onsdag 29. februar 2012

En vanskelig start trenger ikke nødvendigvis å ødelegge slutten



Som du ser. Man hopper og danser litt, glad fordi det ordnet seg med skole, og ikke minst takket være en koselig kveld med jentene på IKS. Dessuten trengte kroppen min kveldsmaten sårt, og nå er det okei å stå på bena igjen også. Woop woop, livet er ganske greit iblant. Det er faktisk ikke så mye som skal til.

Dagen startet med angst og tvangshandlinger, stress... rett og slett tungt. Men jeg jobbet meg gjennom det denne gangen også, og kom meg på skole i to-tida. Møte med kontaktlærerne mine og psykologen. Karakterene fra første termin var akseptable firere, og vi ble enige om at jeg kommer til å fortsette med engelsk og matematikk. To fag som jeg tror jeg klarer meg med, og som ikke krever masse konsentrasjon til lesing og den slags. Matten er bare å pugge, prestere på prøvene og tralala, og engelsken vil sikkert kreve litt mer, men jeg har tro på at det ordner seg med min viljestyrke og motivasjon til å hvertfall få bestått i noen fag dette året. Jeg har lagt fra meg følelsen av å synes det er et nederlag å, igjen, ikke klarer hele skoleåret.. Sånn kan det gå. Jupp.

Whatsoever- jeg kom meg hjem igjen, hadde litt kvalitetstid med herr kjæreste, og dro så videre på IKS. IKS gjør alltid godt. Herlige jenter, god te og kaffe, og rett og slett bare kos og prat om alt mulig. En skikkelig boost for humøret. 

Sånn ser man bare. En dårlig start på dagen trenger ikke nødvendigvis å spille noe rolle for resten. Denne dagen hadde en ganske så grei slutt, og nå skal jeg kose meg med en film før jeg legger meg i senga.

G´night. 

Days like these

Det er en sånn dag igjen. En sånn dag..

der det nesten er umulig å stå opp
der alle mine klær er stygge
der jeg har prøvd hele garderoben min
der håret ikke sitter som jeg vil
der jeg dusjer tre ganger på rad for å føle meg ren
der jeg aldri blir fornøyd
der jeg er preget av tvangstanker
der rastløsheten kommer og tar meg
der angsten herjer
der måltidene er et ork
der regnet pøser ned
der alt bare er grått
der jeg må tvinge meg selv ut
der jeg må spise på autopilot

En sånn dag








mandag 27. februar 2012

Første møte med Ambulant Boveiledning..

Hva skal man si, da? At jeg ble super glad da jeg mine forventninger om at helse Norge kanskje ikke var så verst allikevel, ble knus sønder, denne gangen også? At jeg etter denne første samtalen med person x ble lettet, og at jeg har fått tro på at ting vil ordne seg med tanke på døgnritme og dagsorden? At jeg virkelig tror at jeg kommer til å få god nytte av et sånt opplegg, som nesten ikke kan kalles opplegg, bare kosing med hamster og snakk om damens hund som nå bor opp i nord-norge hos sine "skilte foreldre"?

Til helvete med Ambulant boveiledning.

Man kan så klart si lite etter en 15 minutters samtale. Kanskje ting ikke er så ille som jeg skal ha det til. Men hallo! Jeg kunne hvertfall fått vite litt om hva de kan hjelpe meg med, kunne jeg ikke? Eller så kunne jeg i det minste fått noe beskjed om hvordan kontakten blir framover. Det timen (som varte i så mye som 15 minutter) bestod av, var ingenting annet enn et hei, så koselig du har det, så fine ting du har, så nusselig hamsteren din er, bladibla og så videre.. Om jeg skal kunne forholde meg til denne tante-typen, trenger jeg dessuten å få litt forståelse fra hennes side. Når jeg nevner at kjøkkenet skremmer vettet av meg fordi jeg deler den med 5 gutter som henger der, og skitner til hele stua, og så er svaret hennes at jeg bare kan konsentrere meg om det som ikke er vanskelig, så blir jeg virkelig litt oppgitt. "Du må bare gjøre det enkelere for deg selv, og så går du på kjøkkenet og lager middag når du har det bedre". Hvor i alle dager skal jeg lage meg middag om hun mener at jeg skal unngå kjøkkenet, da? Ærgh. Det er jo nettopp de vanskelige ting i hverdagen jeg trenger hjelp til, ikke de tingene jeg allerede mestrer. Om jeg skulle hatt hjelp til det jeg klarer.. da hadde jeg egentlig ikke trengt hjelp i det hele tatt. Sier seg selv, sant.

Jeg er altså oppgitt. En smule mer skuffet over helsevesenet enn jeg allerede var fra før. Det knuser håpet om at jeg kan få litt støtte når ting blir vanskelig. En real eyeopener som får meg til å innse at jeg rett og slett bare må kjempe meg gjennom dagene på egenhånd. Ingenting å rope hurra for, nei.

Dagen i dag har generelt vært ganske så strevsom. Kom meg opp i åtte-tida, sånn at døgnritmen ikke blir like forstyrret som før innleggelsen. Hadde time hos fysioterapeuten på dps klokka ett, men så kom jeg der og fant fort ut at "hei, x er syk, og vi husket ikke at du hadde time". Så da ble jeg sittende i stua med mine kjære eks-medpasienter og drakk kaffe. Greit nok, men søren, er ikke det typisk...? Kaffestunden ble etterfølgt av en utskrivningssamtale med min behandler og ei fra miljøet, og der rant tårene som en foss, uten at jeg egentlig skjønte hvorfor tårene skulle komme ut nettopp da. Så jeg satt nå der og gråt. Og gråt og gråt og gråt. Ha det bra, og bare ta kontakt om det skulle være noe, Anne! Gråt og atter gråt. Satt meg på besøksrommet og var en skikkelig snørrunge. Lommetørkle her, lømmetørkle der. Hvorfor er jeg så fortvilet, helt plutselig? Jeg klarer ikke holde masken når noen graver etter et vanskelig svar.

Nå vil jeg grave meg ned i senga, og i morgen skjer det ingenting.
Jeg elsker livet når humøret er så fantastisk som idag. Når alt virkelig jobber på lag med meg, og når jeg føler at hele verden kan holde seg på lang avstand slik at jeg kan sitte her og være en 20åring i trass alderen.

#Lovin´life.



Det skjer allikevel


Vektoppgang. Lenge tipper vekten nedover, nekter å gå oppover. Men så veier jeg meg. Stiller meg på metalplata hjemme. Vektoppgang. Hva?! Veier jeg så mye? Hvordan er det mulig!

Angst. Ingenting ukjent, nei. Men like ubehagelig som alltid. En blanding av følelser jeg ikke klarer å sette fingeren på. Jeg føler meg ikke direkte feit, akkurat nå, men det er til jeg ser i speilet. Speilet som viser meg at jeg ikke lenger ser undervektig ut. At jeg ikke har et sykt blikk i øynene, men at jeg faktisk ser et tegn til liv. Det er jo dette jeg jobbet mot. Noen ekstra kilo på kroppen. Men hvorfor er det alltid slik at når vekten først kryper riktig vei, at jeg helst skulle gå tilbake? Med det samme! Hvorfor skal alt stritte sånn imot, og stjele fra meg motivasjonen?

Jeg skal ikke la meg kue av spiseforstyrrelsen igjen, altså. Jeg fortsetter å spise, gjør det jeg vet at jeg må. Men jeg ville bare syte litt. Få ut denne bedritende frustrasjonen, og påpeke at selv om jeg ser bedre ut, så er det faen meg like tøft enda.

Så hei, hvordan har jeg det?
  Bedre, men vanskelig.

søndag 26. februar 2012

Lykke er..

..å kunne sove i sin egen seng, etter fem uker i en annen.

Flere svar

- Hvordan synes du det er å være innlagt?


