onsdag 30. november 2011

Unyttige fakta

Om du bryr deg om dette, får du bestemme selv. Men jeg kjedet meg og trengte en pause fra pakkingen! Så…

Min barndomsvenninne gjennom tykt og tynt var Anneroos
Jeg har turnet siden jeg var liten
Er mørkeredd
Danser ballett på Step by Step
Har tre lillesøstre
Aldri vært på fylla
Alltid hatt en katt, eller sju
Kalte mine to marsvin som jeg fikk på 4års-dagen Uk og Puk
Har suget på tommelen til jeg var.. en stor jente
Klarer fortsatt ikke å la en sjarmerende bamse stå i butikken
Har flyttet åtte ganger, og bodd på to forskjellige internat skoler i tillegg
Er imot pels
Leseglad, og kjøper alt for mange bøker
Spiser ikke kjøtt eller egg (sistnevnte fordi jeg ikke kan fordra smaken)
Pleide å gryntelyder da je lo, og det hender ennå
Liker å ommøblere, og blir fort lei av “det samme gamle”
Er livredd edderkopper og elg
Har perioder der jeg er sjokoladebolle-avhengig
Kan finne på å stå på hendene midt på gata
Eller øve meg på ballett når jeg står i kø på Rema 1000
Har slitt med spiseforstyrrelser i mange år
Skriver ned alt som dukker opp i hodet, og lager lister over alt
Danser rundt i huset når jeg er glad
Har hatt perioder der kjærlighet på pinne ble en avhengighetssak
Røyker ikke
Har alt for mange klær i skapet, som jeg gjerne finner ut på flyttefot
Hei, jeg visste ikke at jeg hadde denne genseren!”
Jeg ble mobbet i mange år, bl.a. for mine ører og fordi jeg var tynn
Hater romantiske komedier, men ser på mange når jeg kjeder meg
Har lest Wallanders “Før frosten” på tre språk
Går rundt med teppe og varmeflaske hele året
Har hatt nesepiercing, to ganger, men de falt ut og grodde igjen
Elsker små duppeditter og pynteting
Har aldri nok penger i lommeboka
Spiste opp til 1kg gulrøtter hver dag da jeg var veldig syk, og ble gul
Har prøvd meg på yoga, men klarer ikke å puste riktig
Er frivillig i IKS, og elsker åpne kvelder med flotte jenter på kafe19
Elsker alenekvelder med et glass rødvin og en god film eller bok
Singer i dusjen med min kråkestemme
Kan replikkene til en god del av Wallander-filmene
Min trofaste følgelsesvenn var en høne, Knøtte (MR Grevling tok henne)
Drikker kaffe, og mye annet, med sugerør
Har vært i New York og sett masse teater <3
Vil ha en liten tatoering som minner meg på tida jeg ikke vil tilbake til
Har vært innlagt for anoreksia/bulemi på Capio anoreksisenter
Klarer ikke å fordra rot!
Har lite tålmodighet til strikking, men strikket et teppe som aldri tok slutt
Jeg forstår meg ikke på den norske humoren
Har drukket for mye kaffe og måtte trappe ned pga uroen og angst
Er ikke flink til å kaste ting jeg vet at jeg aldri kommer til å bruke
Blir fort glad i mennesker, og det er både en bra og en dårlig ting
Elsker smaken av hvitløk
Hadde dilla på neglelakk i alle mulige farger i fjor
Er lei av Facebook, men klarer ikke å la være å logge meg på
Bones-fan til tusen, og har hele serien
Husker feriene i Scottland best, selv om jeg var bittelite
Wallace and Grommit blir jeg aldri lei: “Where’s the cheeeese”
Jeg gikk drama og teater på folkehøyskolen Bakketun i Verdal
Og der møtte jeg min kjæreste T
Jeg skal bo på Voll studentby fra og med 1.12.2011
Har en hamster som heter Pesto
Liker levende lys og blomster
Fant på ganske så mange rampestreker som liten jente
Trente mark med Anneroos, for å så mate hønene med dem
Er skoleglad, men samtidig lei av å dra meg dit hver dag
Elsker høye hæler, men ingenting slår gode gamle Allstars og Adidas
Drømmer om å reise jorda rundt
Er en skikkelig familiejente, og savner alle i Nederland
Og ja, jeg er Nederlandsk, og flyttet til Norge i 2005
Våger meg ikke inn på noe gatekjøkken av frykt for bakterier

