lørdag 31. mars 2012

Innleggelse på seksjon 1

Det henger en viss ro over det stedet her. Jeg føler meg tryggere på dette gule rommet på seksjon 1 enn det jeg gjør på studentbyen. Jeg har kommet på plass nå, og kan gi litt slipp på bekymringene. Prøver å samle meg litt og gjør alt jeg kan for å følge kostplanen min fra punkt til prikke. Det er litt slitsomt, men overkommelig. Jeg tok med meg engelskoppgaven min, så jeg håper at jeg klarer å samle meg såpass mye at jeg klarer å skrive den ferdig. Jeg skál klare de to fagene jeg har på skole dette året. Koste hva det koste vil. Jeg er sta når det gjelder dette. Selv om jeg vet at helsa går før alt annet, så må det bare gå slik, for hva har jeg igjen ellers da? Noe må da fylle hverdagene mine..


 Ellers så har jeg nå fått flyttet Pesto til ei venninne, så det gir i hvert fall èn bekymring mindre. Takk Benedicte, hun får det sikkert bra hos deg! ;-)

God påske til dere alle!

torsdag 29. mars 2012

Brå forandring

Det har vært så mye negativ blogging i det siste. Kanskje av en rimelig grunn, men likevel, det positive har hatt en stygg tendens til å forsvinne i all kaosset. Man kan jo sette spørsmålstegn ved dette. Mulig det har vært flere dårlige hendelser enn gode. Men på den andre siden- du kan alltid ta en liten tilbakeblikk på det fine, de små lystglimt i hverdagen. Hele poenget med denne bloggen var jo først og fremst å finne motivasjon i nettopp de små tingene i livet, ikke minst å lære å sette pris på de. Gjøre det litt lettere for meg selv når jeg er nedenfor. Som for eksempel at jeg har vidunderlige venner rundt meg, de som stiller opp, uansett. De som er der for å høre om glede, men også når jeg trenger en skulder å gråte på. Venner som gjør at jeg holder hodet over vannet, og som gir meg håp.

Akkurat nå er jeg hos ei god venninne som jeg var så heldig å møte på et tidspunkt jeg var lengst nede. Kjæreste Anita, Frøken Ækte Tronder, som jeg møtte på Capio i 2009, men som jeg priser meg lykkelig for at jeg kan være sammen med på en frisk måte også. I Trondheims kafeer og hjemme. Vi har spist pizza og holdt en aldri så liten Twilight-maraton idag.
Jeg skal overnatte her, før jeg skal...

Tomtidom...

Legges inn.

Ja, jeg vet at jeg i mitt forrige innlegg klaget så voldsomt over at jeg ikke fikk noe innleggelse. At jeg har bestilt togbillett hjem til mine foreldrene, og at jeg var ganske forbannet over å ikke bli tatt på alvor av det forbanna helsevesenet. Spesielt når jeg nevner at mine nye medisiner (Remeron) har gjort at jeg plutselig sitter med ubehagelige tanker om å skade meg selv eller ta mitt eget liv. Men situasjonen forandret seg brått da jeg fikk en telefon i tre-tida idag. Damen jeg snakket med i telefonen visste faktisk ingenting om den telefonsamtalen jeg hadde i går, og hun skjønte visst heller ikke hvorfor jeg ble fortalt at jeg ikke trengte noe innleggelse "fordi jeg har jo KART som støtter meg". Men nå har jeg altså fått plass på seksjon 1 igjen, på Nidaros dps, der jeg var sist. Det tok litt tid før det gikk opp for meg at jeg må dra hjem tidlig i morgen (snakk om å ta bussen i 7-tida) for å pakke tingene mine, og kostplanen.

Jeg skal fortsatt til Lillehammer, men det blir neste helg, og ikke en hel uke, men bare noen dager. Jeg tror det er greit, det.

Nå: Torsdagskveld fra Nydalen.

Tjohei!!

onsdag 28. mars 2012

På rømmen

En kan jo bli litt rasende når sånt skjer, kan man ikke? Jeg mener, jeg ba om innleggelse, fordi det er så tungt om dagen. Livet er så tungt. Klokka tikker alt for sagte, og jeg ønsker ingenting annet enn å sove, 24/7. Livet er ikke som livet skulle vært, og jeg ønsker derfor hjelp til å skaffe meg selv et forholdsvis normalt liv igjen. Men så ringer man til Nidaros dps..

- Halloooo? 
- Ja hei, det er Anne Benschop som ringer. Jeg lurte på en ting bare. I går skulle det være et sånn vurderingsmøte, angående innleggelse liksom. Vet du noe mer om det?
- Jaaa, hei. Det ble ikke gjort noe vurdering i går. Du skjønner, det står jo at du får støtte fra Ambulant boveiledning og vi mener det er nok. Innleggelse trenger du ikke?
- Trenger jeg ikke det, sier du? Hva faen vet du om det, da!
- Nei, jeg prøvde å få tak i din behandler, både i går og idag, men jeg finner ham ikke.
- Han har ferie i 2,5 uke! Han er ikke tilstede der, nei.
- Nei, ja.. daså. Men jeg kan ikke legge deg inn da.
- Neivel.

Også legger jeg på. Sint og frustrert, fordi det var nettopp dette jeg fryktet. Helsevesenet svikter igjen. Jeg får klare meg på egenhånd, selv om det har vært en forferdelig kamp de siste ukene. Selv om jeg er redd jeg skal kollapse i mitt eget rom. Jeg får vel bare stå i det alene. Koke i min egen angst for at noe fryktelig kommer til å skje.

Jeg elsker dette. O gud, så fantastisk.

