søndag 31. juli 2011

Svar på spørsmål, del 1

- Skal du gå i fakkeltog?Nei, jeg gikk dessverre ikke. Men jeg var der i tankene!
- Hvordan fungerer maten nå?Maten går egentlig veldig bra for tiden. Husker ikke sist det gikk så fint og uten anorektiske tanker/handlinger. Etter det gikk bra en god stund, og jeg hadde begynt med trening, sluttet jeg å spise kjøtt av et dypt ønske om å bli vegetarianer- dette fungerer veldig bra så langt.
- Klarer du, til en viss grad, å godta kroppen etter dens vektoppgang?Joaaneidaaa,joda. Det har sine dager, denne kroppshaten, men alt i alt takler jeg kiloene nokså bra nå. Jeg har mistet den ekstreme trangen til å gå ned i vekt, og det er jo veldig veldig bra. Jeg har fortsatt litt problemer med å holde tanker som “jeg er tjukk” fra å passere hodet mitt, men så lenge jeg ikke lar sånne tanker styre meg er det vel greit. Jeg føler meg bedre i min kropp enn noen gang før, så jeg tenker at jeg etterhvert klarer å godta at dette faktisk er kroppen jeg må leve med for resten av mitt liv. Kroppen er fornøyd, og jeg er på god vei til å bli det selv også.
- Hvilken musikk liker du?Hah, jeg hører egentlig på alt mulig. Pop, rock, hiphop, klassisk--- Men for tiden går det mest i Adele sine sanger og litt sånt.
- Hva er din favorittfarge?Det må være lilla, og litt blå til tider.
-Liker du å lese?Ja! Jeg pleide å være en ordentlig lesehest, men med sykdommen forsvant konsentrasjonen. Jeg gleder meg til den dagen jeg kan sitte i sofaen med et pled rundt meg, for å så sitte der og lese hele helgen.
-Har du badet i sommer?Det har jeg ikke. Jeg har fortsatt problemer med å vise kroppen min i bikini: om så ikke pga hva andre måtte tenke, for min egen del. Kanskje til neste år. Dessuten, været har ikke vært bra nok til å hoppe i sjøen heller, så..
- Hvilken sjokolade liker du best?Å, jeg elsker sjokolade! Hvem gjør ikke? Akkurat nå er jeg blitt hekta på økologisk og veganvennlig mintsjokolade fra Plamil. Den er kjempe god (og jeg får ikke slike grusomme blodsukkerfall etter noen biter heller. Man klarer faktisk å stoppe før kvalmen kommer, haha)!

- Skriver du dagbok?Det har jeg gjort siden jeg var en liten jente. Ikke bare slike bøker med lås på, men jeg skrev på det meste jeg kom over. Jeg trengte/trenger alltid å skrive ned det som måtte dukke opp i hodet mitt, når som helst.
- Hvilke fag liker du best?Det pleide vel alltid å være gymtimene, men jeg liker litt matte og historie også. Er ganske glad i å gå på skole, og gleder meg til å bli skolejente igjen til høst!
(Spørsmål: Laila)

torsdag 28. juli 2011

Hei! Du sa hva..? & Vegetarianer

I det siste, si denne sommeren, har det gått veldig veldig bra på mat fronten. Jeg kan ærlig innrømme at jeg ikke har hatt et så okei forhold til mat og kropp på mange år. Det gikk opp for meg da jeg meldte meg inn på treningssenteret her i Haugesund, da trangen til å bli litt sterkere i kroppen, få litt eneri igjen, dukket opp i hodet mitt. Jeg ville, og vil enda, heller fokusere på å føle meg energisk og sunn isteden for svak og tynn = syk.

Men i dag overrasket jeg meg selv med noen ord. Jeg sto inne på Sunkost med T. da jeg plutselig kalte meg selv for eks-anorektiker. Har du sett jo. Jeg har alltid vært redd for den dagen jeg kom til å miste min tittel Anorektisk eller Alvorlig spiseforstyrret, men dagen i dag var jeg bare stolt over å oppleve at jeg faktisk har det veldig bra for tiden. Så bra at jeg en sjelden gang til og med kan glemme at jeg lenge slet så veldig med en voldoms agressiv og forferdelig spiseforstyrrelse.
T. og jeg er opptatte av å spise god, men sunn mat. Det er deilig å være to om tankene rundt mat, spesielt når du snart virkelig skal bo under samme tak (jaokei, vi har gjort det lenge, men ikke vært sammen økonimisk, eller virkelig som samboere). Jeg har lenge vært fristet til å bli vegetarianer, rett og slett fordi jeg synes et dyr er like verdig å leve et godt liv som oss mennesker, men også fordi jeg aldri har vært særlig glad i å spise kjøtt pga smaken, eller men tanke på hva man egentlig får i seg når man spiser animalske produkter. Hvor sunt er det for eksempel å spise en kylling som har vokst et x antall ganger så fort enn “frie” høner…? Eller oksekjøtt fra genmanipulert okse…? Uansett, samme hva andres mening er om dette her, så har jeg for et par uker siden bestemt meg for å bli nettopp vegetarianer, og jeg er ikke alene- T. opplevde at han føle seg mye bedre etter noen uker med vegetarmat på middagstallerken!

Det er sikkert noen der ute som har blandede følelser rundt dette. En som fortsatt er stemplet med atypisk-anoreksi som kutter ut kjøtt? Hvordan skal dette liksom fungere? Vel, det er litt å fordype seg i, men når du har gjort en liten innsats for å finne en måte å få i deg nok næring og energi, så er det lettere en folk flest tror. Det handler om å være litt ekstra oppmerksom, men det burde vel alle være litt mer, kanskje? En som spiser kjøtt kan like gjerne ha mangel på visse næringsstoffer desom den personen ikke spiser variert nok. Og en ting er jeg sikker på, og det er at jeg er blitt nokså flink til å variere med maten ;-)

Jeg liker å føle meg frisk som en fisk, og å ha muligheten til å leve etter mine egne prinsipper og meninger. Jeg trives som vegetarianer.

mandag 25. juli 2011

Spørsmålsrunde, her og.

Vel, dere vet alle hva spørsmålsrunde står for, så da er det bare å sette i gang om det er noe du lurer på eller ønsker å lese om på min blogg :-)

søndag 24. juli 2011

Spis Elsk Lev- Elizabeth Gilbert

Over 5 millioner solgte bøker bare i USA! Denne boken er blitt et fenomen i USA etter gjentatte anbefalinger fra Oprah Winfrey Elizabeth Gilberts liv er tilsynelatende perfekt. Hun er trettito år gammel, hun har en flott mann, et vakkert hjem, en spennende jobb, og nå prøver de å få barn. Men i stedet for å føle seg lykkelig og tilfreds, føler hun angst, sorg og forvirring. Hun vil ikke være gift, hun vil ikke ha noe barn. Hun vil være fri, hun vil finne meningen med livet. Men det som venter er en opprivende skilsmisse, en knusende depresjon og nok et mislykket kjærlighetsforhold før Elizabeth vet hva hun må gjøre. Hun kvitter seg med alle sine eiendeler, sier opp jobben, forlater sine kjære og legger ut på en ettårs reise - helt alene. I denne boken forteller hun om sitt reiseeventyr. Hun starter med et opphold i Italia hvor hun lærer seg å nyte, snakke italiensk og hvor hun legger på seg de hyggeligste 11 kilo i sitt liv. I India lærer hun å finne sinnsro ved hjelp av en innfødt guru og en overraskende klok mann fra Texas. Til slutt ender hun opp i Indonesia hvor en eldgammel medisinmann lærer henne å finne balansen i livet. Og helt uventet, og når hun minst venter det, møter hun kjærligheten. “

En bok jeg leser for øyeblikket.
Lenge har jeg ikke funnet tålmodigheten eller konsentrasjonen for å sette meg ned i sofaen eller senga, bare for å åpne en god bok. Da jeg møtte på denne skatten på Libris for noen uker siden, og den viste seg å være på salg, kjøpte jeg den uten å tenke noe mer over det. Jeg ville lese denne! Filmen har jeg sett under flyturen til New York tidligere dette året, og den syntes jeg var meget inspirerende. Boka.. Den er bare ti ganger bedre og veldig lett å lese. Blir fort revet med av Elizabeth’s historie, og beundrer henne for alt hun har våget seg ut på. Anbefaler både filmen og boka på det sterkeste.