Det er veldig varierende, og kommer dessuten an på hvor og hvorfor. Jeg har veldig gode erfaringer med meg fra Capio anoreksisenter. Opplegget fungerte veldig bra, selv om det sannsynligvis har vært det tøffeste jeg noen gang kommer til å oppleve. Nazi-opplegg, men fantastiske mennesker og veldig trygt å være der. Jeg savner det, faktisk. Andre steder har jeg fått mindre ut av oppholdet, men så har situasjonen vært annerledes også. Maten har ikke værtt et problem i like stor grad, mens andre ting var vanskeligere å ha med å gjøre. Det jeg har fått ut av de andre oppholdene på steder er først og fremst hvile og en liten pause fra den harde hverdagen. Det har vært ganske okei, det også.

- Hva er den største forskjellen på å være innlagt under voksenpsyk og barnepsyk?



Jeg har ikke vært innlagt på noen spesiell avd. for barn. Da det ble snakk om innleggelse for første gang, var jeg på grensen til å høre til voksenpsykiatrien, men jeg endte uansett opp på Capio den gangen. Der var det jo veldig forskjellig alder på pasientene. Voksenpsykiatrien er det jeg har med å gjøre nå, og det synes jeg duger, OK nok. Men personlig synes jeg at det er mye å klage på, egentlig. Da igjen- det kommer sikkert an på hva man sliter med. For min del har jeg ikke følt at jeg fikk tilstrekkelig med hjelp når det gjald maten, men så var jeg heller ikke på noe spisepost. Det har vært personale som var helt uten kompetanse mtp spiseproblemer, mens andre brydde seg mer om følelser og behov. Mennesker er forskjellige, det gjelder nok både innenfor voksen- og barnepsykiatrien. 

- Hvor og hvor mange ganger har du vært innlagt?



Jeg har vært innlagt på Capio. Det var første gangen for meg, og jeg er virkelig en såkalt Lucky Bastard som fikk plass på et så bra sted. Første gang jeg kom dit, var jeg der i over en månede i strekk. Jeg kom i slutten av februar, og ble avsluttet behandlingen i slutten av året. Nærmere jul. Mellom den første perioden og utskrivningen har jeg vært litt fram og tilbake mellom Capio og hjemme. Oppholdene ble kortere, og permisjonene lengre etter hvert som tida gikk. Året etter dog, fikk jeg tilbakefall, og da ble jeg på nytt søkt tilbake til Capio. Der fikk jeg komme ganske så fort, og ble i første omgang i 5 uker. Om jeg husker riktig fikk jeg innvilget 12 uker denne gangen, og de gjenstående ukene etter første opphold ble fordelt over noen måneder.
Neste innleggelse var før jul, altså i 2011. Jeg er ikke lengre del avhelse sør-øst, og Capio var dermed heller ingen mulighet. Ikke at jeg ville dit, men kanskje det ikke hadde vært så dumt, når jeg ser på det i etterkant. Uansett, jeg endte opp på akuttpost 3 på Østmarka. Fikk ingen god hjelp med maten eller noe, bare følte meg litt skjermet fra omverden. Det var egentlig det jeg ville ha- Et tilfluktsted. 
To uker senere var det på´n igjen, men denne gangen ble jeg kjørt til akuttpost 2. Det var en ren skrekkopplevelse, med veldig syke mennesker rundt meg, og virkelig ingen kompetanse på det jeg slet med. Jeg var derfor kjempe lykkelig da jeg etter en ukes tid ble flyttet over til Nidaros dps. Til korttid- kriseseksjonen. Der var jeg i 4 uker, fra til fredagen denne uken.

- Hvilken av de innleggelsene hjalp deg mest? Hvorfor?



Det tror jeg du har skjønt nå. Capio, definitivt. Først og fremst fordi de virkelig vet hva de driver med på det stedet. De følger med på hvordan man har det, både somatisk og psykisk. Samtaler med behandler hver ukedag, og et tilpasset program for hver enkelt person. I tillegg slipper man å bekymre seg for å bli kastet ut med en gang man har oppnådd normalvekten. En spiseforstyrrelse er så mye mer enn bare vekt og mat, folkens!!

- Hvordan går det med deg akkurat nå?



Akkurat nå har jeg det nokså tøft, men jeg klarer meg. Jeg mener jeg er ganske reflektert rundt situasjonen slik som den er, og jeg vet hva som skal til for å få det bedre igjen. Vekten er litt for lav fortsatt, og jeg kjemper for å legge på meg x antall kilo som jeg vet at jeg trenger. Det er beintøft å fikse på egenhånd, og veldig skummelt og ubehagelig. I tillegg er jeg fortsatt ganske sliten, men i mye mindre grad enn det jeg var før innleggelsen på dps. Jeg har nå fått hvilt i fire uker da! Jeg er litt oppgitt med tanke på skole og alt det der, men vi satser på at det også ordner seg etter hvert. Alt i alt går det OK. Ikke mer, ikke mindre.

- Du har kanskje skrevet dette, men har bare fulgt bloggen din en liten stund.. går du skole, jobber du eller fokuserer du bare på behandling for tiden? Hvis du jobber eller går skole, hva er det du studerer/jobber med?



Jeg begynte dette året på vg3, påbygging. Tok alle fag fram til jul, og klarte det helt greit. Så ble jeg psykisk og fysisk dårligere, og ble innlagt. Nå har jeg gått glipp av såpass mye faglig, at jeg vet at det ville vært for mye å fortsette med alt. Det er litt kjipt, men helsa går alltid først. Planen framover er å fortsette med vg3, men bare i fagene matematikk og engelsk. På onsdag skal jeg på møte med psykologen og min kontaktlærer, så da får jeg høre mer om hvordan det blir framover. wæh



Utskrivelse fra DPS og veien videre

Noen ord fra livet i den store skumle verden. 
Utskrevet fra DPS, overlatt til meg selv.            
                              Sånn cirka. 


Det er rart å være tilbake i mitt lille rom på studentbyen. Fem uker i strekk har jeg vært innlagt, på akuttposten i 1 av dem, og rett videre til dps. Fem uker innenfor trygge rammer. Uka før var jeg i Nederland for å feire jul, og før det igjen var jeg også en uke på en av de fire akuttpostene på Østmarka. Jeg har gått en del runder der nå. Sukk. Sju uker, borte fra Moholt. Ingen ansvar når det gjelder matlaging o.l. Bare hvile, spise, spise og hvile. Masse kvalitetstid med meg selv altså. I trygge hender, og godt gjemt i en liten boble. Men så måtte den sprekkes på fredag. Før eller senere måtte det jo skje. Uansett. Tilbake der jeg skal være, ute i det store skumle. Tilbake til all ansvar. Til matlaging og andre oppgaver, skole og polikliniske samtaler. Hjælp. Klare meg selv. Livet fortsetter, og den begynner med noe så fantastisk som en time ballett på Step by Step. 

Dette var på kvelden, den fredagen som var. Etter å ha stresset hele dagen, med pakking, rydding, samtaler, hadet-klemmer m.m. var det tid for litt fysisk aktivitet. Dansing! Jeg gruet meg til livet, men ballettimene er bare en eneste stor glede. Alltid. Denne gangen var timen litt annerledes. Vi ble slått sammen med jazz-gruppa, og var ikke bare flere, men vi gjorde også andre ting enn vanlig. Det var gøy, så absolutt! Men angsten spilte inn i det jeg gikk inn i sal 1. Først og fremst fordi jeg ikke visste hva som ventet meg, men også fordi det var et mye større rom, og det var flere jeg aldri hadde sett før. Prestasjonsangst. Men jeg ble i salen, ble med på dansinga. Så skjedde det. Jeg ble uvell, måtte ut. Jeg fikk noen appelsinbåter fra treneren min, drakk en god del vann, og ble så med inn igjen. Utholdenhet, kanskje. Eller så er jeg bare sta som et esel. På slutten av timen, under tøyingen, ble jeg bleik. Hvit, egentlig. Dottene i ørene var et tydelig tegn på at jeg kom til å svime av dersom jeg ikke satt meg ned, nå! Jeg klarte å ta tak i treneren, sa jeg var svimmel og satt meg ned på gulvet. Timen var ferdig, men jeg ble igjen. Fikk mer av appelsinen, hev innpå med sportsvann, og ble dratt med til sofaen. Jeg tok drosje hjem den kvelden.

