tirsdag 31. januar 2012

Mat. Rett og slett.

Mat er medisin.
Det er ikke farlig å ha mat i magen.
Jeg trenger mat for å fungere.
Maten gir meg energi og overskudd.

MAT ER MEDISIN.

For en følelse, for en følelse. Det er lenge siden jeg har kjent på dette. Angsten av å ha en ordentlig porsjon middag i magen. Følelsen er ikke til å beskrive. Redselen er bare i hodet, og jeg vet hvor irrasjonelt det er å bli engstelig av dette. Det sitter mellom ørene. I hodet. Tankene er ikke rasjonelle. Tåpelige. Men fy, så realistisk når man kjenner etter.

Jeg tok tak i en i miljøet. Sykepleiersken jeg har fått tillitt til. Trengte å høre at det ikke er farlig å føle seg mett. Det er bare denne ukjente følelsen igjen. Tegn på at jeg virkelig ikke har spist ordentlige porsjoner på en god stund. Det er nesten man kan se positivt på hva jeg opplever nå. Kroppen trenger tross alt denne maten.

Ordene flyr i hodet, og jeg sliter med å få tak i dem. De må ut. Ut ut ut. I skrivende stund raser angsten gjennom kroppen. Gir meg klamme hender. Får hjertet til å banke.
Men faen heller.

Mat er medisin, og jeg vet at angsten vil gå sin vei om en stund.

mandag 30. januar 2012

Feelings come and go like clouds in a windy sky

Kroppen er klok, det har jeg lært etter en del år med vanskeligheter og en vekt som faller i tøffe perioder. Mange vet at undervekt ikke er bra. Men vet alle hvordan kroppen reagerer på vektnedgang- og økning? Jeg gjør. Så alt for godt. Og selv om jeg har hatt (litt for mange) slike episoder, så er det like ubehagelig hver gang jeg blir nødt til å ta tak i dette. Kaldsvette, hjertebank. Ustoppelige frysninger, svimmelhet og tretthet. Man venner seg aldri til det.

Det å gå ned- og opp i vekt er en stor belastning for min stakkars kropp. Nei, jeg er ikke alvorlig undervektig nå, men jo, det sliter ut kroppen! La det være klart og tydelig.

Når kroppen er underernært vil den automatisk gå i sparemodus. Det vil si at den skrur ned sin naturlige temperatur (normalt fra 37 grader). Du kommer til å fryse. Gåsehuden blir en del av hverdagen. Om man så tar en dusj på førti grader eller sitter stille i en stol- frysninger kommer fra innsiden, og jeg er konstant kald som en ispinne. Blodsirkulasjonen blir mindre, eller forsvinner helt, fra både fingre og tær, og helst går jeg med ullsokker og votter hele døgnet. I dårlige perioder er varmeflasken og pleddet mine beste venner.
Pulsen blir lavere, men har tendenser til å passere 120 slag i minuttet på grunn av indre uro, stress og angst. Hjertet må jobbe hardt, og alle vet at hjertet er en viktig del av oss mennesker. Muskelen man ikke kan leve uten. Den må tas godt vare på. Når vekten tipper under en sunn bmi (body mass index, for dere som ikke vet) vil ikke bare temperaturen bli skrudd ned for å spare energi, men også hjertet vil slite. Den trenger rett og slett energien fra maten til å kunne slå. Dessuten henger blodforsyningen til hender og føtter sammen med hjertets funksjon. Hjertet er den som sender blodet ut i kroppen. Tenk på det før du henger deg opp i å bli tynnere enn tynn.

Nyrene, leveren og andre organer er med på festen. Ingen mat og energi er lik mindre krefter til å opprettholde deres funksjon. Huden vil bli mindre fin. Den mister sin glans, blir kanskje tørr og får lettere sår. Håret faller ut, og neglene blir mindre sterk.

Og hjernen. Visste du at den bruker 20 % av energien du får i deg? Sett deg i min situasjon. Stress og tankekjør utgjørt en stor del av hverdagen, og jobber så å si overtid. Om 20 prosent av energien blir brukt til å tenke, kan du kanskje forstå at den vil trenger enda mer å gå på når tankene går amokk. Underernæring resulterer i dårlig konsentrasjonsevne og glemskhet. Det går ut over det meste, som skole og andre viktige oppgaver. Men det blir også vanskeligere å henge med i sosiale aktiviteter. "Hva snakket vi om, egentlig?" Om du er en slik lesehest som meg, vil det dessuten bli vanskelig å lese en god bok. Jeg kunne lese en bok på 350 sider på en helg, mens jeg nå bruker en time på noen få sider. Jeg husker rett og slett ikke hva jeg har lest når jeg begynner på et nytt kapittel. Det suger. Big time!

Bare man ser på faktaene, vil man skjønne at nok energi er livsviktig for å holde seg i live. Livskvaliteten blir mindre og mindre for hver kilo man går under den normale vekten. Jeg er et levende bevis, og vi er mange som kan si oss enig i at livet med en spiseforstyrrelse egentlig ikke er noe liv.

Jeg vil ikke skremme mine lesere, men bare advare dere. En spiseforstyrrelse ødelegger mer enn man er klar over før man selv har endt opp i smørja. En ting er å gå ned/opp i vekt. Det andre, og muligens enda vanskeligere, er å gjennopprette et normalt spisemønster. Alt som følger med.. Alt jeg har nevnt, som kaldsvetting og hjertebank. Det spiser energi, og kan til tider være veldig demotiverende. Men jeg vet at det skal til. Dette må man bare gjennom. Ingenting kan bli bedre uten at det først blir verre. Sannere kan det ikke bli. Gjerne si deg uenig, men dette er hva jeg går gjennom nå. For Nte gang. Jeg vet hvordan det føles, fordi jeg føler det nå.

