lørdag 22. januar 2011

Hei, Mr. Monster

Hvordan står det til? Å, du storkoser deg der oppe, så flott! Hva sier du? At jeg må kvitte meg med maten? Er ikke det litt drøyt? Hoppe over kveldsmaten, er du gal! Jeg trenger den maten, det vet vi begge. Nei, jeg skal ikke trene for å forbrenne! AU, slutt, du gjør meg kvalm og gir meg vondt i magen, hodet, musklene…! Hæ? Gjemme mat og lyve til mine foreldre, akkurat nå som jeg har lært å være ærlig og åpen om hvordan det går med maten? Nei! Forsvinn, jeg vil ikke ha deg her!! Dra deg vekk, og kom aldri tilbake!
Det er kaos i hodet. Kjære herr Monster og hans handlinger gjør meg sliten og forvirret, og jeg er mer enn lei.
I går var en gråte-smerte-lyst å gi opp-dag. Det er vanskelig å slavisk spise etter Capio-måltider, og siden spiseforstyrrede tanker får meg til å føle at jeg må gjøre det absolutt motsatte blir det nesten umulig til tider. Nå og da tenker jeg at jeg bare skal høre på disse dystre tanker, gi blaffen i å kjempe imot. Heldigvis er fornuften tilstede i blandt. Selv om det føles både svakt og unyttig, så vet jeg at jeg kommer til å ha glede av å kjempe imot i etterkant. Gir jeg opp her og nå, så er jeg dømt til å glemme mine framtidsplaner, friheten. Jeg vil ikke ende opp som en 20 eller 30-åring som bor hjemme hos foreldrene eller flyr fram og tilbake mellom forskjellige leger og sykehus for å sjekke den somatiske og psykiske tilstanden. No way, jeg velger livet!
Så, Monster. La oss bli enige om noe, okei? Hva om jeg forteller deg at jeg ikke blir så tjukk som du tror at jeg kommer til å bli hvis jeg spiser, men at jeg skal opp til en sunn og normal vekt som gjør at jeg både kan funksjonere og se bra ut? Jeg lar meg ikke overtale til å sulte igjen, så om du vær så snill kan slutte å kjefte på meg når jeg tar et tygg av maten min, så kan vi heller slutte fred sammen? Spille på lag, finne en god mellomting. For meg høres det ut som en plan, og jeg setter veldig mye pris på om du begynner å innse realiteten: Du hører ikke til i mitt hode, du er ikke sjefen over hverken meg eller min kropp, og om ikke du vil skjønne at jeg faktisk trenger mat som hver annen menneske, så får du heller forsvinne. Om du så i etterkant stikker innom igjen, spar meg for dine forbannelser og din tvang, ikke slit meg ut så mye at jeg ikke kan bekjempe deg på egen hånd og må få ekstra støtte fra mine omgivelser. Du får meg ikke under din makt denne gangen, og jeg vil aldri mer gi deg den muligheten heller. Ser du, jeg vinner og du bare taper på å forstyrre meg. Ta dén!

torsdag 20. januar 2011

Våg å ta det tøffe, vanskelige første steget..

..om og om igjen, helt til du har funnet fram til den riktige veien.
Spør om hjelp når ting går (litt) dårligere igjen! Dette er dagens kloke ord fra Anne.
Magesmerter, angst og ubehagelige kroppsfornemmelser-
Jeg våger å tro at det er verdt det hele, det å ta tak i ting og sette seg så fort som mulig inn i vanlige matvaner igjen.
Jeg er hjemme i Lillehammer siden det ikke var noe plass for noe midlertidig innleggelse på noen spiseenheter, og som sagt kan ikke skolen ha ansvaret for meg når jeg har dager uten mat hvor jeg må holde meg fast i alt for å ikke svime av. Muligheten for en senere innleggelsen er fortsatt der, men det får jeg høre mer om på mandag. Husker jeg riktig, så snakket behandleren min om at det var en liten sjangse å få til en kort innleggelse på ett sted, men han hadde ikke fått tak i dem gjennom telefonen enda, og nå er han borte noen dager, så jeg må vente å se litt til.
I går begynte jeg å ta det viktige steget etter å ha snakket med min tidligere behandler fra Capio. Middagen kom og jeg spiste, noe som faktisk kunne beskrives som et lite måltid. Angsten kom, og magesmertene og trangen til å kaste opp var nesten ikke til å holde ut, men jeg gjorde det, og bedre enn mitt beste kunne jeg ikke gjort. Det var en start, for jeg visste at når jeg skulle komme hjem i dag, så måtte jeg uansett begynne med Capio’s matprogram, den som kjennes så umulig å klare, den som virker så utrolig uoverkommelig og stor.
Første utfordring, og kanskje den største, var frokost og lunsj på toget. I totalt 6 brødskiver, ett glass melk før jeg dro, og en stor kopp kaffe latte litt senere på turen. Gjort mitt beste, frisk-fornøyd med resultatet. Fika, svensk for “til kaffen”, ble spist hjemme. Jo da, den ble litt annerledes enn den pleier å være, men porsjonen var riktig. Jeg spiste den med mamma og lillesøster, og så var også den overstått og vel. Det neste på programmet var middagen- Å vanskelige middag, med en god porsjon poteter, stekt kylling og blomkål. I friske omstendigheter ville dette vært noe av den enkleste maten å spise til middag, men denne porsjonen hadde jeg riktig nok ikke spist på nærmere to uker(…)
Kveldsmaten ble en såkalt kveldsporsjon havregrøt med syltetøy, og det kjennes som evigheter siden sist jeg hadde det til kveldsmat, og du gjetter det kanskje: Det var kjempe, kjempe vanskelig. Halv ni, da var jeg ferdig med dagens matinntak. Endelig!
Nå sitter jeg igjen med en ubehagelig metthetsfølelse, kvalme og ikke minst en gigantisk skyldfølelse.
Skyldfølelsen er både over den i mine øyne alt for store matinntaket, men samtidig er den der fordi jeg kjenner meg skyldig når jeg både spiser eller lar være å spise- Uansett så blir det feil, og siden spising liksom skal være den mest naturlige tingen å gjøre hver dag, så skammer jeg meg over det, og skyldfølelsen blir enda større (Folkens, jeg vèt det ikke er noe å føle seg skyldig over, for slike tilbakefall er ikke uvanlige når man har vært langt ned i spisehelvetet. Bare så det er sagt).
Jeg må til slutt bare nevne at jeg setter utrolig mye pris på alle nydelige Bakketunelever som hilser og heier på meg. Det er hjertevarmende, virkelig!

