fredag 27. mai 2011

Motivasjon i hverdagen

Tenker motivasjon er et tema som er aktuellt for mange, ikke bare de som sliter med en spiseforstyrrelse. Om det så gjelder å motivere seg selv for å sette i gang med oppvasken, eller om det gjelder større ting som å bli kvitt kalorifobien. Motivasjon er nøkkelen til all ting i hverdagen.
Min behandler her gav meg en oppgave som jeg skulle ta med til samtalen i dag (den aller siste samtalen på Capio folkens!). Hjemmeleksen gikk ut på å skrive ned fordeler og ulemper ved å være frisk og syk. Litt mer konkret- ved å ligge i grenseland, balansere på den laveste normalvekten. Jeg tenkte jeg skulle vise dere hvordan min liste så ut, selv om jeg kunne ramset opp nokså mange flere ord om jeg hadde tatt meg tid til det.
Fordeler i grenseland:- Det gir meg en følelse av å være sterk
- Indre ro
- Jeg kan være tynn
- Jeg føler at jeg har kontroll
- (Vanskelige) følelser forsvinner med kiloene
- Jeg er nesten undervektig, noe jeg elsker å være. Risiko-rusen
- Jeg føler meg verken mett eller sulten
- Jeg kan spise det jeg liker, men trenger ikke å spise giga-porsjoner

Ulemper ved å holde fast i det syke:- Anorektiske tanker settes i gang ved lav vekt
- Næringdrikker dukker opp på matprogrammet, om og om igjen
- Innleggelse kan bli nødvendig
- Søvnvansker
- Vond i magen, hodepine, stive muskler osv. osv.
- Depresjon kan bli et faktum
- Man orker lite
- Tvangstanker/handlinger
- Frustrasjon og irritasjon
- Gi opp eller kjempe videre?
- Ett skritt fram, to skritt tilbake

Man skal være blind for å ikke klare å se hva som gir bedre livskvalitet. Friske tanker og et fint liv er rettere sagt umulig å oppnå om man ikke helt vil eller klarer å gi slipp på den siste delen av sykdommen sin. Som min behandler så fint forklarte-
Man står med ett ben på teppet: den syke siden, og det andre benet på gulvet: det friske. Du balanserer fra det ene til det andre benet, det krever konsentrasjon og energi, døgnet rundt. Man må flytte begge ben til èn side for å få ro, men hva velger du så? Det fornuften mener er bra, eller det som kjennes trygt og kjent? Det siste skrittet er så fordømte vanskelig å ta. Jeg føler jeg blir dratt i alle retninger, fram og tilbake, jeg prøver begge sider, men hopper fort tilbake til grenseland. Jeg balanserer og vurderer. Jeg må våge, men det er så tøft.

Motivasjonen min? - Fordeler ved å slippe anoreksien: Jeg kan føle interesse for andre, forelskelse, og energi til å gjøre det jeg liker.
- Ulemper ved å holde fast: Jeg gir blaffen i andre, mine nærmeste får kjeft, og jeg ligger heller i senga enn å være ute blandt mennesker på min alder.

Q: Hva er din motivasjon?

tirsdag 24. mai 2011

Fra en mammas perspektiv

Hentet fra www.arikanne.com ,ord fra hennes mamma. For hvordan er det egentlig å være forelder til et barn som sliter med noe så fælt som en spiseforstyrrelse? Jeg synes det er en viktig ting å få med seg, se en alvorlig sykdom fra et annet perspektiv, så derfor har jeg spurt Karianne om lov til å publisere teksten på min blogg. Her kommer det:
-Karianne har spurt meg om jeg vil skrive om hvordan det er å være mamma til en som er har en alvorlig spiseforstyrrelse. Det syntes jeg var et veldig godt spørsmål å få. Jeg er glad og stolt over at jeg har fått spørsmålet. Jeg vil gjerne skrive om det. Jeg har mye på hjertet.
Men å skulle skrive om mine reaksjoner og tanker er også en stor utfordring. Det er så mye jeg kan skrive, sikkert en hel bok. Her kan jeg bare komme med utsnitt og oppsummeringer. Kortversjonen.  Men jeg vil prøve å fokusere på hvordan en slik alvorlig sykdom påvirker oss som foreldre og meg som mamma. Det vil bli mine personlige erfaringer og opplevelser. Jeg må trå varsomt også, for jeg vil ikke såre.

