lørdag 31. desember 2011

Nytt aar, nye muligheter..?

Vi gaar i møte et nytt aar. Atter en gang har 31. desember kommet, ogsaa for meg. Aaret er overlevd, og selv om jeg har snublet over mine egne føtter, ganske saa hardt og opp til flere ganger, saa kan jeg si at jeg har vokst. Jeg har vokst som person, ikke i bredde nei, men jeg mener personlig. Paa innsiden.
Jeg har prestert aa møte folk igjen, altsaa kvittet meg for godt med den verste delen av sosialangsten. Jeg har hatt en tøff periode med kjaeresten, men kommet meg gjennom det ogsaa, og kanskje det nettopp var dette vi trengte, for det gaar veldig bra for tiden. Skole gaar jeg fortsatt til, selv om jeg har vaert sykemeldt de siste ukene før ferien- Jeg har ikke gitt meg her, og etter ferien haaper jeg aa kunne jobbe meg gjennom siste halvaaret ogsaa. Jeg har akseptert min egen kropp mer, selv om jeg ennaa sitter med angsten for aa bli feit, og paa tross av at jeg er under normalvekten min (jeg har akseptert at jeg maa legge paa meg, og innser hvorfor = framskritt!). Balletten har vaert en fin motivasjon, og selv om det ble tøft aa gjennomføre forestillingen, saa har jeg likevel klart aa delta, og det er jeg stolt av(...)

Det nye aaret haaper jeg blir bra. Bedre egentlig, om ikke det er for mye aa haape paa.
 Jeg haaper aa faa orden paa mine matvaner, spise mindre aspartam-holdende ting er definitivt noe jeg maa laere meg. Nyttaarsforsettene ellers er vel aa kunne gjøre mitt beste. Fortsette med det jeg jobber for: En friskere kropp og et lettere sinn, og ja, jeg ser at jeg er en stor klisje.
Jeg har kjent saa mye ubehag i kroppen, baade naar det gjelder huden, organer, hodet og alt annet-- Jeg er lei av aa alltid kjenne at noe ikke er som det skal, og jeg skal jobbe meg til en friskere kropp dette aaret. Om jeg ikke skulle klare aa leve opp til mine egne forventninger, saa maa jeg laere meg aa takle dette uten aa se paa mine feil som et stort nederlag. For jeg vet nemlig at jeg har viljestyrken til aa reise meg opp igjen naar jeg faller, og det er det som er det viktigste naar en jobber mot spiseforstyrrelsen, angsten eller depresjonen: Utholdenhet og motivasjon er vel mine stikkord her.

Dessuten skal jeg prøve aa bli flinkere til aa se det positive i ting. Tenker at jeg skal gjøre det til en vane at jeg maa skrive ned minst 1 bra ting om dagen, selv om jeg den dagen har følt meg skygget av en stor, sort sky. Sola er jo ikke helt borte, bare gjemt ;-)

Til syvende og sist ønsker jeg alle et fantastisk nytt aar!

2012,

      Velkommen skal du vaere!

onsdag 28. desember 2011

Little update, da.

Så klarte jeg ikke å holde meg unna fram til 2012 likevel. Fristedet mitt spiller en viktigere rolle enn jeg til tider klarer  å innse.

Jeg har vært litt her og der siden jeg ankom nederlandsk jord, og det har på alle fronter gått rimelig bra. Maten som var blitt til en gigantisk plagsom utfordring i hverdagen igjen har ikke tatt med seg så store problemer utenlands denne gangen, men det er muligens mest på grunn av vektens fravær.
Jeg har spist og spist, hatt noe angst om kvelden som viste seg i form av frykt for vektøkning, men det eneste det har gått ut over er en god søvn. Redselen oppsøker meg når jeg har sovnet og drømmene er ganske så ubehagelige. Natt til i dag f.eks. drepte jeg to jenter, som jeg tror var noen som stod meg nær(...)

Alt i alt klarer jeg meg uansett supert. Jeg gruer meg til å ankomme Norge igjen, siden disse "trygge rammer" ikke finnes der riktig så mye, men den frykten tar vi senere. Jeg har hatt to koselige dager hos min skjønne venninne (hvor jeg var i jula), noen netter hos ei kusine og hennes lille familie, og idag ankom jeg tante og onkel. Jeg har endelig fått lest ferdig en bok, begynt i en ny, gått i mitt livs høyeste hæler og følt meg feminin til tusen. Ellers har jeg tenkt gjennom livets små utfordringer, felt et par tårer, men for det meste gått med et stort smil rundt munnen. Er ikke livet ganske flott bak demonens fasader...!

- Bilder følger mest sannsynlig på det nye året! (samt nyttårsforsettene som jeg faktisk har bestemt meg for å lage i år.. så sant realistiske nok til å gjennomføres, tenker jeg).

torsdag 22. desember 2011

Nederland: 23.12.11 - 02.01.12

Da reiser jeg sørover om noen timer! Gleder meg masse. 
Satser på at utfordringer som mat og angst kommer til å overleves,
 og prøver bare å gjøre det beste ut av alt.

