På lørdag ble jeg 20 år..

..og selv om jeg først trodde x hadde glemt min 20-års dag, så ble det veldig fint da jeg tre timer etter jeg våknet fikk vite at det ikke var tilfellet.
Brunch på Kafè, middag på restaurant..
Godt det var å ikke trenge å tenke på å lage mat selv!
Ingen oppvask heller, haha.
Takk!
------------------------------------------------------------------------
Men som alltid når man sliter, mye eller lite, med en spiseforstyrrelse:
Vanskelig å ikke la destruktive tanker om mat ødelegge dagen.

Og til slutt, som svar på et spørsmål flere av dere stilte meg den 29. oktober:
Jeg føler meg helt likens som jeg gjorde den 28. 27. 26. osv.
Dessverre— 20 er også bare et tall, som ikke kommer med magiske krefter av noen slag.
Jeg nevner forresten ikke at jeg ønsket meg et spiseforstyrrelses-fritt liv. Drømmer blir ikke til virkelighet når alle vet hva du har ønsker deg. Ssst!

             

Pride

Å gå med hevet hode.

Ikke alltid like lett, nei, faktisk nokså vanskelig.

Jeg har i mange år stirret i bakken. Fått mer enn nok tid til å studere småstein og gammel tyggis. Jeg har holdt fokus på mine egne føtter og ikke sett noe særlig rundt meg. Kanskje det er det som skyldes min dårlige retningsans også?

Jeg har ikke sett, ikke vært tilstede.

Dårlig holdning, sjenanse, skam eller et forsøk på å usynliggjøre seg selv. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som holdt hodet bøyd. Er jeg vel..?

Hvorfor nevner jeg dette nå. Jo, det har seg slik at jeg realiserte meg at jeg har forandret meg. Nå som jeg føler at jeg har det litt bedre med meg selv og med menneskene rundt meg, går jeg som regel med hevet hode. Fram med brystet og tilstede der jeg går eller står. Stolt, om man kan kalle seg selv det? Jeg ser faktisk hva som skjer rundt meg, hvem som går forbi eller hvordan gatene ser ut. Dette er noe nytt, noe ganske så fantastisk når man tenker over det.

Før var selvfølelse en ukjent fenomen. Jeg tror jeg har skiftet mening, og tenker det er helt ufarlig å unne seg litt av dette. Selvfølelse, nå.

Tingenes tilstand

Pandaøyne er vel det ordet som beskriver tingenes tilstand best akkurat nå.
Maskara over hele ansiktet er jo et sjarmerende syn..
Timen på Østmarka var følelsesladet.
Wikipedias definisjon på dette;
Gråt er en emosjonelt betinget atferd hos mennesket, som har en kommunikativ funksjon, er delvis viljestyrt og består av en kombinasjon av tåreavrenning fraøynene og et spesielt pustemønster.
Eller;
Tårer er en væske som utskilles fra tårekjertelen ved øyet. Tårevæsken består av saltvann som inneholder en rekke enzymer og antistoffer, som har til formål at forhindre bakterier å trenge inn i øyet. Eksempler på disse enzymene er fosfolipase A og lysozym. I tillegg benyttes tårevæsken til å smøre hornhinnen.

Da fikk vi lært noe i dag også.

Kafe 19

I går kveld dro til IKS’ åpen kveld.
Det er alt for lenge siden jeg har vært sosial. Snakket med andre jenter, om alt og ingenting. Jeg må si det var godt å møte noen nye mennesker, på tross av at jeg møter folk på skole fire dager i uken. Det var liksom på fritiden- koselig og sosialt. Noe jeg har savnet sårt. Fra sekundet jeg gikk ut døren på kafe 19, kjente jeg at jeg gledet meg til onsdag om to uker.
Jeg har også meldt meg på som frivillig i IKS. Dette blir spennende! Den 2. november skal jeg på et sånt møte om IKS’ ideologi. Det føles godt å bygge meg opp noe nettverk i denne byen. Bli litt kjent med folk- Det tror jeg hvert menneske har godt av. Vi er neppe lagd for å være alene i denne verden(…)
Ellers kjenner jeg at det ikke er så enkelt å legge på seg for N’te gang. Jeg er passe lei, mildt sagt. Det er alltid like skummelt. Alltid like tøft. Redselen for å ikke kunne stanse vektøkningen er det jeg frykter mest av alt i livet mitt. Fo’real.
I dag er en lang og tung dag, og jeg går med en lapp i pannen som sier med store bokstaver;

Traaaavelt.