onsdag 19. januar 2011

Ikke hèlt etter planen: Hjemreise

Sinne, det er nok ordet som står for den sterkeste følelsen idag. Jeg er sint på spiseforstyrrelsen, og selv om jeg er takknemlig for all hjelp, så irriterer jeg meg utrolig masse over hvor lite forståelse det er for denne sykdommen. Folk mener det bra, det vet jeg så absolutt, men det går meg på nervene til tider.
Jeg må reise hjem. Baggen er pakket, og i morgen klokka 6 setter jeg meg på toget til Lillehammer. Grunnen er at de ikke hadde plass for meg på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, hverken på Levanger eller Stjørdal. Lærerne synes ikke de kan ha meg her noe lengre heller, så jeg måtte pakke baggen med en gang jeg fikk beskje om at innleggelse ikke kom til å skje i nærmeste framtid. Nei, okei..
Jeg ble litt sint, eller kanskje skuffet da de bare satt seg foran PCen og begynte å bestille togbillett til meg, uten at jeg hadde rukket å si så mye av min personlige mening eller følelser rundt det å reise, på egen hånd, med toget i hele sju timer. Jeg forstår de måtte, jeg kan ikke klage over at de også har gjort sitt beste og lagt tilrette så mye som mulig. De kan ikke noe for at det stoppet opp her. Nei, jeg mente ikke å kjefte på dere, jeg tror heller jeg forbannet hele situasjonen og monstertankene i hodet mitt.
Ringt hjem, sagt ifra om at jeg kommer nokså snart hjem, forklart hvorfor og hvordan, og godtatt situasjonen sånn som den ble til slutt: Hjemreise, torsdag klokka 6, ubestemt tid.
Jeg hadde det tungt med alle tanker og følelser, og ville gjerne få en plan for den tiden hjemme, men det var tomt i hodet mitt. Jeg hadde ingen aning om hvordan jeg skulle fikset det bedre hjemme enn her på Bakketun. Foreldrene mine jobber jo, så klart..
Så jeg ringte G, min tidligere behandler fra selveste Capio. Etter en samtale gjennom telefonen hadde vi kommet fram til at jeg skal spise godt til både middag og kveldsmat dagen i dag, slik at jeg har noe energi til togturen i morgen. Når jeg kommer hjem må jeg gå inn i Capio- matprogrammet, for fult. Ikke tenke at, dette her kan jeg jo la være, nei. Gå inn for det, ellers blir det bare vondt verre. Hun har rett, dette vet jeg jo fra erfaring.
Samlet mot og gått til middagen. Trrr, telefon fra lærer A.S. på skolen.
Sukk, hva nå? Jo, jeg måtte med til legevakten.
Hææ, hvorfor nå?
Fordi vi vil sjekke om du kan ta toget i morgen, jeg har. blablabla, vi har blablabla(…..)
Typisk henne, snakke i vei uten at hun faktisk sier noe som er til nytte.
Men.. jeg tok masse prøver i går og alt var fint! Klart de mener jeg kan reise hjem!!Nei, jeg hadde ingen valg, måtte bli med henne etter middagen, som forøvrig ble muligens enda vanskeligere pga irritasjonen rundt det med legevakten. Vi kom dit klokka seks, og uten at jeg i etterkant kan huske nøyaktig hva som ble sagt, det var en stor diskusjon, hele timen. Det verste var at jeg var der mot min vilje, som en 19åring, pff. Også ble fakturaen på over tohundre kroner sendt hjem. Tenk deg? Jeg betalte jo over trehundre i går og det var bare snakk om jeg kunne ta toget, noe jeg så klart fikk lov til! Hun kunne ringt, det ville vært mindre stress og dessuten helt gratis. Pokker også.
Tilbake på skolen like før kvelds. Spist noen skiver, drukket melk og så gått til mitt rom for å pakke. Nå ja, jeg har energi i kroppen som jeg har å gå på, laget matpakke til både frokost og lunsjen i morgen, og nå er jeg totalt utslitt av den innsatsen som for meg kjentes så utrolig tøft: Spising. Det var ikke noe godt, men jeg har det overstått nå. Det er starten til veien tilbake, og det kan jeg ikke klage på..
Likevel..
Vanskelig                … og slitsomt.
Håper bare at jeg får sove i natt, og så får jeg ta en dag om gangen fra nå av.

Krysser fingrene..
Hvorfor er dette så tungt!          

tirsdag 18. januar 2011

Midlertidig innleggelse?

Så var det kveld igjen. Dette var en slitsom dag, nesten like slitsom som dagen igår. Heldigvis hadde jeg tatt Vallergan (blir man trøtt av) i går kveld, men jeg hadde en skikkelig pille-hangover halve dagen idag. Kanskje like greit. Jeg sovnet til slutt i natt, og sov så å si helt til klokka var 16 i dag, med små våkne stunder der jeg snakket i telefonen med psykologen og lærere, og noe matbiter..
Med psykolog og lærer har vi kommet til at jeg måtte ta noen prøver for å sjekke min somatiske tilstand. Jeg har hatt et par dagen med kaldsvette, frysninger, hjertebank og vært en del svimmel, så det var bare for å være på den sikre siden. Sammen med dramalæreren min dro jeg til legevakten litt før klokka var fem, og der ble jeg møtt av to leger som skulle snakke med meg og undersøke meg litt. EKG, blodsukkermåling, urinprøve og blodtrykk- var det noe mer? Alt var bra, så somatisk innleggelse kunne vi skyve til siden, takk Gud. Likevel fikk jeg en advaring om at jeg må øke inntaket snarest, siden den somatiske delen fort kan falle. Ok, takk for undersøkelsen, her har du trehundre kroner. Jeg er blakk, igjen.
Videresendt til psykiatrisk, post 2, likeved der jeg drar på samtaler på enheten for spiseforstyrrelser.
Hei, Anne heter jeg.
Hei Anne, kom inn.
  Kvinnen som virker hyggelig låser opp en dør, og enda en.
Du sliter litt, har jeg forstått?
Ja, det er tungt nå. Kan jeg få hjelp?
Masse spørsmål, mange tips, mye hyggelig prat.
Vi er på samme spor når jeg sier at dette ikke er stedet for deg å bli innlagt, ikke sant? Du er hverken psykotisk eller suisidal- nærmere det motsatte, du kjemper jo som en.. ja, kriger! Det kan du være stolt av, Anne.
Ja, men..
Likevel så ser vi jo frustrasjonen og hvor oppgitt du er. Vi forstår godt du vil ha et lite spark i bakken for å komme på rett spor igjen, og jeg synes ikke vi skal vente så lenge at det blir til at du må på somatisk først. Din jobb nå er å spise noe til hvert måltid sammen med en lærer eller noen fra kjøkkenet, og så skal du være like tydlig med din egen behandler som du har vært her med oss, når han ringer deg i morgen for å avtale videre planer.
Ja, det skal jeg..
Vi synes han skal gjøre sitt beste for å framskynde de på Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser, om det nå er her i Levanger eller på Stjørdal. Hvis din behandler, T.A. forklarer situasjonen så kan de sikkert fikse en plass til deg på rksf innen noen dager. Husk å spise litt da, Anne.
Takk for hjelpen. Ja, jeg gjør mitt beste.
Lykke til og ha det bra.
Hei.

Det var greit, egentlig. Bra resultat på prøvene, hyggelige og hjelpsomme mennesker. Man finner dem ikke overalt akkurat.
I skrivende stund har jeg vært tilbake fra sykehuset i litt over en time, og jeg har spist litt, drukket halvannen næringsdrikk og drukket litt vann. Det er bare bra, men magen.. sukk, den reagerer med en gang. Som om spisingen ikke er vanskelig nok, så får jeg utrolige kramper med en gang jeg spiser eller drikker noe. Slitsomt, men jeg lukker øynene, spiser litt mer og legger meg i senga for å gi det litt tid.
I morgen ringer T.A, og meningen er at vi skal komme fram til noe, forhåpentligvis en innleggelse på post 3: Spiseenheter, rksf. Jeg håper de gir meg en plass i en liten uke, slik at jeg kommer meg på riktig spor igjen og har fått igjen noen krefter til å kjempe videre på egen hånd. Jeg vil så gjerne komme meg ut av dette her, og jeg er fast bestemt på å klare det før vi med produksjonsgruppa på Bakketun skal på turnè. Læreren min sier til og med at om jeg ligger innlagt mens de deler ut roller og manuset, så skal jeg få mitt på sengeposten slik at jeg ikke går glipp av noe. Åh, de er så hjelpsomme og snille her på skolen at det er helt rørende. Utrolig mange takk til alle dere engler!
Formen nå er ganske OK etter litt næring og en god del søvn i natt. Kjenner meg ikke svimmel nå, og jeg har ingen ustoppelige frysninger.
Yes da
God natt ♥

mandag 17. januar 2011

Strenght

Til middag kom posten, og jeg fikk et brev om sykeprosessen min.
Oppveksten min, skolegangen, min psykiske tilstand, utviklingen av spiseforstyrrelsen osv.