Så nå har jeg, etter mye ja, nei og men, bestemt meg for å dra hjem til mine foreldrene i Lillehammer. Togbilletten er bestilt, og på lørdag drar jeg på rømmen igjen. Det slutter visst aldri.


tirsdag 27. mars 2012

Den følelsen..


Den følelsen når du ikke kommer deg på skolen, fordi du ikke hørte mobilen klokka seks..
Den følelsen når du helst skulle bli liggende i senga, med dynen langt over hodet..
Den følelsen når du likevel tvinger deg til å stå opp når du finner ut at halve dagen har gått..
Den følelsen når alt virker som et ork, og skulle ønske du kunne satt livet på pause..
Den følelsen når du leser om finvær i hele landet, men Trøndheims skjebne er regn, regn og atter regn..
Den følelsen når ingen mat frister bortsett fra potetgull og sjokolade, og deretter doskålen..
Den følelsen når du leter etter den passende brikken til et stort puslespill, men du finner den ingensted..

Det er den følelsen du får når du leter etter et langt og lykkelig liv, 
 mens monsteret i hodet prøver å holde den på lang avstand.


Smerte og pårørende

"Alle mennesker føler seg dårlige av og til. Blir lei seg og ser bare regnskyer selv om himmelen er fullstendig blå. Når man er lei seg, farges verden gjennom tårene, hvert skritt blir langt og tungt og hvert gresstrå ser ut som det har gulnet.
  De fleste blir glade igjen ganske raskt. For det finnes andre verdener å gå til, verdener som ved første øyekast ser mye enklere og vakrere ut. Men hvis man går inn i den, så innser man snart at det bare var en forestilling, en illusjon som skapes av sorgen. For hvis man først har gått inn, er det en stor bedrift å finne veien ut igjen.
  En del triste mennesker velger alkoholen. Andre bruker dop, eller blir arbeidsnarkomane. Det finnes mye man kan misbruke. Selv valgte jeg sulten og selvskadingen, det var det som uttrykte best hva jeg følte.
  Veiene ser ulike ut, går i forskjellige retninger og krever ulike metoder for å komme seg ut. Menn i bunn og grunn starter de alle på holdeplassen Ulykkeligheten.
  Alle vet hvordan det er å være veldig lei seg. Da eksisterer bare ens egen sorg og smerte. At nabokona nettopp har blitt enke, havner et sted langt borte, bak en tykk tåke. Det høres egoistisk ut, men er følelsene sterke nok, skjermer de ens egen verden fra alle andres. Man forstår at nabokona er trist, og man klemmer henne fylt av medlidenhet, men ens egen smerte er fremdeles den som gjør mest vondt."

- Sofia Åkerman, Sebrapiken s.203

mandag 26. mars 2012

I must not fear. Fear is the mind-killer.

Det er sånn det bare er. Du kan enten løpe vekk fra det, eller stå i det, og samtidig prøve å ikke la det knekke deg. Vise din styrke, og viljen til å takle hva det store skumle nå skulle være. Alltid være modig.

Jeg... jeg kan ikke annet enn å ærlig innrømme at jeg er på rømmen. Den redde typen, ikke den modige og sterke. Jeg løper min vei, som en eller annen feig person i en dårlig skrekkfilm. Der den trollkledde svarte skapningen løper etter deg med en øks og truer deg med livet. Jeg flykter fra det monsteret. Problemet er bare at det bor inni meg. Han som løper i mine fotspor, hver bidige dag, med sine svære føtter og voldsomme brøl. Den som er så vanskelig å bekjempe, og som gang på gang trykker meg med ansiktet ned i gjørmen. Jeg, stakkarslige Lille My, med den store kjeften. Jeg ligger allerede. Og det er urettferdig skal jeg love! Jeg kjemper, med alt jeg har av krefter. For alt jeg makter. Men en føler seg så liten, så skjør. Så ufattelig maktesløs mot en så stor skapning som selv den tøffeste av de tøffe hadde fryktet mer enn selve mørket.

Jeg har redskapen som trengs for å drepe Ham. Men jeg trenger ennå å bli fortalt hvordan jeg bruker det.

//google




søndag 25. mars 2012

Livet

Det handler om å klatre og å falle

om å reise seg

når skaden har skjedd

om å samle mot

til å klatre videre


Sånn går det alltid

opp og ned

over ujevnt terreng

opp og ned


Det handler om å klatre og å falle

om å reise seg igjen

gang på gang

for å gjøre opp erfaringer

til å komme seg videre på veien


Den veien kalles Livet

fredag 23. mars 2012

Speilbildet

Selvhatet har vokst til en svært ubehagelig klump i halsen ut over denne dagen. Speilbildet viser en stor kropp med et hodet som er langt ifra den til en 20åring. Stygg og barnslig. Kviser på nesen og haka, og et fluffy hår som nekter å legge seg som jeg vil ha det til. Lårene disser og armene likeså. Anorektikeren i meg er rasende. Og jeg er rasende på Den.

Det er ikke til å unngå. Det finnes speil overalt. Gjenspeiling i bilrutene, vinduer til butikkene, et rom med hele vegger av speil på ballett, osv osv. Øynene mine stirrer. Dømmer og rakker ned på meg. Du er stygg, Anne! Så stygg at du burde blitt i senga i dag. Du skal ikke gå rundt, slik som du ser ut!

Hei speilbilde-                           Jeg hater deg!


torsdag 22. mars 2012

Remeron

God morgen!

Jeg har sovet som en stein i natt. 12 timer i strekk. Sinnsykt deilig! Jeg snakket med behandleren min i går og med ei psykiater på dps. Det viste seg å være et smart trekk. Jeg fikk en resept på noe som heter Remeron, som skal hjelpe mot depresjon og som har søvnighet som bivirkning. Jeg tok den klokka 6, men jeg fant ut at jeg heller burde tatt den klokka 8, haha. Sovnet etter tre kvarter! Men guri, så herlig å ha en lang natt isf en lang og uendelig kveld.