Møtte mine foreldrene i går (lørdag). Det er ikke så mye annet å si enn at det var veldig hyggelig. Vi spiste ute, dro fra det ene kafeet til det andre, gikk noen runder i byen og på Torget, og var på Nova Kino hvor vi så drama-komedien The Descendants. Spist popcorn i litt for store doser, og brukt mer energi enn jeg eide. Skal si jeg sovnet fort den kvelden. Dessuten er det herlig å kunne ligge i min egen seng igjen, og hvertfall med min egen dyne og pute. Supert! 
Pappa og mamma dro hjem idag, men før de satte seg på toget tilbake til Lillehammer, var vi på en gudstjeneste i domkirka. Helt Ok, egentlig. Var allikevel glad da vi kom oss ut etter en times tid, for ryggen holdt på å ta livet av meg. Spiste den samme, vanlige kosten på Choco boco, drakk kakao, og vinket så farvel. 

Fint oppsumert, men nå er jeg glad for at også denne helgen er over. I morgen står utskrivningsmøte med de på dps for tur, også har jeg fått time hos fysioterapeuten der i samme sleng. We´ll see how that goes.

-Hatt en fin helg, dere?


torsdag 23. februar 2012

Noen svar på spørsmål



- Hvor lenge har du vært syk? Og hvor lang tid tok det før du fikk din første innleggelse/ behandling?
Om det er spiseforstyrrelsen du sikter til, så har jeg hatt diagnosen siden 2008. Jeg har slitt med maten i mange flere år, men uten at det kom fram eller viste seg i alvorlig vekttap. Min første ordentlige behandling fikk jeg av en psykolog på BUP i Lillehammer. Det var etter mine foreldre fikk høre at jeg slet veldig, i 2008 (om jeg husker riktig). Der og da gikk jeg på internatskole i Fredrikstad, men måtte fort komme hjem til Lillehammer, hvor jeg også begynte å gå til hun psykologen. I tillegg dro jeg til en ernæringsfysiolog, men henne trivdes jeg svært dårlig med, og var alt for enkelt å manipulere og lure. Behandlingen hos henne ble avsluttet nokså fort. Den ordentlige, og livsreddende, hjelpen fikk jeg da jeg i 2009 ble innlagt på Capio Anoreksisenteret i Fredrikstad. Det tok litt tid før jeg fikk komme meg dit, og først og fremst (da innleggelse ble nevnt) fikk jeg den harde beskjeden om at Capio skulle være uaktuelt for meg. Heldigvis stod foreldrene mine på sitt, og innleggelsen ble fakta den 24. februar.
- Hva er strategien din for å bli frisk? Hvilket mål har du?
Der sier du noe. På Capio lærte jeg å bruke kognitiv terapi, og selv om det tar tid før man får noe ut av den teknikken, så har det hjulpet meg med en god del. Ellers prøver jeg å se på alt jeg vil oppnå, og tenker tilbake til de stundene jeg hadde det bedre med meg selv. Målet mitt er ikke nødvendigvis å bli helt fri fra spiseforstyrrelsen, ikke med en gang i hvert fall. Jeg har delmål for det jeg har lyst å få til. Målet nå er å bli bedre. Det vil si at jeg skal kunne leve med det jeg sliter med, og prøve å ikke la destruktive tanker ødelegge for meg. Langsomt men sikkert tror jeg at jeg så klarer å gi slipp på sykdommen. Men jeg vet at det tar tid, og mye mye tålmodighet.

- Hva synes du er den tøffeste delen av kampen? (spise maten, unngå overtrening ol..)
Den tøffeste delen akkurat nå synes jeg er å klare å holde meg til kostplanen når jeg skal bli skrevet ut. Å ikke ta på meg alle andres ansvar og problemer, men tenke på meg selv. Handle mat og ikke stresse med alt som må gjøres. Må, skal, vil, burde....
-Kor er du innlagt?
Den siste måneden har jeg vært på korttid- kriseavdelingen på Nidaros DPS.

-Kas aldersgrupper er det på avdelingen?
Det er voksenpsykiatri, så det er vel egentlig alt fra 20 år og oppover (her på denne seksjonen, akkurat nå).
-Kordan er opplegget du har? Er det bra/dårlig. 
Det er ingen spesiell opplegg her. For noen med en spiseforstyrrelse tenker jeg derfor at seksjon 1 på DPS ikke er det beste stedet å være, men alle er forskjellige så klart. For min del har det vært viktig med tanke på å kunne hvile og tenke litt mer på meg selv. Det er en gruppe rundt deg som man kan snakke med på dag og kveldstid, og jeg har hatt en psykolog å snakke med en gang i uka. Det er noe fysisk aktivitet som gymtime med fysioterapeut på tirsdager og fredager, og det hender det blir organisert volleyball om kveldene. Ellers er det faste måltider, 4 ganger om dagen, hvor jeg selv henter mat og spiser den. Altså er det ganske fritt fram. 

Viderefører denne, jeg:


UTFORDRING:
SISTE..
Film du så: Det var Easy A, haha. En tragisk jentefilm som jeg ble nødt til å se for å ha litt hjernedødt underholdning. 
Klem: Den fikk jeg av en hyggelig medpasient da det ble litt tungt under morgensamlinga. What to do without them?
Følelse: Trist. Det ble en tøff start på denne dagen også, men på tross av den vonde følelsen så er det godt at det kom ut nå. Jo før, jo bedre.
Reise: Hm, det var i jula. Jeg var på familiebesøk i Nederland og storkoste meg!

Glede: Det må ha vært da jeg la planer for neste helg! Tre dager på hotell i Amsterdam. Blir ikke så verst, vel? Men så må jeg også ta med små gleder som gode ord fra personalet, og den første kopp kaffe tidlig på morningen. Det er en glede, det.
Person du snakket i telefon med: Ei dame fra Ambulant boveiledning, som jeg avtalte å møte på mandagskvelden som kommer. 
Tingen du kjøpte: Hurra for regelmessig pengesløsing! Jeg kjøpte en maskara og en kaffe.

Mat du spiste: Brødskive med gulost. Surprised??

GENERELT
Skal bli morsomt: Å kunne kose og leke med Pesto (hamster) igjen når jeg kommer hjem i morgen. Haha, artig vesen hun der. Annet som skal bli morsomt.. altså.. jeg har en del ting å glede meg til, men morsomt er ikke det ordet jeg ville brukt(?). 

Skal ikke bli morsomt: Å bli skrevet ut, men det kommer så klart med to sider. Det en en gru-glede følelse å komme meg hjem igjen i morgen. Morsomt blir det ikke, men kanskje litt godt likevel. Ikke-morsomt er det å måtte handle og lage mat, men utfordringer hører visst til det vanlige livet, så. Sånn blir det bare.
Sparer til: Ingenting spesielt egentlig. Jeg er en storbruker av penger, nesten så det er flaut. Shopping dreper vanskelige følelser, så det er en liten måte å takle hverdagen på. Ikke særlig bra, dog. Jeg lærer sikkert etter hvert.
Pålegg som gjelder: Æsj, gulost som snart begynner å vokse ut av begge mine ører! Ikke så supert.
Ønsker at jeg var flinkere til: Å si nei, og å tenke på meg selv. Høres litt banalt ut, men for lite egoisme er skadelig. He he. 
Dagens drikke: Kaffe, kaffe og atter... KAFFE. Kanskje på tide med et glass vann snart?
Hva har du gjort idag: Dratt meg opp fra senga, spist frokost med mye motvillige følelser, drukket kaffe, vært på morgenmøte, møte med presten (om skyld og skam).. Felt noen tårer, eller en foss. Drukket mer kaffe. Spist lunsj. Gått en tur med kontaktpersonen min på DPS, og blogget, så klart. Spennende, ja?
Hvor tidlig står du opp: Rundt 8 nå som jeg har vært innlagt. Når det er skole står jeg opp klokka 6.
Hva skal du gjøre i kveld: Slappe av i sofaen og se på Alcatraz!
Hvor mange timer sover du per natt: Veldig varierende. Alt fra tre til ni timer.
Hva savner du: 
Et forholdsvis normalt liv, familien min. 
OG TWISTER!