GOD JUL ALLE SAMMEN!

(Tilbake med blogging i 2012)

onsdag 21. desember 2011

Siste uka i bilder


Te og Cottage cheese: Bedre frokost finnes ikke. Nomminom!

..og Pesto er så klart helt enig.
Matmomsen min.

Voll gård har skjønne vesen, og de må kysses!

Marie og jeg sjekket ut hundehuset..

Og denne “kløende-genser-tabben”, så klart.


Til syvende og sist har jeg igjen brukt firehundre spenn på hudkrem med håpet om at jeg denne gangen ikke reagerer med en voldsom allergisk reaksjon. Apotekdama nærmest tvang meg til å kjøpe begge(…)
Denne er bra, ja den må du ha! Og denne til armene, bena, bladibla…”
–Går så rett til kassen uten at jeg får tenke meg om, og taster inn beløpet:
398 kr.
“Denne vil du ikke angre på, å nei”.

Oh gud, la dette være bra greier!

tirsdag 20. desember 2011

Tabbe etter tabbe

Jeg kjøpte en ufattelig god og stor strikkegenser på Gina Tricot i går.
Bare se:

Dessverre lærer jeg aldri. Tingen inneholder..

ULL!
Og ull er noe (ikke le) jeg ikke tåler. Ikke i det hele tatt. Denne sier at den er lagd av 10 prosent angora ull. Supert! Den klør og den klør, men jeg nekter å ta av meg genseren. Kanskje jeg blir immun til slutt? Nei, seriøst. Dårlig kjøp. Jeg må virkelig begynne å lære meg at selv den minste prosenten ull gir meg en rød og irritert hud, og at jeg heller må lete videre. Det finnes tross alt flere gode gensere her i Trondheim..

Lenge leve latskapen

Jeg blir flau når jeg sier det høyt. Klokka er snart fem på ettermiddagen, og den eneste gangen jeg har kommet meg opp fra min varme seng var da jeg for en time siden skulle hente ferdigmiddag og kaffe. Latskapen er på min side idag.
Ser for meg at det blir vanskelig å sove i kveld også. Døgnritmen er nokså fjern fra realiteten, og jeg forstår nå hvorfor jeg egentlig har planlagt avtaler hver eneste dag. Jeg har jo ingen grunn for å stå opp nå! Sukk.
Jeg våknet av brøyteren da klokka hadde passert 14, og bannet høyt. Hvorfor i svarte etltletkdbdjbgker gidder noen å bråke så pass mye midt på natten! Så spiste jeg sjokolade som en slags brunch, og lukket øynene igjen.
Dagen i dag er uten mening. Senga er for god, og livet frister ikke. Pause. Mmm.
I morgen blir Pesto hentet, og skal jeg møte flotte venninner på Dromedar. Når torsdagen har kommet, skal jeg en tur på skolen for å gi alle en juleklem, og fredagen er dagen jeg har gledet meg til lenge nå! Nederland!!
Så. Da sier jeg bare god natt igjen!

mandag 19. desember 2011

Der sa du det!

British actress Kate Winslet (Titanic, The Holiday) has admitted to struggling with eating disorders and Kate is honest and outspoken about her life-long weight problems. "My uncle is a chef. My mother is a fantastic cook. We're all big eaters. It was kind of unavoidable." In high school, she was a bit heavier and classmates called her "Blubber." The criticisms led to depression and eating disorders. Today, Kate Winslet is healthy, she loves her body and her curves and refuses to play the 'super-skinny game'. "I'm happy with the way I am. I'm not like American film stars. I'm naturally curvy. This is me, like it or lump it. People think that if a woman isn't rail-thin, then there must be something wrong with her - it's such nonsense." // Google

Back and forward


Det var ingenting å grue seg for, det viste seg da jeg hadde satt meg ned i sofaen etter å ha sagt navnet mitt og hilset på denne Jens personen. Han lurte på om jeg kunne fortelle litt om hvordan tilstanden er nå for tida. Begynte altså å forklare, alt.. Han mente at “prosjektet” deres på post 4 ikke er noe for meg, siden det er en ventetid på minst et halvt år akkurat nå. Ja jøss.
Kom fram at jeg skulle bli henvist til forskjellige steder for en innleggelse etter jul. Bare for å få ting på plass igjen. Få litt orden og oversikt over situasjonen, og venne kroppen min til optimale mengder med mat. Kanskje angsten forsvinner med tryggere rammer rundt meg?
Skolen skal så klart også fortsettes med. Å kunne fulføre videregående er en stor motivasjon, og jeg vil ikke at det skal bli tatt ifra meg. Mulighetene kan være døgnbehandling på Nidaros dps, eller innleggelse på RKSF i enten Levanger eller på Stjørdal. Ellers så ble vel Tiller også nevnt, men jeg vet ikke riktig der…
Godt at det skjer noe. Jeg nekter å snuble igjen. Takker så inderlig mye for at jeg får så mye hjelp til å reise meg opp igjen denne gangen.
Thank ya all.
Kvelden skal tilbringes i et rom som lukter jul og tøymykner, men en kald eplecider, litt å spise, Stella, og en god dose Ally McBeal ♥

