fredag 30. september 2011

Om det ennå finnes folk som leser bloggen min?

Eller er det for kjedelig og stille fra min side?
Bare lurer. Er det vits å fortsette bloggen, eller kan jeg like gjerne låse den og fortsette med penn og papir for meg selv?
Er det noe som mangler her, burde jeg skrive mer eller mindre om spiseforstyrrelsen, motivasjon m.m. ?
Tell me!

onsdag 28. september 2011

Hvor er biblioteket?

Jeg overrasker meg selv stadig vekk. Hvordan i alle dager klarte jeg å ende opp på feil side av byen da jeg skulle gå til biblioteket i dag? Jeg vet jo så utrolig godt hvor den ligger! Neida, Anne eier ikke retningsans. Overraskende nok kom jeg fram etter en femtitre minutters tid.

La oss skylde på at jeg ikke er i form.

Ikke i form, som i hodepine, øreverk og kaldsvette. Fantastisk at dette viruset har bodd i meg i over fem uker. Fem uker sier jeg bare! Jeg kjenner også denne kjente, farlige kriblingen i magen igjen. Er det frøken Angst og herr Monster som holder hender, drar hverandre til overflaten? Klamrer de seg til luftrøret mitt, så jeg kjenner følelsen av denne tunge pusten når jeg ligger utslitt i senga om kvelden? Tanken om å kunne oppleve en mulig tilbakefall frister lite. For ett år siden, sånn mellom høst og vinter, gikk den gode følelsen av å leve litt i dvale. Jeg ble sliten, trukket fram og tilbake av spiseforstyrrelses krefter. Tappet for egen styrke. Tjohei, Capio.

Jeg vil ikke dit igjen. Ikke skal jeg heller. Jeg skal stå i det, om det så skal gå ut over skolegangen min. Fraværet pga sykdom beskymrer meg, men om jeg trenger å dra hjem midt i skoledagen, så skal jeg det. Jeg kjenner min kropp, og vet at hvis jeg presser den for mye, så tåler den mindre og mindre. Ikke noe jeg har bruk for. Bli kvitt viruset, så skal jeg fokusere på å gjøre noe med fraværet på skolen.

Jeg gjør nå hvert fall leksene mine..
Har fått igjen tre bra karakterer..
Klarer sånn passe greit å følge med..

Basta med den saken.

Puh.

mandag 26. september 2011

Det er bra solen skinner, sånn nå og da.

Skrevet 25.09.2011
Jeg blir bare så forbanna sliten av alt. Av å gå veien fra leiligheten til skolen, av å ta bussen fram og tilbake- til og fra byen, av å rydde opp etter meg selv og andre hele tiden, av lekser, skitne klær og bestikk, handling av mat, maset om penger, og så videre, og så videre. Jeg er sliten, det er sikkert forstått. Kroppen min er sliten, den også. Det er ikke bare hodet som jobber. Jeg fortalte jo om hostingen? Vel, nå har jeg fått en henvisning for fysioterapi, for musklene på brystet og bak skulderen har fått lide den siste måneden.
Jeg må få det ut av systemet:
JEG ER SÅ INN I GRANSKAUENS SLITEN!
Rotet forsvinner aldri. Oppvasken er på størrelsen til hele det store kjøkkenet, og kleshaugen på baderommet og soveromsgulvet vokser for hver dag som går. Jeg kjenner den kjente trangen til å finne fram støvsugeren midt på natten når jeg ligger i senga, og behovet for å pynte litt på ditten og datten oppstår på de mest rare tidspunkt.
Jeg er rar på den måten. Helt siden sykdommen dukket opp i livet mitt har jeg slitt med tvangstanker, og handlinger, ikke minst. Må bare gjør ditt, skal bare gjøre datt. Sånt blir man sliten av etter hvert som tiden går- det er ikke til å unngå. Den verste tvangen er borte, forhåpentligvis for godt. Jeg må ikke hoppe opp og ned før jeg går i dusjen, jeg trenger ikke å gni såpen i mine våte hender i tre nøyaktige minutter etter jeg har vært bort i noe hodet mitt påstår er skitten. Jo da, antibakken er med meg i vesken eller skolesekken hver dag, det må den til alle tider. Litt bakterieangst får være. Men det jeg gjerne skulle sett, er at jeg bare klarer å la ting være ting. Litt rot kan bare være litt rot. Rydding trenger ikke å stå på timeplanen fem ganger om dagen, gjør det vel?
ÆSJ
Jeg vet at alle levende skapninger har sine opp- og nedturer. That’s life, I guess. Så i tillegg til at jeg er sliten, og ditten og datten er crap, så synes jeg at jeg må nevne at balletten går bedre nå. Jeg fikk faktisk kommentert av læreren at det var flott å se min plutselige framgang i timen på fredag. En liten og fortjent klapp på skulderen.
I desember har vi forestilling.
Helgen, for å nevne noe annet, har også vært fin. Min minste søster har vært på besøk, og jeg kjenner at jeg trengte å ha litt familie-kose-tid. Vi har spist taco og sett House på den store hvite veggen i stua. En prosjektor er fint å ha. På lørdag gikk vi i Trondheim og spiste litt lunsj på Jordbærpikene, og L har shoppet litt av lommepengene. I dag satt jeg min store lillesøster på toget tilbake til Lillehammer.
Jeg synes vi har hatt det fint sammen..
Oss tre og Pesto.
Takk for meg og dagens klageinnlegg. Whoop whoop!