Jeg er fristet til å dusje under en førtigraders varm dusj, helst ti ganger om dagen. Jeg fryser og svetter på samme tid, og føler det stinker svette av meg fra en kilometer avstand. Nå er det litt drøyt, men det oppleves virkelig slik. Det er ekkelt. Ubehaget vet å begynne å spise normal mat og normale porsjoner, etter at spisevanene har vært helt ute å kjøre, er stor.  Hjertet som banket saktere for å spare energi begynner nå å banke ekstra fort, og cellene i kroppen, som i lengre tid har vært nokså dehydrerte suger til seg vann. Ikke bare er det ukonfortabelt å bo i min kropp nå, men det at væsken blir sugd inn i cellene og litt utenfor i tillegg, gjør at jeg holder på vann. Vannvekt er følgen av dette, og viser seg i vektoppgang. Som anorektiker kan dette være skremmende. "Hvorfor går jeg så fort opp i vekt? Der ser du, jeg blir feit!" Nei. Urealistisk. Vannvekt er noe annet enn vekten man legger på seg. Det er ingen fett. Når kroppen er godt ernært igjen, og ting har begynt å normalisere seg, vil vannvekten forsvinne. Jeg vet det så alt for godt. Skremmende vektøkning kan trigge spiseforstyrrelsen og gjøre det enda tøffere å spise. MEN. Så lett lar jeg meg ikke skremme lenger. Been there, done that. Jeg har lært, og kommet meg over den verste angsten. Likevel er det tøft, og kroppen lever egentlig sitt eget liv. Det er ikke alltid like enkelt å styre tankene der oppe. Kroppen reagerer for forandringer, og det eneste man kan gjøre er å prøve å akseptere dens reaksjon. Fokusere utover isf innover, som de så fint forteller meg at jeg skal gjøre.

Klamme hender. Frysninger. Vondt i magen av tarmene som jobber igjen. En høylytt mage som fordøyer maten og maser om er. Blodsirkulasjonen som kommer tilbake og gjør at jeg føler fingrene igjen. Hodepinen på grunn av spenninger i hele kroppen. Utslettet i ansiktet og halsen som dukker opp på grunn av stress. Håret på baderomsgulvet. Ødelagte, svake negler. Svimmelheten. Trettheten.

Lista av ubehagelige følelser er lang.
Men hele prosessen er verdt resultatet.

Ubehaget gir seg til slutt.
JEG VET DET

søndag 29. januar 2012

The key to change is to let go of fear

Å slippe angsten gir mer angst en det jeg sitter med før jeg prøver å slippe taket. Vondt skal vondt fordrives, er det ikke det man pleier å si? Jeg velger å tro at det er slik det fungerer. Jeg har jo egentlig opplevd det tidligere også, men når man er i en slik situasjon kan det virke litt fjernt. Det er da også nettopp da at det er viktig å se tilbake til den tiden jeg hadde det bedre. Jeg prøver, for alt det er verdt.
Men det er slitsomt. Øynene mine faller igjen, sånn cirka hver gang jeg blunker. Det frister å bare legge meg ned i min gode, varme seng for å la hodet og kroppen hvile. Allikevel prøver jeg å holde ut med kaffe og ved å holde meg opptatt. TVen på, PC, ukeblader og så videre. Det er mye viktigere at jeg får sove i natt. Om ikke vil morgendagen bli enda tøffere. Gjesp, gjesp sier jeg bare.
Helgen har vært tøff, men deilig. Jeg har kommet inn i kostplanen, holdt meg til den 98 prosent av tiden. Prøvd så godt jeg kan å ikke la angsten ødelegge for meg. Det er utrolig hvordan rutiner, faste måltider og hvile har innvirkning på kroppen. Jeg kjenner plutselig at den jobber igjen, med alle sine organer og celler. Fra topp til tå. Det kjennes ubehagelig, gir en engstelse jeg husker fra da jeg først ble innlagt på Capio. Men jeg vet at det må til, og jeg vet at det ikke varer. Det blir bedre. Faktisk. Jeg må bare bli vant til følelsen av å være tilstede igjen. Akseptere at hverdagens oppgaver ikke skal gjennomføres på autopilot, men at jeg faktisk blir nødt til å føle meg i live. Det gir angst. Men også dette tilfredsstillende håpet om at ting skal gå riktig vei igjen.
Håpet er det som gir meg krefter til å fortsette.

lørdag 28. januar 2012

Årets yndlingsfilm, uten tvil

Black swan
*hjerte*

Fantastisk. Filmen jeg kan se om og om igjen, uten å bli lei. Hver gang ser jeg nye ting. Små, detaljerte scener som er fylt til kanten med psykologiske ideer. Den får meg til å tenke. Ganske alvorlige temaer blir tatt opp i denne filmen, og det gis et godt bilde av hvordan psykisk helse kan være forferdelig vanskelig når problemer dukker opp. Spiseforstyrrelsen vises, strevet etter perfeksjon.. Jeg blir revet med i denne voldsomme bølgen av følelser, selv om jeg har sett Black Swan mange ganger før. Den anbefales for alle som er glad i psykologiske thrillere.

Ballett (Svanesjøen!), Natalie Portmann, psykologi, og dessuten en thriller uten like.
Hva mer ønsker man?





