lørdag 31. desember 2011

Nytt aar, nye muligheter..?

Vi gaar i møte et nytt aar. Atter en gang har 31. desember kommet, ogsaa for meg. Aaret er overlevd, og selv om jeg har snublet over mine egne føtter, ganske saa hardt og opp til flere ganger, saa kan jeg si at jeg har vokst. Jeg har vokst som person, ikke i bredde nei, men jeg mener personlig. Paa innsiden.
Jeg har prestert aa møte folk igjen, altsaa kvittet meg for godt med den verste delen av sosialangsten. Jeg har hatt en tøff periode med kjaeresten, men kommet meg gjennom det ogsaa, og kanskje det nettopp var dette vi trengte, for det gaar veldig bra for tiden. Skole gaar jeg fortsatt til, selv om jeg har vaert sykemeldt de siste ukene før ferien- Jeg har ikke gitt meg her, og etter ferien haaper jeg aa kunne jobbe meg gjennom siste halvaaret ogsaa. Jeg har akseptert min egen kropp mer, selv om jeg ennaa sitter med angsten for aa bli feit, og paa tross av at jeg er under normalvekten min (jeg har akseptert at jeg maa legge paa meg, og innser hvorfor = framskritt!). Balletten har vaert en fin motivasjon, og selv om det ble tøft aa gjennomføre forestillingen, saa har jeg likevel klart aa delta, og det er jeg stolt av(...)

Det nye aaret haaper jeg blir bra. Bedre egentlig, om ikke det er for mye aa haape paa.
 Jeg haaper aa faa orden paa mine matvaner, spise mindre aspartam-holdende ting er definitivt noe jeg maa laere meg. Nyttaarsforsettene ellers er vel aa kunne gjøre mitt beste. Fortsette med det jeg jobber for: En friskere kropp og et lettere sinn, og ja, jeg ser at jeg er en stor klisje.
Jeg har kjent saa mye ubehag i kroppen, baade naar det gjelder huden, organer, hodet og alt annet-- Jeg er lei av aa alltid kjenne at noe ikke er som det skal, og jeg skal jobbe meg til en friskere kropp dette aaret. Om jeg ikke skulle klare aa leve opp til mine egne forventninger, saa maa jeg laere meg aa takle dette uten aa se paa mine feil som et stort nederlag. For jeg vet nemlig at jeg har viljestyrken til aa reise meg opp igjen naar jeg faller, og det er det som er det viktigste naar en jobber mot spiseforstyrrelsen, angsten eller depresjonen: Utholdenhet og motivasjon er vel mine stikkord her.

Dessuten skal jeg prøve aa bli flinkere til aa se det positive i ting. Tenker at jeg skal gjøre det til en vane at jeg maa skrive ned minst 1 bra ting om dagen, selv om jeg den dagen har følt meg skygget av en stor, sort sky. Sola er jo ikke helt borte, bare gjemt ;-)

Til syvende og sist ønsker jeg alle et fantastisk nytt aar!

2012,

      Velkommen skal du vaere!

onsdag 28. desember 2011

Little update, da.

Så klarte jeg ikke å holde meg unna fram til 2012 likevel. Fristedet mitt spiller en viktigere rolle enn jeg til tider klarer  å innse.

Jeg har vært litt her og der siden jeg ankom nederlandsk jord, og det har på alle fronter gått rimelig bra. Maten som var blitt til en gigantisk plagsom utfordring i hverdagen igjen har ikke tatt med seg så store problemer utenlands denne gangen, men det er muligens mest på grunn av vektens fravær.
Jeg har spist og spist, hatt noe angst om kvelden som viste seg i form av frykt for vektøkning, men det eneste det har gått ut over er en god søvn. Redselen oppsøker meg når jeg har sovnet og drømmene er ganske så ubehagelige. Natt til i dag f.eks. drepte jeg to jenter, som jeg tror var noen som stod meg nær(...)

Alt i alt klarer jeg meg uansett supert. Jeg gruer meg til å ankomme Norge igjen, siden disse "trygge rammer" ikke finnes der riktig så mye, men den frykten tar vi senere. Jeg har hatt to koselige dager hos min skjønne venninne (hvor jeg var i jula), noen netter hos ei kusine og hennes lille familie, og idag ankom jeg tante og onkel. Jeg har endelig fått lest ferdig en bok, begynt i en ny, gått i mitt livs høyeste hæler og følt meg feminin til tusen. Ellers har jeg tenkt gjennom livets små utfordringer, felt et par tårer, men for det meste gått med et stort smil rundt munnen. Er ikke livet ganske flott bak demonens fasader...!

- Bilder følger mest sannsynlig på det nye året! (samt nyttårsforsettene som jeg faktisk har bestemt meg for å lage i år.. så sant realistiske nok til å gjennomføres, tenker jeg).

torsdag 22. desember 2011

Nederland: 23.12.11 - 02.01.12

Da reiser jeg sørover om noen timer! Gleder meg masse. 
Satser på at utfordringer som mat og angst kommer til å overleves,
 og prøver bare å gjøre det beste ut av alt.

GOD JUL ALLE SAMMEN!

(Tilbake med blogging i 2012)

onsdag 21. desember 2011

Siste uka i bilder


Te og Cottage cheese: Bedre frokost finnes ikke. Nomminom!

..og Pesto er så klart helt enig.
Matmomsen min.

Voll gård har skjønne vesen, og de må kysses!

Marie og jeg sjekket ut hundehuset..

Og denne “kløende-genser-tabben”, så klart.


Til syvende og sist har jeg igjen brukt firehundre spenn på hudkrem med håpet om at jeg denne gangen ikke reagerer med en voldsom allergisk reaksjon. Apotekdama nærmest tvang meg til å kjøpe begge(…)
Denne er bra, ja den må du ha! Og denne til armene, bena, bladibla…”
–Går så rett til kassen uten at jeg får tenke meg om, og taster inn beløpet:
398 kr.
“Denne vil du ikke angre på, å nei”.

Oh gud, la dette være bra greier!

tirsdag 20. desember 2011

Tabbe etter tabbe

Jeg kjøpte en ufattelig god og stor strikkegenser på Gina Tricot i går.
Bare se:

Dessverre lærer jeg aldri. Tingen inneholder..

ULL!
Og ull er noe (ikke le) jeg ikke tåler. Ikke i det hele tatt. Denne sier at den er lagd av 10 prosent angora ull. Supert! Den klør og den klør, men jeg nekter å ta av meg genseren. Kanskje jeg blir immun til slutt? Nei, seriøst. Dårlig kjøp. Jeg må virkelig begynne å lære meg at selv den minste prosenten ull gir meg en rød og irritert hud, og at jeg heller må lete videre. Det finnes tross alt flere gode gensere her i Trondheim..

Lenge leve latskapen

Jeg blir flau når jeg sier det høyt. Klokka er snart fem på ettermiddagen, og den eneste gangen jeg har kommet meg opp fra min varme seng var da jeg for en time siden skulle hente ferdigmiddag og kaffe. Latskapen er på min side idag.
Ser for meg at det blir vanskelig å sove i kveld også. Døgnritmen er nokså fjern fra realiteten, og jeg forstår nå hvorfor jeg egentlig har planlagt avtaler hver eneste dag. Jeg har jo ingen grunn for å stå opp nå! Sukk.
Jeg våknet av brøyteren da klokka hadde passert 14, og bannet høyt. Hvorfor i svarte etltletkdbdjbgker gidder noen å bråke så pass mye midt på natten! Så spiste jeg sjokolade som en slags brunch, og lukket øynene igjen.
Dagen i dag er uten mening. Senga er for god, og livet frister ikke. Pause. Mmm.
I morgen blir Pesto hentet, og skal jeg møte flotte venninner på Dromedar. Når torsdagen har kommet, skal jeg en tur på skolen for å gi alle en juleklem, og fredagen er dagen jeg har gledet meg til lenge nå! Nederland!!
Så. Da sier jeg bare god natt igjen!

mandag 19. desember 2011

Der sa du det!

British actress Kate Winslet (Titanic, The Holiday) has admitted to struggling with eating disorders and Kate is honest and outspoken about her life-long weight problems. "My uncle is a chef. My mother is a fantastic cook. We're all big eaters. It was kind of unavoidable." In high school, she was a bit heavier and classmates called her "Blubber." The criticisms led to depression and eating disorders. Today, Kate Winslet is healthy, she loves her body and her curves and refuses to play the 'super-skinny game'. "I'm happy with the way I am. I'm not like American film stars. I'm naturally curvy. This is me, like it or lump it. People think that if a woman isn't rail-thin, then there must be something wrong with her - it's such nonsense." // Google

Back and forward


Det var ingenting å grue seg for, det viste seg da jeg hadde satt meg ned i sofaen etter å ha sagt navnet mitt og hilset på denne Jens personen. Han lurte på om jeg kunne fortelle litt om hvordan tilstanden er nå for tida. Begynte altså å forklare, alt.. Han mente at “prosjektet” deres på post 4 ikke er noe for meg, siden det er en ventetid på minst et halvt år akkurat nå. Ja jøss.
Kom fram at jeg skulle bli henvist til forskjellige steder for en innleggelse etter jul. Bare for å få ting på plass igjen. Få litt orden og oversikt over situasjonen, og venne kroppen min til optimale mengder med mat. Kanskje angsten forsvinner med tryggere rammer rundt meg?
Skolen skal så klart også fortsettes med. Å kunne fulføre videregående er en stor motivasjon, og jeg vil ikke at det skal bli tatt ifra meg. Mulighetene kan være døgnbehandling på Nidaros dps, eller innleggelse på RKSF i enten Levanger eller på Stjørdal. Ellers så ble vel Tiller også nevnt, men jeg vet ikke riktig der…
Godt at det skjer noe. Jeg nekter å snuble igjen. Takker så inderlig mye for at jeg får så mye hjelp til å reise meg opp igjen denne gangen.
Thank ya all.
Kvelden skal tilbringes i et rom som lukter jul og tøymykner, men en kald eplecider, litt å spise, Stella, og en god dose Ally McBeal ♥

søndag 18. desember 2011

Fail x1000

Okei, så nå er layouten min skikkelig fucked up. Hurra. Sånt skjer når man aldri klarer å bestemme seg for noe, og atter en gang prøver å forandre bloggens utseende midt på natten. Gad, at jeg aldri lærer! Lenge leve optimismen.
Grunnen til at jeg ikke sover må vel være at jeg gruer meg sånn passe til timen med ene Jens fra post 4 i morgen. Hvem er han, hva vil skje, hvordan blir tiden framover(…) Som tidligere nevnt takler jeg ikke uvitenhet. Og når det gjelder denne saken.. Vel, jeg vet ingenting. Zero, niks, nada bladida.
Våkne timer på mørke natten fører til unødvendige inntak av aspartam-holdige søtsaker, og rastløshet. Sannsynligheten er stor for at jeg begynner å grine når mitt lager av Lakerol og Dent har blitt fordøyt, akkurat som da jeg gråt over en tom kaffekanne for noen uker siden. Hurra for dèt også!
Som du ser er jeg sprudlende fornøyd over å ikke få sove. Gsegtkytgkerygtfdhjv!!!!!
Forresten så har jeg lyst å sette på to tre eller fire klesvask, lakke neglene mine, drikke masse te med enda større mengder suketter, prøve mine nye klær, pugge matte og dra på skole i morgen for å så hoppe inn i mattetentamen, m.m. Lista er lang, og jeg kan bare drømme videre, for det eneste som kan bli relevant her og nå er teen. Twinings te, med kokossmak er min nyeste investering.

Vel… tilbake til real life:
TV serier skriker etter min oppmerksomhet!

Sosialisering.. flotte greier.

