enn ett år siden. Sinne, tristheten, irritasjonen- alt ligger der for å ta opp igjen. Skuffelse, for at jeg i det heletatt snur meg til alt og ser på det, kjenner på det og lukter på det. Jeg må stenge det ute, tenke at nå er jeg her og jeg har kommet meg over dette, ut av den fasen. Livet er ikke det samme som den var da, og det er ikke jeg heller.

Men jeg er i en vanskelig periode. Tankene er der jo, om jeg vil eller ikke. Jeg prøver å tenke positiv, se at jeg faktisk klarer dette her så mye bedre enn den gangen da. Og jo da, det er faktisk godt å være hjemme også, men det betyr ikke at det gjør situasjonen mindre tøff. Jeg er ikke helt i form, syk enda, og derfor ekstra sårbar for alt dette.

Bare jeg klarte å få disse forferdelig vonde tanker til å forsvinne, så var alt mye bedre. Men de sier jeg må leve med dette her, kanskje i hele fem år til, kanskje til neste uke(…) Hold ut og vær sterk, det er det dem forteller meg at jeg kan gjøre, og det er nettopp det jeg kjemper for, jeg prøver. Gjør alt jeg kan for å ikke bli trukket av denne riktige veien igjen, tilbake til der det er mørkt.

Sliten, det er det jeg er akkurat nå.

Sliten og lei.

Æsj

Windows Live Writer

Ok, så jeg har en ny pc med Windows Live Writer- Hva det nå skulle være.  Virker kult, hvis jeg finner ut hvordan det fungerer i hvertfall.

Test 1, 2 , 3.

tirsdag 14. desember 2010

Skrevet for ett år siden-- 14.12.2009

Busted. Igjen starter den forbannede greia på nytt!
14.des.2009 kl.16:43    5 kommentarer

ALLE BANNEORD PÅ EN REKKE! Helvette og alt det der!!!!!!!!!!!!!! Nå er jeg så ufattelig forbanna og jeg har INGEN ORD som beskriver hvor sint, skuffet, rastløs, lei og trist jeg er!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Veiing, ned 1 kilo denne uken. Tilbake til der jeg var i sommer.

Time hos psykolog, hun bestemte hun måtte fortelle foreldrene.

Fellesmøtet rett etter. Snakk om anoreksia, Ikke om meg. Eller kanskje jeg er anoreksia. Gud vet. Uutholdelig. Gråt. Sint. Skuffede og hjelpesløse foreldre. Jeg er en skuffelse. Jeg vil ikke. Må spise etter kostlista. Nye regler. Mange, strenge. Ingen skole fram til etter jul. Spise med noen ved min side. Vanskelig. Umulig! Ikke gå på do i en time etter måltider. Sitte sammen med pappa eller mamma i en time etter maten. Ikke lov å lage maten selv. Ubrukelig. Uutholdelig alt sammen. Jeg behandles som en fange. Ikke gjør sånn, heller ikke sånn. Sitt. Bli. Hund? Banner høyt- til foreldrene som virker sinte og skuffede. Jeg forbanner hele verden, men mest meg selv. Mistet verdien. Jeg. Verdiløs. Stakkaren. 18åringen som behandles og oppfører seg som en 4åring. Er dette livet? Jeg er lei, Vil forsvinne. Har fått nok, orker ikke mer. Ingen ord. For mange ord. Klarer ikke skrive, klarer ikke å la være heller. Rot. Rutine. Riktig, eller feil? Jeg har blitt fratatt friheten. Får ikke lov å sitte på mitt eget rom. Privacy people?! Kan ikke blogge eller maile i stillheten. Må sitte med familien i stua. Mamma lager middag. Jeg tygger klissete svisker. **** da! Hjelp meg! Noen..?

Jeg vil ikke mer!!


Allerede ett helt år senere!
14.des.2010  kl. 13:50

I dag har jeg det bra, på tross av at kroppen er sliten enda. Vi hadde vasking av eget rom før lunsj i dag (vasket både mitt og rommet til x, og nå er det "gruppearbeid". Siden jeg fortsatt har feber holder jeg meg litt på rommet enda- møter heller til det som er noe viktigere slik at jeg får mest mulig ut av de timene. Maten har gått så der, så der, og det får bare være slik. Ikke alt kan være perfekt hele tiden, og jeg er optimistisk med tanke på at jeg skal hjem snart og kommer til et litt roligere miljø. Har tro på at det roer seg litt i hodet da også, og at maten blir litt lettere å spise. Gruer meg til all julemat så klart. Kaker og alt det der, dårlig timing, eller bare typisk at ting er vanskeligere siden det er juletid. Her på skolen er maten også litt i veien- Julemiddag osv. Det er ikke lett! Men okei, jeg får ta det som det kommer i år. Det blir i hvertfall 100 ganger lettere enn det var for ett år siden, og bare for dét er jeg kjempe takknemlig!