Holde hender for Norge


Så grusomt..

16- Knytte bånd med medpasienter

Skriveånden er litt sliten. Egentlig ikke bare den, men hele meg. Øynene kjennes meget tunge, spesielt i dag, og det krever en del viljestyrke å reise meg opp fra senga, sette i gang med hverdagslige ting. Grunnen til at jeg har skrevet så lite på bloggen er dermed nevnt. Jeg er bare så trøtt i det siste.

Eksemet/ utslettet i ansiktet var på sitt verste for en liten uke siden, men etter det forsvant det nesten helt. Gleden varte ikke så lenge, for det kom tilbake etter en dag eller to. Dessverre. Jeg nevner dette, fordi jeg tenker kanskje at det henger sammen. Det at jeg føler meg så sliten, og utslettet.. Vet ikke helt. Kjedelig er det i hvert fall.

Men tilbake til overskriften. Vennskap mellom pasienter. Personlig liker jeg ikke dette ordet, pasient, for man er jo mer enn bare det. Mennesker har navn.

Jeg vet ikke helt hva dere var ute etter å høre om når dere lurte på om jeg kunne skrive noe om dette, men jeg skal fortelle litt om mine erfaringer. Når det kommer til det å knytte bånd med jenter (gutter) som sliter med en samme form for sykdom som deg selv, er det vanskelig å se om man er venner pga forståelse dere inimellom, eller om man faktisk kunne vært venner om ingen av dere hadde slitt med f.eks en spiseforstyrrelse.. Når man er syk er det mange som ikke forstår seg på deg, eller sykdommen, og da er det godt å vite at det finnes andre i samme situasjon. Forståelse er viktig, spesielt når man føler seg uforstått av folk flest, selv de som står deg nærmest. Kanskje dem spesielt..

Det er mange herlige jenter jeg har blitt kjent med i løpet av sykdommens løp. Jenter som alle sliter på hver sin måte, og som alle er enten veldig syke eller på bedrings vei. Jenter jeg har blitt glad i. Men i tiden jeg gikk inn i behandlingen på Capio, da jeg virkelig ville kjempe for å bli frisk, har jeg måttet gi slipp på mange av dem. Bryte kontakten, om så bare litt eller fullstendig. For min del er det slik at jeg er kommet lengre enn flere av mine venner som sliter med en spiseforstyrrelse, og det er vanskelig å se at de ikke har klart det jeg har fått til- enda. Personlig opplever jeg det som veldig fort gjort å henge seg opp i hvordan de andre har det, og det gjør at jeg strever mer med mine egne problemer også. Det er ulempen ved å ha kontakt med jenter i samme situasjon som deg. Det har på noen måter styrket anoreksien å snakke med andre syke.

Men det er noen få jeg holder kontakt  med. Jenter som selv er mye bedre psykisk enn de var da jeg først ble kjent med dem. Jenter jeg har blitt oppriktig glad i, og som jeg kunne blitt like glad i om det ikke var for spiseforstyrrede tanker og historier. Herlige jenter jeg kan være min friske jeg med- dele interesser og livsgleder. Det synes jeg er viktig.

Friske vennskap som kan vare når man har “mistet” sykdommen.

torsdag 21. juli 2011

Someone special


For en uke siden hadde jeg to supre dager i Haugesund med Kristinemor.
Rusling gjennom kjøpesenteret, kaffepauser og kosing med katten hos hennes bestemor.
Jeg og Kristine, vi har det veldig bra når vi er sammen.
Du betyr masse for meg, Kristine! <3
Sammen er vi sterke.

tirsdag 19. juli 2011

Oh, happy da-aaay

Mmmm, så utrolig deilig det kan være å sove en liten time midt på lyse dagen (eller vent, det er jo mørkt og grått ute. Hva er juli uten sol, sier jeg bare). Det var egentlig litt godt å stå opp halv seks i dag. Jeg spiste en porsjon havregrøt og drakk grønn te, og tok fram boken Eat Pray Love- tidenes mest fantastiske og inspirerende bok! En time med Yoga et par timer senere, og kroppen hadde det som best. Men når dagen starter så tidlig er det ikke dumt å unne seg en time med søvn på dagen. Det er tross alt sommerferie, sant?
Når det gjelder dette med “sommerferie” så vet jeg ikke helt. Regnskyene og våte paraplyer gjør meg en smule deprimert når kalenderen sier det er medio juli, og jeg krysser virkelig fingrene for at Trondheim gir oss en varm høst men mye sol..
Jeg var forresten på trening i går, kondisjon og styrke. Har jeg fortalt at jeg de siste par ukene har kjent at energien plutselig takket for seg og at A ble B-menneske med tykk B? Vel, jeg kjente det igjen i går. Små stjerner prikket i øynene mine, kvalmen gjorde meg uvell, og jeg hadde dotter i ørene. Jeg roet ned resten av timen, hoppet over siste del av kondisjonstreningen fordi jeg gjør så godt jeg kan for å behandle min kropp som den fortjener. Å trene er ikke bra når man er svimmel.
Jeg gikk til min personlige trener og tenkte kanskje at hun visste hva det kunne være (var så heldig at hun hadde denne timen i går). Hun spurte om jeg hadde spist godt, noe jeg svarte JA på, og det var sant. Så lurte hun på væskebalansen, noe som også var i orden. Så da hun til slutt spurte om jeg har vært plaget av dotter i ørene visste hun å fortelle meg at det er JERNMANGEL jeg har.  “Dotter i ørene er et typisk tegn”, sa hun, og skrev ned hva jeg kunne ta for å rette opp i dette. Nå tar jeg altså Floradix ved frokost og kvelds, og jeg håper det hjelper. Tenk så deilig å ikke kjenne meg så sliten lenger. Wihooo.
For dere som lurer: Jernmangelen skyldes ikke for lav inntak av mat. Jeg spiser godt, selv om matlysten forlater meg til tider, og vekten holder jeg pent stabil denne gangen. Dessuten har jeg etter mye prøving av forskjellige typer hudkrem, kløe og irritert og flassende hud, endelig funnet en løsning! TRAN og A-creme (fra Sunkost). Hipp hurra! Omega-3 fettsyrer er i tillegg til mye annet også bra for huden, og etter jeg hadde tatt det i noen dager forsvant plutselig meste parten av det vonde eksemet i ansiktet mitt..!
Jeg har det faktisk fint i kroppen min også,
sett bort ifra at jeg trenger mer søvn en normalt ;-)

 

soaking wet

ÆSJ                       ..når regnet går gjennom regnjakka!

Å handle i dette været                   ..misliker jeg sterkt.
Punktum.

mandag 18. juli 2011

Morgenfugl

Da er det på tide å komme seg til trening for å vekke kroppen med en time med Yogalates. Tirsdager er den eneste dagen i uka jeg virkelig liker å stå opp fra min varme seng :-)

lørdag 16. juli 2011

12- Erfaringer med innleggelser

Okei, et ikke så omfattende spørsmål for min del. Jeg er en av de heldige når det gjelder dette med innleggelse: Listen er kort, bestående av kun ett svar:

Capio Anoreksisenter i Fredrikstad.