I dag skal jeg til min nye fastlege. Er litt spent. Skal sjekke hvordan kroppen har det, for det har jeg ikke gjort på en lang stund nå. Er på tide for å si det sånn. Elektrolytter og bladibla.

Fikk dessuten handlet en haug med næringsdrikker, og takker Tine så ufattelig mye for at jeg fikk dem fra henne. Hadde ikke hatt råd til det med en inntekt som har blitt 4000 kroner mindre i måneden. NAV next. Lenge leve...

Ha en fin dag, dere!


mandag 19. mars 2012

Taxi Driver

Definitivt en favoritt. Klassiker!



Nå skal jeg kose meg med denne filmen før det er natta.

Fra asken til ilden

Jeg våknet til et syn av alt for mange centimeter med snø på Moholts gater, som dagen før så vidt begynte å bli bar igjen. For en tragedie. Nå får det være nok med vintervær, altså! Men, det er alltid et men- takk og pris- det var ordentlig vår i luften. Nesten skyfri himmel og med en sol som skulle komme til å ta knekken på snøen som falt natt til idag. Trodde jeg i hvert fall.

Var hos psykologen klokka ett. Som været skiftet fra vårstemning til ekstrem snøstorm, forandret humøret seg idet jeg gikk inn døra. Fra et påklistret smil rundt munnen til å miste masken. Fullstendig. Jeg gråt og gråt, klarte ikke å sitte stille. Dunket hodet i skapet bak stolen, og var i ferd med å rive hodet mitt av kroppen. Drømmen jeg skrev om. Den drømmen sitter enda i toppen, styrer meg til angsten og gir meg en ubeskrivelig ubehag og tristhet. Negative følelser strømmer gjennom blodet og påvirker humøret. Jeg er så sliten. Så lei av at det vonde skal herje, når det egentlig er så mye fint å være glad for. Jeg stortrives, egentlig. Venner, balletten, skole, hamsteren min.. Lista av fine ting er så lang, men blir dekket til av et tjukt lag med hvit snø. Av de negative tingene og angsten. Det er så trist at det kjipe alltid skal dominere.

Kan ikke bare problemet forsvinne?

Nei.

Jeg står fast i tristheten.


Jeg hyler og skriker. Folkemengden rundt meg legger ikke merke til noe som helst. De sitter der og aner fred og ingen fare. Jeg løper. Vil slå noen, noe. Jeg kunne drept et menneske, så redd er jeg. Ingen ser min angst og frustrasjon. Smerte! Jeg løper og løper, opp og ned trappene, gjennom gangene i den store bygningen. Noe må gjøre det slutt. Slutt på denne smerten! Hjelp meg!! Hyperventilering. Jeg får ikke pusten ned til magen, men puster langt opp i brystet. Av og til glemmer jeg til og med å puste. Jeg er skrekkslagen. Menneskemengden skravler, ler og lever sitt fredelige liv. Ventende på et eller annet jeg  ikke har den minste anelse om hva kan være. Ubehaget i meg tar snart livet mitt. Jeg er fulstendig borte. Hvor er jeg, hva jeg jeg gjort nå. Hva rotet jeg meg bort i denne gangen? Hjertet dunker femhundre slag i minuttet. Løping og hyling. Det fortsetter i noe som virker uendelig. Jeg er så redd. Jeg løper til er rom, låser døren bak meg og får så øye på ei venninne. Jeg skriker til henne, vil slå av redsel i denne store kaotiske verden av frykt og kaos. Noe stopper meg. Venninna mi gråter, jeg kan se det, hun har store røde flekker i ansiktet. Ser skrekkslagen ut, mager og sliten. Jeg får vondt langt ned til hjerterota, men fortsetter å skrike. Slå, sparke. Gi meg noe som kan gjøre slutt på dette! Jeg hører det knirker i gulvet bak døra, og ser så at dørhåndtaket går ned. I døråpningen står det menn jeg ikke kan se ansiktet på. Bare noen svarte skikkelser som gjør at jeg kjenner frysninger krype over hele kroppen min. De kommer og tar tak i armen min. Drar meg ut rommet, med til en bil. Det svartner for meg. Jeg kjenner ubehaget. Følelsen av at noe er alvorlig galt, med meg eller kroppen min, eller kanskje det bare er hele situasjonen som er feil. Jeg må vekk! Kjemper og slåss, men sterke hender holder meg nede. Jeg hører ord som tvang. Mat, angst, tabletter. Kniver og andre skarpe gjenstander. Må-komme-meg-vekk. 

Så ringer vekkeklokka og det er på tide å stå opp. Det ligger godteri og halvtygde mandler i senga mi, og jeg har en vemmelig smak av fordøyd mat i munnen. Hva i alle dager har jeg gjort i søvne?


fredag 16. mars 2012

Lettet

Så dro jeg på ballett ikveld, da. 

Det gikk over all forventning. Jeg hadde bestemt meg for å gi meg dersom jeg skulle bli sliten underveis, men jeg ble aldri sliten på den måten. Bare på den "riktige" måten liksom. Det var en hard time, og fy flate, det var sinnsykt deilig! Åh, jeg kjenner at jeg blir varm inn i meg. Så oppriktig lykkelig og tilfreds. Jeg fikk ikke bare bevist meg selv at jeg klarer dette, men også treneren min. Jeg må vise at jeg er litt sterkere enn under innleggelsen, for ellers er det... tomtomtom... good bye til trening. Og det skal ikke skje. Aldri i livet mitt at dét skal skje!