Nå er det bare 2 dager til jeg skal hjem,
og 5 dager til jeg ser x igjen.

Livet er ikke så verst,
selv om man har en nokså tøff periode.

Det finnes nesten alltid noen små lyspunkter i hverdagen.

That's nice!

♥- Anne

mandag 13. desember 2010

"Jeg er ikke syk, bare ufrisk"

De slår seg litt vrang, disse spiseforstyrrende tanker. I dag var jeg hos psykologen på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Levanger, og jeg tror jeg fikk snakket ut om mer på denne ene timen enn det jeg har fått gjort alle de gangene jeg har vært der siden sommer, til sammen.

Maten har ikke gått helt etter planen den siste uken. Kanskje av flere grunner. Da jeg var på Capio sist uke hadde jeg omgangssyke, noe som fører til litt vektnedgang, men ikke så mye at det har noe å si. Da jeg kom tilbake til Bakketun begynte jeg å bli nokså forskjølet (dessuten kom utslettet tilbake óg) og nå sitter jeg med feber på rommet mitt store deler av dagen. Matlysten forsvinner i samme sleng, og det gjør det veldig, veldig vanskelig å spise riktige mengder mat. Faktisk så krever det masse selvdisiplin å møte opp til alle måltider, og jeg kan si at jeg ikke har klart det hver dag- Spise lunsj, middag eller kveldsmat. Resultatet av det viste seg da også litt på veiingen i Levanger i dag, men igjen, ikke "farlig" mye. Behandleren min har tro på at jeg får ordnet opp i trøbbelen med maten når jeg kommer hjem til juleferie og når feberen er borte.. Satser på at han vet best, og at anorektisk tenkning blir mindre snart. Det er ubegripelig slitsomt å holde tankene på avstand og en del av meg vil helst bare slippe dem til, høre på dem, og tro på alt det destruktive det forteller meg. Men jeg vet bedre etter dette året, etter innleggelsen og behandling på forskjellige steder. Jeg kán ikke la monsteret styre meg, lede meg i feil retning, ikke nå som jeg vet forskjellen på riktig og galt. Ikke når jeg vet hva galt fører til.

Uansett. Jeg kan ikke snakke bort at jeg faktisk har en veldig tøff periode nå. Jeg må nesten bare akseptere at det er slik nå, og at jul rett og slett er en vanskelig periode for oss med en spiseforstyrrelse, selv om jeg faktisk er mye friskere enn jeg var for et år siden, forige jul. Dessuten så er det ikke verdens undergang heller, denne nedturen pga sykdom og jul. Julen og maten som hører til varer kun til etter nyttårsaften og så er alt tilbake til normalt.
Det håper jeg.

Jeg klarte i hvertfall å la meg overtale til å spise 3 knekkebrød til kveldsmat i dag, så det er jo en start.

fredag 10. desember 2010

Få det ut!

Litt tom for ord i det siste, likevel er det så ufattelig mye som går rundt i hodet mitt.

Capio er om sagt avrundet, ferdig. Behandlingen på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser i Levanger fortsetter, maten varierer fra veldig vanskelig, til ikke vanskelig i det hele tatt, og til helt OK. Humøret er tipp-topp i orden, men kroppen og hodet er veldig slitne. Snart er det juleferie og drar jeg hjem til Lillehammer, til familien, dyra og til x som skal tilbringe hele juleferien hjemme hos meg.

Det slår meg at det er litt rart. Det at jeg plutselig står på egne ben, uten Capio sin hjelp. At jeg kjenner det på meg likevell, selv om jeg for mange uker/måneder siden følte at jeg ikke var pasient i Fredrikstad lenger, siden jeg ikke var der så ofte den siste perioden, sånn etter sommerferien. Jeg trodde ikke jeg kom til å legge merke til at jeg nå har avsluttet på ordentlig, men jeg gjør det, virkelig. Misforstå meg rett- jeg følte meg véldig ferdig der, jeg har lært alt jeg kunne lære, og jeg har blitt utrolig mye sterkere og jeg har fått masse personlig innsikt og alt det der..