Jeg har mer erfaring med poliklinisk  enn klinisk behandling. Etter å ha prøvd både det ene og det andre (PPT, BUP, ernæringsfysiolog..) kom vi fram til at det ikke var nok med bare ukentlig veiing og samtaler. Man klarer jo stadig å lure folk rundt seg, mer og mer for hver dag. Etter en lang periode med løgn og bedrageri mot alle som prøvde å hjelpe, gikk det fort nedover. Hjelpen de prøve å gi med kunne ikke strekke til.

For å være ærlig så husker jeg ikke så veldig mye av ordningen med innleggelse, men det jeg kan huske er at det er langt ifra så lett å få plass som det burde ha vært. Ventetiden er lang på de fleste steder, faktisk opp til et år på de mest kjente, og det er ikke lett å få plass på hvilket som helst sted. Ikke en gang når du som svært syk har nektet for all form for behandling, men endelig er villig til å motta hjelp. Dette er et tragisk punkt i helsevesenet i Norge.

Jeg tror ikke jeg var så åpen for det som viste seg å være mulige utvalg. Kringsjåtunet, hvor jeg egentlig var for gammel for(!), prøvde de å få meg inn først (om jeg husker riktig). Ellers var det snakk om Gjøvik tror jeg, men jeg kunne ikke se det for meg at jeg skulle bli innlagt på psykiatrisk, med mange som var suicidal og sånt- jeg skulle jo “bare” lære å spise igjen, ikke bli passet på som en pasient som kom til å gjøre slutt på hele driten i den nærmeste framtid.. Selv om den lette utveien krysset mine tanker- jeg kunne ikke en gang ha vurdert å gjennomføre noe så forferdelig.

RASP, på Ullevål sykehus. En mulighet, men dessverre med flere ukers ventetid. I mine øyne virket det som man måtte være døden nær for å få tilbudt plass..

Desperasjonen vokset med tiden.
Jeg trodde ikke jeg var syk nok, og det syntes vel alle andre også.

Capio anoreksisenter, det eneste på nettet jeg kom over som fikk fram noe motivasjon i meg. Dette stedet trodde jeg kunne gjøre meg frisk. I det minste friskere enn jeg var på den tid.. “Ikke veldig syk, hvertfall ikke tynn, men bare i litt trøbbel med maten, noe jeg ikke klarer å kontrolere lenger”. Kanskje jeg skulle klare å spise igjen, til og med beholde kaloriene i kroppen min? Jeg fortalte min psykolog, både lettet og skremt over å ha funnet et sted hvor jeg kanskje kunne bli innlagt en kort periode. Dette var jeg villig til å prøve!

Avslag.

“Bare veldig spesielle tilfeller her i Lillehammer blir sendt til Capio, Anne. Vi gjør ikke det så ofte. –Jeg er ikke tynn nok, ikke syk nok til å legges inn på et bra sted for spiseforstyrrelser. Psykiatrisk er vel bedre, jeg er gal nok til å bli sendt dit. Sånn var tankene. Det viste seg fort at det gjald økonomi, og ikke “pasientens” helse som gjorde det til et umulig valg. Noen måtte jo betale for meg, men Capio gikk ikke under første valg. Det som var nærmere var billigere, under fritt sykehusvalg dessuten.

Venteliste her, venteliste der.
Telefon hit, mail dit.

Ingen ledige plasser. Så hva var nest, og nederst, på lista?

Capio!
Heldige, heldige meg.

Vuderingssamtale etter noen dager, innleggelse en liten uke senere.

For å gi dere litt av mine erfaringer på Capio kan du gå inn på min gamle blogg ved å følge denne linken: http://perfectmemories.blogg.no/1266860846_rask_oppdatering.html

Trykk deg inn på februar 2010 (til høyre) for å se senere postede innlegg om min innleggelse i Fredrikstad. Om det så er mer dere lurer på er det bare å spørre i vei :-)

fredag 15. juli 2011

11- Hvordan min fortid har formet meg

Alle som leser bloggen min vet at jeg har kjempet en kamp. Kampen mot et monster i mitt eget hode, kalt frøken Anorexia. Frøkenen hadde tatt med seg sine sammensvorne venner, Herr Angst og Mr. Deprimert, som jaget meg dag etter dag i ett lite hjørne av frykt. Frykten som etter hvert låste meg fullstendig. Jeg var sint, frustrert og hadde ingen anna valg enn å gi etter for mine fiender. Jeg skulle sulte og spy, trene og ødelegge til mine indre demoner var fornøyde. Noe de så å si aldri ble.
Det preget meg, min indre kamp. I både oppførsel som i tankegangen.
Fra fortiden husker jeg av en eller annen grunn ikke stort, bare små glimt og noen gledelige eller sterke, vonde følelser. Jeg husker at jeg hadde mye moro med mine venninner, nabojenter og fettere. Søstre ikke minst, når det ikke gikk i krangling, slik som søskenkjærlighet som regel fører med seg. Vi fant på mye rart, jeg og mine lillesøstre. Jeg husker hvordan vi fant på rampestreker som å ha barnevakten snurret rundt vår lillefinger når vi ikke ville legge oss. Hvordan vi lurte henne trill rundt, og hvordan vi trodde at vi klarte å lure foreldrene våres ved å late som vi sov da de kom hjem igjen. Jeg har mange minner med mine to fettere som jeg så når noen i familien hadde bursdag. Monstre kalt “de” “het” og “en” ble skapt av fantasien, og vi måtte gjemme oss, løpe fra dem. Aller best husker jeg likevel ferieturer med familien min. Pappa, mamma og søstrene mine. Selv om jeg var veldig liten, har sommerferiene i Skottland vært en av de fineste, og jeg husker mange av de bitte små detaljer. Det var mye moro i barndommen min, og jeg har en hånd full av fine minner fra den tiden som liten jente.
Fra ung alder ble fritiden brukt til timer i turnhallen, hvor jeg var i mitt element- Når jeg turnet glemte jeg alt rundt meg. For eksempel skoledager, hvor jeg bl.a. opplevde usikkerhet og en del mobbing. Det skulle ikke så mye til før jeg begynte å gråte når noen kalte meg for noe stygt. Små barn kan være veldig slemme, sårende. Jeg ble kalt alt fra hamster pga. “merkelige ører” til “gress-jente” fordi de mente jeg var tynn som et strå. Jeg følte meg sjelden bra nok for verden rundt meg, men turn var noe jeg mestret, noe jeg fikk skryt for, noen beundrende blikk.
Ellers husker jeg for det meste hvordan jeg følte meg til bry for menneskene rundt meg, hvordan jeg slet med å oppføre meg når vi hadde eller var på besøk hos noen.
Mobbingen har fortsatt gjennom så å si hele oppveksten, i mindre og større grad, varierende fra år til år. Jeg tror absolutt at det har preget meg som den personen jeg har blitt til. Jeg sier ikke at mobbingen er hele årsaken til spiseforstyrrelsen og et helvete av angst, men det er ikke usannsynlig at det har hatt sin nokså store innvirkning. Jeg har alltid vært en veldig usikker jente, som følte seg selv skyldig i mobbingen. Et lett mobbeoffer var jeg garantert. Sårbar. Jeg har hatt det vanskelig, og jeg minnes hvordan jeg kunne gjøre det like vanskelig for de rundt meg.
Elendig følte jeg meg da jeg en gang falt av bommen under en av mange turntreninger. Jeg skadet ryggen, husker hvordan folk lo fordi det så morsomt ut, og hvordan faren til min beste venninne kom og hentet meg- sur som alltid, og kjeftende på meg fordi jeg alltid hadde vondt noe sted. Lite visste jeg om at jeg kom til å få sterke ryggsmerter og problemer i en del år framover. Det var vel egentlig slutten på turninga.
Vi flyttet til Norge i 2005, jeg som en eventyrlysten trettenåring. Jeg gledet meg, mye, men visste jeg kom til å savne en god del mennesker. Minnene fra emigreringen er få, men jeg trivdes i Norge, det gjorde jeg.
Etter dette kommer det bare mørke minner av “jenta i skapet”, en forbanna og trist Anne som bokstaveligtalt laget skapplass i klesskapet, henger opp en lommelykt og legger inn noen puter og en dagbok. Jeg har sittet der i mange timer, gråt og skrev. På skolen hadde jeg en god venninnegjeng, men mobbingen fortsatte etter hvert på ungdomsskolen også, og dessuten var det alltid noen i gjengen som kranglet sammen, noe som førte til at jeg sto i midten av noen skikkelige jentekrangler hvor jeg ikke hadde lyst å velge noens side.
Et av mine første minner fra 8. klasse var en reaksjon fra en av guttene i klassen den første dagen jeg gikk inn i klasserommet. Æææsj, hun er stygg!
Da jeg som slank jente begynte å få både hofter og pupper var det ikke noe jeg klarte å godta. Jeg trente ikke lenger, og begynte å føle meg feit. Stygg var jeg også, det bekreftet jo folk rundt meg hele tiden.
Jeg ville turne, snakket mye om det og om hvor mye jeg savnet å kunne drive med den tingen jeg elsket mest. Jeg husker egentlig bare trette mennesker som var lei av at jeg hele tiden tok det opp, og jeg tror det er få som forstod hvor trist det faktisk gjorde meg at jeg mistet den eneste tingen i livet mitt jeg følte at jeg fikk til. Det har faktisk lenge vært slik at ingen trodde på mine smerter, at jeg bare ville ha oppmerksomhet. Dette har vært utrolig sårende og vanskelig å takle. Jeg ble på en alder av fjorten lettere deprimert, uten at noen skjønte det. Jeg var bare en vanskelig fjortenåring i puberteten.
Problemene på skolen fortsatte, til jeg en gang mellom 10. klasse og vg1 oppdaget en ny måte å takle ting på. Jeg tror at mine spiseproblemer startet her, så smått og usynlig.
Resten av problemene følger, uten at nå har ork til å utdype hele opp- og ned, og tilfrisknings-prosessen. Jeg fikk i 2008 diagnosen “alvorlig Anorexia Nervosa”, og etter poliklinisk og klinisk behandling har jeg kommet langt siden den dagen mine problemer fikk et navn.
Det var vel først i februar 2010 at den ordentlige kampen startet. Innleggelsen på Capio Anoreksisenteret i Fredrikstad. Veien tilbake. -Tilbake til hva, egentlig? Husker jeg at jeg tenkte.