Hva skulle jeg gjort uten alle snille mennesker rundt meg? Jeg er så forferdelig stolt og glad for at jeg har klart å skape meg et så pass stort nettverk her i Trondheim i den perioden jeg her bodd her. Det gir meg trygghet. Det, og ikke minst glede. Jeg er super sosial for tiden. Føler at jeg må ta igjen fra alle de tapte år der verden ikke kunne brydd meg mindre. Jeg kjenner at det er sånn det burde vært, for mange år siden.

I går hadde jeg herlig besøk av en nydelig jente, og det er virkelig supert å kunne snakke i ett sett i fire timer..! Herremin, takk for at jeg har fått lov å bli kjent med deg kjære Marie!

Ellers så gikk dagen idag nokså fort. Jeg sov utrolig nok til klokka var tolv på lyse dagen, spiste cottage cheese med nøtter og goyibær + alt av krydder og herligheter som hører til hvert måltid, og så var det å møte Antonie i byen. Kaffe på Choco boco, og så videre til Nova for å se…
NØTTEKNEKKEREN! Hjerte, hjerte hjerte! Og ikke bare en film, nei. Det var live fra Russland. Fantastisk opplevelse. Ble revet med i stykket må jeg innrømme!
_______________________________________
Jeg beklager at skrivelysten er så å si borte, men ordene er nesten ikke-eksisterende i dag. Sukk. Får vel gjøre opp for det med noen bilder fra i går da.

Voll gård. Fantastisk plassering av studentbyen!!


Voff?


Fine Marie!


Bling bling 


Blogges mer når ordene strekker til!
Anne

fredag 16. desember 2011

Hinderløype og fristunder

Utfordringer dukker stadig opp. Jeg kjemper for å holde dem på avstand, en etter en, og til tider alle på èn gang. De setter klørne i meg med en gang jeg er alene. Tankene bombarderer mitt hode, det slår aldri feil.
Dag to der maten er opp til meg, og meg alene. Dag to uten de trygge rammer jeg hadde på akuttposten. Kostplanen hviler et sted på bunnen av veska, mens mengdene svever i rommet mitt. Jeg kan den utenad, fra frokost til kvelds. Inn og ut, opp og ned. Jeg vet hva jeg må spise. Jeg vet hvor mye energi min kropp trenger. Men vanskelig er det. Så forbanna unødvendig vanskelig!
Jeg leter etter fristunder, hele tiden. Sosial som aldri før, noe som kjennes godt. Men det er å så fort gjort å glemme måltider når man har det hyggelig. I dag hadde jeg planlagt dagen nøye. Jeg skulle stå opp halv åtte, spise frokost pent etter kostplanen klokka åtte, og så ta bussen til  Dps. What you think? Jeg forsoooov meg, igjen! Våknet fem på ti. Jeg sier bare- Psykologtimen var klokka ti, og på fem minutter hadde jeg ikke kommet meg ned til Lade, nei. Jeg vuderer sterkt å kjøpe den mest irriterende vekkeklokka som finnes, for mobilen har tidligvis ingen effekt på meg lenger..!
Vel, så gikk frokosten i dass og psykolog timen ble flyttet til tolv. Kle på seg, stress stress stress. Tar en stor Latte fra 7Eleven på veien, og spurter til Østmarka. Sukk. Finnes det en bedre start på dagen?
Timen var grei nok. Fått ut frustrasjon som dreier seg om angst, angst og atter angst, og slå meg i hodet for å prøve å innse hvor tåpelig min situasjon er for tiden. Kjenner jeg blir sinna. Irritert over å feile, nettopp fordi jeg vet så inn i granskauens godt hva som skal til! Halleluja!
Der ser dere: Frustrasjon som kommer rett fra hjertet. Gad.
Men uansett. Jeg hadde maks uflaks med bussene, for jeg skulle videre til W. for å hente min kjære Pesto, og jeg rakk ikke bussen fra verken Østmarkveien, City Lade eller byen, så det ble venting her og der og overalt. Nå er jeg så heldig at W. har en fin samling av serier som bl.a. The good wife, Ally McBeal m.m.  Det blir masse serie-titting resten av kvelden, helga og uken som kommer.
D E I L I G.

torsdag 15. desember 2011

Moments

Negative hendelser kommer av seg selv, det finnes det mer enn nok av. Positive øyeblikk må man skape selv. Dette har jeg gjort i dag!
Først ruslet jeg og kjære W. rundt i byen. Sett på masse fint, men uten særlig kjøpe-lyst (noe som i grunn er ganske greit). Kjøpte en litt lengre internettkabel slik at jeg nå slipper å sitte med problemet av å ha pcen langt bort i hjørnet av skrivebordet. Praktiske greier, nødvendig i den grad at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over mitt av og til unødvendige pengebruk. Spiste litt lunsj på kafe sammen, og hadde det egentlig bare veldig hyggelig. W, om du skulle lese dette, så må du vite at jeg setter utrolig stor pris på deg som venninne! Du er rett og slett herlig :-)
Da ettermiddagen hadde kommet var det på tide å finne fram kjolen. Jeg tenkte at jeg fortjente å føle meg litt finere kledd enn vanlig. Det er egentlig en skikkeligg boost for humøret å føle seg litt fin en gang i blant. På’n med litt sminke og parfyme, og så tok jeg turen til Bær og Bar på Solsiden, hvor jeg møtte søteste Øygunn og Tine. Jeg er stolt av å kunne fortelle at jeg aldri har vært full, men det er jammen godt å kunne unne seg en Irish Chocolate og en Sex in an appletree på en torsdags kveld! Nam, jeg storkoste meg i godt selskap. Julebord på våres måte, haha. Dette må gjentas.
Nå sitter jeg hjemme med masse positiv energi, og gleder meg til å krype under dyna for å se litt på How I met you mother. Satser på en god natts søvn, og en god dag i morgen også.
Maten ser jeg tilbake på som litt så som så, men jeg gjør nå det jeg kan. I morgen gir jeg kostplanen et forsøk til.
God natt!

onsdag 14. desember 2011

Trygge rammer forsvinner

Da var det ut i verden igjen.
Er det noe jeg har lært under dette oppholdet er at det mangler mennesker med kunnskap i helsevesenet. Det begynner å friste å studere sykepleien eller psykologi…

Men jeg er takknemlig for den uken jeg har hatt muligheten til å være her. Trygge rammer og litt støtte var vel egentlig det som skulle til. Jeg er jo oppegående nok til å vite hva jeg må gjøre for å klare meg i hverdagen, men når energien er lik nul.. Vel, da er det ikke like enkelt å gjennomføre disse kloke og fornuftige tanker.
Takker for litt mer energi og nye krefter, samt besøk av alle dere som var innom. Dere betyr masse for meg!

tirsdag 13. desember 2011

Utskrivelsen.

I morgen blir jeg utskrevet fra akuttposten. Blandede følelser angriper meg fra alle kanter, og skaper urolige omgivelser i hodet mitt.

Men jeg takler det. Holder meg sterk, og tenker på alt jeg har lært. Må ikke skyve vekk realiteten, men heller ta den til meg og se på kriseløsninger som kan taes i bruk dersom jeg snubler over mine egne føtter igjen når jeg er hjemme på studentbyen. Livet kommer dessverre med utfordringer, og slikt burde man finne seg i. Jeg tenker at så lenge jeg holder meg til kostplanen, så står jeg i hvert fall med begge føttene godt plantet på jorda. Om jeg følger planen fra punkt til prikke, så skal dette gå uten problemer.

Jeg kjenner spiseforstyrrelsen. Jeg vet hvor sleip den er. Herr Monster og Frk. Angst vet om mine svake punkter. De vet så alt for godt hva de skal tråkke på når jeg ligger nede, for å holde meg der eller sparke meg i et enda dypere sort hull. Det er tøft. TØFT TØFT TØFT. Men så liker jeg å tro på hva dere rundt meg sier..

Jeg kommer til å takle disse utfordringer.

Jeg er tøff selv.

søndag 11. desember 2011

Ingen andre kan gi deg fred enn du selv

Da kom søndagen også til Østmarka. Sitter med en litt bedre og friskere følelse etter å ha gått ut en runde med kontaktpersonen min her. Frisk luft gjør faktisk underverker.

Etter gårsdagens (nattens) tøffe stunder har jeg i hvert fall fått fram at jeg trenger et ekstra spark i baken for å ikke gi anorektisk tenkning noe rom til å styre meg i feil retning. Frokosten var dog ikke så stor, men jeg spiste opp maten, og det uten å få angst. Det var godt.
Nederlaget (det er slik det føles, virkelig!) av å ha gått ned i vekt igjen, den er bitter. Jeg har nå ikke veid meg på en uke, og ser på meg selv i speilet med en vemmelig følelse om at jeg muligens kan ha mistet en kilo eller to under all psykisk og fysisk stress den siste uken. Dette gjør meg sint. Sint og skuffet, fordi det først og fremst bare er JEG som kan snu det.
Og jeg VIL at det skal snu. Jeg spiser og kjemper imot vonde følelser som herr Monster belaster meg med, og det er jammen ikke lett. Jeg er redd for å skuffe og beskymre min familie, mine foreldre. Selv om jeg er langt ifra der jeg var i mine mørkeste perioder, så er vekten likevel farlig nærme dype dalen. Tror jeg. Den store forskjellen er at jeg SER dette denne gangen. Jeg VIL snu situasjonen, og jeg VIL opp i vekt.
Det er bare å få det til.
Og heldigvis har jeg lykken med meg,
fordi jeg får faktisk hjelp igjen.
Jeg vil ikke at folk blir urolige og redde for min helse, fordi jeg har lovt meg selv at jeg aldri, ALDRI skal bli så syk igjen som jeg var i den tiden før Capio!
Det jeg ønsker meg i julegave i år:
FEM EKSTRA KILO OG EN POSE ENERGI!

lørdag 10. desember 2011

Sett inn tittel for innlegg: …

Jeg sa det.. Fy ****, jeg sa det!
Hei, jeg trenger mer bestemthet. Mer struktur, mer mat.
Jeg angrer.. Fy ****, jeg angrer!
Jeg er så sliten, så forferdelig sliten, og selv om jeg med hele mitt hjerte skulle ønske at jeg makter å spise alt fra en brødskive med smør og gulost til en sjokoladenisse, så stopper det opp for meg. Det er for tungt. For energikrevende. Energien har jeg ikke, den er brukt opp, og litt til. Nå trenger jeg påfyll. Men hvordan i alle dager skal jeg gi kroppen påfyll og overskudd når jeg trenger energi til å skaffe den det, da?
Jeg gruer meg til i morgen. Søndager er generellt tunge og uendelige, med lange timers ventetid fra måltid til måltid. Ingen ting å glede seg til, bare natten, for da er en lang uke endelig over. Men vil denne nødvendige strukturen være tilstede i morgen..?  Gir noen beskjed?
På mandag tenkte jeg meg hjem til studentbyen. Jeg tenkte meg tilbake til hamsteren og mitt eget sted, hvor jeg selv har kontrollen. Men akkurat nå kjenner jeg meg så sliten igjen, at jeg aner ikke hva jeg kommer til å gjøre.
Om jeg kunne tatt en “ 5 kilo opp i vekt på 5 sekund-tablett” ville jeg tatt den imot med åpne armer og svelget den uten vann. Det ville spart meg for en masse krefter og dessuten tid. Jeg vil være energisk igjen.
Hvorfor er jeg så uheldig at jeg plutselig får et tilbakefall igjen. Det er vel det jeg må kalle det? Et tilbakefall. Selv om den kom uønsket dette året. Hvorfor sier ikke kroppen stopp før den er helt på bunnen! Jeg hater å se meg selv i speilet, og stirre i noen døde, slitne øyne. Om jeg bare hadde sett dette tidligere…
Jeg kjemper. Kjemper til jeg er sterk i bena, i resten av kroppen og i hodet igjen. Jeg er meget, meget lei av å føle meg som en døden nær nitti-åring med rullator.
Herreminhatt, jeg er så lei av dette.
MAAAAT, jeg vil ha mat.
NÅ.