Favorittplagg i garderoben akkurat nå: I dag liker jeg ingenting. 
Høyde: 165.
Vekt: Sier jeg ikke dersom det kan trigge andre. Dessuten er vekten uviktig. Det jeg kan si er at jeg er litt under normalvekten, og at jeg jobber som en gal for å få den opp igjen. Undervekt er ikke anbefalt. 
Bytter gjerne garderobe med: Æh, ei som har bra stil?
Seneste utleste bok: Jeg lovet deg aldri en rosenhage. - Jeg mangler konsentrasjon, og har de siste årene sjelden lest meg gjennom en hèl bok. Det er trist. 
Deg selv med tre ord (akkurat nå): Anspent, urolig og.. trist.
Du trener: Ballett!! 

Du ville bli da du var liten: Toppturner var min store drøm. Dessverre ødela jeg ryggen på trening da jeg var 13- 14 år. Annet som fristet var å jobbe i dyrehage, bli dyrelege, skuespiller, fysioterapeut, forfatter m.m.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------ Jeg tok utfordringen fra www.sjokoladeilomma.blogg.no     Rett og slett fordi jeg kjedet meg.

BARE Å TA IMOT UTFORDRINGEN.

Skam og skyld

I skrivende stund sitter jeg med røde øyne av tårer, og en svær klump i halsen. Tristheten har invadert kropp og sjel, men jeg hadde vel egentlig ikke forventet annet ettersom temaet med presten og pasientgruppa var skam og skyld. Grunnen til at jeg møtte opp var at dette er to store ord når en ser på mine bakliggende problemer til det jeg sliter med i dag. Story of my life, liksom. Dyptliggende følelser som er veldig vanskelig å jobbe med. For å ikke nevne å snakke åpent om det i gruppe. En kan bare tenke seg hvor sårt det er å grave opp i slike følelser når man har prøvd å skyve "skam og skyld" så langt bort som overhodet mulig, så å si hele livet. Det er rett og slett for tøft.

Gjennom hele grunnskolen, og første året på videregående, har jeg mer eller mindre blitt mobbet. Mest verbalt, men av og til fysisk. I alle årene har jeg holdt det skult. Jeg har skammet meg for den personen jeg var, og fortsatt er, og fikk en gigantisk skyldfølelse over at jeg eksisterte. Jeg har tatt til meg alle negative ord, tok på meg ansvaret for alt som gikk galt, og følt meg skyldig for andres problemer. Jeg var den skyldige. Alltid, og enda.

Et tema som jeg føler har blitt tatt opp i en alt for lite grad. Jeg vil snakke om det, jobbe med det, og tro på at denne følelsen av å være en skam eller syndebukk er langt fra reelle. Jeg trenger å høre. Sikkert tusenvis av ganger, at dette er mine følelser, verken mer eller mindre. Jeg føler det slik, men det vil ikke si at andre ser meg på den måten jeg gjør. Fortell meg at jeg duger, at jeg ikke er roten til alt ondt her i verden. For jeg vet det, men jeg tror ikke. Jeg tror ikke på det jeg vet er sannheten, mest på grunn av mange år der de fleste rundt meg bekreftet at jeg var udugelig. I veien. Det er ikke så rart at jeg har de følelsene jeg har. Følelser som plager meg om natten, i mine drømmer. Men som jeg også bærer med meg på dagtid. Usynlig synlig.

Det er råtøft når det først blir tatt opp.


onsdag 22. februar 2012

Dersom du lurer..

..må du bare spørre!

I tilfelle du har noen spørsmål, eller kanskje forslag til hva jeg kan skrive mer om:
JEG SETTER I GANG SPØRSMÅLSRUNDE.

Vær så god.

Herlige Herr Angst

En start på dagen, full av angst. Jeg våkner med hjertebank. Gjennomsvett og urolig. Tankekjøret er i full gang, selv om jeg så vidt har lukket opp øynene. På med klærne, vann i ansiktet. Av med klærne jeg nettopp tok på meg, og på med nye. Sånn fortsetter det en stund, helt til klokka blir kvart på ni og jeg må hente frokosten min. Jeg drøyer tiden, ser på tv, sjekker mail, tar den første brødskiva og fører den motvillig til munnen. Følelsen av ubehag vokser med minuttene, og jeg skifter klær atter en gang. Slik holder jeg på frem til halv ti, går på morgensamlingen, og fortsetter med klesbyttingen. Siste gang, og så får det være slutt på denne tvangshandlingen. Mer en nok skifting for dagen. Etter noen tårer, en god og lang klem av ei hyggelig medpasient, og en samtale med kontaktpersonen, er jeg litt roligere. Utslitt, men litt mindre anspent. Kroppen kjennes mørbanket og vil helst bare sove. 

Herlige Herr angst. Kan du dra deg til helvete?
På forhånd takk.
Mvh, Anne


tirsdag 21. februar 2012

Right here, right now

Jeg tar en hviledag idag. I går var så ufattelig slitsomt at jeg trenger å bygge meg litt opp igjen. Ingen besøk, bare tenke på meg selv. Jeg har ingenting av samtaler eller møter denne dagen, og det passer meg ypperlig. Jeg tror rett og slett at jeg ikke hadde orket å snakke nå. Jeg må bare være. Right here, right now. Spise til alle måltidene, være med på treningen klokka tolv, og kanskje rusle en liten tur til Lade Torget eller City Lade (om energien strekker til). Noe jeg ikke må gjøre er å holde meg på rommet og i senga hele døgnet. Må si det gikk ut over søvnen i natt. Jøsses.

Nå skal jeg dagdrømme om våren
//Dropje, vår 2010

Ha en fin dag, dere!


mandag 20. februar 2012

Psyke syke

Heldigvis er også denne dagen snart overstått. Jeg er sliten og tror dessuten at et virus har invadert kroppen min, så mørbanket som jeg føler meg. Jeg har ikke hatt energi til å gjøre noe som helst, men har nå i allefall tvunget meg selv til å ordne opp i all kaos her på bloggen (jeg slet med noen html-koder. søren for noe avansert!).

Jeg har ikke pustet inn frisk luft på så mye som to dager. Snøværet gjør det ikke særlig fristende, og siden jeg har ben som kokt spagetti gidder jeg ikke å tvinge meg selv ut heller. Det eneste som gjenstår er da å syte her. Stakkars lesere. Men hey, that´s life.

Fysisk sykdom setter begrensninger for hva jeg klarer psykisk. Dette har vist seg i krokodilletårer og isolering, og jeg kan dessverre ikke si at jeg liker meg selv når jeg er så grinete og lei. Plutselig ser alle mine klær ut som søppel, jeg lider av bad hair days, og er stort sett misfornøyd med hva jeg ser i speilet.  En syk Anne er altså forferdelig å ha med å gjøre, tror jeg. Det eneste som frister i dag er svart, sterk kaffe og te med suketter i store, store doser. Tenker det hjelper det, ja (les med ironi).