søndag 18. desember 2011

Fail x1000

Okei, så nå er layouten min skikkelig fucked up. Hurra. Sånt skjer når man aldri klarer å bestemme seg for noe, og atter en gang prøver å forandre bloggens utseende midt på natten. Gad, at jeg aldri lærer! Lenge leve optimismen.
Grunnen til at jeg ikke sover må vel være at jeg gruer meg sånn passe til timen med ene Jens fra post 4 i morgen. Hvem er han, hva vil skje, hvordan blir tiden framover(…) Som tidligere nevnt takler jeg ikke uvitenhet. Og når det gjelder denne saken.. Vel, jeg vet ingenting. Zero, niks, nada bladida.
Våkne timer på mørke natten fører til unødvendige inntak av aspartam-holdige søtsaker, og rastløshet. Sannsynligheten er stor for at jeg begynner å grine når mitt lager av Lakerol og Dent har blitt fordøyt, akkurat som da jeg gråt over en tom kaffekanne for noen uker siden. Hurra for dèt også!
Som du ser er jeg sprudlende fornøyd over å ikke få sove. Gsegtkytgkerygtfdhjv!!!!!
Forresten så har jeg lyst å sette på to tre eller fire klesvask, lakke neglene mine, drikke masse te med enda større mengder suketter, prøve mine nye klær, pugge matte og dra på skole i morgen for å så hoppe inn i mattetentamen, m.m. Lista er lang, og jeg kan bare drømme videre, for det eneste som kan bli relevant her og nå er teen. Twinings te, med kokossmak er min nyeste investering.

Vel… tilbake til real life:
TV serier skriker etter min oppmerksomhet!

Sosialisering.. flotte greier.

Hva skulle jeg gjort uten alle snille mennesker rundt meg? Jeg er så forferdelig stolt og glad for at jeg har klart å skape meg et så pass stort nettverk her i Trondheim i den perioden jeg her bodd her. Det gir meg trygghet. Det, og ikke minst glede. Jeg er super sosial for tiden. Føler at jeg må ta igjen fra alle de tapte år der verden ikke kunne brydd meg mindre. Jeg kjenner at det er sånn det burde vært, for mange år siden.

I går hadde jeg herlig besøk av en nydelig jente, og det er virkelig supert å kunne snakke i ett sett i fire timer..! Herremin, takk for at jeg har fått lov å bli kjent med deg kjære Marie!

Ellers så gikk dagen idag nokså fort. Jeg sov utrolig nok til klokka var tolv på lyse dagen, spiste cottage cheese med nøtter og goyibær + alt av krydder og herligheter som hører til hvert måltid, og så var det å møte Antonie i byen. Kaffe på Choco boco, og så videre til Nova for å se…
NØTTEKNEKKEREN! Hjerte, hjerte hjerte! Og ikke bare en film, nei. Det var live fra Russland. Fantastisk opplevelse. Ble revet med i stykket må jeg innrømme!
_______________________________________
Jeg beklager at skrivelysten er så å si borte, men ordene er nesten ikke-eksisterende i dag. Sukk. Får vel gjøre opp for det med noen bilder fra i går da.

Voll gård. Fantastisk plassering av studentbyen!!


Voff?


Fine Marie!


Bling bling 


Blogges mer når ordene strekker til!
Anne

fredag 16. desember 2011

Hinderløype og fristunder

Utfordringer dukker stadig opp. Jeg kjemper for å holde dem på avstand, en etter en, og til tider alle på èn gang. De setter klørne i meg med en gang jeg er alene. Tankene bombarderer mitt hode, det slår aldri feil.
Dag to der maten er opp til meg, og meg alene. Dag to uten de trygge rammer jeg hadde på akuttposten. Kostplanen hviler et sted på bunnen av veska, mens mengdene svever i rommet mitt. Jeg kan den utenad, fra frokost til kvelds. Inn og ut, opp og ned. Jeg vet hva jeg må spise. Jeg vet hvor mye energi min kropp trenger. Men vanskelig er det. Så forbanna unødvendig vanskelig!
Jeg leter etter fristunder, hele tiden. Sosial som aldri før, noe som kjennes godt. Men det er å så fort gjort å glemme måltider når man har det hyggelig. I dag hadde jeg planlagt dagen nøye. Jeg skulle stå opp halv åtte, spise frokost pent etter kostplanen klokka åtte, og så ta bussen til  Dps. What you think? Jeg forsoooov meg, igjen! Våknet fem på ti. Jeg sier bare- Psykologtimen var klokka ti, og på fem minutter hadde jeg ikke kommet meg ned til Lade, nei. Jeg vuderer sterkt å kjøpe den mest irriterende vekkeklokka som finnes, for mobilen har tidligvis ingen effekt på meg lenger..!
Vel, så gikk frokosten i dass og psykolog timen ble flyttet til tolv. Kle på seg, stress stress stress. Tar en stor Latte fra 7Eleven på veien, og spurter til Østmarka. Sukk. Finnes det en bedre start på dagen?
Timen var grei nok. Fått ut frustrasjon som dreier seg om angst, angst og atter angst, og slå meg i hodet for å prøve å innse hvor tåpelig min situasjon er for tiden. Kjenner jeg blir sinna. Irritert over å feile, nettopp fordi jeg vet så inn i granskauens godt hva som skal til! Halleluja!
Der ser dere: Frustrasjon som kommer rett fra hjertet. Gad.
Men uansett. Jeg hadde maks uflaks med bussene, for jeg skulle videre til W. for å hente min kjære Pesto, og jeg rakk ikke bussen fra verken Østmarkveien, City Lade eller byen, så det ble venting her og der og overalt. Nå er jeg så heldig at W. har en fin samling av serier som bl.a. The good wife, Ally McBeal m.m.  Det blir masse serie-titting resten av kvelden, helga og uken som kommer.
D E I L I G.

