søndag 27. februar 2011

Trondheim next?

Jeg tenkte jeg måtte gjøre noe fort, siden søknadsfristen er om to dager, 1. mars. Impuls-søkte på fire videregående skoler i Trondheim, så da satser vi på den byen, da!
Spennende.
Dagen i dag har vært tålelig greit. Slitsomme dager i det siste, så håper det blir litt bedre for hver dag nå fremover. Tenker meg vel tilbake til Bakketun om ikke så lenge, men får snakke om det med behandleren min i morgen. Håper jeg får dra, for jeg er mer enn lei av å være i det gule huset her i Fredrikstad. Denne (maks) 30 minutters turen hver dag pleier å være de mest herlige minutter med frisk luft, og bortsett fra det sitter jeg inne med strikketøy, mat eller et teppe på sofaen eller i senga. Kvalmen har vært i plagsom, og jeg tenker det er noe omgangssyke, men det er de fleste her ikke enig i føler jeg- Er tross alt plaget med en spiseforstyrrelse som slår seg vrang av og til, og kvalmen er psykisk, sant? Bah, det er veldig vanskelig.
I går var pappa på besøk, det var koselig. Vi spiste lunsj på verdensspeilet (en haug marinert kylling med salat og brie på et stort olivenbrød). Strømmen gikk i hele byen, så alt var stille og mørkt. Vi gikk noen runder i Torvbyen, både da strømmen hadde gått og da den kom tilbake, og senere ruslet vi i det våte og kalde snøværet tilbake til kafeen for å drikke Cappuccino. Det var hyggelig å se noen andre enn de jeg ser her hver dag, selv om alle er utrolig hyggelige jenter.
Begynner å lengte noe så veldig etter våren, og kan nesten begynne å grine når jeg står opp om morgenen for å så oppdage at det har snødd noen cm igjen. Brrr. Hvor blir det av grønne trær og sol?

fredag 25. februar 2011

Ingen ting kan bli bedre uten at det først blir verre

Matlysten er lik nul.
Frokost var tøff, lunsjen var verre.
Stoppet opp fulstendig, brukte to timer til å få pastaen til å forsvinne.

Skjønner ikke hva som gjør at det er så vanskelig til tider.
Psykisk, eller rett og slett kroppen som ikke er i form?

Vanskelig å skille mellom hodet og kroppen.
Lukker øynene og håper det fort blir morgen, da kommer pappa på besøk i noen timer. Håper det hjelper med litt andre mennesker rundt meg.
Hvorfor er noe så enkelt, så vanskelig?
Æsj.

mandag 21. februar 2011

Kunsten å kjenne etter.

Kniper øynene igjen, men tårene presser på. Holder igjen pusten, men luften vil ut. Behersker meg med alt jeg kan, men følelsene er for sterke. Jeg blir jaget av alt som er vondt, og jeg prøver og prøver, så godt jeg kan. Rømmer fra tankene og følelsene, men de følger etter meg. De nekter å gi slipp. 
Av og til er det søren meg tøft, dette her. Hele kroppen har bestemt seg for å ikke gjøre noen ting, og jeg er døds sliten. Jeg orker ikke mer. Behandleren min har snakket om et alternativt hjelpemiddel i en uke nå. Noe som kan være til nytte for å hjelpe meg over det verste, men jeg har nektet å ta imot hjelpen, helt til i dag. Sånn her, sånn kan det ikke gå lenger- Slik kan jeg umulig jobbe for å bli frisk, og det er jo det jeg vil.
Sant vell.
Jeg føler meg fanget, forlatt, og jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Skal jeg gråte, eller bli sint? Smile eller være trist. Jeg klarer ikke å sette fingeren på følelsene, de er så mange og ubegripelig sterke. Men nå har jeg bestemt meg.
Fra og med i morgen skal jeg svelge noe.
Håper det hjelper..

lørdag 19. februar 2011

The secret of life, though, is to fall seven times and to get up eight times



"Passion makes a person stop eating, sleeping, working, feeling at peace. A lot of people are frightened because, when it appears, it demolishes all the old things it finds in its path.
No one wants their life thrown into chaos. That is why a lot of people keep that threat under control, and are somehow capable of sustaining a house or a structure that is already rotten. They are the engineers of the superseded.
Other people think exactly the opposite: they surrender themselves without a second thought, hoping to find in passion the solutions to all their problems. They make the other person responsible for their happiness and blame them for their possible unhappiness. They are either euphoric because something marvelous has happened or depressed because something unexpected has just ruined everything.
Keeping passion at bay or surrendering blindly to it - which of these two attitudes is the least destructive? I don't know."
Paulo Coelho

fredag 18. februar 2011

Moody.