Skole, skole, skole, skole(…)
Og tanker.
Som sagt. Mye som skjer på skolen. Kanskje ikke såå himla mye som jeg skal ha det til, men mer enn nok for mitt stakkers utrente hjerne. Mye fravær på grunn av sykdom er lik en Anne som henger milevis etter i alle fagene. Så i helga stod det lekser på programmet, etter en del timer for lenge i senga, sant nok. Matematikk, historie, norsk, engelsk..
Bladibla og tidelidei.
Hjernen jobber overtid.
Ellers så drar jeg jo fortsatt med meg en skapning av et monster hver bidige dag. Jeg er så lei, så lei, att du aner ikke! Nå har vekten blitt litt mindre de siste ukene; jeg var jo utslitt, og det måtte kroppen lide under. Javisst. Men jeg jobber som bare det for å snu hele pokkers situasjonen. Mat mat og atter mat. Det kjennes ut som kroppen min trenger påfyll hvert eneste minutt, og angsten som føler med den følelsen kan derfor overta en gang i blandt. Det er et slit, et sant helvete som jeg opplever alt for ofte igjen. Man kan jo ikke bli annet enn en smule oppgitt når du kjemper dag inn og dag ut for at alt skal gå som det burde gå- og så hender det likevel at det blir slik. Nedgang og oppgang- forvirring og frustrasjon.
Det er vel “bare” å bite sammen tennene igjen,
og åpne munnen når det er mat som gjelder.
Vektøkningen er jeg godt igang med.
sånn by the way.

      Bare så det også er sagt..

Someday

Det kommer en dag at jeg skal..

Mamma og pappa har lovt meg en tur tilbake dit.
Ystad
Sist vi var der var jeg veldig syk. Vi var der med familien- mamma, pappa, søstrene mine og jeg. Bodde i bittesmå hytter på en campingplass nærme stranda. Jeg elsker strand, det har jeg alltid gjort. Ystad-turen var ikke bare en tur til vind og saltvann, men det er jo selve Wallender-byen(…) Som krim serie-fan var dette såklart grunnen  til å ta seg en tur i brannbilen for å få høre og se hvor scener har blitt spilt inn. Ystad studio var vi også innom. Stått ved Kurt’s bokhylle, prøvd politifrakken og greier.

Og kaffebaren i byen.. Yumm. Neste gang vil jeg kunne drikke verdens feiteste kaffe-ett eller annet uten dårlig samvittighet og en trang til å kvitte meg med herligheten. Jeg husker også at jeg spiste en Magnum ved stranden, en sånn sjokoladedrøm av is. Et “tominutters lykke og et angsthelvete resten av dagen”, av frykt for å dø feit og ulykkelig. Jeg husker middagen vi spiste ute, og hvor mange kalorier jeg måtte forbrenne etter den var spist..

Jeg husker mat og angst, og små, små lystglimt av en glede som kunne vært stor.
Jeg vil huske det som er bra. Skape nye minner, bedre minner.

Kanskje denne våren

Full tank.

Om noen timer drar jeg hjem igjen, tilbake til ansvar og min kjære. Jeg både gleder meg og ser opp til visse ting. Mest glede dog. Men 60-80 sider i historieboka, et helt kapittel matematikk..  tilbake til oppvask og rengjøring? Ikke fult så  fristende.
Jeg liker å ha ansvar, jeg er nokså avhengig av å ha ting å gjøre- egentlig hele tiden. Å sitte stille er ikke noe jeg holder ut lenge, og jeg måtte virkelig tvinge meg selv til å slappe av her hos mine foreldre. Jeg tror jeg har fått samlet litt krefter til å møte hverdagen igjen. Da jeg dro på lørdag var jeg så utmattet at jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta noen dager fri fra husarbeidet, fra den vanlige hverdagen i vår leilighet i Trondheim.
Nå ha jeg kost masse med kattene, våkenet av Hane Henrik om morgenen, og sett mer enn nok Bones på nettet.

På tide å dra hjem

Lykke er..