 

Begynnelsen på et helvete

Ei nydelig jente. Den vakraste. Sosial, flink og full av ressurser. Glad i livet, glad i aktivitet og opplevelser. Mi datter, mitt eneste barn. Så verdifull og elsket over alt på denne jord. Ho står i starten av de spennende tenårene. En tid da mye skjer i kroppen, hormoner som løper løpsk, grenser som skal sprenges, løsrivelse. Hun skal finne sin egen vei – og langsomt forme sin egen identitet.
Jeg tror vi er godt forberedt. Vi har støttet henne gjennom oppveksten. Gitt henne muligheten til å utforske omverden og seg selv. Bli kjent med sine grenser. Alltid sørget for at hun skulle oppleve mestring og få anerkjennelse. Hun klatret høyest opp i trærne, hun trivdes med livet og latteren  satt løst.  Vi ga henne tillit og stolte på henne. For hun virker trygg og solid.
Noe er i gjæring. Jeg merker det. En brytningstid som begynner å merkes. Men det er noe annet også. Hun slurver med maten. Skal ikke ha frokost før hun går på skolen. Matpakken er ofte ikke spist. Hun sier hun kjøpte seg mat på butikken i storefri. Det blir mye fokus rundt mat hjemme. Hun vil alltid bestemme hva vi skal ha til middag. Matvalget blir snevrere og snevrere. Kun en tre-fire retter er akseptabel mat for henne. Alt hun før likte liker hun ikke nå lenger. Jeg tar opp temaet spiseforstyrrelser med henne. Snakker om hvor viktig det er med sunt kosthold, når man er så aktiv som hun.  Hun blånekter. Det feiler henne ikke noe. En dag kommer hun hjem og sier at nå vil hun bli vegetarianer. Det styrker mine mistanker, uten at jeg avfeier forslaget. Jeg konfronterer henne ikke med sykdommen enda. Sammen snakker vi om det og hun får prøve det ut. Men jeg er mer sikker på at her har vi med spiseforstyrrelser å gjøre enn usikker. Men tenker samtidig at det kan være en fase som går over etter ei tid.
Selv om hun bruker romslige klær, lag på lag, er det ikke noe påfallende å se på kroppen hennes. Hun har alltid har vært slank og sterk, ja nesten tynn. Hun fortsetter å trene ballett som hun har gjort siden hun var 4 år. Trener flere dager i uka. Hun er flink, har ambisjoner. Spiller piano og tar sangtimer. Hun begynner å bli veldig hektisk, det er noe som ikke fungerer. Blir sint og veldig nervøs når hun skal opptre. Aldri fornøyd med sine egne prestasjoner. Hun vil slutte med piano og sang, og etter hvert også dans.
Så, da jeg en dag igjen kommer med mine uttalelser rundt sunn mat og gode måltider, får et høytflerrende og sint svar om at det er jeg som lider av ortoreksi, blir jeg ganske sikker på at her ligger det noe mer alvorlig under.  Humøret hennes er svingende. Hun er mye sur og gretten, og jeg kommer ikke inn på henne. I øynene hennes ser jeg noe mørkt og dystert. Jeg begynner å bli urolig, redd. Vet ikke hvordan jeg skal komme til bunns i dette, men på ett eller annet vis må vi inn på det. Jeg tar det opp og det blir konfrontasjon. Hun nekter plent. Hun trekker seg tilbake. Bomben smeller snart. Fra skolen kommer det en telefon om at hun har innrømmet å ha anoreksi. Sultet seg i mange dager. Underspist. Fra nå av opplever jeg det som det er jeg som er fienden hennes. Måten hun snakker til meg på og hvordan hun svarer meg, gir meg en vond følelse av at hun hater meg. Hun er så lett antennelig. Hun har skiftet personlighet. Fra å være så elskelig og fornuftig  og grei til å bli iskald og avvisende. Jeg får aldri klemmer mer. Avvisningen blir bare verre og verre. Det er nå det virkelig begynner å gjøre vondt å være mamma. I ettertid ble det klart for meg at jeg var i ferd med å “miste” dattera mi da hun gikk i tiende klasse. Bekymringene vokste til enorm redsel. Når du ser at barnet ditt som du elsker over alt i hele verden, glir fra deg og det er ingenting du kan gjøre. Når jeg skjønner at hun ikke  utvikler seg innenfor de bildene jeg som mamma så for meg, ikke innenfor de håp jeg hadde for henne, da vokste frykten. Redselen gror og  vokser seg stor i mørke kroker. Når man ikke får svar. Når man ikke vet. Jeg opplever håpløshet over å stå på utsiden og ikke kunne gjøre noe. Ikke kunne være der for henne. Å ville hjelpe, å ville gi – men bli avvist.  For hun ville ikke slippe meg innenfor sin forsvarsborg. Hun bygde seg en mur rundt seg selv, og der skulle i vert fall ikke jeg komme inn. Jeg var skjøvet ut, min fornuft og min kjærlighet ville hun ikke ha. Jeg strakk ut armen og hun hogde den av. Slik opplevde jeg det. På det tidspunktet hadde ikke jeg lært meg om spiseforstyrrelsens logikk. At det var spiseforstyrrelsen som ikke ville vite av meg, det visste ikke jeg før senere.
Senere skal jeg få oppleve en enorm sorg over at jeg hadde “mistet” dattera mi enda mer.  En sorg over at ei så flott jente med slike enorme ressurser og framtida foran seg, skal måtte kjempe en sånn djevelsk vei. Men også en enorm stolthet over den styrken hun viser mens hun går den tunge veien (…)