 
Anne i et nøtteskall.

tirsdag 29. november 2011

Med hodet under vann

Dag to av fire pakke- og flyttedager er over. Herregud, kommer uka virkelig til å gå forbi til slutt?(…)

Opp i alle kaotiske timer med støv, esker, vasking, pakking, enda mer støv.. kommer også matproblematikken. Det er tøft å få i seg nok næring når det såvidt finnes tid til å puste. Det er som å svømme under vann. Holde pusten og håpe på å kunne finne veien opp til frisk luft. Jeg må svømme, holde pusten, selv om jeg har gått tom for oksygen for lengst. Bare to dager til. To dager, og så kommer jeg til overflaten igjen.

Jeg er sliten. Ødelagt. Har ingen krefter, og lever på en skygge av kunstig energi. Jeg har ingen peiling på hvordan jeg klarer å holde hverdagene gåen. Fatter ikke hvordan mine ben klarer å bære min litt for lave vekt. Min kropp.

Kroppen som skriker etter et ordentlig måltid. Ikke bare micro-stekte poteter og næringsdrikker. Samt avhengighetsskapende, lykkesekunder når jeg gir min sultne kropp en sjokoladebolle fra 7-eleven. Jeg vet at jeg får i meg for lite. Men akkurat nå er målet å komme meg gjennom denne uken, og sørge for at vekten ikke tipper mer ned. Så lenge jeg, bare i noen dager til, klarer å ligge stabilt, så får det være greit for denne gangen.

Jeg kan ikke trylle.

Bare sove meg gjennom denne natten, slik at det er onsdag når jeg åpner øynene. Onsdagen som er min siste pakke-inn-dag, som kommer før pakke-ut-torsdagen.

Ja, jeg skal sove nå…

Sove, og se The good wife på DVD.

søndag 27. november 2011

“Frk. aldri i ro”

Fram og tilbake, hit og dit, rundt og rundt og opp og ned(…)

Det er så forferdelig mye å gjøre. Agendaen er fylt med mange planer, tidspunkt og “må gjøres NÅ”-lister. Jeg tror faktisk jeg begynner å bli litt gal av all planlegging, alle forandringer og annet som plutselig skulle dukke opp!

På torsdag flytter jeg til Voll studentby, og jo, jeg gleder meg masse, men jeg kan nesten ikke glede meg med tanke på alt som skal gjøres før denne dagen. Stress til tusen, kan man trygt si! Jeg må pakke, vaske meg ut av her jeg bor nå, hjelpe herr kjæreste med vaskingen i den gamle leiligheten på andre siden av Trondheim (malvik!). Samt å skru fra hverandre våres møbler, krysse fingrene for at noen vil kjøpe/ha dem før onsdag kveld (!), ringe flyttehjelp og lagringsplass. Kjæreste Tine skal hjelpe meg med å flytte mine siste ting fra Malvik til Tilleråsen (der jeg bor nå) etter jeg har vært på samtale på Østmarka, og i tillegg må jeg få til prøver/innleveringer på skole. Glem ikke at jeg går påbyggingsåret på Lukas vgs i Malvik, og at det går utrolig mye tid til å reise fram og tilbake mellom her og der- Dessuten burde jeg ikke få mer fravær, siden jeg allerede har vært borte alt for mye i starten av skoleåret!! Jeg må nevne en siste ting: Neste uke har jeg også en ballettforestilling i Olavshallen, så jeg har generalprøven midt i all kaos. Damn flott.

Klarte du å henge med nå?
Jeg prøver bare å si at all form for hjelp er hjertelig velkommen!!

Sukk.

lørdag 26. november 2011

Jeg har aldri lovet..