Etter mye opp og ned, fram og tilbake, står jeg mye sterkere i mine sko, dagen i dag. Jeg føler meg ikke lenger like utilpass i sosiale situasjoner (som senere ble en tillagt diagnose: Sosialangst), spisingen har dårlige og gode dager, men alt i alt har jeg det bedre enn noen gang før i mitt 19årige liv. Jeg tenker at en alvorlig spiseforstyrrelse var det som skulle til i min situasjon. Det har vært tøft, og det er det enda, men jeg tror det var nødvendig å gå denne veien. Usikkerheten var så mye i veien for meg, at jeg trengte en omvei for å bli sterkere. Og det har jeg blitt.










tirsdag 12. juli 2011

10a. Hvordan ser en vanlig hverdag ut for meg?

Del B følger når jeg har etablert meg i Sør Trøndelag om en drøy måned, og når skolen + alt annet har startet opp. Ferietiden er veldig ulik skolehverdagen.
Hverdagen for meg mens jeg oppholder meg i Haugesund hos x begynner som regel nokså tidlig. Når mannen i huset står opp klokka 05:30 for å gå på jobb, pleier jeg å våkne selv, og da spiser jeg min halve frokost sammen med ham. Matpakkesmøring skjer også før klokka rekker å passere 6, og en halv time senere kan jeg, om jeg vil, legge meg igjen. Zzzz..
siden søvnen er så dårlig for tiden sover jeg nokså sent, noe som betyr at jeg holder siesta opp til to ganger, midt på lyse dagen. He he. Døgnritmen er ganske lik hver dag, men den er litt uvanlig i det siste. Satser på å ha litt bedre rutiner når ferien er over.
Del to av frokosten tar jeg meg gooood tid til. Setter på kaffe, lager en fargerik tallerken og finner fram en film dersom jeg ikke orker TVprogram som God morgen Norge. Avisa dukker også opp noen ganger.
På hverdagene prøver jeg å komme meg til treningssenteret èn gang om dagen, hvor jeg trener nokså variert. Den ene dagen er jeg der halv 9, og rekker og strekker til Yogaøvelser. Andre ganger trener jeg ikke før ètter middagen, og da står det ting som Zumba eller step/stram opp på programmet. Også har jeg mitt eget styrketrenings program som gjennomføres 2 ganger i uka, som anbefalt (trenges for å oppnå forskjell).
Fika-tid er, som alltid, klokka 14.00, og den spises eller drikkes ofte på Oasen.
Det er jeg som lager middagen til meg og x, for jeg holder meg fortsatt til Capio-tiden, halv fem, og x jobber jo. Så jeg handler mat noen dager, lager middag, spiser middag, og slapper for det meste av med episoder av House, hamsteren Pesto, eller annet.
Kveldsmaten igjen, og den er det vel ikke så mye å si om.
Ikke veldig spennende, men helt okei for min del.
Trene litt, hvile litt.
Bare nyte dagene.

mandag 11. juli 2011

9- Hva hindrer meg?

Dette misliker jeg.

Jeg misliker å måtte innse at jeg fortsatt har en del å jobbe med.
Jeg misliker å tolke mine følelser som fortsatt ikke klarer å gi 110 prosent for å bli helt frisk. Jeg misliker at anorektiske tanker blir sterkere når jeg føler meg fysisk dårlig.
Jeg misliker at jeg fortsatt har dager der en psykisk kvalme vil få meg til å spise litt mindre.
Jeg misliker kroppslige opplevelser generellt.
Jeg misliker  anorektiske tanker som gjemmer seg i det dype mørket,
og handlinger som noen gang følger etter.
Det er så mangt som kan sette hinder på denne lange veien.
Det er slike hindre som gjør veien så endeløs, forferdelig tung og lang. En stor hinderløype av følelser og tanker. Hindre som kommer innenfra, ofte ubevist. Et tre av kroppsfornemmelser som ligger over veien, eller en bratt oppoverbakke av anorektiske tanker. En natt full av vonde drømmer, fordi hjernen bearbeider det som skjer på dagen. En elv du må krysse over en ødelagt bro. Finne byggesteiner som passer.
Jeg leter konstant etter byggesteiner.
Etter en måte å få alt til å passe, fungere.

Det som hindrer meg er vanskelige ting som krysser min vei. Om man går ett år tilbake i tid var det mye lettere å la slike ting stoppe meg i tilfriskningsprosesses. Jeg hadde ikke kreftene til å kjempe mot alt. Men nå har jeg heldigvis kommet så langt at hinderløypa er lettere å gjennomføre enn tidligere. Hindrene er der enda, og jeg har lite tro på at de er forsvunnet i morgen eller om en uke, men maten har gitt meg krefter.
Jeg har nok krefter til å gå gjennom hele løypen.
Jeg har nok krefter til å reise meg igjen når jeg snubler.
Jeg har nok krefter til å ikke la hindrene ødelegge for meg på veien.

