onsdag 30. mai 2012

Skam

Angsten tar alltid tak i meg når jeg kjenner det voldsomme suget etter noe salt og fett. Den lar seg ikke ignorere. Den sterke trangen til å finne min vei inn til Burger King for å kjøpe det som er så jævelig forbudt. Pommes frites. Å herregud! Jeg klarer ikke å stå imot når lysten først har dukket opp. Hodet er uenig, jeg kan vel søren meg ikke spise noe sånt! Men lysten vinner, og jeg gir etter, atter en gang. Det kan ikke beskrives som å overdrive når jeg sier at hjertet bokstaveligtalt dunker i brystet, jeg blir fryktelig var på at ingen ser meg snike meg inn på et sånt sted. Ser rundt meg, flere ganger, om det ikke er noen i nærheten som kjenner meg eller i det hele tatt vet hvem jeg er. Noe så skamfult å kjøpe junkfood..! Hva vil vel ikke folk tro om meg.

Inne på Burger King ser jeg ingen kjentfolk. Jeg klarer å snike i køen, i frykt for at jeg kunne møte noen likevel, dersom jeg blir for lenge. En Pommes frites, takk, take away. Når jeg får maten i hendene, har betalt, gjemmer jeg posen lynrask i en bag, og spurtter ut døra. Jeg tror ingen så meg, takk og pris.

På bussen setter jeg meg alltid helt bakerst. Når jeg er helt sikker på at ingen kan se meg, finner jeg fram kaloribomben og stapper det i meg som om jeg er et krigsoffer som har sultet over lang, lang tid. Så inn i granskauens ekkel jeg er. Motbydelig.

Det er så klart helt på trynet at jeg skal kjenne meg så engstelig og skamfull, bare fordi jeg spiser noe som ikke er sunt eller står på en anorektikers liste over ulovlig-mat. Hvem bryr seg egentlig? Er det ryktet som spiseforstyrret jeg er redd for skal bli til et rykte om en mislykket anorektiker, eller ligger det noe mer bak dette? Jeg aner ikke, men dette var jammen meg en utfordring jeg klarte, selv om jeg trodde jeg skulle dø av frykt. Nå er jeg helt ferdig. Slått ut, og dessuten kvalm.

What a life!



tirsdag 29. mai 2012

Dagen

Hei, hallo!

Dette har vært en fin dag, men en veldig lang en også. Først og fremst klarte jeg å forsove meg idag (når jeg først klarer å sove skal det mye til for å vekke meg), og dermed gikk jeg glipp av en etterlengtet time hos fysioterapeuten. Snufs. Jeg hadde egentlig lagt mange fine planer for idag, men du kjenner jo meg; Når noe går galt, blir hele dagen feil. Plutselig vet jeg ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg. Det fristet mest å bli liggende i senga og å bare hoppe over hele denne dagen. Ikke hadde jeg penger på kontoen enda, og ikke har jeg busskort. Hva i alle dager gjør fattige mennesker for å få dagen til å gå? Jeg hater å være helt blakk. Men uansett- Etter mye om og men klarte jeg heldigvis å bestemme meg for at det ikke er annet enn destruktiv oppførsel å stikke hodet i sanden, kun fordi en liten ting ikke gikk etter planen. Opp og stå, altså. Som ei venninne sier: Just do it! Selv om det ikke er lett, men tvert imot kjempe tungt å skulle gjøre diverse oppgaver, når den store hånden trykker deg ned i senga med alle sine hestekrefter. Herlige Depresjon. 

Det ble en liten treningsøkt, med fokus på styrketrening, på meg, så jeg begynte dagen ganske OK, tross alt. Etter det orket jeg ikke å dra hjem, men siden jeg hadde flaks og møtte på ei venninne på Deli de Luca, så slapp jeg i alle fall  å henge i byen helt alene. Pratet litt om ditten og datten, og forandret så til noen pøbler skråstrekk småkriminelle. What? Jo, vi klistret halve byen ned med IKS klistremerker. Mohaha! Timene gikk nå ganske fort forbi med denne type underholdning. 

Siden jeg er blakk og var så forferdelig sugen på en kopp kaffe, stakk vi til IKS kontoret og drakk en kopp der. Vi skulle begge på et sånt kommunikasjonsmøte der borte, så vi kunne like så godt bli der så lenge. Trøtt som jeg var sovnet jeg på sofaen under et deilig teppe, og før jeg visste ordet av dette hadde jeg sovnet bort en hel time. Nom nom. 