torsdag 15. desember 2011

Moments

Negative hendelser kommer av seg selv, det finnes det mer enn nok av. Positive øyeblikk må man skape selv. Dette har jeg gjort i dag!
Først ruslet jeg og kjære W. rundt i byen. Sett på masse fint, men uten særlig kjøpe-lyst (noe som i grunn er ganske greit). Kjøpte en litt lengre internettkabel slik at jeg nå slipper å sitte med problemet av å ha pcen langt bort i hjørnet av skrivebordet. Praktiske greier, nødvendig i den grad at jeg slipper å ha dårlig samvittighet over mitt av og til unødvendige pengebruk. Spiste litt lunsj på kafe sammen, og hadde det egentlig bare veldig hyggelig. W, om du skulle lese dette, så må du vite at jeg setter utrolig stor pris på deg som venninne! Du er rett og slett herlig :-)
Da ettermiddagen hadde kommet var det på tide å finne fram kjolen. Jeg tenkte at jeg fortjente å føle meg litt finere kledd enn vanlig. Det er egentlig en skikkeligg boost for humøret å føle seg litt fin en gang i blant. På’n med litt sminke og parfyme, og så tok jeg turen til Bær og Bar på Solsiden, hvor jeg møtte søteste Øygunn og Tine. Jeg er stolt av å kunne fortelle at jeg aldri har vært full, men det er jammen godt å kunne unne seg en Irish Chocolate og en Sex in an appletree på en torsdags kveld! Nam, jeg storkoste meg i godt selskap. Julebord på våres måte, haha. Dette må gjentas.
Nå sitter jeg hjemme med masse positiv energi, og gleder meg til å krype under dyna for å se litt på How I met you mother. Satser på en god natts søvn, og en god dag i morgen også.
Maten ser jeg tilbake på som litt så som så, men jeg gjør nå det jeg kan. I morgen gir jeg kostplanen et forsøk til.
God natt!

onsdag 14. desember 2011

Trygge rammer forsvinner

Da var det ut i verden igjen.
Er det noe jeg har lært under dette oppholdet er at det mangler mennesker med kunnskap i helsevesenet. Det begynner å friste å studere sykepleien eller psykologi…

Men jeg er takknemlig for den uken jeg har hatt muligheten til å være her. Trygge rammer og litt støtte var vel egentlig det som skulle til. Jeg er jo oppegående nok til å vite hva jeg må gjøre for å klare meg i hverdagen, men når energien er lik nul.. Vel, da er det ikke like enkelt å gjennomføre disse kloke og fornuftige tanker.
Takker for litt mer energi og nye krefter, samt besøk av alle dere som var innom. Dere betyr masse for meg!

tirsdag 13. desember 2011

Utskrivelsen.

I morgen blir jeg utskrevet fra akuttposten. Blandede følelser angriper meg fra alle kanter, og skaper urolige omgivelser i hodet mitt.

Men jeg takler det. Holder meg sterk, og tenker på alt jeg har lært. Må ikke skyve vekk realiteten, men heller ta den til meg og se på kriseløsninger som kan taes i bruk dersom jeg snubler over mine egne føtter igjen når jeg er hjemme på studentbyen. Livet kommer dessverre med utfordringer, og slikt burde man finne seg i. Jeg tenker at så lenge jeg holder meg til kostplanen, så står jeg i hvert fall med begge føttene godt plantet på jorda. Om jeg følger planen fra punkt til prikke, så skal dette gå uten problemer.

Jeg kjenner spiseforstyrrelsen. Jeg vet hvor sleip den er. Herr Monster og Frk. Angst vet om mine svake punkter. De vet så alt for godt hva de skal tråkke på når jeg ligger nede, for å holde meg der eller sparke meg i et enda dypere sort hull. Det er tøft. TØFT TØFT TØFT. Men så liker jeg å tro på hva dere rundt meg sier..

Jeg kommer til å takle disse utfordringer.