Det LIKER jeg.

Sammenheng mellom det ytre og indre

To ting som henger tett sammen er som mange sikkert er enig i, det ytre og indre. Utseendet har en (i mine øyne alt for stor) betydning for om du føler deg vell med deg selv. Når man føler seg slapp og sliten, syk eller rett og slett ikke i humør til noe, så er det store sjangser for at det syns på utseendet. Hvertfall for min del.
Det er en påkjenning, mest for psyken. Når jeg synes at jeg ikke ser bra ut, og hodet bekrefter det, er det lett å gjøre en enda mindre innsats for å gjøre noe med det. Omvend gjelder det samme. Med tanke på min “sykdomshistorie” har jeg ikke så mye bruk for å føle misnøye over dårlige hårdager- eller eksemen som stadig dukker opp i ansiktet mitt.
I dag føler jeg meg ganske så forferdelig. Stygg. Det er ikke kroppen som er selve problemet- nei, jeg takler denne vekten fortsatt bedre enn jeg har klart å akseptere den før i tiden, men eksem i ansiktet er virkelig ikke noe pent syn, og kløen er heller ikke til å holde ut.

Håret mitt er også et kapittel for seg selv.. Fargen har falmet, det har blitt uten noe form for glans, det jeg før hadde så mye av(!), og panneluggen er så lang at det henger over nesetippen når jeg ikke tar det bakover i en spenne. På tide å gjøre noe med det snart!

Når håret, og dermed ansiktet, ser bra ut, føler jeg meg mye bedre. Overfladisk som det er, så spiller det dessverre en stor rolle at jeg mener jeg ser bra ut. Siden jeg ikke har så veldig gode klippe- og fargeferdigheter, har jeg kjøpt en liten hårkur slik at håret i hvertfall kan se litt livligere ut, hvert fall så lenge jeg ikke har tatt noe tur til frisøren (takkkkkkerr for gratis frisørtime hos T. sin mor!!!).

Alt for å ikke ville gjemme seg under dyna hele dagen. Selv om det er nettopp DET som frister mest når en bad hair-day dukker opp i starten av uka…


Kanskje man heller skal fokusere på det som er positivt? Det man er FORNØYD med? Det er så lett å la det negative overskygge det som er bra i hverdagen. En liten tips fra meg er å skrive ned minst 1 ting hver dag som du liker ved deg selv, om det så er kroppslig eller noe med personligheten din. Tror du ikke du man blir i mye bedre humør av det…?
I dag liker jeg…..
at kroppen min faktisk ser bra ut i dagens klær: Hurra!

søndag 10. juli 2011

Frøken Pesto

Hurra for Webcam-kvalitet!
IMG0011
Min (ganske) nye venn, Pesto <3

Den lange veien til FRISK.

Av og til..
Ja, av og til er motivasjonen lik nul. På bunnen. I dag ligger jeg litt nede, her hvor jeg synes det er så skummelt å være. Jeg vet at jeg ikke kommer til å bli her, at jeg kjemper meg ut av dalen og tilbake til der det er greit. Men jeg vet også at jeg må passe meg ekstra mye.
Farene ligger rundt hvert eneste hjørne, gjerne i ubevistheten. Glemme å bruke smør, spise litt mindre her og der, henge seg opp i vanskelige følelser, eller ta til seg alt det som blir sagt på en negativ måte(…) Det er så fort gjort å falle tilbake. Så fristende å gjøre alt du kan for å få vekk ubehaget, bare for å lette litt på trykket. Tanker som “Bare en liten stund med noen anorektiske handlinger, bare for å gjøre det litt enklere i noen timer, og så tilbake til det friske”. En felle som mange tråkker i, og jeg er en av dem som har tatt denne lettere veien når trykket ble for tungt å bære på. Dessverre er det en vei i fotsporet til frøken Anorexia, og når man en gang har gått i den er det vanskelig å ombestemme seg for å gå motsatt vei. Man går ett steg tilbake, og hvis du enda har kreftene og viljestyrken til å kjempe igjen, må man orke å gå det samme stykket EN GANG TIL.
Det er ikke sånn at jeg har blitt slått knock-out nå, men det er visse ting som bremser for motivasjonen. For en drøy uke siden var ikke formen på topp, noe som innebærer ingen trening, en sliten kropp og lite ork til noe som helst. Hoften låser seg også hele tiden, og det er nokså smertefult. En virkelig gledesdreper som spiseforstyrrelsen gjerne ville utnytte. Jeg ga den ikke lov. Derimot gikk jeg opp den siste kiloen, og jeg ga kroppen den hvilen den trengte. Anorektiske tanker blir dermed større, vanskeligere å holde borte. Så kunne jeg trene igjen, da formen var bedre. Men det er utrolig hvor fort det går bakover med kondisjonen og styrken i kroppen når man har vært uten trening i noen dager- Jeg føler meg enda litt svakere i kroppen enn for noen uker siden, og det er en god grunn for disse syke tanker å fortelle meg at det er hos meg feilen ligge. Altså er jeg svak, jeg klarer ingenting. “Bare gi opp igjen, din taper”. I et rasende tempo blir du angrepet av negativiteten som foregår i hodet ditt, og det sliter deg ut. Det sliter MEG ut.
Så her er jeg nå. Ferdig gråtet etter å måtte forklare min nærmeste hvordan jeg må kjempe, og hvorfor jeg oppfører meg som jeg gjør. En smule irritabel og klønete (det er vanskelig å ikke knuse et glass eller to, eller å holde en kniv for den sags skyld), og uforutsigbar til tider. Tilfriskningsprossesen er jammen meg ikke lett å gå gjennom, og det kan ta lang, lang tid.
Men ellers har jeg det fortsatt veldig bra, så ingen grunn til beskymring altså, det blir bare litt for mye til tider, spesielt med tanken på at jeg nesten går tre måneder uten prof. hjelp av psykolog.. Man vil jo dessuten ikke la det gå ut over en man er glad i, men jeg trenger rett og slett å få det ut noen ganger.
I morgen er jeg klar for en ny uke med fine timer på treningssenteret. Jeg tenker at så lenge jeg har det litt tøffere en stund, så skal jeg ikke på noen skikkelige tunge timer med steps eller Mrl (tung styrke), men jeg drar heller på rolige og meditative YOGA timer, og trener styrke fra min egen styrkeprog. 2x i uka. Akkurat nå tror jeg det er det beste jeg kan gjøre, for å unngå at treningen blir til tvang, men også for å unngå at jeg depper i sofaen hele uken.

Yoga har blitt en absolutt favoritt. Pusteteknikken, roen og meditasjon er virkelig tilfredsstillende når det føles kaotisk i hele kroppen og hodet..

torsdag 7. juli 2011

Å få nok næring i seg som vegetarianer

Jeg har egentlig aldri vært spesielt glad i å spise kjøtt. For det første elsker jeg dyr, men det er i grunn ikke derfor jeg misliker kjøttprodukter. Bioindustrien er ikke noe favoritt derimot. Jeg kan ikke kalle meg for en vegatarianer, jeg spiser kjøtt når jeg må, og fisk har jeg i kostholdet mitt også. Når jeg er hjemme hos min familie spiser jeg kjøtt, men når jeg står for valget selv, velger jeg heller noe annet.
Kjøtt er ikke noe av det billigste, men jeg fant fort ut at vegetarvenlige produkter er nokså dyre, kanskje det koster enda mer om man vil gjøre det riktig.
For, hvordan spiser man riktig som vegetarianer? Hva skal til for å få i seg de nødvendige næringsstoffene? Jeg har googlet en god del før jeg så smått begynte å bytte ut mitt stykke kjøtt til middagen eller som pålegg.
En liste over NOEN produkter som kan erstatte kjøtt:-Egg
-Ost*
- Erter, bønner, linser osv.
- Nøtter ++
- Sojabønner m.m.