Men så sitter jeg nå her, med tanker som forteller meg at jeg er tjukk, at jeg må ned i vekt. Gamle, kjente tanker som skremmer vettet av meg. Jeg vet jeg må ignorere dem, og jeg jobber med saken,
men det er så klart overraskende vanskelig igjen.

Å få slengt til deg at du ikke har anoreksi lenger, det er absolutt ikke så lett som det burde være, og jeg får lite glede ut av ordene som bekrefter at jeg "er frisk". Jeg vil nå ikke tilbake til syk, sykere, sykest heller. No way, aldri i livet at jeg skal falle tilbake til foten av fjellet! Det var et helvette av et liv, om man i det heletatt kan kalle det livet. Det er bare slik at jeg nesten ikke tør å innrømme for meg selv at jeg faktisk har det litt vanskelig enda i korte eller lange perioder. Redd for å skremme folk igjen, meg selv inkludert. Redd for føle den svakheten som jeg så ofte følte, for å føle meg sårbar, atter en gang. Det å ha det tøft kjennes nesten som noe forbudt, og det er jo helt feil. Ingen forventer av meg at jeg bare har det fint nå som jeg har lagt Capio og innleggelsen bak meg.. Det er ingen krav å smile hver dag. Er det vel? Capio har fylt baggen min med masse viktige ting, og nå som jeg er ferdig der er det opp til meg og ingen andre hvordan jeg vil bruke det, og jeg bruker det, hver bidige dag. Hvis det slik som i dag dukker opp en haug med negative tanker, så kan jeg ikke noe for det. Tankene er der, stemmene skriker. Men jeg bestemmer selv hvilke ord jeg hører på, hva jeg tar inn til meg. Jeg gjør det jeg kan, og bedre en mitt beste kan jeg ikke gjøre.

Unyttige ord, masse vissvass.
Likevel, mye viktig for meg.

Skriving er terapi i seg selv.
Jeg får oversikt.

RO.

torsdag 9. desember 2010

Trening og anoreksi

Jeg tenkte det ble på tide med et innlegg om trening. Ikke trening som i "Hurra, jeg elsker trening, nå skal jeg trene til jeg er super sterk", men heller noe som "Hurra, nå trener jeg til alle kalorier er forbrent og jeg føler at hjertet hopper ut av brystkassa og jeg kommer til å svime av!".

Jeg liker trening. Eller kanskje jeg ikke gjør det lenger.
Jeg vet faktisk ikke riktig..

Da jeg var veldig syk var jeg en av de som misbruker trening for å forbrenne kalorier. Trening var tvang, og jeg kunne bare glemme å sove om ikke alle mine øvelser hadde blitt gjennomført. Klarte jeg ikke alt jeg hadde planlagt, så ble det dobbelt så mange situps eller knebøy dagen etter. Ofte ble det trening til sent på natten, mest fordi jeg ikke begynte før foreldrene mine hadde lagt seg. Jeg var redd for å bli oppdaget. Dagen i dag vet jeg faktisk ikke hvor mye foreldrene mine visste. Der og da var jeg så opphengt i min anorektiske lille verden at jeg trodde at ingen ante hva jeg drev med. Visste de for eksempel at jeg løp trappene i sykehuset, minst 3 ganger i uken, til tolvte etasjen og ned, og det 2 ganger etter hverandre? Visste de at jeg løp fra skolen til byen når jeg var ferdig på skolen eller hadde pause? Til og med da det nærmet seg 30 minusgrader..?
Jeg aner ikke hvor den "energien" kom ifra, for en ting er jeg sikker på, og det er at jeg neppe fikk noe ut av mat eller drikke. Om jeg så hadde spist ble det ikke i magesekken og var altså utilgjengelig for å bli brukt som energi til jogging eller trappløping.

Det jeg vil fram til med dette innlegget er at trening under en alvorlig spiseforstyrrelse er det dummeste man kan gjøre. Om man ikke kjenner det når man er midt opp i skitten, så kjenner man det i etterkant. Jeg kjenner det i etterkant.

