mandag 30. april 2012

Diverse

Det har vært litt å styre med i det siste. Praktiske ting, type papirarbeid, spesielt. Navgreier, Lånekassen om sykepenger, masing på frikort som jeg skulle ha fått i posten i starten av mars, listen er lang. Det er et evig mas på penger jeg burde fått, og regninger. I tillegg kommer jakten på ny leilighet, siden det er uutholdelig å bo på et lite 10 kvadrats studentrom hvor jeg deler kjøkken/fellesstue med fem gutter som bråker og roter. Ingen ideell bosituasjon. Uheldigvis er det vist mange som er på flyttefot, og jeg har snart mistet tellingen på hvor ofte jeg har fått avslag på forskjellige steder..

Ellers så har jeg vel tidligere nevnt at jeg plages med ryggsmerter, og muskelplager i hele kroppen. Jeg er stiv som en stokk, meg å være, og jeg kjenner at nervene blir klemt så det stråler ut i enten ben eller armer. Det er slitsomt, så jeg går fast på paracet om dagen. Festlig å går rundt å føle seg som en gammel, skrøpelig kjerring, når jeg helst skulle vært på treningssenteret for å trene meg i form igjen. Spesielt etter fredagens påminnelse om hva spiseforstyrrelsen ødelegger for meg. "Kroppen er ikke sterk nok til å begynne på et høyere nivå med ballett, selv om du er flink nok til å begynne med det". Det gir motivasjon til å trene styrke, spise ordentlig for å komme i form etter all skade jeg har påført kroppen etter flere års sykdom.

Men uansett- jeg får prøve å se det positive i hverdagen. Det er jo ikke bare mas og plager, heller. Etter jeg hadde vært hos fysioterapeuten for å gna litt på skuldrene og ryggen min, møtte jeg Anita i byen over en kopp kaffe. Det er alltid koselig. Jeg føler det er viktig for meg å gjøre det i ny og ne; møte venner for å ta en kaffe. Pengene går nå, men jeg unner det meg selv. Det er terapi for meg!

I morgen skal jeg prøve å komme meg på 3T for å være med på en Zumba time. Røre litt på kroppen. Videre har jeg tenkt å lage en liten plan over hva og hvor mye jeg skal trene hver uke, samt hva jeg skal ha som restitusjon etter en treningsøkt, slik at jeg har litt bedre oversikt og rutiner i hverdagen. Tror det er viktig med tanke på å ikke overdrive treningen og sånt. Får se om jeg klarer å skreddersy noe brukbart.



søndag 29. april 2012

Vår og glede i anmars

God morgen, litt sent, men heisan! Solen skinner og himmelen er skyfri, hva mer kan jeg ønske meg? Jeg kjenner at det gjør godt. Varme. Vinduene åpnes, frisk luft blander seg med Tschaikowsky som kommer fra macen. Det er ordentlig og oppriktig hverdagsglede. Jeg er et sommermenneske. Kan ikke fordra kulden og mørket som kommer med vintermånedene. Når våren kommer i anmars lyser jeg opp. Humøret stiger og jeg kjenner at jeg får mye mer utstråling. De siste årene har samme mønsteret gjentatt seg. Om sommeren går det betraktelig mye bedre med spiseproblemene, vekten går sakte med sikkert opp til normalen og kroppsissues forsvinner til bakgrunnen. Men når høsten kommer og vinteren nærmer seg, sinker selvtillitten, vekten og livsgleden. Humøret ligger på bunn og jeg vil helst gå i hi hele vinterhalvåret.

Jeg er ikke alene om vinterdepresjonen. Man legger merke til at det er stadig flere som går ut i finværet nå. Folk setter seg ute på terassen, i gresset og bytter ut bilen med sykkelen eller joggesko. Det er deilig å se at det er liv og røre igjen på gatene.

Det er mange ting som venter i sommermånedene. Først skal jeg til Lillehammer i starten av juni, for å se min tante og kusine og for å feire pappas bursdag. Etter det blir det fire dagers sommerkurs av lyrisk jazz på Step by Step, og jeg gleder meg til å danse! Bare tre dager etter dét igjen skal jeg tilbake til Lillehammer, og så drar jeg til Ystad i Sverige, sammen med pappa og mamma. Ystad har jeg besøkt før, sommeren før jeg ble innlagt på Capio. Jeg var veldig syk og i hendene av spiseforstyrrelsen, så derfor ble jeg lovt at bare vi tre tar oss en tur dit nå som jeg har det mye bedre. Strand og saltvann, det beste jeg vet.