mandag 23. mai 2011

“Anne, det der er veldig anorektisk”

Tankekjøret er på fult igjen etter samtalen med sjefen i tredje etasje. Mandager er som sagt, same old same old, veiedager. Ordene til psykologen lyder sånn som Vekten din gir grunn for beskymring.
Okeitidelidei, jeg vet at det er lite bra at jeg har rast ned noen kilo i vekt etter hele sulemitten med visdomstannen og den ekle absessen, men selv om jeg innerst inne er fulstendig klar over at både hodet og resten av kroppen fungerer bedre med, tipp, 5 kilo mer på kroppen min, så er det noe som holder meg fra å legge på meg de tapte kilo. Angsten, nemlig. Ikke angst av typen panikk, sosialt eller gudene vet, men en mye mer spesifikk angst: Rett og slett denne pokkers angsten for selve økningen. Jeg har gjort ufattelig mye framgang siden jeg ble innlagt for første gang, men vektøkning er den tingen jeg aldri klarer å venne meg til. Alltid er det like skremmende, angstvekkende, og nøkkelen til et ganske så dårlig humør.
Så hva skjer nå? Min kjære, kloke behandler skal sende søknad til NAV om næringsdrikker på blåresept (Endelig, lommeboka får hvile!), og allerede i dag starter jeg med tre Fresubin om dagen, i tillegg til det vanlige matprogrammet.
På’n igjen.
Jeg vil opp i vekt, nei det vil jeg ikke, jo det skal jeg, ja du skal det, men jeg tør ikke, så jeg vil ikke, jo det må du, det skal du, jeg vil ikke, jeg er ikke undervektig, jo det er du, nei det er jeg ikke, men jeg vet jeg må opp, ja det vet du, og jeg skal, men det er skummelt, nei jeg vil ikke, jeg trenger ikke, jo du trenger, nei, jo nei, jo..
-Anne, sier den kloke damen i tredje etasjen. -Dine tanker om vekt og vektoppgangen er veldig anorektiske.