På mandager er det KRIK, og siden jeg elsker KRIK så blir jeg med å hver mandag. Det gjorde jeg denne mandagen, jeg spilte fotball med de andre. Siden jeg er et menneske med et stort konkurranse instinkt og er perfeksjonistisk i tillegg, så gir jeg enten alt eller ingen ting. Når jeg først har kommet i gang, så gir jeg meg ikke så lett, og når det kommer til trening så settes alle anorektiske tanker i gang med det samme jeg begynner å løpe. Så jeg løp, og hei, jeg løp til jeg mistet pusten. Atter en gang begynte jeg å hyperventilere. Takk Gud for at jeg i hvertfall er litt etterpå klok og skjønner at jeg virkelig må gi meg når det har kommet helt dit. Jeg klarte, etter å føle meg som en person med astma, å gå til rommet mitt for å slappe av. Rødt i ansiktet som en tomat og med en puls som de fleste ville fått etter en skikkelig hard treningsøkt.

Dagen etter spurte noen om jeg hadde lyst å bli med til styrkerommet, og jeg sa ja. Så klart, for jeg vil mer enn gjerne bli en smule sterkere enn det jeg er nå. Jeg er så svak som, jo, det svakeste som finnes. Skiftet til tights og en alt for svær t-skjorte, og klar for en rolig treningsøkt. Vi begynte med å sykle i 5 minutter, og ærligtalt så hadde jeg etter 2,5 minutter gelé i bena og følelsen av at jeg ikke kunne mer. Men jeg holdt nå ut i hvertfall. Så tenkte vi å gjøre litt mageøvelser og hun og jeg var ett stort kontrast. Hvor i alle dager er det blitt av mine magemuskler som jeg for ikke ett år siden klarte å ta så alt for mange situps med?! Hvorfor blir det for mye med 25stk!

Jo, se her. I den tiden jeg var underernært og trente hver eneste dag, så har jeg ikke styrket noen muskler. Nei, heller det motsatte. Jeg hjalp til å bryte ned hver eneste muskel i kroppen min ved å gjøre alle mine tvangsøvelser. Når man ikke har noe næring i kroppen, ikke noe fett å forbrenne, så tærer kroppen din på musklene, og det gjorde min kropp. Det har jeg innsett nå i etterkant, selv om jeg til tider fortsatt har veldig vanskelig for å tro det. Dessverre blir jeg minnet på det hver eneste gang jeg har lyst til å være litt aktiv. Jeg blir utrolig fort sliten. Pulsen stiger til toppen med en gang jeg begynner å løpe og når jeg har lyst til å trene f.eks. magemuskler, så gir jeg opp etter noen få minutter siden det er så smertefullt- ikke bare fysisk, men mest psykisk. Jeg blir minnet på hvor destruktive alle mine handlinger var. Så dårlig som jeg har sørget for meg selv og min kropp. Hvordan kunne jeg la det gå så langt, og ikke en gang forstå at det jeg holdt på med var galt og egentlig ganske farlig?

Jeg håper det kan være en liten tankevekker for deg som fortsatt tror at man kommer langt bare man trener til man nesten svimer av, for det er faktisk ikke noe å tulle med. Du vil mest sannsynlig angre senere, når du i framtiden kan trene igjen på en fornuftig og trygg måte.. Jeg kan ikke snu tiden, dessverre, så det eneste jeg kan gjøre nå er å ta det steg for steg. Ett skritt om gangen.

Litt dumt at jeg bare har 2 gir:
ALT eller INGENTING.

Håper at jeg noen gang kan begynne på et treningssenter eller noe, slik at jeg kan få hjelp til å bygge opp både kondisen og muskler på en forsvarlig måte. Det er lite gøy å føle at man kan kollapse etter å ha løpt i bare 5 minutter..

Jul, o vanskelige jul med din glede og frustrasjon

Om en uke starter juleferien og jeg skal hjem til Lillehammer, til mine foreldre og søstre. Jeg kjenner det er på tide med en liten pause nå, å være litt borte fra alle folk, aktiviteter og vanskeligheter.  Jeg er sliten i kroppen og dermed følger hodet. Det er så mye som skjer hele tiden, så mye folk, at det frister veldig lite å stå opp om morningen. Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vet ikke om jeg burde tvinge meg selv til å bli med på alt, eller om jeg skal stå over det som er verst og heller være på rommet mitt.
Hva er lurt liksom?