Enn så lenge har dagene vært hektiske. Jeg har ikke skole lengre, og det innebærer en haug mindre stress og tankekjør. Jeg er sikker på at jeg tok riktig avgjørelse der, og det er en god mestringsfølelse. Det er ikke alltid like enkelt å høre på kroppen, men det gjorde jeg nå, og det viste seg å være det mest riktige for meg der og da. Uansett, det er fortsatt mye å gjøre selv om jeg har en hel belastning mindre. Agendaen er fylt opp med avtaler, både her og der, og jeg har fortsatt balletten og trening på 3T på planen. Papirene har hopet seg opp, med alt fra lege og dps-regninger til skjemaer og skolesøknad, sykepenger osv. Det er ikke fult så kult å få innkasso brev i posten pga noen ubetalte regninger hos psykolog/fysioterapeut, når man egentlig skulle ha fått frikort for over to måneder siden(...) Jeg sorterte papirene og endte opp med å fylle en hel søppelsekk med gamle ark jeg ikke trenger å ta vare på. Det skaper litt mer oversikt i hvert fall.

Nyt finværet i dag, en vet jo aldri hvor lenge det varer her i Trøndelag!

Anne.

      (sommer 2010)

fredag 27. april 2012

Konfrontasjonen

Mitt navn blir ropt opp først. Jeg viser at jeg er tilstede, rekker opp hånden, og får så tildelt påmeldingsskjemaet til ballettens neste semester. Øynene mine leter etter trenerens anbefaling av nivå, og når jeg finner den kjenner jeg en stikkende følelse i brystet. Samme niva, jeg har ikke gått videre.. Faen! Mislykka jævel- sier jeg til meg selv, og banner nesten litt høyt. Jeg tror ansiktet viser resten av gruppa litt for godt hvor skuffet jeg er. Jeg er ikke akkurat kjent for å stille lave krav til meg selv, og kan godt defineres som verstingen blant perfeksjonistene. Dette kjennes virkelig ut som et nederlag og jeg vil aller helst bare stikke hodet i sanden av skam over min dårlige prestasjon dette semesteret. Jeg som hadde et bitte, bitte lite håp om at jeg kunne begynne på klassisk 2, på tross av noen timer der kroppen ikke spilte på lag med meg på grunn av for lite næring og utmattelse(...) Jeg begynner timen med et helvetes indre kaos og et stort, arrogant, "jeg-er-sint-og-hater-hele-verden-uttrykk". Ikke har ryggen det bra i dag heller, så jeg viser atter en gang at jeg er verdens største taper blant ballerinaer. 

Heldigvis har jeg ikke noe stor talent når det kommer til å skjule mine følelser, for halvveis timen, under tøyingen, ville treneren ha noen ord med meg. "Anne, jeg vil bare at du skal vite grunnen for at du ikke får begynne på klassisk 2. Du har absolutt greie på teknikken, og kan dette her, så om det ikke hadde vært for det du har slitt med, så hadde jeg anbefalt nivå 2. Det er ikke slik at du er for dårlig i ballett!". 

Jeg følte meg lettet, begynte faktisk nesten å grine over at jeg kanskje ikke er så dårlig likevel. Jeg kan jo dette, jeg vet at jeg har gjort framskritt, men det jeg også vet er at min jojo-slanking ikke har vært noe særlig bra for kroppen og musklene. Jeg skal gå på klassisk 1 i ett semester til, og om det kommer til å gå bra med tanke på spiseforstyrrelsen og psyken, så fortsetter jeg med nivå 2 etter jul. Om ikke dèt er en motivasjon, så vet ikke jeg mer. 

Først viser det seg at jeg ikke er sterk nok, og ennå for mye preget av spiseforstyrrelsen, til å kunne fullføre skole, og så skjer dette. Det er like surt hver gang jeg blir konfrontert med hvor mye skade denne dritt sykdommen kan påføre meg. På grunn av dette skal det lite til før jeg blir deprimert og dratt ned i kjelleren, men likevel klarer jeg å få det til å gå på en eller annen måte. Noen mennesker sier til meg at jeg har en stå-på vilje som et esel, og at det er min stahet som gjør at jeg klarer å holde hodet over vannet gang på gang, grunnen for at jeg får til så mye på tross av anoreksi og tilbakevendende depresjon. Mitt eget syn og dyptliggende følelse over hva jeg har klart og ikke har klart, er som regel rake motsetningen til det andre forteller meg. Sykdommen konfronterer meg med hvilken skade den kan gi, også i etterkant når det egentlig går mye bedre. Mennesker konfronterer meg med at følelsene mine kan være urealistiske og ikke til å stole på.