“Hør her. Jeg lovet deg aldri en rosenhage. Jeg lovet deg aldri full rettferdighet… og jeg har aldri lovet deg fred eller lykke. Det eneste jeg kan tilby er hjelp så du skal bli fri til å kjempe for disse tingene. Den eneste virkeligheten jeg kan tilby er utfordringen, og det å være frisk er å ta imot den eller ikke, alt etter hva du er i stand til. Jeg lover deg aldri løgner, og en fullkommen rosenhageverden er en løgn… og dessuten kjedelig!”
Utdrag fra Hanna Green’s bok Jeg lovet deg aldri en rosenhage
Jeg har ikke kommet halvveis i boka enda, men jeg elsker hver eneste setning. Det er så mye sannhet i ordene, på godt og på vondt. Jeg elsker måten forfatteren går inn i hovedpersonens syke og friske tanker, og hvordan hun lar meg oppleve verden sett gjennom hovedpersonens øyne.
Når man som syk endelig er villig til å ta imot hjelp, er det dèt man kan få. Intet mer eller mindre. Man kan få støtte og tips, men ingen andre enn deg selv har muligheten til å ta vekk problemet. Man må ønske å bli frisk, og jobbe veldig veldig hardt for å få livet tilbake. Det er ikke enkelt, livet er ingen dans på roser. Heller dens stilker, rosens spisse, smertefulle stilker. Jeg har aldri blitt lovet en rosenhage.. Men husk at all smerten er verdt det. En rosenhage kan du få, men bare om du jobber for det!

torsdag 24. november 2011

Diktfremføring

Lyrikk, ikke min sterkeste sjanger. Vi hadde som oppgave å skrive et dikt, for å så fremføre det for både lærer og noen elever. Som sagt, så gjort, og jeg kjenner meg en smule stolt- ikke bare fordi jeg faktisk bare lot fingrene gli over tastaturet (ti minutter med frustrasjon rundt middagen, og angsten som kom og snikmyrdret sjelen min) som om jeg var den fødte dikteren, men også fordi jeg sto der foran klassen, og viste mine dypeste tanker og følelser. Diktet er ikke perfekt, men jeg tenkte jeg kunne publisere den siden jeg har fått positive tilbakemeldinger av noen snille mennesker som mener at jeg kan sende denne inn til IKS’s Kvinnekraft. Kanskje jeg skal det, når tiden er inne.

There we go:
Mørkets fyrste
 
Den kommer med stormen
i mørkeste natt

Sniker den seg inn
gir meg tunge sinn

Den leker med ilden
min elskede fiende 

Min dyrebare skatt
gjør meg hatet og forlatt

Den er solas stråler
i endeløse tuneller
Min reddende hånd
vi har knyttet et bånd

Den hyler som ulven
går aldri sin vei
Et overveldende kaos
den hersker med meg

Kjære Mørkets Fyrste
gå nå din vei
Vær så snill slipp taket

Du eier ikke meg

tirsdag 22. november 2011

Det tøffe mørket

Jeg må virkelig stå på tærne for å få alt til å gå.

En avtale om å følge en kostplan ble laget, og nå skal den følges fram til fredag. På fredag lager vi (psykologen og jeg) en ny plan. Se hvordan det går. Jeg kjenner det kommer til å være vanskelig, men godt å ha noe som utgangspunkt. Noe å holde fast i når jeg i det heletatt begynner å tvile om jeg skal spise eller ei. Ikke minst hva jeg skal spise.

Jeg kom nettopp derifra, med plan og kloke ord i sekken.
Men allerede kjenner jeg på strevet om å lykkes. Om å spise næringsrik mat, til ordentlige tider, og fornuftige mengder.

For en time siden kom denne trangen igjen, snikende og plutselig: Jeg trengte salt. Fort fort fort. Så jeg gikk, med min dårligste samvittighet, inn til Burger King, og kjøpte en farlig stor pommes frites. Akk. Bare skammen av å sitte der i det borterste hjørnet, hvor andre kan se meg spise feit mat. Det er fornedrende, påstår min fæle venn som leier rommet i toppen.