Alt vel, det gikk bra idag.
Jeg måtte bare få det ut.

Ha en fin helg, dere!


Når du mister fotfeste

Her snakker jeg ballett. Ukas høydepunk. Min eneste time hvor jeg kan stenge ut resten av verden og dens problemer, og bare fokusere 110% på å være i nuet, i kroppen som kalles Anne. For nei, jeg klarer ikke å bare gi 90%, eller 100% for den sags skyld. Det er styrke og perfeksjon, to ting som er med på å gjøre balletten så fantastisk. Nydelig som det er. På måte en liten erstatter for turningen som var livet mitt i 10 år. Før jeg snublet og skadet ryggen. Før jeg så bakken forsvinne under mine føtter, og jeg mistet fotfeste. Årene etter ruller jeg, stadig raskere og raskere, inn i denne fordømte depresjonen. Senere etterfulgt av spiseforstyrrelses helvete, og i en verden full av angst. Ja, da jeg begynte på ballett i høst, kom noe som en gang betydde alt for meg, litt og litt tilbake til livet mitt. Motivasjonen. En ren og oppriktig GLEDE.

Det er derfor at jeg, da jeg sto i butikken i går og mobilen ringte, brått begynte å miste fotfeste igjen.

- Hei Anne, det er H. fra Step by Step som ringer.
- Eh.. hei!
- Hvordan går det med deg nå?
- Jo da, opp og ned. 
- Du skjønner, jeg fikk en bekymringsmelding av hun M. (min trener) 
- ......
- Hun sa at du ikke har fått fullført timene ordentlig de siste ukene, at du er svakere enn før og(...)
- Jo, men ikke siste timen da! Jeg fullførte, jeg! Det går bra!! 
- Jo Anne, men..
- Jeg er sterkere nå.
- Ja, ok. Men det er slik at vi ikke kan stå og se på at du ikke har det så bra alltid. Vi kan ikke ta det ansvaret at du kollapser under treningen. Det jeg vet om spiseforstyrrelser av erfaring.. Jeg ville gitt deg et treningsforbudt, til du er sterkere igjen. Forstår du?
- Ja, ja ja! Klart det. Selvfølgelig. Men det at jeg var så skjelven, svak.. det var da jeg var innlagt og sånt. Jeg er bedre nå. Sterkere, bedre ernært. Jeg forstår så klart, at dere ikke kan ta et så stort ansvar på dere. Det handler jo også om å skjerme de andre jentene fra sånt. De på tretten, altså.. jeg vet jeg ikke kan være så egoistisk å vise dem min svakhet. Nei nei, jeg skjønner, jeg! Men jeg lover. lover lover. Jeg har det mye bedre nå.
- Anne. Har du vært hos legen i det siste? Hva sier han? Får du lov til å trene?
- Ja da. Jeg får lov! Du skjønner, kroppen har det bedre. Jeg spiser og spiser, jeg.. Kroppen er ikke like svak nå. Jeg tror det går bra, å trene.
- Mm. Kanskje du skulle kontaktet legen din, snakket om balletten. 
- Ja! Jeg kan ringe, min behandler. Høre med han. Jeg ringer nå, jeg! 
- Ok, Anne. Da tar du kontakt?
- Klart! Ha det bra!!

...........

Jeg kjempet for å holde tårene inne. Ikke vise svakheten min. Jeg gikk dog fort ut av butikken, til Mormors stue for å møte ei venninne. Den følelsen. Herregud, den følelsen! Jeg ringte psykologen, fikk ingen svar, men ble ringt tilbake senere den dagen. Snakket i frustrasjonen, med en uggen følelse av at den største motivasjonen til å gå x antall kilo opp i vekt, holdt på å rase sammen. De kan ikke ta fra meg dette, sa jeg med min fortvilte stemme. Jeg har det jo så mye bedre enn i vinter.. Jeg veier mer, spiser mer (dog ikke fornuftig) og, ja..  Og jeg har det, jeg lover, med hånden på hjertet kan jeg si at tilstanden har forbedret seg betraktelig. Men jeg vet også at det ikke er helt på topp. Jeg har fortsatt en vei å gå. Jeg vet også, veldig godt, at det blir for mye å belaste ballettskolen med, min helse. Men jeg trenger dette. Jeg trenger å ha den lille timen med dans på en fredags kveld. Jeg drar i kveld, spiser ekstra bra denne dagen. Drikker riktig med væske, og gjør det jeg kan for å bevise dem at jeg klarer. Jeg er som sagt en perfeksjonist, fra topp til tå. Jeg må vise at jeg klarer. Jeg klarer!!




I have found that if you love life, life will love you always


torsdag 15. mars 2012

En ganske god dag

Første time hos fysioterapeut A. på seksjon 1 av Nidaros dps. Avtalte time da jeg ble skrevet ut fra posten for et par uker siden, fordi jeg har så mye smerter i kroppen (som mest sannsynlig skyldes anspenthet). Jeg fortalte litt om bakgrunnen min og hva jeg har opplevd, spiseforstyrrelsen, angst og depresjonen. Hovedsaklig skal det bli opmerksomhet på holdningen min, kontakten med kroppen. Bare det å sette føttene godt ned i bakken og kjenne at man er. Høres idiotisk ut, men jeg har store problemer med det. Enda jeg har det helt OK med meg selv til tider, så er det å føle seg tilstede helt grusomt å kjenne på. Timen varte ikke så lenge denne gangen, faktisk så var den ganske så kortvarig. Men det var nok for denne gangen. Hjemmeleksa er å stå stille med begge føttene godt plassert under meg, mens jeg pusser tennene. Vanskelig? Ja, for meg som går fram og tilbake som en isbjørn, selv under tannpussen, så er det det.