En dag på post A3

Vel, overleve må man jo.

Kjøpt litt stæsj idag.
Sokker, pastiller/tyggis (lenge leve aspartam?), Fransk manikyrsett fra Depend, Dag 2 og Det nye.

Tja, noe må man jo.
Eller går dagen stort sett til mat, hvile og te/kaffe i store mengder.
Sånn egentlig går det ganske så fint med meg. Mange spør hva som egentlig har skjedd. Ingen fare- jeg har bare drevet meg selv litt for hardt i det siste, og det var ikke uventet at jeg skulle komme til denne lille “knekken”. Det finnes grenser for hva en kropp (som i mitt tilfelle har vært gjennom en god del i disse 20 årene) kan tåle av stress og andre påkjenninger. De siste måneder har gått til flytting flytting og atter flytting. I tillegg kom denne tøffe skolehverdagen som hverken psyken eller kroppen er vant med lenger, balletten på fredager, generalprøve og forestilling forige helg, psykologtimer på Dps-en, hverdagslige duppeditter som matlaging og rydding (jeg har tvangsmessige tendenser til å overdrive rengjøringen til tider). Jeg kan plusse på kreftene jeg bruker på å komme i kontakt med mine gjemte sosiale antenner, og ivrige timer med IKS eller på kafeer.
Alt i alt har jeg det ufattelig godt. Jeg har mestret å være sosial, har klart å skaffe meg et nokså stort nettverk av venner og bekjente, trives med ballett, på skole og stort sett med alt annet som hører til min hverdag i Trondheim.
Nå gjelder det å finne tid til å hvile og spise litt ekstra godt, og så skal jeg komme frisk tilbake etter juleferien. Høres det ut som en plan?
Jeg synes.

fredag 9. desember 2011

Innlagt

skrevet på torsdag.

Natt to på akuttposten, Østmarka.
Flotte greier.
Jeg har det fint, no need to worry.
Jeg sov i hele tretten timer da jeg først kom.
Supert.
Hverdagsstresset ble litt for mye, og søvn en av de tingene jeg fikk for lite av. Maten.. er maten.
Nå blir jeg nødt til å se ferdig sesong 1 av The good wife.
Oppe til midtnatt.
Ville bare gi beskjed.
Ooog, takk til en god venninne for besøket jeg fikk i dag-

Samt babysitting for min hamster
THANK YOU DEAR!

tirsdag 6. desember 2011

another day passing by

Fordi jeg er glad i min hamster, Pesto.


I dag har vært en helt OKEI dag. Den begynte litt dårlig dog, siden jeg ikke hørte mobilen min før klokka hadde passert ti. Den hadde faktisk ringt hvert femte minutt siden klokka seks, men jeg sove så tungt atte…!! Litt godt i grunn, selv om jeg drømte at x aldri kom tilbake til meg.
Da jeg endelig hadde stresset ferdig og kommet meg på skolen i ellevetiden, viste det seg at vi ikke hadde noe lærer. Det vil si, ingen time før ett! Sukk, så kunne jeg egentlig tatt livet med ro og gjort et forsøk på å få i meg enten frokost eller en næringsdrikk, men nada.
Historietimen gikk forsåvidt greit, men jeg forstår nå at jeg henger etter et helt kapittel, og jeg må jobbe som en gal for å få beholdt denne treeren i faget..
Lyspunkt denne dagen var kaffe med to flotte jenter. Jeg er så takknemlig for at det finnes så gode mennesker i verden. Takk for i dag, begge to! <3
Nå er det på tide å finne sengen, ja, egentlig var det det for et par timer siden. Men det at jeg drømmer så mye ubehagelig og trist i det siste gjør at det ikke er like fristende å lukke øynene.. Satser bare på at en episode med The good wife påvirker tankegangen min, slik at jeg heller drømmer om kriminelle handlinger i andres liv enn mitt eget. Takk Gud for at det finnes serier sier jeg bare.
God natt!

En tid jeg aldri i livet vil eller skal tilbake til !

Livet går ikke over roser.
Denne krangelen må ha vært årets verste.
Jeg spiser ikke. Mamma sint. Pappa sint.
Jeg får kjeft
Gråter
Mamma hysterisk
"du vil dø"
"faen hvor er du med hodet ditt"
"At du er syk gir deg ikke lov å kaste Go'morgen yoghurten på gulvet!
"Du gir meg 10 kroner tilbake"
Whaaaam, enda en ødelagt Go'morgen.
"20 kroner!""Vi takler deg ikke lenger. Innleggelse!"
Gråt
Skriking.
"Du prøver ikke godt nok"
"Du ødelegge livet ditt!"
Jeg blir tatt i begge mine ører
"Drittunge! Skjønner du ingenting?!"Skriking
gråt
Pappa forholdsvis rolig
..sier jeg må ringe psykologen
og min kjære nederlandske vennine får ikke lov å komme på torsdag!
banning. Mere gråt og skiking
Jeg ringer psykologen. Hysterisk
Yoghurt over hele soverommet
"Slutt å være så Tåpelig!"Mamma sint
Pappa stille
Hunden piper
Jeg gråter
og skriker
og holder snart på å svime av
Mamma fortsetter å kjefte
"Du ødelegger hele fremtiden"
"Du hater meg"
"Du er dum. Den dummeste av de dumme"
"Bli innlagt? Det vil du ikke"
Jo det vil jeg! Vekk her ifra!
"Bli innlagt med alle gale folk!?"De er ikke gale! Er jeg gal?!
Psykologen snakket med pappa
Jeg kjefter og forklarer i det samme
Jeg prøver! Jeg er sliten! Det hár ikke gitt opp!!!!
Jeg har ikke sluttet å kjempe!
Er de blinde?!
Jeg gjør ikke annet enn å kjempe!
Livet er en jævla KAMP!
Jeg snakker med psykologen igjen
Hun ringer tilbake i morgen
Rommet er vasket
Ting har roet seg
Litt
Straks er det middag
Jippi..
Jeg svever mellom livet og helvetet
Eller kanskje jeg lever i helvetet
Ja, helvete
Aner ikke hva som vil skje fremover
Innleggelse?
Mamma synes det ikke blir noe av det
Er jeg ikke gal?
Kommer vennina mi denne langhelgen?
Mange spørsmål
Store størsmålstegn
Skole og jobb i morgen?
Og på onsdag?
Hva med maten?
Lar de meg dra?
Slippe unna?
Jeg må vaske håret
Lukter jordbær yoghurt
Kalorier i håret!
Kalorier overalt!
Nå er hodet tomt
Brukt opp alle ord
kjeftet. Spredd helvetet i hele huset
Nå er det mat
Wish me luck?
Jeg skál spise
Helvete
----------------

NB: I mine foreldres forsvar, så er ordene sagt i forferdelig tilstand, og ikke nødvendigvis ment bokstavelig. Nå, i etterkant, kan jeg forstå deres store frustrasjon og oppgitthet over å se deres eldste barn behandle seg selv på denne grusomme måten. Pappa og mamma, takk for at dere gjorde deres beste og var der for meg, på tross av mitt forferdelige oppførsel. Jeg er glad i dere.

søndag 4. desember 2011

“Lysets kriger har drømmer. Drømmene fører ham videre”.

Skikkelig SPAM fra min side idag, men slike dager som dette er bare til å avsky. Jeg takler dem ikke, alt blir liksom så svart og dystert. Hvor i helsikke er lyset?

Som klistret til stolen har jeg sittet her, så å si hele dagen. Uten å røre meg. Jeg føler meg handlingslammet og utslitt. De eneste gangene jeg har reist meg var for å ta turen til kjøkkenet. Også har jeg dusjet, så det må vel ha vært det beste forsøket på å få tilbake en litt bedre følelse..

Men den gang ei.

Jeg føler meg stygg idag. Jeg er sliten, og det synes. Jeg har utslett i hele ansiktet, over øynene, munnen. På ryggen og armene. Ikke nok med at det klør noe sinnsykt, så vet jeg at det ikke vil gå over før vekten er normalisert og matinntaket regelmessig. Men det virket som flere lysår unna.

Denne dagen klarer jeg å grine over alt. Og da mener jeg alt. Tårer kommer når jeg ser en rørende film på youtube, og, til og med når jeg ser en episode av Bones. Tårene kommer når jeg sjekker om jeg har fått mail av kjæresten opp til flere ganger i timen, uten noe lykke. Når jeg tenker på hvor mye jeg henger etter på skolen sånn like før jul, når jeg får flashbacks til dagens generalprøve i Olavshallen med Step by Step, og når jeg har drukket min fjerde kopp kaffe og oppdager at jeg snart ikke har mer kaffe igjen(…)

Hvorfor jeg er en så stor sippeunge idag? Jeg vet ikke. Muligens fordi jeg har hatt slitsomme uker bak meg, og fordi jeg endelig har hatt tid til å sitte i ro de siste to dagene. Muligens derfor. Muligens fordi jeg ikke ser T på en god stund, fordi han har reist til en venn. Eller fordi jeg er i krig med kroppen. Kanskje det.

Det eneste jeg med sikkerhet kan si er at jeg hater denne dagen, og likevel vil jeg ikke at den skal ta slutt. Jeg vil ikke legge meg, redd for å lukke øynene, for å så våkne opp i en dag jeg har gruet meg til. I morgen, mandag.

Skole, med dette forferdelige synet av utslett. Med dette grusomme trynet. Redd for kommentarer om at jeg har vært borte en uke, eller spørsmål for den sags skyld. Slikt får meg bare til å ville forsvinne fra jordkloden. Selv om jeg har den snilleste klassen. Dårlige minner popper opp. Utslett som jeg assosierer med fortiden, mobbingen. Alle kommentarer og spørsmål som angrep fra alle kanter.

Men også det faglige gruer jeg meg til. Henger jeg for eksempel mye etter i matte igjen, og hva med norsken? Var det okei å be om utsettelse av historieoppgaven?

Også har man jo denne forestillingen, ikke minst. Å Gud, forestillingen av Ronja… Noe jeg egentlig bare burde ha gledet meg til, har nå nærmest blitt til et ork. Enda en ting på listen jeg må gjennom. Noe å krysse av når det er overstått.

Jeg tror at jeg har en dårlig dag. Sånt kan vel skje alle.

Ingenting stort, Anne.

Hva i granskauens navn har jeg hengt meg opp i nå, da.

Monster & co. på “ødelegg-annes-humør-besøk”

Generalprøven (ballettforestilling i Olavshallen i morgen!) gikk jo rett vest. Søren altså. Æsj! Fikk låne en eller annen vest som var gigantisk og irriterende. Hver gang jeg snudde meg fikk jeg den opp i trynet, og i stedet for å konsentrere meg om rutinen, ble jeg helt fokusert på denne helsikes vesten. Snublet i egne føtter, hoppet for tidlig, snudde feil vei, osv osv. Jeg er så forbannet over mine egne prestasjoner i dag, at jeg finner ikke de riktige ordene!
BLÆH.
Nå er det tilbake til å så kjære Martin Luther, som forresten skal leveres på it’s learning i kveld. Om jeg har kommet langt? Nada! FML.
Dette er ikke dagen min.
Vil bare SOOOOOOVE.
STOPP hverdagen.
Jeg og Nasse her, vi tar en pause fra livet i dag.
Grin i vei, forbanna monster.
I dag orker jeg ikke jage deg til helvete.
BLÆH!

lørdag 3. desember 2011

Lifehouse

Memories.
Perfect memories.