Til slutt, for å spre litt glede og positivitet til forandring, har jeg en glad-nyhet. Om litt under to uker skal jeg til Amsterdam! Hipp hurra! Skal bo i et hotell som ligger ved en av mange kanaler, på gåavstand til det meste i byen. Jeg gleder meg til å se litt andre omgivelser enn de grønne og gule veggene her på DPS. 


Går du til høyre, velger jeg venstre

Nei men, heisann! Hyggelig at du stikker innom. Igjen. Fantastisk at du kommer for å banke skiten ut av meg. Supert, rett og slett. Jeg har virkelig bruk for deg idag. Det er en ære at du velger meg, gang på gang. Jeg må være din #1 offer. Du hører meg ikke klage. Jeg bare sier. Hold min hånd og dra meg i alle mulige retninger. Jeg lar deg vise vei, selv om jeg vet at du villeder meg. Er det venstre jeg vil gå, tar du meg med til høyre. Du vet at jeg egentlig ikke tåler synet av deg, sant? At jeg gjennomskuer deg og vet du vil meg vondt. Jeg burde slippe taket, la deg gå din egen forbanna sti til mørket. Jeg har det bedre uten deg, så forferdelig mye bedre. Men så ser du på meg, med dine manipulerende dådyrøyne. Gjør alt for å overbevise meg. Hvisker med din sukkersøte stemme at du er min beste venn. Men du gir meg ingen trygghet, det har du gjort klart og tydelig i fortiden. Det er på tide å bryte mønstre. Nå.

Jeg må gå til venstre, tusle i mitt eget, ujevne terreng. Jeg kan ikke være din venn for resten av mitt liv. Jeg har latt deg plage meg i alt for mange år allerede. Ja, jeg synes det er på tide. Kanskje vi bare skal gå fra hverandre nå.. Gå din fordømte vei til høyre. Jeg har, beklagelig nok, ikke tenkt å følge deg denne gangen. I dag velger jeg å slippe din hånd. Jeg skal gå den turbulente veien av angst og utfordringer.

Ha det bra.




søndag 19. februar 2012

Hvor blir det av mandagen?

Sånn bortsett fra at jeg har en skikkelig lat-søndag og tilbringer store deler av denne dagen i senga, er det egentlig helt OK å være meg. Først og fremst må jeg nevne at jeg har vært en skikkelig flink pike med tanke på maten, og jeg har dessuten øvd meg litt på ballett. Helt til jeg ble så forferdelig utmattet at jeg sovnet med ballettklærne på(...) Jeg bråvåknet såklart av at ei fra personalet låste seg inn på rommet mitt for å jage meg opp til kantina. Middag next. Yay. 

Selv om jeg er mindre angstpreget i dag, sliter jeg likevel med ubehagelige tanker som "hva om jeg går opp i vekt, nå blir jeg feit" osv osv. Det er litt slitsomt i lengden. Spesielt fordi det er nettopp vektøkning jeg trenger. Innerst inne ønsker jeg meg jo noen ekstra kilo, bare fordi jeg vet at jeg vil få det fysisk mye bedre.  Når slike tanker dukker opp er det vanskelig å fokusere på noe annet. Kanskje jeg skal bare skal nullstille alt, og se på en film i stedet? Noe så enkelt som Breakfast at Tiffany´s.. Kanskje det, ja. Men dagen er fortsatt lang, selv etter en film eller to.

Helst skulle jeg bare ruslet rundt som en liten ballerina og danset ut denne lange, kjedelige søndagen.


Nesten litt obligatorisk

Da jeg var innlagt på akuttposten på Østmarka for en del uker siden, investerte jeg i et nytt smykke. Se da, se da....                             Love it!



Anbefaler filmen: Leon

Klassiker! Med Jean Reno, Natalie Portman og Gary Oldman.

Verdt å se

lørdag 18. februar 2012

Hurra for pizzakveld på DPS


Neida. 

Joda. Jeg hadde mannet meg opp. Forberedt meg på å spise pizza, uten å tenke tanker som "dette kommer til å være psykisk selvmord".  Jeg skulle være sosial og spise med de andre, prøve å nyte en god vegetarpizza fra Dollys. Men nada. "Vegetarpizzaen har vi dessverre glemt denne gangen". Nice!! Der gikk positiviteten, rett i dass. Jeg ble litt skuffet. Veldig skuffet, sånn innerst inne. Dette var jo dråpen. Hva skal jeg gjøre med optimisme, når jeg får høre at jeg bare kan plukke av kjøttbitene og spise med god samvittighet? Altså, er man vegetarianer av visse prinsipper (snakk bioindustri!), så blir det galt å spise rundt kjøttbitene. Synes nå jeg. Skal jeg liksom bare kaste deler av den stakkers kua som ligger på tallerken min, da? Nei. Uaktuelt.

Av og til hjelper det å være sta- det har jeg atter en gang forstått. Takk og pris for at jeg står for det jeg står. Nå er pizzaen på vei. Litt trist at min kostplan blir rotet til, men sånn kan det gå(...)

Vanskelig pasient. Jeg?

torsdag 16. februar 2012

....

Jeg skal la være å si hva jeg synes om dagens middag...


Nice, huh?

Courage and strenght.

Det er deilig å sitte med litt motivasjon igjen. Etter gårsdagens samarbeidsmøte har ting blitt litt mer oversiktlig, og vi kom blant annet fram til at jeg har en eksta uke her på dps. Neste fredag blir jeg skrevet ut, men da er det kanskje uansett på tide at jeg  kommer meg ut av boblen og gjør opp nye erfaringer i den skumle, store verden. Jeg skal også få litt ekstra støtte rundt meg. Kommunal støtte. Få litt orden og rutiner i hverdagen. Det gir en viss trygghet, selv om jeg først og fremst må klare meg selv. Jeg har jo min polikliniske behandler å gå til, en eller to ganger i uka, og en fastlege av og til.

Når det gjelder skole (hører du meg sukke??) har jeg bestemt meg for at det gir et for stort press å fortsette med alle fagene. Påbyggingsåret er tøft. Ikke veldig avansert faglig, men med mange timer og mye å lese. Når konsentrasjonen ikke er på topp, og ikke energinivået heller, så er det bedre å føle at man lykkes med en eller to fag, enn å prestere sånn passe OK på alt. Jeg makter ikke å slite meg ut for mye igjen, så- ett eller to fag dette året, og da får jeg heller forberede meg på enda et år med videregåendeskole til neste år. Helsa først...

Etter forrige ukes sammenbrudd begynner jeg nå langsomt men sikkert å komme meg på riktig spor igjen, og jeg føler meg riktig motivert til å fortsette denne fæle kampen mot meg selv nå. Litt indre styrke kommer alltid godt med på veien.

Dagens frokost er inntatt, og nå koser jeg meg med en velfortjent kopp kaffe.

onsdag 15. februar 2012

Sånn går nå dagen

Først danser man litt ballett..

...


Og danser til bena svikter.


Over til senga, hvor egentlig mesteparten av dagen tilbringes.


Føttene i været, så klart.



Hvor ellers skal man gjøre av dem..?


Så finner man på litt yoga- og pusteøvelser for å dempe uroen.


..uten å lykkes.


Over til tenkemodus..???????


Men da finner man fort ut at man blir litt manisk. 
Smågal.


Men.. det blir man også lei av til slutt.


Og da prøver jeg meg på å singe, med foten som mikrofon.


TVen er så klart på MTV. 


Ikke at det var så spennende.
Så da blir det til at jeg står på hodet igjen.


Men for mye blod i hodet kan neppe være bra.


Så.. jeg blir trøtt av å kjede meg.
Og nå legger jeg meg til å sove.


// Hårfargen som ser helt latterlig ut: Dårlig lyskvalitet, ikke noe forsøk på å ligne en kylling!