Møtet var som alltid knallbra, veldig innholdsrik og med mye viktig informasjon om å holde personlige samtaler osv. Blir spennende å faktisk komme i gang med det! 

Nå er jeg stuptrøtt, så dette får holde for i dag.
God natt!


mandag 28. mai 2012

Kjedsomhet

Stakkars jente, sier jeg. Pytt pytt, og synes synd på meg selv. Hvorfor? Jo, fordi jeg våknet til regnskyer som har jaget sola langt vekk fra Trondheim. Fordi jeg oppdaget at det fortsatt er en rød dag i dag. Fordi jeg ikke har en eneste krone på bankkontoen, og jeg har ikke funnet noen mynter i all rot på rommet mitt heller. Fordi jeg ikke har flere dager igjen på busskortet, noe som betyr at jeg er fanget på Moholt. Fordi jeg ikke har verken sjokolade eller potetgull. Fordi jeg hører stønning og knirking fra naborommet. Fordi jeg vil på trening, men jeg kommer meg jo ikke dit.

Fordi jeg rett og slett blir jævelig rastløs av å vite at jeg må underholde meg selv hele denne dagen!

Takker Benedicte for at hun ikke har mistet sin kreative hjernedel, noe jeg har gjort en eller annen gang i livet, og kom med forslag om å lage eller bake noe mat av de ingrediensene jeg faktisk har her i skapet. Ikke at det er så mye å skryte av. Fant mel og margarin, litt bakepulver som jeg sikkert kunne skrape sammen til en liten teskje, stjal en skvett melk fra en av mine naboer (fy meg!), og havregryn. Tja, hva annet enn improviserte scones kan man lage av dette?

Scones it is!


Nå er jeg i alle fall mett. Håper det fort blir tirsdag.

søndag 27. mai 2012

Tørke og vrøvl

Da må jeg vel atter en gang innrømme for meg selv at jeg har vært virkelig dårlig til å oppdatere bloggen i det siste. Ikke har jeg noe grunn en gang, bare at jeg rett og slett ikke kommer på noe som er verdt å blogge om. Jeg vet jeg kjeder dere med mine gjentatte perioder med "bloggtørke", men jeg har nå heller ikke lyst å kjede dere med alt for mange uviktigheter.. For å komme med noen ord, kan jeg vel bare oppsummere de siste dagene, kort og enkelt.

Jeg har stort sett sittet ute i sola, som regel ved Ladestien eller Marinen, vært på besøk hos min kjære Thore, kranglet litt hver dag, siden jeg tydeligvis ikke klarer å la være å holde sinnen for meg selv, spist vegetarburgere fordi det har vært det eneste jeg har orket å lage på det skitne kjøkkenet her, kjøpt pommes frites på Burger King for å feite meg opp når jeg helst vil slanke meg, klarte dessuten å sløse vekk mine siste kroner på litt for mange sjokolade Frappe fra Choco Boco (lov om sommeren, sant?), pakket noen esker og vært skikkelig tvangspreget (altså, hvem bruker TRE timer på en liten eske da?), gråtet en foss, fordi bunnen falt ut av eska en halv dag senere, og jeg hadde ikke energien til å bruke atter tre timer på pakking når jeg hadde mange flere esker igjen, følgen av dette var at jeg har vært på gråten hver gang jeg gikk inn døren til rommet mitt, fordi rotet har tredoblet seg, og jeg klarte ikke å vite hvor jeg skulle begynne å rydde eller pakke, vært ute enda litt mer, lest mange bøker på alle utallige bussturer og ventestunder, hatt et lite uhell som sendte meg en natt til St. Olavs hvor jeg så lekte meg med den bevegelige tv-type-tingen i flere timer, hoppet i sjøen ved Ladestien fordi jeg ikke klarte å la være å bli fristet av det salte vannet, vasket klær hos Anita siden jeg ikke liker vaskemaskinene på Voll lenger, klappet en geit på Voll Gård, spist pizza med en gammel klassevenninne, klaget over all søppel som vinden drar med seg gjennom hele Trondheim by (er det på grunn av streiken?), sett tre sesonger av Cold Case på nettet, skrevet noen sider til min forhåpentligvis-kommende-bok, vært flink jente og tatt tran fordi kroppen min trenger det(...)

Er det noe mer nå, da?

Håper dere alle nyter finværet!