Uglesmykker

Kattepuser

Sjokolade i alle former

Å gjemme seg på skapet,
og le av de som ikke finner deg

Forlatte strand, lukten av salt og vinden i håret

En stor familie

En kopp hjerteformet Cappuccino

Et sted som har reddet livet ditt.

En bamse kan være nok

Et sosialt liv etter spiseforstyrrelsen?

Jeg har ingen.
Ingen vennine å sladre med, dra på kafeer, fest, og lignende.

Jeg føler meg ensom.
Jeg har alri nevnt dette før. Jeg synes det er en smule flaut. Det er jo ikke slik at jeg er totalt uten venner heller. Jeg snakker nå med folk, er ute blandt dem på ballett og skole. Men på fritiden er det bare meg. Meg og kjæresten, men selv om en kjæreste dekker så å si all behov for nærhet, så savner jeg den intense kjærligheten som to venninner kan ha. Å le sammen, gråte, dele sine hemmeligste hemmeligheter, finne på masse tull, dra på shopping eller se på film- whatsoever, ikke alt man snakker om med sin kjære heller. Det finnes ting oss jenter imellom. En ting jeg savner sterkt.
Før hadde jeg en haug med venner. Jeg var mest hos andre enn hjemme hos meg selv. Hadde alltid en bestevennine å henge med. Var aldri alene. Jeg var kjent som en fnisende og hyper-sosial jente, og mistrivdes alene. Jeg mistrives alene NÅ.
Hvordan får man tilbake sitt sosiale liv, etter spiseforstyrrelsen har tatt de mest kjære ifra deg, kanskje for mange år siden? Skulle gjerne hatt noe svar.
Anyone.

Plutselig lå det nærmere 10cm snø i hagen

Som sagt- jeg er hjemme i Lillehammer.
Og i Lillehammer er det som om det skulle vært i midten av november.
                   
                                   SNØ!!

NÅ, misforstå meg rett. Snø er fint, nydelig. Sjarmerende og koselig. Men kulden---- NO THANKS. Jeg er som en frossenpinne fra før av, og når gradestokken vipper under null går jeg helst med lue inne i huset. Lue, varmeflaske, skjerf og teppe, vel å nevne. Fint for mine foreldre også, som ikke har skiftet bilen til vinterdekk enda!
Hjemme er det litt deilig å være, selv om det har sine gamle vanlige ulemper også. I huset med familien kan være vanskelig til tider. Sikkert min egen skyld mesteparten av tiden, men uansett. Ansvar som matlaging, handling og rengjøring er ikke mitt i dette huset, og det er derfor jeg kom, blandt annet. Jeg håper T har det bra i Trondheim også.
Jeg kjenner på kropp og sjel at jeg ikke er vant til å slappe av. Eller, å gi meg selv LOV til å ta livet med ro. Jeg går fram og tilbake som en isbjørn når jeg ikke har noe å finne på. Kanskje jeg skal ta fram et stort puslespill på 1500-2000 brikker? Bra tidsfordriv. Det er som et lite arr etter sykdomsperioden min- tvangshandlinger og tvangstanker sitter som spikret fast, og det hender at jeg begynner å tvile på dens forsvinning. Må alltid vær opptatt- kan ikke sitte stille.
Virker som kattungene lider av samme greie. Herremin, de er som noen små energibomber!

Herr Homer i sofaen, her. Enn så lenge.

På tur hjem til pappa og mamma

Ballett er så vakkert.

Som overskriften i dag sier; jeg skal hjem til mine foreldre. Faktisk så sitter jeg og prøver å få varmen i min kropp akkurat NU. NSB komfort er ikke så verst. Spesielt deilig når det er en togreise på fem timer.  Eneste ledige plassen, uflaksen kom ikke uten visse fordeler denne gangen.

Grunnen til hjemreisen er at jeg har vært syk og sliten, og jeg trenger rett og slett å fylle på med bensin. Av all stress og påkjennelser har vekten hatt en liten tendens til å vippe litt ned igjen, så jeg får vel feite meg opp med foreldrenes gode middager denne uken.

I går var en veldig slitsom dag, og jeg kjenner meg nokså tappet for energi, spesielt i dag. Jeg var hos psykologen og klarte egentlig bare å gråte av utmattelsen. Kommet fram til visse ting, og fått med meg hjem bl.a et skjema som jeg må fylle ut hver dag denne uken- når spiste du, hva spiste du, hva var tankene før og etter, osv.