- Jeg tror jeg må skrive ned noe mer dyptliggende tanker rundt denne filmen når hjernen min fungerer, haha. Jeg skal nok få tilbake min forfatterånd en vakker dag..

Every little gift you give of yourself has the potential to make a big impact

Så er vi her. Innlagt på DPS, seksjon 1 for krise- og korttid. Innvilget tre uker til å begynne med, men med muligheten til å forlenge tiden. Det kjennes godt. Endelig fred å få, og et opplegg som jeg føler passer meg ypperlig i min situasjon. Dog jeg forstår hvorfor flere har dårlig erfaring med dette stedet, så har jeg gjort opp mine egne tanker. Vi er alle forskjellige og trenger forskjellig behandling. Jeg for min del, trenger trygge rammer, personal å kunne prate med dersom det blir strevsomt for meg, og ikke minst- måltider på faste tidspunkt, og et kostplan jeg kan forholde meg til. Dette har jeg, og dette har fungert i mitt første døgn på S 1. Håpet er på min side.

Etter noen strevsomme måneder  der jeg har pushet meg selv for hardt i alle mulige retninger, har jeg nå endelig den roen jeg trenger. Siden jeg føler at bloggen har fått en pessimistisk, negativ vri i det siste, tenker jeg at jeg først og fremst vil skrive om hva som motiverer meg. Det positive i hverdagen (noe det finnes plenty av). Sånn kan jeg for eksempel begynne med å takke M. og hennes mor for at de kjørte meg til legevakta, som har sørget for at jeg er her hvor jeg er nå. Jeg er klar over at jeg er kjempe heldig som har så gode mennesker rundt meg, og det er virkelig noe dere må vite: Jeg setter stor pris på det!

Da jeg skulle på samtale med en sykepleierske her var jeg bestemt når det gjald 1 ting:
JEG SKULLE PÅ BALLETT.

Ingen diskusjon mulig. Ballett skulle starte opp igjen i går, og jeg måtte bare få med meg denne lille timen på fredagskveld. Det er nå faktisk en stor motivasjon å kunne være i aktivitet. Gjøre noe av det jeg liker best. Så jeg dro. Hentet først noen skolebøker fra Voll studentby, traff Thore og fant fram ballettdrakt, skoene osv.

Timen var fantastisk deilig, og jeg gleder meg til neste fredag. Lært litt teknikk og øvelser, og fikk strekt litt på min stive kropp.  Dette er ukens høydepunkt. Herlig Herlig Herlig!




På grunn av dårlig konsentrasjon og evne til å skrive/snakke om kompliserte ting, har det vært lite med blogging. Jeg håper at inspirasjonen kommer tilbake når kroppen har litt mer å gå på. Når den er litt bedre ernært. Det skal ikke være lett, dere!

mandag 23. januar 2012

Nevermind

I dag skal jeg på skole, og jeg er klar som et egg.

Ja, jeg har spesielt lyst å gå ut i denne kulden!
Fantastisk.

søndag 22. januar 2012

I think I have a problem. I think I think too much.


Som jeg sa- jeg tenker rett og slett for mye! Hjernen jobber overtid, mens kroppen viser fingeren og nekter å finne seg i noen som helst form for aktivitet. Om det så gjelder skolearbeid (Oh dear, særemne skal leveres i morra!) eller matlaging, trening m.m. For et ork, alt sammen. Men hodet kjører sitt eget løp, uavhengig av hva kroppen mener.
Det fine er at det faktisk bare fortsetter i drømmene (mareritt er mer korrekt)!

lørdag 21. januar 2012

Never been better



Tulla.

Jeg har det egentlig ikke så greit. Humøret beskrives best med ord som nedstemt og engstelig, maten blir derfor vanskelig og en gigantisk stress-faktor. Jeg er for det meste bare lei. Og veldig oppgitt. Det har seg slik at jeg så å si ble lovet en innleggelse etter juleferien (ene J. sa at post 4 hadde for lang ventetid i “mitt tilfelle”, og derfor skulle dps eller rksf bli aktuelt så fort som mulig etter jula, skjønner du). Nei- Saken min ble svevende i løse luften. Ingen epikrise fra akuttposten, ingen videre beskjed til fastlegen min, ingen noe som helst framgang. Nå har jeg siden 3. januar ventet på at det skulle bli noe forandring.
Hverdagene er nemlig tunge. Krevende. Skole er undervudert, og påbyggingsåret er mye mer enn både hode og kropp er vant til. Ikke rart at jeg er sliten, sånn sett. Jeg har ikke ork. Ingen ork til å lage mat, ingen energi eller lyst til å gjøre en innsats for noe som helst. Bare yoga. Yogatimene tviholder jeg på, bare tvinger meg selv dit, noe jeg har stor nytte av. Jeg kjenner på kroppen at den må kjempe. Den stakkars tingen er utslitt og har bare lyst til å legge seg ned for å dø. Neida.    Joda.
Jeg ser sliten ut, det vet jeg. De som kjenner meg litt bedre forteller meg.
Du vil få deg selv til å tro at du har det bedre enn du egentlig har det. Sannheten er at du ikke har det så greit som du skulle ønske”    Kommentaren har jeg hørt av flere personer, i forskjellige varianter. Jeg innser at de har rett, visst, for hver gang noen nevner noe sånt slippes tårene fram. De kan seriøst være noen plagsomme, ustoppelige og våte greier! Tårene altså.
Heldigvis er det noe framgang i det hele. På fredag ble psykologen og jeg enige om at jeg skal ha et kort (opp til 3 uker) opphold på DPS. Om jeg forstod riktig skal det taes opp med folk på noe møte på førstkommende tirsdag. Endelig. Jeg trenger forandring. Noe “vendepunkt”. Et lite dytt på veien til en bedre livskvalitet hadde også vært til stor hjelp (jeg føler at livskvaliteten ligger på bunn for tiden), og muligens bare dét som skal til for min del. Dette livet, eller livet på denne måten, holder jeg ikke ut så mye lengre. Jeg er sliten.