Da jeg i går kom over denne sangen igjen, ble jeg dratt med tilbake til den dagen jeg spilte denne jenta. Bakketun, drama-året på folkehøyskolen i Verdal. Tilbake til gymsalen.

Å stå der foran alle andre elever, som en forvirra jente, men kniv i hendene, fingeren i halsen, alkohol, penger. Problemer. Det var sterke minutter, om så ikke for de som så på, så var det i hvertfall det for meg. Sangen er noe som alltid har rørt meg. Det å kjenne seg igjen i noe sånt, og likevel spille denne lille hovedrollen.. For meg var det absolutt stolte minutter med følelsen av å mestre noe. Bare tanken på at jeg et halvt år tidligere ikke våget å stå på noe scene. Jeg hadde sceneskrekk til tusen.

Kanskje denne lille forestillingen var meningsløs for andre,
for meg var det noe stort, noe jeg ikke glemmer i nærmeste framtid.


// youtube.

Final destination & Mørkets dypere tanker

Jeg har funnet min plass nå, endelig. Jeg har pakket ut eskene igjen, men denne gangen har jeg kastet dem eller gjemt dem langt vekk i boda. Jeg er lei av å flytte på meg. Lei av å måtte finne meg til rette, gang på gang. Men det er greit. Jeg er nemlig her. Her skal jeg bo, i hvertfall ut skoleåret, og muligens lengre. Alt etter hva jeg føler for, og hva mine planer framover kommer til å bli.
Jeg har gitt slipp på all stress, lagt fra meg en tyngde som jeg aldri i verden hadde klart å bære i et par dager til. Utslitt men lettet sitter jeg nå på min egen plass, mitt eget lille sted i en noe større studentby. Det er rolig her, og jeg er mer enn fornøyd med mitt søte lille rom og egen bad. At jeg må dele kjøkkenet med fem andre er ingen problem. Faktisk så har jeg nesten ikke møtt en sjel der inne. Jeg har det fint her, selv om det er langt ifra lik en egen leilighet- det er nok for denne gangen.
Tiden vil vise hvordan mitt forhold til kropp og mat kommer til å bli nå som ting har muligheten til å roe seg ned nokså masse. Om vektøkningen vil skje nå eller om noen måneder får jeg se når tiden er inne. Jeg orker ikke å gjøre dette til noen hastesak, for jeg vet av erfaring at det bare kommer til å knekke meg. Jeg orker ikke en lik vinter som i fjor. Jeg orker ingen innleggelser eller svimmelhetsfølelse fordi jeg tar på meg alt for mye ansvar. At jeg var på det samme punktet forige uke prøver jeg å slette fra minnet, og jeg legger det bak meg. Jeg nekter å la dårlige dager knekke meg fullstendig. Denne gangen skal jeg mestre dette. Jeg MÅ mestre det etter at jeg har feilet så alt for mange ganger!  Øvelse gjør mester, er det ikke det dem sier?
Det finnes nok motivasjon der ute. Ballett, sjokolade, herlige folk fra både skole og IKS, utdannelse(…) Nevnte jeg sjokolade? Nei, jeg har det slett ikke verst.
LYS OG GLEDE!Men likevel kommer denne tunge følelsen.
Denne verstingen som alltid dukker opp når jeg ligger nede. Den bruker all makten sin på å holde meg liten. Urørlig der jeg ligger i fosterstilling på det frosne underlaget. Den gjør meg kald, imun for all slags varme og kjærlighet. Men slike dager finnes, slike følelser har jeg piller for. Dette er motivasjonsdrepende stunder, men jeg har verktøy for sånt. Dessuten- hvorfor skulle jeg ikke bare la tårene få lov til å renne til tider? Hvorfor er det noe fy-fy?
Jeg føler at jeg må holde meg sterk, vet at jeg må kjenne på livet, om det så er positive følelser eller negative. Jeg må face hverdagene som de kommer, med et smil eller med tårer, samma faen.
Har jeg som individ, like mye rett til å vise emosjoner som alle andre mennesker? Har jeg like mye rett på mat og drikke når kroppen vil ha?
Har jeg?

SÅ KLART AT JEG HAR!!

onsdag 30. november 2011

Unyttige fakta

Om du bryr deg om dette, får du bestemme selv. Men jeg kjedet meg og trengte en pause fra pakkingen! Så…

Min barndomsvenninne gjennom tykt og tynt var Anneroos
Jeg har turnet siden jeg var liten
Er mørkeredd
Danser ballett på Step by Step
Har tre lillesøstre
Aldri vært på fylla
Alltid hatt en katt, eller sju
Kalte mine to marsvin som jeg fikk på 4års-dagen Uk og Puk
Har suget på tommelen til jeg var.. en stor jente
Klarer fortsatt ikke å la en sjarmerende bamse stå i butikken
Har flyttet åtte ganger, og bodd på to forskjellige internat skoler i tillegg
Er imot pels
Leseglad, og kjøper alt for mange bøker
Spiser ikke kjøtt eller egg (sistnevnte fordi jeg ikke kan fordra smaken)
Pleide å gryntelyder da je lo, og det hender ennå
Liker å ommøblere, og blir fort lei av “det samme gamle”
Er livredd edderkopper og elg
Har perioder der jeg er sjokoladebolle-avhengig
Kan finne på å stå på hendene midt på gata
Eller øve meg på ballett når jeg står i kø på Rema 1000
Har slitt med spiseforstyrrelser i mange år
Skriver ned alt som dukker opp i hodet, og lager lister over alt
Danser rundt i huset når jeg er glad
Har hatt perioder der kjærlighet på pinne ble en avhengighetssak
Røyker ikke
Har alt for mange klær i skapet, som jeg gjerne finner ut på flyttefot
Hei, jeg visste ikke at jeg hadde denne genseren!”
Jeg ble mobbet i mange år, bl.a. for mine ører og fordi jeg var tynn
Hater romantiske komedier, men ser på mange når jeg kjeder meg
Har lest Wallanders “Før frosten” på tre språk
Går rundt med teppe og varmeflaske hele året
Har hatt nesepiercing, to ganger, men de falt ut og grodde igjen
Elsker små duppeditter og pynteting
Har aldri nok penger i lommeboka
Spiste opp til 1kg gulrøtter hver dag da jeg var veldig syk, og ble gul
Har prøvd meg på yoga, men klarer ikke å puste riktig
Er frivillig i IKS, og elsker åpne kvelder med flotte jenter på kafe19
Elsker alenekvelder med et glass rødvin og en god film eller bok
Singer i dusjen med min kråkestemme
Kan replikkene til en god del av Wallander-filmene
Min trofaste følgelsesvenn var en høne, Knøtte (MR Grevling tok henne)
Drikker kaffe, og mye annet, med sugerør
Har vært i New York og sett masse teater <3
Vil ha en liten tatoering som minner meg på tida jeg ikke vil tilbake til
Har vært innlagt for anoreksia/bulemi på Capio anoreksisenter
Klarer ikke å fordra rot!
Har lite tålmodighet til strikking, men strikket et teppe som aldri tok slutt
Jeg forstår meg ikke på den norske humoren
Har drukket for mye kaffe og måtte trappe ned pga uroen og angst
Er ikke flink til å kaste ting jeg vet at jeg aldri kommer til å bruke
Blir fort glad i mennesker, og det er både en bra og en dårlig ting
Elsker smaken av hvitløk
Hadde dilla på neglelakk i alle mulige farger i fjor
Er lei av Facebook, men klarer ikke å la være å logge meg på
Bones-fan til tusen, og har hele serien
Husker feriene i Scottland best, selv om jeg var bittelite
Wallace and Grommit blir jeg aldri lei: “Where’s the cheeeese”
Jeg gikk drama og teater på folkehøyskolen Bakketun i Verdal
Og der møtte jeg min kjæreste T
Jeg skal bo på Voll studentby fra og med 1.12.2011
Har en hamster som heter Pesto
Liker levende lys og blomster
Fant på ganske så mange rampestreker som liten jente
Trente mark med Anneroos, for å så mate hønene med dem
Er skoleglad, men samtidig lei av å dra meg dit hver dag
Elsker høye hæler, men ingenting slår gode gamle Allstars og Adidas
Drømmer om å reise jorda rundt
Er en skikkelig familiejente, og savner alle i Nederland
Og ja, jeg er Nederlandsk, og flyttet til Norge i 2005
Våger meg ikke inn på noe gatekjøkken av frykt for bakterier

 
Anne i et nøtteskall.

tirsdag 29. november 2011

Med hodet under vann

Dag to av fire pakke- og flyttedager er over. Herregud, kommer uka virkelig til å gå forbi til slutt?(…)

Opp i alle kaotiske timer med støv, esker, vasking, pakking, enda mer støv.. kommer også matproblematikken. Det er tøft å få i seg nok næring når det såvidt finnes tid til å puste. Det er som å svømme under vann. Holde pusten og håpe på å kunne finne veien opp til frisk luft. Jeg må svømme, holde pusten, selv om jeg har gått tom for oksygen for lengst. Bare to dager til. To dager, og så kommer jeg til overflaten igjen.

Jeg er sliten. Ødelagt. Har ingen krefter, og lever på en skygge av kunstig energi. Jeg har ingen peiling på hvordan jeg klarer å holde hverdagene gåen. Fatter ikke hvordan mine ben klarer å bære min litt for lave vekt. Min kropp.

Kroppen som skriker etter et ordentlig måltid. Ikke bare micro-stekte poteter og næringsdrikker. Samt avhengighetsskapende, lykkesekunder når jeg gir min sultne kropp en sjokoladebolle fra 7-eleven. Jeg vet at jeg får i meg for lite. Men akkurat nå er målet å komme meg gjennom denne uken, og sørge for at vekten ikke tipper mer ned. Så lenge jeg, bare i noen dager til, klarer å ligge stabilt, så får det være greit for denne gangen.

Jeg kan ikke trylle.

Bare sove meg gjennom denne natten, slik at det er onsdag når jeg åpner øynene. Onsdagen som er min siste pakke-inn-dag, som kommer før pakke-ut-torsdagen.

Ja, jeg skal sove nå…

Sove, og se The good wife på DVD.

søndag 27. november 2011

“Frk. aldri i ro”

Fram og tilbake, hit og dit, rundt og rundt og opp og ned(…)

Det er så forferdelig mye å gjøre. Agendaen er fylt med mange planer, tidspunkt og “må gjøres NÅ”-lister. Jeg tror faktisk jeg begynner å bli litt gal av all planlegging, alle forandringer og annet som plutselig skulle dukke opp!

På torsdag flytter jeg til Voll studentby, og jo, jeg gleder meg masse, men jeg kan nesten ikke glede meg med tanke på alt som skal gjøres før denne dagen. Stress til tusen, kan man trygt si! Jeg må pakke, vaske meg ut av her jeg bor nå, hjelpe herr kjæreste med vaskingen i den gamle leiligheten på andre siden av Trondheim (malvik!). Samt å skru fra hverandre våres møbler, krysse fingrene for at noen vil kjøpe/ha dem før onsdag kveld (!), ringe flyttehjelp og lagringsplass. Kjæreste Tine skal hjelpe meg med å flytte mine siste ting fra Malvik til Tilleråsen (der jeg bor nå) etter jeg har vært på samtale på Østmarka, og i tillegg må jeg få til prøver/innleveringer på skole. Glem ikke at jeg går påbyggingsåret på Lukas vgs i Malvik, og at det går utrolig mye tid til å reise fram og tilbake mellom her og der- Dessuten burde jeg ikke få mer fravær, siden jeg allerede har vært borte alt for mye i starten av skoleåret!! Jeg må nevne en siste ting: Neste uke har jeg også en ballettforestilling i Olavshallen, så jeg har generalprøven midt i all kaos. Damn flott.