Dagene er preget av sterke humørsvingninger, og jeg driver meg selv gal av og til. Første delen av dagen i dag smilte jeg stort, maten kjentes ikke så alt for uoverkommelig, og tiden gikk nå i en passe god tempo. Jeg var en liten tur i byen og kikket på alle de fine og billige bøkene nå som det er Mamuttsalg igjen, og kvart på elleve tok jeg bussen tilbake til det gule huset i Åsebråtveien. Lunsj var helt OK, og så var det samtale med G, min behandler.
Smilet gikk fra :)  til :\ og til :( i underkant av ett sekund. All frustrasjon, sinne, angst og tristhet kom på en gang og tok gleden ifra meg med det samme. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Skulle jeg banne, gråte, løpe, ødelegge noe..? Musklene spente seg og hodet ble ti kilo tyngre.
Fram med et kognitivt skjema. Anne, hva skjedde nå?
Vi snakket om helgen, om hva jeg skulle finne på av “alle” aktiviteter som er mulige å gjennomføre her i huset eller i nærheten. Jeg visste ikke jeg, vel. Kino kanskje, men da må det passe inn i programmet med måltidene, og siden vi spiser så å si hele dagen, så blir det nokså vanskelig å få til. Kulturhuset? Frister ikke. Film i fellesstua, spill, strikking, tegning, skriving(…) Jo, okei, jeg finner helt sikkert på noe!
Hei og hopp, vi snakker om å tenke her, og de eneste tankene som dukker opp i mitt forskrudde hodet er “Dette er ikke noe for meg, det klarer jeg ikke”. Enfin, Anne er dum. Og jammen begynte å gråte også, se så svak jeg er. Se da!
Ved hjelp av kognitiv terapi kommer vi gang på gang fram til at selvbildet mitt ikke er så mye å skryte av, og det er som regel den som gjør alt vanskelig. Både mat, hverdagen og ting generellt. Alt er relatert til hverandre. Når jeg for eksempel søler et glass med vann- noe jeg gjør en del- blir jeg flau, og tanken om at jeg ikke klarer noen ting titter fram. At jeg ikke klarer noe, eller ikke duger, betyr at jeg er dum. Dum betyr at jeg er i veien, og i veien vil si at jeg er for mye. Anne er feit. At jeg føler meg feit gjør det vanskelig for meg å spise, og når jeg ikke spiser føler jeg meg enda mer udugelig. Hva vil jeg fram til? Jo, at når slike tanker først settes i gang, så går det rundt og rundt, og da trenger jeg å stoppe opp, se hva som virkelig er problemet, og gjøre noe med det.
Hørtes kanskje ut som noe enkelt å fikse tankene rundt det å søle vann, men det er faktisk noe veldig, veldig tøft- På tross av at jeg kom fram til en alternativ tanke som lyder så mye som “Dette kan skje alle” og “Oi, da får jeg hente en klut, da”.
Den ene tankevekkeren har gjort resten av dagen ufattelig tung, og da jeg så for meg at denne supperetten vi fikk til middag lignet på oppkast, da begynte vannet å renne over kanten. Det ble for mye, og angsten kom for å ta meg i hånden.
Heldigvis har jeg klart å slippe herr Angst like før kveldsmaten-
Takk til TVen og til kjære S, som er så flink til å masere..
Nå skal jeg prøve å sove- - synes de blå er godt igang med jobben sin.
                                                                                            Zzzzzzzz.

torsdag 17. februar 2011

Det er ingen arr, men et sår som vil heles med tid

Det kom fram noen kloke ord i går, som jeg gjerne vil dele med dere. Muligens det ikke høres like bra formulert ut når det er jeg som skriver det ned, men jeg satser på at dere skjønner poenget.
Det har seg slik at jeg snakket med T om hvor umulig denne kampen kan kjennes ut og om hvor udugelig jeg føler meg for tiden, siden det føles som om spiseforstyrrede tanker aldri vil la meg være i fred. Jeg sa at jeg gang på gang får et slag i ansiktet, jeg snubler over mine egne føtter og i tankekaosset. Såret som jeg trodde hadde helet åpner seg igjen, den blir skrapet opp og begynner å blø. I all frustrasjon sier jeg at jeg nesten begynner å miste troen på at jeg noen gang vil bli frisk- Såret er der for alltid, og jeg kan ignorere smerten, men den vil vise seg uansett hvordan jeg vender og snur på den.
Jeg er på gråten og det er like før tårene renner over, men så sier han noe som framkaller et smil. Anne, du har ingen arr, du vil bli frisk en gang. Du har et sår som heles. Du kan falle og ødelegge skorpen, men for hver gang heles såret igjen, og den blir sterkere og sterkere. Når såret har grodd er området som har vært skadet sterkere enn før du skadet deg. Snart faller skorpen av skrubbsåret som heter Mr.Anoreksi.
Det er sant, det her. Bare man virkelig har troa på at man kan bli frisk og uten anorektiske (eller andre) tanker, så kán man det. Jeg tror at man får til alt, bare man vil nok. Det som ofte gjør kampen veldig vanskelig, er tiden. Et problem du har hatt over lengre tid vil ikke bare plutselig forvinne..
 Enig med meg når jeg mener at våren burde melde seg snart for å gjøre hverdagen litt lettere?
Stå på i dag,
Anne

onsdag 16. februar 2011

Når det er best å ligge under kuledyna hele dagen..