Diagnose ved innleggelse på Capio: Anoreksia Nervosa.
Diagnose ved avslutning av behandling: Atypisk Anoreksi.

Det visste jeg ikke, at de forandret det til det andre.
Jeg trodde de bare hadde fjernet hele min spiserelaterte diagnose, men det er visst ikke tilfellet?
                                                                                                                                                   Nå ja, så vet vi det også.
Timen hos psykologen på RKSF var vanskelig i dag. Tårene tittet fram regelmessig og jeg kjente meg helt utmattet etter et par timer på Post 3. Da jeg stod opp i dag, etter fantastiske ti minutters søvn, var jeg alt annet enn uthvilt og siden jeg ikke kunne skryte av matmengden i går heller følte jeg meg ikke i stand til å ta toget til Levanger, så snilleste T (dramalæreren min) kjørte meg til timen. Trodde jeg hadde avtale 12:30, men da jeg etter 20 minutter enda ikke hadde sett noe til psykologen begynte jeg å få en liten mistanke om at jeg muligens hadde tatt feil av tiden. Og ja visst, jeg trengte ikke å møte opp før en time senere, så jeg la meg på sofaen og tillot meg selv å lukke øynene en liten halvtime.
Etter en time ringte T meg og sa hun var ved sykehuset for å hente meg igjen. Så snilt, jeg som akkurat skulle til å ringe for å si at jeg var så sliten at jeg ikke hadde veldig lyst til å ta toget. Siden psykolog T.A. nettopp prøvde å ringe Bakketun for å snakke om hva som var diskutert i timen i det T ringte meg, så kunne han bare legge på og vi hadde en liten felles oppsummerings-samtale. Planer framover, metoder som får meg på rett spor igjen osv. Det var tøft, men det trengtes. Klart lærerne ikke har kompetanse til slike vanskeligheter, og derfor var det greit å få litt hjelp utenfra skolen. De kan tilrettelegge en hel del, men det finnes jo begrensninger også. Med tanke på turnèen som nærmer seg, praksissen etter vinterferien, og ikke minst turen til New York, så kreves det at jeg er i en bra psykisk og fysisk tilstand, noe som betyr at jeg må få orden på en del ting.
Jeg kjenner at alt blir tøffere jo lengre det går med lite næring. Det er liksom slik at det tar så utrolig masse energi å spise, og siden jeg spiser for lite har jeg ikke nok energi til det- noe som igjen fører til for lite mat og tapper meg for enda mer energi. Slik fortsetter det. Det er den negative spiralen igjen.. Den ubrukelige, destruktive tingen som jeg prøver å komme meg ut av så fort som mulig, helst med det samme.
Jeg har kjøpt inn åtte næringsdrikker nå, og drakk to av dem idag. Kvalmen kom med en gang jeg tok en liten slurk, og jeg er ikke sikker på om det er følelsen av å feile som utløser kvalmen, eller om det faktisk er omgangssyken som sniker seg inn på meg igjen. Siden jeg har fått diare i tillegg og magen føles helt merkelig klarer jeg ikke helt å sette en finger på det nå.. Kanskje det er litt av begge deler, kanskje det henger sammen. Hvem vet.
Jeg vet bare èn ting, og det er at jeg ikke vil fortsette på denne måten så alt for lenge til, jeg nekter kjenne på svakheten. Jeg gidder ikke å fôre meg selv til monsteret, mate spiseforstyrrelsen og gi den mine krefter. Nada. Sammen med T.A. drøftet vi flere muligheter, hjelpemidler som kan brukes dersom jeg synes det blir for tøft å kjempe alene liksom. Jeg vil ikke tenke på det egentlig, for jeg håper jo at jeg er sterk nok til å komme meg ut av dette ganske så snart, på egen hånd. Likevel er det greit å vite at det finnes flere tilbud. Sengeposten er jo en slik ting dersom jeg for en liten periode (snakk om en uke eller noe) trenger litt mer støtte utenom den ene timen en gang i uken. Det gir litt trygghet å vite at hvis jeg er så sliten så kan jeg faktisk si ifra og muligens få gitt noe av tyngden til noen andre, slik at jeg kan konsentrere meg mer om å spise det jeg skal og samle krefter til å så klare det selv igjen, på Bakketun og hvor jeg nå befinner meg. Muligheten er der, det er det vi kom fram til. Men vi får se det litt an i et par dager til.
Målet mitt (og jeg er sta!) er tross alt å fullføre skoleåret. Få vært med på turnèen er mitt første mål, og jeg vet jeg kan nå det målet, bare jeg får ordnet det med maten. Om det så er en ukes “pause” som skal til, hjemme eller i Levanger, så er det mer enn verdt det. Heller føle meg litt svak og koble inn litt ekstra støtte enn å pushe meg selv til det ytterste hele tiden, til jeg etterhvert er så sliten at veien tilbake er enda lengre, om du skjønner?
We’ll see. Ingenting står fast enda, og meningen er at jeg først fortsetter å prøve litt til, kjempe slik jeg har gjort hele forrige uke. Tilsynslærere kan spise måltidene sammen med meg, det er noe som kanskje vil funke. Hvem vet, ikke sant?

Jeg gir jo ikke opp, uansett. Det er ikke verdt det,                 så absolutt ikke verdt det.