mandag 19. september 2011

Kråketærne

Jeg er helt ute av rytmen, irritabel til tusen, og mumler et konstant “jamendaaaa” etterfulgt av et lang og klagende “ååååee” der jeg hopper rundt på feil ben, bøyer tærne som en kråke og ser generellt teit ut.
Jeg elsker balletttimene.
Kan det ikke være fredag hver dag?

fredag 16. september 2011

Hvilke ord

Jeg eksisterer enda.
  Bare så det er ute i verden.

                                                                 Hei

Jeg føler det som lenge siden jeg har skrev et ordentlig innlegg på denne bloggen. En smule tragisk kan man si, også litt kjedelig, men mest av alt synes jeg det er trist. Det er så mye som skjer, så mange tanker, og så grusomt store mengder med vanskelige påkjennelser- både kroppen og hodet sliter med dem. Ord raser gjennom hodet, og jeg strever med å få tak i dem. Det er som om alt flyr forbi meg nå til dags.
Første skoleukens bihulebetennelse har vinket farvel, og mens jeg vinket tilbake, tok jeg imot en forferdelig plagsom og vond hoste. For en uke siden hostet jeg nesten opp noen av mine indre organer, men nå er denne hosten heldigvis druknet i hostesaft og halspastiller, samt paracet og timesvis med søvn. Dessverre dukket en vond skulder/bryst opp idet min såre hals ble finere igjen. Hosting kan visst ha sine merkelige konsekvenser. Tredje legebesøk, smertestillende og muskelavslappende ble en del av matprogrammet.
Kroppen er altså sliten, men hodet kjenner også sitt strev. Skoledager blåser avgårde. Norsk, historie og matematikk får timene til å rase forbi. Og jeg klarer så vidt å henge meg på stormen. Heldig var jeg som ikke gikk glipp av så alt for mye fag mens jeg lå syk i senga. Jeg var også så heldig at jeg fikk med meg den første matteprøven, innleveringen i norsk, og en innviklet prøve i historie hvor jeg ikke klarte å komme med viktigere ting en fakta rett fra læreboka- altså ingen drøying, refleksjoner, sammenligninger og annet som jeg egentlig burde ha kommet med.
Det er tungt. Jeg visste det skulle bli tøft, og jeg hadde forberedt meg så mye det lot seg gjøre i sommerferien. Men jeg må virkelig manne meg opp for å dra meg selv på skole hver dag. Enda verre er å bli der til skolen slutter. Krevende er det, likeså fysisk som psykisk. Å sitte forran i et klasserom gir meg en klaustrofobisk følelse av å være innestengt. Å ikke kunne flykte når faren kommer. Døren er på andre siden, og vinduet er vel ingen ting å satse på heller, med mindre vi hadde hatt klasserom i nederste etasje- og det er altså ikke tilfellet.
Likevel har jeg ikke mistet troen på at jeg klarer å gjennomføre et skoleår, men det gjelder å bite sammen tennene.
I dagens samtale, med psykologen på Nidaros Dps, kom det for første gang en del ustoppelige tårer. Med maskaraflekker under øynene prøvde jeg å høre på det han hadde å komme med av kloke ord, og jeg gjorde mitt for å svare når det ble stilt et spørsmål. Det er en god stund siden den siste timen som inkluderte tårer, men selv om jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke gråte som en liten unge, så var det egentlig litt godt å få det ut. Til tider er det greit å la noen andre putte ordene i din munn, så slipper du selv å grave opp setninger som ligger langt nede i jorden. Jeg føler meg direkte skitten når det viser seg at problemene fortsatt er der (noe som ikke betyr at jeg ikke har det bra, for livet mitt er faktisk mer okei en den noen ganger har vært). Det er tøft å bringe vonde følelser til overflaten når det eneste du vil er å ignorer dem. Nekte at det er der.
Jeg hater slike samtaler, men det er litt godt også.