:(

Grådager

Pynter fingrene med rosa neglelakk, så klarer jeg å se noe annet enn bare svart og hvitt.
Jeg føler meg så trist for tiden, og det er veldig frustrerende. Jeg vet egentlig ikke hvor den store og mørke skyen kommer fra, men det er nok noe som følger med denne følelsen av å mislykkes, ikke klare noe som helst. Som om jeg ikke strekker til.
De siste dagene har vært tøffe. Jeg har angst for å slippe tårene til, det er vondt. På ett eller annet tidspunkt i livet mitt har jeg koblet gråting til det å være svak, og svak vil jeg ikke være. Jeg må være tøff, ikke vise mine svakheter og klare meg selv, uten å hele tiden måtte støtte meg på andre mennesker. På dette har jeg feilet- jeg er på Capio igjen, ikke i leiligheten en gang, men i gangen nede. Jeg sitter ved samme bord som personalet under måltidene, og de trenger å fortelle meg at maten ikke er farlig og at jeg skal senke skuldrene. “Anne, sitt i ro med foten og slapp av nå. Maten trenger du
         Jammen, det vet jeg jo!
Etter samtalen i går kunne jeg bare gråte, og det er det jeg misliker så mye. Når jeg en gang hører på mine følelser, slutter tårene aldri å renne.. I dag har jeg ikke latt det skje enda, men jeg føler det er like før det blir en tårevåt eksplosjon igjen. Men først er det lunsj, og jeg har lært å ta følelsene når jeg har spist opp maten, så det ikke går ut over den.
Korte og kjedelige blogginnlegg, I know.

mandag 14. februar 2011

sliten

Det er en sånn dag igjen. Helt fra jeg har stått opp føler jeg meg sliten, og alt går feil. Jeg mister ting gang på gang, søler melk, kaffe og alt som går an å søle. Kan begynne å gråte når som helst og føler meg fullstendig utmattet.
Vekten har gått enda mer opp, samtalen i dag var en grine-time, pulsen har gått amok før og etter alle måltider.
På’n med Vallergan igjen, og jeg krysser fingrene for at jeg klarer å sove rolig i natt.