Jeg hater å bli konfrontert. 



onsdag 25. april 2012

Fritt fall, men ikke helt

Når humøret er så ustabil som den kan bli, så er det beste som finnes å ha et sikker nettverk rundt seg. Et nettverk av venninner, kjæreste, familie og trening av den "riktige" typen, for å få fokuset vekk fra det kjipe og vanskelige. Latter og det friske er verdens beste medisin for en sønderknust sjel som skal heles. Og så kommer støtteapparatet i tillegg, som er minst like viktig, bare på en annen måte og med annen fokus. Fokus på tilfriskningen. Lege, psykolog, fysioterapeut og mennesker som er der for å hjelpe meg i hverdagen. Alt for å få meg på bena- og holde meg oppe.

Sammen former dette seg som en slags sikkerhetsnett. Jeg kan falle fra en hundre meters høyde, men jeg vet at jeg blir tatt imot før jeg når bakken. Noen ganger blir jeg fanget etter å ha falt fritt i 90 meter, andre ganger snubler jeg så vidt og blir jeg tatt imot før jeg vet ordet av det. Jeg kan ende opp med blåmerker eller hjerneristelse på det verste, men jeg kommer meg alltid trygt opp på kanten igjen.

Min jobb, og min jobb alene, er å klare å gå fra denne kanten. Steg for steg må jeg gå fram til livet. Gi slipp på fristelsen av å leve farlig. Jeg har balansert i flere år, og det er ikke rart at jeg blir sliten av det. Alltid må jeg være på vakt, sørge for at jeg ikke mister balansen og faller i fritt fall i 1, 2, eller 10 meter. Det krever all min energi å overleve, den energien som jeg så gjerne skulle brukt på å leve.

Skole, jobb og andre aktiviteter som skulle vært del av en hver 20-åringens hverdag. Jeg har aldri forstått meg på de som sier at de ikke ønsker noe A4-liv. Hva er galt med det, da?

I går fikk en smakebit av det normale.

Jeg har vært hos Anita for å fortsette der vi var; se de siste to filmene av Twilight. Vi slengte oss i sofaen, pratet om alt og ingenting, farget brynene, spiste både salt og søtt (Ja takk, begge deler!) og gjorde som andre vil synes er helt normalt. En skikkelig girls night. Vel, jeg synes det var gull verdt! En sånn kveld er det lenge siden jeg har hatt. Det er faktisk umulig å huske for meg. For eksempel så kan jeg si at da jeg gikk i 9. klasse fant mine klassekamerater fram sine rebelske sider og prøvde røyk, fylle og fest, så satt jeg deprimert i klesskapet mitt, surret i et teppe, og skrev banneord og mobbeopplevelser i dagboka. Da jeg gikk på vg1 og mine venner satt ute i gresset i storefri, snakket om gutter på vg3 og fniste, gikk jeg på do for å spy på tom mage. Ikke akkurat noe solskinnshistorie. Så klart, det er ikke bare tragisk og trist som skjedde, jeg har opplevd mye bra og synes absolutt ikke synd på meg selv, men det er likevel dèt som sitter best i hodet.

Men for å ikke henge seg opp i "å så fælt jeg har det";
Jeg synes jeg har kommet meg ganske så bra gjennom det, og jeg er nå ung fortsatt.

Det er aldri for sent å leve



mandag 23. april 2012

Ambivalent ustabil

Det er til å bli sliten av. Så utrolig sliten. Eier av et meget ustabilt humør, der har du meg. Ambivalent. I går så alt lyst ut mens jeg skrev, men humøret gikk fra glad og lett, til aldri så engstelig og trist, på under en halv time. Alt ble feil. Jeg så forferdelig ut, var stygg i alle mine klær, håret satt ikke på plass og så videre, og så videre. Gikk fram og tilbake mellom klesskap og speil, og hadde mest lyst til å slå knyttnevnen til speilbildet mitt. Sukk. Denne følelsen må være den som er verst; Jeg føler meg fanget i min egen kropp, og som alle vel vet er det umulig å stikke fra den. Tidligere har diverste typer selvskading og misbruk av mat vært en midlertidig løsning for å komme seg vekk fra alt som heter ubehag og følelser, men jeg vet det er galt. Jeg holder meg unna, noe som oftes bare forsterker angsten og følelsen av å være fange i min egen kropp. Hva gjør man med sånt(...)

