mandag 31. desember 2012

Året som har vært- 2012

Januar begynte med en innleggelse på akuttposten. Vekten hadde gått ned igjen, og jeg var utbrent av skyhøye krav overfor meg selv. Jeg skulle klare å komme meg gjennom videregående, danse ballet, rydde og vaske hele tiden(...) og helst stille opp for alle rundt meg til alle døgnets tider. Presset jeg utsatte meg selv for hele tiden, gjorde at kroppen etter hvert sa stopp. Og ting stoppet. Jeg sluttet på skolen, og etter utskrivelsen på akkutposten ble jeg flyttet til dps, hvor jeg ble i fire uker.



Så kom februar. Med litt mer energi flyttet jeg til Voll studentby, det var den tredje gangen jeg flyttet på fem måneder. Jeg trodde jeg skulle ha godt av å bo litt mer for meg selv, og dog jeg hadde rett i at det var bedre, så oppstod det nye utfordringer. Jeg bodde på et tolv kvadrats rom, og delte kjøkken og  stue med fem gutter- noe som skapte mye angst, og resulterte i at jeg unngikk kjøkkenet helt. Middagen forsvant fra kostplanen, og jeg levde så å si på tørrvarer, te og cottage cheese. Jeg lå for det meste i sengen, eller satt ved skrivebordet med laptoppen. 


Mars kom, og jeg og T. dro til Amsterdan for noen dager,  for å få oss en liten pause. Andre omgivelser. Formen ble litt bedre, maten gikk mer på autopilot, og ting var helt OK en stund.


I april begynte jeg å legge på meg noen kilo, og formen ble stadig bedre. Jeg ble mer sosial, begynte å trives ordentlig i Trondheim, og følte endelig at jeg kunne legge spiseforstyrrelsen bak meg- kanskje for godt. Ballet ga meg livsglede, og jeg kjente på en etterlengtet mestringsfølelse. Dette kom til å bli min nye motivasjon. I tillegg klarte jeg å bry meg mer om meg selv, og for å "unne" meg selv noe farget jeg håret. Det høres teit ut, men tro meg når jeg sier at det er en ganske "big deal" når man stadig føler at man ikke fortjener noe. 



Mai, vår. Når vintermørket og kulden slipper taket er jeg alltid i bedre form. Hverdagen blir lettere og jeg klarer å se litt lysere på tilværelsen. I tillegg begynte jeg å få tillitt til min psykolog, og ambulant boveiledning kom inn i bildet. Med så god støtte klarte jeg å møte livet. I tillegg kunne jeg glede meg over å muligens begynne på skole igjen til høsten, for jeg fikk høre om Østmarka skole- og søkte på fire fag. 



Etter våren kom til slutt sommeren til Trondheim. I juni tvang jeg meg selv ut fra studenthybelen, de dagene det var ordentlig varmt. Jeg lånte bøker fra biblioteket, og la meg i gresset- blandt mange andre mennesker! En skikkelig utfordring, som viste seg å ikke være så skummelt som først forventet. Jeg klarte å nyte varmen på kroppen, selv om jeg ikke gjorde som folk fleste og hoppet rundt i bikini. Olabukse og singlet var nok eksponering, i tillegg til det å faktisk klare å ligge i ro. Jeg lærte meg å slappe av, og oppdaget at det var deilig å ikke springe rundt hele dagen.

Juli kom også i år, og sommerferien skulle tilbringes på flere steder. Men først måtte jeg pakke livet mitt i esker- atter en gang, for etter ferien skulle jeg, T. og ei venninne flytte inn i en ny leilighet. Ha det bra, Voll!



Fra Trondheim dro jeg til Lillehammer, så videre til Sverige med mine foreldre, og senere til Haugesund for å være hos T. sin familie for resten av sommeren. Det jeg ikke var forberedt på var at humøret skulle gå fra det her..


Til dette..


Tungt.

I august skulle jeg flytte inn i en ny leilighet med ei annen jente, men x lot ikke høre noe mer fra seg, selv om hun hadde skrevet under på husleiekontrakten noen måneder tidligere. Det viste seg å være en enorm stress-faktor for meg i de siste ukene jeg tilbrakte i Haugesund. Ikke bare ble jeg grinete og sint (og lot det mer eller mindre gå ut over maten)- jeg så for meg at jeg kom til å bli hjemløs. Alene og på vei til Trondheim fikk jeg heldigvis kontakt med ei god venninne, som etter hvert bestemte seg for å bo i den nye leiligheten våres. Mye styr og ordning ventet meg, men jeg skulle slippe å bo på gata, så en gang framme kunne jeg ikke annet enn å gråte et par gledestårer.

September kom med en ny psykolog. Og.. en ny leilighet! Med lekkasje på badet, og med mye spenning når det gjald skole, for jeg hadde ikke fått tildelt noen fag enda (selv om jeg hadde kommet inn og fått skoleplass). Mens jeg var glad og fornøyd, hadde jeg lite (nødvendige) krefter igjen til å tåle eventuelle tilbakefall mtp. spiseforstyrrelsen eller depresjon i tiden framover. Men jeg ignorerte faretegnene som et esel, lett. Det gjorde ikke så mye at jeg plutselig en dag svimte av og våknet livredd, tildekket av fuglesand og med sikkerhet om at jeg hadde drept min kjære Ludwig. Dehydreringen resulterte i intravenøs på legevakta en ettermiddag.


Oktober var bursdagsmåneden. Mamma den 28. og jeg den 29. Og siden T. har bursdag i november, kom familien min på besøk for å feire, tre på en gang. Koselig med besøk i leiligheten. Jeg hadde bakt engelske scones som jeg serverte gjestene, vi gikk en tur til Solsiden i pissregnet/sludd, og avsluttet med å spise på Peppes pizza. Oktober var en okei måned, men energien forsvant gradvis. Vinterdepresjonen slo til igjen ved inngangen til november, og jeg brukte mer og mer tid for meg selv, i senga med en bok. 


Det endte opp med at jeg en gang i november fikk et lengre opphold på dps. Jeg som hadde tanker om at jeg "aldri i livet skulle bli innlagt igjen", kom med koffert og ryggsekk til seksjon tre. Jeg ble der i seks uker, og det viste seg å være nokså nødvendig. De første ukene var jeg plaget av konstante svimmelhetsanfall, dehydrering og lavt blodsukker var et faktum, av en voksende panikkangst, og av en uoverkommelig kostplan. Og på grunn av alt det vanskelige, bestilte jeg meg Dr. Martens sko på nett, som en liten trøst. Dessuten fant jeg tilbake til en positiv måte å mestre angsten på. Jeg malte..


Innleggelsen varte gjennom halve desember. Jeg ble godt kjent med noen medpasienter, som definitivt gjorde oppholdet enklere og faktisk hyggelig til tider. Jeg spiste etter planen, svimmelheten forsvant, og siden vekten ikke gikk opp som planlagt, foreslo jeg faktisk selv om å øke den- det føltes som det riktigste å gjøre. Motivasjonen om å bli frisk har vært sterkere enn noensinne, og jeg innser at et liv med spiseforstyrrelsen ikke er det livet jeg ønsker meg. En voksende irritasjon for livet som psykisk syk, har kommet med et like sterkt ønske om å ta igjen alt jeg har gått glipp av gjennom alle de årene som har vært preget av sykdommen. Alt det tapte. Likevel viser det seg å være en tøff kamp, og jeg kjemper fortsatt dagen i dag. En blir dessverre ikke frisk på en, to, tre. Det går gradvis oppover, ved å falle, for å så reise seg opp igjen. 