Ønsker meg så forferdelig gjerne noe forandring

torsdag 19. januar 2012

En rekke unødvendigheter og matmas

En svært innholdsrik dag på mange måter.
1. Magesekken min er beriket med masse junkfood
2. Jeg har vært på skole og beriket hjernen med krig og konflikter
3. Yoga har gjort meg rik med kunnkap om meg selv: Jeg kan ikke puste
4. Impulsen, som til tider dukker opp fra ingensted, fikk meg til å forandre på noe
5. Nevnte jeg all mat?
Dagen begynte med søppel og endte med.. søppel. Boller, chips og pizza (eple fra tid til en annen) blir inntatt til og utenom alle måltider, sånn at tomme kalorier og ubrukelige, ekle ingredienser gjør at magen min protesterer. Den lager opprør som om tredje verdenskrigen har kommet til sin tur..
Pesto er den sunne spiseren av oss, og var så snill som hjalp meg med dagens frokost, bestående av Kesam, musli med nøtter, sitron, kanel og Sukrin.
   Hun søler dog unødvendig mye.
Når det gjelder frøken Pesto her; gullhamsteren min er ingen vanlig hamster (slik som ingen av mine husdyr noen gang har vært normale, men mer om det senere). Pesto kvekker nemlig. Kvakk kvakkkkkk, som en and. Denne unge damen vet hva hun vil, og der har jeg selv skylden, fordi hun får også samme hva hun måtte ønske seg. Kvakkkerdikvakk: Pesto vil ha mat. Kvakkkkk: Mer mat. Kvvvvaaaaakkk: Kos, eller løpe i ballen, eller(…) Bortskjemt er vel det riktige ordet. Det, og dessuten nesten like sta som eieren sin, noe som gjør at jeg ikke tør å si henne imot og gir henne alt hun ønsker. Hvis hun fortsetter slik riskerer hun diagnosen Tvangsspising. En ond sirkel dette her, folkens!
Navnet hennes burde vært Desperado
Men uansett. Etter at vi mer eller mindre hadde inntatt frokost, måtte stakkars liten inn i buret, og jeg (som vi synes enda mer synd på) dro min feite ræv på skolen. Ventende ved Torget trodde jeg etter 20 minutter at bussen hadde kjørt fra meg, og at skoledagen falt i dass. Men den gang ei. Bussen var forsinket, jeg prøvde å gå gjennom historieleksene i bussen, stille i hodet for såvidt jeg er klar over, og en gang framme falt jeg ned på en tilfeldig stol med ryggsekk fortsatt på. Slik ble jeg sittende 1 av de 2 undervisningstimene. 
  For å slenge med enda flere uviktigheter synes jeg at perioden rundt 1. verdenskrig er ganske interessante!
Inn i dette bildet kommer også noe frustrerende mental vissvass, men jeg kommer tilbake til det en annen dag.
På grunn av egenarbeid i norsken var jeg fri til å dra hjem før klokka var ti. Det kunne ikke vært senere. Jeg var stup trøtt. Men så fikk jeg plutselig denne kriblingen i magen igjen. Nei, det var ikke sult, nei det var ikke sjokoladebollene i opprør med magesyren. Dette er den gamle kjære jeg-trenger-forandring kriblingen! Dagens forandring? Fra brunette til påskekylling. Frisørsalongen. Jeg vet, jeg vet. Nå til dags går alt for mye av de ny arriverte pengene fra lånekassen og Nav til ubrukelige ting som chips og kaffe og andre uviktigheter som gjør meg blakk. Men det er verdt det, av og til. Dessuten skal mamma snart få litt av “lånet” igjen, det lover jeg kjære mamma! Da forsvinner den store skyldfølelsen av å ha et svært lån også, en vakker dag.

Men tilbake til håret.. PÅSKEKYLLINGEN!

Need I say more? Jeg kunne, tro det eller ei, skrevet et helt eget innlegg om frisørbesøket, men jeg skal spare dere for det. Av og til begynner jeg å ligne farlig mye på en Rosablogger, og det kan vi ikke ha noe av! Litt skremmende, ja.
Til syvende og sist har jeg vært på “Yogaflow”. Jeg elsker yoga, og hater å puste. Mer er det heller ikke å si om den saken. Long story short.

                                                    Takk for meg.
   

onsdag 18. januar 2012

Verdt å reklamere for, selvfølgelig

Fordi jeg er denne 13åringens stolte storesøster





Hadde det vært opp til meg..

…Så hadde jeg og Pesto stått opp på ettermiddagen isf klokka 6 på natten

Pesto skulle ha fått lov å sitte på mine skuldre, overalt og hele dagen

…dessuten ville vi ha delt sladder om alt som skjer i verden rundt oss

…for å så finne gleden i å fnise av det
Men siden jeg alltid finner ut at DETTE er egoistisk (noe jeg egentlig ikke er)

…så bestemmer jeg meg heller for å drukne meg selv i kaffekoppen.