Jeg kom ikke hjem før i fire-tida og måtte lage middag med det samme. Sånt blir man sliten av. Jeg hadde et kvarter til å spise, et kvarter til å fikse meg til ballettimen, og så måtte jeg løpe til bussen igjen. Opp og ned bakken, av og til tre ganger om dagen. Ja, sånt blir man sliten av.

Balletten er ukens høydepunkt. Jeg får gjort noe jeg elsker, og brukt kroppen min til noe fint. Men det gikk ikke som ønsket denne gangen. Jeg stod skeiv med overkroppen, og ble kommentert det. Jeg var klar over det, men jeg visste også hvorfor. Jeg hadde ikke nevnt at jeg sliter med hoftene mine enda. Egentlig visste ingen. Det har seg slik at jeg så lenge jeg kan huske slår knærne mine inntil hverandre når jeg går, løper eller er i annen aktivitet- det forklarer mine blåmerker. Men problemet sitter i mine hofter. Det gjør rett og slett vondt å løfte bena mine over hofte-høyde (noe som egentlig ikke burde være et problem for meg med mine myke gummistrikk-ben). Hoftene låser seg liksom, lager knirkelyder. Ballettlæreren min sier at jeg burde finne en fysio så fort som mulig. Dette går dessuten ut over mine prestasjoner. Frustrerende for en født perfeksjonist som meg.

Men nå skal jeg hjem, og toget har begynt å rulle forbi Trondheim.

Nidaros DPS, atter en gang

Jeg vet at dere vet. Jeg er fortsatt veldig sliten. Forkjølelsen forsvinner visst aldri, bihulene kjennes ikke like vonde lenger, men borte blir det ikke. To penicilin kurer og haugevis av lommetørkler, og likevel plages jeg enda. Sukk.
Jeg var på Nidaros DPS i dag. Av en eller annen grunn vet jeg aldri hvor utmattet og oppgitt jeg føler meg for jeg setter bena inne på hans kontor. Ikke før jeg setter meg ned i den grønne stolen med en kopp varm kaffe i hendene. Tårene kommer ikke ut hjemme. Prøver å holde meg sterk, bite sammen tennene. Hvorfor gråter jeg i det heletatt? Jeg klarer ikke å sette fingeren på det, egentlig.
Jeg tar for mye ansvar på meg, det er jeg klar over. Oppvask og rydding er tvangshandlinger, mer enn normalt. Overdrevet. Likevel er det aldri ryddig i huset. Det er kaotisk i hodet, og noe av det skyldes ting som skjer i hverdagen. Andre ting som spiller en rolle i kaoset er meg. Meg og mitt. Jeg krever alt for mye av hode og kropp, og burde bli flinkere til å ta en ting om gangen. Jeg er også bare et menneske.
En god egenskap som å støtte andre kan fort bli en dårlig ting når du ikke tenker på deg selv. Jeg har fra jeg var en liten jente vært mer opptatt av at andre har det bra. Tingen er at jeg ikke har muligheten til å være der for mine kjære når jeg ikke kan ta vare på meg selv. Nå trenger jeg at noen tar vare på meg, om det så er noen timer. Jeg er for sliten til å lage (nok) mat til meg selv, og det er en ting jeg må passe på- Uten mat kan jeg ikke fungere i hverdagen. Ned i vekt burde jeg ikke gå nå.
Jeg tror det er godt at jeg skal hjem til pappa og mamma et par dager i ferien.

Dvergpuddel

Pleeeeease. Kan jeg ta den med hjem?!

                  Åje.        Jeg vil ha en sånn, jeg.

Hei “J”

De styrer meg tilbake til et tomt og svart hull. Ustoppelige tanker. En periode i livet mitt, slettet fra hukommelsen. Ofte har jeg satt meg i tidsmaskinen, tilbake til den ene dagen. Dagen som ser ut til å være ikke-eksisterende. Jeg vet det finnes der ute. Spørsmålet er bare, HVOR? Hvorfor husker jeg ikke, det er noe jeg lurer på. En hendelse som har preget min hverdag til det verste i mange år. Hvordan har minnet gått fortapt?