* Ost inneholder mange sunne næringsstofffer men lite jern,
så ost alene er ingen fullverdig kjøtterstatter
.
Jern:For å få i deg nok jern må du være litt oppmerksom. Jern du finner i soya-produkter er av type som har vanskeligere (enn kjøtt) for å bli tatt opp av kroppen din. Noe som gjør det lettere er å få i deg nok C-vitaminer, f.eks. ved å drikke et glass juice til middagen. Jern finner man også mye i grønnsaker, fullkornsbrød eller tørkede frukter som aprikos, rosiner m.m. Husk at du blir slapp og sliten når du får i deg for lite jern!
B-vitaminer:Dette finner du for det meste i meieri- og fullkornprodukter. Vitamin B12 finnes dessverre bare i animalske produkter, så som vegetarianer er det viktig å få i seg nok meieriprodukter, egg og ost. Er du veganer (spiser ingen animalske produkter) må du altså skaffe deg kosttilskudd!
Proteiner: Kroppens byggesteiner. Som vegetarianer burde man få i seg 1,2- 1,3 ganger så mye proteiner som kjøttetere, siden du får i deg mindre av den andre viktige, animalske, næringen.
Hvor mye må du da spise?Som erstatter for 100g kjøtt kan du f.eks. spise
2 egg, 40 gr nøtter, eller 75 gr kikerter, bønner m.m.

I tillegg finnes det ferdige kjøtterstattere som Tofu, men jeg synes det er vanskelig å finne i butikken. Når jeg her om dagen spurte noen som jobber på Meny om de solgte Tofu, kunne de ikke svare meg.

-Hva leter du etter, sa du?
-Jo, har dere noe vegetarmat, kjøtterstattere eller noe?
-Hæh..?
Informasjonen har ikke mer enn 1 kilde, så om du oppdager feil..
Vennligst la meg få høre det, så kan jeg fikse det!




8- Hva har gjort meg sterk?

Kan jeg trekke noe positivt ut av mine erfaringer? Hva har jeg lært?Dette her kunne jeg skrevet en bok om.
Til å begynne med: Jo mer du kjemper, jo sterkere blir du. Enkelt og greit. En kamp går sjelden forbi deg uten at du faller, og for å kjempe videre gjelder det å reise seg opp igjen. Utholdenhet og viljestyrke er to av mine nøkkelord- uten en av de hadde jeg vært hjelpesløs i min indre fight. Jeg tror at nettopp fallene er de som har bidratt til å gjøre meg sterkere. Man lærer å av feile. Det gjelder bare å ikke la det stoppe deg.
Det er vanskelig å snakke om det positive ved å ha vært så langt nede, men svaret er ja- jeg tror definitivt at sykdommen har kommet med noe positivt i alt det negative. Sånn tror jeg for eksempel at jeg aldri hadde klart å reflektere så pass mye over fortiden uten min lille livserfaring med en alvorlig anoreksi. En tøff behandling som jeg, og mange andre, har vært gjennom gir livserfaring og innsikt. Akkuratt den delen er jeg veldig takknemlig for at jeg har fått med meg, tross alt det vonde man går gjennom.
Det jeg har lært er altså masse. Masse om meg selv, og masse om menneskene rundt meg. Man får rett og slett en slags terskel for å forstå hvordan andre har det, siden man selv har gått gjennom så mye. Du møter så mange forskjellige mennesker i en prosess som å bli frisk fra en psykisk eller fysisk sykdom- Du kan forstå andre bedre når du klarer å forstå deg selv. Det høres kanskje rart ut, men når du selv har vært gjennom lignende, så skjønner du kanskje hva jeg snakker om.

Det viktigste jeg har lært, er å forstå og reflektere over situasjoner.

Dessuten har jeg lært at dette er kroppen jeg må leve med,
og jeg lærer fortsatt å venne meg til at jeg må like min kropp som den er.

onsdag 6. juli 2011

Grove rundstykker/scones

Oppskriften på rundstykkene jeg laget til lunsj her om dagen. De blir ikke de fineste du har sett, men smaken er garantert bra. Jeg er glad i å ekspirimentere med vegetar/veganer mat, og disse ble laget med soyamelk. Om du vil er det bare å bytte ut med lettmelk, fungerer like fint.
Ingredienser:4,5 dl fint speltmel/ hvetemel (prøv deg litt fram her)
1 dl små havregryn
1/2 dl solsikkefrø
1/2 dl gresskarfrø
1 god ts bakepulver
1 liten ts natron
1/2 ts salt
2 dl soyamelk
en god skvett olivenolje/ annen olje
FremgangsmåteVarm ovnen til 225 grader.
Bland alt det tørre i en bolle, tilsett soyamelk, olje, og rør  sammen. Det kan hende at deigen er litt klissete når alt er blandet, da må du bare ha oppi litt ekstra mel.
Løft  så deigen ut av bakebollen, del deigen og form rundstykker.
Rundstykkene trenger ingen elting.
Legg  bakepapir på en stekeplate, og stek på 225 grader i 10-12 min

Jeg pleier å følge med litt på rundstykkene. Ovnen bommer litt på gradene av og til, og noen ganger blir de fortere stekt enn andre ganger..

(Smaker kjempe godt med litt smør og appelsinmarmelade!)

7- Fremskritt

Å gjøre fremskritt, egentlig et veldig omfattende ord. Noe som går framover.
Jeg går ut ifra at dere først og fremst sikter til min psykiske helse? Jeg vet at mange av mine lesere sliter på en eller annen front selv, så jeg skal besvare spørsmålet sett fra sykdoms-vinkelen. Fremskritt i tilfriskningsprosessen, i spiseforstyrrelsen og angsten.
Stopp meg om dere vil høre noe annet enn sykdomshistorier!
16 spørsmål har jeg valgt av det dere lurer på mest. 16 spørsmål som er tett knyttet til hverandre, og alle kommer de fram til ett svar: Anne har gjort fremskritt.
For knapt ett år siden var hverdagen et eneste stort angshelvete. Jeg var redd for å være alene, og jeg var redd for å være bland folk. Jeg var engstelig i forhold til kroppslige opplevelser, så lite som hjertet som slår et hakk fortere når jeg støvsuger soverommet mitt. Redd for å føle, og redd for å ikke kjenne noe som helst.
Angsten trengte mye kognitiv terapi (alle vet hva det er..?), samtaler og tårer. I tillegg ble det nødvendig med medisiner, og jeg må innrømme at jeg ikke har tro på at jeg hadde kommet meg over angsten uten den hjelpen. Medisiner skal trappes ned igjen en dag, men jeg har en gang før gjort den feilen at jeg avsluttet medisineringen for tidlig, så foreløpig fortsetter jeg pent å ta en tablett hver dag. Tilbakefall er ikke velkommen, ikke denne gangen.Det hender angsten dukker opp, og jeg er langt ifra kvitt den- men FREMSKRITT har jeg gjort.
Spiseforstyrrelsen. På den fronten er vel alle så å si nokså oppdaterte, eller hva? Kort fortalt har jeg fra å sulte, spise og spy, gått til å ikke ha kastet opp på ganske så lenge, spise normalt og trene uten å overdrive. FREMSKRITT som bare det. Jeg er litt stolt, e he..
Vanskelig er det jo, fremdeles. Jeg tror man gjør framskritt så lenge man prøver, gjør enn viss innsats. Så lenge jeg står på skal jeg bli helt frisk en dag.
FREMSKRITT er noe fint, synes du ikke?