søndag 16. januar 2011

Definisjonen på å være FRISK

ER JEG FRISK SIER JEG?
Det har gått flere dager. Dårlige-mat-dager.
For lite mat over lengre tid.
Hvor går grensa?
Er det fortsatt en såkalt dårlig periode, eller må jeg åpne øynene og innse at jeg ikke er frisk enda?
Det å være frisk, er det når du ikke har vonde tanker, følelser og vansker med mat og kropp lenger? Eller er du frisk når du ser at du sliter, jobber med saken og vil ha hjelp- samme om du lykkes med det eller feiler? Jeg er usikker, vet ikke lenger. Noen sier jeg er frisk, andre mener jeg er syk enda. At jeg har Anoreksia Nervosa, selv om jeg er normalvektig og klarer godt å reflektere over alt som foregår.
Det er tøft i det siste. Jeg er sliten, kroppen er sliten. Jeg kjemper mot enorme krefter inn i meg, som gjør at alt stopper opp. Jeg kjemper når jeg får det til å ta en bit av et knekkebrød, men jeg kjemper like mye når jeg går ned til matsalen og når jeg ikke får det til å spise. Det er en kamp, uansett hva jeg gjør. En kamp mellom meg selv og.. meg selv?
Det merkelige er at det kjennes annerledes ut enn sist det ble vanskelig. Jeg føler at innerst inne vil jeg ikke ned i vekt, selv om jeg så klart har et ubevist “ønske” om det. Jeg teller ikke kalorier nå, i motsetning til sist. Ei trener jeg, men jeg hviler masse fordi jeg kjenner kroppen trenger det. Jeg har ingen agressive tanker i hodet som forteller meg at jeg ikke duger, at jeg er smellfeit, må trene, sulte osv. Det eneste jeg sitter med er en rar følelse. En følelse av forvirring. Hvorfor er det slik nå? Hvorfor er maten så vanskelig, hvorfor kjennes det ut som om jeg prøver å spise en murstein når det eneste jeg har i hånden min er et tynt knekkebrød eller en spiseskje suppe? Hvorfor er det ikke bare å spise når jeg faktisk víl spise? Hvorfor feiler jeg nå?
Jeg hverken sultestreiker eller prøver å være vanskelig, men jeg får det rett og slett ikke til å få i meg nok næring.
Næringsdrikker klarer jeg. Bare å slurpe det i seg og tenke at det er vann. Det koster ikke like mange krefter å svelge enn det skal til for å tygge noe. Hvorfor skulle jeg drukket de tidligere dødsskumle næringsdrikker frivillig denne gang, ville jeg gjort det om jeg hadde hatt lyst til å gå ned i vekt, hva? Nei, det er nok lite sannsynlig, det. Og riktig- jeg vil ikke bli syk og svak.
Vet du hvorfor det føles mest ulogisk,              rart,                 ironisk,              tåpelig..           og håpløst?
Fordi jeg vil leve et frisk liv uten anorektiske tanker og følelser, og jeg kjemper for det.
Jeg har framtidsplaner og jeg er veldig, veldig klar over at jeg risikerer å miste friheten dersom dette fortsetter over lengre tid. Jeg vet at livsgleden kan forsvinne med kiloene, og jeg ønsker så absolutt ikke det denne gangen. Jeg gir ikke blaffen lenger, slik som da jeg ble innlagt i februar i fjor. Nei, jeg vil heller lære å akseptere meg selv slik som jeg er nå, for jeg vet at jeg må. Det er nemlig slik jeg er, denne kroppen, dette utseendet, dette er meg. Og jeg skjønner at jeg faktisk ikke er så verdiløs og udugelig som jeg før i tiden trodde. Jeg er like bra som alle andre, og jeg forstår det nå, men det er bare ikke alltid like lett å se.
Ja jøss, i morgen skal jeg til Regionalt kompetansesenter for spiseforstyrrelser igjen for å snakke med min psykolog der. Håper han kan komme med noen kloke ord, slik at vi finner noe som gjør det litt mindre tungt for meg. Jeg begynner å bli møkka lei av å slite meg ut på denne måten her.
                                                   Det får gi seg snart..

lørdag 15. januar 2011

Anorektikerens sterke hånd

“Anorektikeren gjorde alt han kunne for at jeg aldri ville slippe det sterke grepet mellom hans hånd og min. Det merkeligste var at uansett hvor mange ganger han pinte meg, hadde jeg fremdeles ikke latt meg slippe. Det var likevel noe som holdt meg tilbake”. Maren Kjeldstad, forfatteren til boka Himmel og helvete.
Det er nettopp slik jeg føler det, og jeg tror at mange andre i lik situasjon opplever det samme. Det er vanskelig å gi fullstendig slipp på noe som har preget hverdagen din over lang tid, kanskje i mange år.
Anoreksien er sterk, dessverre. Det sitter kanskje mellom ørene mine at maten er farlig og gjør at jeg vil gå opp i vekt når jeg spiser, jeg vet tross alt at det ikke er sant, ikke så lenge man spiser med måte. Riktige mengder- ikke for mye, ikke for lite. Mat er noe nødvendig om man ønsker å leve, noe jeg så absolutt vil.
I går ble striden mot monsteret i hodet for mye og for tøff. Etter å ha strittet imot alle tanker hele dagen, ble kvelden stryrt av anorektikeren som med all makt prøvde å ta kontrollen ifra meg. Hva skulle man gjort uten medmennesker sier jeg bare. Takk for støtten der jeg trengte den mest! Uten dere ville det vært nokså uutholdelig til tider.
Jeg velger å se fornuften i øyet. Velge mat fremfor sult. Skuffelsen er der når jeg feiler, og det skjer regelmessig. Jeg velger likevel å kjempe, tar den vanskeligste og tøffeste veien. Alt fordi jeg har et håp om at en vakker dag vil alle montertanker forsvinne. Den som holder ut vil vinne til slutt.
To skritt fram..
Ett skritt tilbake.
Man kommer i mål før eller senere..


 

U a n s e t t

fredag 14. januar 2011

Uten tittel

I dag er jeg sliten, akkurat som i går, dagen før, og dagen før den igjen..
Maten er et slit, jeg sover dårlig, angsten kommer og den går..

Thore dro til Østerike med klassen og skal være der til neste lørdag..
Jeg venter fortsatt på tre nye sesonger av Bones, som skulle vært i postkassa for lenge siden (Tipper på uflaks)..
Prosjekt “teppestrikking” er lagt til siden et par dager, men tenker å jobbe videre med den snart, så jeg får slått ihjel tiden litt..
Jeg er på kaffe-avrusing, noe som gjør meg trett og grinete..
..og siden kaffe er tabu, så drikker jeg masse grønn te som erstatning, og det forårsaker tissetrang på de mest dårlige tidspunkt.
Jeg har meldt meg på jegerprøvekurs, men tror jeg må krysse meg ut pga dårlig økonomi..
Utslettet har spredd seg ut over begge armene og halsen, og klør nå verre enn noensinne. Hvor blir det av timen hos hudlegen..?
Jeg prøver å være noenlunde kreativ og maler en gigantisk humle på tommelneglen..
Også har jeg lånt en ny bok,
Himmel og helvete..
Slik går nå dagene.

onsdag 12. januar 2011

Absurd drama

En: Kan jeg legge hjertet mitt for dine føtter?
To: Hvis du ikke skitner til gulvet for meg.
En: Mitt hjerte er rent.
To: Det skal vi nå få se.
En: Jeg får det ikke ut!
To: Vil du at jeg skal hjelpe deg?
En: Hvis det ikke gjør deg noe.
To: Det skal bli meg en fornøyelse. Jeg får det heller ikke ut.
En: (Hyler)
To: Jeg får operere det ut. Hva har man lommekniver til?  Det skal vi snart få se. Arbeide og ikke fortvile. Der har vi det. Det er jo en murstein. Hjertet ditt er en murstein.
En: Men det slår bare for deg.

Jeg var person TO.
Det er nokså artig, dette her. Dramatisere et stykke på forskjellige måter. I går hadde vi en klassisk dramastykke, noen setninger som vi skulle vise frem. I dag hadde vi noe som heter absurd drama- navnet sier det selv: det er nokså merkelig og unaturlig. Men jeg likte det, kanskje bedre enn det stykke vi hadde i går.

Dette var siste dramatime til etter vinterferien. Dramatimene faller vekk til produksjonen, noe jeg håper gir meg litt utfordring. Lære noe mer, noe større. Bli flinkere til skuespill. Jeg håper vi fra dramaklassen får det, Få tøyet angsten litt ekstra, se hvor langt jeg kan strekke meg..

Jeg ser fram til turnèen. Besøke forskjellige folkehøyskoler i uke 7 for å vise fram hva vi kan. Tror det kan bli veldig, veldig bra og lærerikt for min del. Jeg gleder meg til å finne ut hvilken rolle læreren er villig til å gi meg. Føler ikke alltid jeg får den utfordringen jeg skulle ønske jeg hadde fått. Når man får en rolle med kun et par setninger blir utfordringen minimalt og hele greia blir nokså kjedelig. Give me something bigger this time ;-)

Uke 8 er det vinterferie og uke 9 har jeg praksis.
Det vil si at jeg er borte fra Bakketun i hele tre uker, så jeg håper tiden flyr, javel.

Maten i går gikk OK, men litt på kanten. Kunne godt spist noe mer liksom. I dag får jeg passe på inntaket litt ekstra, siden det begynner å bli veldig frustrerende og vanskelig å svinge mellom ** og ** kilo hele tiden. Håper jeg får stabilisert det snart, så kan jeg heller jobbe med å godta vekten slik den skal være. Det blir mye usikkerhet og angst på denne måten.