søndag 13. februar 2011

(Not so) perfect memories

Det er ofte jeg tenker tilbake i tid. Tilbake til denne perioden i livet som av mange blir preget av pubertetsproblemer, meg inkludert. Grine, mase, kjefte, hyle og alt det der- jeg var en av de dramatiske, i mine øyne ofte vanskelig og umulig å ha med å gjøre. Når ble ting så vanskelig? Hvorfor var jeg en av de over gjennomssnittet sinte tenåringer?
Helt fra før jeg hadde fylt ti husker jeg mange kommentarer som “Slutt å mase, ikke spør etter så mye negativ oppmerksomhet” eller “Hva i alle dager er galt med deg da”. Jeg husker hvor innpåsliten og plagsom jeg følte meg, men i etterkant ser jeg at det for det meste har vært resultatet av mye usikkerhet og mobbing. Mulig at jeg ikke en gang visste hvordan man skulle be om eller få positiv oppmerksomhet, og for såvidt jeg ser det trenger unger flest en god porsjon oppmerksomhet for å føle at andre setter pris på seg og for å i det heletatt føle seg tilstede i folkemengden. På tross av sjenanse tror jeg at alle trenger å bli sett og hørt, og når du er så usikker fra før så trenger du i hvertfall bekreftelse om at du duger som person. Det er i allefall min mening. Lille Anne som klengte seg på folk, hoppet på ryggen til familie og kjente, masete og innpåsliten. En kommentar som kom fra en vennine til min beste vennines storesøster har jeg aldri glemt. Jeg tror jeg var rundt sju eller åtte år da vi satt i sofaen og så på Discovery Channel, noe jeg syntes var gørrkjedelig på den tiden. Storejentene snakket om hvor hyper og innpåsliten jeg alltid var, men de hadde lagt merke til at jeg i hvertfall hadde blitt litt roligere enn det jeg var før. Det var nok ikke ment som noe dumt, det var bare en liten setning, men det var alt som skulle til for at jeg fortsatt føler det som kritikk. For hallo liksom. Å være i samme rom som Anne, det er et slit og en plage
Fra alderen fjorten og oppover minnes jeg mange mørke dager hvor jeg ikke hadde lyst til noen ting bortsett fra å grine eller sparke inn en dør, hive et glass i gulvet. Ødelegge rett og slett, om det så skulle være en gjenstand, et annet menneske eller meg selv. Så utrolig mye agressjon og sinne, det husker jeg best fra min tid som fjortis. Det skal ikke mye til og tårene dukker opp i øynene mine igjen, for det var et dyptliggende problem, og det er såre minner fra de kanskje mest håpløse årene. Jeg vil ikke klage på hvor dårlig jeg hadde det, for jeg hadde så absolutt mange fine stunder også, men det som sitter igjen av minner er mye vondt, og det er de vonde minner som sitter som spikret fast i hodet mitt, hjertet ikke minst.
Når jeg leser tilbake i en av mine mange dagbøker fra, si, året 2006, så trenger man ikke å gjøre mer enn å åpne boka for å se hvor mye sinne jeg hadde i meg. Man ser det rett og slett på skrivemåten. Store, sinte bokstaver som ser ut til å ha blitt skrevet ned fortere enn det er mulig å skrive for hånd. Sure og gråtende smilefjes, og banneord jeg senere i tid har satt mørke streker gjennom vises på ca. nittifem prosent av sidene.
På rommet mitt hadde jeg et klesskap som var akkurat stor nok til å sitte inn i. Siden jeg ofte gjemte meg i skapet når jeg var sint eller lei meg, hadde jeg en dag hengt opp en lommelykt på stangen som jeg kunne bytte ut med den øverste planken. Jeg tok med meg tepper, pute og selvfølgelig dagboka, og jeg kunne sitter der lenge. Av og til kjentes ti minutter i skapet som en time, eller to. Jeg følte meg vanskelig, både hjemme og på skolen. For å begynne med denne skoledelen, så kan jeg fortelle at jeg i etterkant virkelig føler med hun som var kontaklæreren min. En gang fikk jeg henne og en annen lærer nesten opp i en krangel fordi den store kjeften min hadde mumlet noe til en vennine. Masse jentedrama, og slettes ikke artig. Det var også en gang at jeg hadde håndarbeid som valgfag, men læreren der syntes jeg var så umotivert og at jeg hadde så dårlig innflytelse på de andre elever. Sannheten var jo at jeg virkelig syntes det var kjedelig, men det var mange andre som hadde samme mening som meg, bare at de klarte å late som de jobbet bra der læreren var tilstede. Jeg hadde det som valgfag uten at det var mitt eget valg, fordi jeg hadde lyst til å ha gym isf, men der var det fult. Greit for meg egentlig, men det er ikke lett å se motivert ut når man ikke bryr seg om å sy og strikke i det heletatt, eller hva? Uansett så ble det mye styr rundt dette, og siden jeg fikk så mye kjeft av alle gadd jeg til slutt ikke å være noe hyggelig heller, så da følte de rett og slett at de måtte bytte meg om til gym, fordi “det gikk ut over elevene”. Sukk, det var ingen god periode på skolen, og i tillegg til mine egne problemer sto jeg hele tiden i midten av en stor krangel mellom to venner i venninegjengen, uten at jeg ville velge noe parti. Jeg prøvde jo selv å unngå å bli uvenn med noen.. Gang på gang kranglet disse jentene, og det er alt for lett å bli stående i midten eller å blande seg i konflikten.
Hjemme var situasjonen absolutt ikke noe bedre. Dag etter dag kranglet jeg med både mamma og en av mine søstre, og all frustrasjon kom ut og gikk helt sikkert ut over alle andre der hjemme. Grunnen til mitt dårlige humør vet jeg nå i etterkant kom fra mobbingen jeg opplevde på skolen og mitt dårlig selvbilde. Jeg sa aldri noe om det hjemme, og det er logisk at det finnes begrensninger for hvor mye man kan bære på over lengre tid. Man trenger å bli sint av og til, og jeg sparte mesteparten til når jeg hadde kommet hjem fra skolen.
På videregående ble det ikke stort bedre der mobbingen gjentok seg nokså rask. Trist egentlig, for i det siste året på ungdomsskolen begynte jeg til slutt endelig å trives og jeg fikk mannet meg litt opp for å åpne munnen også iblandt. Uansett, jeg husker faktisk svært lite fra videregående, siden det var her jeg utviklet en spiseforstyrrelse. Først bare spiseproblemer, men i det andre året ble det verre.
Første året begynte jeg på idrettslinjen, men jeg fant fort ut (etter 5 uker) at jeg ikke trivdes. Pga en del ryggproblemer hadde jeg ikke like mye utholdenhet i gymtimene, og sosialt var all ting bare vanskelig. Jeg følte at de andre så ned på meg og gikk mye alene, var mye syk og hadde mye fravær pga legebesøk og skulking. Nå ser jeg hvorfor jeg var dårlig hele tiden, men der og da koblet jeg det ikke til min uvane av å kaste opp maten etter visse måltider. Jeg kastet opp når jeg ikke turte å dra på skolen, for når jeg var så dårlig at jeg måtte spy, så kunne jeg bli hjemme. Underliggende følelser var at jeg følte meg feit og stygg. Feber hadde jeg jo aldri, så jeg kunne ikke bli hjemme av den grunn. Blodprøver ble tatt hos legen i tillegg til noen andre prøver, men de fant aldri noe spesielt, så jeg kan tenke meg at mine foreldre lurte(..) Jeg gjorde det samme på den tiden.
Verre ble det da jeg i andre klassen begynte på internatskole i Østfold, merkelig nok på dèn ene skolen jeg trivdes veldig, veldig godt. Maten ble min fiende, og kroppen min og jeg spilte hvertfall ikke på lag. Mobbing, det var det heldigvis ikke noe av. Likevel fortsatte jeg å mobbe meg selv, for når du hører at du er stygg og dum ofte nok, så begynner man å tro på det etter en stund. Jeg var overbevist om at folk syntes det var plagsomt å ha meg i nærheten, og usikkerheten gjorde at jeg ble mer og mer isolert, alene på mitt rom med kaloritabeller og trening.
Feit har jeg følt meg siden tiden på ungdomsskolen, og jeg tror at spiseforstyrrelsen siden har brukt årene til å ta alt for stor plass i hodet mitt. Med tanke på hvor mange år den har prøvd å snike seg inn, så er det heller ikke rart at det tar en stund før hele stemmen forsvinner, men jeg føler i hvertfall at jeg er på god vei. Det går i bølger må jeg si, for i det ene sekundet føler jeg meg ganske fornøyd, mens jeg to sekund senere kan føle meg som en elefant. Stor og stygg, og akkurat nå er jeg der.
            Anne er en elefant.          
                    Hilsen spiseforstyrrelsen

lørdag 12. februar 2011

Capio dag 4

Venter egentlig bare på at jeg kan spørre behandleren min på mandag om jeg får gått tur alene igjen. Kjenner jeg begynner å kjede meg litt, og jeg har veldig lyst å ta en tur til Torvbyen for å bare gå litt rundt i Fredrikstad (evt. ta fika ute). Det går ganske greit med maten, selv om jeg blir så kvalm etter de fleste måltider, og jeg hviler masse. Føler meg klar for litt utfordringer igjen. I grunn er det ganske godt å slappe av, men man går litt lei av strikking, tv, lesing og soving i lengden- ikke så rart det heller.