søndag 22. mai 2011

fredag 20. mai 2011

En smule kaotisk

Folkehøyskoleåret er avsluttet, omkring 5 esker og masse annet bagasje ble med til Lillehammer, rommet mitt her er fylt med andre sine ting- uthuset har blitt tømt for møbler da de fikset gulvet der inne. Jeg sover på lillesøster sitt soverom- på en madrass på gulvet. Snart må jeg grave opp tingene mine fra eskene, forskjellige kofferter, sekker og poser- jeg reiser til Capio på søndag, og søndag om en uke reiser jeg videre til Haugesund. Der skal jeg være hos x hele sommeren. Jakten på en leilighet i Trondheim fortsetter, så fra Haugesund må jeg/vi etter hvert reise tilbake til Lillehammer, for å så bli flyttet med alle eskene, kofferter, sekker og poser til et sted som ikke er mer enn et par timer fra der jeg flyttet fra for noen dager siden…
Det er frustrerende. Jeg har ikke mitt eget sted, noe rom hvor jeg kan pakke ut og installere meg. Det er kaos samme hvor jeg går eller står, og kontrollen er dermed ikke tilstede. Oversikt og orden er viktig, det har det alltid vært, og etter jeg ble syk har det vært noe av det viktigste som finnes, det å ha noe jeg selv kan ha kontroll på, styre med mine egne hender.
Maten går så som så. Jeg spiser riktig bra, veldig variert, og vekten har gått opp litt siden jeg dro fra Bakketun. Det går bra, men det vil ikke si at det er lett. Jeg tillater meg selv å spise alt fra sjokolade til kjøtt og ost, men selv om jeg der og da ikke strever, så kommer disse anorektiske tankene alltid i etterkant. De siste nettene har jeg nesten alltid drømt vonde drømmer- drømmer som handler om vekt, kropp og mat. Om vektoppgang- og nedgang, og om mennesker som forlater meg og er sinte. Humøret mitt svinger fra helt okei til helt horribelt, og det går ut over den som står meg nærmest.

Grinete og irritabel som jeg er- det kan umulig gjør godt for noe som helst forhold, og kanskje det er for det beste at jeg skal bli innlagt i en uke snart. Snakke, tenke og høre på kroppen- ikke med de jeg elsker, men med noen som er der akkurat for å snakke om de tingene. Proffe kvinner som har peiling og kjenner den siden av meg som er preget av spiseforstyrrelsen og min psykiske helse.

Jeg gruer meg til å dra til Fredrikstad igjen. Matprogrammet, hviletider, kjedelige timer m.m., det er ikke noe jeg ser fram til. Det verste er likevel det at jeg vet at når jeg kommer dit, så blir jeg alltid konfrontert med sykdommen min. Jeg må møte tanker og følelser jeg helst unngår, skyver til siden og ignorerer så lenge det lar seg gjøre. På Capio har man ikke noe valg, det er rett og slett ikke så mye annet å finne på der, bortsett fra å ha egenfokus..

mandag 9. mai 2011

Det nærmer seg slutten på folkehøyskole året


Klærne ligger spred i rommet, og når man kommer inn døra lurer man på om det har eksplodert en bombe her. Jeg som er så ryddig, og nå har jeg ikke en gang vurdert å legge ubrukte klær i skapet- de går rett på gulvet, skrivebordet og senga. Så har jeg hvertfall noe å bruke tiden på når rydding og pakking er det som står på programmet!


Jeg avtaler min siste time hos psykologen i Levanger, RKSF, og gleder meg over å ikke måtte bruke penger på å pendle fram og tilbake med toget noe mer. DPS i Trondheim blir vel neste.



Skolen var på overnattingstur hvor jeg har fisket en del timer, noe som gikk bra til å begynne med.. Jeg fisket til og med en gammel fiskekrok og noen blåskjell.