Og 2012 blir avsluttet med juletiden, en tøff tid, men likevel hyggelig. Maten går så som så, og jeg gjør mitt beste. For første gang har jeg klart å gjennomføre det første halvåret på vg 3, og jeg har mye håp når det gjelder det andre halvåret også. Ballet er noe for seg selv, men fortsatt en like stor motivasjon som den har vært siden jeg startet. Jeg har ikke fått lov til å begynne på et nivå høyere til neste semester heller, men denne gangen ser jeg faktisk hvorfor (og nei, det er ikke manglende teknikk), og jeg prøver å se på det som en enda større motivasjonsfaktor for det å gi slipp på sykdommen og min irriterende perfeksjonisme. Heller det, enn å bli bitter. 



Jeg er klar for 2013.

Ha et godt nytt år!


søndag 30. desember 2012

Å telle dager

Jeg teller, det har jeg gjort hele livet. Jeg teller måneder, uker, timer og minutter. Jeg teller også ting. Ruter på tapetet, striper på gensere, firkanter i matteboka, eplebiter, og en gang i tiden pleide jeg til og med å telle hvor mange spagettistrå jeg skulle legge på middagstallerken min- og hvor mange de andre hadde i forhold. 

Men nå teller jeg dager. 

Det er én dag igjen til nyttårsaften
Tre dager til hjemreisen.
Fem dager til reinnleggelse på dps.
Åtte dager til skolestart,
 og femten dager til jeg blir skrevet ut igjen fra seksjon tre.

Det vil si at det er..

Trettito timer til vi går inn i 2013

To og tredve timer, der ca. ti timer vil gå til søvn. Det vil si at jeg har 22 våkne timer igjen. 22 timer tilsvarer sju måltider og to næringsdrikker, som igjen tilsvarer at jeg bruker pluss/minus 4 av 22 timer på å få i meg mat. Da gjenstar det atten timer i 2012, som kan brukes til å gjøre andre ting.

Som igjen vil si at jeg har atten timer til å..

a) Sitter på Facebook og stalke venner?
b) Se den siste sesongen av Dexter om igjen?
c) Rusle rundt i leiligheten?
d) Skrive unyttige fakta på bloggen?
e) Kjede meg..?


fredag 28. desember 2012

Fredag 28. desember 2012

"Har du hatt en fin jul?"

Jo, den var fin den. Jeg har hatt det ganske så koselig på julaften, og første juledag, og andre juledag. Men nå er jeg bare glad for at jeg atter en gang kan si til meg selv at "nå er det overstått". Nå kan jeg puste. 

For det tar på, juletiden. Det forventes at en skal smile og være sosial, at du skal spise den gode maten du får servert x-antall ganger om dagen, og at du for all del ikke ødelegger for de andre ved å synliggjøre spiseforstyrrelsen som protesterer der inn i deg. 

For det er slik jeg føler det, og det er slik det har vært for meg i over fem år. Jo da, jeg vet at følelser ikke alltid er lik sannheten. Hva så, om jeg hadde vist min indre kamp mot kaloriene, og angsten som følger med? Jeg vet at ingen som er glad i meg og kjenner meg ville tenkt at Herregud, skal hun komme og drepe den fine julestemningen nå igjen? Det er kun i hodet mitt. Det er bare meg selv, og ingen andre,  som stiller slike skyhøye krav som går ut på å gjøre alt og alle rundt meg tilfreds. Til hver en tid. 

Jeg er glad i jul, men det er godt at det er overstått. For selv om jeg har hatt noen fine dager, så kan jeg ikke holde masken i all evighet. Nå trenger jeg å senke skuldrene, og gråte noen tårer om det skulle være nødvendig. For julen er over, og jeg har et nytt år med nye utfordringer i vente.

 

søndag 23. desember 2012

Skrivemani

Nå som det er juleferie har jeg all verdens tid til å jobbe videre med "prosjekt bok", som jeg så fint har snakket om tidligere i år. På grunn av en noenlunde redusert helse har jeg ikke kommet så mye lengre i det siste, så tenkte at det kanskje er på tide å skrive litt igjen. Jeg kjenner at når jeg først er i gang, så går det rasende fort. Ordene strømmer ut, fingrene danser på tastaturet i flere timer i strekk. Det er bra, men likevel har det noen klare ulemper. For det første blir jeg utrolig asosial. Jeg går i en merkelig transe når jeg skriver, og derfor får jeg ikke med meg noe som skjer rundt meg. For det andre er det jo nokså emosjonelt å skrive om tunge, vanskelige perioder fra sitt eget liv, og av og til må jeg bare stoppe opp for å samle meg. Tørke vekk tårer, ta en pause for å kunne puste.

Det er ikke det at jeg ikke er klar over hvor vondt livet har vært siden jeg ble diagnotisert med en spiseforstyrrelse, men det er det at det er så forferdelig grusomt å se hva familien min har gått gjennom. På grunn av meg, eller... mine problemer med meg selv.

Samtidig er det litt godt. Skriving er uansett god egenterapi for min del. Det å kunne sette livet mitt i et større perspektiv, gjør at jeg ser de små skrittene jeg har tatt framover. Det gir håp og pågangsmot, og det trenger jeg for å ta enda flere steg i riktig retning.

Når det er sagt, så får vi bare venter og se om "prosjekt bok" virkelig blir til en BOK eller om det kommer til å ligge lagret og urørt som en svær kladd blant mine dokumenter på herr. Mac. Det vil tiden vise.


torsdag 20. desember 2012

TUNG TIDS TALE



TUNG TIDS TALE
av Haldis Moren Vesaas 
Det heiter ikkje eg - no lenger.
Heretter heitter det: vi
Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte at børa til bror din.
må du ta på deg.
det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme i frå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da nokre få forfrosne at DU er varm

Have yourself a merry little christmas

Baggen er pakket med kostplanen, klær og næringsdrikker, og jeg reiser herved på juleferie!
Nå skal jeg ikke skrive den samme gamle setningen om at "jøss, så fort året har gått!", for det har den aldeles ikke. Tvert imot, så virker det som dette året har vart i et helt tiår. Jeg husker ikke halvparten av hva som har skjedd. Innleggelser på akuttposten og dps, flyttesjau i hytt og pine, og mer drama enn det jeg noensinne kunne ønsket meg. Samt noen fine stunder, støtte i massevis, og.. håp.
Nå skal jeg prøve å nyte juleferien, for jul er noe jeg innerst inne pleier å glede meg til hvert år. Jula, som for min del ikke handler om gaver og stress, men om familie og samvær.

Og som alltid følger det et nytt år, for Mayakalenderen kan ta seg en bolle. Vi skal inn i 2013. Nyttårsforsett begynner å dukke opp på diverse blogger og andre sosiale medier. Det er noe som jeg aldri har brydd meg om. Den slags er jo dømt til å mislykkes. Folk som skal "forandre livsstilen og melde seg på treningssenter for å få drømmekroppen" (også må man jo bli kvitt det nye fettlaget som har lagt seg på kroppen etter juletiden, da). De fleste går mest sannsynlig på et gigantisk smell når det faktisk blir januar, og ender opp med å tenke at "Vi får vel ta det til neste år.."  Lykke til med det.