Nå fordøyes skammen, og jeg prøver å fokusere på det som føles bra. F.eks. at jeg er noenlunde mindre anstrengt etter gårsdagen og en god soveplass på sofaen hos ei venn i natt.


Nå er det bare å gi kostplanen et forsøk eller fem, og jobbe med meg selv og hverdagslige oppgaver som lekser og kvalitetstid med min hamster.

søndag 20. november 2011

Psykiatrien

Særemne i norskfaget. Temaet mitt.
Er det så lurt da? Ja, det synes jeg. Dette er et tema som snakker til meg, som rører meg til hjerteroten, får fram tårer og kanskje et glis rundt munnen av den gjenkjente galgenhumoren forfatteren får med seg på papir.
Jeg har valgt tre bøker:
- Jeg lovet deg aldri en rosenhage
- De gales hus
- 23 salen

Førstnevnte har jeg begynt med. Jeg ble revet med fra første kapittel og klarer overraskende bra å holde konsentrasjonen når jeg først setter meg ned med boka. Konsentrasjon og tålmodighet til å finne fram min indre lesehest har vært nokså ikke-eksisterende i en del år. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har forsøkt å sette meg ned med en god bok, for å så gi opp drømmeverden etter noen få sider. Men denne gangen tenker jeg at det skal gå bra. Jeg har uansett ikke noe valg, sånn egentlig. Det er jo lekser, jo!
Det dukker opp mange tanker og følelser under lesinga. Tanker som får meg til å reflektere. Rundt psykiatrien, psykiske problemer, og.. det ukjente.

fredag 18. november 2011

Den som kommer med stormen

Ikke som det siste året. Denne gangen skulle det ikke skje. Jeg var ferdig med det, skulle ikke åpne døra til den igjen. Ikke i år, nei. Men døren var ikke riktig lukket igjen. Den låste seg ikke, og dermed slapp skikkelsen seg selv inn. Den inviterte seg selv til mitt hus, mitt hjem. Blandet seg inn i det trygge, og forårsaket fare. Ut av ingensted kommer den og tar tak i mine armer, setter meg i håndjern. Grepet er kald, frysninger går over min rygg. Den hyler som ulven. Jeg holder for ørene, men klarer ikke å stenge skriket ute.

Dette året, denne gangen, skulle bli bedre. Bedre enn for ett år siden, bedre enn for to, tre, fire og fem. Jeg trodde jeg stod sterk i skoene, med begge føtter trygt ned på bakken. Men jeg hopper rundt på ett ben. Ustødig, farlig nær grensen. Og jeg vet bedre. Jeg vet at begge ben skal stå, stødig på trygge jord. Jeg vet hvor nøkkelen til håndjernet ligger, men det er noe som stopper meg. En usynlig, ubegripelig styrke fra ingenmansland. Gjør meg hjelpesløs. Oppgitt og redd.
Det stormer på innsiden. På utsiden og overalt.
Fotfeste finnes ikke.

For mange baller i luften gjør hverdagen tung.
Hvis jeg kaster en ball til deg..
..vil du så ta imot?

søndag 13. november 2011

Winter depression

Det er den tiden igjen. Den tiden der de fargerike høstbladene har falt av trærne og råtner på bakken. Den årstiden der frosten kommer og gradestokken tipper under nul. Der dagene blir kortere og mørkere, og der Anne ikke klarer å stå opp om morgenen, der hun ikke orker noen ting.

Under min ukentlige samtale på DPS denne fredagen, bestemte jeg meg for å trappe opp med anti-depressiva. Ting har ikke vært noe enkelt i det siste, og jeg bare kom til det punktet der jeg trenger en alternativ måte for å gjøre hverdagen litt lettere.