Anne, og en liten hilsen fra solhatende Pesto


fredag 25. mai 2012

Lesehest og Frk. Rastløs

Klokka ni ringte mobilen for å minne meg på at det var på tide å stå opp. Jeg prøver å få et litt bedre døgnritme etter alle de våkne netter og søvnige dager. Planen var å stikke på trening og møte ei venninne etterpå, men siden verken jeg eller venninna mi har klart å dra oss selv ut døra for å svette litt, så sitter jeg nå her. Samme stilling, i senga. Jeg burde trene, burde så mye annet. Men jeg orker ikke. Ingenting frister. Jeg har fått i meg frokost for en gangs skyld, om to næringsfattige boller kan regnes som en frokost, og til og med drukket et glass vann (jeg drikker alt for lite). Klokka ett skal jeg til fysioterapeuten, og etter det har jeg planer om å besøke min kjære. Egentlig har jeg mest lyst å dra ut nå med en gang, men sola har visst ikke lyst til å vise seg i dag, så jeg vet da søren meg ikke hva jeg skulle gjort i byen så tidlig på dagen.. Hadde det vært varmt ute ville jeg ikke tenkt meg om to ganger. Jeg hadde sittet i sola for lengst.

// 2009

Når jeg ser rundt meg her jeg sitter på det lille rommet mitt, så kjenner jeg at jeg blir fullstendig oppgitt over hvor mye jeg har klart å rote de siste dagene. Noen ting er blitt pakket inn i esker, ting jeg ikke kommer til å bruke på en stund, men alle klærne mine, sko, mat og søppel.. jeg har ikke orket å rydde opp etter meg selv. Enten, Eller. De som kjenner meg best vet at jeg er en ryddenarkoman. Jeg rydder og vasker konstant, klarer ikke rot. Men når jeg i mange dager, uker eller kanskje måneder har drevet meg selv til mitt ytterste, så kolapser jeg så å si, og da gidder jeg ingenting. Papirer samler seg opp, ligger spredt i hele rommet, alle klærne jeg har tatt på og av meg i et desperat forsøk på å finne noe jeg føler meg konfortabel i, ligger hulter til bulter over gulvet, and so on. Fingrene klør etter å sette på en klesvask (ja gud, jeg er snart tom for rent undertøy og håndklær!), men vaskekortet er tom for penger, og jeg har så klart glemt brukernavn og passord på Miele sine sider. Håpløst.

Jeg føler en stor, stor trang etter å komme meg vekk fra Voll. Vil ut! Vil ha sol. Slippe å forholde meg til kaosset her inne på hybelen. Tror dog at jeg blir nødt til å holde meg hjemme, i det minste en time til, og så kan jeg vel heller komme litt for tidlig til fysioterapien. Jeg klarte å glemme min kjære bok på DPS i går, så det er ingen vits i å dra alene på kafè nå, dessverre.

Snakk om bøker. Jeg har oppdaget min indre lesehest igjen, og på tre uker har jeg kommet opp i seks utleste bøker! Hurra hurra. Vil det si at jeg har fått tilbake litt av konsentrasjonsevnen..? Akkurat nå har jeg begynt å lese Elizabeth Wurtsel´s bok "Mer, nå, igjen!" For en bra forfatter, jeg er helt besatt. I går avsluttet jeg "Prozac Nation", som jeg brukte noen dager på å lese ferdig, selv om jeg kun klarer å lese på bussen eller mens jeg venter på en eller annen time hos legen eller psykologen. Har jeg først begynt, så er det vanskelig å legge boken fra seg. Bussturene er nesten noe jeg gleder meg til hver dag, ha ha.

Q: Andre boktips?

torsdag 24. mai 2012

Enten.. Eller...?

Det jeg vet jeg burde gjøre er å pakke..


Rydde...


Helst begge deler samtidig.


Men det har jeg jo ikke lyst til. Ikke i går, ikke i dag, ikke i morgen...


Ikke så lenge jeg kan steke meg i sola!

onsdag 23. mai 2012

Tjohei!

Solbrent, DPS, D-vitaminer, Sommerklær, Energiboost, Utekos, Måker, Fregner, Gress-allergi, Legebesøk, Saltvann, Lolipop, Solkrem, Bøker, Øl, Flytteesker, Navpapirer, Ladestien, IKS, Iskaffe, Styrketrening, Pollen-allergi, Reisefeber, Neglelakk, Solbriller, Nidelven...

Lite tid til blogging når det er så fint vær som det har vært de siste dagene. 