HA EN FIN DAG, DERE OGSÅ!

tirsdag 17. januar 2012

Those little things too much

Av og til er det så fint lite som skal til.  En hårfin grense for hva man og hva man ikke tåler av psykiske eller fysiske påkjennelser. En liten ting som blir gjort eller sagt, og så sier det STOPP. Det blir rett og slett mer tyngde enn det man klarer å bære på.
Å høre at ei jente, som jeg har vært mye med i barndommen, har fått en form for spiseforstyrrelse var det som forårsaket “knekken” i dag, det var det som skulle til for å få fram en foss av tårer, på tross av så å si ingen kontakt oss imellom de siste årene. Det er så vondt.
Jeg vet så inderlig godt hva denne grusomme følelsen av en spiseforstyrrelse innebærer. For meg som sliter, men ikke bare meg. Etter en lang periode med tilfriskningsfaser innser jeg også hvor fælt det må ha vært for de i mine omgivelser. Det påvirker alle som bryr seg. Alle som står den syke nær. Familie, venner, kjæresten.. kanskje naboen også bryr seg, eller en venn (eller ti) av dine foreldrene. Folk BRYR seg, føler med deg. Klart det er vondt å se en annen langsomt synke ned i det dype. Det er en strid, og selv om mange støtter deg, så er det DU som er krigeren. Ingen kan ta vekk problemet DITT, bortsett fra deg selv. Men så er tingen med spiseforstyrrelser ofte slik at den stanser deg. Det riktige føles dessverre ikke alltid riktig, og det som er galt blir et enklere valg. Ofte selve valget.
Smerte.
<<<<<<<<<<< Tristheten og mørket henger seg over meg når jeg tenker på dette. På hvor mange jenter og gutte, unge og eldre, strever med den metale helsen. Hva skjer med verden, tenker jeg så. Hvorfor skal alle plutselig ha det så vondt. Eller har det alltid vært slik, kanskje det bare er jeg som endelig åpner øynene for å se realiteten. En forferdelig realitet i så fall. Det hele blir så ufattelig dystert! Er det bare jeg som legge merke til det? Er det bare innbildning, eller er det dessverre mange mennesker som sliter den siste tiden..>>>>>>>>>>>>>
Det er ikke slik det burde være
Det er ikke slik det burde være
Det er ikke slik det burde være.. bli..
Det er bare ikke slik!
Sorg er kveldens ord, og jeg trives ikke i dens selskap.

- Jeg skulle ønske jeg var en katt. En pus med tykk og varm pels, og mislykket forsøk på å fange mus som største frykt. Ligge i husets beste stol, på badegulvets varmkabler, bli matet med samme greia hver dag (som vil si man slipper å velge/ta vanskelige slike avgjørelser selv!), ligge på fang og bli klappet…  Høres da slett ikke verst ut det, vel?            
                                      *MJAU*

mandag 16. januar 2012

Ømme punkt, O herlige Angst.

Det går bra. Det går bra, så lenge ingen kommer for å trykke på det punktet. Ikke kom for nærme faresonen.
Trykker man på et dyptliggende, ømt punkt, blir det bråk.
Ikke som i nå bryter helvete løs, men bråk som i uro, i toppen.
Hjertebank.      Kaldsvette.    Frykten av at noe forferdelig kommer til å skje. Denne O herlige Angsten.
Himmel og hav, som jeg forbanner denne skrekkelige angsten.
Yogatimen i dag tidlig var 60 minutter med ren nytelse. En herlig og troverdig følelse av at denne dagen skulle gå bra, takket være frokost og en stor energiboost, ble med meg da jeg gikk ut døren på 3-T. Til skolen, matematikk som skoledagens start. Allerede i første timen, faktisk hadde vi så vidt åpnet boka, ble øyelokkene tunge. Veldig, forferdelig tunge, og ansiktet gikk fra en sunn, rosa farge til kritthvit. Og så… sovnet jeg. Sovnet dypt, med hodet på pulten, i midten av klasserommet. En smule flaut, sånn i etterkant.
Jeg våknet av lærerens stemme. “Anne, er du så sliten? Du kan godt få legge deg litt nede i massasjestolen. Kanskje.. spise litt? Jeg ser at du virkelig sliter med å holde deg våken i dag”. Men jeg hadde spist, til og med restitusjon etter treningen. Jeg fatter fortsatt ikke. Jeg var jo så opplagt i morges! Så energisk hadde jeg ikke følt meg på en god stund, helt ærlig. Uansett, jeg spiste to knekkebrød med smøreost. Hva visste vel jeg, sikkert forvirret når det kommer til normale mat-mengder. Knasket og svelget, satt så massasjestolen på 10 minutter, og hadde planer om å så gå til timen.
Planer, ja. Men jeg sovnet og sovnet. Våknet etter 68 minutter av en intens kvalme. Gjespet, rekk og strekk, opp til klasserommet. Jeg lover, jeg prøvde, hadde som mål, å fullføre denne skoledagen. Men det gikk ikke. Jeg var dårlig. Måtte gå, tok bussen, sovnet igjen og våknet da bussen kom fram til Torget. Flott. F A N T A S T I S K start på andre skoletermin. Damn it!
Men angsten. Tilbake til poenget.
Etter å ha spist lunsj med x var det samtaletid. DPS. Temaet i dag var for det meste angst. Angst, og mat. Vekt. Sånne ting som jeg helst unngår. En slags overlevelsesinnstinkt holder meg fra å snakke om sånne temaer. Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi det gjør vondere enn jeg skulle ønske. På en eller annen måte har jeg overbevist meg selv om at maten ikke er noe problem lenger. Jeg vil jo spise, vil ikke føle meg slapp og underernært. Jeg skulle helst ønsket bort hele matproblematikken, levd livet og spist uten å tenke. Men så enkelt er det ikke, og jeg hater å bli konfrontert med dette. HATER det! At det fortsatt skal ligge så mye engstelse bak spising, det gjør meg frustrert. Det er en uønsket frykt. Jeg vil ikke føle meg liten og (spise)forstyrret. Derfor gjør det så vondt. Så fryktelig sårt er slike tema, at om noen skulle gravet enda mer i de dyptliggende følelsene, så ville jeg begynt å gråte noe voldsomt. That’s for sure!
Sånne timer slår meg, logisk nok, fullstendig knock out. Jeg blir sliten, i hodet, men i kroppen likeså, av alle spenninger. Jeg var tross alt dårlig da jeg gikk inn på kontoret hans, og samtalen gjorde formen ikke særlig bedre. Jeg frøys som om jeg skulle stått ute i kulden i en time, var urolig og dessuten kom jeg ikke på så mye å si. Nå vet jeg hva fredagens time kommer til å handle om(…)
Noen dager vil man bare grave seg ned i sanden.
I dag er en slik dag.