Jeg går tilbake til sommeren totusendogåtte. Min kusine var på besøk, og sammen med familien min dro vi på tur i fjellet en dag. Regnet hadde falt natten før, men nå skinte sola og det var fint. Vi tok heisen til toppen av Hafjell. Jeg husker sure fjes. Surest av alle, det var meg. Uenighet og krangling, definitivt. Ikke vet jeg hvorfor, men sannsynligheten for at det var en liten og ubetydelig ting er stor. Det neste jeg husker er at de går, men jeg blir sittende på en stein. Sint, skuffet og selvhatende. Det var angsten for å gå meg vill, for å være alene, som til slutt fikk meg til å ta beslutningen om å følge etter dem likevel. Men med en god avstand oss imellom.

Det var den sommeren. Den dagen at jeg skrev mitt livs skummelste brev. Bare et skrik om hjelp, direkte og hemmelig. Kort fortalt skrev jeg to sider om at jeg ble mobbet. Og om at jeg gjorde DET. Brekninger og oppkast. Ingen ord om når det startet. Bare et “jeg har gjort det igjen”. Lengre tilbake i tid nekter hukommelsen min adgang. “Hei J. jeg vet ikke hva jeg skal gjøre”.

I skrivende stund har jeg ikke tvunget opp maten min på seks måneder.

En følelse av

Det var som pang at jeg realiserte meg noe. Jeg kjenner tristheten igjen. Den fordømte tristheten som har vært tilstede gjennom en lang periode. En tristhet jeg ikke klarer å plassere. Hva som framkaller trisheten? Ikke spør meg. 
En følelse av tomhet, og kanskje mangel på sol. Det henger over hodet mitt som en liten, men mørk og truende regnsky. Dråpene kan falle på kinnet mitt når som helst. Jeg fatter ikke hva som er grunnen. Har jeg noe rett til å føle meg nedenfor når livet mitt egentlig er veldig godt sånn som det er nå. Det kjennes urettferdig at jeg skal være nedstemt når jeg har skole, kjæreste, en hamster og en mindre grad av angst. Apetitten er ikke helt borte, jeg har to ben og to hender- jeg kan skrive og tegne og lese og se. Jeg burde ikke klage. Men likevel. Likevel henger den der. En mørk sky som gjemmer hverdagens farger. Ting er grå, svart og hvit. Pefekte eller fulstendig gale.
Det kan være min historie. Min fortid med anoreksien, med ansten og oppgittheten. Tanken på den tiden der livet dreide seg om ingenting annet enn kalorier og løgn. Trening, oppkast, underspising, overspising. Lureri og hykleri.
Det er nesten som et savn. Det høres patetisk ut, og jo, det er sikkert det. Men det er den tanken om at jeg hadde et mål i livet mitt. Jeg skulle bli tynn og en bedre person, perfekt. Jeg var på god vei- hvertfall til det førstnevnte. Nå er den perioden forbi, ferdi, finito. Jeg lever mer enn noen gang før, og kanskje det er det som skremmer meg. Planene var klare. Jeg hadde et dypt ønske om å studere fysioterapi. Jeg elsket tanken. Jeg skulle flytte og begynne på nytt. Naivt.
Årsaken til en så tom tristhet. Er det lov å savne den onde jævelen av en Anoreksia? Er det i det heletatt normalt å føle det slik? Mine drømmer er nesten gjennomsiktige. Fysioterapi er fortsatt i mine tanker, men det høres plutselig ikke så fristende ut lenger. Jeg er lei av skole, lei av å lære ting fra en hard stol i et kald klasserom. Jeg vil ut i verden. Reise, oppdage og leve livet. Eller vil jeg? Kjærsten og jeg skal vare evig, om du spør oss nå. Jeg er redd for å miste. Redd for å aldri bli fornøyd med livet mitt som frisk, redd for å miste de som er meg kjær. Å holde ut dette skoleåret seg mer og mer umulig ut. Jeg vet det ikke er det! Jeg vet jeg klarer, men grunnet mange syke dager hjemme i senga får jeg denne angsten. Ubehaget av en følelse som mislykkenhet. Som en taper.
Dette er bare tanker. Følelser. Ikke nødvendigvis sanne hendelser. Men i hodet mitt er det ikke annet enn sannheten. Jeg føler det, i hjerteroten og magesekken. Magen vrir seg i mange tusen retninger når jeg skriver dette her. Kvalmen gjør meg enda mer trist.
Forsvinn sier jeg.
Dra deg vekk her ifra.