Men, for å prøve meg på noe nytt, så tenker jeg faktisk å gi det et forsøk denne gangen. Jeg har dog ingen planer om å trene meg til drømmekroppen, kutte ut godteri og brus, og så videre.. Om jeg må velge èn eneste ting som jeg skal ha som nyttårsforsett, så må det bli denne:

Jeg skal lære meg å leve, og i året som kommer er det Anne som står i mitt fokus. Jeg har et klisjéfylt ønske om at "jeg skal være hovedpersonen i mitt eget liv". And so be it. 

GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!
Anne

lørdag 15. desember 2012

Frk. Analyse

Det er vel noe sant i det ballettreneren min sa til meg i går. Jeg skal alltid drive å analysere alt. Alt skal være så teknisk riktig og perfekt til en hver tid. Rundt er ikke bare rundt. Rundt er å stå på venstre ben, svinge høyre ben til høyre, balansere og snu rundt på samme ben, for å så sette venstre fot ned, og gjenta. Rundt er å få med hodet til riktig tid, og å samle armene når de skal samles. Mine tendenser til å overanalysere alt, kan rett og slett sette en stopper for hva jeg egentlig kunne fått til, dersom jeg bare hadde gjort det uten å tenke.

Jeg er forøvrig hjemme igjen etter en innleggelse på seks uker. Tiden har gått fort, men likevel har dagene vært uendelig lange av og til. Jeg har følgt en kostplan med masse mat, og hadde som mål å gå opp i vekt. Kroppen bestemte seg derimot at den skulle holde seg stabil, og siden kroppen bestemte det, var det slik det ble. Til min store frustrasjon og som en lettelse for spiseforstyrrelsen.

De første ukene var jeg nokså ustabil. Klarte ikke å holde fast et brett med maten min en gang, og måtte få noen andre til å bære den bort til bordet. Jeg var plaget av konstante svimmelhetsanfall, og trodde ofte at jeg skulle gå rett i bakken dersom jeg ikke satt meg ned. Det trygget angsten, og angsten sørget for hyperventilering med svimmelhet som følge av det. En ond sirkel det der. Blodprøvene som ble tatt viste at kroppen min var dehydrert og at jeg hadde lav blodsukker, og etter en uke på dps hadde prøvene merkelig nok forverret seg. Jeg gikk med en 24 timers EKG ett døgn, for å forsikre at hjertet hadde det bra. Har ikke hørt noe mer om det etter at jeg fikk levert den tilbake til sykehuset, så det var vel i orden. Noe jeg forresten ikke var i tvil om i utgangspunktet. Ukene har vært tøffe, og humøret har gått opp og ned som en gal. Samme gamle prosessen som alltid dukker opp når jeg jobber med helsen og psyken.

Jeg har vært hjemme siden torsdag, og det har gått ganske OK. Maten er definitivt vanskeligere å få til her hjemme, men jeg står på og har så å si fått i meg alt etter kostplanen. Det er da noe å være stolt over.

Aldri før har jeg kjent på denne viljestyrken når det gjelder å sparke spiseforstyrrelsen ut av livet mitt. Bort med den! Livet er mer enn mat. Det må det være, og jeg vil kjenne det. Jeg prøver å være optimistisk og holder fast i målet: Livet. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Livet er verdt denne kampen. Smerten er verdt det.

I kveld har jeg vært på kino med en kjær venninne, og etterpå tok vi en kaffe på Solsiden. Er ikke det mye, mye bedre enn å være innlagt? Jo, visst er det det'

søndag 9. desember 2012

Pågangsmot

når kulde og korte dager
aldri vil ta slutt
og stillheten samt roen rundt
gjør at indre støy vil slå meg ut

når glede og samvær
ikke lenger står for lykke
og selvforakt som vokser raskt
får angsten til å prikke

når kun ren viljestyrke står igjen
gitt opp har de andre
jeg vil nå klare reisen her
så videre skal jeg vandre

når opp og ned den veien går
jeg strever meg til toppen
enn om alene jeg må stå
intet kan meg stoppe





søndag 2. desember 2012

November

Over og forbi. En ny desember står for tur, med jul og nyttår, og alt som hører til. Jeg vet ikke riktig om jeg gleder meg eller om det kommer til å bli en vanlig, kald måned der jeg helst vil ligge i senga 24/7.

November. Måneden som kom med lite energi, også i år. Kroppen og den fysiske formen min virket redusert, og vekten tippet nedover igjen. November. Som bar meg rett tilbake til en innleggelse på seks uker. En periode preget av kostplaner og begrenset kaffedrikking. Av panikkangst og svimmelhet. Måneden der jeg ble nødt til å vise min indre styrke, og ønsket om å bli frisk.

Kroppen har det bedre, angsten vokser. Den samme, vanlige prosessen, som jeg rett og slett må bite meg gjennom. Igjen. Jeg følger planen, går ikke mer enn de avtalte 30 minutter om dagen, og prøver å stå i angsten når den river meg langt ut av min komfortsone. Kognitiv terapi og samtaler. Det er tungt, men det er verdt det.

Kanskje desember blir OK. 

mandag 12. november 2012

Hvil i fred

Øynene mine ble tårevåte da jeg kom over en sjokkerende statusoppdatering på Facebook. Ei jente jeg kjenner fra innleggelsen på Capio har gått bort. Jeg vet ikke nøyaktig når hun forlot verden, men i dag skulle hun ha feiret 25årsdagen sin..

Hvil i fred, kjære deg. 
Du er i mine tanker.

søndag 11. november 2012

Bla bla..

Det er ikke bare bare å gå opp i vekt. Samme hvor motivert jeg er, så er det forferdelig tøft. Selve spisingen går i og for seg helt greit, men det er denne angsten som gjør at det blir vanskelig. Man kan prøve nokså hardt å ignorere angsten, be den dra til helvete eller finne noe som kan få tankene over på noe annet. Angsten er der, og det føles som om den er kommet for å bli. Noen ganger klarer jeg å riste den av meg, men den klamrer seg fast med et godt grep. Stygge, stygge ANGST.

Jeg vet jeg må bite sammen tennene, stå i det. Bare gjøre det. Spise! Og det er nettopp dèt jeg gjør. Jeg følger kostplanen, holder meg i ro. Jeg må opp i vekt for å fungere i hverdagen. Jeg må forholde meg til kostplanen for å klare meg gjennom videregående denne gangen, for å kunne danse ballett, for å bli kvitt spiseforstyrrelsen: For å bli frisk! Og denne gangen skal jeg klare det.




onsdag 7. november 2012

Bored?

Fant en morsom serie her om dagen. Om du noen gang skulle ha lyst til å se på noe enkelt (og du er en jente), så burde du se på Surburgatory.


 Hilarious!

søndag 4. november 2012

anxiety-sunday








Life's sweet når man vet at de her kommer i posten om noen dager! Jo da, kontoen blir tømt igjen, men det er verdt det. Varme føtter i kalde Trondheim er VERDT DET. Jeg gikk rett og slett lei av å gå i ødelagte Converse sko som suger til seg alt av snø og regn. Punktum. 













Bortsett fra våte føtter har vinterdepresjonen invadert mitt liv nokså mye igjen, også i år, og derfor skal jeg jobbe med å komme meg ut av det (før jeg ender opp i sykeseng i x-antall uker igjen). Som jeg har nevnt før, så klarer jeg, på tross av at jeg føler meg lamslått og sliten, fortsatt å komme meg på skole og ballett. Forskjellen er bare at jeg i fjor var så sliten at jeg etter hvert heller ikke kom meg til skolen, mens skolen i år er bare noe jeg gleder meg til- det får meg opp fra senga, ut i frisk luft, og ute blant folk. Det er bra. Veldig bra.