Jeg er tøff selv.

søndag 11. desember 2011

Ingen andre kan gi deg fred enn du selv

Da kom søndagen også til Østmarka. Sitter med en litt bedre og friskere følelse etter å ha gått ut en runde med kontaktpersonen min her. Frisk luft gjør faktisk underverker.

Etter gårsdagens (nattens) tøffe stunder har jeg i hvert fall fått fram at jeg trenger et ekstra spark i baken for å ikke gi anorektisk tenkning noe rom til å styre meg i feil retning. Frokosten var dog ikke så stor, men jeg spiste opp maten, og det uten å få angst. Det var godt.
Nederlaget (det er slik det føles, virkelig!) av å ha gått ned i vekt igjen, den er bitter. Jeg har nå ikke veid meg på en uke, og ser på meg selv i speilet med en vemmelig følelse om at jeg muligens kan ha mistet en kilo eller to under all psykisk og fysisk stress den siste uken. Dette gjør meg sint. Sint og skuffet, fordi det først og fremst bare er JEG som kan snu det.
Og jeg VIL at det skal snu. Jeg spiser og kjemper imot vonde følelser som herr Monster belaster meg med, og det er jammen ikke lett. Jeg er redd for å skuffe og beskymre min familie, mine foreldre. Selv om jeg er langt ifra der jeg var i mine mørkeste perioder, så er vekten likevel farlig nærme dype dalen. Tror jeg. Den store forskjellen er at jeg SER dette denne gangen. Jeg VIL snu situasjonen, og jeg VIL opp i vekt.
Det er bare å få det til.
Og heldigvis har jeg lykken med meg,
fordi jeg får faktisk hjelp igjen.
Jeg vil ikke at folk blir urolige og redde for min helse, fordi jeg har lovt meg selv at jeg aldri, ALDRI skal bli så syk igjen som jeg var i den tiden før Capio!
Det jeg ønsker meg i julegave i år:
FEM EKSTRA KILO OG EN POSE ENERGI!

lørdag 10. desember 2011

Sett inn tittel for innlegg: …

Jeg sa det.. Fy ****, jeg sa det!
Hei, jeg trenger mer bestemthet. Mer struktur, mer mat.
Jeg angrer.. Fy ****, jeg angrer!
Jeg er så sliten, så forferdelig sliten, og selv om jeg med hele mitt hjerte skulle ønske at jeg makter å spise alt fra en brødskive med smør og gulost til en sjokoladenisse, så stopper det opp for meg. Det er for tungt. For energikrevende. Energien har jeg ikke, den er brukt opp, og litt til. Nå trenger jeg påfyll. Men hvordan i alle dager skal jeg gi kroppen påfyll og overskudd når jeg trenger energi til å skaffe den det, da?
Jeg gruer meg til i morgen. Søndager er generellt tunge og uendelige, med lange timers ventetid fra måltid til måltid. Ingen ting å glede seg til, bare natten, for da er en lang uke endelig over. Men vil denne nødvendige strukturen være tilstede i morgen..?  Gir noen beskjed?
På mandag tenkte jeg meg hjem til studentbyen. Jeg tenkte meg tilbake til hamsteren og mitt eget sted, hvor jeg selv har kontrollen. Men akkurat nå kjenner jeg meg så sliten igjen, at jeg aner ikke hva jeg kommer til å gjøre.
Om jeg kunne tatt en “ 5 kilo opp i vekt på 5 sekund-tablett” ville jeg tatt den imot med åpne armer og svelget den uten vann. Det ville spart meg for en masse krefter og dessuten tid. Jeg vil være energisk igjen.
Hvorfor er jeg så uheldig at jeg plutselig får et tilbakefall igjen. Det er vel det jeg må kalle det? Et tilbakefall. Selv om den kom uønsket dette året. Hvorfor sier ikke kroppen stopp før den er helt på bunnen! Jeg hater å se meg selv i speilet, og stirre i noen døde, slitne øyne. Om jeg bare hadde sett dette tidligere…
Jeg kjemper. Kjemper til jeg er sterk i bena, i resten av kroppen og i hodet igjen. Jeg er meget, meget lei av å føle meg som en døden nær nitti-åring med rullator.
Herreminhatt, jeg er så lei av dette.
MAAAAT, jeg vil ha mat.
NÅ.

En dag på post A3

Vel, overleve må man jo.

Kjøpt litt stæsj idag.
Sokker, pastiller/tyggis (lenge leve aspartam?), Fransk manikyrsett fra Depend, Dag 2 og Det nye.

