lørdag 26. mars 2011

New York (så langt)


Flyet fra Amsterdan til New York var gigantisk og fin!
Ferry, Staten Island.


Fantastisk vær den første dagen... (nei)
Den kom med både regn, snø, torden, vind osv. Egentlig alt unntat sol.

Metroen til Hostellet, Amsterdam Ave.

Læreren skulle ta oss med til Goggeneheim museum- det ble til shopping
En nysgjerrig ekhorn i Central Park.

En koselig dag 3, med shopping, gratis hair-styling+ produkter og mye mer.

Daniel Radcliffe på en Broadway musical.

Times Square by night, Amazing!!

Tårer på the World Trade Center- museum.


En strålende dag 5.

..og grøt i den norske Sjømannskirka.

MER KOMMER!

Bye, så lenge

torsdag 17. mars 2011

Tema som interesserer?

Det har vært dårlig med blogging for tiden. Først og fremst tror jeg at jeg er litt tom for tanker, eller kanskje de rett og slett ligger så dypt gjemt inn i hodet mitt at jeg ikke riktig får tak i dem. Jeg misliker å blogge innholdsløse innlegg, og selv om bloggen ligger å friste veldig mye hver dag, så ender jeg som regel opp med å trykke på Delete-knappen.
Nå er spørsmålet mitt egentlig hva dére lesere har lyst å lese om. Er det noen tema innenfor det med spiseforstyrrelser, angst, eller psykisk helse generellt som du er interessert i å høre om, sett fra mine øyne og meninger? Jeg er alltid åpen for forslag, og blogger gjerne om noe nyttig.
Får å gi en kort oppsummering av hvordan det faktisk går med meg, både på angst- og matfronten, så kan jeg fortelle at det går ganske greit. Jeg får i meg mat, selv om jeg er litt skeptisk når det gjelder størrelsen på måltidene. Angsten har ikke klart å ta overhånd de siste dagene heller. Jeg kjenner meg en smule urolig, men jeg klarer å håndtere det, tror jeg. Jeg har spist både pannekaker med sukker og pølser i brød, så jeg kan stolt si at jeg har trosset angsten så å si hver dag. Dessverre blir jeg fattig på næringsdrikker, for jeg vet at vekten ikke er helt der den burde være, selv om jeg er fint normalvektig. Det hadde ikke skadet med et par, tre kilo ekstra, og siden jeg ikke presterer å spise meg noe opp i vekt går det i Nutridrinker. Synd at NAV ikke dekker disse utgiftene..
Ellers så er reisefeberen ikke tilstede enda, på tross av at vi reiser til New York om korte fem dager! Jeg tror ikke det går opp for meg hvor vi skal til før vi flyr et sted over NYC i mørket, når vi ser byen lyse opp fra skyene. Det er sprøtt.
Jeg kommer til å kjøpe en ny kameralinse på dag èn, for en eller annen gang må min kjære Nikon D3000 fått et smell, og linsa nekter å fokusere ordentlig. Kjipt, veldig kjipt når man skal til et sted der det er så ufattelig mye å ta bilder av! I går satt jeg og lekte mattegeni- regnet i gode tre kvarter og prøvde å finne ut hvor mange kroner (dollar) jeg kan bruke disse ti dagene i USA. Kom fram til at jeg på tross av linsa kan bli med på noe shopping (å, gledeeee), bare jeg betaler skolen noen uker senere enn jeg burde, hihi. Jeg har i hvertfall satt en max-grense, så at jeg holder litt oversikt over økonomien (jeg er ikke akkurat den mest økonomiske her i verden, men det skader ikke å prøve, sant?). Jeg gleder meg vilt, det er visst. Tipper turen blir fantastisk, og det er ikke dårlig å se 7 forskjellige shows på ti dager, eller hva? New York, here I come!

     

tirsdag 15. mars 2011

14.03.11: Akedag med Scene og produksjon!

I går var en fin skoledag. Vi dro til skihytta for å ake, og jeg har akt til jeg var våt ned til undertøyet. Det var kos, veldig kos og en smule kaldt. Jeg trosset angsten og spiste til og med et par pølser, noe jeg for såvidt aldri kommer til å spise mer, for jeg liker virkelig ikke smaken (like lite som tanke på hvordan pølser fatisk blir laget- Auch). Uansett, dagen var bra. Pølsene fikk ikke ødelegge heller, og det gjør meg stolt. Jeg skulle tatt med min kjære Nikon, men jeg våget ikke å ta den med siden den laget noen rare lyder når jeg zoomet( Les: krrr krrrrrkrr). På www.bakketun.fhs.no ligger det 55 super kule bilder, og jeg prøvde å lagre dem på pcen min, men uten lykke. Du får gå inn og se selv
(bilder- 2010/2011-scene og produksjon, en vinterdag)

Tro meg når jeg sier at jeg var sliten da vi kom tilbake på skolen!

søndag 13. mars 2011

Smile and the world smiles back at you

Fuglene kvitrer, snøen smelter og det drypper av trærne, skoene mine er gjennomvåte der jeg går i små eller større vanndammer på veien, solen varmer ansiktet, mens luften jeg puster inn og ut fortsatt er litt vinter-kald.
Jeg elsker at våren viser seg stadig mer.
Jeg er ferdig med vinteren, kulden og mørket nå.

                                     

fredag 11. mars 2011

Tvil i mørket ikke på det du har sett i lyset

Etter en passe lang reise er jeg tilbake i Verdal. Ankom Bakketun i sjutiden i kveld, og ble møtt av hyggelige kjente fjes til noen elever. Det er godt å få kommentarer som “Velkommen tilbake Anne!” eller “Vi har savnet deg!”. Tankene om at jeg muligens var glemt her på skolen var unødvendig å gå rundt med- Nydelige folk. Jeg har savnet dere

Så nå er det opp til meg selv, etter en innleggelse på cirka fem uker føler jeg meg endelig klar for det igjen. Dagene i det gule huset går så treige, og her flyr timene forbi. Jeg vet hva som blir min oppgave framover nå, både når det gjelder maten og hvile. Måltidene her er ikke så annerledes fra tidene på Capio, og om jeg bare biter sammen tennene og spiser de riktige porsjonene, så skal det gå bra. Hvilen er litt vanskeligere å få til, for jeg har så mye uro i ræva at jeg sjelden klarer å sitte stille- for å ikke snakke om at jeg legger meg ned på senga en halvtime etter hver måltid. Altså ikke noe oppmerksomhetsmeditasjon med denne ny-de-li-ge stemmen til gode gamle Andries Kroese, men jeg får finne på noe som gjør at jeg tillater meg selv å slappe av et par ganger om dagen.
Jeg gleder meg til hva som venter. Om snaue to uker skal vi til New York (!) og jeg har ikke tenkt å la det gå forbi meg på samme måte som jeg gikk glipp av turneen for noen uker siden. Det blir Broadway og mye fantastisk, og jeg får skrape sammen noe penger for å gi min indre shopaholiker litt løse tøyler. He-he.