I dag fikk jeg sitte på en tur til byen med M fra personalet. Da vi skulle parkere var det en dame som rygget rett inn i sidespeilet, så det ble en skademelding senere i dag (M var på jobb noen timer lengre enn vanlig). Vi rakk å se litt på de fra barne- og ungdomsteateret da de sang noen sanger og sånt. Bare en liten blikk på hvilket stykke de forbereder nå. Jeg har sett dem opptre en gang før, sist jeg var innlagt, og da var det Pinniccio som gjald. Veldig flinke alle sammen. Etterpå gikk vi en liten tur ved vannet, i sola. Det var veldig godt med litt luft.
Ganske koselig lørdagskveld med god mat (jeg ble bare så ufattelig mett!) og Gran Prix da vi hadde spist opp. Alt i alt helt Okay, denne dagen.

God natt,
 Anne

fredag 11. februar 2011

Spiseforstyrrede VS. oppriktige følelser

Det er kveldsmat igjen, og denne gangen er det variasjon. Glad for at det blir noe annet enn skinke på brødskiva går jeg til bordet hvor jeg oppdager en passe stor skive som er pyntet med et salatblad og det som i mine øyne ser ut som en smørje av egg og noe annet. En vemmelig kvalme oppstår i kroppen min, og etter et par minutter trenger jeg virkelig å gå ut for å puste inn frisk luft. Snakker litt med noen fra personalet, nesten på gråten, og brødskiven blir byttet ut med en vanlig kveldsmat: Knekkebrød med gulost og en skive med skinke. Kjedelig skinke ble uansett bedre enn det andre alternativet. Jeg slipper å brekke meg konstant, og dessuten kan jeg legge meg uten å kjenne på denne ettersmaken jeg pleier å få av å spise egg(…)
Aldri har jeg vært noe fan av denne gule klumpen gjemt under et hvit lag av en slimete konsistens. For å være ærlig har jeg aldri skjønt meg på denne tingen. Hvorfor i alle dager spiser man det som kommer ut av ræva til en høne..? Synet gir meg en ubehagelig og ekkel følelse, selv om det faktisk hender at et vanlig, kokt egg fungerer helt greit som pålegg isf. noe annet fra kjøleskapet. Men når egget blir til en røre eller noe sånt, så kjenner jeg at magen min snur seg der den ligger, og så stopper det bare opp for meg- Jeg sliter med å tygge denne greia, bare for å utelate at jeg svelger det sånn uten videre.
Det jeg egentlig skulle fram til er at det absolutt ikke er lett å vite når en følelse er virkelig eller bare anorektisk når man sliter med en spiseforstyrrelse. Hvordan skal en annen person skjønne at du v i r k e l i g ikke klarer smaken, lukten eller synet av en type mat når det like gjerne kan være at du nekter å spise det fordi du synes det er skummelt eller du ser på maten som noe som er “forbudt”. Jeg ville nemlig reagert akkurat på samme måte om jeg rett og slett hadde fått angst for det ukjente, variasjonen.
Om jeg ikke hadde vært gjennom dette med matprogrammet tidligere, eller om jeg fortsatt hadde hatt meningen om at visse matvarer er farlige, så ville det nok vært best om jeg bare hadde bitt sammen tennene (ikke ta meg for bokstavelig her) og spist maten min. Tingen er at jeg har vært her før, jeg vet at ingen mat er farlig, bare alt er med måte. Uansett, jeg vet at de som jobber her har erfaring, og de er ikke ute etter å gjøre meg feit. De vil nå bare det beste for oss, nemlig at vi skal innse at spisingen er det mest naturlige man gjør og at mat ikke er farlig, men faktisk livsviktig.
Jeg er trygg på at det for min del ikke var en reaksjon som ble utløst av spiseforstyrrelsen denne gangen, så jeg mener det var en riktig beslutning å spise noe annet så jeg slapp å føle meg så dårlig.
- Hva mener du om slike situasjoner?
- Var det riktig beslutning?