Men likevel er det noe å jobbe med. Alarmen ringte i hodet mitt, og jeg fikk bekreftet min følelse om vektnedgang. Smelllll. Det er så surt at veien dit er så kort (dog ikke så merkelig mtp at jeg aldri har gått mer enn ett år uten tilbakefall..). Jeg er så lei av dette her. Sinnsykt. Kan jeg ikke bare få en kropp som holder seg stabil, så slipper jeg gang på gang å jobbe meg opp igjen. Alltid samme vanskelige veien tilbake.

Jeg prøver å være stolt av meg selv istedenfor å være bitter og sint, for det at jeg klarer å si fra og ta tak i "problemet" er i og for seg ganske mye å skryte av. Det har ikke alltid vært så enkelt, eller motiverende, ikke minst. Jeg føler jeg har for mye å tape dersom jeg ikke jobber meg ut av dette, fort som f... Ballett som gir meg så mye glede, skole som betyr utrolig mye for meg. Jeg kan bare ikke la en periode med "vektnedgang" ødelegge for meg- igjen.

Så nå er det bare å trosse angsten (den grusomme angsten!!), og SPISE. Opp i vekt. Denne gangen ikke til en "noenlunde OK, men likevel trygg-vekt", men til "Capio anoreksisenteret-mål-vekt". Og det er VANSKELIG. Ikke fordi jeg innerst inne ikke vil, for jeg VIL. Men fordi bare tanken på vektøkning kan få meg til å krølle meg sammen på gulvet av angst. Dagen i dag forstår jeg fortsatt ikke hvorfor en sunn og normal bmi kan skremme skiten ut av meg. Det er jo så irrasjonelt.

Anyway- jobber med saken, og i mens får jeg bare glede meg over mine nye Dr. Martens sko som er på vei til postkassa. 

fredag 2. november 2012

Pepsi Max's gode egenskaper

Bortsett fra store mengder kunstige søtningsstoffer som aspartam og andre kreftfremkallende goder, så funker selve flaska som en utmerket varmeflaske. Glem panten!



NB: Bare husk at vannet ikke må være helt kokt, for da smelter flaska og får man en varm dusj isf. Kremt. 

tirsdag 30. oktober 2012

Crazy-Lazy

Aaah, for en rolig dag! Norsklæreren er ikke på skolen i dag, og det betyr at jeg har fri. Ja, du hører riktig. Jeg har tilbrakt tre timer på skolebenken i går, og så har jeg plutselig fri i hele to dager på rad. Midt i uka! Overraskende nok er det litt deilig. Jeg gruet meg egentlig til skolefri, den nerden som jeg er, fordi skole (i tillegg til ballett) er så å si den eneste aktiviteten min i år. Skole og soving. Og søvn blir det ekstremt mye av, sånn forresten. Fri fra skole betyr altså at jeg plutselig har ingen krav, og ingen krav betyr at jeg kjenner meg sliten og ligger 99% av tiden i min gode varme seng. Fint når det er minusgrader ute.

Uansettt. Som regel tillater jeg meg selv ikke å kjenne på denne "sliten-følelsen", og da resulterer slike dager som i dag bare i at jeg blir rastløs og oppgitt- fordi de fleste på min alder ville hoppet i taket av glede i en sånn situasjon, mens jeg ikke klarer å tillate meg selv en fri-dag uten noen form for aktiviteter.

Jeg takker de høyre makter for at de gjør et unntak for meg i dag. At jeg faktisk ligger i senga, som en tung sandsekk under dyna. At jeg klarer å nyte latskapet, og kan kose meg med en kopp kaffe, bok og Mr. Mac på fanget. Njommenom.


Men jeg må ikke tenke. For all del, ikke tenk! For hva skjer da? Jo, jeg grubler og rastløsheten kommer og tar meg. Jeg tenker og tenker, til krampen tar meg. Tanker om at jeg burde klart å få en 6'er i matte istedenfor en 5'er. At jeg burde klart å være sterkere i kroppen nå enn det jeg var i høst, for da hadde jeg fått lov til å danse tåspiss, opp et nivå i ballett. At jeg burde klart å unngå vinterdepresjonen denne gangen, bare jeg hadde pushet meg selv LITT mer. Tanker om at jeg skulle egentlig tvunget meg selv ut på det kalde kjøkkenet for å rydde opp i rotet, den meter lange haugen med oppvask og søppel.. Gjøre meg selv nyttig for en gangs skyld!

Nei. Tanker kan dra seg langt til h***. Jeg blir liggende, og skal for all del IKKE tenke i dag. Jeg har tross alt FRI. Dessuten hadde jeg bursdag i går, og jeg skal ikke begynne mitt liv som 21-åring med å ta på meg mammarollen. Mamma kan jeg alltid leke når jeg faktisk èr mamma. Jeg har fri, og jeg skal slappe av. Ferdig med det.

Til slutt:
Takk for alle gratulasjoner i går. Dere er gode!


torsdag 25. oktober 2012

Anne sover

Da kom snøen til Trondheim. Og med snøen følger det akutte behovet for å sove. Jeg vil gå i hi, akkurat som bjørnen. Vi kan jo til og med lage en sang om det, så blir det ikke bjørnen sover, men Anne sover. Fint? Og når Anne sover, mener jeg at Anne sover tungt. Anne er fullstendig svimeslått. Hun ligger handlingslammet i senga, og klarer ikke en gang å gå til badet når naturen kaller. 

Vinteren altså. Ikke mitt årstid. Jeg vurderer faktisk å spørre frk. fastlege om hun ikke kan gi meg en sydentur på blåresept. Finnes det noe sånt? I så fall vil-jeg-ha!

Det eneste jeg klarer å få gjort er å dra meg selv på skole for å slite med matematikk eller norsk, og ballett, så klart. Jeg er heldigvis ikke der (enda) at jeg blir så nedtrykt av depresjonen, at til og med dansing og undervisning blir for mye, men jeg må da søren meg innrømme at jeg kan lukte den sure depresjonen rett rundt hjørnet. Beklager ordbruket. Jeg kjenner frysninger over hele kroppen, bare jeg tenker på det. De-pre-sjon. For et stygt ord, for et grusomt fenomen. 

Med vinteren følger håpløsheten. Såre minner. Lille Anne, i et skap på "fjellet" i Lillehammer, med lommelykt i taket og pute under rompa. Bare lille, triste Anne, med penn, dagbok, og tårer i øynene som endelig fikk slippe ut da ingen kunne se henne. Den lille jenta. Meg. Følelsen av dyp frustrasjon, skammen fordi jeg ikke klarte å glede meg over noe som helst, selvhatet på grunn av at min lille kropp begynte å få voksne former, og det var ingenting å gjøre med det. Angsten som ble så mye større på vinteren, fordi det var mørkt og kaldt, og jeg fryktet ingenting mer enn jeg fryktet mørket. Bortsett fra følelser. Jeg frykter mørket og følelser fortsatt.