           Som du skjønner, masse å glede seg til. Men jeg trenger å være streng med meg selv, for jeg vet hvor lett det er å falle tilbake til gamle vaner, selv uten å være klar over det. Akk, jeg dropper å ta smør i dag, det gjør ikke så mye uansett. Jo, alle slike små “det er ikke så farlig” er nettopp det- Farlig. Jeg skal holde meg til det jeg har lært, det jeg har fått påfyll av de siste ukene, for det, og bare det, vil gjøre at både jeg og kroppen min har det bra. Jeg vil ha det bra.
Regelen for å klare meg nå er enkel:
Egenfokus.......

tirsdag 8. mars 2011

Hurra for historie

Da har endelig boka "historie vg3" kommet fram..

Nå kan jeg late som jeg er meget interresert i faget og skoleflink


Åh, glede!

Del 3 (2009)

Klokka er over tolv nå. Jeg vet at jeg egentlig burde spise mine to skiver som jeg har på kostplanen til lunsj. Jeg kjenner etter i skolesekken, og under noen skolebøker oppdager jeg faren. Posen ligger der enda. Jeg kan nesten kjenne kaloriene med hendene mine, selv om de er godt pakket inn i plastikk. Tankene flyr gjennom hodet mitt som en gjeng fluer flyr rundt hesteryggen om sommeren. Om jeg bare hadde vært sterk nok ville jeg ikke en gang vurdert noe annet, gått rett til søppeldunken. Men jeg er svak. Jeg åpner brødposen og studerer en skive med et tykt lagt smør. Her er det alt for mange skiver gulost! Mamma har smurt maten i dag, ser jeg. Brødskiver vil jeg helst at pappa smører, for han tar bare på to osteskiver, ikke tre. Annen mat må mamma gi meg, for pappa tar mer på tallerkenen min enn det som står på kostplanen, derfor må jeg veie og vurdere maten ekstra lenge. Jeg plukker osteskivene av den ene brødskiven, prøver å ta med det meste av smør, og så tygger jeg litt på skorpen. Jeg angrer på sekundet, og spytter det ut i posen igjen. Hvorfor er jeg så dum! Jeg går til rommet ved siden av og kaster lunsjen min i søpla. Da var det gjort. Nå er det ikke farlig lenger, jeg holder magen ren. Jeg puster lettet ut. Så tar jeg med meg sekken min, låner en bok om tynne jenter, og går ned til stasjonen for å ta bussen hjem.
Før jeg går på bussen kjøper jeg meg en flaske Pepsi Max for å få suget etter noe søtt til å forsvinne. Jeg kjenner meg svimmel og skjelven, men det gir meg en berusende følelse. Jeg er ruset på sult, og tenker det må være følelsen en alkoholiker får når den endelig kan smake alkohol etter å ha vært edru i noen timer. Ikke rart at de fortsetter å drikke.
Idet jeg går ut av bussen begynner verden å snu rundt for meg. Jeg setter med ned i den kalde og våte snøen, og venter til jeg klarer å stå oppreist igjen uten å svime av. Jeg hater å være svimmel, det er ubehagelig. Men jeg elsker det også. Svimmelheten kommer når magen er tom, og når magen er tom er jeg så lett som en fjær. Kanskje jeg en gang kommer til å veie lite, jeg også, tenker jeg. Jeg svever videre og går opp veien til huset. Mens jeg går dunker hjertet i hodet ved hvert skritt jeg tar på den bratte, lange bakken. Det kjennes som om jeg aldri kommer fram, men etter ti minutter kaster jeg meg på sengen, og der blir jeg liggende til jeg hører lillesøster rope at det er middag.
Jeg har sovet helt siden jeg kom hjem. Jeg kan ikke spise nå, ikke nå som jeg ikke har tatt situps! Angsten herjer, spiseforstyrrede tanker hyler og sier at jeg blir feit. Tykk som en elefant. Hva nå? Jeg har ikke fått velge poteten selv, og den som har laget mat har sikkert tatt de største potetene de fant, for de unner meg ikke å være pen og tynn. De vil være tynnest selv, og derfor gir de meg den ene svære poteten. Jeg føler meg ensom. Det virker som om hele verden er imot meg. Jeg gråter som om verden skulle gått under, og maser om å få veie maten min slik at jeg kan vært helt sikker på at jeg ikke spiser mer enn kostplanen sier at jeg skal spise. Tenk om jeg hadde fått i meg for mye, det hadde virkelig vært farlig! Vekten her hjemme bommer til de grader. Den er unøyaktig og lett å jukse med. Jeg setter på tallerkenen min, og stiller vekten slik at den står på femti gram, ikke på null. Jeg legger på poteten og viser pappa at jeg har tatt riktig mengde. Han tror på tallet han ser, for vekten lyver ikke. Men jeg vet at jeg lurte ham trill rundt denne gangen. Jeg spiser opp maten min uten å si et ord, og så forsvinner jeg til rommet mitt. De passer på at jeg ikke går på badet, for de stoler ikke på meg heller. De tror jeg trenger doen for å tømme meg.
Under denne tiden jeg har tullet med maten har jeg laget stor plass til anoreksien, mens mennesker rundt meg har prøvd å trenge den opp i et lite hjørne så den kan styre meg minst mulig. De vet ikke at monsteret i hodet har blitt veldig kreativ på grunn av alle begrensninger. Monsteret er ustoppelig, den er sterkere enn hvilken som helst person. Selv den minste matbiten jeg svelger kommer i retur, om jeg får gått på do eller ei. Voksne er så lettlurte, så fantasiløse. Helt uten å anstrenge meg klarer jeg å tømme magesekken. Jeg avskyr meg selv når jeg gjør dette, det er det mest vemmelige en person kan gjøre. Jeg er så ekkel. Men jeg vet at det må til, for her om dagen gjorde jeg det ikke, og da var jeg oppe hele natten for å trene. Jeg skal bli pen, koste hva det koste vil.