torsdag 10. februar 2011

Rosinen

Min andre dag i Capiohuset på Åsebråten, og jeg kjenner meg betydelig mer sliten enn det jeg var klar over. Da jeg kom i går gikk jeg rett inn til lunsjen. Litt forskrekket over hvor feil jeg faktisk har tatt av porsjonene når det kommer til de varme måltidene, og kjempe anspent med skuldra opp til ørene satt jeg og tygget biter av en lefse med kyllingfyll. Klarte det innen den bestemte halvtimen, og tenkte at nå, ja nå er vi i gang igjen.
Bortsett fra å spise og hvile nede i kjelleren mens vi hører på Andries J. Kroese, ligger jeg for det meste og sover i senga under en kuledyne (en dyne med masse baller inn i, type Ikea, bare litt tyngre). Dynen skal hjelpe mot uro, noe jeg virkelig ikke mangler i det siste.
I dag hadde vi ikke noe samtale med behandler, men det var denne såkalte “gruppe”, slik som det pleier å være på torsdager. En av behandlerne har et tema de vil snakke om mens vi pasienter sitter godt gjemt i varme ulltepper på sofaen. Tepper er en must-have i dette regn- og snøværet, brrr. Behandler E snakket om mindfulness, noe jeg i grunn liker ganske godt. Være her og nå, ikke tenke på andre ting en det man får beskjed om å konsentrere seg om- I dag var den “tingen” en rosin. Ja, en slik klissete, svart greie. Vi hadde den mellom pekefinger og tommelen, og skulle se på den i en stund først, senere snu den litt rundt. Det gikk temmelig greit, på tross av at det gjorde meg en smule fnisete fordi det var så merkelig å stirre på noe sånt, men da E sa “Kjenn på konsistensen(..)” så kjente jeg at magen min ikke syntes noe om dette her, og jeg trodde i et sekund at jeg kom til å brekke meg. Sprang ut til rommet mitt, gråt som en unge uten å virkelig skjønne hvorfor en rosin fikk meg på gråten, og til slutt sovnet jeg bare.
Jeg våknet av at det var lunsj. På’n igjen.
Hvis jeg hadde orket kunne jeg ha ramset opp en haug av bokstaver og tall som svever rundt i tankekaosset mitt, men slik er det ikke nå. Jeg er sliten av å spise og av å måtte hvile, og dermed er ikke bloggen først prioritert i dag..

tirsdag 8. februar 2011

Innleggelse igjen

En viss lettelse, en smule angst, og en lykkelig følelse siden jeg er egentlig er nokså heldig.
I morgen tidlig drar jeg til Værnes for å ta flyet sørover til Rygge, på vei ned til Fredrikstad. Innleggelse på Capio har det vært snakk om noen uker, og nå har vi kommet dit at det har blitt realiteten- Anne får plass fra og med onsdag den 9. Februar 2011, altså i morgen. Igjen pakker jeg kofferten og tar med meg alt for mye klær og stæsj slik at jeg så vidt klarer å lukke den. Atter en gang sier jeg ha det bra til Bakketun menneskene, og her er jeg til de i det gule huset, med en anelse skam for at jeg ikke klarte meg selv lengre enn et par måneder på tross av at jeg tok farvell i høst, der jeg sa at jeg skulle takle livet på folkehøyskolen fint på egen hånd. Jeg ville ikke en gang bruke mine to siste uker siden det gikk så bra med meg(…)
Men jeg kjenner at jeg trenger denne innleggelsen. Jeg trenger den her og nå, og derfor er jeg takknemlig for at jeg igjen får denne gode muligheten til å finne tilbake til riktig spor. På tross av at jeg nå spiser fullverdige “capio porsjoner”, så sliter jeg enormt med strevsomme og anorektiske tanker. Monsterstemmen sliter meg ut, og derfor ville det uansett bare vært et spørsmål om tid når jeg skulle falle tilbake igjen, og det kanskje hardere enn sist. Capio kjennes ut som en redning, selv om jeg er livredd for hva som venter meg. Forskjellen med sist jeg kom til Capio er at jeg faktisk vét hva som venter, og dessuten er jeg mye mer oppegående en i fjor februar, da jeg ble innlagt den 22. så jeg slipper å måtte fokusere meg om vektøkning og om å få det fysiske under kontroll. Nå kan vi hvertfall jobbe med tankestrevet fra dag èn, og det er jeg glad for. Jeg vet hvordan maten er, porsjonene og at man må spise innen en halv times tid. Jeg vet at jeg ikke skal plukke ut alle grønnsaker og spise det vanskeligste til slutt. Ikke skal jeg dra skuldrene opp til ørene eller over de, ikke skal jeg prikke i maten og ikke skal jeg konsentrere meg om hvordan de andre sliter med å spise. Egenfokus og gjøre mitt beste, det er det som skal til, og det er det jeg skal.
Er spent på hva behandleren min bestemmer seg for. Skal jeg bo nede, hvile i kjelleren, osv? Eller kan jeg bo oppe, kanskje i trenings-leiligheten? Skal jeg lage mat selv, eller blir det servert? Og hva med aktivitet? Jeg går ut ifra at jeg kan gå og stå hvor jeg vil.. eller?
Spørsmålstegn og nervøsitet er det jeg sitter med nå, og jeg håper inderlig at jeg kan sove i natt (må opp klokka 5!) nå som jeg har så mye uro i kroppen og bråk i hodet.
Også spør jeg bare..
KAN JEG BLI MED TIL NEW YORK!?
                  For turnèen har det ikke blitt noe av, akkurat.
                        Så da, så.

mandag 7. februar 2011

Your existence gives me hope

Håpet finnes alltid i de mørkeste kroker.
Håpet finnes alltid bak stengte dører.
Håpet finnes alltid bak hver tåre.
Et håp som driver vekk de tunge og mørke skyene.
Et håp som gir nytt liv.
Et håp som vekker deg fra søvnen.
Et håp som gir deg verdi.
Et håp som driver vekk frosten i ditt indre landskap.
Et håp som gjør deg levende.
Et håp som gir deg vinger.
Et håp som setter deg fri.
//ukjent.