Optimist-pessimist

Hei hå, hvor ble det av optimismen? Hvor nevnte jeg at jeg har vært på kino med min kjære på søndag, så på Pus med støvler og lo gjennom hele filmen fordi pusen er så skjønn og tullete? Spiste godteri fra boks og ble kvalm så jeg så grønn, for å så gå ut for å spise middag på Tulla Fischer? Når nevnte jeg at jeg har hatt en fantastisk time på ballett sist fredag. Masse oppmuntring. Og hvorfor har jeg ikke skrevet at jeg har fantastiske venner rundt meg. At hver dag i snart tre uker, så har jeg fått meldinger med spørsmål om jeg ville ha besøk eller trengte noe? Hvorfor er det så lett å gå fra optimist til pessimist? Det må jeg jo snu..

Vel. Akkurat nå sitter jeg rett og slett bare med en intens frykt for samarbeidsmøtet som er om litt under to timer. Mange folk i et lite rom. Brrr. Takk og pris for T som informerte meg om at han sitter på bussen på vei hit. Noe trygghet må vel være lov å ha? Uansett- for sette på meg disse optimistiske-briller. Kanskje møtet ikke blir så ubehagelig som jeg tror den kommer til å bli.

HEI HÅ.

tirsdag 14. februar 2012

En helt OK dag. Sovet lengre enn vanlig (takker at personalet glemte å vekke meg kl. 8, sånn at jeg ikke fikk spist frokost), og har for det meste hvilt meg på senga. Noen dager er det helt greit å bare være. Rastløsheten og angsten er ikke så voldsomme idag. Når slike spenninger gir litt slipp, kjenner man godt hvor sliten man egentlig er. Kroppen er sliten.

Jeg er glad for at jeg endelig har en dag der jeg klarer å leve litt her og nå, for den siste tiden har jeg grublet noe så forferdelig om hvordan ting blir framover. Skal jeg hjem på fredag, blir jeg lengre? Innleggelse et annet sted kanskje? 

Jeg har litt lyst å dra hjem igjen. Men mest av alt skremmer det meg. Hva om jeg faktisk skál hjem snart? Tilbake til all stress. Handling av mat, matlaging ikke minst. Ansvar for både det ene og det andre. Busse fram og tilbake til DPSen for å ha polikliniske samtaler(..) Og hva med skole? Åh gud. Skole...

Nei. I dag legger jeg all forvirring og angst på hylla.

Så da, så.

mandag 13. februar 2012

I´m walking with a cloud above my head

Og så vokste den igjen. Setter seg som en gigantisk klump i halsen. Hemmer for pustinga. Fremkaller svette over min kalde kropp. Hjertet dunker, hopper over noen slag, slår alt for det meste alt for raskt. Morgenmøte er i gang. Jeg fryser der jeg sitter sammekrøket i sofaens hjørne. Jeg aner ikke hvor jeg skal gjøre av meg.


Åh, herlige angst.


Det er mandag igjen. Atter en ny uke har kommet. Mine siste dager her på seksjon 1. Angsten herjer, gjør meg rastløs og veldig oppgitt. Følelsen av å feile, hver bidige dag. Forferdelsen over å ikke få til noe som helst, selv om den kanskje bare er realistisk for meg selv. Faen for en kamp.

Jeg gruer meg. Mye. Tanken på at jeg mest sannsynlig blir skrevet ut på fredag. Hjem til studentbyen og livets kaos. Daglige gjøremål som venter på meg. De får meg til å ville krympe og forsvinne. Senga virker som det beste stedet å være. Bli liggende til mine siste åndedrag. Til livets slutt. Å kjære, så dramatisk jeg er. Men sånn er det nå. Jeg føler meg som håpløsheten selv.

Skrekk og gru. På onsdag må jeg møte fremmede fra kommunen, fastlegen, flere behandlere, Nav Lerkendal (som visst skal være der for meg. Hvorfor har jeg aldri hørt om dem før, da?).. Vi skal "lage en plan for tiden framover". Slike møter får meg alltid til å føle meg så lite. Stakkarslig og hjelpesløs. Når så mange mennesker samles for å hjelpe meg med mine problemer-- finnes det noe mer skremmende?

Nei.

Men nå er det mandag. Og dagens mål er..

Å komme meg gjennom denne dagen.









søndag 12. februar 2012


Min nyeste investering: 
"Om å skrive" 

Leselysten er stor, men jeg sliter med konsentrasjonen. Den setter en stopper for lesinga, som jeg så gjerne hadde brukt all min tid på. Heldigvis for meg- denne boka kan jeg ta fram når jeg orker, og legge fra meg når konsentrasjonen svikter meg igjen. Det er ingen lang fortelling som krever ens fulle oppmerksomhet, men samtidig er den veldig inspirerende og verdt å lese. Jeg leser ca. 1 side om gangen, men denne gangen gjør det ingenting. Gleden er på min side!



"Tretten forfattere forteller om den ensomme og intime virksomheten det er å skape litteratur. Om å prøve og å feile. Ofte feile. Det er en usikker kamp med hvite sider, den kan sjelden baseres på lyst eller fremgang, fordi kjendisstatus og materiell velstand ofte er skrivingens antitese. Forstyrrelser. Skal vi tro bidragsyterne i denne boka, kan vi heller ikke stole på kunstnerens mest berømte våpen: Inspirasjonen. For norske forfattere er en uinspirert gjeng. De tror ikke på inspirasjonen. Å være forfatter er ikke Shakespear in love med Gwyneth Paltrow og Joseph Fiennes"
- Brenner, Hans Olav. "Om å skrive" 2011


En vakker dag skal jeg skrive min egen bok.

lørdag 11. februar 2012

Om angst og sånt

Skriveånden forlater meg litt til tider, selv om jeg har masse jeg ville sagt. Kanskje det er fordi jeg går gjennom en slitsom periode med innleggelse osv. Kanskje jeg rett og slett ikke klarer å ordsette meg. Ting kommer ikke ut i riktig rekkefølge. Ordene ligger hulterdebulter i hodet mitt. Jeg tenker uansett å prøve å skrive litt. Du får bedømme selv om det er oversiktlig og forståelig eller ei.

Angsten er èn ting. Noen som omfatter såpass mye at det er vanskelig å sette ord på det.

Angst har vært en stor del av hverdagen i de siste ukene. Angst i forskjellige former, varierende i varighet og styrke. Tidligere slet jeg forferdelig mye med sosialangst. Jeg følte jeg forsvant i folkemengder, hadde ingen kontroll. Frykten for å tabbe meg ut førte til at jeg usynliggjorde meg selv. Takk og pris, jeg er blitt kvitt denne typen. Likevel er jeg langt i fra fri fra angsten. Det jeg kjenner på mest for tiden er frykten for at noe grusomt kommer til å skje. Om det så handler om noe som kan ta livet av meg, eller noe som går ut over mine nærmeste. Det er en forferdelig følelse. Jeg gjør derfor alt for å skyve vekk denne tankegangen på dagtid. Men hjernen er jo så fordømte klok at den bearbeider tanker om natten, så i drømmene mine skjer det grusomme katastrofer. Familien blir syk, kjæresten dør og venner går fra meg. Ukontrolerbare hendelser. Ingenting jeg har i mine egne hender.

Jeg tipper det er angsten for å ikke ha kontroll over noe. Slik som jeg kan kontrolere matinntaket og vekten (i hvert fall til en viss grad). Om det hadde vært opp til meg, så hadde jeg tatt alle verdens problemer på mine skuldre. Dette er umulig, dog. Og det er nettopp det som skremmer skiten av meg. Mangel på kontroll.

Det er så omfattende, denne pokkers angsten, at jeg rett og slett ikke kan forklare det på en enkel måte. Om jeg hadde gitt meg selv tid, kunne jeg skrevet tusen sider om dette. Men nå..

Nå mangler jeg ord.



GOD MORGEN!

torsdag 9. februar 2012

Fake it till you make it?