Lunsj nå, så jeg får stikke og bite tenna sammen.

søndag 9. januar 2011

Når angsten banker på

Kilde: www.krisepsyk.no
Angst er en overdreven og urimelig reaksjon som blir utløst av spesielle objekter eller i spesielle situasjoner. Angst kan beskrives som kroppslige symptomer (eksempelvis aktivering) med en irrasjonell tolkning av disse symptomene. Eksempler på kroppslig symptomer kan være at man skjelver, har hjertebank, hurtig pust, høy puls, smerter, stramme muskler/muskelspeninger og nummenhet. Personen kan videre føle seg rastløs, oppskrudd, overspent, lett trøttbar, ha konsentrasjonsvansker og irritabel. Dette kan og medføre søvnproblemer.
Dette tolkes og gis tankemessig mening, ved at man blir redd, bekymret, forskrekket eller forvirret. Det er vanlig og normalt å få en angstreaksjon etter en traumatisk hendelse. Spørsmålet er mer hvor vedvarende denne reaksjonen blir og hvor fort livet normaliseres igjen. Symptomene kan i ettertid komme i en rekke forskjellige situasjoner.
Fobi: Fobisk angst kan beskrives som den mest logiske formen for angst. Dette er assosiert angst, dvs. at man blir engstelig for situasjoner som minner om den opprinnelige situasjonen som utløste de første angstreaksjonene. En person kan få angst for å være inne / ute / alene / folkemengder / at folk er bak deg / for samtaler og sosiale sammenhenger / for intimitet / for seksuelt samvær. Angstreaksjonene kan bli så sterke at disse kan beskrives som panikkanfall. Hos barn kan angsten  uttrykkes ved gråt, sinnetokter, ved å klynge seg fast eller ved å bli stiv av skrekk.
Angstanfall: eller panikkanfall som det også kalles er svært plagsomt. DSM-IV beskriver dette som en avgrenset episode med intens frykt eller ubehag, hvor følgende en del av følgende symptomer utvikles brått og når en topp raskt: hjertebank, økt hjertefrekvens, svetting, skjelvinger eller risting, følelse av åndenød, kvelningsfornemmelser, smerter eller ubehag i brystet, kvalme eller ubehag i magen, følelse av svimmelhet, ustøhet, ørhet i hodet eller besvimelse, forandring i opplevelsen av situasjonen eller andre personer, frykt for å miste kontrollen eller miste forstanden, frykt for å dø, nummenhet eller vissenhetsfølelser, frysninger eller varmefornemmelser. Disse anfallene kan skje med eller uten agorafobi, dvs. i situasjoner hvor man er redd for hva andre skal tenke eller synes om angstreaksjonen eller at det ikke er passende eller pinlig på noe vis.
Sosial fobi: er en markert og vedvarende angst for sosiale situasjoner eller situasjoner som innebærer prestasjon. Bak dette ligger at det er ubehagelig å bli vurdert av andre eller at man tror andre vil granske det man gjør eller sier (for dårlig prestasjon, at noe er flaut, pinlig eller ydmykende). Hos barn må dette vise seg i forhold til andre barn og ikke bare i forhold til voksne
Generalisert angst: Angstreaksjoner kommer i situasjoner som minner om den opprinnelige hendelsen. Men det vil alltid være også andre forhold som ikke kan assosieres til hendelsen når reaksjonene kommer. Hvis disse reaksjonene da knyttes til nye forhold, vil angsten generaliseres (spres). På denne måten kan angsten bli stadig mer omfattende. Dette kan utvikle seg så langt at personen opplever angst og bekymring som er tilstede svært ofte og omkring en rekke hendelser og aktiviteter. Dette kan også få konsekvenser sosialt og for fungering i yrkes-/utdanningssituasjon.
Angst for angsten: Som en del av symptombildet i all angst, er unngåelsen. Ubehaget og frykten gjør at vi lar være å oppsøke situasjoner eller så raskt som mulig kommer oss ut av disse, slik at vi slipper å kjenne dette ubehaget. Grunnen til unngåelsen er negative forventninger om at ubehaget vil komme og at dette ikke vil kunne tåles og mestres. Problemet blir da at det ikke er så enkelt å lære at en rekke av disse situasjonene faktisk kan mestres og tåles. Etter traumatiske hendelser ser vi derfor ofte en utvikling av sikkerhetsatferd, hvor personen lager ekstra sikringer og garderer seg på en rekke måter. Denne atferden blir også en del av informasjonen til egen psyke om at livet er farlig. Det er jo en grunn til at man forsikrer seg, så da må det jo være grunn til bekymring også. På denne måten gir unngåelsesatferd selvbekreftende informasjon. Derfor kan en person bli enda mer redd, ved at dette får "satt seg" som et mønster. Både unngåelsen og generalisering av angst forklarer en del av hvordan angst kan vare svært lenge (kanskje opp til flere år).
Angst og reell frykt: Det er viktig å skille mellom angst for noe som er over eller som svært sannsynlig ikke kommer til å skje og redsel for en reell og farlig situasjon som med stor sannsynlighet kan oppstå. Mennesker jeg har møtt etter trusselsituasjoner har fortalt om hvordan andre gjerne prøvde å berolige de før hendelsen med at dette ikke var farlig og ikke kom til å skje. Men så skjedde det, og kanskje var det svært sannsynlig at det kunne skje igjen. Da er angsten en beskyttelsesmekanisme, en kroppslig og mental beredskap som gjør at vi overlever. Hjelp for dette må da naturligvis være trygghet, sikkerhet og støtte. Her må hjelpen bestå i eksempelvis politi, forbedring av sikkerhetsrutiner og andre handlinger som gjør den reelle situasjonen mer trygg. Angst derimot, er irrasjonelt basert, selv om det ofte er forståelig og rasjonelt hvordan angsten oppsto.
Separasjonsangst: vil hovedsakelig gjelde barn. Dette innebærer at barnet blir redd for å være alene og dermed blir klengete og ønsker/krever kontakt med viktige voksne. Det er ikke uvanlig at slik angst kommer i kjølvannet av tap eller traumer. Små barn kan kreve å være nær sin sikkerhetsbase (oftest mor, men far om mor ikke er til stede) og de kan protestere sterkt når mor eller far forlater dem. Dersom separasjonsangsten er blitt svært sterk, må barnet gjerne i gjennom et treningsprogram hvor det gradvis vennes til mer avstand til foreldrene.










Ordmangel

Jeg har gått litt tom for hva jeg kan skrive om- kall det gjerne skrivesperre. Jeg har ikke lyst å bli en blogg-for-å-blogge person, men det jeg vil oppnå med bloggen min er å få fram hvordan livet med en spiseforstyrrelse er, og jeg skulle mer enn gjerne vært til hjelp for andre som sliter med det samme som det jeg har slitt/sliter med i hverdagen.
  • Har du noen tanker om hva jeg kan skrive om?
  • Lurer du på noe?
  • Hva kan jeg gjøre for å forbedre bloggen min? Er det noe jeg heller burde la være å skrive om, eller er det noe som mangler?
Dagene går treige. Mens montertanker herjer i hodet mitt blir jeg sliten, selv om jeg bare ser på film hele dagen og spiser til måltidene. Kanskje nettopp det at jeg spiser som gjør meg sliten, siden hver bit kjennes som en kamp mellom fornuften og sykdommen. Jeg vet jeg gjør det eneste riktige ved å spise, også det som anses som forbudte matvarer. Må bare gjøre, må bare spise. Stenge tankene ute.

Når jeg har slike late-seg-dager går det en fin mengde med kaffe, og jeg har ingen mangel på koffein.. Ai.

fredag 7. januar 2011

God morgen!