Å bekjempe angst

-Hva mener du vi skal jobbe med framover, Anne? I helga skal du tilbake til folkehøyskolen, du må spise og klare deg selv. Hva må du jobbe videre med?
Det er vanskelig å måtte sette fingeren på hva som egentlig er grunnen til at jeg får tilbakefall, eller at hverdagen er for tøff til tider. For hva er det egentlig som holder meg fra å spise da? Hva skjer i hodet og kroppen når jeg går inn i en dårlig periode? Jeg vet faktisk ikke riktig.
Angst er kanskje det mest omfattende ordet for meg. Men hva utløser angsten, og hva kan jeg gjøre for å komme meg ut av det? Er det sosialangst kanskje? Reagerer jeg i sosiale situasjoner, er jeg redd når jeg må prestere? Redd for å være dårligere enn andre, eller for at folk vil le av meg? Eller er det panikkangst? Blir jeg livredd av noe jeg kjenner i kroppen min? Har jeg dødsangst? Lider jeg av en alvorlig sykdom? Jeg vet jeg sliter med begge former for angst, i tillegg til mildere former av andre typer. Hvor skal jeg så begynne å jobbe, hva plager meg mest?
Sosialangsten har fått seg mange positive overraskelser da jeg startet på Bakketun. Jeg har aldri hatt vanskelig for å få venner, men en annen ting er å beholde dem. Vennskap skal komme fra begge sider, og når du låser deg inne på rommet og isolerer deg tar det ikke lang tid før du er alene igjen. Men jeg tenker jeg har klart meg bra i år. Jeg har noen gode venner og en herlig kjæreste, og denne gangen føler jeg ikke at de er blitt lei av meg etter noen uker. Det er bare jeg selv som må bli overbevist om at jeg er en ganske OKEI person. Jeg må begynne å like meg selv snart.

Venner er èn ting. Bekreftelse om at jeg er bra nok som jeg er betyr mer enn noe annet, men likevel er det denne prestasjonsangsten som ikke vil forsvinne. Jeg har kommet så utrolig langt når jeg tenker på hva jeg har klart i år. Jeg har stått på scenen og snakket, ja, til og med uten å tisse i buksa av angst for å dumme meg fullstendig ut. Det er de små, tåpelige ting som virkelig er vanskelig. Å spise når andre ser på kan være en trigger, og det hender jeg unngår situasjonen. Hva om jeg søler, smuler, tygger maten så alle kan høre det? Tanken på å dumme meg ut gjør at det er nettopp det jeg gjør. Jeg svetter og skjelver, noe som fort kan føre til at jeg faktisk mister koppen så at drikke blir sølt ut over hele bordet. Det skjer flere ganger, og jeg vet at det kan skje alle, men hallo liksom! Så ofte som jèg søler.. Folk vil tro at jeg er en skikkelig kløne!
Om jeg ikke er med andre mennesker og likevel blir redd, så vet jeg det kan være panikkangst. Kroppsopplevelser som setter i gang et gigantisk tankekjør om hva som kan feile meg. Det kan hende jeg har støvsuget rommet mitt og så satt meg på senga for å lese en bok, tegne eller bare høre på musikk. Plutselig kjenner du at hjertet dunker fortere enn den pleier, og dermed blir du redd, noe som fører til at den slår enda fortere. Til slutt føles den som om hjertet kommer til å hoppe ut av brystkassa, og du er overbevist om at du enten vil svime av eller dø i nærmeste framtid. Er man først i gang, er det vanskelig å komme seg ut av denne onde sirkelen. Man må bryte med tankemønstre, men se å få gjort det når du er i panikk..
Ja, angst er garantert noe jeg må jobbe med videre. Det er kanskje ikke det eneste som kan forårsake tilbakefall, men det er en start å få gjort noe med dette. Så blir det andre kanskje lettere i samme sleng. Ta en ting om gangen.

mandag 7. mars 2011

Blå mandag

Jeg liker lange togturer, med mindre maten går dårlig. Å se verden kjøre forbi med musikk i ørene, gjemt i en stor genser. For meg står tiden stille i noen timer. Jeg slipper å tenke at jeg må gjøre både det ene og det andre, rett og slett for å skyve vekk uroen og tvangstankene. Jeg må ikke annet enn å sitte stille når jeg tar toget. Togturer kan være avslappende. Terapi.
Vel framme i det gule huset i Fredrikstad. Jeg kom i går kveld.
Man trenger ikke å være her lenge for å skjønne at tiden står ganske stille, her også. Forskjellen er at jeg føler resten av verden lever videre, alle går forbi meg, opplever nye ting. Når jeg føler at tiden står stille på Capio blir jeg ikke annet enn trist. Hvorfor kan jeg ikke bare være? Gå på skolen, være med på aktiviteter osv. Hvorfor klarer andre, men ikke jeg?
Det skal ikke så mye til før du synes synd på deg selv når du kjemper hver dag. Det virker så enkelt for de andre på din alder.
Det er en selvfølge at livet utenfor frister med enn livet man har under innleggelsen. Når jeg sier at jeg kjeder meg, at dagene går forbi uten at det skjer noe som helst. At livet mitt er bortkastet, fordi jeg ikke føler jeg gjør annet enn å vente på neste dag, eller neste uke- da får jeg ofte høre at jeg må leve her og nå, jeg må sette ræva i gir og finne på noe. Vær kreativ, har noen sagt.
Vær kreativ? Få ræva i gir?

Det er flott, det. Men det høres ut som noe jeg kan øve meg på når jeg er i en positiv tilstand. Mennesker skjønner kanskje ikke alltid at det er en kunst å sette i gang med ting når man er deprimert. Jeg tar noe som gjør livet litt lettere, men det betyr ikke at jeg er glad hver dag. Det finnes fortsatt deppedager, hvor alt kan ser mørkt ut. Livet suger.
I dag er det blåmandag. Det er dømmedag, og den startet med veiing.
Mandager er vanskelig i det gule huset.