Du er fint en stund. I en viss periode er det bare godt å smile vekk de vonde følelser. Men en dag sier det stopp. Du kan ikke gå rundt med maske resten av livet. Sannheten må fram.

Jeg smiler, men jeg vet at øynene mine forteller mer enn munnen. De ser slitne ut. Jeg bærer på et tungt last av følelser. Hvorfor blir jeg avvist når jeg prøver å fortelle hva som tidligere har vært til hjelp med å komme meg ut av dette? Hvorfor får jeg ikke hjelp til å legge på meg, bli frisk igjen? Hvorfor er det så uaktuelt med næringsdrikker?

Er det mangelen av kompetanse rundt spiseforstyrrelsen, 
eller er jeg kanskje ikke syk nok til å få den hjelpen jeg trenger?

Det er like før jeg vil kontakte Capio..... og det er noe jeg hadde håpet å unngå.

Jeg er lei, folkens. Ser dere ikke?

onsdag 8. februar 2012

Legetime og livet


Jeg skal til legen idag. Enkelt og greit. Føler meg litt dehydrert og slapp, og vil sjekke hvordan kroppen egentlig har det. Jeg priser meg lykkelig med noen som stiller opp og følger meg dit. Det er kjedelig å dra den lange veien fra Lade til Malvik. 

Dagene har vært tunge og treige den siste uken, og spesielt de siste to- tre dagene. Jeg vet ikke riktig hvorfor, men alt kjennes ut som et ork. Også det å spise. Tygge og svelge. Helsen spiller ikke på lag med meg, og det sliter på fighter-lysten. Jeg er så sliten bare. Men jeg vil vil villlll så gjerne ut av dette. Gå opp i vekt, bli frisk og rask igjen. Det er frustrerende, hele situasjonen jeg er opp i nå. Tanken på at jeg har litt over en uke igjen på seksjon 1 skremmer meg, samtidig som jeg gleder meg til å komme meg vekk fra dette stedet. Jeg er rastløs og engstelig. Følelser jeg helst skulle vært foruten. Jeg har kjempet så hardt de siste årene, i opp- og i nedturer. Hvor er resultatet når jeg ønsker meg den. Så inderlig!

Jeg gir ikke opp, altså. Selv om jeg virker oppgitt (noe jeg ærlig talt må innrømme at jeg er) og er lei av å kjempe, så kriger jeg videre. Til hva... Jo, livet som den burde være. 

Men det er TØFT. 
Herregud, det er så tøft.

tirsdag 7. februar 2012

When true feelings

are more like this.

Restless days

Rastløshet. Et ord jeg kunne skrevet en bok om. For real.

I natt fikk jeg ikke sove. Etter en tung og slitsom dag der jeg slet med å holde meg oppe, la jeg meg i ni-tiden. Litt tidligere enn normalt. Jeg trodde jeg skulle sovne inn med en gang. Men den gang ei. Klokken tikket og tikket, og gikk fra å være ni til å bli godt over to. Enda lå jeg klar våken, stirret hull i taket. Snudde meg fra høyre til venstre. På magen, på ryggen. Ligge, sitte, ligge. TV på, TV av. Også videre, også videre.

Rastløshet.

Da jeg først sovnet i fem-tiden i natt, sov jeg som en stein. Jeg husker ærligtalt ikke om nattvakten kom  for å vekke meg til frokost i morges, eller om hun rett og slett glemte å vekke meg. Lyset sto på da jeg åpnet øynene rundt ti, men det brydde jeg meg fint lite om. Mulig det var et forsøk på å vekke meg. Mulig jeg hadde slått på lyset i natt. Hvem bryr seg. Frokosten hadde jeg allerede gått glipp av, så nå kunne jeg like gjerne sove bort resten av morningen også. Så da ble det slik. Back to sleep.

Nå har jeg spist en skive (alltid skiver. Yakk) og dagen har begynt. Jeg sitter i sofaen, drikker kaffe, slår på TVen. Slår den av igjen når jeg finner ut at det ikke er annet enn tragiske reality-serier som går. For å så slå den på igjen etter fem minutter fordi stillheten gir meg ubehag. Jeg rusler fram og tilbake mellom soverommet og stua, uvitende om hvor jeg skal gjøre av meg i dag. Jeg har ingen ro i ræva!

Sukk.

Nå vuderer jeg sterkt om jeg kanskje skal stripe håret mitt lysere igjen, bare for å ha noe å gjøre. Men det frister veldig veldig lite å dra meg selv ut i kulden, ned til bussen. Dessuten er det mat mat mat idag, som jeg strengt talt ikke burde gå glipp av.

Men så var det håret, da...

Kanskje i morgen.

mandag 6. februar 2012

Blomstrer hverdagen med Liljer


Jeg må lære å gå igjen. Ta ett skritt om gangen.


Hjertebank må være noe av det mest ubehagelige som finnes. 

Jeg sitter i stua. Det er morgenmøte. Vi går gjennom en massevis av ting som har med denne datoen å gjøre. Hvilken kjent person ble født på dette årstidet, den og den tingen skjedde, Samenes dag, bladibla og masse uviktige duppeditter. Jeg bryr meg fint lite, og krøller meg opp i sofaen mens jeg later som jeg er tilstede. Men jeg er alt annet enn med på denne såkalte verdenshistorie-timen. Jeg kjenner på følelser. Hjertet som stadig dunker raskere og raskere. Hendene som blir klamme, og gåsehuden som kryper over ryggen. Ubehaget er forferdelig.

Frokosten har satt igang et prosess i kroppen. Magen jobber, suger energien ut av brødskiva og fører det videre i resten av kroppen. Tankene flyr i hodet, og jeg tenker alt for mye på en gang. På hva jeg burde gjort, på hva som skjer resten av dagen. Samtaler, veiing, lunsj, middag, kvelds(...) Kognitive skjemaer, film i fellesstua, kjærestetrøbbel osv. osv. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne.

Møtet tar slutt. Jeg tar tak i kontaktpersonen min. En hyggelig dame som jeg kommer godt overens med. Vi går på rommet mitt, tar puls og blodtrykk. Hjertet banker 103 slag i minuttet, den har roet seg litt ned. Blodtrykket mitt har holdt seg stabil, og det er fint.

Klokka tikker videre, men jeg opplever at tiden står stille. Halv elleve. Møte med min behandler her på seksjon 1. Jeg krøller bena under meg når jeg sette meg i stolen. Jeg kjenner meg sliten. Mørbanket.


Jeg manner meg opp til å nevne næringsdrikkene. Jeg trenger næringsdrikker til å øke vekten, sier jeg. Det er nesten så jeg hører kontaktpersonen S og behandleren tenke høyt. Nei, det trenger du vel ikke? Angsten herjer. Bare jeg kunne spole tilbake tiden, så ville det aldri falt meg inn å si at jeg vil-ha-Nutridrikke. Jeg sier det har fungert for meg tidligere, på Capio. At det faktisk ikke var mitt eget valg der, men at jeg måtte. Det var med i behandlingsplanen. Sånn var det bare. Ingen diskusjon. Men her.. her har de lite peiling. Lik null kompetanse når det gjelder behandling av spiseforstyrrelser, og heller ikke vektøkning. 

Slik spiseforstyrrelsen, angsten, forsto det, var vektøkning ikke noe jeg måtte bekymre meg for. Jeg er jo tjukk nokk, jeg! Eller... 

Forvirring. 
Angst.

Etterfulgt av stor frustrasjon, tårer og hulking.

Hva gjør jeg? Jeg har klare tanker om hva som fungerer for meg. Det første er å øke vekten ved hjelp av tre næringsdrikker om dagen, i tillegg til kostplanen jeg følger nå. Kanskje litt mer mat i tillegg. Jeg vil så mye. Helst skulle jeg fått til alt på en gang. Klare maten, øke vekten. Få til skole, klesvasken, ballett og sosialt samvær. Men det går ikke. Jeg VET at det ikke går. Jeg må lære å gå igjen. Ett skritt om gangen. Vekten er det første. 