Jeg storkoser meg i sola, inn i mellom alle avtaler og kjedelige må-gjøre-saker. 


Anne :-)

tirsdag 22. mai 2012

Om gråe skyer og lyse dager

Natt til i dag gråt jeg meg selv til søvne. Etter å ha oppført meg fullstendig barnslig og agressiv, lå jeg tidlig i senga, selvhatende og med følelsen av å ha hele verden imot meg. Jeg lå og gråt. Tårene bare rant nedover kinnene mine, jeg klarte ikke å stoppe de fra å falle. De bare kom og nektet å bli stanset midt i deres anfall. Jo mer jeg prøvde å stoppe gråten, jo flere tårer det ble, så jeg lot være. I stedet for ringte jeg kjæresten min, og gjennom gråten fikk jeg fram noen ord om at jeg ønsket ham her. Sorry for min oppførsel idag, men.. Men hva? Hva slags unnskyldning kunne jeg komme med? Jeg kunne ikke bortforklare det, for det var ingen forklaring. Jeg var bare så inn i helvetes sliten, av alt. Det var nå bare et spørsmål om tid før det skulle smelle uansett. Så i går kom det, ut av det blå.
Etter litt mer gråting, hulking inn i mellom, sa jeg god natt, og sov vel faktisk på sekundet han gikk ut døra. Det skulle ikke så mye til, annet enn å slippe løs det jeg har holdt på så lenge. Det var nok.

Jeg har sovet mange timer siden gårsdagens grinestund. Jeg må ha sovet i 12 eller 13 timer, og det gjorde meg godt. Jeg var faktisk uthvilt da jeg våknet i dag, og det er ganske sjeldent når jeg står opp om morgen. Et pluss var så klart at solen skinte, det var varmt i Trondheim! Dro derfor ganske så tidlig til byen for å sette meg på en stor stein ved vannkanten på Bakklandet. Bok, kaffe og litt frokost, ender og måker som mer enn gjerne spiste litt av maten min også, og en unge på to som syntes han hadde lov til å sette seg ved siden av meg på min genser i sola. Hyggelig. Jeg må ha sittet der i to timer, i stekende sol, og siden jeg tok meg en tur med hunden Balder, som tilhører Voll Gård, litt senere i dag i tillegg, sitter jeg nå i senga med brente skuldre. Du hører meg ikke klage, dog. Jeg er så glad for at det endelig er sommer og sol, at det krybler i magen. Dear God, la det vare!

                                                // Anne, båt til Sverige, 2009

mandag 21. mai 2012

Kriger 1, kriger 2, tra la laa..

En-de-lig! En hel dag med strålende sol, og dessuten en rimelig god temperatur i luften også. 

Den følelsen, så utrolig, oppriktig deilig!


Etter så mye som èn time med søvn (som jeg trolig kan forklare med at jeg var så deppa hele den dagen- og at det resulterte i at jeg så å si sov den bort), klarte jeg allikevel å dra meg selv ut døra så tidlig som klokken seks i dag tidlig, for å bidra med litt svette og smittsom gjesping på yogatimen, 3T. Jeg fatter enda ikke at jeg orket. For et tiltak når man ikke en gang har sovet.. 
Timen var ubehagelig og behagelig på samme tid, slik som den alltid kommer med sine forvirrende signaler som nesten umulig lar seg tolke. Det gjør litt vondt, krever egentlig en smule for mye anstrengelse, jeg kjenner at jeg henger meg sånn opp i hvordan jeg puster at jeg glemmer det fullstendig ut i de vanskeligste øvelser, og mens jeg puster tungt og uregelmessig, skal jeg også klare å slappe av. 

Avspenning kalles dette...       Jeg tror jeg liker yoga ganske godt.


Annet som er verdt noen linjer i dag, er at jeg har sittet på en stor stein i sola, ved vannkanten av elven ved Bakklandet. Med en kopp kakao og en bok, men genseren som liggeunderlag, kan livet i det øyeblikket ikke bli noe finere eller bedre enn det. Jeg er et sommerbarn. 

Jeg beklager dette.. rotete innlegget, men i skrivende stund er det svært lite igjen av min aldri så korte lunte, og det er nok best å tvinge meg under dyna før det smeller. Stakkers Thore som får gjennomgå mine utbrudd og skarpe kommentarer i det siste. Får håpe at det er søvnmangelen, for det går det an å gjøre noe med i hvert fall. ÆSJ MEG. 

søndag 20. mai 2012

Reportasjen om spiseforstyrrelsen min (høst 2011)


NÅR MATEN TAR KONTROLL

Forestill deg en hverdag med måltider som kun består av eplebiter. I perioder spiser du alt du kommer over fordi du er underernært. Du trenger innleggelse, men ventetiden er på halvannet år.