Så når de mørke vintermåneder dukker opp, blir jeg alltid dratt ned i en dyp smørje av følelser og angst. Kaotiske, vanskelige følelser, som jeg helst ville vært foruten. Ikke bare fordi det er vondt, men mest av alt fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere den voldsomme psykiske påkjenningen. Jeg fant min måte å takle diverse, vanskelige, situasjoner på i en alder av femten/seksten år. Jeg spydde og spiste, spiste og spydde. I senere tid lot jeg være å spise. Jeg sultet vekk det som var vondt. Eller så sprang jeg. Jeg sprang og sprang og sprang, helt til jeg kjente at jeg var tom for både krefter og evnen til å kjenne noe som helst annet enn fysiske smerter. Men jeg har lært at det ikke er utveien. Jeg kan ikke ta -den for meg- letteste utveien, å bokstavelig talt kaste hele følelseskaosset i do. Og jeg lar være. Men lær meg; hvordan skal jeg klare å stå i alt, da?

Det er sårt og det er vanskelig. Jeg vil ikke kjenne, jeg vil ikke gråte ut tårene som jeg har holdt på og samlet i mange år. Det ville i så fall vært bitre tårer, som har ligget der for å råtne siden jeg var seks år yngre enn enogtyve. 

Vinteren er vond, og jeg vil aller helst gå i hi før det er for sent. Jeg begynner å få det travelt.

Takk Gud for at jeg fortsatt har litt igjen av evnen til å konsentrere meg, for nå har jeg endelig hatt råd til denne:

tirsdag 23. oktober 2012

Men hvordan går det, egentlig?

Jeg har egentlig ikke lyst å gå så veldig mye inn på dette her. Jeg har skrevet om det i fjor, jeg har skrevet om det for to år siden, og året før det igjen, og så videre. Ting går riktig vei, jeg går framover og blir friskere. Men det går ikke oppover i rett linje. Veien til "frisk" er lang og turbulent, det går i bølger og daler, opp og ned, og så opp igjen. Man er nødt til å sette ting i perspektiv, se på helheten, og ikke bare sammenligne den ene dagen med den andre. Jeg har gått i fella selv, mange ganger. Tenkt at, nei, her skjer det ingenting, det blir aldri bedre, for dagen i dag er like vanskelig og håpløs som dagen i går. Det jeg derimot kan gjøre, er å se på året i fjor og året som er nå. Har jeg grått like mange tårer somi fjor? Har jeg trengt å drikke like mange næringsdrikker, kollapset like ofte, spist like lite og uregelmessig? Nei. Kanskje jeg har hatt det sånn den siste måneden, men ikke hele året har vært sånn. Jeg har hatt mange fine dager også, ikke vært like avhengig av næring i flytende form, ikke vært like ustabil på bena, og absolutt ikke grått like mange tårer som jeg gråt i fjor høst. Jeg har falt en del, og jeg snubler fortsatt en gang i blant, men det har vært lettere å reise seg opp igjen (stort sett takket være en mer tilstedeværende motivasjon enn året før).


Så hvordan går det?

Det går. Det går opp og ned, fram og tilbake. Jeg er ambivalent og til tider nedtrykt av depresjonen. Jeg er fortvilt, men det finnes også gode stunder med latter og glede. Det går OK. Det går framover, men av og til stopper jeg opp eller kryper jeg tilbake til den "trygge" siden, for å samle krefter til å gå videre. Jeg prøver å holde fast i det som gir meg motivasjon til å stå sterkere i mine sko. Aktiviteter som ballet, skole og IKS gjør at jeg spiser det jeg spiser, og kjemper det jeg kjemper for. Og nei, motivasjonen er ikke alltid på topp, kroppen spiller ikke alltid på lag med meg, og depresjonen er fortsatt der. Men jeg prøver å være optimistisk. Jeg prøver å holde fast i alt som virkelig betyr noe, og jeg prøver å legge bak meg det som er vanskelig.

Det går sakte, men det går.



søndag 21. oktober 2012

Innholdsrik helg

Dagen i dag så for eksempel sånn ut;

1. Jeg har ligget i senga
2. Jeg har reist meg for å lage grøt
3. Jeg har ligget i senga litt til
4. Jeg har tømt søppel
5. Jeg har ligget i senga enda litt til



Du kjenner sikkert til det, du også. Ingenting frister, bortsett fra å sove. Men så klarer jeg jo ikke å sove i 48 timer, og ender opp meg å vri på meg i senga. Venste siden, høyre siden, mage, rygg, mage, rygg. Åh, kan ikke klokka passere åtte snart, så er det leggetid for store barn!



Jeg har rettere sagt vært trøtt. Trøtt, og kanskje en smule deprimert. Jeg har ikke orket noen ting, spesielt i dag. Søndager er lange, og jeg er skeptisk til dens eksistens. Kan vi ikke bare ha to fredager istedenfor, så kan jeg danse en time ballett ekstra i uken? Eventuelt lørdag, slik at jeg kan sitte på bibliotekets kafe og gjøre meg nyttig eller noe, gjøre mattelekser og den slags.

I skrivende stund vurderer jeg å dusje, men det er så langt å gå til badet, for å ikke snakke om at det er et skikkelig tiltak å tørke håret etterpå. Nei, jeg tror heller jeg blir liggende her. Det er tross alt bare 45 minutter til det er leggetid. Er det for tidlig å ta sovetabletten..?






fredag 19. oktober 2012

Don't bring me down

Dog situasjonen er mer stabil i år enn i fjor, så vil dette så klart ikke si at alt er fantastisk hele tiden. Vinteren vil fortsatt dukke opp en dag om ikke så lenge, og denne årstiden har lenge vært veldig tøff og vanskelig. Jeg kjenner det på kroppen allerede. Jeg må være ekstra obs på at jeg ikke går ned i vekt, for jeg vet at når vinterdepresjonen settes i gang, så blir det rett og slett glemt en del måltider hver uke. Ikke fordi jeg er redd for maten, for det er jeg ikke lenger, men det blir dessverre for tungt å i det hele tatt tenke på mat. Depresjonen gjør at matlysten og sultfølelsen ikke er like tilstedeværende som vanlig, og dessuten blir det et ork bare å løfte fingeren noen ganger. Dermed blir spiseforstyrrelsen trigget på nytt, hvert bidige år når vinteren er i anmars.

Vi er over halvveis i oktober, og jeg har begynt å kjenne tegnene allerede. Lysten til å ligge i senga som er større enn noe annet, selv om det egentlig også kjennes som for mye- å i det hele tatt eksistere blir tungt. Mer likegyldig blir jeg også, og av og til vil jeg til og med kalle humøret for flat og følelsesløs. Jeg er heldig som ikke er deprimert i den forstand at jeg ønsker å få slutt på livet, men følelsen av at en stor hånd trykker meg ned og gjør alt tyngre enn tungt er mer enn vanskelig, spesielt når man har senskader fra flere år i et spiseforstyrret helvete. Heldigvis er jeg fortsatt i stand til å føle meg glad når jeg danser ballett eller er på skole, men til øvrige ting har jeg ingenting igjen. Jeg bryr meg ikke.

Tegnene gjør at det ringer en liten bjelle i hodet. Den varsler meg om at det er NÅ jeg må ta ordentlig tak i ting. Gjøre diverse tiltak for å hjelpe meg selv gjennom et vanskelig halvår med mørke og kulde. Jeg hater vinteren, selv om verden ser ut som et nydelig vinterlandskap med et tjukt lag av hvit snø. Jeg har lært fra tidligere år at jeg går i underskudd av både d-vitaminer og jern, så for en uke siden begynte jeg å ta jerntilskudd og trantabletter, for blodprøvene hos legen viste for noen uker siden allerede litt lave jern-verdier. For lite jern gjør deg sliten, og siden dette har vært et repeterende problem hos meg hver vinter, kan jerntilskudd kanskje sørge for at jeg har litt mer overskudd før depresjonen pleier å være på det sterkeste. Jeg vurderer også lysterapi, men er fortsatt litt skeptisk til dette. Er det noen som har god erfaring med sånt?