Dessuten har jeg spist en del av disse, siden næringsdrikker ville gjort meg blakkere enn jeg er fra før.



I går var det dessuten endelig varmt i det kalde Verdal! Filip, Thore, Andreas, Siri og jeg gikk til stranda og koste oss i ettermiddags solen, og jeg og Siri badet i det salte vannet, noe som var super herlig. Som du ser hadde jeg ikke regnet med å bli våt..


Jeg har stoppet alle dyr (og eierne..) som har krysset veien min, så glad som jeg er i søte små, og store pelsdotter.


Og ellers, så er det vel for det meste gangvask, romvask, hele-skole-vask som står på programmet. Ærligtalt? Jeg gleder meg til å slutte, selv om det kan bli en smule trist.

tirsdag 3. mai 2011

Vektoppgangen

Sannsynligvis en av de tingene jeg frykter aller mest, denne skumle vektøkningen. Om jeg så veier fem eller ti kilo mindre enn jeg gjør nå, det er alltid like fælt. Et mareritt som ingen ende vil ta.

Her er jeg nå. Jeg er ved startlinjen til hinderløypa som varer gjennom pluss/minus fem skremmende, feite kilo. Vekten er på grensen til undervekt, og her fungerer jeg rett og slett ikke. Faren for å gjennomgå en bulimisk omgang, som vil si å bli alt for sulten etter å ha spist minimalt og anorektisk lite, for derfor å miste kontrollen, overspise og slenge hodet i doskålen for å tømme meg selv igjen (og hvem vet, kanskje jeg gjentar runden en, to eller fem ganger?)- den faren er som en snikskytter som har kommet farlig nær meg. Jeg kjenner den puste i nakken min, hviske små, stygge ord i øret mitt.
                Bare gjør det, Anne. Få det ut, ikke nøl, gjør det nå!Jeg gjør ikke. Jeg beholder det som finner veien i kroppen, bortsett fra den ene dagen jeg ikke maktet å stoppe meg selv før en del hadde tatt feil vei, siste gangen i mitt liv, med hånden på hjertet. Men det er et slit, å stritte imot sine egne tanker.

Vektøkning er vel det som skal til, jeg vet, fra tidligere erfaring. Samme hvor skummelt og ubehagelig det er, samme hvor forferdelig samarbeidsvillig jeg helst skulle vært med mine anorektiske tanker- Jeg vil komme meg ut av dette, og jeg vet jeg skal klare det, fordi jeg kán. Jeg har deep down nok viljestyrke til å gå opp disse kiloene.
Det måtte bare noen finjusteringer til for å kunne ta kontroll, ordne opp i dette.
Timen hos psykologen har vært til noe nytte i dag, og nå sitter jeg her med en kostliste i hendene mine. Capio måltider, ordentlige porsjoner, faste tider. Som jeg var vant til. Denne har jeg vært gjennom før, det er ikke noe nytt, noe skummelt og noe som skaper usikkerhet. Jeg har hatt den i hodet siden jeg dro fra Fredrikstad og det gule huset, men når måltiden nærmer seg blir jeg likevel usikker, fylt med tanker om at jeg har spist for mye i dag, så jeg burde vel strengt tatt ikke spise så mye nå? Feil- som regel ender jeg opp med å ha spist for lite, langt fra for mye, og om jeg i morgen skulle bli usikker på om jeg har tatt en skive for mye: Bare les på kostplanen. Størst sannsynlighet for at jeg har spist en brødskive for lite, eller at jeg “glemte” å ta smør på maten min tidligere..
Fix it, right now.
Ikke tvile, eller fortvile for den sags skyld..
Jeg klarte en stor middag i dag, og magen min fikk vite hvor dårlige mine middagsporsjone har vært i det siste. Gurimalla.. Uansett så ble det gjennomført, og kveldsmat likeså. I morgen skal hele dagen være som den burde, og jeg gruer meg, men samtidig må det virkelig være deilig å slippe å tenke på om jeg har spist for mye eller for lite, hele tiden. Visste du at jeg har begynt å drømme om mat igjen, som jeg alltid gjør når tankekjøret blir for stort? Jeg krysser fingrene for at det også vil ta slutt etter hvert som jeg spiser bra igjen, jeg håper det.
Skrekk og gru om vekten skulle gå løpsk.