Det er det.

fredag 9. september 2011

Little monster

Nei- ikke monster som i spiseforstyrrelsen denne gangen. Men se på min lille skapning av en hamster? Hun ble nesten tre ganger sin egen størrelse etter valnøtt-jakten.
                                               
                                              Definitivt hennes favoritt.




Søting, du Pesto.

mandag 5. september 2011

Søndag 4.September

Jeg håper internettet på skolen fungerer, så kan dette publiseres i morgen. Det er kjedelig å ikke kunne skrive et innlegg på bloggen når jeg føler for det. Hvor blir det av pengetreet som betaler for internett i leiligheten..?
Jeg begynner endelig å bli noenlunde frisk fra en bihulebetennelse som ble etterfulgt av en utrolig vond og plagsom hoste. En og en halv skoleuke, av to, har jeg vært syk hjemme. Kjedelig! Antibiotika, nesespray i tablett-form, og hostesaft.. Føler likevel at det tok nokså lang tid før det tok knekken på denne betennelsen. Med bihulene går det heldigvis bra, men hosten henger litt igjen enda. Formen er SLAPP, men satser på at den er tipp topp i orden om en ukes tid. Skal i hvert fall på skolen igjen fra og med i morgen. Bare jeg ikke har gått glipp av så alt for mye..
På fredag klarte jeg på tross av formen å dra til byen for å gå på ballett. Prøvde drakt og sko, og nå har jeg nettopp sydd ferdig ballettskoene mine. Nybegynnerklasse, javel, men det så jammen ikke enkelt ut. Bra jeg liker utfordringer! Læreren så veldig proffesionell ut, og jeg tror det lover mye godt. Har selv prøvd meg litt på trinnene her hjemme. Haha, jeg føler meg alt annet enn elegant når jeg prøver å stå med føttene inn til hverandre eller på tærne- uten å bøye et kne! Jeg gleder meg allerede til det blir fredag igjen.


For å hoppe fra det ene til det andre: Flere av dere lurer sikkert på hvordan det går i forhold til spiseforstyrrelsen. Nå har jeg ikke lyst til å gå ned til alle små detaljer, men jeg kan si at det går veldig bra. Bortsett fra at matlysten er lik nul nå som jeg har vært dårlig i et par uker, så spiser jeg godt og vekten er stabil. Anorektiske tanker er vage, og hverdagen blir heller preget av andre “problemer” som ææh: Regninger, handling, skole osv, enn spiseforstyrrede tanker. Ting er som det skal være for en, snart, 20 årig jente.
Min første møte med Nidaros DPS gikk ganske greit. Jeg tror psykologen er flink, og tenker at jeg kanskje kommer til å få litt mer ut av timene denne gangen (i forhold til samtalene på RKSF i Levanger det forige skoleåret).
Merker det fortsatt er vanskelig å dra på samtaler, spesielt nå som ting ser ut til å gå bra. Det er fortsatt temaer som må tas opp, knyttet til spiseforstyrrelsen, angst og depresjon. Uavklarte hendelser og tanker, som på tross av situasjonen i dag, må bearbeides og jobbes med. Av en eller annen grunn, noe jeg ikke kan sette fingeren på, er det veldig vanskelig å snakke om slike ting. Om fortiden og perioden som ble mest preget av angsten for mat, kropp, med mere . Kanskje det er aksepten som er litt vanskelig å ha med å gjøre? Fortid er fortid tenker jeg, men ifølge folk er det viktig å snakke om det, enda nå som jeg er fornøyd med hvordan det går dagen i dag..
Anne :-)