Det hender at man trenger andre. En som gir deg en klem, har noen gode ord på lager, eller som blunker med øyet for å vise forståelse- Det skal faktisk ikke så forferdelig mye til før en klarer å smile litt igjen. Jeg setter ufattelig mye pris på disse mennesker, de som alltid er der for meg og hjelper meg gjennom slike mindre gode dager.
Jeg vil bare fram til at livet her og nå kan være kjip. Kanskje du ikke har det så veldig bra, du klarer ikke å gjøre det dine venner gjør, og det gjør deg nedstemt. Men hei, det er kanskje vanskelig nå, men det betyr ikke at det vil være sånn for resten av livet ditt. Du jobber jo for å bli bedre, for å ha det bra. Se framover. Opp med humøret. Drøm. Håp. Tro. Din tid kommer.
Min tid kommer.

søndag 6. mars 2011

Del 2

Jeg har bare to timer på skolen i dag. Da dette skoleåret begynte var jeg så langt nede at jeg så vidt hadde klart å fullføre det forrige året hjemmefra, og derfor bestemte jeg sammen med en behandler og foreldrene mine at jeg skulle gå for kun tre skolefag i år. Historie var et av fagene, og i tillegg hadde jeg norsk og matematikk. Jeg ville gjerne overbevise meg selv om at jeg lett skulle klare tyve skoletimer i uken, men det var jammen ikke så lett som jeg hadde håpet. Med sekken slengt på ryggen rusler jeg til bussholdeplassen, men idet jeg venter på bussen kommer jeg på at jeg godt kan gå ned til byen istedenfor. Selv om det er mange minusgrader ute tar jeg veien ned til sentrum, og det med veldig god samvittighet. Hvorfor ta bussen når man like gjerne kan forbrenne noen ekstra kalorier? Jeg er gjennomfrossen men blid, øker tempoet mitt, og enda litt til, slik at jeg begynner å løpe. Det må se ut som om jeg har det travelt, så fort som det går. Folk vil sikkert tro at jeg må rekke bussen hjem. Jeg løper helt ned til biblioteket, og tenker ikke på hva legen har sagt om det å anstrenge seg for mye når hjertet allerede må jobbe som en gal. Det er visst det den gjør, hjertet, når kroppen er underernært.
Ifølge både den ene og den andre er det nettopp underernært og undervektig jeg er, jeg og min kropp. De har mine tall skrevet ned i papirene, regnet ut min BMI, og tenker derfor at de vet alt. Jeg misliker at andre tror de vet noe så personlig om meg og kroppen min. Det er min kropp, ikke deres. Jeg liker heller ikke blodprøvene de tar, for jeg har en mistanke om at de avslører mine teknikker. Jeg slipper ikke unna veietimene hos ernæringsfysiologen og fastlegen, selv om metal platen viser noe annet på det ene stedet enn på det andre. Selv om de vet at det forvirrer meg, og selv om de sier at de er fullstendig klar over at det skaper enda mer angst i det fortvilte hodet mitt. Jeg tror ikke på noe av det de sier, fordi jeg vet at de lyver. De spiller ikke på lag med meg, men de vil ha meg feit, akkurat som alle andre som sier at jeg er fin som jeg er. Jeg vet noe de andre ikke vet. Jeg har hemmeligheter og jeg kan noen triks. Nei, jeg kan mange triks, og dermed tror de at jeg veier mer enn det jeg virkelig gjør. Min egen, og den eneste vekten jeg tror på, er gjemt under sengen min, trygt hjemme på soverommet. Mine virkelige tall er det bare jeg som eier. Jeg er tykk, ja. Men jeg er faktisk ikke så gigantisk som de andre tror at jeg er.
Biblioteket er yndlingsstedet mitt, og jeg er der nesten hver dag. Jeg går opp trappen, bestemmer meg så for å gå ned igjen, og løper opp enda en gang. Jeg vet hvor alle spennende bøker står, og går målrettet til den bakerste bokhyllen på høyre siden. Psykologi. Helse. Jeg tar alt jeg kommer over av bøker om spiseforstyrrelser, depresjon og angst, går så til et lite rom, og skumleser sidene mens jeg tenker at jeg ikke fortjener diagnosen min i det hele tatt. Det står at de med anoreksi ikke innser hvor syk deres kropp og tanker er, men jeg er jo ikke fysisk syk, jeg. Dessuten er jeg klar over hva jeg gjør, og jeg stopper med å gå ned i vekt når jeg ikke er tykk lenger. Ingen fare. Alle bekymrer seg over ingenting. Jeg ler litt av hvor blinde mennesker kan være, og finner fram noen bøker om slanking. Hvordan gå ned mange kilo på kort tid, akkurat det jeg trenger! Jeg har lest så mye i disse bøkene at jeg kan oppskriftene og reglene utenat, og når jeg kommer hjem skriver jeg ned alt jeg husker. Permen som inneholder oppskrifter, kaloritabeller, vektoversikt, treningskjemaer og mye annet, den vokser og vokser for hver dag jeg mister noen gram eller kilo. Jeg føler at jeg har full kontroll, og ingen kan ta den ifra meg.