Ellers så vil den beste medisinen alltid være MAT. Jeg vet at jeg hadde hatt godt av et par kilo ekstra på kroppen. Jeg vet det så utrolig godt. Stemmen til frk. G fra Capio vil alltid sitte som spikret i hodet mitt: xxkg må du veie, hvis ikke er veien til undervekt alt for kort, og kan en uke med influensa slå deg helt ut igjen. Hun har rett. Jeg vet hun har rett, men se å gå opp i vekt da. Det er faktisk uhyre vanskelig enda. 

Ja, det er klart og tydelig at jeg har en del utfordringer i vente. Oppgaven min er å holde hodet over vannet de neste måneder. Jeg gjør så godt jeg kan.

tirsdag 16. oktober 2012

Ett år senere

Oktober i fjor skrev jeg dette, gang på gang; 
Jeg er så sliten, så lei og stresset. Vekten går opp og ned, og jeg jobber mot Monsteret døgnet rundt.

"Her og nå" kan det være vanskelig å se hvor langt man egentlig har kommet. Du ser tilbake på forrige uke, forrige måneden, og ser ingen forbedring. Faen da, jeg gjør jo ingen framgang! tenker en da. Jeg blir aldri bedre. 
Det er nettopp det som er så fint med å skrive blogg. De siste tre årene er skrevet ned svart på hvitt, og jeg må virkelig være sta om jeg skal nekte for at jeg har kommet lengre det siste året. Jeg gir meg- jeg var utslitt og nokså nærme fire innleggelser, både på dps og akuttpost på denne tiden av året. Og i år? I år er jeg også sliten, men en hel del mindre enn jeg var i fjor. Jeg har stabil vekt, dog litt under der jeg skal ligge, men går ikke ned. Jeg klarer å komme meg på skole, og jeg har ikke bihulebetennelse etter bihulebetennelse på grunn av dårlig immunforsvar. Jeg danser ikke en time ballett i uken, og faller av pinnen av utmattelse. Jeg danser derimot to timer, uten å frykte at bena mine skal svikte meg. 

Kanskje det er fordi jeg har daglig støtte, kanskje det er fordi jeg har færre skolefag og dermed mer tid til å hvile. Men det kommer ikke uten innsats. Jeg har klatret meg lenger opp på det høye fjellet, og toppen kommer sakte men sikkert bedre til syne. 

Denne innsikten gjør at jeg fortsetter å blogge. Bloggen er min egen terapi. Selvhjelp.

                      //weheartit. 

lørdag 13. oktober 2012

Hei der.. jeg gikk lei!

Kanskje det er typisk meg, å tenke at det er en god idè å starte med blanke ark, for å så gå tilbake med halen mellom bena til det kjære og kjente. Jeg satt et punktum bak perfectmemories2.com for en stund siden, trodde jeg rett og slett var helt ferdig med bloggingen her. Og en stund var det deilig. Ingen følelse av å være pliktet til å skrive noe med innhold og mening, for jeg hadde rett og slett gått tom for kloke ord. Men så kom blogglysten snikende inn på meg, og fristelsen var ikke til å motstå lenger. Jeg gikk lei av å blogge, men så ble jeg lei av å ikke kunne blogge mer. Er vi i gang igjen, da?

Jeg har ikke tenkt å blogge like regelmessig og punktlig som det jeg pleide å gjøre. Det ble nesten sånn at jeg følte at jeg måtte skrive noe hver dag, om ikke så "sviktet jeg dere". Likevel så kjenner jeg på savnet, det klør liksom litt i fingrene, og da jeg her om dagen oppdaget at skrivinga ikke kommer like flytende lenger, så gikk det virkelig opp for meg at blogging egentlig ikke er en så dum idè for skriveferdighetene heller..

Så nå må dere ikke forvente at jeg er flink pike som kommer til å blogge skiten ut av seg hver dag, men jeg tar det som det kommer. Kanskje jeg skriver to innlegg om dagen, kanskje bare to i måneden. Vi får se.

BLOGGES!

The Netherlands




torsdag 13. september 2012

Forfallsdag

Jeg tror at bloggen min er stemplet med en forfallsdag. Den har eksistert i over tre år, og jeg føler at jeg  har begynt å se bloggens ende. Skrivelysten har forsvunnet litt, rett og slett fordi jeg har hatt så mye annet å tenke på, men også fordi jeg har innsett at mine blogginnlegg nå til dags er langt i fra så gjennomtenkte og interessante som de en gang pleide å være. Det er kanskje litt som med en bok- den må ha en slutt etter et viss antall sider, hvis ikke blir folk lei av å lese. Alt er blitt skrevet ned, fortalt og forklart. Jeg har kommet til et punkt der jeg faktisk begynner å bli litt lei av min egen blogg..

Det kan hende at det kommer flere innlegg, men det er stor sannsynlighet for at dette blir mine siste ord på www.perfectmemories2.com. Jeg har sagt mitt.

Så jeg sier farvel. Farvel, og kanskje på gjensyn.

Takk for meg, og tusen, tusen takk for all den støtte dere har vist meg gjennom årene.
Jeg er evig takknemlig!

Klem fra Anne


fredag 7. september 2012

hei

Du har vært veldig dårlig til å blogge i det siste

Jeg er klar over det, og jeg skal ikke beklage meg for lite blogging. Jeg har begynt på skole nå, noe som krever mye energi og tid. Etter en halv dag på skole er jeg sliten og trenger jeg å legge meg, og dessuten danser jeg ballett to kvelder i uka og har jeg psykologtime, legetime og noen fra ambulant boveiledning på besøk. Blogging skal være lystbetont og ikke noe man føler seg forpliktet til å gjøre. Forfaller bloggen, vel, så får den bare gjøre det.


mandag 3. september 2012

Å flykte fra seg selv, det er umulig

Hjemmelengsel, jeg trodde aldri at jeg skulle bruke det ordet. Noensinne. Jeg føler at jeg har vært på rømmen de siste årene, prøvd å komme meg vekk fra alle og alt det kjente, men i bunn og grunn flyktet jeg fra meg selv. Det ser jeg først i etterkant. Jeg dro fra et sted til et annet, i håp om å kunne leve lykkelig i alle mine dager.. Vekk fra vonde minner, som satt seg som sigarettrøyk i mine omgivelser. Det var umulig å få vekk minnene, permanent skade. Men også her har jeg tatt feil, for dagen i dag opplever jeg at, med hjelp av en god behandler, så går det faktisk å bearbeide visse situasjoner. Skjedd er skjedd, men med tiden vil smertene bli mindre, og kanskje kan det legges bak seg etter en stund. Nå bor jeg i Trondheim, og selv om jeg har opplevd et turbulent og til tider smertefult år, så trives jeg her som jeg aldri før har trives et sted. I helga var jeg hos mine foreldre i Lillehammer for å feire konfirmasjonen til min yngste lillesøster, og plutselig slo det meg at.. vel, jeg savnet Trondheim. 
Jeg lengtet HJEM!