Føler at en litt bedre dag er på vei inn nå. Våknet en smule mer uthvilt i dag, delvis pga at jeg kunne sove 45 minutter lengre, og kanskje fordi ting har roet seg litt i hodet. Monstertanker er veldig tilstede, det er ikke slik at det er stille i hodet. Men jeg slipper å kjenne på følelsen av å måtte gi alt av krefter til å ikke høre på stemmen.
Jeg lengter etter sommeren..

So tired of that battlefield

Stemmen i hodet prøver med all makt å få tilbake kontrollen over hele meg, og jeg kan kjempe så godt det lar seg gjøre- monsteret kjennes ti ganger sterkere og jeg begynner å bli veldig utmattet av all kaos i hodet. Alle tvangstanker og denne fysiske og psykiske tyngden. Noen slike dager til, og jeg aner ikke hvordan jeg skal holde ut på egen hånd. Ser bare mørke skyer i dag. Skyer som står i veien for alt det fine som skjer rundt meg.
Jeg går fram og tilbake som en stresset isbjørn store deler av dagen, og den personen som står meg nærmest forstår ingen ting av oppførselen jeg har hatt den siste perioden. Livredd for at han kommer til å bli lei av å ha en “gretten" og irritert jente rundt seg, prøver jeg å late som alt er greit- men alt uten å lykkes noe særlig.. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hvor grusomt det faktisk er å ha et stort, skremmende monster boende inn i seg, uten å bare virke teit og overdrivende. Jeg ønsker så gjerne at han skal forstå..
Redselen, angsten.. det er kanskje den som er verst av alt. Angst for at jeg kanskje ikke er skapt for stå på egne ben, at jeg aldri kommer til å klare å passe på meg selv uten at spiseforstyrrelsen tar over livet mitt. Og hva med å kunne glede seg over ting? Når monsteret skriker på sitt verste blir alt så mørkt av og til at jeg ikke klarer å nyte noe som helst, slik som i dag- alt bare kjennes ut som et stort ork. Og jeg orker ingen ting siden hele kroppen er tung som en stein. Selv ikke det som jeg tidligere gledet meg så mye til å gjøre. Det eneste som får meg til å dra på smilebåndet er film- og det er ganske tragisk spør du etter min mening. Men, alt for å slippe monstertanker.
Håper dette bare er enda en dårlig periode som går over ganske fort, slik at jeg ikke ødelegger enda et halvt skoleår, og at det kan bli noe av mine framtidsplaner som jeg gleder meg så mye til. Jeg er så møkkalei av å måtte kjempe for å ha det forholdsvis normalt og stille i hodet mitt, og jeg nekter å være avhengig av fagfolk og greier i mange år til. Det nekter jeg- Da velger jeg heller å leve med vanskelige tanker og lære å ignorer dem etter hvert. Jeg har jo vært nokså flink til det i en stund, men jeg skal jo ikke få noe tilbakefall heller da. Jeg gjør alt for å ikke gå tilbake til hvordan ting stod til i Februar i fjor. Never, ever.
Jeg vet jeg klarer meg, og jeg føler at dette kanskje bare var noen klage-ord for å kvitte meg med en viss del av tankesurret. Samtidig vet jeg også at jeg faktisk har det veldig tøft nå, og at jeg heller ikke skal nekte for det, siden det er så fort gjort å si at alt er greit, mens ting i mellomtiden går nedover og nedover og nedover.. Det er en farlig ting, og jeg skal ikke rote meg bort i noe sånt igjen.

Så..
                                           Jeg får bare løpe fra Mr. Monster og be ham pelle seg vekk.

En skrue løs

Kan man kalle det feigt..?
Det er produksjonstime, vi er delt inn i grupper for å lage manus til forestillingen. Den store, som vi skal fremføre når vi skal på turnè den 8. februar. Mange ideer, ingen ord. Ting stopper opp, panikken og håpløsheten slår til, og jeg rømmer. Stikker til rommet mitt for å få orden på følelse- og tankesurret. Ordene flyr forbi hverandre, gir uro og angst. Man prøver å fokusere på noe annet, men jo mer man prøver, jo mer henger man seg opp i negativiteten. Kaos.
Jeg har angst for det ukjente. Trenger kontrollen over det meste, og i hvertfall over meg og min egen kropp. Når den kontrollen forsvinner kommer panikken, og når panikken kommer dukker alle negative tanker om kroppen min opp i hodet. Whaaam, så er man i en negativ spiral igjen. Ned, ned, ned(…) Du kjemper, prøver å slå deg ut av det på egen hånd, og om man nå lykkes eller ikke- det er ufattlig slitsomt. Hodet er sliten, kroppen er sliten, og alt kjennes tungt. Det som frister mest er å ligge i sengen sin og sove bort dagen. Flykte.
Etter å ha snakket med både tilsynslærer, mamma, legen i Lillehammer og med tre forskjellige leger i Verdal, desperat etter å få i hvertfall 1 problem ut av verden, så har jeg fått en god dose kloke ord og støtte. Takk for det.
Nå har jeg endelig fått legetime her i Verdal og jeg håper inderlig at de kan gjøre noe med dette utslettet som driver å klø og svi på armene, halsen og midt i ansiktet.. Tankekaosset og fryktelig slitsomme følelser om kroppen må jeg nesten bare godta at jeg sliter med, og sikkert kommer til å ha i en god stund framover. Huden derimot, det går det faktisk an å gjøre noe med, og det letter garantert å bli kvitt dèn type uønskede duppeditter. Når kløen bare blir verre og verre, så bare bygger det seg på, og til slutt kommer man til et punkt der det blir for mye å bære. Jeg håper at noe kan gjøres med det fysiske, så er det psykiske opp til meg selv.
Jeg føler meg av og til som en diger stein for menneskene som står meg nærmest, siden jeg (og kløen) driver meg selv til vanvittig galskap og dermed blir jeg urolig og grinete- noe som er intet hyggelig syn. Av og til kjennes det som om jeg har en skrue løs i hodet, slik jeg holder på og torturerer meg selv med tanker om mat og kropp (Hallo, fireåringer vet hvordan man spiser, hvorfor skal jeg synes det er så umulig da?). Det ville faktisk ikke vært så dumt om man bare kunne skrudd fast skruen i toppen..

Tjohei!

torsdag 6. januar 2011

Travle- men forhåpentligvis gode tider framover

Andre halvdel av året på Bakketun folkehøyskole. Første halvåret er overstått, og selv om jeg har en del fravær så synes jeg at det er bra gjort med tanke på at det begynner å bli en stund siden jeg har klart et halvt eller helt skoleår uten at spiseforstyrrelsen stod i veien..
På en måte har første halvåret gått veldig fort forbi, men på den andre siden så føler jeg at jeg har vært i Verdal mye lengre enn det jeg egentlig har. Vi er cirka halvveis nå, og i dette siste halvåret kommer det til å skje en masse av aktiviteter. Turer, ferier og forestillinger. Vi har såvidt begynt å jobbe med stor-produksjonen og allerede den 8. februar skal vi på turné med prod.gruppa. Vi legger ut ideer nå, lager karakterer og handlinger. Kjempe artig å gjøre. I tillegg så er det jo dramaklassen.