Det som kan være en bedre løsning enn å selvskade er trening. Jeg har begynt å trene litt på 3T igjen, og kjenner det er veldig deilig når jeg først har klart å hive på meg treningstøyet. Endorfiner er en fin ting som gjør at angsten dempes betraktelig eller til og med forsvinner helt. Men også her er det er problem; Som spiseforstyrret og tidligere overtrent må man være litt forsiktig. Jeg er livredd for å falle tilbake til gamle vaner som jeg har kvittet meg med under innleggelse på Capio, da jeg bare fikk lov til 15 minutter rusling med personale til å begynne med. Jeg kjenner at jeg helst skulle trent hele dagen, som en måte å flykte fra verden der ute. Når jeg kjenner at slike tanker dukker opp igjen begynner alarmen å ringe. Stopp- trening er bra, men alt med måte, Anne. Jeg tror jeg mestrer dette her, og klarer å sette grenser, men jeg vet at anoreksien kan lure deg trill rundt også. Plutselig har man trent vekk halve dagen. Jeg tror også at jeg klarer meg fint når det kommer til restitusjon av type næring, men hvile er jo også viktig. Så har jeg lært å spise riktig, trene sånn passe, men jeg må virkelig lære meg å slappe av. Bare være og ikke gjøre noen ting. Denne delen er verre, men jeg jobber med saken, for harde livet.


søndag 22. april 2012

Som det er

Det går ganske bra med meg for tiden. Jeg har kommet meg godt ut av den ambibalente perioden der hverdagen var kaotisk og hvor jeg ikke klarte å komme meg på riktig spor uten daglig støtte av ekstra hjelpeaparater. Jeg fikk samlet meg litt mer under innleggelsen og klarte å løse opp i en god del av knutene. Ups and downs er en vanlig del av hverdagen, og det er ikke sånn at jeg plutselig går rundt og smiler hele tiden. Men jeg er heller ikke urolig og trist meste parten av tida. Det i seg selv er veldig, veldig deilig. Verden gjennom mine øyne er fortsatt nokså svart/hvitt, alt eller ingenting, men jeg prøver å se fargene, og jeg begynner å forstå hvordan det skal gjøres. Våge å prøve og å feile. Holde fast i de fine stundene, der sola smiler og jeg klarer å kjenne på varmen.

Jeg har klart å legge på meg, på egenhånd og av egen viljestyrke, ved hjelp og næringsdrikker og et forholdsvis normalt inntak av vanlig mat, og det er en ufattelig prestasjon. Det er ikke bare bare å gå opp x antall kilo når den minste vektøkningen egentlig skremmer vettet av deg som anorektiker. Jeg skal ikke nekte for at jeg ikke får sove om natten, hadde det ikke vært for Remeronen, av et helvetes tankekjør som går ut på hva jeg har fått i meg, hvor tjukk magen min er osv osv. Men søvnproblemer har man heldigvis midlertidige løsninger for. Jeg er ikke veldig glad i medisiner av type anti depressiva, men uten søvn ingen gode dager.

Nå som jeg ikke går skole lenger må jeg finne annet som kan fylle dagene. For å være ærlig, så har ikke det vært noe problem hittil. Jeg får timene til å gå ved å dra på yoga- og styrketimer på 3T, og prøver å komme i form igjen på en rolig og forsiktig måte. Dessuten har jeg ballett på fredager, avtaler en masse med venner, også har jeg en haug med avtaler hos legen, psykolig og fysioterapeuten. Alt dette gir meg motivasjon og tro på jeg en dag skal lykkes med å leve et liv uten spiseforstyrrelsen leende på mine skuldre. Tenk så deilig det ville vært..!


lørdag 21. april 2012

Stopp verden- jeg vil på igjen!






