whoop whoop, jeg er blitt B-menneske


JEG ER TRØTT.
Halv seks ringte første vekkeklokka: x sin tur til å komme seg ut av loppekassa. Jeg sov videre, våknet igjen en time senere, denne gangen av  et sjarmerende “doooooei, sees igjen om ni timer”.
Sov igjen, og ble vekket av en horribel lyd fra mobilen da klokka hadde passert noen minutter over sju. Legetime, Olé.
Jeg har glad-nyheter. Per i dag har jeg offisielt kommet til den avtalte vekten på **kilo, og dermed er det endelig slutt på vektøkningen.
Neste beskymring: Holde vekta stabil (utfordringggg).
Uansett. Jeg spiste frokost, la meg igjen, og våknet alt annet enn uthvilt for ti minutter siden. Ja, halv elleve på lyse dagen. Hvor er Anne som våkner av seg selv før vekkeklokka rekker å ringe i seks-tiden? Jeg savner lange frokoster med meg selv og frokostprogram på tv’en, eller en bok/blad/avis.  Blablabla. Jeg får vel begynne å tenke på neste måltid nå. LUNSJJJ.
Sommerværet har muligens meldt seg her i Haugesund også, forresten. Hvert fall så lenge det varer…

tirsdag 5. juli 2011

Hverdagslige duppeditter

Mitt yndlingssmykke ( fått dilla på ugle-smykker i det siste)

Bakte rundstykker til lunsj. Her med økologisk appelsinmarmelade

Så må man jo drikke yoghurt med et blått sugerør i tillegg til maten

Oppdager dessuten at håret vokser, så nå har jeg fått tidenes verste sveis

Og x kom hjem igår med puslespill på 1500 brikker
LOooooving.

Treningssenteret får forresten vente. Er visst ikke helt frisk enda.
Sukk, der forsvant Yogalates og Zumba denne uken..

Spørsmål 6. Drømmer og mål.

Det spørsmålet har jeg rett og slett svart på i spørsmål 5.
Drømmer og mål har jeg nok av, bare se i innlegget under.

Hva drømmer dere om?
Har dere satt dere noen mål?

Ha en fin, fin tirsdag!
                  ♥
♥   

mandag 4. juli 2011

5- Hvor vil jeg være om fem år?

Jeg drømmer om å kunne være Anne, å leve henne fult ut for resten av mitt liv.

Jeg kan se for meg at jeg etter en god del strev med helsen, endelig har fullført videregående skole, og med en “velbestått vg3” og tittelen studiekompetanse i lomma. Jeg håper å ha funnet noe jeg trives med, en studie eller aktivitet.  Om å ha fått større erfaring innenfor drama- og teaterfaget, og kanskje dans i tillegg.
Jeg håper jeg vil være en spontan og livsglad jente i 20-årene, som har mange fine, og friske år å se fram til.
Om fem år håper jeg at jeg for lengst har klart å vinke farvell til min spiseforstyrrelse, dårlige selvtillitt og uvaner som følger med visse problemer. Jeg skal ha kastet mine anti- depressive medisiner i søpla, fordi jeg ikke trenger hjelpemidler for å kunne stå på bena. Vitaminer og eventuelle angstdempende ting likeså. Hele døgn under dyna skal det ikke bli noe av heller.


Jeg er en drømmer, og har mange planer og ønsker for hvem og hvor jeg skal være i framtiden. Både realistiske som urealistiske mål, må jeg innrømme, men det å drømme skader ingen. Jeg er den typen som mener at det er bra å ha planer, ønsker. Når man vet hva man vil eller har lyst til, så gjelder det bare å velge bort de uaktuelle tanker, og jeg for min del har en hånd full av eventuelle planer å velge mellom.


Sånn har jeg lyst å reise masse, stå på scenen igjen- for å vise både meg selv og andre hva jeg er god for. Jeg vil bo i Ystad eller et annet sted som har sjø og strand, snakke flytende svensk, bli fysioterapeut, bo i Nederland,  bli psykolog, jobbe med dyr, overvinne angsten for bl.a. edderkopper, bli flink til å danse, ha en hund, to katter, knøtte (min høne) skal følge meg hvor jeg enn flytter til, jeg vil ha en gnager i tillegg, og en sau + gjeit i hagen.

Mye mer ønsker jeg å være fornøyd med hvem jeg er, med menneskene rundt meg, og med det jeg fyller dagene mine med.

Om 5 år er jeg et lykkelig vesen.

Når vi snakker helse og psyken, er det dér jeg vil være.

Jeg tror jeg er optimistisk når det gjelder årene framover. Både psykisk og fysisk har jeg gjort store framskritt det siste året, så det ser lyst ut om det fortsetter i samme retning. Jeg tror ikke lenger at det å være frisk om fem år er et urealistisk mål å sette seg. Eller sier noen seg uenig her..?
Så, hvor er dere om fem (eller ti) år?

4- Hvor er jeg i dag i forhold til fem år siden?

Et godt spørsmål som har fått meg til å reflektere mye over de siste årene. Fra fjorten til nittenåring, fra den vanskelige puberteten til å gå den voksne veien. Store forskjeller, skarpe kontraster.
Fjorten år gammel, som regel en vanskelig alder for de aller fleste. Jeg med mine fjorten år, var ingen unntak. Jeg var nok ikke en av de rebelske tenåringer som dro på fest og ekspirimenterte med alkohold og små “ulovlige” rampestreker. Nei, jeg drakk aldri alkohol, og fenomenet FULL er dagen idag enda ukjent for meg.
Men humørsvingninger, humørsvingninger hadde jeg så absolutt. Man er umoden, står foran vanskelige valg. Valget mellom riktig og galt, skal jeg være den snille eller den slemme? Skulle jeg motsi mine foreldre, eller høre på det de fortalte meg?
Usikker, naiv, sta og redd- det er hvordan jeg ville beskrevet meg som fjortenåring.

Jeg var usikker på menneskene rundt meg, men likevel mest på meg selv. Jeg visste ikke hva som var min plass her i verden, hvordan jeg skulle være og oppføre meg, kle meg eller hvem jeg skulle henge med for å ikke bli mobbet av dèn grunnen. Jeg vet at jeg alltid har hatt den, i mine øyne, positive egenskapen at jeg på tross av hva andre syntes, gjorde eller kledde meg som jeg selv ville. Jeg gikk min egen vei, løs fra hva mine venner bestemte seg for. Jeg har aldri hatt problemer med å stå for det jeg har lyst til, og har takket være den grunnen alltid valgt det jeg har trodd var riktig for meg. Men lett var det ikke, for jeg har jammen meg fått mange negative (positive likeså) kommentarer, nettopp på grunn av mine tanker og planer.
Jeg var misfornøyd med meg selv. Jeg merket at jeg ble mer og mer kroppsfiksert når det gjald former- det verste som har skjedd i livet mitt er at jeg fikk hofter og pupper, og den tanken slår meg enda til tider. Bukser som jeg plutselig ikke fikk over rompa lenger, gensere som ble for stramme, osv. Det var fælt, veldig veldig fælt. Enda har jeg ikke kastet et par av mine bukser i barnestørrelse- mest fordi jeg på mitt sykeste hadde tro på at hvis jeg mistet en del kilo, så skulle jeg passe i mine barneklær igjen. Stor jente ville være småpike i kroppen, men likevel så utrolig gjerne bli voksen og leve mitt eget liv. Men mestringsfølelsen var ingen steder.
Tanker rundt mat og kropp ble sterkere og sterkere, mobbingen ble for mye å takle, og situasjonen hjemme kunne være nokså anstrengt til tider- mye på grunn av meg, tenker jeg..  Jeg var en innelukket person, klarte ikke å fortelle om hverken mobbingen og mine dårlige tanker om meg selv. Jeg gav alt jeg hadde for å skjule sannheten fra mine foreldre, men når jeg ser tilbake i tiden, innser jeg hvor mange små hint jeg prøvde å gi mine nærmeste, eller for eksempel sosiallæreren på skolen. Ingen som visste hva som var galt, og jeg selv klarte ikke å sette fingeren på det heller. Jeg tenkte vel mest at jeg overdrev- det var jo det folk sa til meg også. Jeg var bare vanskelig, en fjortenåring i puberteten.