Juleballet nærmer seg, og det er den tingen jeg synes blir vanskeligst. Jeg vil ikke pynte meg med kjole og hele pakka, men å komme i olabukse når alle de andre har gjort noe ut av dette(...) Nei, da føler jeg meg som en gledesdreper, så det er nå ingen mulighet. Jeg kunne bare droppet det hele, men så må jeg lese dikt med resten av dramaklassen, og jeg hverken kan eller vil stå over dén delen. Altså blir det å gå i kjole da?

Egentlig synes jeg at jul er veldig koselig, men det har så mange vanskelige sider at det ødelegger litt. Eller kanskje det bare er jeg selv som lar vanskelige følelser og tanker ødelegge denne perioden. Kanskje nøkkelen til en fin førjulsperiode er å smile og konsentrere meg om det som faktisk er mulig å glede seg over?
Lettere sagt enn gjort.

Alt det styret rundt jul setter i gang alt for mange tanker. Destruktive tanker som bare minner meg om hvordan ting var for et år siden, da alt var på sitt verste. Jeg klarer ikke å la være å henge meg opp i det. Jeg må gi slipp, tenke at det som har vært har vært, og nå har jeg faktisk muligheten til å gjøre en forandring. Likevel er det akkurat det jeg gjør. Jeg henger meg opp i det, klarer ikke å gi helt slipp på det. Minnene er mange, og selv om jeg vet bedre, så føles det trygt. Tryggheten ligger i fortiden, mens alt det nye som skjer nå kjennes så utrygg, ukjent. Jeg forstår det ikke selv en gang, hvorfor i alle dager ting blir så skummele når det er nytt.

Jeg har lyst å være med de andre og jeg prøver. Jeg hár prøvd. Jeg er ikke den typen som bare gir opp, men bena mine kjennes ut som gelé når jeg står i klasserommet i tredje etasjen. Juleforberedelser, pynting. Hvor skummelt kan det være å sette seg på en stol, spørre hva jeg kan hjelpe til med, og bare sette i gang med kreativiteten? Barneskoleelever gjør sånt, så hvorfor skal ikke jeg, som nittenåring, klare dette da? Er det musikken som gjør det vanskelig? Julestemninga? Pepperkakene?

Kom igjen, Anne! Du vet jo hva de sier til deg; Du har kommet halvveis skoleåret allerede! Du klarer et halvt år til, du. Jo, det vet jeg at jeg gjør. Men jeg trenger en pause. En tenkepause, hvilepause, kvitte-meg-med-negativetanker-pause. Tankene er i fult kjør,  og jeg trenger tid til meg selv for å sette en stopper for det. Bare se på bloggen min, se hvor rotete og innholdsløse innleggene er for tiden. Ingen nyttige ord, bare surr.

Sukk. Jeg er sliten. Men uansett om det er tåkete, så skal jeg prøve å ikke la det bli til en mørk sky slik som det gjorde på denne tiden for et år siden. Slik jeg fikk det til å bli.               Ikke i år.

tirsdag 7. desember 2010

Mørkets galskap

Under en varm dyne, lyset er slått av, du er sliten og veldig klar for å sove.

BAAAM! Kløen er tilbake.
Kløe i ansiktet, kløe på ryggen, kløe på bena.
Kløe overalt!

Klø, klø, klø.

Opp og stå. Ut av senga, bort til andre siden av rommet.
Og så tilbake i sengen.

Kløen er borte, og det i hele 3 sekund.
På'n igjen.

Fader og, jeg orker ikke dette her. Ikke nå!

Står opp, går fram og tilbake, smører et tjukt lag av den fine salven fra apoteket på alle steder som klør. Legger deg igjen.

Men i *** !
Gi deg, slutt!

Sitte, ligge, stå,
sitte, ligge, stå,
sitte, ligge, stå..

Jeg tror at eksemen er tilbake.
Ubehag i kroppen, følelser som ikke kal være der.

Angst for det ukjente, for det jeg ikke vet hva er.
Uro. Åh, pokkers angst! Åh, grusomme mørket!

Neppe at jèg får sove i natt.
Ikke foreløpig.

fredag 3. desember 2010

Avsluttet kapittel

Den siste samtale, en siste fika, et siste farvell, og et endelig
"håper vi aldri ses igjen"                  (ikke som behandler-pasient).