"Stopp verden,- jeg vil av! sier vi av og til, og det har lenge slått meg som litt ulogisk. For det er jo ikke noe stort problem å hoppe av i fart. Du får selvfølgelig en hel masse blåmerker og skrubbsår, du blir forslått og fortumlet og såret, men av kommer man. Det er bare å titte litt rundt seg, så ser man beviser for det, det finnes stadig flere mennesker som har hoppet - eller falt - av en verden som snurrer stadig fortere og hvor det kreves stadig mer for å henge med på turen. Nei, det er lett nok å dette av. Det er det å komme på igjen, i fart, som er problemet, og for alt for mange fører forsøkene bare til nye problemer og sår. De får det ikke til, og de regner derfor med at det er deres evner det er noe galt med, og det er det jo ikke. Det er simpelthen veldig vanskelig å hoppe på noe som helst i stor fart uten at det går galt. Det som trengs da, er et farttøy som man kan gå på mens det står helt stille, og som så gradvis øker farten med passasjeren ombord til man har samme fart som verden og kan komme seg på uten for stor fare for liv og helse, omtrent som det systemet som brukes for å fylle flybensin på et fly i lufta. Det går an, men det krevet litt omtanke, tilrettelegging og planlegging."

-Arnhild Lauveng


onsdag 18. april 2012

Just Dance!

Etter flere måneder som har gått uten å sette en fot inne på treningssenteret, har jeg nå klart å komme meg over denne fine dørstokk-grensen igjen. Jeg trodde egentlig jeg hadde meldt meg på yogatimen, men tok litt feil der. Yoga blir det i morgen, mens dagens økt ble 90-talls hip-hop. Herre min hatt, snakk om kontraster til de vante ballettimene. Første halvtimen holdt jeg på å flire meg i hjel, rett og slett fordi jeg ikke eide noe sans for ritme, null kontroll på teknikken, og jeg så generelt ganske teit ut. Viste seg å ikke være så rart heller, til mitt forsvar, for dette var en så kalt "avansert" time. Da vet vi det; C står for vanskelig, så velg heller A eller B neste gang du prøver noe nytt!

Uansett- Etter mye repetisjon og gjennomgåing av trinnene klarte jeg meg nokså greit. Jeg hadde, alt i alt, en knall bra danseøkt, og svett som dette har jeg ikke vært på et halvt år. Bank i bordet. Dette skal jeg fortsette med!

Natta ;-)




Å gi slipp

Jeg har gjort en avgjørelse. Sluttet skole helt, selv om skoleårets slutt begynte å nærme seg. Det ga meg rett og slett mindre godt en det gjorde vondt, og jeg står ved min beslutning- det er bedre sånn. Det å kunne gi slipp etter mye om og men, det gjør at jeg klarer å kvitte meg med en hel last av vanskelige tanker og letter litt av tyngden jeg bærte på skuldrene mine den siste tiden. Stress ned..

Det vanskeligste ved denne avgjørelsen var vel egentlig å informere min kjære mor om at jeg atter en gang ikke får fullført vg 3. Det kjenner som et lite nederlag, ikke for meg selv, men med tanke på redselen for å skuffe min familie. Jeg vet at mine foreldrene ikke stiller store krav og forventninger til meg, og at det er stolte av hvor langt jeg har kommet uansett, men følelsen.. Den følelsen. Sukk. Likevel vet jeg at det er for det beste. Ny sjanse til høst. Jeg vet jo at skolen ikke går noe sted(...)

Det er ikke slik at jeg nå blir enda mer deprimert fordi jeg ikke har noe å fylle dagene mine med. For dèt har jeg nå. Jeg går fortsatt fram og tilbake til møter og samtaler på Nidaros dps, fysioterapi osv. Det høres lite ut, men det holder, mer enn det. Å jobbe med psyken er, som jeg vet alle med en psykisk lidelse kan si seg enig i, en fulltidsjobb i seg selv. Det er ikke slik at man pakker med seg matpakke og bøker, jobber med psyken, og drar hjem når arbeidstiden er over. Nei, tankestrømmen er der 24/7 og det slipper man ikke unna. Ikke bare jobber du fulltid, men en kan godt kalle det overtid isf.

Jeg har vært hjemme i ca en uke etter jeg ble utskrevet fra dps. Det har gått.. greit? Jo, jeg har holdt vekten stabil, spist smoothier til fire av dagens fem måltider, og prøvd å komme meg litt ut ved å møte venninner down town. Jeg har stort sett kost meg, og når til og med våren titter fram i ny og ned, så er humøret absolutt ikke på sitt verste. I dag føler jeg meg til og med glad og sprudlende. Det, dere, er en følelse å ta vare på!