lørdag 5. februar 2011

Ansten og panikken herjer, og jeg vet til tider ikke hvor jeg skal gjøre av meg. Ei vet jeg hvordan jeg skal få tankene til å forsvinne når jeg er midt opp i en slik situasjon som er fullstendig preget av reddsel og angst.
Angst for å bli tjukkere, panikk fordi jeg har mistet oversikten over hvor mye ost jeg spiste på den ene brødskiven, eller hvor mange brødskiver jeg i det hele tatt har stappet i meg! Strukturen er ikke tilstede og dermed har jeg ingen kontroll, hverken over uønskede tanker eller over maten.
Jeg fortsetter å prøve å forholde meg til matprogrammet til Capio, men når måltidene plutselig ikke er til riktig tid, eller ikke mange nok, så må jeg forandre på mengder, flytte på tider og gjette meg fram til hva som er nok næring for meg. Tro meg, det er ufattelig vanskelig! Det krever mer enn nok å spise etter en plan, men jeg tenker hvertfall at jeg får det til ganske bra når det er som planlagt. Når det kommer til slike dager som i går, i dag og dagen i morgen, så stresser jeg. Tankekjøret rundt mat og kalorier er stor, og frustrasjonen viser seg gjennom banning, tårer og sinne. I går var utdanningsmessen i Trondheim, noe som gjorde at jeg måtte smøre matpakke og være oppfinnsom med tanke på fika, mellommåltiden. Det er tøft å tenke på neste måltid mens man enda spiser det første, og siden jeg er stapp mett etter en stor frokost er faren for å lage mindre lunsj tilstede. Man må tenke med fornuften her, og ikke med spiseforstyrrelsen. Men det er ikke alltid like lett, nei, langt i fra.
Dagen i går fikk jeg overstått. Etter en smule for lite frokost, lunsj og middag klarte jeg å spise mer enn jeg pleier til kveldsmaten. Det gikk overraskende greit i øyeblikket, siden jeg nettopp hadde vært i mye aktivitet, men da jeg hadde gått opp til rommet mitt for å legge meg fikk jeg panikk. Angstanfall av noe slag, og svært uutholdelig der og da. “For hvorfor i alle dager var jeg så svak som spiste så mye når jeg hadde en bra følelse etter selve dagen, fordi nå var det ikke umulig at det ble noe vektredusjon!!”
Lørdager er heller ikke de mest praktiske med tanke på tider og antall spisemomenter. Frokost er sånn cirka det eneste som er som den skal være, mens resten bare er en haug av uvitenhet, tankesurr og håpløshet. Matpakke her, matpakke der(…) Dessuten er det for det meste dårlig mat som risgrøt og pizza. Ingen ting å rope hurra for.
Jeg er lei, sliten og ventende på atter en innleggelse på Capio anoreksisenter i Fredrikstad.
Vil ha hjelp til å komme ut av denne vanskelige nedturen, for det krever mer enn jeg orker å ta det i egne hender.

torsdag 3. februar 2011

Tygg og svelg

Tygge og svelge, hvordan kan en slik vanlig og hverdagslig ting kreve så mye energi og mot? Jeg har ingen riktig svar, og det finnes ingen fasit for hvorfor noen sliter med maten hvert sekund av hver bidige dag i hver eneste uke i måneden, mens det for andre er hverdagens mest selvfølgelige og normale å gjøre-- Spise når de kjenner sult eller lysten på noe godt.
Jeg spiser nå, synes jeg gjør det nokså bra, men samtidig går jeg og irriterer meg over de små “feilene” jeg gjør. Ubevistheten er sterkere enn man tror. Ubevistheten er Anoreksien i meg, spiseforstyrret og sterk. Gang på gang tar jeg meg selv på å gi etter, spise det tynneste knekkebrødet med det sunneste og mest magre pålegget. Ikke misforstå, for jeg har en viss grad av fornuft tilstede, den griper tak i og retter på det jeg kunne gjort bedre i første omgang. Fornuften rydder opp etter meg, når den slippes til gjennom rotet som spiseforstyrrelsen har lagt igjen..
De første dagene på Bakketun er overstått og det har gått helt greit, hverken perfekt eller dårlig. Siden det alltids kunne vært bedre er jeg glad for den henvisningen som har blitt/blir sendt til Capio, slik at jeg i en periode kan få noe ekstra støtte igjen for å finne den riktige stien til et friskt liv uten at noen andre lever gjennom meg. Jeg trenger å høre igjen hvorfor jeg begynte å kjempe mot denne sykdommen, og hvorfor jeg valgte å bli kvitt monsteret. Jeg vil rett og slett leve, og et liv med en streng spiseforstyrrelse spikret fast til meg er ikke det livet jeg vil ha. Jeg trenger å bli vist hvordan jeg holder stemmen på avstand, hvordan jeg skal klare å ikke la den trenge seg inn i hodet mitt og styre meg fra topp til tå.
Uken begynte ikke helt som jeg helst skulle hatt det til, men det var i det minste akseptabelt og gjennomførlig. Jeg kom jo tirsdag ettermiddag, og på onsdag måtte jeg dra til Levanger for en samtale med psykologen. Det krasjet med fika og det ble til at jeg måtte spise den på toget, noe som gir mye stress, og stress er ikke det jeg takler best for å si det mildt. Middagen kom jeg tyve minutter for sent til, og derfor var jeg stresset under dèt måltidet også. Ingen ønsket situasjon, nei. I dag var det time hos hudlegen (utslettet!) og derfor kunne jeg ikke få med meg lunsj på skole. Matpakkelaging til frokost- - som forresten ikke bestod av grøt, så jeg måtte gjette meg fram til hvor mange skiver jeg skulle spise, akkurat som dagen før, og det er knall tøft og vanskelig med tanke på strukturen jeg trenger her og nå. Men uansett, matpakkespising på toget igjen, og ei noe særlig god situasjon i denne perioden hvor jeg sliter med vonde tanker når jeg spiser. Stresset, igjen, men veloverstått i dag.