Anne Ruth Benschop (20) har lenge slitt med anoreksi med bulimiske tendenser, som er anoreksi med perioder hvor man kan overspise for så og å kaste opp. Hun er daglig preget av spiseforstyrrelsen.
- Jeg får gått på skole, men tenker på spiseforstyrrelsen 90 prosent av tiden, sier hun.

Treningslogg og kalorier
På dårlige dager påvirker sykdommen matinntaket hennes. Hun er usikker på hva som utløste den atypiske anoreksien, men forteller om en trøblete barndom med mobbing. Anne har alltid vært veldig usikker på seg selv og kroppen sin. Hun startet på turn i svært ung alder.

- Jeg drev med turn og følte jeg mestret dette godt, men så skadet jeg ryggen min, sier Anne og fikler litt med en øredobb. Hun føler at turningen ble tatt fra henne, noe som gjorde henne deprimert. Barneskrik og stoler som blir skyvd fra kafébord legger seg som et lokk rundt den alvorlige samtalen.

Etter at hun sluttet på turn, økte vekten. Dette taklet Anne dårlig, noe som førte til at hun ble veldig kroppsfiksert.
- I starten var det bare tanker.Jeg tenkte at jeg kunne begynne å trene slik at jeg mistet noen kilo, forteller Anne. Og slik gikk det. Treningen fører til at hun begynner å føre en logg over hvor mye hun trener, og alt hun spiser. Alle kalorier blir telt.

Farlig å tulle med maten
- Det var dager da jeg ikke spiste. Eller jeg kunne spise et halvt knekkebrød eller en bit av et eple. I sine bulimiske perioder, som var etterfulgt av lang tid med lite mat, kunne hun spise så store mengder at hun ikke kunne huske det i ettertid.

Det var i fjortenårsalderen Anne utviklet spiseforstyrrelser. Hun synes det er tungt å leve med det, og føler folk ikke forstår hvordan hun har det.  
- De skjønner ikke hvor farlig det er å tulle med maten, slår hun fast. Anne mener mangelen på forståelse kan føre til at mange går i den fellen. Hun har ikke alltid vært åpen om spiseforstyrrelsen, men har lært at man kommer mye lengre med det.
- Det er mye skam rundt det å ha en spiseforstyrrelse. Det tok mange år før jeg i det hele tatt greide å innrømme ovenfor meg selv at jeg var syk, forteller Anne.
Hennes råd til de som sliter med sykdommen er å be om hjelp.
- Ikke hold alt for deg selv, for da hoper det seg opp. Det finnes grenser for hvor mye man greier å gå med selv, sier hun alvorlig.

Lange ventelister
Hun har selv vært innlagt i flere perioder på Anoreksisenteret i Fredrikstad. På sitt sykeste veide hun 43 kilo.
- Jeg tror det var redningen min.
 Hun understreker viktigheten av et godt støtteapparat, og muligheten til å få hjelp hele dagen når det er som verst.
- Før folk oppdaget det, var det min lille hemmelighet. Hun flakker litt med blikket, men hever det snart igjen.
- Jeg begynte å isolere meg, og var veldig alene om det, forteller Anne.

Etter hvert ble sykdommen oppdaget. Anne ble sendt til helsesøster og PPT på skolen. Hun var også i samtaler med psykolog hos BUP i over et år. Det ble ikke noe bedre, og innleggelse ble til slutt den eneste muligheten for henne.
- Det var veldig vanskelig å få innleggelse, forklarer Anne. Hun forteller om lange ventelister hos sykehusene, som ofte er siste utvei for de som er hardt rammet av sykdommen.
- På noen steder måtte man vente i ett og et halvt år. Er man så syk og underernært, kan man ikke vente så lenge, sier hun. Anne mener sykehusene venter så lenge med innleggelse at det fører til alvorlig sykdom og tvangsinnleggelse.
- Det har gått opp noen for lys for meg. Jeg vil ikke være syk.
Hun mener at å bestemme seg for å bli frisk er utslagsgivende for å komme seg videre.
- Det har gått opp og ned i ettertid. Det viktige er å reise seg opp igjen etter man faller, sier Benschop.