Jeg gleder meg til temperaturen stiger og jeg kan la ytterjakka henge på knaggen. Til jeg skal ta turen til stranda i Sverige med mine foreldrene, og til jeg x skal bo i Haugesund resten av sommerferien. Jeg har litt å se fram til, og med en belastning mindre på mine skuldre tror jeg at dette kommer til å gå helt fint (opp- og nedturer er så klart en del av hverdagen).

Hei livet!


mandag 16. april 2012

Malemandag

Omganssyken har begynt å gå sin vei, og jeg føler meg litt friskere enn de siste dagene. Heldigvis. Dro ikke på skole idag siden jeg ikke følte meg riktig så opplagt da jeg våknet, men jeg har vært en liten tur til byen for å handle diverse godsaker. Frukt, pepermynte plante og...

Malesaker!

Det er lenge siden jeg har vært kreativ, og jeg savner å ha tålmodighet til å sette meg ned i gamle klær for å sette meg på en stor pappeske på gulvet. Bare hive på med farger og la fantasien gå løpsk. Jeg har ikke malt på evigheter! Før var jeg veldig glad i å tegne, male med akvarell eller tekstilmaling på klær. Det er litt sånn ork å sette i gang, spesielt når rommet mitt egentlig et alt for lite for slike aktiviteter, men jeg gir det et forsøk igjen.

Ellers har jeg investert i en blender, faktisk. Siden matlaging er en alt for stor utfordring for meg, så tenkte jeg at jeg kunne gjøre det litt enklere for meg selv. Jeg er blitt hekta på smooties og andre saker. Yoghurt, musli, bær, frukt, grønne greier og så videre(...) Enkel løsning, men det får duge så lenge jeg ikke har noe eget kjøkken der jeg våger å bruke tid på matlaging. Uffe. Jeg kjenner det er på tide å komme meg vekk her i fra. Altså, det blir jo for galt når man tar oppvasken på badet fordi en ikke tør å gå til felles kjøkkenet fordi guttene henger der og det er så skittent.

Jeg får besøk av ambulant boveiledning senere idag, så jeg blir ikke sittende alene hele ettermiddagen.


søndag 15. april 2012

Omgangssyke og andre gleder

Mageknipe og følelsen av at maten når som helst kan renne ut, enten den ene eller den andre veien. Du kjenner vel den følelsen. Jeg har følt meg ordentlig crap det siste døgnet, og det skulle bare mangle at jeg igjen har klart å stikke av med noe virus. Immunforsvaret tar ikke akkurat min side, nei.

Jeg kommer til å bli nokså forbannet om det setter en stopper for skolen i morgen. Jeg vet at jeg balanserer veldig på kanten til å klare/ikke klare skoleåret med de to fagene jeg tar nå. Av og til begynner jeg å lure på om det er noe vits i å prøve noe mer dette året. Jeg mener- helsen har ikke spilt på lag med meg siden... høst, eller vinter? Hele situasjonen føles passe bedritent.


For å la være å henge meg opp i denne negative følelsen, skal jeg fortelle dere noe annet. I dag åpnet jeg IKS´ seneste Kvinnekraft bladet, og hva ser jeg, helt ut av det blå, på første side?
Mine ord, min tekst. Temaet til denne månedens utgave var "nærhet", og der har jeg jo hatt en del issues, så for en måneds tid siden tenkte jeg what the hell, jeg skriver noe! Uten at jeg egentlig forventet at det i det hele tatt skulle trykkes, men hei, lykke! (...)Dog en smule flaut å lese noe så personlig som dette, og med tanke på at jeg skrev det midt på natten er jeg sikker på at jeg kunne formulert meg noe annerledes. Men uansett, det var litt artig å se mine ord et annet sted enn her på bloggen. Kanskje jeg skal vurdere å skrive noe en annen gang, bare på dagtid sånn at det ikke blir like mye klisjeer på èn side.. Ehe.

Nå får jeg vel slå av Mac´en og ta kvelden, før kvalmen tar knekken på meg.
Sleep tight!


fredag 13. april 2012

Pinlig stillhet


Jo, jeg lever enda, dog kanskje mer enn bloggen har vært eksisterende den siste tiden. Hva er så min dårlige unnskyldning denne gangen? Rett og slett en gigantisk skrivesperre. Ikke bare når det kommer til blogging, men også skolearbeid har det gått dårlig med- mildt sagt. Det er vel strengt talt på tide å gi noe lyd fra seg!