Det var den 4. januar, den vinteren i 2005, at jeg som tretten år så emigreringen til Norge som en gyllen mulighet til å legge vonde minner bak meg. Jeg kunne starte med blanke ark, i et nytt land der ingen kjente meg eller min historie. Jeg kunne forandre min personlighet, og så kunne jeg tilpasse meg slik at alle skulle like meg. Yes, la oss rømme landet! Perfekt. Jeg tenkte at flytting skulle hjelpe, at jeg kunne etterlate de vonde minnene i Nederland, helt uten videre. Det jeg ikke realiserte meg før mange år senere, var at minnene bodde i meg, og de skulle så absolutt ikke bli der de ble til, men tvert imot så kom de til å følge meg i flere år. En stund var alt glemt, men så tok det meg igjen, og smerten var mer tilstede en det noen gang hadde vært. Jeg ble rastløs, ville stadig flytte på meg, vekk fra det stedet jeg var på der og da, for "Når jeg har kommet meg vekk vil alt bli bedre". Fra Lillehammer til Råde, fra Råde tilbake til Lillehammer, for å senere ende opp innlagt i Fredrikstad (men bort var bort), så til Verdal og siden til Trondheim.

Jeg føler meg hjemme nå. For første gang på veldig lenge frister det å bli boende et sted. Men det har ikke bare med selve stedet å gjøre. Det er fordi jeg har vokst, jeg har innsett at en ikke kan løpe fra seg selv, for skyggen løper like fort som deg. Den går i dine fotspor. Denne skyggen er en del av meg, slik som alle har sin egen skygge å streve med en gang iblant. Smerten vil bli mindre, og kanskje jeg en gang i tiden klarer å være i f.eks. Lillehammer- uten å kjenne frykt og trangen til å reise igjen på samme dag.

torsdag 30. august 2012

Game over

Stopp.

Kroppens faresignaler sier i fra, at nå er det nok, her må vi stanse. Hvor gikk det galt, hvor gikk du av veien, og hvor er egentlig neste veiskilt? Skal jeg rett fram, til høyre, eller venstre kanskje? Jeg har gått denne veien før, vet hvor jeg skal gå for å komme meg på riktig spor igjen. Likevel kjennes veien tilbake uoverkommelig, mye vanskeligere og lengre enn veien hit. Men jeg må snu. Må, og skal! Jeg tar av meg ryggsekken, stopper opp, og bruker verktøyet (som jeg har samlet på de siste årene) til å tilkalle hjelp. Når man mister retningssansen er det ingen skam å la andre dytte deg i riktig retning. Det er tvert imot et godt tegn.

To skritt fram, og ett tilbake.

               // Google.

tirsdag 28. august 2012

Tingenes tilstand

Dagens oppdatering:

Ludwig har begynt å fly ut av buret og sitter på gulvet med meg mens jeg pusler. Smelt.
Jeg har vært innom skolen, hvor jeg fikk vite at jeg blir ringt i morgen eller torsdag, og at jeg da endelig får vite hvilke skolefag jeg skal ta i år. Hm.. 

Det skjer ikke så mye for tiden. Jeg ligger for det meste lamslått i senga og ser på Sopranos, eller så snakker jeg med fuglen min og leser høyt for ham. Ha ha. Men jøss, det er skikkelig effektivt i temmingsprosessen. Spesielt når jeg leser Paulo Coelho sin bok "Veronica decides to die" blir han engasjert og har plutselig masse å fortelle.


Også har vi jo maten, som jeg så lenge har unngått å skrive om. Jeg er rett og slett ikke interessert lenger. Sultfølelsen må man lete lenge etter, og jeg har en stygg tendens til å glemme ut et par måltider om dagen. Jeg må virkelig skjerpe meg. Fjorårets rekke med innleggelser har jeg lite lyst å gjenta. Det skumle er at jeg er så likegyldig, jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om jeg spiser 200 eller 2000 kalorier på en dag. Mest sannsynlig føler jeg det ikke en gang før jeg blir fysisk uvell. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er redd maten lenger, ikke slik som jeg var for noen år siden, da jeg måtte veie alt jeg spiste, regne på fett, karbohydrater og innholdet av energi. Det er et for lengst avsluttet kapittel for meg, og det er godt. Den friheten får ingen ta fra meg igjen. Men jeg må passe på, ikke bry meg verken for mye eller for lite. Finne denne gyldne mellomveien, skape en balanse. Det er en vanskelig oppgave.

mandag 27. august 2012

Each night, when I go to sleep, I die. And the next morning, when I wake up, I am reborn

Natt, kullsvart
mørkt i alle rom
bortsett fra mitt

Sulten gnager
tankene spinner
søvn er bare ditt

Dårlige dager
uroen herjer
glede gleder ei

Kjenner det i kroppen
depresjon i anmars
kulden er på vei

La meg nå få sove
lukke mine øyne
tristheten forsvinne

Drukne mine sorger
drømme at jeg kan
krigen overvinne

Frustrasjon

"Hvordan var din første skoleuke, Anne?"

Jeg skulle ønske at jeg kunne svare med at det var litt skummelt, men for det meste bare godt å endelig ha kommet i gang med noe igjen. Slik er det ikke. Det er nøyaktig en uke siden skolestart, og jeg har vært der i én time. Mandag for en uke siden. Sju dager, og jeg har bare møtt min kontaktlærer og fått vite at de hadde glemt å skrive meg opp for noen skolefag. Jeg dro hjem etter en times tid, der oss som var nye elever fikk høre litt generelt om skolen og deres opplegg/samarbeid med Østmarka. That's it, ikke noe mer. Litt skuffet dro jeg hjem den dagen, fortsatt like uvitende om hvordan dette skoleåret kommer til å bli for meg. Dagen etter ringte jeg skolen igjen, for å høre om de visste noe mer. Nei. "Vi har ikke sett noe til vitnemålet ditt fra tidligere skolegang, så det hadde vært fint om du kan sende den på nytt". Men jeg skal bare komme på skole likevel, eller..? "Nei altså, vi kan ikke sette deg i noe gruppe/skolefag så lenge vi ikke har sett hvilke fag du har tatt tidligere. Bare ta livet med ro resten av uka, så tar vi kontakt når vi vet mer". 

I dag har det gått en uke. I dag har elevene fått skolebøkene sine og mest sannsynlig møtt sin nye klasse. Det har ikke jeg. Jeg har prøvd å ringe skolen tre ganger i dag, ikke fått noe svar. Telefonsvarer. Jeg hadde søkt på enten matematikk og engelsk, eller historie og norsk. Hvis jeg får det sistnevnte har jeg allerede gått glipp av en undervisningstime nå, og det gjør meg utrolig skuffet. Skuffet og nokså bitter. Det er ikke første gang jeg går glipp av de første dagene/ukene på skole, men tidligere har det vært på grunn av sykdom, og nå er det rett og slett ingenting jeg kan styre selv. Jeg hater denne situasjonen. Jeg var så motivert til å begynne, ferien min har vart i over et halvt år, og jeg er utrolig lei av denne tilværelsen uten gjøremål og struktur. Jeg tviholder på denne lysten og motivasjonen, men kjenner at jeg langsomt men sikkert begynner å miste det. Det er så surt.