Om morgenen hører jeg ikke vekkerklokka. Selv om jeg setter den på to timer før jeg må gå til bussen, så har jeg dårlig tid. Jeg kommer meg ikke fra senga. Frokost blir et stress-moment og derfor får jeg en dårlig start på dagen når det gjelder maten.
Jeg er kald, hele tiden, og pakker meg inn i tepper og lag på lag med sokker. Tanken på at jeg må gå gjennom en mørk skog gjør ikke saken enklere. Tenk at det krever så utrolig mye krefter for å komme seg til bussen, og så har dagen bare såvidt begynt(…)

Jeg håper zoloften kommer til å gjøre det litt mindre tungt å gjennomføre alt. Det skal ikke så veldig mye til for å gjøre det en smule lettere for både kropp og sinn. Bare litt, det kan duge i noen timer.

I mellomtiden må jeg finne andre løsninger. Piller løser nemlig ingenting. Problemer holdes bare på en liten avstand, midlertidig. Jeg har nettopp flyttet, det vet de fleste av dere som leser bloggen min, men jeg vuderer allerede å finne meg noe annet. Et sted mer sentralt, eller i hvertfall nærme bussholdeplassen. Det er ikke slik at jeg angrer på min avgjørelse om å flytte på dagen liksom, jeg står fortsatt for det jeg har gjort. Jeg trengte ro, avstand. Med det samme.. Og dette fikk jeg. Jeg liker rommet mitt, stedet jeg bor på, og det at det finnes dyr jeg kan kose og snakke med. Men denne skogsveien… Den er forsåvidt helt Okei, men vinteren kan bli tøff, også iår, og jeg tenker at alt som gjør hverdagen lettere må jeg ta i bruk.

Jeg liker ikke mørket. Mørket er forferdelig.
Det gjør at det svartner i hodet mitt…

Jeg er på jakt etter lyset.

Så, om noen i Tr.heim trenger en å dele leilighet med…
Jeg er ganske hyggelig, sånn egentlig!

torsdag 10. november 2011

Sånn gikk det med min norskoppgave..

Før jeg begynte gikk det slik.

IMG0042
(Forklaring: Anne som drøyer tiden,
  i mange, mange minutter)

Og så satt jeg i gang…

IMG0038

Etter 1 minutt

IMG0038

Etter 2 minutter…

IMG0038

tre minutter…

IMG0038

og etter 30 minutter……

IMG0038

78 minutter…

IMG0038

Men SÅ..

Etter hele 3 timer med sinte tanker,
bannetanker og fæle ansiktsuttrykk…

IMG0043

Noe som resulterte i…

IMG0037

TADAAAAA!!

Ferdig med DEN saken!

tirsdag 8. november 2011

En dag i februar da året var 2006

Når jeg prøver å finne ut hvor alt startet må jeg bla langt tilbake i dagbøkene mine. Det er litt vondt å skrape opp gamle sår, men det hjelper i lengden. Jeg er nygjerrig. En dag skal jeg finne ut hvor det gikk galt.