Nå har jeg innsikten jeg trengte så sårt på den tiden. Jeg vet hva som gikk galt, jeg vet hva som måtte til for å snu mitt liv som forvirret og trist tenåring. At det var en alvorlig anoreksi som åpnet mine øyne, var kanskje flaks i uflaksen.
Jeg føler meg viljesterk, fortsatt. Usikkerheten ble, og blir, langsomt byttet ut med en tilfredsstillende trygghetsfølelse og bestemthet. Jeg kan reflektere, forstå og utstråler mindre sårbarhet en før- noe jeg tror er en av grunnene for at jeg ikke lenger er noe mobbeoffer, samt med at både jeg og mine “mobbere” har vokst opp, og mobbing er vel egentlig ikke annet enn barnslig..?
Jo, jeg ser utviklingen jeg har gått gjennom. Skulle mer enn gjerne gjort ting annerledes for fem år siden, men likevel er det denne veien jeg har gått, og denne veien jeg lærer meg å akseptere at jeg vandret. Jeg kaller det min berg- og dalbane, for bortsett fra mange negative erfaringer har jeg også opplevd mye fint, men alltid en gjeng venner som støttet meg i mine valg og handlinger. Jeg tror livet alltid vil ha sine opp- og nedturer, men nå står jeg sterkere i mine sko, og jeg vet bedre hvordan jeg skal håndtere hverdagen enn det jeg klarte for fem år tilbake.

3- Gleder

Så kom vi til det tredje spørsmålet. Mange har spurt meg om hva som gir meg gleder i hverdagen, hvordan jeg finner motivasjonen når det ser mørkt ut, og rett og slett hva jeg liker å fylle fritiden min med.
Så, jeg er en mega-dyrelsker, for å nevne noe. Katter kan få meg til å gråte gledestårer, og min høne rører meg dypt ned til hjerteroten når den hopper på fanget mitt etter å ha ropt på henne.
Venner og familie sprer glede. Min kjæreste, foreldre og søstre, og venner. Ekstra glede finnes det i å ha noen å le sammen med. For å kjenne glede trenger et menneske medmennesker.
Ellers så er skriving noe jeg får mye glede ut av. Å sette ord på ting, få fine kommentarer fra mine faste lesere på bloggen, og ikke minst å høre at man er en inspirasjon for andre- da blir jeg oppriktig glad.

Men for tiden er det treningssenteret som gir meg størst glede av alt. Endorfiner til tusen når jeg hopper og strekker mens svettet renner- Å bruke kroppen på en positiv måte er noe jeg lenge har savnet, og det gleder meg så ufattelig mye at jeg klarer det igjen. Jeg smiler av det i skrivende stund. Trening er en real gledesbombe når det ikke misbrukes :-)
Glede kan man også kjenne over en brødskive med smør og gulost, når det er et stort steg til normale matvaner. Glede er å mestre, å smile, og å leve.
Og for de som ikke har et problematisk forhold til en smurt skive-
det er mye annet å glede seg over, hø hø.

søndag 3. juli 2011

2- Håp. Hva gir meg håp?

Håp på et bedre liv, et friskere liv, håp på en bedre hverdag og håpet om framtiden. Håp er et viktig ord, men hva betyr det egentlig?
Ordboka svarer:
Håp er troen på et positivt resultat eller en positiv utgang relatert til hendelser eller omstendigheter i ens liv. Håp innebærer også en viss mengde fortvilelse, savn, ønsking, lidelse eller utholdenhet – dvs., det å tro at et bedre eller positivt resultat er mulig selv når det er bevis for det motsatte.
For min del er det motsatte bevist, og jeg tror at håpet på at jeg kunne få det bedre, gjorde det lettere å kjempe min kamp mot spiseforstyrrelsen.
Håpet ville vært en hverdag som frisk, fri fra anorektiske tvangstanker/handlinger. Fortvilelse over å ikke kunne leve et normalt liv som 18 eller 19-årig jente. Savnet etter å kunne gå på skole, etter den manglende konsentrasjonen og interessen for kunnskap eller hobbier. Ønskingen om å være en smilende jente i sin beste alder- tynn og pen, og helst med karakter 6 i alle skolefag. Ønsket om å være en perfeksjonist, selve perfeksjonen. Lidelsen som alle skyhøye egne forventninger innebærer, i form av fysisk og psykisk smerte. Utholdenheten jeg hadde for å oppnå mine mål og forventninger.
Håpet som gjemte seg innerst inne. Det å være frisk, heller uperfekt og lubben enn sykelig tynn og syk.
Det var håpet som styrket meg i kampen, og det håpet er her enda. Håpet om å en dag være fri fra vonde tanker rundt kropp og mat. Det er HÅPET som gir krefter og motivasjon til å kjempe kampen som absolutt er verdt å kjempe.
Så dere andre der ute-
HÅP, håp for alt det er verdt.

1. Hvem er jeg, og hvem vil jeg være

Jeg er Anne, jeg vil være meg selv.

Det er ikke så lenge siden jeg for første gang begynte å oppdage henne, jenta som heter Anne. Lenge visste jeg ikke hva jeg skulle, hvor jeg skulle gjøre av meg, og hvem jeg égentlig var. For meg var ikke anoreksien en diagnose, men Anorexia ble mitt jeg. Sterk preget av sykdommen er det lett å glemme at det faktisk ikke er du selv som lever livet ditt, men at dine problemer styrer deg i alle mulige retninger, om du så vil det eller ei.

Jeg trodde jeg var stakkarslig, verdiløs og i veien- der hadde du meg.

Av og til trenger man en real “Eye-opener” for å se bedre. Lese mellom linjene, ikke tro på det man ser ved første blikket. Jeg trengte god tid og mye hjelp til å finne meg selv (åh, som jeg hater klisjéer!), men nå som sykdommen ikke er så dominerende lenger vet jeg at jeg er alt annet enn stakkarslig, verdiløs eller i veien.

Jeg er Anne, og jeg betyr like mye som alle andre.
Hverken mer, eller mindre.

Det er henne jeg vil være.

Tema for blogging

Det er en stund siden jeg spurte dere om forskjellige blogge-tema. Jeg har laget en liste over de mest spurte spørsmål, og skal prøve å besvare de så godt det lar seg gjøre. De er numret, og jeg skal prøve å svare på ett spørsmål om dagen. Om det er flere ting dere ønsker å lese fra mitt synspunk er det bare å legge den til, så skal jeg gjøre mitt :-)

Lista ble som følgende:


1- Hvem er jeg? Hvem vil jeg være?
2- Håp, hva gir håp?
3- Gleder
4- Hvor er jeg i dag i forhold til fem år siden?
5- Hvor vil jeg være om 5 år (eller 10)?
6- Hva er mine drømmer og mål?
7- Fremskritt
8- Hva har gjort meg sterk?
 Kan jeg trekke noe positivt ut av mine erfaringer, og hva har jeg lært?
9- Hva hindrer meg?
10- Hvordan ser en vanlig hverdag ut for meg
11- Hvordan har min fortid formet meg?
12- Erfaringer med innleggelser
13- Erfaringer med medisiner
14- Gode og vonde erfaringer med psykiatrien

15- Tillit/brudd på tillit
16- Vennskap/knytte bånd med medpasienter