fredag 13. januar 2012

Trasig og trening

Der har du meg. En tyveårig voksen frøken, trasig som en trettenåring i puberteten. Sarkasmen og galgenhumoren stråler av meg, og er først og fremst mitt overlevelsesinstinkt som viser seg. Sukking gjentatte ganger var det som preget dagens psykologtime, og det var vanskelig å vite om jeg skulle le av meg selv, eller slippe fram tårene av ren frustrasjon. Denne uken har vært et ork, og til helvete med livet innstillingen har vært mer synlig enn på lenge. Nå er det helg. Tentamene er overstått, og på mandag begynner, takk Gud, et nytt termin på skole.
Forrige gang nevnte jeg noe om å forandre dette. Slike tragiske hverdager. Legge om litt forskjellig. Nå tror jeg at jeg har tatt en viktig beslutning i dag. Jeg meldte meg på treningssenter. 3-T, hvor jeg om knappe to timer skal ha min første økt med veiledning og skreddersydd trenings- og matprogramm. Jeg har ingen skyhøye forventninger, for jeg vet at jeg kan gå på et smell. Unødvendig å la noe sånt gjøre meg enda mindre, vel.
Jeg gru-gleder meg. Først og fremst gleder jeg meg til å endelig gjøre noe meningsfullt. I sommer trente jeg masse. Kaloriinntaket tilsvarte mengden brukt energi, og jeg gikk opp 5 kilo i vekt over ni uker uten å få total panikk. Det gjorde meg så godt. Jeg følte meg sterk som aldri før! Maten ble nesten en slags glede i stedet for frykt, og jeg kunne gå i lystbetonte klær, mens “jeg må gjemme fettlaget” plaggene ble gjemt langt ned i klesskapet.
Jeg gruer meg fordi jeg er redd for å gå på et smell. Frykt for å ikke klare dette på samme måte som i sommer, og misbruke tilgangen til treningssenteret. Redd for at kroppen ikke har samme utholdenhet og viljestyrke, og at dette bare kommer til å rakke ned på meg. At jeg muligens blir enda mer oppgitt enn jeg allerede er i dag.
Tankene står på riktig side i dag, og det er nesten det viktigste akkurat nå. Ønsket er ikke å misbruke treningen til å gå enda mer ned i vekt, men heller det motsatte. Få en kropp og energien som passer til min alder.
Det å føle seg så liten er noe mange med anorexia lengter etter. De vil ikke bli vokse. Jeg må med en gang tenke på Peter Pan. Evig liten. Dette vil heldigvis ikke jeg. Jeg vil faktisk bli voksen. Raskere enn normalt. Det stygt motsatte av å være liten og sårbar. Det er rart. Som om jeg har fått andre øyne eller noe sånt. Jeg ser ikke lenger opp til de som ser unormalt tynne ut. Jeg ser derimot med masse beundring på jenter med former og utstråling. Sunne, livsglade. Det er dette jeg ønsker meg. Ikke noe “Hæ, skal du ha voksen billett? Du ser jo ut som en femtenåring” eller den typiske “Du vet at du må være atten for å kjøpe alkohol..?”
Lei.
SE HIT: Forandring ønsket!
Nå skal jeg finne treningsklærne. Adjø.

onsdag 11. januar 2012

Something to change

Noe må forandres i hvert fall. Akkurat nå er ukene ingenting annet enn en stor smørje av hverdager som jeg ikke har orden på. Skolearbeidet flyr meg rundt ørene. Frustrasjonen over å ikke få til noen ting vokser på minuttet, og selv om jeg i grunn klarer meg greit nok i fagene (med tanke på fraværet), så er negative tanker dominerende og ødelegger for motivasjonen. Noe som viser seg i at skolen blir vanskeligere enn det egentlig skulle vært dersom jeg hadde vært litt mer positivt innstilt. Plutselig er man i denne onde sirkelen igjen.
Tankene melder seg. Hva om jeg hadde meldt meg på et treningssenter igjen? Fått overskudd, og dermed ork til å lage ordentlig mat, ordentlig mat. Ikke bare tomme kalorier, kun fordi man må opp i vekt, og det finnes ingenting annet som frister en Narvesens sjokoladeboller. Litt ekstra styrke i kroppen hadde ikke gjort noe. Dessuten hjalp det meg masse i sommer. Gikk opp i vekt, uten å få alt for mye angst. Fikk i tillegg bedre immunforsvar, mer energi og et bedre selvbilde. Alstå, mindre spiseforstyrrelse pregede dager. Hva mer kan man ønske seg.
Hva om..?