Etter fysiotimen dro jeg til byen for å møte søteste K.S, og det var kjempe koselig. Utrolig hvor like vi er. Det er godt å kunne være seg selv med noen. Jeg er takknemlig for at jeg fikk bli kjent med hun, dog det var under kjipe omstendigheter (innleggelse). Tror vi ruslet rundt i byen i 3-4 timer, og nå er jeg godt sliten.  Mer enn verdt det var det allikevel. Dette har vært en ganske god dag.

tirsdag 13. mars 2012

Beste venner deler alt

*hjerte*

Ingenting føles så bra, som å gjøre andre glad

Jeg begynte å bli sulten og magen romlet høylytt i det stille klasserommet. Nå får det være nok, tenkte jeg, og spurte læreren om jeg kunne få et par ord med ham. Ut i gangen forklarte jeg vår vikar i engelsken at jeg ikke har dukket opp de siste ukene på grunn av langvarig sykdom. -Hva sliter du med, da? spurte han. Så jeg nevnte spiseforstyrrelsen, og at jeg begynte å bli sulten fordi det egentlig var tid for lunch (etter min kostplan). Dette var en halvtime før jeg skulle dra hjem, og jeg hadde glemt matpakken hjemme. Derfor spurte jeg om jeg eventuelt kunne få gå litt tidligere, for å få i meg noe mat. -Du, vet du hva, kan ikke du finne et ledig grupperom, så kommer jeg straks. Så sagt, så gjort, og etter to minutter kom han til meg, med en knall gul termoskanne og en sjarmerende rosa matboks som jeg tipper han tyvlåner av en av hans barnebarn. Slik ble det at vi etterhvert satt rundt et lite rundbord med hver vår brødskive og en stor kopp urtete. Bablet i vei om nederlandsk og fransk, og en del andre språk. Du vet, Anne, at ingenting føles så bra, som å gjøre andre glad. Jeg synes du er flink, og nå er jeg glad fordi du har spist maten min.

Det kalles en lærer, det.
Made my day!

mandag 12. mars 2012

Ryddegalskap

To timer. 2 jævla timer har jeg holdt på med rydding av 12 knappe kvadratmeter av et rom! Det verste er faktisk at de fleste hadde ment at rommet var ryddig nok fra før av. Men jeg blir jo ikke fornøyd før rommet ser ut som plukket rett fra IKEA-katalogen. Skinnende rent og med alt plassert i en nøyaktig, strukturert  perfeksjon. 


I dag var også min første dag på skolen igjen, etter nærmest tre måneder med fravær på grunn av helsemessige årsaker. Jeg har som tidligere nevnt trappet ned til to fag: matematikk og internasjonal engelsk. To fag jeg mest sannsynlig greier greit nok, men det er jo egentlig ikke selve skolefagene som er problemet heller. Det er ikke så vanskelig, egentlig, fagene. Det å stå opp til riktig tid, derimot. Klokka 6 siden jeg skulle dusje først, det er tungt! Spesielt kjipt etter en dårlig natt med mye urolig drømming. Man kan si at jeg var ganske ferdig etter to timer med hjernetrim. Takker for en snill og forståelsesfull mattelærer som skjønte at jeg måtte ta det litt rolig med mye pause de siste timene før lunsj. Matematikk fra 08:30 til 11:45 på en mandagsmorgen har aldri vært noe stor favoritt til slitne hoder etter helgen. 

Uansett. Jeg lever enda, og har til og med et nyrydda rom. 

Kan det bli bedre(...)

I´m a creature of habits


søndag 11. mars 2012

Lengsel

Når jeg ser ut mitt vindu på Moholt er det ingenting annet enn grått å se. 
Jeg kunne drept for å dra tilbake til Amsterdam nå.

Sweet dreams or a beautiful nightmare

Jeg har fortalt det tidligere. At jeg drømmer så mye ubehagelig.
I natt var en sånn natt igjen. I motsetning til nettene flest, så husker jeg ikke drømmen veldig detaljert, men bare sånne små ting. Noe var galt. Noe fysisk, med meg. Det har seg slik at jeg er livredd for kroppslige opplevelser som jeg ikke er kjent med, men, også vanlige kroppslige reaksjoner som at hjertet banker fortere når man løper eller stresser. Er raskt bankende hjerte kan til tider jage meg på skapet av angst. Nesten bokstavelig talt.

I natt var hjertet helt okei. Håret derimot...
Det falt ut i store mengder. Når jeg prøvde å ta ut hestehalen falt nesten halvparten på baderomsgulvet. Kanskje du kan tenke deg hvor ekkelt det er å plutselig se ut som en hårløs dude! For min del minner det meg om alvorlig anoreksipregede tider. Det er ikke noe ukjent at håret lider når man sliter med underernæring. Når håret begynner å falle ut igjen, vet jeg at noe er galt. At jeg må spise mer og være var på at jeg ikke går ned i vekt. Tvert imot.

Kanskje det er underbevistheten som prøver å fortelle meg at jeg må få litt fart på denne vektøkningen. Jeg vet ikke. Jeg har nå gått opp litt, men jeg kan ikke akkurat skryte på meg at det med maten går som det suser heller. 

Jeg har egentlig ikke nok ord til å formulere meg ordentlig på bloggen idag. Jeg sitter med en ubehagelig uro etter denne natten, men satser på at den forsvinner etter hvert. Jeg må bare finne noe å fylle denne dagen med. Så går ting sikkert greit.

lørdag 10. mars 2012

Når det er SNØ som faller ned..

..og det er SOMMER man lengter etter.