Men forstår de det her?
Jeg blir så lei meg.



søndag 5. februar 2012

Og man klager på været. Hva ellers kan man gjøre?


Jeg savner sommeren. Stranda og solen.
Være energisk, ingen mangel på D-vitaminer.

Å gå barbeint i sanden. I singlet og haremsbukse. 
Kjenne sanden mellom tærne, fingrene og i maten.

Jeg lengter etter varmen.


Jeg tror jeg bor i feil land. I hvertfall når det gjelder været. Misforstå meg rett. Jeg er glad det finnes noe som forskjellige årstider. En setter sannsynligvis mindre pris på solen når den er der 24/7, hele året. Men denne kulden.. den plager meg. Den gir meg mangel på D-vitaminer. Jeg er trøtt konstant, og daglige gjøremål blir et ork. Sengen er noe av de få tingene som frister. Frisk luft minst. Lei av skihopp og skiskyting, heia norge og buuuing til TVen.

Nå er det rett og slett på tide at det blir vår.

Det var dagens klaging.
Amen.

Motivasjon

 <3 Ballet- Ingenting annet kan få meg til å gi slipp på det vonde og slitsomme i hverdagen som ballett på en fredagskveld

<3 Skole- Drømmen om å fullføre videregående slik at jeg kan begynne å studere noe jeg liker holder meg på bena

<3 Ambisjoner- Hva skulle man gjort uten? Så lenge man ikke stiller for høye krav er ambisjoner veldig fine å ha

<3 Kjærlighet-  Å ha en som elsker deg for den du er

<3 Vennskap- Jeg hadde ikke klart meg uten alle fantastiske mennesker her i Trondeheim

<3 Drømmer- Dag eller natt, gode eller vonde. Livet hadde vært kjedelig uten

<3 Bøker- Å lese hele helgen er noe jeg ser fram til

<3 Filmer- Min måte å forsvinne litt fra jordkloden, drømme seg vekk i en verden der alt er mulig

<3 Reising- Verden er så stor, det er så mye mer å se

<3 Skriving- Noe jeg ærligtalt ikke hadde klart meg uten er å skrive ned mine tanker og følelser

<3 Sjokolade- Gir meg lykkerus

<3 Kosebamsen- Er med meg overalt. Noe mykt å holde i når livet er kjipt gjør underverker

<3 Håp- Uten håp, ingen vits å kjempe

<3 Optimisme-  Ting vil bli bedre

<3 Pessimisme- Le av dine feil, gjør narr av deg selv. For meg er det en måte å overleve vanskelige tider



<3 Tro- Jeg tror at alt det negative kan brukes til noe positivt
<3
<3




fredag 3. februar 2012

Ballett ballet, thaaaank U lord!

Ready to dance!


Dagen jeg har gledet meg til i en hel uke har endelig kommet igjen.
I kveld er det ballett på Step by Step! Hurra!

Endelig noe å krydre dagen med. Jeg synes at dagene her på DPSen stort sett går i ett. Spise, hvile, spise, hvile, spise.. Du ser mønsteret? Det er nok mest opp i hodet mitt. Rent psykisk å føle at jeg bare spiser hele tiden. Men virkelig, hvem hadde ikke blitt lei av brødskiver med ost til så å si alle måltider? Jeg har ikke ork til å gjøre skolearbeid (selv om jeg har bøkene mine her. Optimist), ikke gidder jeg å være kreativ på noe som helst måte heller. TV er uaktuelt, dog jeg har flatskjerm på rommet mitt. Jeg har for lengt skjønt hvorfor jeg egentlig sluttet å se på tven. Gud, så mye reklame og dårlige programmer! He he. Alle mine film har jeg dessuten sett ti ganger, så det er bare i tilfelle det blir krise.

Jeg kjøpte nylig "Friends with benefits". Haaaaaaalo, genial film. Slår alle romantiske komedier. Hater engentlig den type filmer, men i denne filmen gjør de jo faktisk narr av alle tåpelige klisjeer. Mitt nivå når det gjelder spøk. Lo meg gjennom hele filmen. Bare å besøke meg på posten om du har lyst å se filmen, hihi.

Lite som skjer, ser du.

-  Den eneste nyheten er at jeg har blitt en racer i vollyball, noe som egentlig er helt fint.  Får ut energien som alle brødskiver gir meg, og løper som en gal bikkje etter ballen.


                                 Voff


torsdag 2. februar 2012

"I just want to be perfect"

Det er lett å gå i denne fellen-
PERFECTION
Hva vil det egentlig si, å være perfekt?


---------------------------------------------------------------------------------------

Alle vil selvfølgelig gjøre en god jobb. Men kan det bli for bra?


– Perfeksjonisme er en forestilling om at alt du gjør må være perfekt. Det innebærer å presse seg selv hardt, alltid gjøre sitt ytterste og kreve det beste av seg selv og andre, forteller Elizabeth Gummesson, forfatter av boka “Du er god nok – fri deg fra perfeksjonismen”. Men bak ligger også frykten for å gjøre feil, for ikke å bli akseptert, og fokus ligger på prestasjonen.
Perfeksjonismen i vel utført arbeid kan ha negative konsekvenser for relasjoner på arbeidsplassen, på arbeidet og ikke minst egen helse: – Urealistisk press er uheldig, i alle fall det meste av det. Skyhøye mål, uuttalte forventninger og en tøff holdning skaper ikke særlig godt arbeidsmiljø. Magesår, hodepine, muskelspenninger og andre fysiske symptomer kommer ofte snikende. Det er ikke galt å strekke seg mot nye mål, være flink til noe eller mestre vanskelige oppgaver, men det blir lettere og morsommere hvis man deler det opp i mindre mål.
Når du ser noen stille høye krav til seg selv og/ eller andre, som ikke kan delegere en oppgave uten å stadig kontrollere hvordan arbeidet utføres – da har du sannsynligvis med en perfeksjonist å gjøre. Feil aksepteres ikke, de ber aldri om hjelp og tar heller ikke imot hjelp. De ser det meste i svart og hvitt, det finnes få nyanser.
Kreativitet og fleksibilitet er to ønskede egenskaper hos en medarbeider, at man tenker nytt og annerledes. Dette er vrient for en perfeksjonist. – Dessuten kan det være vanskelig å samarbeide med kolleger som aldri blir fornøyd, som stadig ser feil og som man uansett aldri kan måle seg med. Vedkommende gjør jo alt så mye bedre. Det kan være lurt å lære seg noe om hvordan de tenker og fungerer. Det gir deg økt forståelse for perfeksjonistens oppførsel, og gjør det lettere å møte vedkommende, anbefaler Gummesson. Deretter må man sette grenser for hvordan perfeksjonistens atferd skal få påvirke deg selv og andre.
Adecco.no
-------------------------------------------------------------------------------------

Mange av oss som sliter med en eller annen form for spiseforstyrrelse har et stort ønske om å være perfekt. Jeg er en av mange som sliter med å ville oppnå det umulige. Bli best i alt. Være en god venninne. Gjøre det bra på skole, og helst med bare 6ere i alle fag. Bli super flink i ballett. Klare å gjøre tusen ting på en gang. Ha huset skinnende rent og ryddig til en hver tid. Være tynnest. Flinkest. Best.  PERFEKT. Et umulig ønske som legger stor press på meg i hverdagen. Her gjelder det å ikke være så utrolig redd for å feile en gang i tiden. Alle gjør feil.
Jeg jobber med saken.
Perfeksjonen er som nevnt ingen ting annet enn et stort hinder i hverdagen.
Man blir rett og slett sliten av sine egne, skyhøye krav.
Gi slipp, frøken!