Skambelagt
Anne tror folk er mer åpne om at de lider av anoreksi, enn bulimi. Hun mener det ligger utrolig mye skam rundt det.
- Man spiser alt man kommer over. Jeg har gått berserk på kattemat fordi jeg måtte spise det første jeg fant, forteller hun.

I dag prøver Anne å spise normalt, men hun innrømmer det avhenger av dagsformen om hun greier det.
- Jeg er ikke redd for mat lenger, men har perioder hvor jeg ubevisst spiser for lite for å redusere vekten, sier hun mens hun lar den slanke hånden gre gjennom det mørke håret. Hun synes det er viktig å innse at man har et problem.
- Du kan få hjelp av andre, men det er du som må løse problemet. Ingen kan løse det for deg, avslutter hun.


Interessegruppa for Kvinner med Spiseforstyrrelser

-Selvhjelpsorganisasjon for kvinner med spiseforstyrrelser

- Arbeider i første rekke med å støtte og å hjelpe kvinner som har eller har hatt spiseforstyrrelser

- Har helgekurs og selvhjelpsgrupper for å bedre hverdagen for de som sliter

- Er opptatt av å spre informasjon om IKS og spiseforstyrrelser

- IKS driver ikke med behandling, men er et supplement til behandling


Av Marie Wiik

Aggressive behavior, eller noe

Jeg er så ufattelig forbanna. Uten grunn, uten årsak. Bare så inn i granskauens agressiv. En sinne jeg ikke kan beskrive med ord. Jeg vil ødelegge alt jeg klarer å sette klørne i, noe, noen. Så jævelig sint! Jeg vil skrike det ut, spise og spy opp store mengder junk food, kaste ting i veggen, sparke inn en dør. Løpe eller trene vekk følelser, noe som helst for å få meg til å kjenne noe annet enn denne grusomme agressjonen. Uten å vite hvorfor. Kanskje det er stress, kanskje jeg rett og slett grubler for mye over livet, over alle dagens, ukenes og årets gjøremål. Jeg vet ikke. No clue!

Jeg vil pakke baggen, stikke av. Til mine foreldre. Et sted, langt, langt vekk her i fra. Hvorfor? Rastløsheten, fanget i et lite 10 kvadrats rom. Kanskje. Lengsel etter noe nytt, noe som innebærer struktur og rutiner. Skole, muligens. Trening, jobb? Noe som helst som fyller dagene, annet enn papirarbeid, søknader og økonomi. Noe mer eller mindre spesifikt. Faen ta. 

Dagen preget av depresjonen. Av hvilken grunn? Ingen årsak, ingen verdens grunn for å føle meg så nedslått og fanget. Ikke en skit som forklarer denne følelsen og rastløsheten. Tror jeg. Ligget i senga til klokka passerte to, dog jeg våknet i ellevetiden. Lå der bare, stirret enda et hull i taket. Snart ramler det ned her, sånn seriøst. Veggene kom nærmere for hvert minutt jeg lå, flat. Rommet ble mindre og mindre. Den store hånden trykket meg dypere og dypere ned i senga. Holdt meg der. Kom meg likevel opp, takket være en avtale med ei venninne i byen. Kaffe, mat, enda mer kaffe. Påfyll, takk! Lite til hjelp, likevel så godt, så godt. Snakket piss om alt og alle, forbannet verden med mine tanker, men setter egentlig høy pris for at livet er så snill mot meg for tiden. Jeg har det bra. JEG HAR DET BRA. Så hvorfor depresjonen. 

Fatter ikke.


Skitt au. Jeg vil ha mer sjokolade. Og danse ballett til alle døgnets tider.

En fastlege om å faste

Tenk før du sier noe!- det er tanken som har strevet meg mange ganger på de ukentlige legebesøk jeg har hatt den siste perioden. Jeg snakket nettopp med min venninne om vår felles fastlege, om hans til tider tåpelige og lite gjennomtenkte kommentarer. Forstår han ikke, eller er han bare så enkel at han ikke tror det kan ha noe påvirkning på en som har strevet så lenge med maten som det vi har gjort?

Det er vanskelig å vite hvordan jeg skal reagere når jeg sitter i stolen på kontoret hans, prøver å si at det har vært tøft å få i seg nok mat, fordelt ut over dagen, og jeg blir spurt om vi kan gjøre en avtale.
 -Du kan kan spise godt i fire dager, og så kan du få lov å faste den femte. Det er ikke noe farlig å la være å spise en gang i uka når du spiser bra de andre dagene. Skal vi si det sånn?
Hæ, nei, hva? Kødder du? Selv jeg, som type anoreksipasient, vet at det er helt på trynet å "belønne" seg selv med en fastedag, bare fordi jeg har vært "flink" i fire dager. Hva er det han sier?