lørdag 5. mars 2011

Del 1

Frysningene vil ikke forsvinne, ikke en gang en varm dusj gir meg varmen tilbake. Jeg er frossen, fra topp til tå. Enda jeg har slått på varmeovnen da jeg våknet i dag, enda jeg har mange lag med klær og sokker på meg, jeg er iskald. Fingrene mine ser blå, og mine negler er heller ikke noe pent syn. De er misfarget, men jeg klarer ikke å se om det er på grunn av heftig bruk av neglelakk i sterke neon farger, eller om det er enda et resultat av det jeg holder på med. Det verker i setemuskelen min. Stolen jeg sitter på er hard og vond, men jeg blir sittende i samme stilling i time etter time likevel. Jeg gir blaffen i at foten er i krampe, eller at det begynner å danne seg et stort blåmerke på rompa mi. Jeg makter ikke å reise meg, som om en stor hånd dytter meg tilbake når jeg først prøver. Jeg føler meg mørbanket uten at jeg virkelig har slått meg. Jeg har ikke vært i en annen slåsskamp enn den kampen mot meg selv, den jeg har kjempet hver dag i alt for lang tid. Jeg vinner den aldri.
Klokka er bare fem på morgenen, men jeg er klar våken selv om jeg ikke har hatt mer enn et par timers søvn. Jeg skyver fra meg dyna og prøver å komme meg ut av alle tepper som jeg har surret rundt meg før jeg endelig la meg i natt. Det gjør vondt å ligge.
Ritualene starter i det sekundet jeg åpner mine øyne. Opp og stå, jente. På tide med litt styrketrening. Jeg stønner og sukker, men går slavisk gjennom morgenprogrammet jeg en gang selv har skrevet ned. Situps tar jeg til jeg kjenner hjertet dunke i hodet, til smaken av blod setter seg i halsen og til jeg begynner å se svarte flekker danse i hodet mitt. Jeg fortsetter med et par hundre knebøy, helt til mine udugelige og stygge ben ikke klarer å holde meg lenger, noe som resulterer i at jeg faller på gulvet med tårer i øynene etter noen få minutter. Gjennomføre skal jeg uansett. Programmet må følges fra punkt til prikke. Jeg må presse meg selv til det ytterste, for jeg vet at om jeg ikke gjør mitt beste vil hele dagen min bli påvirket. Dessuten må jeg da ta dobbelt med styrkeøvelser i natt, noe jeg ikke har så veldig lyst til. Så jeg reiser meg opp igjen, og tar resten av slitet med lukkede øyne så jeg får det overstått så fort som mulig. Endelig er jeg ferdig, i hvert fall for så lenge det varer. Jeg vet jo også at jeg må ta tohundre situps til etter frokost. Jeg må forbrenne hver minste kalori som finnes i kroppen min, om jeg ikke gjør det vil jeg bli enda feitere.
Frokosten skal være etter kostplanen som en ernæringsfysiolog har skrevet til meg. Jeg har mislikt denne damen fra den første gangen jeg møtte henne sammen med mine foreldre. Av en eller annen grunn minnet hun meg om den slemme kvinnen fra 101 Dalmatiere, hun der Cruella de Vil. Uansett, jeg hverken likte henne eller kostplanen jeg fikk med meg hjem, og hver dag fant jeg på triks for å slippe unna noen kalorier. Denne dagen var det enkelt. Pappa og mamma dro tidlig på jobb, og selv om de hadde smurt noen skiver og knekkebrød til meg, så spiste jeg dem ikke. Tidligere ville jeg prøvd, selv om jeg hadde fjernet det meste av smør og pålegg. Jeg ville pint meg selv med tanker om at jeg kom til å bli tykk, men jeg skulle tygge maten og svelge det. Nå orket jeg bare ikke, så sliten var jeg, at jeg tok det i hånda på vei ned til skolebussen og kastet maten min i den nærmeste busken. Mamma og pappa vil aldri finne ut av det. Jeg sier til meg selv at jeg prøver neste gang, men innerst inne vet jeg at det bare er noe jeg sier for å tilfredsstille meg selv og min dårlige samvittighet. Nå er jeg klar for skole, og jeg går inn i bussen med et smil fra øre til øre. Det er fredelig og stille i hodet mitt.
Når jeg kommer inn i klasserommet blir jeg møtt av trøtte men glade elever som sitter på pulten sin. Noen av dem holder rundt en pose sjokoladeboller eller noe annet som inneholder masse skumle ingredienser. Hvordan en av jentene klarer å spise en sjokoladeplate til frokost skjønner jeg ikke. Mange andre fører en flaske brus eller iskaffe opp til munnen, som om det er den mest naturlige tingen å drikke til frokost. Tanker fyller hodet mitt. “Eier de ikke selvbeherskelse? Ser de ikke at de kommer til å bli feite om de fortsetter å bruke kroppen sin som søppelbøtte hver morgen? Pass kaloriene!” Jeg smiler og sier hei, og litt skeptisk setter jeg meg så på plassen min. På tross av angsten for hva de andre spiser kjenner jeg en viss fornøyelse ved å se kjeven deres åpne og lukke seg. Nå vil jeg bli tynnest av dem alle. Jeg har kontroll.
Timen har startet, og på tross av at magen min lager noen voldsomme lyder, så klarer jeg meg fint til å begynne med. Jeg rekker opp hånden og prøver å svare på et spørsmål historielæreren stiller om hjemmeleksen til i dag. Jeg har gjort ferdig leksene mine den første dagen vi fikk oppgaven, og jeg har sjekket flere ganger om jeg har kommet til riktig svar, noe jeg til slutt var overbevist om at jeg hadde kommet fram til. Hver gang jeg rekker opp hånden min kjenner jeg at jeg krymper sammen i stolen. Jeg vet at når læreren gir meg ordet vil alle øynene være rettet mot meg. Jeg hater å bli sett, men så vil jeg også ha stå karakter i dette faget. Jeg åpner munnen, men skjønner fort at jeg må gjenta svaret, fordi jeg snakket med en så svak stemme at min nesten litt døve lærer ikke hørte hva jeg sa denne gangen heller. Jeg tror ikke jeg klarer å gjøre noen ting riktig, og jeg skulle helst blitt liggende i senga da jeg våknet i dag, for denne dagen, den er dømt til å mislykkes.
Resten av timen går forbi i sneglefart, og selv om jeg sitter helt foran i klasserommet får jeg ikke med meg hva som blir sagt. Jeg skriver ned setningene som blir skrevet på tavla uten å la det gå inn på meg. Jeg er fysisk tilstede, men hodet er et annet sted. Jeg lurer på hva jeg skal gjøre med lunsjen min.

Solstråle

Solen skinner og jeg går tur med en stor, svart Labrador. Det lyser ute i skogen, som enda dekket av et godt lag med hard, isete snø. Varmen av solstrålene gjør at jeg hører det dryppe av alle trærne. Det lukter vår. En herlig blanding av natur og nabohunden som går med nesen i bakken, fordi han lukter andre dyr. Sola varmer kroppen min, og sjelen likeså. Hjertevarme. Jeg føler meg glad i dag.
Men oppe er det mørkt og skummelt. I øverste etasje holder han til, den pitte lille stemmen til et gigantisk monster. Den hvisker små, men likevel så store og mektige ord i mine ører, og jeg prøver med all makt å ignore mine tanker. Frysninger kryper over ryggen og flytter seg så ned til knærne og utover armene.

Det er lunsj tid, jeg er tilbake fra en deilig tur i skogen.
Mat. Jeg må spise. En følelse av et par sterke hender som holder rundt halsen min gjør at lunsjen blir drøyet ut over et par timer, og jeg kjenner det skal farlig lite til før all mat ender opp i søppelsekken.
Forvirring. Hvor ble det av matlysten? Hvor mistet jeg den, og mest av alt, når kommer den tilbake? Vil den egentlig noen gang dukke opp igjen?
Varmen forsvinner når maten blir et tema, og kulden tar over plassen.
Den tidligere glad-følelsen blir erstattet med frustrasjon og tristhet.
I tillegg blir jeg hypokonder deluxe, for jeg tror jo med en gang at jeg har noe skummle sykdommer eller gud vet hva som feiler meg. Samtidig vet jeg jo fra tidligere erfaring hva spiseforstyrrelsen kan gjøre, og manglende matlyst er ikke noe ukjent sånn sett, selv om den hos meg har vært veldig tilstede gjennom alle år, om jeg husker riktig, eller?
Grubler over alle biter, gjennom hele lunsjen.
Maten vokser i munnen, og tallerken blir aldri tom.