Tja, noe må man jo.
Eller går dagen stort sett til mat, hvile og te/kaffe i store mengder.
Sånn egentlig går det ganske så fint med meg. Mange spør hva som egentlig har skjedd. Ingen fare- jeg har bare drevet meg selv litt for hardt i det siste, og det var ikke uventet at jeg skulle komme til denne lille “knekken”. Det finnes grenser for hva en kropp (som i mitt tilfelle har vært gjennom en god del i disse 20 årene) kan tåle av stress og andre påkjenninger. De siste måneder har gått til flytting flytting og atter flytting. I tillegg kom denne tøffe skolehverdagen som hverken psyken eller kroppen er vant med lenger, balletten på fredager, generalprøve og forestilling forige helg, psykologtimer på Dps-en, hverdagslige duppeditter som matlaging og rydding (jeg har tvangsmessige tendenser til å overdrive rengjøringen til tider). Jeg kan plusse på kreftene jeg bruker på å komme i kontakt med mine gjemte sosiale antenner, og ivrige timer med IKS eller på kafeer.
Alt i alt har jeg det ufattelig godt. Jeg har mestret å være sosial, har klart å skaffe meg et nokså stort nettverk av venner og bekjente, trives med ballett, på skole og stort sett med alt annet som hører til min hverdag i Trondheim.
Nå gjelder det å finne tid til å hvile og spise litt ekstra godt, og så skal jeg komme frisk tilbake etter juleferien. Høres det ut som en plan?
Jeg synes.

fredag 9. desember 2011

Innlagt

skrevet på torsdag.

Natt to på akuttposten, Østmarka.
Flotte greier.
Jeg har det fint, no need to worry.
Jeg sov i hele tretten timer da jeg først kom.
Supert.
Hverdagsstresset ble litt for mye, og søvn en av de tingene jeg fikk for lite av. Maten.. er maten.
Nå blir jeg nødt til å se ferdig sesong 1 av The good wife.
Oppe til midtnatt.
Ville bare gi beskjed.
Ooog, takk til en god venninne for besøket jeg fikk i dag-

Samt babysitting for min hamster
THANK YOU DEAR!

tirsdag 6. desember 2011

another day passing by

Fordi jeg er glad i min hamster, Pesto.


I dag har vært en helt OKEI dag. Den begynte litt dårlig dog, siden jeg ikke hørte mobilen min før klokka hadde passert ti. Den hadde faktisk ringt hvert femte minutt siden klokka seks, men jeg sove så tungt atte…!! Litt godt i grunn, selv om jeg drømte at x aldri kom tilbake til meg.
Da jeg endelig hadde stresset ferdig og kommet meg på skolen i ellevetiden, viste det seg at vi ikke hadde noe lærer. Det vil si, ingen time før ett! Sukk, så kunne jeg egentlig tatt livet med ro og gjort et forsøk på å få i meg enten frokost eller en næringsdrikk, men nada.
Historietimen gikk forsåvidt greit, men jeg forstår nå at jeg henger etter et helt kapittel, og jeg må jobbe som en gal for å få beholdt denne treeren i faget..
Lyspunkt denne dagen var kaffe med to flotte jenter. Jeg er så takknemlig for at det finnes så gode mennesker i verden. Takk for i dag, begge to! <3
Nå er det på tide å finne sengen, ja, egentlig var det det for et par timer siden. Men det at jeg drømmer så mye ubehagelig og trist i det siste gjør at det ikke er like fristende å lukke øynene.. Satser bare på at en episode med The good wife påvirker tankegangen min, slik at jeg heller drømmer om kriminelle handlinger i andres liv enn mitt eget. Takk Gud for at det finnes serier sier jeg bare.
God natt!

En tid jeg aldri i livet vil eller skal tilbake til !

Livet går ikke over roser.
Denne krangelen må ha vært årets verste.
Jeg spiser ikke. Mamma sint. Pappa sint.
Jeg får kjeft
Gråter
Mamma hysterisk
"du vil dø"
"faen hvor er du med hodet ditt"
"At du er syk gir deg ikke lov å kaste Go'morgen yoghurten på gulvet!
"Du gir meg 10 kroner tilbake"
Whaaaam, enda en ødelagt Go'morgen.
"20 kroner!""Vi takler deg ikke lenger. Innleggelse!"
Gråt
Skriking.
"Du prøver ikke godt nok"
"Du ødelegge livet ditt!"
Jeg blir tatt i begge mine ører
"Drittunge! Skjønner du ingenting?!"Skriking
gråt
Pappa forholdsvis rolig
..sier jeg må ringe psykologen
og min kjære nederlandske vennine får ikke lov å komme på torsdag!
banning. Mere gråt og skiking
Jeg ringer psykologen. Hysterisk
Yoghurt over hele soverommet
"Slutt å være så Tåpelig!"Mamma sint
Pappa stille
Hunden piper
Jeg gråter
og skriker
og holder snart på å svime av
Mamma fortsetter å kjefte
"Du ødelegger hele fremtiden"
"Du hater meg"
"Du er dum. Den dummeste av de dumme"
"Bli innlagt? Det vil du ikke"
Jo det vil jeg! Vekk her ifra!
"Bli innlagt med alle gale folk!?"De er ikke gale! Er jeg gal?!
Psykologen snakket med pappa
Jeg kjefter og forklarer i det samme
Jeg prøver! Jeg er sliten! Det hár ikke gitt opp!!!!
Jeg har ikke sluttet å kjempe!
Er de blinde?!
Jeg gjør ikke annet enn å kjempe!
Livet er en jævla KAMP!
Jeg snakker med psykologen igjen
Hun ringer tilbake i morgen
Rommet er vasket
Ting har roet seg
Litt
Straks er det middag
Jippi..
Jeg svever mellom livet og helvetet
Eller kanskje jeg lever i helvetet
Ja, helvete
Aner ikke hva som vil skje fremover
Innleggelse?
Mamma synes det ikke blir noe av det
Er jeg ikke gal?
Kommer vennina mi denne langhelgen?
Mange spørsmål
Store størsmålstegn
Skole og jobb i morgen?
Og på onsdag?
Hva med maten?
Lar de meg dra?
Slippe unna?
Jeg må vaske håret
Lukter jordbær yoghurt
Kalorier i håret!
Kalorier overalt!
Nå er hodet tomt
Brukt opp alle ord
kjeftet. Spredd helvetet i hele huset
Nå er det mat
Wish me luck?
Jeg skál spise
Helvete
----------------