Klarte du å henge med nå?
Jeg prøver bare å si at all form for hjelp er hjertelig velkommen!!

Sukk.

lørdag 26. november 2011

Jeg har aldri lovet..

“Hør her. Jeg lovet deg aldri en rosenhage. Jeg lovet deg aldri full rettferdighet… og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke. Det eneste jeg kan tilby er hjelp så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene. Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til. Jeg lover deg aldri løgner, og en fullkommen rosenhageverden er en løgn… og dessuten kjedelig!”
Utdrag fra Hanna Green’s bok Jeg lovet deg aldri en rosenhage
Jeg har ikke kommet halvveis i boka enda, men jeg elsker hver eneste setning. Det er så mye sannhet i ordene, på godt og på vondt. Jeg elsker måten forfatteren går inn i hovedpersonens syke og friske tanker, og hvordan hun lar meg oppleve verden sett gjennom hovedpersonens øyne.
Når man som syk endelig er villig til å ta imot hjelp, er det dèt man kan få. Intet mer eller mindre. Man kan få støtte og tips, men ingen andre enn deg selv har muligheten til å ta vekk problemet. Man må ønske å bli frisk, og jobbe veldig veldig hardt for å få livet tilbake. Det er ikke enkelt, livet er ingen dans på roser. Heller dens stilker, rosens spisse, smertefulle stilker. Jeg har aldri blitt lovet en rosenhage.. Men husk at all smerten er verdt det. En rosenhage kan du få, men bare om du jobber for det!

torsdag 24. november 2011

Diktfremføring

Lyrikk, ikke min sterkeste sjanger. Vi hadde som oppgave å skrive et dikt, for å så fremføre det for både lærer og noen elever. Som sagt, så gjort, og jeg kjenner meg en smule stolt- ikke bare fordi jeg faktisk bare lot fingrene gli over tastaturet (ti minutter med frustrasjon rundt middagen, og angsten som kom og snikmyrdret sjelen min) som om jeg var den fødte dikteren, men også fordi jeg sto der foran klassen, og viste mine dypeste tanker og følelser. Diktet er ikke perfekt, men jeg tenkte jeg kunne publisere den siden jeg har fått positive tilbakemeldinger av noen snille mennesker som mener at jeg kan sende denne inn til IKS’s Kvinnekraft. Kanskje jeg skal det, når tiden er inne.

There we go:
Mørkets fyrste
 
Den kommer med stormen
i mørkeste natt

Sniker den seg inn
gir meg tunge sinn

Den leker med ilden
min elskede fiende 

Min dyrebare skatt
gjør meg hatet og forlatt

Den er solas stråler
i endeløse tuneller
Min reddende hånd
vi har knyttet et bånd

Den hyler som ulven
går aldri sin vei
Et overveldende kaos
den hersker med meg

Kjære Mørkets Fyrste
gå nå din vei
Vær så snill slipp taket

Du eier ikke meg

tirsdag 22. november 2011

Det tøffe mørket

Jeg må virkelig stå på tærne for å få alt til å gå.

En avtale om å følge en kostplan ble laget, og nå skal den følges fram til fredag. På fredag lager vi (psykologen og jeg) en ny plan. Se hvordan det går. Jeg kjenner det kommer til å være vanskelig, men godt å ha noe som utgangspunkt. Noe å holde fast i når jeg i det heletatt begynner å tvile om jeg skal spise eller ei. Ikke minst hva jeg skal spise.

Jeg kom nettopp derifra, med plan og kloke ord i sekken.
Men allerede kjenner jeg på strevet om å lykkes. Om å spise næringsrik mat, til ordentlige tider, og fornuftige mengder.

For en time siden kom denne trangen igjen, snikende og plutselig: Jeg trengte salt. Fort fort fort. Så jeg gikk, med min dårligste samvittighet, inn til Burger King, og kjøpte en farlig stor pommes frites. Akk. Bare skammen av å sitte der i det borterste hjørnet, hvor andre kan se meg spise feit mat. Det er fornedrende, påstår min fæle venn som leier rommet i toppen.

Nå fordøyes skammen, og jeg prøver å fokusere på det som føles bra. F.eks. at jeg er noenlunde mindre anstrengt etter gårsdagen og en god soveplass på sofaen hos ei venn i natt.


Nå er det bare å gi kostplanen et forsøk eller fem, og jobbe med meg selv og hverdagslige oppgaver som lekser og kvalitetstid med min hamster.

søndag 20. november 2011

Psykiatrien

Særemne i norskfaget. Temaet mitt.
Er det så lurt da? Ja, det synes jeg. Dette er et tema som snakker til meg, som rører meg til hjerteroten, får fram tårer og kanskje et glis rundt munnen av den gjenkjente galgenhumoren forfatteren får med seg på papir.
Jeg har valgt tre bøker:
- Jeg lovet deg aldri en rosenhage
- De gales hus
- 23 salen

Førstnevnte har jeg begynt med. Jeg ble revet med fra første kapittel og klarer overraskende bra å holde konsentrasjonen når jeg først setter meg ned med boka. Konsentrasjon og tålmodighet til å finne fram min indre lesehest har vært nokså ikke-eksisterende i en del år. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har forsøkt å sette meg ned med en god bok, for å så gi opp drømmeverden etter noen få sider. Men denne gangen tenker jeg at det skal gå bra. Jeg har uansett ikke noe valg, sånn egentlig. Det er jo lekser, jo!
Det dukker opp mange tanker og følelser under lesinga. Tanker som får meg til å reflektere. Rundt psykiatrien, psykiske problemer, og.. det ukjente.

fredag 18. november 2011

Den som kommer med stormen

Ikke som det siste året. Denne gangen skulle det ikke skje. Jeg var ferdig med det, skulle ikke åpne døra til den igjen. Ikke i år, nei. Men døren var ikke riktig lukket igjen. Den låste seg ikke, og dermed slapp skikkelsen seg selv inn. Den inviterte seg selv til mitt hus, mitt hjem. Blandet seg inn i det trygge, og forårsaket fare. Ut av ingensted kommer den og tar tak i mine armer, setter meg i håndjern. Grepet er kald, frysninger går over min rygg. Den hyler som ulven. Jeg holder for ørene, men klarer ikke å stenge skriket ute.

Dette året, denne gangen, skulle bli bedre. Bedre enn for ett år siden, bedre enn for to, tre, fire og fem. Jeg trodde jeg stod sterk i skoene, med begge føtter trygt ned på bakken. Men jeg hopper rundt på ett ben. Ustødig, farlig nær grensen. Og jeg vet bedre. Jeg vet at begge ben skal stå, stødig på trygge jord. Jeg vet hvor nøkkelen til håndjernet ligger, men det er noe som stopper meg. En usynlig, ubegripelig styrke fra ingenmansland. Gjør meg hjelpesløs. Oppgitt og redd.
Det stormer på innsiden. På utsiden og overalt.
Fotfeste finnes ikke.

For mange baller i luften gjør hverdagen tung.
Hvis jeg kaster en ball til deg..
..vil du så ta imot?

søndag 13. november 2011

Winter depression

Det er den tiden igjen. Den tiden der de fargerike høstbladene har falt av trærne og råtner på bakken. Den årstiden der frosten kommer og gradestokken tipper under nul. Der dagene blir kortere og mørkere, og der Anne ikke klarer å stå opp om morgenen, der hun ikke orker noen ting.

Under min ukentlige samtale på DPS denne fredagen, bestemte jeg meg for å trappe opp med anti-depressiva. Ting har ikke vært noe enkelt i det siste, og jeg bare kom til det punktet der jeg trenger en alternativ måte for å gjøre hverdagen litt lettere.

Om morgenen hører jeg ikke vekkerklokka. Selv om jeg setter den på to timer før jeg må gå til bussen, så har jeg dårlig tid. Jeg kommer meg ikke fra senga. Frokost blir et stress-moment og derfor får jeg en dårlig start på dagen når det gjelder maten.
Jeg er kald, hele tiden, og pakker meg inn i tepper og lag på lag med sokker. Tanken på at jeg må gå gjennom en mørk skog gjør ikke saken enklere. Tenk at det krever så utrolig mye krefter for å komme seg til bussen, og så har dagen bare såvidt begynt(…)

Jeg håper zoloften kommer til å gjøre det litt mindre tungt å gjennomføre alt. Det skal ikke så veldig mye til for å gjøre det en smule lettere for både kropp og sinn. Bare litt, det kan duge i noen timer.

I mellomtiden må jeg finne andre løsninger. Piller løser nemlig ingenting. Problemer holdes bare på en liten avstand, midlertidig. Jeg har nettopp flyttet, det vet de fleste av dere som leser bloggen min, men jeg vuderer allerede å finne meg noe annet. Et sted mer sentralt, eller i hvertfall nærme bussholdeplassen. Det er ikke slik at jeg angrer på min avgjørelse om å flytte på dagen liksom, jeg står fortsatt for det jeg har gjort. Jeg trengte ro, avstand. Med det samme.. Og dette fikk jeg. Jeg liker rommet mitt, stedet jeg bor på, og det at det finnes dyr jeg kan kose og snakke med. Men denne skogsveien… Den er forsåvidt helt Okei, men vinteren kan bli tøff, også iår, og jeg tenker at alt som gjør hverdagen lettere må jeg ta i bruk.

Jeg liker ikke mørket. Mørket er forferdelig.
Det gjør at det svartner i hodet mitt…

Jeg er på jakt etter lyset.

Så, om noen i Tr.heim trenger en å dele leilighet med…
Jeg er ganske hyggelig, sånn egentlig!

torsdag 10. november 2011

Sånn gikk det med min norskoppgave..

Før jeg begynte gikk det slik.

IMG0042
(Forklaring: Anne som drøyer tiden,
  i mange, mange minutter)

Og så satt jeg i gang…

IMG0038

Etter 1 minutt

IMG0038

Etter 2 minutter…

IMG0038

tre minutter…

IMG0038

og etter 30 minutter……

IMG0038

78 minutter…

IMG0038

Men SÅ..

Etter hele 3 timer med sinte tanker,
bannetanker og fæle ansiktsuttrykk…

IMG0043

Noe som resulterte i…

IMG0037

TADAAAAA!!

Ferdig med DEN saken!

tirsdag 8. november 2011

En dag i februar da året var 2006

Når jeg prøver å finne ut hvor alt startet må jeg bla langt tilbake i dagbøkene mine. Det er litt vondt å skrape opp gamle sår, men det hjelper i lengden. Jeg er nygjerrig. En dag skal jeg finne ut hvor det gikk galt.