To timer senere er oppdraget fullført.
Opp til neste måltid, neste fight.
For et slit               og det når man så gjerne ønsker å bli frisk!

fredag 4. mars 2011

It’s Fika-time!

Fika tid, igjen. Hver dag, samme tid.
Må man, så må man.


Siden jeg bortsett fra å være spiseforstyrret foretrekker sunn mat framfor sukkersøte ting eller meieriprodukter, er fenomenet SMOOTHIE noe fantastisk.
I går gikk jeg for banan og appelsin.
Enkelt og greit, og nammi.

Tenkte å være en smule vågal denne gangen, og stappet uten å tenke en gulrot og en stor skje kanel opp i mengden bestående av moste eplebiter og appelsin. Huh, variasjon jo!
Flatsjj.. På’n med stavmikser’n, siden vi enda ikke har anskaffet oss en blender, men det funker like greit, tror jeg (tross en del søl. Appelsin ble sprutet opp i taket og gulroten satt seg fast, gang på gang).
Sugerrør og kanel er en must-have.
Joda, en vane jeg mer eller mindre utviklet i spiseforstyrrede tider,
men whatsoever. Det er godt og fancy, så da så.

torsdag 3. mars 2011

Skrevet under første innleggelsen på Capio i 2010

 

Veien mot fase én

Jeg har kommet godt inn i min andre uke her på Capio, og jeg kjenner at jeg begynner å komme ordentlig inn i programmet nå.
Jobber som en gal mot monsteret i hodet mitt, og i motsetning til da jeg var hjemme føler jeg meg ikke sånn kjempe liten og helt alene om denne evige kampen. Flere er i en lignende situasjon, og selv om alle er syke på sin egen måte, så har vi forståelse for hverandre- det føler nå hvertfall jeg. Men så klart, en må jobbe for seg selv, fordi det er jèg som er syk og kun jèg som kan forandre tankene mine. Monsteret bor i meg, og ikke i pasient x. Den pasienten har sin egen store monster å kjempe mot.
Første uken har vært tøff. Fra det ene øyeblikket med den vante og dermed litt tryggere maten som er notert på den A4-formende kostplanen min hjemme, har jeg rullet, eller falt inn i et skremmende, variert og stort opplegg. Kostplaner er tabu, for hvilket friskt menneske ville vel vært knyttet til et dumt stykke papir som forteller hva som er lov og forbudt, og når man skal og ikke skal spise? Ikke min familie, ikke mine venner, ikke naboene eller alle andre jeg kjenner. Hvorfor skulle jeg da ikke tørre å gi slipp på den planen? Vel, her mener de kostplaner er unødvendige. All mat derimot er verken farlig eller ulovlig- spis som alle andre. Spis det du får servert. Uten å sortere maten, uten å pirke i det, ikke spre det ut over tallerken, ikke bare spis grønnsakene, ikke ta sånne små biter, fyll hver gaffel, hver skje, fyll din munn.
Jeg begynte med halve porsjoner da jeg kom. En halv time til hver måltid. Jeg brukte heller en hél time. Fase nul. Etter noen dager gikk jeg til en hel frokost porsjon. Frokosten er større enn jeg noen gang har spist på morningen. Gigantisk. Men nødvendig- sier dem her. Frokosten får i gang forbrenningen. Jeg vil vel ha en forbrenning som funker?
Nå er jeg litt mer vant til den store matmengden klokka 8 hver morning, men likevel klarer jeg ikke å spise den under femti minutter. Jobber med saken.
Da helgen kom var uroen uutholdelig. Jeg har mistet tellingen på antall tårer og panikkanfall, men jeg kan love at de har kommet i form av store kjemper, som tok ifra meg alt av kontroll, styrke og motivasjon. Det begynte allerede på fredag. Fika klokka fjorten. Et ikke så alt for stort stykke sjokoladekake, innser jeg i etterkant. Glasur med sukkerpynt i mange farger. Lillesøs ville nok hoppet i taket av glede og nytelse, men jeg måtte kjempe mot tårene som Anoreksimonsteret ga meg. Han ble sint. Veldig, veldig sint, og det gjorde utrolig vondt. Likevel spiste jeg slavisk til siste smule. Monsteret tapte, igjen.
Så kom kvelden, og jeg var dødsliten av min første uke her i huset, så jeg gikk på rommet mitt da klokka hadde passert halv ti med noen få minutter. Flettet håret mitt og skiftet. Jeg satt enda i truse og en t-skjorte da jeg ble angrepet av noen forferdelige kramper i magen. Dén smerten, som jeg ikke kan huske å ha kjent siden tidlige barneskoleår. Jeg måtte virkelig legge meg ned på gulvet, og jeg fikk ikke tak i telefonen for å ringe personalet. Etter en god stund fikk jeg krabbet meg til pysjbuksen og gikk/krøyp til baderommet. Jeg skal spare deg for detaljene, men jeg kan si én ting og det er at det var smertefult og maks ubehagelig.
Lørdagskos. Pizzakveld. Forbudt, forbudt, forbudt.
For det første forbyr monsteret meg å like maten. Om jeg så skál spise må det være ytterst nødvendig. Nytelse og mat får ikke uttales i samme setning. Likevel ble det den lørdagen, og det jeg fikk servert var en stor firkanta vegetarpizza med ketchup på. Situasjon: Mat som er fullstendig forbudt. Reaksjon: Løping til rommet mitt for å flykte fra angsten.