Enda en avsluttet kapittel. Livet fortsetter utenfor Capio's gule vegger, og det livet skal jeg fortsette å leve nå. Jeg har kjempet meg ut av den sannsynligvis mest vanskelige perioden i mitt liv, og jeg kunne ikke klart det uten den hjelpen jeg har fått her i Fredrikstad. Så kjære Capiomennesker: Takk for at dere gjorde kroppen min frisk og at dere åpnet mine øyne, slik at jeg fikk sett at livet er en bra ting- det var verdt å kjempe for!

"Da din behandler i Levanger ringte meg her om dagen tenkte jeg, Anne er ikke ferdig her, hun trenger de siste ukene hennes. Så kom du hit og jeg ombestemte meg. Anne, hun har skjønt det. Anne er sterk og har selv om hun hadde tilbakefall klart å komme seg opp igjen, tilbake på bena. Hun er ferdig her".

Jeg er ferdig!

Nå blir det å spise kveldsmat, hvile og ta toget tilbake til Verdal.
Hurra!

torsdag 2. desember 2010

Frustrasjon på Åsebråten

Status:
Lei av dårlig stemning i det gule huset!

Det skjer ting som ikke hjelper på humøret. Folk er sinte, lei seg og trette av at ting er slik som det har blitt til- det er sånn jèg opplever ting. Jeg kan ikke snakke for de andre jentene her.

Og når jeg da googler litt på nettet og kommer over en artikkel hvor jeg leser bl.a. denne setningen her, så blir jeg bare irritert:

Kanskje det er en litt trist dag for dem som ikke kan komme hit lenger, men jeg tror de får et like godt tilbud andre steder.


Les mer her om du vil:
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/ostfold/1.7375101

Men, bare "litt trist" sier du? Trist er det så absolutt, men hva med å bruke noe større, som ødeleggende, forferdelig, urettferdig og "håpdreping" når det gjelder troen på å bli frisk fra dette helvette (...)?

Jeg forstår jo at det må til, slike forandringer. At det åpner seg mange nye muligheter til bedre behandling og tilgjengelige plasser, det er bare bra. Men, ikke si at det báre er litt trist. Nei, fy søren altså.

// For å ikke bare snakke negativt om stedet nå, så må jeg jo tilføye at jeg er evig takknemlig for all den hjelpen jeg har fått her, og jeg har funnet ut at détte er faktisk et sted som tilbyr så utrolig bra hjelp- Det er vel akkurat derfor det er så mye frustrasjon rundt det hele. Jeg er veldig heldig som har fått hjelp av alle de gode menneskene her i huset //

Savner deg ♥

Meste parten av dagen i dag har gått til Grey's Anatomy episoder fra den nyeste sesongen. Sverigeturen med jentene fra leiligheten i går var knall, men jeg tror jeg brukte penger på litt unødvendige ting. Det er vel kanskje lov en gang i blandt, eller? Grey's og Bones er det nest beste hjelpemiddelet mot angst og panikkanfall, i tillegg til kokt vann med ingefær som jeg får servert her når jeg ikke får sove om kvelden.

Takk Gud for at det bare er 1 dag igjen til jeg reiser tilbake til Verdal, for visse personer er godt savnet og jeg gleder meg til å komme til et "friskt" miljø igjen. Håper bare at helsen min er bedre enn disse siste dagene, for det er lite gøy å reise så mange timer med tog når man har spysyke.. mumle.

Herr Angst fant meg igjen i dag. Så flott, at hver gang jeg kommer til Capio, så finner "de" meg. Minner fra Anoreksia, Herr anst, Frøken Uro og alt det andre. Jeg er så glad for å avslutte her i morgen. Jeg er så utrolig férdig på dette stedet!

Hah, jeg kom over denne her, nå nettopp!
Anorektikers syn på kake? Det var i hvertfall mitt syn på den type mat, tidligere i år..

onsdag 1. desember 2010

Angst

Snikende kom den igjen, slik som den ofte overrasker meg når jeg er på Capio etter å ha vært borte en god stund. Jeg kjenner ikke på følelsen av å være sliten når jeg er på Bakketun, kanskje jeg kjenner meg en smule trett. Når jeg så kommer til Fredrikstad har jeg ikke stort annet å gjøre enn å kjenne og lytte til kroppen, og så finner man fort ut hvor sliten kroppen égentlig er. Jeg fant ut av det i dag.