Onsdag, februar 2006Jeg er oppgitt. Jeg aner ikke hva jeg kan eller burde gjøre. Føler meg så utrolig forferdelig, og jeg klarer ikke å sette fingeren på denne følelsen!
Jeg kan ikke snakke om det, med NOEN! Ingen forstår meg her. Det er krangling og mas, og jeg blir kvalm av det. KVALM! Jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Prøvene på skolen går rett til helvete. Vær så snill, hjelp meg. Jeg er så teit! En dum bok kan jo ikke hjelpe meg med dette. Jeg er så dum. Jeg HATER meg selv! Og gjett hva- Jeg gir *** i at ander også hater meg.
Hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg sitter og skjelver her på skolebenken. En av mine venner sulter seg og ødelegger seg selv. Den ene vil løse problemer med den andre, men den andre gjør ting bare verre. Ingenting blir akseptert, ingenting er riktig! Jeg står i midten..
Følelsen av at dette blir til en eneste stor mareritt. Slik er livet mitt. Dagen i går fikk en dritt slutt! Jeg er så forbanna forvirret!! De siste to timene på skolen i går jobbet jeg og A. med prosjektet, Anne Frank. Disse timene i klasserommet er kaotiske. Alle er der, der og overalt. Jeg var så fjern at jeg trengte å gå ut, til gangen. A og M følget meg, men vi sa ikke ett ord til hverandre. Jeg stod og gråt der, i et hjørne i skolegangen, da plutselig I (sosiallærer)kom bort. Hun sa vi skulle sette oss på kontoret hennes for å snakke. Takk Gud for at hun selv var opptatt og ikke hadde tid til å sette seg ned med oss. Vi ble ikke sittende, gikk bare ut. Men jeg NEKTET å gå tilbake til klasserommet.
Så plutselig, som en stor sjokk og samtidig en liten lettelse, kom J.! Også hun lurte på hva det var, men jeg klarte IKKE å svare. A og M visste heller ingenting, så de måtte gå tilbake til timen. Derfor hadde jeg litt tid alene med henne, men den kjæreste J. som er den eneste i verden jeg føler meg litt trygg på. Hun fikk ikke så mye ut av meg heller, men hun var hyggelig.
Klart, L. hadde snakket med J. igjen! Herregud!!! Nå må jeg snakke med dem begge!  Seriøst, vær så snill og redd meg fra denne grusomme hverdagen. Av og til skulle jeg ønske at jeg var ikke-eksisterende. Men hva så da? Jeg trenger bare å få tankene vekk.. Hvem i alle dager klarer å få meg til å glemme alle de her vonde tingene?
Jeg har så mye mer å fortelle. For eksempel at jeg presterte sette klørne i mammas ansikt på grunn av noe teit konflikt, og derfor har jeg nå to røde flekker på armene mine- ÅÅ SOM JEG HATER MEG SELV!
Nå må jeg vel tvinge meg selv til å sove noen timer. I morgen er det skole igjen, men helst skulle jeg bare ha lyst til å forsvinne fra denne jordkloden.
Pokker.

// 14-årig Anne

mandag 7. november 2011

Begynner å falle til roooooo

Den store samtalen mellom Anne og Pesto

Nei, seriøst.

Jeg trives på rommet mitt, med mine egne ting, på bare mìn måte.
Alene. Med Pesto så klart.

Jeg savner han, men vet at det er bedre slik. Jeg glemmer herr kjæreste ikke, tenker på han og kan mulig være der for han på avstand- men denne avstanden er nødvendig for at jeg skal klare hverdagen. I en periode hvertfall. I can see that now.

Selvhjelp, pleie eller whatsoever på høyt nivå her.

Jeg trengte dette

søndag 6. november 2011

Lettere, men lett?

Det gikk fort. Kanskje litt for fort.
Jeg har flyttet igjen, til et nytt sted.
Alene, uten han.
Det eneste jeg vil er å gråte. Gråte meg vekk i en sjø av tårer. Drukne i dem. Forsvinne litt fra jorden, om det så bare er for litt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan jeg skal klare meg eller hvordan tingene vil bli framover.
Jeg vet ikke hvor jeg står. Dèt er egentlig det verste, at jeg har mistet fotfeste. Det var en lettelse å endelig kunne ta et valg, men nå som valget er tatt føles alt bare forferdelig tungt. Det er som om vanskelige situasjoner angriper meg i det siste. Jeg skulle så gjerne hatt et enkelt, ukomplisert liv. I det minste mindre komplisert enn dette jeg står i nå..
Er det lov å sette livet på vent?

// Rommet er nå i allefall koselig…

fredag 4. november 2011

Jeg sa det. Noe vil skje, men jeg aner ikke hvordan og når.
Det gjør det hele til en ubehagelig suppe.

Jeg er utenfor min komfortsone.
Føler jeg krysser dypt vann.

Hjemmesituasjonen er tøff, og annet enn at jeg trenger å bo litt for meg selv kan jeg ikke si. Jeg velger å ikke si det her, av personlige grunner. For å ikke kaste informasjon om andre ut i bloggverden.

Jeg flytter altså, jeg er på jakt etter hybel eller bofellesskap i Trondheim.
Håper virkelig jeg finner noe.

En grense var nådd. Det sa stopp, og nå må jeg videre.

Jeg har passert et vanskelig veiskille.
Gjort er gjort. Men vanskelig er vanskelig, så jeg er glad for at jeg har krysset over. Nå kan jeg gå videre. Videre til noe ukjent, sant nok, men ukjent er ikke nødvendigvis verre, dårligere. Kanskje tvert imot.

Jeg har min ryggsekk med bagasje- Det er ikke meg selv jeg er urolig for.

 

 

 

Fuck, dette er vanskelig.

torsdag 3. november 2011

Det fikk jo en kjapp start!


Jeg er nettopp kommet fra et intervju med en journaliststudent her i Trondheim. Fikk mail gjennom IKS om at de trengte noen fort, og siden mitt spontane jeg ikke var i tvil om jeg skulle svare ja eller nei.. vel, du skjønner hva det ble til.
Hun spurte meg om spiseforstyrrelsen og hvordan jeg har opplevd/opplever den. Hvordan den preger hverdagen, og hvordan og hvorfor det akkurat var en spiseforstyrrelse jeg utviklet. Spiller media en rolle i dagens samfunn? Er dèt grunnen til at så mange sliter?

Det føles nyttig å være til nytte.

Min nydelige kattepus leter etter hjem


JESSIE.
Hun er en 6årig hunnkatt, steralisert og litt av en kosebamse. Denne kattepusen er snill som et lite lamm. Biter ikke, klor ikke, osv.
Jeg skulle overta henne av mine foreldre, men noe står i veien for det, dessverre. Grunnen til at hun må flytte er at der hun bor, bor det også 5 andre katter. Hun er ikke stygg med dem, men får pga noen småtroll ikke nok oppmerksomhet som gjør at hun heller flytter inn hos naboen der hun er den eneste katten = Mye kos og oppmerksomhet.
Jeg kan ta henne over på søndagen som kommer, og passe litt på henne, men ikke over lang tid.
Jeg bor i Trondheim området, så gjerne ta kontakt med meg før helgen om du er interessert!
 
(Kattedo- og seng følger med. Ubrukt)

onsdag 2. november 2011

altdetderredrit

Mange ord skriker om å bli skrevet
tårer trykker på tårekanalen

Det er angsten for det ukjente

Jeg vil dele
men kan ikke offentliggjøre noe jeg ikke vet

Det ukjente vil snart bli kjent
forandringer vil skje

Jeg kan ikke annet enn å gru meg.

tirsdag 1. november 2011

A conclusion is the place where you get tired of thinking

Denne uken spiser av meg. Hverdagen er intens, og ting blir bare mer og mer. Jeg står i alt, men har ingen peiling på hvordan i alle dager jeg får det til.
Historiske hendelser fra middelalderen flyr gjennom hodet mitt, og det har de gjort siden midten av forige uke. Hvilken Olav gjorde hva, igjen? For drøye to timer siden ble jeg ferdig med prøven, og jeg tror at jeg har flaks om jeg får en treer- men mest sannsynlig får jeg såvidt bestått denne gangen. Det får duge, uansett. Bare jeg klarer skoleåret.
Norskfaget krever en del konsentrasjon, det også. Jeg sitter her med en analyseoppgave av teksten Luren, fra nasjonalromantikken. Hupphupp, jeg har nådd min lære-nye-ting-kvote for idag. Jeg tror jeg ber om utsettelse til fredag, i tilfelle jeg ikke får skrevet den ferdig innen noen timer.
Bortsett fra masse skolearbeid er jeg i tenkemodus. Tanker om..
Vel, egentlig det meste.
Og det er slitsomt, siden jeg drømmer noe helt sinnsykt masse om nettene også. Ja, det er denne tiden av året igjen der dagene er kortere, mørkere og hodet mitt opplever alt litt dystert. Kanskje opptrapping av Zoloft hadde gjort susen denne gangen- jeg står jo på nesten ingenting, fordi jeg helst skulle sluttet, sånn helt.
Egentlig.

Tips for vinterkuldemørke-depresjon? Thank you very much.


Også har jeg forresten begynt med fantastiske NUTRIDRINKER igjen.
Er ikke livet bare en fest! Månedes luksusproblem er altså å legge på meg.

mandag 31. oktober 2011

På lørdag ble jeg 20 år..

..og selv om jeg først trodde x hadde glemt min 20-års dag, så ble det veldig fint da jeg tre timer etter jeg våknet fikk vite at det ikke var tilfellet.
Brunch på Kafè, middag på restaurant..
Godt det var å ikke trenge å tenke på å lage mat selv!
Ingen oppvask heller, haha.
Takk!
------------------------------------------------------------------------
Men som alltid når man sliter, mye eller lite, med en spiseforstyrrelse:
Vanskelig å ikke la destruktive tanker om mat ødelegge dagen.

Og til slutt, som svar på et spørsmål flere av dere stilte meg den 29. oktober:
Jeg føler meg helt likens som jeg gjorde den 28. 27. 26. osv.
Dessverre— 20 er også bare et tall, som ikke kommer med magiske krefter av noen slag.
Jeg nevner forresten ikke at jeg ønsket meg et spiseforstyrrelses-fritt liv. Drømmer blir ikke til virkelighet når alle vet hva du har ønsker deg. Ssst!

             

Pride

Å gå med hevet hode.

Ikke alltid like lett, nei, faktisk nokså vanskelig.

Jeg har i mange år stirret i bakken. Fått mer enn nok tid til å studere småstein og gammel tyggis. Jeg har holdt fokus på mine egne føtter og ikke sett noe særlig rundt meg. Kanskje det er det som skyldes min dårlige retningsans også?

Jeg har ikke sett, ikke vært tilstede.

Dårlig holdning, sjenanse, skam eller et forsøk på å usynliggjøre seg selv. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som holdt hodet bøyd. Er jeg vel..?

Hvorfor nevner jeg dette nå. Jo, det har seg slik at jeg realiserte meg at jeg har forandret meg. Nå som jeg føler at jeg har det litt bedre med meg selv og med menneskene rundt meg, går jeg som regel med hevet hode. Fram med brystet og tilstede der jeg går eller står. Stolt, om man kan kalle seg selv det? Jeg ser faktisk hva som skjer rundt meg, hvem som går forbi eller hvordan gatene ser ut. Dette er noe nytt, noe ganske så fantastisk når man tenker over det.

Før var selvfølelse en ukjent fenomen. Jeg tror jeg har skiftet mening, og tenker det er helt ufarlig å unne seg litt av dette. Selvfølelse, nå.

fredag 28. oktober 2011

Tingenes tilstand

Pandaøyne er vel det ordet som beskriver tingenes tilstand best akkurat nå.
Maskara over hele ansiktet er jo et sjarmerende syn..
Timen på Østmarka var følelsesladet.
Wikipedias definisjon på dette;
Gråt er en emosjonelt betinget atferd hos mennesket, som har en kommunikativ funksjon, er delvis viljestyrt og består av en kombinasjon av tåreavrenning fraøynene og et spesielt pustemønster.
Eller;
Tårer er en væske som utskilles fra tårekjertelen ved øyet. Tårevæsken består av saltvann som inneholder en rekke enzymer og antistoffer, som har til formål at forhindre bakterier å trenge inn i øyet. Eksempler på disse enzymene er fosfolipase A og lysozym. I tillegg benyttes tårevæsken til å smøre hornhinnen.