Det er laget en plan til meg for tiden framover, dvs. de kommende 1-2 uker, om hvordan jeg best mulig vil klare å gå på skole, spise måltidene mine og i det heletatt holde denne formen jeg er i nå slik at jeg i det heletatt skal få lov å være her på Bakketun. Viktigst av alt, synes jeg, er at jeg kommer til å være i såpass bra form den 22. mars at jeg kan få bli med på den utrolige turen til New York - - Den vil jeg IKKE gå glipp av bare fordi jeg har tanker som nekter meg mat og gjør livet vanskelig for meg. Phu, turen skal jeg få med meg!
I dag ble dagen best etter en times søvn da jeg hadde spist en ikke veldig lett middag bestående av fisk flytende i fløte/melk blanding, kokte poteter og frosne grønnsaker. Etter en times tid var jeg uthvilt og oppe på dramarommet med Thore, hvor jeg fikk prøvd ut noen bokseteknikker i nærmere to timer. Viser seg jeg ikke suger like mye til denne sporten som jeg regnet med, og faktisk så er den en herlig og god måte å få klarnet hodet og kvittet deg med frustrasjon og irritasjon på. Svett og sliten, jeg likte det. Jeg likte det sånn over gjennomssnittet godt.
Ellers går dagene bare forbi med mye Bones-titting og sitering, noe jeg tror at jeg aldri kommer til å gå lei av. Bare synd at jeg kun har 7 episoder igjen, og så har jeg sett hele serien!!
I morgen er det utdanningsmesse i Trondheim, så det blir enda en dag uten struktur. Ingen ting å rope hurra for akkurat, men jeg skal nå klare det en dag eller to til.
Natta så lenge, jeg skal se atter en ep. av Bones og håpe at jeg sover bedre enn i går. Ville vært ganske fint om jeg ikke følte meg dødstrøtt om morningen, slik at det eneste som får meg til å stå opp er at jeg har lovt Thore at jeg skulle vekke ham klokka sju. He he he.

tirsdag 1. februar 2011

01. 02. 2011

Nå begynner det å bli en stund siden sist jeg skrev her på bloggen, og for å være ærlig så har jeg fortsatt fint lite å skrive om. Ting er for det meste det samme og det har ikke skjedd så mye som er verdt å skrive om. Jeg har som sagt vært hjemme i Lillehammer i litt under to uker. Kommet godt inn i Capio sitt opplegg når det gjelder maten, så jeg har spist bra den siste tiden og lagt på meg det jeg “kvittet” meg med før jeg måtte reise hjem(..)
Tilbake på Bakketun og ingen overraskelse at det første jeg gjorde var å støvsuge. Så tok jeg meg god til til å pakke ut, ryddet rotet og spiste kveldsmat. Savner allerede å kunne spise en skål grøt til kveld, og må nøye meg med knekkebrød eller brødskiver med kjedelig pålegg, som forresten stort sett går i brunost med syltetøy og makrell i tomat, wehew.
Støvet er altså ikke å finne på rommet mitt nå, men tydeligvis er det ett eller annet i lufta her på skolen som gir meg allergi, for da jeg var hjemme hadde all utslett forsvunnet helt, og nå klør hele kroppen igjen og ansiktet er er nokså rød. Redd for å se meg i speilet i morgen og møte på masse røde, vemmelige flekker- - men jeg får vente å se, det er ingen vits å anta noe før jeg har sovet noen timer. Jeg kan se meg i speilet i morgen, i stedet for å stå opp hele tiden for å se om det har skjedd noe forandringer.
Jeg gleder meg til skoledagen i morgen. Jeg har savnet å ha noe å gjøre. Hjemme kjørte jeg nemlig på med flere sesonger av Bones og sofa lating. Jeg går ut ifra at jeg skal snakke med en eller flere lærere angående tiden framover. Skole- og innleggelsesrelatert. Er spent på hvordan det vil gå de kommende uker. Skal jeg tilbake til Capio en dag? Midlertidig bytte til en annen linje (med tanke på at produksjonsgruppa skal på turnè, og jeg kan ikke være med på den siden jeg trenger å ha mye struktur rundt måltidene og det er lettest å holde meg til planen om måltidene er regelmessige og på samme tidspunkt hver dag)? Jeg trenger mye krefter til å holde meg til matprogrammet nå som jeg ikke er hjemme hos foreldrene mine, og jeg håper virkelig jeg er sterk nok til det- - noe jeg har tro på, men likevel så er det å krysse fingrene for at det ikke blir så alt for tøft.
Kveldens yogaøvelser er gjort, Bones har jeg sett på, og nå tror jeg det ville vært lurt å lukke øynene. Ferdig for i dag, sliten etter en lang togreise, og endelig i en god Bakketun-seng.
God natt og vi blogges snart mer!
Anne