NB: I mine foreldres forsvar, så er ordene sagt i forferdelig tilstand, og ikke nødvendigvis ment bokstavelig. Nå, i etterkant, kan jeg forstå deres store frustrasjon og oppgitthet over å se deres eldste barn behandle seg selv på denne grusomme måten. Pappa og mamma, takk for at dere gjorde deres beste og var der for meg, på tross av mitt forferdelige oppførsel. Jeg er glad i dere.

søndag 4. desember 2011

“Lysets kriger har drømmer. Drømmene fører ham videre”.

Skikkelig SPAM fra min side idag, men slike dager som dette er bare til å avsky. Jeg takler dem ikke, alt blir liksom så svart og dystert. Hvor i helsikke er lyset?

Som klistret til stolen har jeg sittet her, så å si hele dagen. Uten å røre meg. Jeg føler meg handlingslammet og utslitt. De eneste gangene jeg har reist meg var for å ta turen til kjøkkenet. Også har jeg dusjet, så det må vel ha vært det beste forsøket på å få tilbake en litt bedre følelse..

Men den gang ei.

Jeg føler meg stygg idag. Jeg er sliten, og det synes. Jeg har utslett i hele ansiktet, over øynene, munnen. På ryggen og armene. Ikke nok med at det klør noe sinnsykt, så vet jeg at det ikke vil gå over før vekten er normalisert og matinntaket regelmessig. Men det virket som flere lysår unna.

Denne dagen klarer jeg å grine over alt. Og da mener jeg alt. Tårer kommer når jeg ser en rørende film på youtube, og, til og med når jeg ser en episode av Bones. Tårene kommer når jeg sjekker om jeg har fått mail av kjæresten opp til flere ganger i timen, uten noe lykke. Når jeg tenker på hvor mye jeg henger etter på skolen sånn like før jul, når jeg får flashbacks til dagens generalprøve i Olavshallen med Step by Step, og når jeg har drukket min fjerde kopp kaffe og oppdager at jeg snart ikke har mer kaffe igjen(…)

Hvorfor jeg er en så stor sippeunge idag? Jeg vet ikke. Muligens fordi jeg har hatt slitsomme uker bak meg, og fordi jeg endelig har hatt tid til å sitte i ro de siste to dagene. Muligens derfor. Muligens fordi jeg ikke ser T på en god stund, fordi han har reist til en venn. Eller fordi jeg er i krig med kroppen. Kanskje det.

Det eneste jeg med sikkerhet kan si er at jeg hater denne dagen, og likevel vil jeg ikke at den skal ta slutt. Jeg vil ikke legge meg, redd for å lukke øynene, for å så våkne opp i en dag jeg har gruet meg til. I morgen, mandag.

Skole, med dette forferdelige synet av utslett. Med dette grusomme trynet. Redd for kommentarer om at jeg har vært borte en uke, eller spørsmål for den sags skyld. Slikt får meg bare til å ville forsvinne fra jordkloden. Selv om jeg har den snilleste klassen. Dårlige minner popper opp. Utslett som jeg assosierer med fortiden, mobbingen. Alle kommentarer og spørsmål som angrep fra alle kanter.

Men også det faglige gruer jeg meg til. Henger jeg for eksempel mye etter i matte igjen, og hva med norsken? Var det okei å be om utsettelse av historieoppgaven?

Også har man jo denne forestillingen, ikke minst. Å Gud, forestillingen av Ronja… Noe jeg egentlig bare burde ha gledet meg til, har nå nærmest blitt til et ork. Enda en ting på listen jeg må gjennom. Noe å krysse av når det er overstått.

Jeg tror at jeg har en dårlig dag. Sånt kan vel skje alle.

Ingenting stort, Anne.

Hva i granskauens navn har jeg hengt meg opp i nå, da.