tirsdag 10. januar 2012

Bare gjøre dette, og dette, og, og…

Så var jeg sliten. Alltid sliten.
Jeg har hatt fult kjør på skole, fullbooka agenda og dessuten en full mage i skrivende stund. Ja, selv om klokka nærmer seg halv ett på svarte natta. Mat meg her, lekser meg der.. Og så videre og så videre.
Overse mine skrivefeil, mangel på komma eller punktum, store bokstaver ellersammenlimtesetninger.
På mandag hadde jeg norsktentame, i dag likeså. Etter en del uker med sykefravær har jeg gått glipp av en forbanna masse på skole, og nå må jeg sørge for å hente meg inn igjen, slik at jeg kan fortsette på lik linje med de som har vært til stede når neste termin begynner etter helga. Å komme uforberedt til en tentame er ikke noe jeg som regel pleier å gjøre, men denne gangen ga jeg rett og slett blaffen i forberedninger. Selv om det kanskje ikke er så mye å forberede seg på i norsken, så er jeg (kontrollfreak) alltid panisk opptatt av å lese gjennom det vi har gått gjennom i løpet av skoleåret, både lærebøker og egne notater.
I går var jeg forholdsvis rolig. Ingen direkte angst, bare litt små nerver som så abolutt ikke er uvanlige å ha på prøver. Et i mine øyne nokså uinteressant tema (helt ærlig- hvem bryr seg om språkdebatten som fant sted for gud vet hvor mange år siden, mellom ene Ivar Aasen og en annen fyr?). Det som gjald her var egentlig bare å late som man var interessert og skrive en flott artikkel. Hadetbra, og her har du dagens innsats.
Men denne dagen stod for tur, og jeg hadde en litt mer uggen følelse av at jeg sikkert kom til å feile denne gangen. Da jeg i går kom hjem etter en kort skoledag og en slitsom time hos psykologen, innså jeg hvor grusomt jeg faktisk har bommet på sjangeren, og at hvis jeg skulle få en treer: Da må jeg være fornøyd. Så, hvorfor skulle ikke jeg rote det til i dag, akkurat som i går?
Oppgavearket lå på pulten, PCen var på, og vi kunne begynne med heldagsprøven. Strømmen av negative tanker herjet i hodet og ga meg en overveldende kvalme. Hvor var doen igjen?! Ut, jeg måtte ut. Få luft, kanskje vann, eller… mat? Nei, jo. Helvetes panikkangst!
Sånn gikk det en time, og litt til. Uten noen ord på arket, uten å ha klart å bestemme meg hvilken av de tre mulige oppgaver jeg skulle skrive. Så gikk det etter hvert heldigvis over, også denne gangen. Ingen ord ble til nesten to sider med sarkasme som nærmest rant av arket og kunne tørkes opp, og egentlig var alt jeg hadde skrevet bare basert på meningsløs, useriøs tullprat. Men det var nå bedre enn ingen ting.
Dagen gikk, maten ble spist med kjæresten, og neste stresse-momenter lå på vent. Engelsk. Årh, denne engelsken jeg i flere dager har klart å utsette fordi “jeg hadde andre viktige ting å gjøre”. Ja visst. Men uten denne oppgaven, ingen grunnlag for karakter i faget. Shit Happens!!
Det er derfor jeg sitter her nå. Full påkledd i tjukke klær som jeg har hatt på meg siden klokka slo sju i dag tidlig, og møkka lei av å fortsatt ikke ha klart å skrive hele engelskoppgaven ferdig. Noe jeg i grunn lett kunen fått til, bare konsentrasjonen hadde spilt litt mer på lag med meg.
Sovetid nå?
Bah.
-----------------------------------------
-----------------------------------------------------
Har jeg forresten vist de her?? Se, se se se!!---------------------------
Julegave til meg selv. Ruslet med dem rundt omkring i Nederland.

ELSK.
------------------------------------------- (Med de her blir jeg 1.80, nehe!)-----------------------------------------------------------------------

lørdag 7. januar 2012

Flashback

Så å si hele livet mitt er lagret i et stort arkiv. En skoeske og to tykke permer, for å være nøyaktig. I tillegg til dagbøker som har blitt fylt med både det ene og det andre av sinte og glade ord, har jeg en haug med notater, oversikt. Lister over hva jeg har gjort og må gjøre, daglige oversikt over vekt, inntak av kalorier, fett, karbohydrater med mere. Ryddelister, vaskelister, treningsoversikt, handlelister, kaloritabeller(…) Lista er lang. Veldig lang.
Hvorfor jeg nevner dette? I går ble det snakk om kostplaner, gamle og de litt nyere. Om jeg kanskje kunne ta med meg noen til neste time hos psykologen. Tingen er bare at mine kostplaner ligger samlet med andre notater. Minner. For det meste vonde, som gir meg den gamle, ubehagelige følelsen av hvordan mange år av mitt tyveårige liv har vært. Minner jeg fortsatt bærer med meg i hverdagen, men også fortrengte minner og følelser. Alt som har sunket ned, som når jeg begynner å grave i arkivet kommer opp igjen, bit for bit. I grunn ganske interessant å se utviklingen, men først og fremst ganske vondt. Og litt skremmende. Det å se hvor syk jeg faktisk har vært, og det at jeg (til tider) i det hele tatt tør å lengte tilbake til denne forferdelige tvangsstrukturen..
Jeg lurer på når jeg klarer å gi slipp på alle minner, og kan lage plass til å skape meg nye. Når skal jeg klare å brenne alle papirer? Denne nakne sannheten om fortiden.
 