Jeg vet ikke om han er klar over det. At det kan være en real trigger å si til en spiseforstyrret jente at det er lov å sulte seg en gang i uken. At det ikke skader. Forstår han ikke at en fastedag, bare fører til to, tre eller fire fastedager, for, anoreksien våkner til liv, man kjenner seg ruset på sult, og oppdager at det ligger et viss savn der inne? Å sulte èn dag, eller gud vet om en halv dag er nok, vekker anoreksien til liv igjen, og kan sette i gang de friske tankenes undergang? Nå er jo jeg, riktig nok, så pass oppegående at jeg ikke går på slike, lite gjennomtenkte uttalelser, som ikke kunne ha vært mer triggende for mange i min situasjon, men hva om han hadde sagt noe sånt til ei som ikke har kommet dit jeg er i dag? Til en "nybegynner" som ikke har med seg nok bagasje til å forstå at dette er en tåpelig trøst, og et forsøk til å få meg til å innse at noe mat er bedre enn ingen mat. Å si at det er lov å fast hver femte dag, er som å gi spiseforstyrrelsen tillatelse til å styre deg i feil retning en gang i uken. "Bare om du spiser litt de fire dagene før du sulter deg selv.."  Det er nesten som den kommentaren jeg fikk av en uforstående dame fra ambulant boveiledning for en del uker siden; - Om du ikke klarer, eller tør, å gå på kjøkkenet for å lage deg mat, så kan du jo la være fram til du er frisk(...) Så det er greit å ikke spise, da?

Q: Nå lurer jeg på, er det flere som har opplevd at noen, som tjener penger for å hjelpe deg, slenger triggende kommentarer? Hva er meningen din om (fast)leger som sier at det er OK å sulte seg en dag i uka? Er dette bare noe man sier uten å ha tenkt på følgene, eller burde en lege med slik kompetanse ha visst bedre?

lørdag 19. mai 2012

Trening og sånt

Motivasjon er en sann glede. Jeg håper den varer denne gangen.

Etter litt fram og tilbake med meldinger mellom meg og en peronlig trener på 3T, hadde vi i går avtalt en veiledningstime på treningssenteret. Siden han allerede visste om min situasjon rundt spiseforstyrrelsen etc. var det ikke mye jeg trengte å forklare der og da, og det var egentlig veldig fint. Det er passe kleint å forklare om en varierende helse og dårlige forhold til mat og kropp når man sitter i er lite hjørne på en hard stol, der alle som skulle ha lange ører kunne ha fått med seg hvor utrent og svak jeg faktisk er. Det ble til at vi pratet litt om mål for treningen og jeg fikk noen råd om kosthold i forhold til dette, og etter hvert måtte jeg bli med på kontoret for å ta en type bodyscan. Så jeg stilte meg, litt vemodig, på en vekt som i tillegg til kilogram måler beintetthet, muskelmasse osv. osv, og treneren fikk notert seg dette etter to målinger. Lite muskler, en smule dehydrert og ellers greit- ikke uforventet, men dette kan jeg jobbe med. Oppe i treningshallen igjen gikk vi fra den ene apparaten til den andre, skrev ned hvilke øvelser jeg skulle forholde meg til og hvor mange sett jeg skal kjøre på hver og en av dem, og så var jeg i gang.

Etter litt over en time hadde jeg fått mye gode råd og tips, og vi avtalte at jeg skulle ha en samtale med ham annen hver uke for videre oppfølgning og for å måle evt. framgang. Planen er at jeg skal gå gjennom styrkeprogrammet to ganger i uken, og jeg er flink til å gjøre det jeg har bestemt meg for, tror jeg at det skal gå helt fint. Jeg gleder meg til å oppdage en dag at jeg har blitt litt sterkere i kroppen igjen og at jeg blant annet slipper å kjenne melkesyre i bena etter å ha gått opp trappen til garderoben. Hvor fint hadde ikke det vært?