Uvitenhet er ikke noe for meg.


lørdag 25. august 2012

Torsdag


Med all makt prøver jeg å holde igjen tårene. Jeg sitter i den grønne designerstolen, med mine ben surret rundt hverandre to ganger, noe som ser fullstendig unaturlig ut, men som for min elastiske ballettkropp kommer helt naturlig. Jeg forsøker å gjøre meg så liten som mulig, og skuldrene holder jeg såpass anspent at de snart sitter lenger opp enn ørene. Jeg føler meg meget ukomfortabel akkurat nå. Det er den yngre Anne som viser seg i skikkelsen av en tjue år, voksen kropp. Jeg har aldri følt meg så liten og samtidig så tilstede, og jeg kan ikke fordra det. Det gjør vondt langt ned i hjerterota. 
”Tillat deg selv å gråte, Anne. Det er lov her”. Min nye behandler virker som en klok og fornuftig dame. Hun er faktisk den første som spør meg om barndommen min, og som virkelig prøver å nå fram til de minste detaljer. Hos mine tidligere behandlere har samtalene for det meste handlet og nuet, om hvordan jeg hadde det der og da. Det er ikke det at de ikke kunne jobben sin, de fleste var tvert imot ganske flinke psykologer, men de jobbet med symptomene, ikke med årsaken. ”Hvorfor tror du at du fikk anoreksi?” Et spørsmål jeg har hørt ofte nok, men som jeg aldri har hatt et ordentlig svar på. 
For hvordan kan jeg, når jeg aldri har vært utsatt for vold, eller for omsorgssvikt av noe slag. Familien min har alltid vært der for meg, og mine foreldre stilte aldri for høye krav til verken meg eller mine søstre. Alt i alt hadde jeg en ganske så fin barndom, var verken bortskjemt eller skjemt bort for lite, men likevel, likevel har jeg aldri følt meg helt tilfreds. Jeg har alltid klandret meg selv for dette, trodd at mine følelser var irrelevante og derfor uakseptable. 
Jo, jeg ble mobbet på skole, men jeg tenkte vel at mobberne mine hadde en god grunn for det. Det måtte de ha, for hvorfor skulle de andre barna kalle meg stygg og teit, om jeg ikke i det hele tatt hadde vært det? Feilen lå hos meg, så jeg prøvde å ignorere det de andre sa til hverandre når jeg sto alene i friminuttet og ble peket på. 

”Men var det din feil, da?” 

"...................."

fredag 24. august 2012

Little Love

Etter en del uker uten min kjære hamster Pesto har jeg begynt å kjenne mye på ensomheten. Å ikke ha et avhengig liten vesen å sørge for, gir meg en slags tomhet. Jeg har hatt dyr i hele mitt snart 21-årige liv, og må bare finne meg i at jeg blir ulykkelig uten. Pesto har et hjem i Haugesund hos to søte jenter nå, og derfor.. derfor har jeg skaffet meg en ny venn.
Så hei, hils på Ludvig!


Jeg har aldri før hatt en undulat, men jeg har skjønt at den liker å behandles ganske likt min tamme høne Knøtte (ikke le!) som dessverre døde i fjor sommer da den helvetes grevlingen drepte hele hønse- og kaninbefolkningen hjemme hos mine foreldre.

Her er Knøtte og jeg som måker snø på taket, tror det var vinteren 2009

Siden skolen klarte å rote det til med fagene, og jeg altså ikke har blitt tildelt noen fag enda, så har jeg fått beskjeden om å "ta livet med ro resten av uka". Fine greier, men jeg har i alle fall fått masse tid til å sosialisere herr Ludvig. Dag 1 satt han bare helt stille på kvisten, dag 2 begynte han å flytte seg lenger ned og spiste maten sin, og nå, dag 3 gir han meg lov til å kose ham på hodet. Og han liker det! Nå prøver jeg å vise ham at det ikke er skummelt å sitte på fingeren min, og jeg en spent på når han våger seg ut av buret. Jeg har i hvert fall fått selskap av en liten gutt, så det gir meg en god grunn, og ikke minst lyst, til å stå opp om morgenen. 

søndag 19. august 2012

Versting

Jeg må definitivt være tidenes verste person å ha med å gjøre når jeg gruer meg til noe. Jeg takler ikke forandring, blir forferdelig rastløs og irritabel. Søvn blir et ukjent fenomen noen netter i forkant, og det gjør ikke saken så mye bedre. I morgen er det den første dagen på atter en ny skole. Nye folk, ukjent timeplan, andre omgivelser.. Få det overstått! Jeg vet at det ikke er noe å grue seg til, og dessuten har jeg egentlig ikke lenger noe problem med å møte nye mennesker heller. Det er i underbevistheten all angsten ligger, urørt. Det er ikke så mye å gjøre med, annet enn å få tankene over på noe tilfredsstillende, som å se film eller spille Sims3 til jeg dør av den konstant repeterende melodien. De siste to døgn har jeg stengt meg selv inne på rommet mitt, skjermet meg selv fra andre mennesker. Jo, det gjør meg enda mer rastløs, men det går i hvert fall i mindre grad ut over resten av Jarleveiens befolkning. Selv om det vel i mer eller mindre grad er en form for selvpining. Jævla martyr.




lørdag 18. august 2012

Ny start

God morgen!


Min halvårs lange ferie er endelig over. Fjorårets skoleforsøk gikk samme vei som den gangen jeg prøvde meg på vg 3 det året jeg ble innlagt for første gang. Fra å satse på alle fag, til å trappe ned til kun et par, til å så bli syk og utmattet igjen rundt vinterstid, som førte til at jeg ble innlagt og måtte avslutte skolegangen. I år er altså tredje forsøk. Hva er det de sier om tre ganger? Det er...?

Mitt første år i Trondheim føltes bortkastet. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg presterte å kaste bort et helt år på å flytte fra sted til sted. På å bli sykere og mer sliten for hver gang jeg prøvde å lete etter noe bedre, et sted hvor jeg kunne føle meg hjemme. Jeg fant aldri det stedet, men sendte meg selv rett til akuttposten på Østmarka to ganger, samt to lengre opphold på Nidaros dps. Svingdørpasient? "Hjemme" på posten? Det ble nesten slik. 

Det er nå, i etterkant, at jeg ser hvordan jeg faktisk har vokst på fjorårets erfaringer. Jeg har lært meg å akseptere at jeg rett og slett ikke har kapasitet til å ta et helt skoleår med det samme, men at jeg heller burde ta et par skolefag i år, og sette de resterende fag på vent i ett år til. Skolen går ingen sted. På mandag starter jeg på Østmarka skole, og kommer jeg til å ta mellom 2 og 4 fag. Jeg skal ikke ha som mål å klare alt. Målet mitt blir å gjøre det jeg orker, og om jeg så bare skulle ha energien til å fullføre ett fag- så er det bedre enn å dra det helt ut med 4 fag og ende opp på samme sted som årene før: med null fullførte fag, og som innlagt og utsultet.

Jeg har også funnet et bosted, som de fleste av dere sikkert har fått med dere. Jeg bor sentralt med gåavstand til alt av Solsiden, sentrum, skole og psykologen. Jeg har mitt eget soverom hvor jeg kan være så tvangspreget jeg bare vil, for det er ingen andre enn meg selv som skal forholde seg til mine forskrudde regler uansett. 


Min første time hos en ny psykolog er også overstått. Det er ikke så mye mer å si enn at jeg har tro på at hun kommer til å være til hjelp, og at hun presterte å få meg på gråten allerede etter noen minutter. Prikkeprikk, er dette sårt? Jeg tror hun kan jobben sin. 


Nå er det kaffe-tid.