onsdag 27. april 2011

Endelig blogging

Hei til mine kjære lesere som fortsetter å se etter oppdateringer, selv om jeg ikke har vært noe særlig aktiv på bloggen for tiden! Det er motiverende å få meldinger når jeg ikke en gang skriver noe her inne, virkelig. Jeg savner blogging. Det har tross alt gjennom mange år vært en kjempe deilig måte å få ut tanker og følelser på, en lettelse når jeg enten sitter med vonde følelser eller gode. En type dagbok, men uten det hemmelige og dessuten mye lettere. Si nå selv, når fikk du sist svar fra dagboken din når du stilte et livsviktig spørsmål? Her er det både støttende, beroligende ord, og ord som åpner mine øyne for den blinde Anoreksien og Herr. Angst.
Jeg har vært i Nederland. En super deilig og fantastisk påskeferie hos familie, i et flat land som igjennom hele ferien hadde en varm sol som har gitt meg en brun farge på armene og i ansiktet. Jeg har kost meg masse. Sett familien til pappa igjen på den tradisjonele familiehelgen, etter å ikke ha sett noen av dem på litt under to år. Galskap er ikke alltid noe negativt, og jeg er veldig glad i min store, kjære familie.
Husker du at jeg dro til tannlegen før jeg dro på ferie? Visdomstannen ble fjernet. At den var betent, og hele venstre delen av ansiktet hovnet opp, og hvordan jeg ikke kunne spise fast føde, måtte gå på smertestillende og gå med isposer? Det var vondt.
                                                             
Da jeg kom i Nederland ble det ikke bedre heller. Det ble faktisk verre, mye verre, og jeg dro til tannlegen i Arnhem fordi smertene ikke var til å holde ut, og ansiktet mitt var ei noe pent syn. Tannlegen trengte ikke å se lenge, og sendte meg videre til kjevekirurgen i sykehuset. Så sagt, så gjort. De opererte meg fra innsiden av munnen, klarte å suge mye dritt ut av betennelsen, og den store absessen ble noe mindre, litt bedre. Munnen kunne ikke bedøves helt, det fortalte legen meg før hun satt igang, og jeg fikk vite det! Herre min hatt, så mye smerte!! Jeg kryperte i tannlegestolen.
Dagen etter, da vi dro videre til mamma sin familie i Enschede, ble smertene uutholdelige igjen, verre enn de hadde vært før. På den tiden så det ut til å være et spørsmål om tid når greia i ansiktet skulle sprenge, så svær var den, at den glinset. Auch. Tilbake til sykehuset, til kirurgen. Vi dro hjemme ifra rundt halv sju om kvelden og kom tilbake halv to på natten. En lang og smertefull kveld var det, og alt i sykehuset gikk i snegle-tempo(…) Flere smertestillende, lite til hjelp, via en sprøyte i rompa.

Deilig, ja. Kirurgen satt mest sannsynlig hjemme i godstolen med en øll og fotball på TVen (søndags kveld), for når han endelig kom var han i et forferdelig humør. Sur og grinete, ingen forståelse for min situasjon. Jeg som sliter med angst fikk fullstendig panikk, hyperventilerte og var helt fjern. Enda en sprøyte, noe beroligende denne gangen, for legen begynte å gå fram og tilbake med skumle ting som skulle kutte meg opp fra utsiden av ansiktet. Okei, så jeg får alt til å høre super dramatisk ut, men for min del var det akkurat dèt det var. Jeg var livredd, og smertene er ikke noe overdrivelse heller. Jeg har ikke hatt så vondt før etter de trakk visdomstannen her i Verdal. “Et enkelt ingrep, med en uønsket men normal reaksjon” det var det de kalte det.
På sykehuset satt de inn et dren, slik at de kunne skylle det hver dag. Så dagene framover ble det gjort, vondt, men det har hjulpet. Nå er det nesten helt bra igjen, ansiktet, men siden det fortsatt er en liten kul igjen (som sannsynligvis bare er såret), må jeg tilbake til tannlegen i Verdal i morgen. Kontrole. Forhåpentligvis for siste gang.

På tross av all sykehus og tannlege-besøk har jeg hatt det fint i Nederland. Været kunne ikke vært bedre, og jeg har slappet av og syklet mye.


Så har vi maten og sykdommen da.
Uten å fokusere for mye på det syke må jeg nevne at vekten har gått ned en god del pga all absess-stress, og det er kjempe vanskelig å snu det. Jeg spiser igjen, men vekten går ikke opp kiloene jeg har mistet. Det er bra jeg skal til psykologen på tirsdag, for denne matlista hun snakket om kan jeg trenge. Litt sikkerhet ville vært OK nå.
Tre uker igjen, og da vinker jeg farvell til Bakketun.
Jeg gleder meg til sommerferien.

Overstått, super påskeferie

Jeg er tilbake fra Nederland, fra en fantastisk ferie hvor mye har skjedd. På godt og vondt. Skal begynne blogginga litt senere i dag. Det er mye å fortelle.