Life is not a matter of milestones, but of moments

Vet du hva? I dag har jeg det egentlig helt okei med meg selv. Helt sant.

Jeg tror det skyldes gårsdagen. Jeg var sliten i kroppen da jeg la meg, men det var langt i fra den typen sliten som i ubehagelig, grusomt, forferdelig utmattet- sliten. Den jeg kjenner til vanlig. Jeg har, som tidligere nevnt, gått rundt i byen i over tolv timer i går. Møtt herlige jenter og storkost meg. Balletten er som alltid høydepunktet i uka, og denne gangen var enda bedre enn de andre timene jeg har vært på i år. Jeg klarte å være med i hele timen, og dèt har jeg ikke gjort på lenge. Ingen svimmelhet, ingen melkesyre i bena. Bare en masse svette, haha. Svette er bra. Et tegn på at jeg har jobbet. Ingenting føles lik den følelsen av å mestre noe. Jeg var i konstant lykkerus den timen. 

Jeg elsker det.


fredag 9. mars 2012

buzzy perfect day

Yes. I dag var min agenda... overbooked.


Litt komisk i grunn. 

I går, da jeg holdt på å kjede livet av meg, oppdaterte jeg min facebook-status til "kjeder meg. kaffe, noen?" Noe i den duren. Det resulterte i en del kommentarer, både på facebook og bloggen. "Jeg kan ikke idag, men hva med i morgen?

Det ble til at jeg møtte KS på mormors i ett-tida, drakk kaffe og ruslet i byen for å se på masse fine ting vi ikke hadde råd til.  To andre flotte jenter møtte jeg tre timer senere, på samme sted. Drakk noe så fornuftig som et glas juice, og gikk så butikk inn, butikk ut for å lete etter hårstrikk i riktig størrelse, mat m.m.  På kvelden møtte jeg kjære A, som jeg kjenner fra tiden på Capio. Drakk en kaffe til 0 kroner takket være full kvote på kaffekortet, og senere dro vi til Nova for å se The Desendants (jeg vet, jeg har sett den før). I mellomtiden har jeg ruslet rundt for å inhalere litt frisk luft, spist lunsj, drukket kaffe (ene og alene på Mormors stue), og danset ballett. Etter litt over tolv timer i byen, sitter en sånn passe utslitt Anne på rommet på Moholt, klar til å hoppe i loppekassa.

God natt! 


torsdag 8. mars 2012

Fail


Long story short:

Det er super fint vær. Solen skinner, snøen drypper og alt det der. Skikkelig vår i luften! Jeg har til og med tatt en aldri så tidlig vårrengjøring, men det gjør jeg jo egentlig nesten hver dag. Kaffen er traktet, og rastløsheten slår til. Hvor gjør jeg av meg nå? Nå som jeg har gjort alt som burde gjøres i dag, men dagen bare såvidt har startet? Jeg vil komme meg ut, men er en mega stor flokkdyr, så jeg hater å rusle rundt alene. Dessuten er det ingen penger på kontoen, så byen er uaktuelt. Med mindre noen melder seg frivillig til å leke kaffekjerring med meg på Mormors eller noe...

Det er et problem, dette her. Jeg hater å ikke ha noe som helst å gjøre! Takler ikke følelsen av å være, uten at jeg faktisk gjør meg nyttig på noe som helst måte. Det suger. Big time. Å ikke ha noen ting som holder tankekaoset på avstand er vel egentlig det verste med å sitte stille uten gjørmål. Ingen ting å fylle dagen med gjør alltid, uten unntak, at jeg blir sittende og tenke på mat. Spise nå, eller da, eller ikke spise, eller... Du forstår sikkert. Tiden står stille, og hodet jobber overtid. Muligens enda verre er at hele situasjonen blir så destruktiv. Negative tanker som handler om hvor mislykket jeg er som ikke klarer å gjøre like mye som folk flest på min alder. Tanker om at jeg ikke duger til noe, eller ikke klarer å få noe godt ut av min eksistens. Depresjonen er virkelig et monster.

Så hei og hopp. Kaffe, noe?

Søvn er undervudert


God morgen!

Herregud, det er lenge siden jeg sov så mange timer i strekk, uten å våkne av ubehagelige drømmer! Virkelig, det er stort, meg å være. Og jammen gjør det godt. Jeg kjenner meg ikke like kvalm og uopplagt lenger, og jeg tror feberen har gått sin vei også. 

Jeg så på House da jeg lå i senga i natt. Funker fint for å holde negative tanker på avstand. En pasient hadde vært våken i litt for mange timer. Knis. 

Så House bare: Thisssss pasient suffers from insomnia. Stupid jerk.
Så jeg bare: Zzzzzzzzz

Og mer fikk jeg ikke med meg, for jeg fikk diagnosen min, Vallerganen begynte å virke, og så sovnet jeg plutselig, fordi House hadde løst problemet mitt.

Anbefales. 

onsdag 7. mars 2012

Febertrynet

Under utflukten til A´dam har jeg kjent på en litt uggen følelse av å ha feber og omgangssyke lignende symptomer. Men jeg har vært så mye fram og tilbake at kroppen ikke fikk tid til å kjenne noe særlig mer på det. Der er også derfor at jeg føler meg helt utslått idag. Syk. Kvalm og uvell, helt siden jeg sto opp i dag i åtte-tiden. Jeg fikk ikke roen i kroppen da jeg la meg i senga i går kveld, og sovnet så tidlig som halv fire på morningen. Det i seg selv lover jo mye bra, sant. Da klokka ringte i dag, stresset jeg avgårde til Lade for å ha samtale klokka ti. Der og da fortsatte jeg å skyve vekk vondter og ubehaget jeg egentlig hadde, fra topp til tå. Det var først etter samtalen, da jeg reiste meg opp fra den grønne stolen, at verden begynte å gå litt rundt. Frysninger satte igang en ekkel kaldsvette, og svimmelheten kom plutselig. Skjelvende gikk jeg til seksjon 1 for å møte den fantastiske jenta jeg ble kjent med under innleggelsen. Stjal en kopp kakao fra kantina i tredje etasje for å få opp blodsukkernivået litt, og fikk lettet hjertet på besøksrommet ved å syte og klage på hvor fantastisk livet kan være til tider. Hjerte. 