Senest i dag snakket vi om turen til New York, som er den 22. mars! Vi kan bestemme litt selv hvilke forestillinger vi har lyst til å se, og nå fikk vi tid til å google litt. Jeg fant noen forestilling både på- og off-Broadway som frister, så det blir kjempe spennende å se hva det blir til! Utenom det skal vi har vi vinter- og påskeferien, og etter vinterferien skal dramaklassen ha en "praksisuke”. Meningen er at vi finner et teater i nærheten av der vi bor, noe som kanskje blir Kulturhuset Banken i Lillehammer for meg, og der skal vi være bak scenen. Kulisser, sminke, kostymer(…) Om man ser bortifra at jeg har lite lyst å være i Lillehammer igjen, så gleder jeg meg smått. Det blir bra å se hvordan ting foregår bak skjermen og jeg gleder meg til å lære noe nytt.

Januar er generelt en vanskelig måned. Mørkt og kald, og dermed en påkjenning for hodet og kroppen. Jeg er sinnsykt trøtt og sliten når vekkerklokka ringer om morningen og det er såvidt jeg klarer å tvinge meg selv ut av senga, ned til frokosten og så til morgensamlingen. Matlysten er ikke helt tilstede heller, men samtidig kjenner jeg at kroppen vil ha mat. Da snakker jeg ikke om god og sunn mat, men den vil helst stappe seg full med fett og sukker. Opp med blodsukkeret, og skape et enda tjukkere fetlag på kroppen for å holde varmen. Flotters, og spesielt når resten av meg nekter meg slike “godbiter” som sjokolade og pizza. Jeg tror jeg trenger å tenke med fornuften og ignorere kroppens følelser og hodets tanker enn så lenge. Følge matprogrammet jeg hadde på Capio, og så skal det duge fram til jeg klarer å oppfatte kroppens signaler riktig igjen.
Jeg er glad for at det skjer en del ting på skolen nå, slik at jeg kan se litt vekk ifra alle tanker og påkjenninger jeg opplever i det siste. Fokuserer heller på det positive, og derfor er det godt at det skjér positive ting rundt meg. Yes, folkehøyskole tror jeg var et bra valg med tanke på aktiviteter og “få-vekk-fokuset-fra-negativetanker-tenkning”.

Samtidig blir det godt å ha et eget sted som en leilighet til neste år. Skape mitt, slik som jeg selv ønsker å ha det. Bare finne noe som en danseskole, og jobbe med skoleoppgaver over nettet for å fullføre videregående slik at jeg endelig kan oppfylle ønsket om å studere fysioterapi i framtiden.. 
 

onsdag 5. januar 2011

Angstbølgen

Der kom den igjen, der jeg sto i Coop Mega og skulle kjøpe en oppvaskkost og noe som kunne få opp blodsukkeret litt siden jeg hadde spist litt dårlig tidligere denne dagen. Angsten hev seg over meg da jeg gikk til kjøledisken for å finne noe yoghurt(drikke), og det endte med at jeg gikk ut av butikken uten å ha kjøpt noe annet enn kosten. Jeg kan nå hvertfall ta oppvasken på rommet mitt.
Ha ha ha.
Trosset meg gjennom kulden til postkontoret for å poste noen brev (blabla- for pasientreiser, Nordea osv) og så hentet Thore og jeg skieene hans med det samme. Da vi gikk ut igjen så jeg at klokka hadde nærmet seg halv fem, og dermed hadde vi gått glipp av middagen. Hva nå(…)? Jeg sa vi kunne dra å spise pizza noen sted. Gudene vet hvor denne tanken kom ifra når jeg nettopp sto i en supermarked uten å klare å kjøpe så mye som en liten Tine-yoghurt, men det ble slik. Vi delte en stor pizza, altså har jeg spist en halv selv. Og det gikk faktisk OK..
Så kom panikken igjen. For mye mat!
Hjelp, hva har jeg gjort!
ANGST. Jeg angrer..
Kveldsmat klokka åtte. Brød-mat.
Ikke særlig sulten, men går ned til matsalen likevel og smører et par skiver.
Setter meg ned på en stol, bakerst i matsalen, og whoppa, der kommer angsten igjen!

Hei Frøken Angst. Hvordan står det til med deg i dag?
Jeg har det ikke så bra, og derfor ber jeg deg vennligst dra til helevete.
Stikk..
Og kom aldri tilbake til meg!

tirsdag 4. januar 2011

Back @ Bakketun

Da var jeg tilbake på plass, i Verdal. Må si det er utrolig godt å ikke “bo” i en koffert lenger. Pakket ut og vel, hilset på de andre, og sovet i en ordentlig seng (sovesofa i 2.5 uker). Deilig! Jeg våknet en gang i ni-tiden og tok meg en lang dusj. Fikset litt mer på bloggen og gikk ned til frokosten da klokka nærmet seg elleve. Brunsj- litt vanskelig med tanke på at jeg skal klare fire store måltider pluss et mellommåltid, men jeg tror jeg slipper beskymringen om det. Jeg har jo drukket en literkartong med rismelk og spist sjokolade i dag(…)
Vekten viste at jeg har klart å stabilisere på min “idealvekt” igjen, og det er selvfølgelig veldig bra, men det gir meg masse blandede følelser også. Er je for tykk nå? Kan jeg fortsatt gå med min nye genser, den som er litt stram? Jeg kan vel ikke sitte når jeg har på meg dette her, ikke uten å gjemme min fettlag med armene mine. Skuldrene dras opp til ørene, og hele meg er anspent. Dette er bra Anne, nå ser du at du er viljesterk. Ja, ja..

Nyttårsplaner: Få minst mulig fravær. Og hva skjer? Jo, jeg drar til tannlegen under skoletiden, på første skoledag! Men det var nødvendig, det må jeg tilføye. Visdomstannen som i et par år har prøvd å komme gjennom har ikke mye flaks, og nå er tannkjøttet rundt helt betent og vondt. Jeg dro til tannlegen i Lillehammer den 31. men de bare så på, sa at det ikke så noe godt ut, og sa jeg skulle skylle med munnskyll fra apoteket. Flott, men allerede dagen etter var hele kjeven min vondt og siden den dagen hadde jeg gått på ibux og paracet- om jeg ikke hadde gjort det ville smertene vært nokså uutholdelige. Takk og pris for tannlegen i Verdal. Ikke bare slapp jeg å betale noe som helst, men de fjernet en del tannkjøtt (hadde glemt hvor flotte bedøvelser i munnen var- hovent som jeg ble av tre sprøyter!) og jeg fikk pensilin i tillegg. Satser på at det blir bedre nå, selv om jeg fikk beskje om at denne tannen ikke vil komme opp, så jeg må dessverre bli stående på en venteliste om å fjerne den.

Hvordan går det ellers?

Tankemessig går det litt opp og ned. Monsteret i hodet forteller meg at jeg burde kutte ned på matinntaket igjen- nytt år, nye muligheter. Du skjønner. Samtidig har jeg ikke lyst å la tvangshandlinger ødelegge framtiden min, og jeg gjør det stritt motsatte av det hodet sier jeg skal gjøre. Jeg er en sta person, på godt og vondt.
Feitfølelsen varer og gjør det til et helvete inn i meg, men jeg holder ut og prøver så godt jeg kan å ignorere den følelsen. Håper fortsatt på at jeg en dag kan se meg i speilet eller gå forbi et vindu og tenke at “Hei, egentlig ser jeg ganske bra ut. Jeg er fornøyd med kroppen min”. Det er et ønske og en drøm som jeg må holde fast i for å holde motivasjonen oppe- hvis ikke er det lett å falle tilbake til gamle vaner og destruktive handlinger.