Blogges!

torsdag 14. april 2011

Klumpen

Det var èn stor klump, men nå har det spredd seg ut over hele venstre side. Fra tinningen til halsen. Så hva har skjedd? Jo, jeg dro til tannlegen på tirsdag og der tok de ut nedre visdomstannen. Auch. Det gikk fint og fort å operere den ut, uten smerte eller noe. Visdomstenner er jo kjent for sin smerte og ditten og datten, men siden jeg hadde en tann som var enkel å fjerne trodde tannlegen aldri at jeg skulle få så mye vondt og bli så hovent som jeg har blitt. Greia er at de tror jeg reagerer så voldsomt pga spiseforstyrrelsen. Den har rett og slett tatt tak i immunforsvaret mitt og ødelagt den til de grader. Derfor mitt hovne ansikt. Takker, kjære Mr. Monster! 5 dager før de tok den vonde tingen begynte jeg på en pensilin kur, de var betent for jeg-husker-ikke-hvor-ofte-den-har-vært-det, og etter mitt tredje tannlegebesøk i går (vært der 3 dager på rad, ja) fikk jeg en ny kur. I tillegg har jeg fått ekstra smertestillende og jeg lever på vann, næringsdrikker, yoghurt og isposer. I dag drar jeg og x til Nederland, og jeg håper virkelig at reisen går bra. Hver natt har jeg våknet opp av sterke smerter i 2, halv tre tiden, så det sier jo at når smertestillende har sluttet å virke så har jeg så vondt å jeg ikke klarer annet enn å grine.
Andre festlige ting: Vekten har blitt tydlig lavere, så nå blir det et slit igjen på denne fronten også.
Flott, dagens klageinnlegg, men jeg ville bare oppdatere dere om situasjonen. Derfor lite blogging, og i dagene framover er jeg jo borte, så da blir det ikke noe blogginnlegg heller tipper jeg. Dessverre.

torsdag 7. april 2011

Bare Anne

Igjen, dårlig med blogging for tiden. Min forfatterånd forlater meg til tider, spesielt når jeg ikke er sikker på hvordan jeg har det. Tingen er at jeg tror jeg har det ganske bra, faktisk veldig fint. Og jeg har det sikkert fint, men jeg har mine perioder. Jeg kjenner jeg har stunder hvor jeg er konge til å skyve vekk følelser, nekte for dem, og oppføre meg som om jeg er frisk, for fulle hundre prosent. Ingen frøken Anorexia, ingen Mr. Angst, bare meg. Bare Anne.
Jeg vil være Anne, hverken mer eller mindre. Men hvem er det da? Hvem er jeg, uten angst og spiseforstyrrelse? Duger jeg til noe som helst, eller er det eneste jeg er flink til å isolere meg, ha kvalitetstid med mine to skygger? Jeg har en periode hvor jeg blir etterfulgt av en uvitenhet. Jeg vet hva jeg vil, nemlig bli frisk, leve et normalt liv. Men hvordan er det å slippe kontrollen helt, og ikke minst, kommer jeg til å klare å gi fullstendig slipp på det jeg har holdt så godt fast i over lengre tid? Stålkontroll, det som lenge har vært det viktigste i livet mitt.
Kontrollen gav meg trygghet. En falsk trygghet, men likevel, sikker og visst.
Anne, for å bli helt frisk trenger du å gi slipp på denne siste delen også, ikke halvveis, men fullstendig. Du kan ikke bare ha litt igjen av spiseforstyrrede vaner og likevel være frisk. Så lenge du klamrer deg til visse uvaner klarer du aldri helt å slippe sunne tanker til”.
-Psykologens ord
Hvordan?
Jeg klarer meg fint, gjør jeg ikke? Jeg spiser, om det så er med eller uten dårlig samvittighet. Jeg overtrener ikke, om jeg nå har tvangstanker eller ei. Jeg har trangen til å stå på vekten minst to ganger om dagen, vekten går ikke ned av den grunn(…)
Unnskyldninger. Jeg tenker ikke spiseforstyrret, MEN….
- Jeg må bare ned en liten kilo
- Jeg kan hvertfall ikke legge på meg noen gram
- Jeg burde ikke spist det, og ikke det heller. Egentlig
- Jeg burde egentlig begynne å ta noen mageøvelser igjen
- Har jeg ikke gått over 2000 kalorier nå?
- Har magen vokst den siste timen?
- Har jeg fått mer å ta i på armen?
Tanker, tosidige.
Jeg lar dem ikke styre meg. Jeg spiser nok, holder vekten stabilt på nedre grensen, prøver alt jeg kan for å ikke gå under ** kilo siden jeg godt kunne veid 3 kilo mer- spør du mine behandlere. Jeg føler meg ganske OK med hvordan kroppen min er, ikke tynn, ikke tykk. Jeg vet jeg kan spise, jeg vet jeg ikke har noen grunn for beskymring når det gjelder hva jeg putter i munnen min. Men, underbevisstheten er ikke alltid like underbevisst lenger, den kommer til overflaten og gir meg et valg.
Friske tanker vs. syke tanker.
Jeg fortsetter å velge det første, jeg velger å være Anne.
Bare Anne.