På veien hjem ble det virkelig ille. Jeg trodde jeg skulle falle om når som helst, så uvell som jeg følte meg. I nødværet med sterk vind og masse våt og kald snø gikk jeg til bussen. Forholdsvis ustabil i kroppen, og med en tyngde jeg ikke har kjent makan til på lenge. Lenge. Overraskende nok kom jeg meg på bussen til byen. Holdt for munnen av frykt for å begynne å spy der jeg satt, og da jeg endelig kom fram til sentrum trodde jeg at jeg kanskje følte meg så uvell fordi jeg trengte mat igjen. Bussen til Moholt stod allerede klar til å kjøre, men med feberhjerne og impulsiv personlighet gikk jeg til 7-eleven på hjørnet hvor jeg kjøpte meg en sjokoladebolle. Mat i magen hjelper sikkert på kvalmen og svimmelheten. Trodde jeg. 

Tabbe der altså, for det ble egentlig bare verre, ubehaget. Lite komfortabel der jeg nærmet meg hjemme, realiserte jeg at dette måtte være omgangssyke, og ikke mangel på mat i magen. Sukk. Da jeg kom hjem etter en tur som aldri så ut til å ta slutt, la jeg meg under dyna og sovnet på sekundet. God natt, verden.

Nå er middagen inntatt, og jeg ser rett og slett ingen grunn til å holde meg våken resten av dagen.

Jeg vil bare grave meg ned i senga. Sove. 



tirsdag 6. mars 2012

Home again!

Så var denne turen history. Tre hele dager i hjerte Amsterdam var ikke så verst. Har ruslet rundt i gatene, over broene og langs kanalene. Gått gjennom feil strøk da vi plutselig gikk oss vill den   første dagen, og pustet inn en tung hasj-lukt som fortalte at vi måtte komme oss vekk fra denne delen av byen. Men heldigvis, og selvsagt, så har Amsterdam også fantastiske strøk! De gamle husene med trappe-tak og svære innganger.. skjønne!


Når man er i en stor by med masse små, søte butikker med alt fra vintage og second-hand klær til store merkevarer fra Burberry,  Chanel m.m.. da må man selvfølgelig shoppe til man er blakk. Og sånn ble det. Selv har jeg ikke kjøpt så mye, faktisk, men jeg endte opp med en finfin skinnveske som ser femti år eldre ut enn meg, samt blazer og t-skjorte. Så jeg er fornøyd, ja. Meget. 


x dro meg inn i en butikk med fancy klær til alt for mye penger, men akk, det skader jo ingen å prøve noen dyre klær så lenge man ikke har penger i lommeboka uansett. Prøvde en haug med gensere og t-skjorter som ble skøvet inn under prøverommet, og ropte på x da jeg hadde noe fint på meg.. 
-xxxxx...? Hallo, xxxxxx..??
- (Butikkfyrhomse:) Sir, your wife is calling you.

Hahaha, jo altså. Mange komiske kommentarer på denne turen. Ingen som skjønte noen ting når jeg snakket norsk til x, og svarte de i butikkene på nederlandsk. 
-Hello, can I help you?
-Nee hoor, ik kijk alleen even.
-Ow, dutch? Eh, nederlands? No, what, ehm.. wat? 
Du er fra norge? Å ja, men hvordan har det seg at du snakker så bra nederlandsk da? Å, du er nederlandsk men har flyttet? Hehe, yes. Ting ble dessuten enda mer forvirrende for de stakkers innfødte når x i tillegg til norsk og engelsk begynte å bable nederlandsk til meg. 


Utenfor Madame Tussau står det alltid en haug med skumle folk. Denne fyren møtte vi på så å si hver dag. Når jeg tok bilde av han krevde han å få mine penger. Frekking. Jeg bare gikk og lekte uvitende turist som ikke kunne annet enn norsk. Jeg ikke forstå.



Maten er en annen ting. På dagtid gikk det først og fremst i junk junk og atter junk. Jeg spiste de obligatoriske "poffertjes" og french fries med en stor kladd majones. Hamstret også kjeks og annet tull, mens kveldene gikk til luxus restauranter i rolige deler av byen. Middagen i går var super. Et glass hvitvin til vegetarmat slår aldri feil. Mmm.


Som du ser var jeg litt trøtt i trynet etter reisen til Nederland. Men hva annet kan man forvente etter å ha sovet på Værnes på en hard stol i et par urolige timer? Men, det var ikke det jeg skulle si nå. Rommet, den var ganske okei. Det første som slo meg var at vi hadde badekar! Omg, glede glede glede! Det var altså det første jeg gjorde da vi ankom Herengracht: Ta et varmt bad og bli liggende til jeg hadde skrukkete bestemorhender. Deilig.