Jeg var feig. Personalet irritert. Dette fikk jeg ikke lov til. Maten er ufarlig. Normale mennesker koser seg på lørdagskvelden. Ja, men jeg føler meg nå ikke direkte normalt. Vel, vel. Jeg gråt en stund og satt meg tilbake på plassen min. Spiste pizzaen, prøvde å kontrollere uroen, og skulle inn i hvilen. Overstått, ferdig.
Hele helgen har jeg hatt den intense uroen med meg. Angsten for å ta for mye plass. Ubehaget av å ha mat i magen. Motivasjonen på bunn- Selv om jeg i det heletatt skulle bli frisk en eller anna dag, så vet jeg ikke hva det skal være godt for. Jeg husker ikke når livet var godt og jeg vil ikke tilbake dit. Jeg vil bli usynlig og forsvinne. Hvorfor skulle jeg spise meg stor og synlig da?
Gårsdagen. Påfyll. Jeg har nå gått fra en halv middags porsjon til en hel. Det gjenstår bare lunsjen til jeg er opp i full matprogram. Fase 1. Starten av det skumle. Reparering av kroppen, sier behandlerne og personalet i dette gule huset i Fredrikstad.
En full middag betyr masse, masse mat. Se for deg en godt voksen kar, verken for tynn eller tykk. Nei, heller ordentlig slank. Jeg tar pappaen min som eksempel. Han forsyner seg to ganger når vi spiser middag. Si det står ris, laks, salat og fiskesaus på menyen. Han hadde fylt to slik suppeskjeer vettu. 2 fulle skjeer med ris. Det er masse- noe som fyller en halv, stor middagstallerken. I tillegg kommer det 1,5 laksefilet med en god del fiskesaus og en liten haug salat med agurk. Dette var det jeg spiste. En hel Capio-porsjon. Skremmende, voldsom men nødvendig.
I går hadde jeg en litt bedre dag, på tross av den uvant store mengden med mat. Jeg slapp for en gang å ligge i kjelleretasjen med de andre jenter og cd-spilleren med SOAL-cden som forteller hvordan man mediterer og avslapper. Oppmerksomhetstrening, blir det kalt. Andries Kroese, jeg blir aldri vant til det og gråter meg gjennom halvtimen.
Jeg fikk ligge i fellesstua med en vakker dame fra personalet som tok tak i føttene mine og begynte å varme dem mens hun snakket om alt mulig rart, slik at tankene mine gikk langsomt bort fra alt det skumle. Herlig menneske. Jeg fant roen til slutt. Takk!
I dag begynte forholdsvis greit. Våknet noen minutter før sju uten hjelp av vekkerklokka og tok meg en varm dusj før jeg ble hentet av personal x for å ta puls, temperatur og blodtrykk. Følte meg ganske avslappet i en liten time, og frokosten gikk så bra som det kan gå for meg akkurat nå, selv om jeg brukte 20 minutter mer enn den egentlige tiden vi har lov å bruke på et måltid. Hva jeg gjorde etter frokosten, som består av en porsjon grøt med syltetøy, 1 brødskive med skinke og et knekkebrød met hvitost, har forsvunnet fra hukommelsen, men det er som så. Jeg hadde hvertfall en samtale med min behandler en gang mellom frokost og lunsj.
Lunsj, ja. Den klarer jeg bare ikke å venne meg til. Ikke til de norske matvaner heller. Tomatsuppe, melk og pannekaker- hvem klarer vel å fordøye dèt uten å bli kvalm? Jeg forstår det virkelig ikke. Min lunsj er fortsatt (fram til fredag) en halv porsjon, noe som vil si at jeg fikk en halv pannekake med blåbærsyltetøy og sukker på, ½ glass lett melk og en halv skål tomatsuppe med nokså mye makaroni opp i. Angsten kom da jeg luktet denne vemmelige kombinasjonen mens jeg ventet i fellesstuen. Vi må vente der femten minutter før hver måltid, slik at vi kan forberede oss litt psykisk.
Hulking, gråting, panikkanfall, hyperventilering, stikking i brystet og en god del dopapir. Dette tok meg en halvtimes tid, og først etter denne halvtimen klarte jeg å slurpe i meg skjeer med tomatsuppe, tygge biter av pannekaken og svelge melken til slutt. Det var virkelig vanskelig- Prøv å spise noe sånt når du nesten ikke får pusten! Når du puster høyt oppe i halsen og ikke slipper ned noe oksygen til i magen. Jeg var redd tomatsuppen holdt på å kvele meg, men se her: Jeg lever enda.
Jeg får prøve en ny medisin fra og med i dag- noe beroligende. Ingen skumle greier, men noe som egentlig er en slags allergitabletter som har en beroligende bivirkning. Jeg tok de første tabletter ved lunsjen og jeg klarte faktisk å bli rolig ganske fort etter jeg hadde lagt meg under kuledyna på rommet mitt. Kanskje medisinen hjelper, og er det noe jeg kan fortsette med i en periode? Glede!
Litt over en time igjen til middag. Hele porsjonen. Det er like før jeg knytter hendene sammen og ber til Gud om å få servert salatblader, kokte poteter og hvit fisk uten saus. Enkelt og greit, og ikke fult så skremmende som pasta, ris, saus, kjøtt og fet fisk. Det blir nok av slike skumle måltider, og jeg kjenner på meg at jeg ikke er langt unna å ha brukt opp alle mine krefter på å spise lunsjen. Ja da, det går an å drømme og håpe- Gjør det ikke?
På fredag er jeg oppe i fult matprogram. En hel lunsj. Mat. Masse, masse mat.
Dette er vondt.. og så har jeg ikke en gang kommet til det neste som venter meg: Vektøkning med næringsdrikker. Skrik.

"Save You" | Matthew Perryman Jones | OFFICIAL MUSIC VIDEO [HD]



Som jeg lengter etter sommeren..

...