Onsdag, februar 2006Jeg er oppgitt. Jeg aner ikke hva jeg kan eller burde gjøre. Føler meg så utrolig forferdelig, og jeg klarer ikke å sette fingeren på denne følelsen!
Jeg kan ikke snakke om det, med NOEN! Ingen forstår meg her. Det er krangling og mas, og jeg blir kvalm av det. KVALM! Jeg klarer ikke å tenke på noe annet. Prøvene på skolen går rett til helvete. Vær så snill, hjelp meg. Jeg er så teit! En dum bok kan jo ikke hjelpe meg med dette. Jeg er så dum. Jeg HATER meg selv! Og gjett hva- Jeg gir *** i at ander også hater meg.
Hva i alle dager skal jeg gjøre? Jeg sitter og skjelver her på skolebenken. En av mine venner sulter seg og ødelegger seg selv. Den ene vil løse problemer med den andre, men den andre gjør ting bare verre. Ingenting blir akseptert, ingenting er riktig! Jeg står i midten..
Følelsen av at dette blir til en eneste stor mareritt. Slik er livet mitt. Dagen i går fikk en dritt slutt! Jeg er så forbanna forvirret!! De siste to timene på skolen i går jobbet jeg og A. med prosjektet, Anne Frank. Disse timene i klasserommet er kaotiske. Alle er der, der og overalt. Jeg var så fjern at jeg trengte å gå ut, til gangen. A og M følget meg, men vi sa ikke ett ord til hverandre. Jeg stod og gråt der, i et hjørne i skolegangen, da plutselig I (sosiallærer)kom bort. Hun sa vi skulle sette oss på kontoret hennes for å snakke. Takk Gud for at hun selv var opptatt og ikke hadde tid til å sette seg ned med oss. Vi ble ikke sittende, gikk bare ut. Men jeg NEKTET å gå tilbake til klasserommet.
Så plutselig, som en stor sjokk og samtidig en liten lettelse, kom J.! Også hun lurte på hva det var, men jeg klarte IKKE å svare. A og M visste heller ingenting, så de måtte gå tilbake til timen. Derfor hadde jeg litt tid alene med henne, men den kjæreste J. som er den eneste i verden jeg føler meg litt trygg på. Hun fikk ikke så mye ut av meg heller, men hun var hyggelig.
Klart, L. hadde snakket med J. igjen! Herregud!!! Nå må jeg snakke med dem begge!  Seriøst, vær så snill og redd meg fra denne grusomme hverdagen. Av og til skulle jeg ønske at jeg var ikke-eksisterende. Men hva så da? Jeg trenger bare å få tankene vekk.. Hvem i alle dager klarer å få meg til å glemme alle de her vonde tingene?
Jeg har så mye mer å fortelle. For eksempel at jeg presterte sette klørne i mammas ansikt på grunn av noe teit konflikt, og derfor har jeg nå to røde flekker på armene mine- ÅÅ SOM JEG HATER MEG SELV!
Nå må jeg vel tvinge meg selv til å sove noen timer. I morgen er det skole igjen, men helst skulle jeg bare ha lyst til å forsvinne fra denne jordkloden.
Pokker.

// 14-årig Anne

mandag 7. november 2011

Begynner å falle til roooooo

Den store samtalen mellom Anne og Pesto

Nei, seriøst.

Jeg trives på rommet mitt, med mine egne ting, på bare mìn måte.
Alene. Med Pesto så klart.

Jeg savner han, men vet at det er bedre slik. Jeg glemmer herr kjæreste ikke, tenker på han og kan mulig være der for han på avstand- men denne avstanden er nødvendig for at jeg skal klare hverdagen. I en periode hvertfall. I can see that now.

Selvhjelp, pleie eller whatsoever på høyt nivå her.

Jeg trengte dette

søndag 6. november 2011

Lettere, men lett?

Det gikk fort. Kanskje litt for fort.
Jeg har flyttet igjen, til et nytt sted.
Alene, uten han.
Det eneste jeg vil er å gråte. Gråte meg vekk i en sjø av tårer. Drukne i dem. Forsvinne litt fra jorden, om det så bare er for litt. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvordan jeg skal klare meg eller hvordan tingene vil bli framover.
Jeg vet ikke hvor jeg står. Dèt er egentlig det verste, at jeg har mistet fotfeste. Det var en lettelse å endelig kunne ta et valg, men nå som valget er tatt føles alt bare forferdelig tungt. Det er som om vanskelige situasjoner angriper meg i det siste. Jeg skulle så gjerne hatt et enkelt, ukomplisert liv. I det minste mindre komplisert enn dette jeg står i nå..
Er det lov å sette livet på vent?

// Rommet er nå i allefall koselig…

fredag 4. november 2011

Jeg sa det. Noe vil skje, men jeg aner ikke hvordan og når.
Det gjør det hele til en ubehagelig suppe.

Jeg er utenfor min komfortsone.
Føler jeg krysser dypt vann.

Hjemmesituasjonen er tøff, og annet enn at jeg trenger å bo litt for meg selv kan jeg ikke si. Jeg velger å ikke si det her, av personlige grunner. For å ikke kaste informasjon om andre ut i bloggverden.

Jeg flytter altså, jeg er på jakt etter hybel eller bofellesskap i Trondheim.
Håper virkelig jeg finner noe.

En grense var nådd. Det sa stopp, og nå må jeg videre.