Her har vi selveste Rembrandt statuen på skrått (ikke le av mine redigerings kunnskaper, da!). Når vi først snakker kunstnere: Vi har også vært innom van Gogh-museet. Det var fint, men dumt at det ikke er lov med kamera der inne. Å komme inn i museet var verre enn å gå gjennom kontrollen på flyplassen Schiphol. Man måtte jo søren meg gjennom en slik kontroll der også. Ha, jeg ler. Men det var verdt det, for real. Det var kjempe stas å lese om hans historie, kunst og ja.. se kunsten på nært hold. Jeg liker kunsten hans, og etter å ha hørt mer om oppveksten hans ser jeg hvorfor bildene er så betydningsfulle. Han var jo gal, slik som meg. Et psykotisk vrak <3

Men nå er jeg hjemme igjen, og det trives jeg fint med.

Hello life!

fredag 2. mars 2012

Vår i luften

Jeg kjenner jeg blir varm inni meg. Ute skinner sola, snøen som falt i går drypper av taket, og det henger rett og slett en skikkelig vårstemning nå. Våren som jeg har savnet så sårt. Den beste årstiden, spør du meg!

Kofferten er snart ferdigpakket (som vanlig pakker jeg ned alt for mye), og akkurat nå gleder jeg meg til å hoppe i ballettklærne om litt under to timer. Så glad, så glad. Det er fortsatt mye som skal ordnes før jeg skal avgårde igjen, men etter dagens samtale på dps har jeg innsett at det meste av stress rundt det som må eller skal gjøres sitter mellom ørene. Det er ikke alltid like travelt som jeg skal ha det til. Men der har du nå meg- alt skal gjøres så fort som mulig, helst samtidig. For tenk om jeg glemmer noe!

Tabbe der, forresten. Jeg pleier så å si alltid å ha samtale med behandleren min klokka 13 på fredager. I dag var jeg altså innstilt på å dra dit til samme vanlige tid. Og sånn ble det. 
-Hei Anne. Husker du når vi egentlig skulle møtes idag?
-Øh, kom jeg til feil tid? Er ikke klokka ett nå...?
-Ja, vi hadde en time stående til 10 skjønner du.
-Nææææi.....! Unnskyld, ååh, unnskyld!    #verdensundergang
Første halvtimen var derfor preget av skam og en gigantisk, overdreven skyldfølelse for å ha kastet bort en time av hans tid. Get over it. Jeg samlet meg igjen og klarte etter hvert å gi litt slipp på flauheten, og timen ble mer som den pleier å være. Litt snakk om ditt, litt ironi her, noe frustrasjon der(...) 

Tjohei, da var dette nok mine siste ord før den lille ferien min. 

Vi blogges på tirsdag!

Fokuser på gode ting

Ja, her snakker Frk. optimist altså. 
Jeg føler meg som et offer av influensaen, med hodepine og vond kropp,

men det får så være.

Mestingsfølelse 1: Jeg klarte å stå opp idag


 Mestringsfølelse 2: Jeg hev inn på med en næringsdrikk



Og så oppdaget jeg dessuten at håret mitt har blitt tjukkere igjen.  
Just saying

Nå: Tilbake til mine gjøremål. 

torsdag 1. mars 2012

Opptatt strøken frøken

Uro herjer. Kall det reisefeber eller stress, guden vet hva det er. Jeg flyr fram og tilbake. Fra rommet til butikken, til rommet, til vaskemaskinen, til rommet, til omkjøringsveien for å sjekke tidene til flybussen, tilbake til Voll studentby, til vaskerommet, til soverommet, til kjøkkenet, til vaskerommet igjen. You name it. Jeg er overalt.

 
Nå tviler jeg sterkt på om det er så lurt med en boks cherry coke. Men fuck that. 

På lørdag, grytidlig på morningen, reiser jeg til Amsterdam! Ja, seriøst, jeg gleder meg vilt. For å gi dere en god latter skal jeg fortelle dere en ting: Turen var bestilt på impuls, noe som sjelden er veldig lurt. Klarte å tenke såpass klart at jeg syntes det var en god ide å komme tidlig til A´dam, så derfor booket vi flyet klokka 6 på morgenen. Altså, da har vi jo heeele lørdagen også! Smart, ja. Men vi glemte så klart å sjekke om det går noe buss eller tog til Værnes midt på natten. Noe det viser seg det ikke gjør. Ha-ha. Så egentlig blir jeg nødt til å rette på noe jeg nettop skrev: Vi reiser i morgen! Wihoo!! Det innebærer dessverre at vi kommer til å ha en ventetid på 6 timer på flyplassen. Supert, hva? Colaen var dessuten ment for å holde liv i meg natt til lørdag, men sånt skjer, jeg får vel kjøpe en ny last med koffeinholdig drikke i morgen. 

Anyhow. Kofferten er funnet frem, jeg har innkalt barnevakt til min "uskyldige gnager" Pesto, jeg har satt på klesvasken, kastet søpla, handlet mat til reisen, lagt min Nikon D3000 til lading, kladdet både det ene og det andre i agendaen min for å ha oversikt over spisesteder og annet av aktivitet som finnes i Amsterdam, huskelisten er også skrevet. Så, nå tror jeg at jeg er sånn passe forberedt til turen.

Før vi reiser avgårde natt til lørdag, skal jeg til DPS for samtale med psykologen. Jeg må også huske mine glemte klær fra seksjon 1, og tenker å stjele en kopp kaffe på posten i samme sleng. Alltid koselig å hilse på folka der. Knis. På kvelden er det... tommeltromme.... BALLETT <3 

Altså har jeg nok å gjøre, og stressnivået er så å si på topp.

Opp i det hele går maten.. sånn passe OK. Eller kall det hva du vil. Bare for å informere dere så har vekten bestemt seg for å nekte økning, og det er litt å klage på. Jeg har en stor, (u)frivillig jobb å gjøre. Shit happens.


Stakkaren kommer til å kjede seg når jeg er på tur. 
#kravstor gnager.