Da fikk vi lært noe i dag også.

torsdag 27. oktober 2011

Kafe 19

I går kveld dro til IKS’ åpen kveld.
Det er alt for lenge siden jeg har vært sosial. Snakket med andre jenter, om alt og ingenting. Jeg må si det var godt å møte noen nye mennesker, på tross av at jeg møter folk på skole fire dager i uken. Det var liksom på fritiden- koselig og sosialt. Noe jeg har savnet sårt. Fra sekundet jeg gikk ut døren på kafe 19, kjente jeg at jeg gledet meg til onsdag om to uker.
Jeg har også meldt meg på som frivillig i IKS. Dette blir spennende! Den 2. november skal jeg på et sånt møte om IKS’ ideologi. Det føles godt å bygge meg opp noe nettverk i denne byen. Bli litt kjent med folk- Det tror jeg hvert menneske har godt av. Vi er neppe lagd for å være alene i denne verden(…)
Ellers kjenner jeg at det ikke er så enkelt å legge på seg for N’te gang. Jeg er passe lei, mildt sagt. Det er alltid like skummelt. Alltid like tøft. Redselen for å ikke kunne stanse vektøkningen er det jeg frykter mest av alt i livet mitt. Fo’real.
I dag er en lang og tung dag, og jeg går med en lapp i pannen som sier med store bokstaver;

mandag 24. oktober 2011

Traaaavelt.

Skole, skole, skole, skole(…)
Og tanker.
Som sagt. Mye som skjer på skolen. Kanskje ikke såå himla mye som jeg skal ha det til, men mer enn nok for mitt stakkers utrente hjerne. Mye fravær på grunn av sykdom er lik en Anne som henger milevis etter i alle fagene. Så i helga stod det lekser på programmet, etter en del timer for lenge i senga, sant nok. Matematikk, historie, norsk, engelsk..
Bladibla og tidelidei.
Hjernen jobber overtid.
Ellers så drar jeg jo fortsatt med meg en skapning av et monster hver bidige dag. Jeg er så lei, så lei, att du aner ikke! Nå har vekten blitt litt mindre de siste ukene; jeg var jo utslitt, og det måtte kroppen lide under. Javisst. Men jeg jobber som bare det for å snu hele pokkers situasjonen. Mat mat og atter mat. Det kjennes ut som kroppen min trenger påfyll hvert eneste minutt, og angsten som føler med den følelsen kan derfor overta en gang i blandt. Det er et slit, et sant helvete som jeg opplever alt for ofte igjen. Man kan jo ikke bli annet enn en smule oppgitt når du kjemper dag inn og dag ut for at alt skal gå som det burde gå- og så hender det likevel at det blir slik. Nedgang og oppgang- forvirring og frustrasjon.
Det er vel “bare” å bite sammen tennene igjen,
og åpne munnen når det er mat som gjelder.
Vektøkningen er jeg godt igang med.
sånn by the way.


      Bare så det også er sagt..

Someday

Det kommer en dag at jeg skal..

Mamma og pappa har lovt meg en tur tilbake dit.
Ystad
Sist vi var der var jeg veldig syk. Vi var der med familien- mamma, pappa, søstrene mine og jeg. Bodde i bittesmå hytter på en campingplass nærme stranda. Jeg elsker strand, det har jeg alltid gjort. Ystad-turen var ikke bare en tur til vind og saltvann, men det er jo selve Wallender-byen(…) Som krim serie-fan var dette såklart grunnen  til å ta seg en tur i brannbilen for å få høre og se hvor scener har blitt spilt inn. Ystad studio var vi også innom. Stått ved Kurt’s bokhylle, prøvd politifrakken og greier.

Og kaffebaren i byen.. Yumm. Neste gang vil jeg kunne drikke verdens feiteste kaffe-ett eller annet uten dårlig samvittighet og en trang til å kvitte meg med herligheten. Jeg husker også at jeg spiste en Magnum ved stranden, en sånn sjokoladedrøm av is. Et “tominutters lykke og et angsthelvete resten av dagen”, av frykt for å dø feit og ulykkelig. Jeg husker middagen vi spiste ute, og hvor mange kalorier jeg måtte forbrenne etter den var spist..

Jeg husker mat og angst, og små, små lystglimt av en glede som kunne vært stor.
Jeg vil huske det som er bra. Skape nye minner, bedre minner.

Kanskje denne våren

torsdag 13. oktober 2011

Full tank.

Om noen timer drar jeg hjem igjen, tilbake til ansvar og min kjære. Jeg både gleder meg og ser opp til visse ting. Mest glede dog. Men 60-80 sider i historieboka, et helt kapittel matematikk..  tilbake til oppvask og rengjøring? Ikke fult så  fristende.
Jeg liker å ha ansvar, jeg er nokså avhengig av å ha ting å gjøre- egentlig hele tiden. Å sitte stille er ikke noe jeg holder ut lenge, og jeg måtte virkelig tvinge meg selv til å slappe av her hos mine foreldre. Jeg tror jeg har fått samlet litt krefter til å møte hverdagen igjen. Da jeg dro på lørdag var jeg så utmattet at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta noen dager fri fra husarbeidet, fra den vanlige hverdagen i vår leilighet i Trondheim.
Nå ha jeg kost masse med kattene, våkenet av Hane Henrik om morgenen, og sett mer enn nok Bones på nettet.

På tide å dra hjem

onsdag 12. oktober 2011

Lykke er..


Uglesmykker

Kattepuser

Sjokolade i alle former

Å gjemme seg på skapet,
og le av de som ikke finner deg

Forlatte strand, lukten av salt og vinden i håret

En stor familie

En kopp hjerteformet Cappuccino

Et sted som har reddet livet ditt.

søndag 9. oktober 2011

Et sosialt liv etter spiseforstyrrelsen?

Jeg har ingen.
Ingen vennine å sladre med, dra på kafeer, fest, og lignende.

Jeg føler meg ensom.
Jeg har alri nevnt dette før. Jeg synes det er en smule flaut. Det er jo ikke slik at jeg er totalt uten venner heller. Jeg snakker nå med folk, er ute blandt dem på ballett og skole. Men på fritiden er det bare meg. Meg og kjæresten, men selv om en kjæreste dekker så å si all behov for nærhet, så savner jeg den intense kjærligheten som to venninner kan ha. Å le sammen, gråte, dele sine hemmeligste hemmeligheter, finne på masse tull, dra på shopping eller se på film- whatsoever, ikke alt man snakker om med sin kjære heller. Det finnes ting oss jenter imellom. En ting jeg savner sterkt.
Før hadde jeg en haug med venner. Jeg var mest hos andre enn hjemme hos meg selv. Hadde alltid en bestevennine å henge med. Var aldri alene. Jeg var kjent som en fnisende og hyper-sosial jente, og mistrivdes alene. Jeg mistrives alene NÅ.
Hvordan får man tilbake sitt sosiale liv, etter spiseforstyrrelsen har tatt de mest kjære ifra deg, kanskje for mange år siden? Skulle gjerne hatt noe svar.
Anyone.

Plutselig lå det nærmere 10cm snø i hagen

Som sagt- jeg er hjemme i Lillehammer.
Og i Lillehammer er det som om det skulle vært i midten av november.
                   
                                   SNØ!!

NÅ, misforstå meg rett. Snø er fint, nydelig. Sjarmerende og koselig. Men kulden---- NO THANKS. Jeg er som en frossenpinne fra før av, og når gradestokken vipper under null går jeg helst med lue inne i huset. Lue, varmeflaske, skjerf og teppe, vel å nevne. Fint for mine foreldre også, som ikke har skiftet bilen til vinterdekk enda!
Hjemme er det litt deilig å være, selv om det har sine gamle vanlige ulemper også. I huset med familien kan være vanskelig til tider. Sikkert min egen skyld mesteparten av tiden, men uansett. Ansvar som matlaging, handling og rengjøring er ikke mitt i dette huset, og det er derfor jeg kom, blandt annet. Jeg håper T har det bra i Trondheim også.
Jeg kjenner på kropp og sjel at jeg ikke er vant til å slappe av. Eller, å gi meg selv LOV til å ta livet med ro. Jeg går fram og tilbake som en isbjørn når jeg ikke har noe å finne på. Kanskje jeg skal ta fram et stort puslespill på 1500-2000 brikker? Bra tidsfordriv. Det er som et lite arr etter sykdomsperioden min- tvangshandlinger og tvangstanker sitter som spikret fast, og det hender at jeg begynner å tvile på dens forsvinning. Må alltid vær opptatt- kan ikke sitte stille.
Virker som kattungene lider av samme greie. Herremin, de er som noen små energibomber!

Herr Homer i sofaen, her. Enn så lenge.

lørdag 8. oktober 2011

På tur hjem til pappa og mamma

Ballett er så vakkert.
Som overskriften i dag sier; jeg skal hjem til mine foreldre. Faktisk så sitter jeg og prøver å få varmen i min kropp akkurat NU. NSB komfort er ikke så verst. Spesielt deilig når det er en togreise på fem timer.  Eneste ledige plassen, uflaksen kom ikke uten visse fordeler denne gangen.

Grunnen til hjemreisen er at jeg har vært syk og sliten, og jeg trenger rett og slett å fylle på med bensin. Av all stress og påkjennelser har vekten hatt en liten tendens til å vippe litt ned igjen, så jeg får vel feite meg opp med foreldrenes gode middager denne uken.

I går var en veldig slitsom dag, og jeg kjenner meg nokså tappet for energi, spesielt i dag. Jeg var hos psykologen og klarte egentlig bare å gråte av utmattelsen. Kommet fram til visse ting, og fått med meg hjem bl.a et skjema som jeg må fylle ut hver dag denne uken- når spiste du, hva spiste du, hva var tankene før og etter, osv.

Jeg kom ikke hjem før i fire-tida og måtte lage middag med det samme. Sånt blir man sliten av. Jeg hadde et kvarter til å spise, et kvarter til å fikse meg til ballettimen, og så måtte jeg løpe til bussen igjen. Opp og ned bakken, av og til tre ganger om dagen. Ja, sånt blir man sliten av.

Balletten er ukens høydepunkt. Jeg får gjort noe jeg elsker, og brukt kroppen min til noe fint. Men det gikk ikke som ønsket denne gangen. Jeg stod skeiv med overkroppen, og ble kommentert det. Jeg var klar over det, men jeg visste også hvorfor. Jeg hadde ikke nevnt at jeg sliter med hoftene mine enda. Egentlig visste ingen. Det har seg slik at jeg så lenge jeg kan huske slår knærne mine inntil hverandre når jeg går, løper eller er i annen aktivitet- det forklarer mine blåmerker. Men problemet sitter i mine hofter. Det gjør rett og slett vondt å løfte bena mine over hofte-høyde (noe som egentlig ikke burde være et problem for meg med mine myke gummistrikk-ben). Hoftene låser seg liksom, lager knirkelyder. Ballettlæreren min sier at jeg burde finne en fysio så fort som mulig. Dette går dessuten ut over mine prestasjoner. Frustrerende for en født perfeksjonist som meg.

Men nå skal jeg hjem, og toget har begynt å rulle forbi Trondheim.

fredag 7. oktober 2011

Nidaros DPS, atter en gang

Jeg vet at dere vet. Jeg er fortsatt veldig sliten. Forkjølelsen forsvinner visst aldri, bihulene kjennes ikke like vonde lenger, men borte blir det ikke. To penicilin kurer og haugevis av lommetørkler, og likevel plages jeg enda. Sukk.
Jeg var på Nidaros DPS i dag. Av en eller annen grunn vet jeg aldri hvor utmattet og oppgitt jeg føler meg for jeg setter bena inne på hans kontor. Ikke før jeg setter meg ned i den grønne stolen med en kopp varm kaffe i hendene. Tårene kommer ikke ut hjemme. Prøver å holde meg sterk, bite sammen tennene. Hvorfor gråter jeg i det heletatt? Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, egentlig.
Jeg tar for mye ansvar på meg, det er jeg klar over. Oppvask og rydding er tvangshandlinger, mer enn normalt. Overdrevet. Likevel er det aldri ryddig i huset. Det er kaotisk i hodet, og noe av det skyldes ting som skjer i hverdagen. Andre ting som spiller en rolle i kaoset er meg. Meg og mitt. Jeg krever alt for mye av hode og kropp, og burde bli flinkere til å ta en ting om gangen. Jeg er også bare et menneske.
En god egenskap som å støtte andre kan fort bli en dårlig ting når du ikke tenker på deg selv. Jeg har fra jeg var en liten jente vært mer opptatt av at andre har det bra. Tingen er at jeg ikke har muligheten til å være der for mine kjære når jeg ikke kan ta vare på meg selv. Nå trenger jeg at noen tar vare på meg, om det så er noen timer. Jeg er for sliten til å lage (nok) mat til meg selv, og det er en ting jeg må passe på- Uten mat kan jeg ikke fungere i hverdagen. Ned i vekt burde jeg ikke gå nå.
Jeg tror det er godt at jeg skal hjem til pappa og mamma et par dager i ferien.