Så- Jeg er skrevet ut fra dps igjen. Tilbake på studentbyen og til ansvaret som var lagt på hylla i en del dager. Under hele innleggelsen, og også nå som jeg er hjemme, har tiden for det meste gått tapt til evig Castle-titting og spising. Jeg har ligget i senga store deler av dagen, og slettes ikke vært noe aktiv. Vekten har derfor økt betraktelig, som nødvendig, men søren så grusomt. Dagen på dps har kanskje vært til nytte, men kroppen har vært på den late siden, også i etterkant. Jeg kan heldigvis se tilbake til godt selskap av medpasient(er) og steking på solariumsbenken, frisørtime og våte tights etter turdagen der fristelsen ble for stor til å la være å gå inn i det salte vannet ved Ladestien. Okei, så har jeg ikke vært sengeliggende i 24/7, men likevel. 

Etter besøket hos frisøren ble jeg forresten kalt for tiger på grunn av dårlig striping av håret hos en annen frisør, og man kan må jo bare hete Anne for at det skal irritere deg til alle døgnets timer etterpå! 
Ser det virkelig SÅ ille ut?

Ellers vil jeg bare komme med en liten oppdatering om kjærestelivet nå til dags. T. har kommet tilbake til Trondheim, og jeg har endelig, etter mye nei, men og enda mer nei, fått tro på at ting vil ordne seg igjen, litt etter litt vel å nevne. Enn så lenge har det gått suverent, og jeg er glad for å ha mitt manneselskap tilbake.

Nyhet nr. to er at jeg (og jeg er klar over hvor rastløs jeg er når det kommer til dette) er på utkikk etter et nytt bopell. Once again. For fjerde gang siden sommer, for å være mer nøyaktig. Det var jo ikke dette som var meningen, i det hele tatt, men etter visse omstendigheter er det dette som er det lureste. Når man sliter med maten fra før av er det vel litt unødvendig å grue seg enda mer til matlagingen pga delt kjøkken med fem andre gutter, som, tydeligvis, aldri har lært av kjære mor at rydding og vasking er en del av hverdagen når man bor for seg selv. Det er nesten sånn at man kan se muggen vokse på kjøkkenbenken eller spise spagetti fra vasken (om man skulle ha dårlig råd til å kjøpe mat som ikke er åtte uker gammel). 

Så hei og hopp, fra nå av skal jeg prøve å oppdatere dere litt oftere.
Adios. 

søndag 8. april 2012

Snø snø og... atter snø!

Vår og varme finnes bare på solariet her i Trondheim. Værgudene over Trøndelag må være alvorlig deprimerte, sånn som det har vært de siste ukene! Humøret til de der opp smitter dessuten meg også. Herregud, så tragisk. Jeg tipper at sommeren her i byen ikke kommer før i slutten av juli om det fortsetter slik, ehe. Grått og trist. Når det i tillegg ikke finnes noe liv her på dps, er det vel ikke mye annet enn å se på to sesong av Castle, så det er bare å sette i gang.

Pizza i kveld. Kan jo også bli festlig når jeg er den eneste pasienten her på seksjon 1 i dag. 

Jippi! 

Togtur # 2

Tja, tittelen sier kanskje nok. Jeg er på toget, tilbake til Trondheim. Nå kan jeg jo skrive et evig langt innlegg om hvor mange trær jeg teller på veien nordover, eller om hvor mange ganger jeg går fram og tilbake fra bakerste- til fremste vogn, men det ville kjedet både meg selv og dere lesere. Så tjohei, jeg hiver heller på med uviktigheter fra oppholdet hjemme på fjellet hos mine foreldrene.



Det første jeg burde nevne er at det er veldig sjeldent at vi er hjemme alle seks! Jeg kan faktisk ikke husker riktig når det var slik sist, men det må være et par år siden, tror jeg. Rart å tenke på at alle bodde hjemme noen år tilbake i tid- noe som medførte krangling og ekte søskenkjærlighet, felles middager og you name it. På grunn av langvarig mas med spiseforstyrrelsen min har middagen ikke alltid vært så mye å se fram til, spesielt fordi jeg er oppdratt til å spise hva som blir servert og en får på tallerken sin. Jeg husker små glimt av en undervektig og frustrert 17åring som teller hvor mange spagettistrå hun har fått, hvor mange gram poteten veier og om jeg eventuelt kunne jukse med matvekten på noen måte. I flere år har planlegging og lureri vært mitt syn på felles middager med familien. Men den gang den sorg- i går var middagen ganske så overkommelig og faktisk en smule koselig. Dessuten fikk jeg til og med et påskeegg med smågodt.Tjohei!


lørdag 7. april 2012

fredag 6. april 2012

"Du kan jo blogge om togreisen.."