Jeg har passert et vanskelig veiskille.
Gjort er gjort. Men vanskelig er vanskelig, så jeg er glad for at jeg har krysset over. Nå kan jeg gå videre. Videre til noe ukjent, sant nok, men ukjent er ikke nødvendigvis verre, dårligere. Kanskje tvert imot.

Jeg har min ryggsekk med bagasje- Det er ikke meg selv jeg er urolig for.

 

 

 

Fuck, dette er vanskelig.

torsdag 3. november 2011

Det fikk jo en kjapp start!


Jeg er nettopp kommet fra et intervju med en journaliststudent her i Trondheim. Fikk mail gjennom IKS om at de trengte noen fort, og siden mitt spontane jeg ikke var i tvil om jeg skulle svare ja eller nei.. vel, du skjønner hva det ble til.
Hun spurte meg om spiseforstyrrelsen og hvordan jeg har opplevd/opplever den. Hvordan den preger hverdagen, og hvordan og hvorfor det akkurat var en spiseforstyrrelse jeg utviklet. Spiller media en rolle i dagens samfunn? Er dèt grunnen til at så mange sliter?

Det føles nyttig å være til nytte.

Min nydelige kattepus leter etter hjem


JESSIE.
Hun er en 6årig hunnkatt, steralisert og litt av en kosebamse. Denne kattepusen er snill som et lite lamm. Biter ikke, klor ikke, osv.
Jeg skulle overta henne av mine foreldre, men noe står i veien for det, dessverre. Grunnen til at hun må flytte er at der hun bor, bor det også 5 andre katter. Hun er ikke stygg med dem, men får pga noen småtroll ikke nok oppmerksomhet som gjør at hun heller flytter inn hos naboen der hun er den eneste katten = Mye kos og oppmerksomhet.
Jeg kan ta henne over på søndagen som kommer, og passe litt på henne, men ikke over lang tid.
Jeg bor i Trondheim området, så gjerne ta kontakt med meg før helgen om du er interessert!
 
(Kattedo- og seng følger med. Ubrukt)

onsdag 2. november 2011

altdetderredrit

Mange ord skriker om å bli skrevet
tårer trykker på tårekanalen

Det er angsten for det ukjente

Jeg vil dele
men kan ikke offentliggjøre noe jeg ikke vet

Det ukjente vil snart bli kjent
forandringer vil skje

Jeg kan ikke annet enn å gru meg.

tirsdag 1. november 2011

A conclusion is the place where you get tired of thinking

Denne uken spiser av meg. Hverdagen er intens, og ting blir bare mer og mer. Jeg står i alt, men har ingen peiling på hvordan i alle dager jeg får det til.
Historiske hendelser fra middelalderen flyr gjennom hodet mitt, og det har de gjort siden midten av forige uke. Hvilken Olav gjorde hva, igjen? For drøye to timer siden ble jeg ferdig med prøven, og jeg tror at jeg har flaks om jeg får en treer- men mest sannsynlig får jeg såvidt bestått denne gangen. Det får duge, uansett. Bare jeg klarer skoleåret.
Norskfaget krever en del konsentrasjon, det også. Jeg sitter her med en analyseoppgave av teksten Luren, fra nasjonalromantikken. Hupphupp, jeg har nådd min lære-nye-ting-kvote for idag. Jeg tror jeg ber om utsettelse til fredag, i tilfelle jeg ikke får skrevet den ferdig innen noen timer.
Bortsett fra masse skolearbeid er jeg i tenkemodus. Tanker om..
Vel, egentlig det meste.
Og det er slitsomt, siden jeg drømmer noe helt sinnsykt masse om nettene også. Ja, det er denne tiden av året igjen der dagene er kortere, mørkere og hodet mitt opplever alt litt dystert. Kanskje opptrapping av Zoloft hadde gjort susen denne gangen- jeg står jo på nesten ingenting, fordi jeg helst skulle sluttet, sånn helt.
Egentlig.

Tips for vinterkuldemørke-depresjon? Thank you very much.


Også har jeg forresten begynt med fantastiske NUTRIDRINKER igjen.
Er ikke livet bare en fest! Månedes luksusproblem er altså å legge på meg.