Monster & co. på “ødelegg-annes-humør-besøk”

Generalprøven (ballettforestilling i Olavshallen i morgen!) gikk jo rett vest. Søren altså. Æsj! Fikk låne en eller annen vest som var gigantisk og irriterende. Hver gang jeg snudde meg fikk jeg den opp i trynet, og i stedet for å konsentrere meg om rutinen, ble jeg helt fokusert på denne helsikes vesten. Snublet i egne føtter, hoppet for tidlig, snudde feil vei, osv osv. Jeg er så forbannet over mine egne prestasjoner i dag, at jeg finner ikke de riktige ordene!
BLÆH.
Nå er det tilbake til å så kjære Martin Luther, som forresten skal leveres på it’s learning i kveld. Om jeg har kommet langt? Nada! FML.
Dette er ikke dagen min.
Vil bare SOOOOOOVE.
STOPP hverdagen.
Jeg og Nasse her, vi tar en pause fra livet i dag.
Grin i vei, forbanna monster.
I dag orker jeg ikke jage deg til helvete.
BLÆH!

lørdag 3. desember 2011

Lifehouse

Memories.
Perfect memories.

Da jeg i går kom over denne sangen igjen, ble jeg dratt med tilbake til den dagen jeg spilte denne jenta. Bakketun, drama-året på folkehøyskolen i Verdal. Tilbake til gymsalen.

Å stå der foran alle andre elever, som en forvirra jente, men kniv i hendene, fingeren i halsen, alkohol, penger. Problemer. Det var sterke minutter, om så ikke for de som så på, så var det i hvertfall det for meg. Sangen er noe som alltid har rørt meg. Det å kjenne seg igjen i noe sånt, og likevel spille denne lille hovedrollen.. For meg var det absolutt stolte minutter med følelsen av å mestre noe. Bare tanken på at jeg et halvt år tidligere ikke våget å stå på noe scene. Jeg hadde sceneskrekk til tusen.

Kanskje denne lille forestillingen var meningsløs for andre,
for meg var det noe stort, noe jeg ikke glemmer i nærmeste framtid.


// youtube.

Final destination & Mørkets dypere tanker

Jeg har funnet min plass nå, endelig. Jeg har pakket ut eskene igjen, men denne gangen har jeg kastet dem eller gjemt dem langt vekk i boda. Jeg er lei av å flytte på meg. Lei av å måtte finne meg til rette, gang på gang. Men det er greit. Jeg er nemlig her. Her skal jeg bo, i hvertfall ut skoleåret, og muligens lengre. Alt etter hva jeg føler for, og hva mine planer framover kommer til å bli.
Jeg har gitt slipp på all stress, lagt fra meg en tyngde som jeg aldri i verden hadde klart å bære i et par dager til. Utslitt men lettet sitter jeg nå på min egen plass, mitt eget lille sted i en noe større studentby. Det er rolig her, og jeg er mer enn fornøyd med mitt søte lille rom og egen bad. At jeg må dele kjøkkenet med fem andre er ingen problem. Faktisk så har jeg nesten ikke møtt en sjel der inne. Jeg har det fint her, selv om det er langt ifra lik en egen leilighet- det er nok for denne gangen.
Tiden vil vise hvordan mitt forhold til kropp og mat kommer til å bli nå som ting har muligheten til å roe seg ned nokså masse. Om vektøkningen vil skje nå eller om noen måneder får jeg se når tiden er inne. Jeg orker ikke å gjøre dette til noen hastesak, for jeg vet av erfaring at det bare kommer til å knekke meg. Jeg orker ikke en lik vinter som i fjor. Jeg orker ingen innleggelser eller svimmelhetsfølelse fordi jeg tar på meg alt for mye ansvar. At jeg var på det samme punktet forige uke prøver jeg å slette fra minnet, og jeg legger det bak meg. Jeg nekter å la dårlige dager knekke meg fullstendig. Denne gangen skal jeg mestre dette. Jeg MÅ mestre det etter at jeg har feilet så alt for mange ganger!  Øvelse gjør mester, er det ikke det dem sier?
Det finnes nok motivasjon der ute. Ballett, sjokolade, herlige folk fra både skole og IKS, utdannelse(…) Nevnte jeg sjokolade? Nei, jeg har det slett ikke verst.
LYS OG GLEDE!Men likevel kommer denne tunge følelsen.
Denne verstingen som alltid dukker opp når jeg ligger nede. Den bruker all makten sin på å holde meg liten. Urørlig der jeg ligger i fosterstilling på det frosne underlaget. Den gjør meg kald, imun for all slags varme og kjærlighet. Men slike dager finnes, slike følelser har jeg piller for. Dette er motivasjonsdrepende stunder, men jeg har verktøy for sånt. Dessuten- hvorfor skulle jeg ikke bare la tårene få lov til å renne til tider? Hvorfor er det noe fy-fy?
Jeg føler at jeg må holde meg sterk, vet at jeg må kjenne på livet, om det så er positive følelser eller negative. Jeg må face hverdagene som de kommer, med et smil eller med tårer, samma faen.
Har jeg som individ, like mye rett til å vise emosjoner som alle andre mennesker? Har jeg like mye rett på mat og drikke når kroppen vil ha?
Har jeg?

SÅ KLART AT JEG HAR!!