Først kjenner man seg sliten og trøtt, så får du plutselig en fornemmelse av å være syk- pulsen stiger,  du kaldsvetter og etterhver, etter du ikke lenger klarer å sette fingeren på hva som feiler deg, så går følelsene og tankene amokk. Angst, o herlige angst.

Pulsen gikk opp etter middagen i dag, en skikkelig mettende, Capio-middag. Svimmel har jeg følt meg i noen dager, men jeg tenkte at det ikke var annet enn fordi jeg var sliten etter en reise på nesten tolv timer fra Verdal og hit. Har kjent litt på den "jeg-er-ikke-helt-i-form-følelsen" og fikk da jeg fant ut at jeg hadde puls på over 100 at jeg skulle ta meg en tur innom personalet, som sa de skulle ta puls, blodtrykk og temp etter kveldshvilen. Så ble det, og pulsen var som jeg trodde, mens jeg ble overrasket av at jeg hadde en feberlignende temperatur.

Jeg gikk opp til rommet igjen, men fortet meg ned noen minutter senere, for jeg ble plutselig veldig usikker på om jeg var enten sliten, syk eller rett og slett hadde angstanfall. Jeg er nok ikke helt frisk, men angst hadde jeg garantert. En Capio-greie, eller rettere sagt noe som skjer meg når jeg kjenner ubehag eller ukjente følelser i kroppen min. Jeg takler det ikke så godt, visst. Det er ikke første gang dette skjedde mens jeg har vært på Capio for å si det slik. Kroppen får endelig lov til å slappe av, men jeg som aldri har vært en knupp til å hvile(...) Jeg sliter med å tillate meg selv å slappe av, selv om jeg hver kveld har sagt nattinatt til folka her for å så gjøre meg klar til å legge meg. Gjett, jeg har ikke fått sovet før mange timer senere, om jeg nå var så trøtt at jeg ikke klarte å stå på bena eller ei.
"Hååå, har du sett på noe sånt? Så fint, tjukt hår du har!"

Og det er sant, behandleren min har rett. Mitt hår er nokså tjukk, og det er et så ufattelig stor forskjell fra hvordan det så ut i februar i år. Jeg mistet mye hår, det var tynt, slitt og ødelagt. Nå ser det livlig og frisk ut. Vet du hvorfor? Jo, fordi hele kroppen min ér frisk, den er reparert og nå klarer jeg å ta vare på den. Jeg vil ikke tilbake til den tiden der kroppen fikk meg til å se ut som en kreftpasient, aldri.

Nettopp hatt den daglige samtalen med henne, og fått ordnet opp i noen ting igjen. Tenk, snart har jeg tilbake oversikten som virket så fjern den siste tiden. Jeg innser at selv om jeg ikke går ned i vekt nå, så er det innmari viktig å opprettholde egenbehandlingen når jeg ikke har Capio som støtte lenger. Jeg har gjort enn tøff jobb til nå, men jeg må fortsette med det i tiden framover også, for vanskelige perioder kommer det alltid til å være, det er menneskelig.

Vekten har svingt en del siden sommer. Jeg var kommet til toppen, falt litt ned, og enda litt lengre, men klarte så å ta tak i det med egne hender, og nå er jeg tilbake hvor jeg startet, eller hvor klatringen tok slutt. Nå må jeg bare sørge for at jeg ikke faller nedover igjen.. Jeg klarte å stoppe snøballeffekten denne gangen, så jeg må tro på meg selv når snøballen begynner å rulle feil vei neste gang jeg opplever motgang. Jeg er sterkere nå, jeg fikk virkelighetsprøvd det.

Og sånn går nå dagene. Samtaler med meg selv, samtaler med de som har peiling. Øve, prøve, feile og lære. Ute er det kaldt og lengre mørkt, så vinterdepresjonen er blitt et tema for noen mennesker. Heldigvis er det stearinlys inne i huset, og julekalenderen er satt i gang. Til og med juletreet har kommet inn i matsalen!

Jeg hadde ikke hadde tenkt meg til byen i dag, ingen dager i denne uken egentlig, men jeg tror neppe at jeg holder ut å sitte her inne hele døgnet, og dessuten må jeg kjøpe en spesiell greie, og Verdal er nå ikke å sammenligne med Fredrikstad, så da, god unnskyldning for å stikke ut i kulden likevel. Dessuten er det sol i dag, og frisk luft frister!

 Og til slutt:
 
                                                  Jeg savner Bakketun.