I morgen er en vanlig skoledag. Dramatimer som jeg gleder meg til, og “tro og liv”. Ellers så venter jeg en telefon psykologen fra RKSF. Jeg må sende en del post, betale noen regninger, få orden på en del ting, kose meg og huske å slappe av i mellomtiden.

mandag 3. januar 2011

Desember, månedoppsummering

Månedens..
Høydepunkt:
Juleferien, en liten pause fra folkehøyskolen. Siden nedturen gikk litt langt ned, samt at vekten krøyp feil vei, så kom ferien på riktig tid. x kom til Lillehammer tre dager etter jeg kom hjem, så det gjorde at det var ganske alright å være der (tross alle minner).
Nedtur: Følelsene som kom da vekten økte igjen. Maten som hører til hele jul- og nyttårsgreia. Humørsvingninger.
Mat:
“Oliebollen” og cottage cheese, haha.
Film:
Var på kino og så Kongen av Bastøy sammen med x. Ellers har jeg sett Shrek 4 med familie, sesong 1 av Dag, og hele sesong 2 av Bones". Mye film i juleferien altså.
Bok:
Ingen! Ikke giddet, av en eller annen merkelig grunn gikk tiden fra meg mens jeg så 903 minutter med Bones og alt det andre. Dessuten har jeg strikket en god del på “prosjekt skjerf”.
Utfordringer:
Selve julen var en eneste utfordring. Juleball, julemat, juleselskap(…) Dessuten så var det jo opp til meg om jeg skulle “fikse” at jeg hadde gått litt ned i vekt, og det er en utfordring jeg har gjennomført og overstått. Kjennes det riktig? Nei, jeg vet ikke helt..
Måneden var ganske okei sånn ellers. Jeg dro på juleball, spiste julemiddag på skolen med alle andre elever og lærere, og selv om jeg la meg nokså tidlig hver skoledag den siste uken så har jeg fått med meg ganske masse av juleopplegget, så jeg kan være stolt av det hele. Selv om starten av måneden var oppriktig dårlig, så rettet jeg den opp til slutt.

Nå begynner jeg med en ny måned og med optimistiske tanker.
Hei på deg, Januar!

lørdag 1. januar 2011

Hva skjedde i totusenogti?

Ett år men mange skritt til et friskere liv. Ett år hvor jeg har tatt mange viktige avgjørelser. Ett år med mange tårer, mye uro, og et stort smil.
Små skriverier fra hver månede.
Januar: “Ingen hemmeligheter lenger. Overspising og oppkast, midtnatts trening på rommet mitt og trappegåing i sykehuset hver tirsdag og fredag før timen hos psykologen, min egen hemmelige badevekt og vanndrikkinga før veiing hos ernæringsfysiologen, kvitte meg med matpakken og også maten som forsvinner fra kjøkkenet hjemme. Om 2 dager fra nå er det 7 timer siden jeg, mamma, pappa, deres psykolog, min psykolog, min fastlege og ernæringsfysiologen gikk inn på kontoret på bup. Om 2 dager minus 7 timer og 2 minutter er hemmeligheten avslørt. Spiseforstyrrelsen sviktet. Sorry”.
Februar: “Her på Capio er det bare å spise, hvile, sove. Spise, hvile, sove. Egentrening. Det eneste jeg trenger å gjøre. Og gjett hva? Det er noe av det vanskeligste, men mest nødvendige jeg har gjort i livet mitt. Pga pulsen min får jeg ikke lov å gå i trappen, opp til tredje etasjen hvor behandleren min befinner seg, så med samtaler kommer hun til mitt rom. Smertene jeg opplever er nesten uutholdelige og jeg gråter hver dag fordi det er så tøft her”.
Mars: “Hulking, gråting, panikkanfall, hyperventilering, stikking i brystet og en god del dopapir. Dette tok meg en halvtimes tid, og først etter denne halvtimen klarte jeg å slurpe i meg skjeer med tomatsuppe, tygge biter av pannekaken og svelge melken til slutt. Litt over en time igjen til middag. Hele porsjonen. Det er like før jeg knytter hendene sammen og ber til Gud om å få servert salatblader, kokte poteter og hvit fisk uten saus. Enkelt og greit, og ikke fult så skremmende som pasta, ris, saus, kjøtt og fet fisk”.
April: “Nå er det tur som står på programmet. Den herligste og vidunderligste 30 minutter av dagen er i skogen med pasient x og y. Jeg er så glad for at jeg endelig kan gå lengre enn 15 minutter om dagen med personalet”.
Mai: “Jeg tror jeg er glad. Jeg burde det, ettersom jeg har fått 8 verdifulle uker til her på Capio! Uten de nye ukene hadde mandag vært min siste dag, og selv om jeg er kommet til en bmi på 20-21 så har jeg enda en láng vei å gå.Dagene er fortsatt tøffe. Fontex er blitt økt til 60mg i steden for 40mg, ettersom jeg har blitt synlig mer deprimert og irritabelt igjen. Oppkastinga ble brukt for å flykte fra vonde følelser, og selv om jeg har turt å ta en Milkshake i byen som "fika" så har jeg fått tilbake mange flere anorektiske tanker som jeg så absolutt ikke trenger nå! ”.
Juni: “Som du sikkert har skjønt så er jeg hjemme. Home, sweet home. En skulle tro at det kom til å bli herlig å ligge i sin egen seng igjen, se familien igjen, og tanken på å kunne reise til Nederland om et par dager. Vel, senga på Capio er bedre, og jeg slipper alle diskusjoner som foregår her i huset mitt i skauen. I tillegg gruer jeg meg til denne sommerferien. I fjor var kjipt, og det er mange minner der nede”..
Juli: “Det knirker og kraker inn i det mørkeste rommet av hodet mitt. Djevel og Engel er i en evig krangel som handler om nettop meg. Om hva jeg skal spise eller ikke, og om hva jeg burde gjøre eller la være. De mener det absolutt motsatte av virkelig alt, og jeg sitter her med kaoset, uroen og bråket. Bortsett fra det? Vel, jeg klarer meg ganske fint og koser meg i Nederland!”
August: “Jeg trives med livet på folkehøyskolen og det er lenge siden jeg har følt meg så levende. Da jeg var så syk var alt som heter følelser forsvunnet sammen med kiloene og livsgleden. Nå som kiloene er på plass, akk akk, har alt kommet tilbake, på godt og ondt. Jeg føler en oppriktig glede(…)”
September: “Matmessig går det OK. Jeg vet jeg er optimistisk når det kommer til helsemessige ting og tang, og jeg har snublet over en del hindringer. Spising med hundre andre personer er vanskeligere enn jeg trodde eller håpet på. Det trigger spiseforstyrrelsen å se at andre spiser mindre enn deg eller faktisk svært lite. I mine øyne er de fleste av jentene anorektiske og tynne, og jeg føler at jeg selv spiser for mye og er for tykk. Fornuften sier at jeg med all utholdenhet akkurat klarer å spise nok. Kanskje jeg spiser litt mindre nå, men så tar jeg litt mer da, slik at dagsinntaket er sånn som den skal”.
Oktober: MOTIVASJON MOTIVASJON MOTIVASJON. Viktige ord når ting blir litt mørkere. Ellers så hadde jeg en kjempe fin bursdag, deltatt som vakt på FIFF og overlevd et halloween-party”.
November: “En måned med utfordringer. Først og fremst anorektiske tanker som plaget meg igjen etter en periode med fred i toppen. Ellers turen til Budapest, som var en stor prøve for meg når det gjelder å være med folk, annerledes mat og mye aktiviteter. Og så er det så klart den forestillingen som virkelig satt prestasjonsangsten på prøve, og tillitten til meg selv, ikke minst!”
Desember: Fortsatt i en liten ned-periode, men jeg klarer meg nå som x er hjemme hos meg i Lillehammer i hele juleferien. Julen var vanskelig med mye mat, nyttårsaften likeså. Og hvilken gal drar til tannlegen for med en vondt visdomstann på 31. desember?"