onsdag 2. mars 2011

Dag 2, permisjon

Kjenner jeg kjeder livet av meg i dag, noe som betyr at jeg er på bedringsvei. Er ikke like kvalm som jeg har vært den siste perioden, og føler at jeg har mer energi enn for noen dager siden der jeg bare ville sove bort dagen.
Jeg har faktisk vært på Strandtorget med mamma i noen timer for å finne henne noen klær og stæsj. Godt å komme seg litt ut i blandt, selv om formen ikke er helt på topp enda. Humøret er på min side i dag, og jeg føler meg ganske okei psykisk også. Jeg tror at Zoloften har bra effekt på meg, heldigvis! Har egentlig ikke kjent så mye angst i de siste dagene, og jeg kan love dere, det er utrolig deilig! Angsten har virkelig vært i veien for alt mulig, og om det kan holde seg slik som nå, så slipper jeg å bruke kreftene på panikkanfall og lignende. Isf kan jeg bruke energien på det positive i livet, og til å jobbe kognitivt mot spiseforstyrrelsen. Det ville vært godt å kunne jobbe ordentlig med den delen når jeg er tilbake på Capio (mest sannsynlig reiser jeg nedover på søndag), bedre enn å bruke timen på å roe meg ned for å så si at jeg ikke har konsentrasjon lenger til å snakke om noe som helst annet.
Mens jeg er hjemme klarer jeg å holde meg noenlunde opptatt med bloggredigering, siden jeg er dessverre en av dem som aldri er fornøyd med hvordan bloggen ser ut. Jeg gjør om all ting en smule for ofte. Vi får nå se hvor lenge jeg holder meg til headeren jeg valgte i dag for eksempel.. Ganske greit at jeg får tid og overskudd til sånne uviktige saker som dette, for det gir meg ekstra motivasjon til å få orden på livet mitt snarest mulig, slik at jeg kan nyttiggjøre meg selv igjen. Tro det eller ei, men jeg gleder meg til å gå på skole til høst, for akkurat nå kjennes det som om tiden står stille. Alle dager er nokså like, og det kjeder en slik rastløs person som meg noe så sinnsykt i lengden.
Jeg kan jo lese en bok, strikke ferdig teppet, rydde rommet eller finne en annen farge jeg kan ha på neglene.. Det er nok å finne på, men jeg orker ærligtalt ikke å reise meg. Tror jeg begynner å bli LAT,
               hjelp!
Fra og med i morgen skal jeg forresten begynne å spise hele porsjoner igjen til lunsj, siden kvalmen er ikke så voldsom lenger. Næringsdrikker har vært praktiske og mye enklere enn mat, men jeg kan ikke venne meg så mye til dem at jeg etterhvert ikke klarer vanlig mat lenger (Har gått noen dager på halve porsjoner til lunsj og middag + en næringsdrikk som dekker den andre halvparten, slik at vi unngår vektnedgang igjen. Fika har jeg også erstattet med Fresubin).

Namm, namm..

tirsdag 1. mars 2011

Månedsoppsumering- februar 2011

Humør:
Ustabil, rett og slett. Kunne gå fra uhyre glad til deprimert og sengeliggende. Begynt på nye anti depressiva mot angsten, og håper jeg får nytte av det.
Opptur/nedtur: Bra-ting var at jeg bestemte meg for å søke på siste skoleåret på videregående i Trondheim, så det er framgang i den saken! Så har jeg fått inn frikortet, så nå ser det noen lunde bedre ut økonomisk også(..) Mye styr med NAV i forbindelse med neste år. Ellers er det utfordringer her, utfordringer der. Den store nedturen er først og fremst pga Monsteret som ville styre meg i alle retninger, og senere pga kvalme og vondt i magen- Influensa tipper jeg. Ingen matlyst, og både kalori- og oppkastfobi. Gikk også glipp av mye på skolen. Fikk til min største frustrasjon ikke vært med på turneen, og kan til tider virkelig være sint på meg selv at jeg lot det gå så langt.
Film:Ikke sett så mye. Har for det meste begynt å se på Frustrerte Fruer igjen, og litt på andre småting som er på Tven for tiden.
Bøker:Leser fortsatt Filledukke, og har kjøpt Til mine døtre som jeg håper å få lest snart.
Måneden har for det meste vært preget av innleggelsen og det å bli frisk. Blitt liggende mye i senga de første ukene for å få igjen energien som var gått tapt, og har fått tiden til å gå med strikkeprosjektet “teppe”, lesing og noen turer i byen. Synes det har vært en vente-på-bedre-tider månede, og skulle ønske jeg kunne brukt den til noe annet enn å vente, men helsen er først prioritert. Vinterdepresjonen henger litt igjen også, men det virker som det blir lysere tider snart- Venter spent på vår og sol!!
MARS:Ser fram til: New York, New York!! Reiser den 22. mars med alle produksjonslinjer på Bakketun, og gleder meg sinnsykt mye.
Mål:
Bli frisk, fysisk, slik at jeg kan få jobbet med det psykiske igjen. Klare å holde meg til matprogrammet fra Capio, slik at jeg ikke går ned i vekt igjen og at jeg hvertfall ikke risikerer å ikke få lov til å bli med til New York!
Utfordringer:New York, igjen. Og maten.. Ikke minst må jeg unngå å la “tallet” holde meg fra å akseptere meg selv som jeg er, slik at jeg ikke roter meg opp i spiseforstyrrede handlinger og tanker.

Permisjon

Etter en samtale med behandleren min på Capio, bestemte jeg meg for å pakke baggen og stikke hjem til Lillehammer for noen dager. Permisjon, til jeg føler meg i bedre form. Med konstant kvalme og dårlig mage er det ikke lett å jobbe med det jeg egentlig burde konsentrere meg om, nemlig spiseforstyrrelsen som for noen uker hadde store planer om å styre meg i feil retning igjen. Så nå tar jeg en pause hjemme hos mine foreldre, og reiser tilbake til Åsebråten når jeg føler meg i slag til det.
Den siste perioden med innleggelse har ikke vært lett, og heller ikke spesielt hyggelig. Selv om det mest sannsynlig bare er denne dårlige selvfølelsen min, så har jeg bare følt meg i veien og for mye, og alt som ble sagt kjentes som kritikk. Når jeg føler meg fysisk syk, og får høre at det er tankene som gjør det, så er ikke det noe god følelse, og jeg følte meg tråkket på. Jeg trengte å komme meg litt vekk, rett og slett, og så får jeg komme tilbake når kvalmen er forsvunnet og jeg tåler å høre slike kommentarer igjen- for det er ikke gøy å ikke bli trodd på, spesielt ikke i en sånn situasjon.
Samtidig kommer det egentlig noe godt ut av oppholdet hjemme. Foreldrene mine er på jobb nå, og jeg skal klare både frokosten, lunsjen og mellommåltidet alene. Det er en god stund siden jeg har klart det, og dermed en fin utfordring med tanke på at jeg etterhvert skal tilbake til Bakketun. Dessuten er det turen til New York om noen uker, og om jeg ikke hadde fått øvd meg på å spise alene innen den tid, så ville det blitt en utrolig stor utfordring der og da. Se på det fra den lyse siden(…)
Frokosten er spist, ute er det bare hvitt å se, og siden jeg ikke får noe fyr i peisen ser det like kaldt ut her inne. Tenker egentlig at jeg bare skal ta katten som forbilde og legge meg under dyna igjen, jeg.