Jo, klart jeg kan. Hipp hurra for internett på toget! 
Jeg har forlatt Nidaros dps for å stikke en tur til familien i Lillehammer og for å feire at mine to lillesøstre fyller år! 19.. Sukk, jeg kjenner jeg blir sånn passe sentimental når jeg tenker over hvor gamle de er nå, haha.

Men tilbake til det jeg egentlig hadde å fortelle-
"Du kan jo bloggen om togreisen" fikk jeg som en liten kommentar da jeg satt deprimert og full av angt i min seng på seksjon 1. Jeg har den tendensen til å grue meg veldig i forkant av tog- eller bussreiser. Spesielt når ting ikke blir slik som først forventet. Altså var det å måtte sette seg på en buss isf tog en ganske så kjip og stressende ting. Jeg er ganske fornøyd over å ha muligheten til å sette meg på ett tog i Trondheim for å bare gå av på Lillehammer. The end. Men når det har seg slik som denne gangen, at jeg først må lete etter riktig buss i Trondheim, for å føle meg fulstendig fanget blant folk, med lite rom for bena(...) Det kaller man å bli satt på prøve. Det er slitsomt på alle mulige måter; Mannen forran meg legger stolen så langt bak som overhodet mulig, slik at jeg kjenner at det danner seg blåmerker over knærne mine, en unggutt vedsiden av meg som sovner med hodet på mine kuldre da bussen svinger brått. Generellt veldig lite rom for å puste. I tillegg kan jeg forvente noenlunde intense øyeblikk hjemme, for det er ikke alltid enkelt å være fire jenter, mamma og pappa på ett sted i et par døgn, og fikling med kostplanen fordi jeg ikke kan forvente at middagen blir servert til halv tre som sånn på dps. Det gjør meg stresset. End of story.

Det skal dog bli litt godt å komme hjem til en annen atmosfære enn den som oftes henger over institusjonstilværelsen. Jeg gleder meg mest til å spise noe annet enn den maten jeg har fått servert den siste uken. Jeg tror at det var like før brødskivene med ost kom til å renne ut av nesen på meg. Seriøst.

Nå sitter jeg ved siden av en kjempe tjukk mann som spiser pizza med kjøttdeig og alt for mye løk, og det stinker noe så jævelig.

Ha det bra, Trondheim, og en riktig god påske til dere som leser!


mandag 2. april 2012

Litt lettere

Dette har vært en grei dag. Etter noen forferdelig tøffe dager på her på dps har jeg endelig klart å finne litt ro. Det skyldes mest sannsynlig at jeg har følget kostplanen min fult ut fra dag èn og at vekta har begynt å klatre opp igjen, men også tryggheten jeg kjenner at jeg har her i huset. Det er liksom ikke så mye stress og angst som på mitt eget rom på Voll. Det er alltid folk rundt deg her, så om jeg får angst eller sliter med et måltid er det ikke verre enn å bare finne noen som kan hjelpe meg med å ta vekk fokuset fra det vanskelige. Jeg håper at jeg klarer å holde fast i kostplanen, også når jeg kommer ut i den stressende hverdagen igjen. Det bare MÅ gå.

Og det skal det denne gangen.

Vi har laget en ukeplan til meg. Jeg har vært ganske deppa for tiden, og selv om det frister mest å grave meg ned i senga døgnet rundt, så er det lurt at jeg kommer meg ut litt. Om det så bare er et kvarter.  

Jeg har fylt planen med to aktiviteter om dagen, og blandt annet med noen tidspunkt hvor jeg skal begynne å komme igang med en skoleoppgave. Jeg er glad for at jeg sa at jeg sliter med konsentrasjonen og motivasjon til å sette igang, for nå skal jeg få litt hjelp til å begynne med oppgaven. Satser på at det blir litt enklere da. 

I dag har vært en fin dag. Jeg møtte kjære Carina og sammen har vi tatt sol og pratet litt om ditten og datten. Det gjør godt å treffe noen venner i ny og ne- så blir jeg ikke bare sittende og føle meg alene. Å være litt ute tar skikkelig knekken på depresjonen på en stund, og det er alt jeg ønsker meg. Adjø.