onsdag 4. januar 2012

Anxiety

Jeg vil egentlig snu, men føttene mine fortsetter å ta store skritt opp over bakken. Uten mål og mening følger jeg etter. Springer langt vekk fra det som ligger bak meg. Det er grått vintervær, og nedbør viser seg i form av små våte snøflakk. Jeg går en runde, og fortsetter ned til fjæra. Klumsete klatrer jeg over store, glatte stein ved det vannkanten. Sjøen har alltid vært mitt yndlingssted. Tankene skylles liksom vekk med det salte vannet, beroligende bølger, og måker som jakter etter fisk. Mine tær begynner å bli våte, men det gir jeg ikke en tanke til. Likegyldig. Angsten blir langsomt men sikkert mindre voldsom. Det er angsten jeg flyktet fra da jeg dro meg ut. Denne jeg nå prøver å løpe av meg, legge igjen i grupperommet på skole. Før eller senere må snu igjen og møte den. Men ikke riktig enda.

Skoleåret som faller i vannet på grunn av all fravær. Næringsdrikken øker vekten til metalplaten går amokk. Migrenen som hiver seg på og gir meg følelsen av å bli stukket med kniv. Pulsen som stiger. Plutselig faller det meg inn at jeg kanskje er alvorlig syk. Klør det noe sted, så har jeg sikkert en form for hudkreft. Banker hjertet for fort svimer jeg sikkert av. Fryser jeg så har jeg høy feber som helt garantert kommer med en skummel, kanskje dødelig sykdom. Hele kroppen er sikkert enden nær.

Katastrofetanker blåser realiteten opp til noe gigantisk.
Myggen blir en elefant, og litt eksem kommer til å være slutten på meg.

Amen

tirsdag 3. januar 2012

Derfor er det så viktig å la visse ting fare. Gi slipp på dem. Frigjøre seg.

Du har det bra ja? Du ser så mye bedre ut!”

Auch. Nettopp hva jeg fryktet, var redd for. Bra, som i “åå du har lagt på deg” som i “du er blitt feit”. Yey. Jeg vet det er forferdelig galt, langt fra riktig og helt tåpelig å i det hele tatt tenke at noen skulle mene det på en så negativ måte, når menneskene rundt meg egentlig bare viser at de bryr seg og er glad fordi jeg ser mer oppegående ut en for noen uker siden. Mer liv i øynene, og resten av kroppen også, for den del.
Men dette udyret som har våknet, denne jævelen som jeg i mange år har prøvd å kvitte meg med en gang for alle. Denne gledesdrepende inntrengeren som nekter å slippe taket. Den hviler til tider, javisst. Jeg har det fredelig en gang i tiden, men når jeg så minst venter det våkner Den til livet igjen. F**nskapet selv, det er dèt Du er!
I dag var jeg hos psykologen igjen, etter en super flott tid i Nederland hos min gode venninne og familien. Ganske så ødelagt i kroppen og med en hyggelig migrenefølelse, satt jeg meg ned i den grønne stolen på dps. Hei og godt nytt år! Jeg har hatt det fint, kjempe bra faktisk. Maten gikk supert, jeg har kost meg, hvilt, lest en og en halv bok, overlevd både julen og nyttårsaften på en strålende måte dette året med tanke på situasjonen før jeg reiste nedover, og dessuten har jeg smilt og følt meg bra! Men da kom tårene. Jeg er sliten tårer, som jeg kaller dem. Jeg-kjenner-etter-og-føler-meg-ikke-like-frisk-som-jeg-trodde-jeg-var-tårer. Å, glede!
Maten skremmer. Skoledagene skremmer. Hverdagen skremmer.
Livet jager meg på skapet av angst. Eller ned til kanten av det mørke hullet. Alt jeg ønsker meg er en mindre skremmende hverdag. Vinke farvel til Frk. Angst og hennes følgesvenner. HA DERE VEKK.
Heldigvis klarer jeg å redde meg selv ut av pinlige krokodilletåre-situasjoner med litt galgenhumor og selvironi. Lenge leve. Knis. Jeg tror jeg viste mitt oppgitte “jeg”. Eller, jeg vet vel at jeg gjorde det, men trøster meg selv med at den også må komme fram etter nesten to uker med et smil rundt munnen. Eller? Masken kunne taes av en liten time, men på grunn av angsten over hva som gjemmer seg under, tok jeg den bare opp litt av gangen. Noe jeg angrer litt på egentlig, for jeg skal neppe sitte her og gråte for meg selv, så klumpen i halsen må jeg nok la være til jeg skal på samtale igjen på fredag. Vel, voks i vei! Neste time blir det ingen mascara eller annet svart tull i ansiktet, for fossen vil mest sannsynlig renne ned som… vel, vann som faller fra fossen.
Oppdatering: Jeg vet fortsatt ingenting om noe følgende innleggelse på enten dps eller rksf, og lik som i 2011, takler Anne i 2012 fortsatt ikke uvitenhet.
Nå sier jeg Au revoir for denne gangen. Skal dra min tjukke ræv til kjøkkenet, prøve å fikse noe middag, og så er det lekser og søvn som står på programmet. Jeg er sliten igjen, og året har bare såvidt begynt