mandag 2. mai 2011

Stille på bloggen, bråkete i hodet

Det blåser tanker, jeg lar dem blåse rett forbi meg med alt jeg har av viljestyrke . Jeg hører maset, ordene som vil fortelle meg hva jeg må gjøre eller la være. Maset om vekt, om mat og om fortiden, hvordan den ble preget av et monster av en Anorexia. Det er vindstille på bloggen, men i hodet nærmer det seg storm.
Jeg klarer meg formidabelt, likevel er det tøft å være Anne noen dager eller timer. Noen ganger er inntaket av mat for lite, langt unna Capio porsjoner, mens på andre dager maten går ned i full fart, for å så bli hjemsøkt av en samvittighet som er til å grine av. Tårer som viser seg er fylt med angst. Frykten for å bli feit, kanskje feitest, er fortsatt så stor at det ikke går å legge spiseforstyrrelsen fullstendig bak meg. Selv om den verste, håpløse og mest vonde tiden tilhører fortiden, så er det alltid en liten del igjen som minner meg på hvorfor jeg begynte å slanke meg.
Jeg følte meg for synlig og udugelig. Ettersom jeg hadde en sterk tro på mine tanker var det vel ikke noe annet å gjøre enn å gjøre seg selv mindre til stede. Ikke hadde jeg kontroll på mobbingen og alt det stygge folk sa om meg, men maten var noe jeg kunne ta i mine egne hender. Jeg kunne bli tynn og usynlig.
Jeg har vokst dette året, og da mener jeg ikke bare jeg har lagt på meg 10 kilo, jeg snakker om psyken. Jeg har fått et stort innsikt, jeg ser hvordan situasjonen er og jeg kan reflektere rundt den. Jeg er tryggere på meg selv nå enn jeg noengang tidligere har vært, og tipper det både er til takk for Capio og året mitt på folkehøyskolen. Drama og teater har definitivt ikke vært et dumt valg, selv om jeg følte meg super-naiv da jeg søkte på denne linjen. Ingen hadde vel trodd at jeg ville stå på en scene, ha en liten hovedrolle heller? Ting har ikke bare gått fantastisk, å nei, men jeg er likevel en smule stolt. Av meg selv.
Nedturer har spilt en rolle mer enn bare èn gang, men oppturer har det vært en del av også. Akkurat nå er jeg noen sted i midten. Midt i mellom godt og vondt, tenker jeg.
Jeg er ikke i en sultefase, ikke spyr jeg heller. Jeg surrer litt med maten, det innrømmer jeg. Etter jeg gikk ned en del kilo i påsken, noe jeg gjorde pga situasjonen med visdomstannen, har jeg ikke tatt det steget til vektøkning. Økningen har alltid vært det mest skumle. Kiloene jeg mistet vil jeg helst ikke møte på igjen, men jeg ser at jeg burde, jeg må om jeg vil bli 100% spiseforstyrrelse-fri. Og jeg vil, å som jeg vil!!
Tankene som raser og skaper en ødeleggende stemning i hodet makter jeg ikke å rydde vekk på egen hånd. I morgen er det, takk Gud, en time hos psykologen på min timeplan. En time jeg virkelig kan trenge nå, bare for å rydde opp, blåse vekk tanker og få noe å holde fast i. Orden og litt oversikt. Kanskje jeg må skrive Capiomaten svart på hvit? Ha et papir jeg kan finne fram når jeg blir usikker?
Anyway, når alt er en smule mer oversiktlig er jeg sikker på at jeg kan klare meg utmerket.
               Don’t worry, be happy?