Dvergpuddel

Pleeeeease. Kan jeg ta den med hjem?!

                  Åje.        Jeg vil ha en sånn, jeg.

onsdag 5. oktober 2011

Hei “J”

De styrer meg tilbake til et tomt og svart hull. Ustoppelige tanker. En periode i livet mitt, slettet fra hukommelsen. Ofte har jeg satt meg i tidsmaskinen, tilbake til den ene dagen. Dagen som ser ut til å være ikke-eksisterende. Jeg vet det finnes der ute. Spørsmålet er bare, HVOR? Hvorfor husker jeg ikke, det er noe jeg lurer på. En hendelse som har preget min hverdag til det verste i mange år. Hvordan har minnet gått fortapt?

Jeg går tilbake til sommeren totusendogåtte. Min kusine var på besøk, og sammen med familien min dro vi på tur i fjellet en dag. Regnet hadde falt natten før, men nå skinte sola og det var fint. Vi tok heisen til toppen av Hafjell. Jeg husker sure fjes. Surest av alle, det var meg. Uenighet og krangling, definitivt. Ikke vet jeg hvorfor, men sannsynligheten for at det var en liten og ubetydelig ting er stor. Det neste jeg husker er at de går, men jeg blir sittende på en stein. Sint, skuffet og selvhatende. Det var angsten for å gå meg vill, for å være alene, som til slutt fikk meg til å ta beslutningen om å følge etter dem likevel. Men med en god avstand oss imellom.

Det var den sommeren. Den dagen at jeg skrev mitt livs skummelste brev. Bare et skrik om hjelp, direkte og hemmelig. Kort fortalt skrev jeg to sider om at jeg ble mobbet. Og om at jeg gjorde DET. Brekninger og oppkast. Ingen ord om når det startet. Bare et “jeg har gjort det igjen”. Lengre tilbake i tid nekter hukommelsen min adgang. “Hei J. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”.

I skrivende stund har jeg ikke tvunget opp maten min på seks måneder.

mandag 3. oktober 2011

En følelse av

Det var som pang at jeg realiserte meg noe. Jeg kjenner tristheten igjen. Den fordømte tristheten som har vært tilstede gjennom en lang periode. En tristhet jeg ikke klarer å plassere. Hva som framkaller trisheten? Ikke spør meg. 
En følelse av tomhet, og kanskje mangel på sol. Det henger over hodet mitt som en liten, men mørk og truende regnsky. Dråpene kan falle på kinnet mitt når som helst. Jeg fatter ikke hva som er grunnen. Har jeg noe rett til å føle meg nedenfor når livet mitt egentlig er veldig godt sånn som det er nå. Det kjennes urettferdig at jeg skal være nedstemt når jeg har skole, kjæreste, en hamster og en mindre grad av angst. Apetitten er ikke helt borte, jeg har to ben og to hender- jeg kan skrive og tegne og lese og se. Jeg burde ikke klage. Men likevel. Likevel henger den der. En mørk sky som gjemmer hverdagens farger. Ting er grå, svart og hvit. Pefekte eller fulstendig gale.
Det kan være min historie. Min fortid med anoreksien, med ansten og oppgittheten. Tanken på den tiden der livet dreide seg om ingenting annet enn kalorier og løgn. Trening, oppkast, underspising, overspising. Lureri og hykleri.
Det er nesten som et savn. Det høres patetisk ut, og jo, det er sikkert det. Men det er den tanken om at jeg hadde et mål i livet mitt. Jeg skulle bli tynn og en bedre person, perfekt. Jeg var på god vei- hvertfall til det førstnevnte. Nå er den perioden forbi, ferdi, finito. Jeg lever mer enn noen gang før, og kanskje det er det som skremmer meg. Planene var klare. Jeg hadde et dypt ønske om å studere fysioterapi. Jeg elsket tanken. Jeg skulle flytte og begynne på nytt. Naivt.
Årsaken til en så tom tristhet. Er det lov å savne den onde jævelen av en Anoreksia? Er det i det heletatt normalt å føle det slik? Mine drømmer er nesten gjennomsiktige. Fysioterapi er fortsatt i mine tanker, men det høres plutselig ikke så fristende ut lenger. Jeg er lei av skole, lei av å lære ting fra en hard stol i et kald klasserom. Jeg vil ut i verden. Reise, oppdage og leve livet. Eller vil jeg? Kjærsten og jeg skal vare evig, om du spør oss nå. Jeg er redd for å miste. Redd for å aldri bli fornøyd med livet mitt som frisk, redd for å miste de som er meg kjær. Å holde ut dette skoleåret seg mer og mer umulig ut. Jeg vet det ikke er det! Jeg vet jeg klarer, men grunnet mange syke dager hjemme i senga får jeg denne angsten. Ubehaget av en følelse som mislykkenhet. Som en taper.
Dette er bare tanker. Følelser. Ikke nødvendigvis sanne hendelser. Men i hodet mitt er det ikke annet enn sannheten. Jeg føler det, i hjerteroten og magesekken. Magen vrir seg i mange tusen retninger når jeg skriver dette her. Kvalmen gjør meg enda mer trist.
Forsvinn sier jeg.
Dra deg vekk her ifra.

fredag 30. september 2011

Om det ennå finnes folk som leser bloggen min?

Eller er det for kjedelig og stille fra min side?
Bare lurer. Er det vits å fortsette bloggen, eller kan jeg like gjerne låse den og fortsette med penn og papir for meg selv?
Er det noe som mangler her, burde jeg skrive mer eller mindre om spiseforstyrrelsen, motivasjon m.m. ?
Tell me!

onsdag 28. september 2011

Hvor er biblioteket?

Jeg overrasker meg selv stadig vekk. Hvordan i alle dager klarte jeg å ende opp på feil side av byen da jeg skulle gå til biblioteket i dag? Jeg vet jo så utrolig godt hvor den ligger! Neida, Anne eier ikke retningsans. Overraskende nok kom jeg fram etter en femtitre minutters tid.

La oss skylde på at jeg ikke er i form.

Ikke i form, som i hodepine, øreverk og kaldsvette. Fantastisk at dette viruset har bodd i meg i over fem uker. Fem uker sier jeg bare! Jeg kjenner også denne kjente, farlige kriblingen i magen igjen. Er det frøken Angst og herr Monster som holder hender, drar hverandre til overflaten? Klamrer de seg til luftrøret mitt, så jeg kjenner følelsen av denne tunge pusten når jeg ligger utslitt i senga om kvelden? Tanken om å kunne oppleve en mulig tilbakefall frister lite. For ett år siden, sånn mellom høst og vinter, gikk den gode følelsen av å leve litt i dvale. Jeg ble sliten, trukket fram og tilbake av spiseforstyrrelses krefter. Tappet for egen styrke. Tjohei, Capio.

Jeg vil ikke dit igjen. Ikke skal jeg heller. Jeg skal stå i det, om det så skal gå ut over skolegangen min. Fraværet pga sykdom beskymrer meg, men om jeg trenger å dra hjem midt i skoledagen, så skal jeg det. Jeg kjenner min kropp, og vet at hvis jeg presser den for mye, så tåler den mindre og mindre. Ikke noe jeg har bruk for. Bli kvitt viruset, så skal jeg fokusere på å gjøre noe med fraværet på skolen.

Jeg gjør nå hvert fall leksene mine..
Har fått igjen tre bra karakterer..
Klarer sånn passe greit å følge med..

Basta med den saken.

Puh.

mandag 26. september 2011

Det er bra solen skinner, sånn nå og da.

Skrevet 25.09.2011
Jeg blir bare så forbanna sliten av alt. Av å gå veien fra leiligheten til skolen, av å ta bussen fram og tilbake- til og fra byen, av å rydde opp etter meg selv og andre hele tiden, av lekser, skitne klær og bestikk, handling av mat, maset om penger, og så videre, og så videre. Jeg er sliten, det er sikkert forstått. Kroppen min er sliten, den også. Det er ikke bare hodet som jobber. Jeg fortalte jo om hostingen? Vel, nå har jeg fått en henvisning for fysioterapi, for musklene på brystet og bak skulderen har fått lide den siste måneden.
Jeg må få det ut av systemet:
JEG ER SÅ INN I GRANSKAUENS SLITEN!
Rotet forsvinner aldri. Oppvasken er på størrelsen til hele det store kjøkkenet, og kleshaugen på baderommet og soveromsgulvet vokser for hver dag som går. Jeg kjenner den kjente trangen til å finne fram støvsugeren midt på natten når jeg ligger i senga, og behovet for å pynte litt på ditten og datten oppstår på de mest rare tidspunkt.
Jeg er rar på den måten. Helt siden sykdommen dukket opp i livet mitt har jeg slitt med tvangstanker, og handlinger, ikke minst. Må bare gjør ditt, skal bare gjøre datt. Sånt blir man sliten av etter hvert som tiden går- det er ikke til å unngå. Den verste tvangen er borte, forhåpentligvis for godt. Jeg må ikke hoppe opp og ned før jeg går i dusjen, jeg trenger ikke å gni såpen i mine våte hender i tre nøyaktige minutter etter jeg har vært bort i noe hodet mitt påstår er skitten. Jo da, antibakken er med meg i vesken eller skolesekken hver dag, det må den til alle tider. Litt bakterieangst får være. Men det jeg gjerne skulle sett, er at jeg bare klarer å la ting være ting. Litt rot kan bare være litt rot. Rydding trenger ikke å stå på timeplanen fem ganger om dagen, gjør det vel?
ÆSJ
Jeg vet at alle levende skapninger har sine opp- og nedturer. That’s life, I guess. Så i tillegg til at jeg er sliten, og ditten og datten er crap, så synes jeg at jeg må nevne at balletten går bedre nå. Jeg fikk faktisk kommentert av læreren at det var flott å se min plutselige framgang i timen på fredag. En liten og fortjent klapp på skulderen.
I desember har vi forestilling.
Helgen, for å nevne noe annet, har også vært fin. Min minste søster har vært på besøk, og jeg kjenner at jeg trengte å ha litt familie-kose-tid. Vi har spist taco og sett House på den store hvite veggen i stua. En prosjektor er fint å ha. På lørdag gikk vi i Trondheim og spiste litt lunsj på Jordbærpikene, og L har shoppet litt av lommepengene. I dag satt jeg min store lillesøster på toget tilbake til Lillehammer.
Jeg synes vi har hatt det fint sammen..
Oss tre og Pesto.
Takk for meg og dagens klageinnlegg. Whoop whoop!

mandag 19. september 2011

Kråketærne

Jeg er helt ute av rytmen, irritabel til tusen, og mumler et konstant “jamendaaaa” etterfulgt av et lang og klagende “ååååee” der jeg hopper rundt på feil ben, bøyer tærne som en kråke og ser generellt teit ut.
Jeg elsker balletttimene.
Kan det ikke være fredag hver dag?