Sånn ellers går det generellt sett ganske greit med meg for tiden. Det går så klart litt opp og ned, både med humøret og motivasjonen til å spise/holde vekten, men det er vel egentlig ikke så rart etter for mange år med spiseforstyrrelse, angst og svingende depresjon i tillegg. Jeg vil tro det er helt normalt. 
Selv om jeg noen dager føler meg tungt preget av depresjonen og gir blaffen i livet, blir helst liggende i senga hele dagen, så klarer jeg som oftest å karre meg selv ut i livet, til trening eller bare for å slappe av på kafè med en god kaffe og bra bok. Jeg tror det handler litt om å gjøre noe som kan virke vanskelig å sette i gang med, men som man vet at det ikke krever uoverkommelig mye krefter til å gjennomføre. Finne en fin balanse mellom hva som kanskje kan gå, og det som absolutt er umulig å få til. Jeg har jo funnet ut, i året som har gått, at skole ble for mye å kreve av meg selv. Så jeg sluttet, og selv om det der og da føltes som enda et stort nederlag, så vet jeg at det er mye tøffere gjort å innse at det er feil tid til å gjøre en sånn stor oppgave som et helt skoleår, med alle fag, enn det faktisk er å fortsette selv om jeg innerst inne forstod at det kom til å slite meg ut fullstendig. Jeg ville gått på et smell. Det samme gjelder trening. Det er feil å ha som mål å kunne løpe maraton om et halvt år, eller å være super sterk og frisk. Men det som er mulig å ha for øye er å gradvis bygge seg opp til en normal, frisk kropp. Jeg vet at når kroppen har det bedre, så vil det mentale også gradvis blir lettere. Dette har jeg opplevd før, og derfor er målet mitt nettopp dette: Føle meg sterkere og friskere. Ikke sterk og frisk.

// Anne, 2010

torsdag 17. mai 2012

Angsten

Selv om jeg ikke har skrevet om det på en stund, så er den ikke borte. Den eksisterer, dog i mindre grad, men den kommer og plager meg en gang i blant. Den kommer med stormen, som jeg tidligere har skrevet i et dikt. Den sniker seg inn(...) 


Det er Angsten jeg snakker om. Den følelsen som setter seg som en stor klump i magen, gjør meg urolig, rastløs. Spesielt på dager som i dag, den 17. mai, hvor jeg stenger meg inne i mitt rom for å unngå folkemengden der ute. Jeg går så å si på veggen her, går fram og tilbake. Sitter alene med mine tanker og gir rom for det anorektiske å vokse i hodet mitt. Det at jeg med alle mine krefter prøver å holde det på avstand, ignorerer den, gjør den enda sterkere og den slår seg vrang, stadig. En fysisk kvalme og uro, som bare de som sliter av angst kan forklare. Tankekjøret gir meg en ugge følelse av at hodet mitt kan eksplodere når som helst. Jeg må komme meg ut! Frisk luft, rom for å puste. Kjøper en kaffe på bensinstasjonen og forter meg inn på studentbyen igjen, tilbake til den innestengte atmosfæren som jeg hater så sterkt, men som samtidig gir meg en trygghet jeg ikke finner der ute på en dag som i dag.

Jeg er glad for at 17. mai er over. Glad for at jeg har ting å gjøre i morgen, og at jeg slipper å isolere meg noe mer fra verden rundt meg.




onsdag 16. mai 2012

16. MAI

Jeg er lite begeistret over alle drikke-oppdateringer på 70 % av mine Facebook venner. Kjenner det kribler litt i magen av nervene for dagen som er i morgen. Gjennom de sju 17. mai feiringer jeg har opplevd, har jeg bare vært ute i folkemengden den ene gangen jeg gikk i åttende klasse. Der og da bestemte jeg meg for at det skulle være den første og siste gang jeg våget meg ut i denne store folkemengden av bunader og russetog- og slik ble det.

Det at jeg ikke kan fordra store mengder med folk er èn ting. Jeg husker den dagen for sju år siden. At jeg måtte være med, fordi det var obligatorisk oppmøte med skolen. Hvordan jeg kjente en klaustrofobisk følelse, og følte meg så forferdelig utilpass der jeg gikk i olabukse, hettegenser og joggesko, blant alle de finkledde mennesker i bunad eller kjole, som viftet med norske flagg og spiste gigantiske mengder med is og pølser. Jeg forstod dessuten ikke hva alle ropte hurra for, for med min nederlandske bakgrunn og minimale språkforståelse hadde jeg ikke klart å sette meg inn i norsk historie riktig enda. Jeg husker som dagen i dag hvor sjokkert jeg var når jeg våknet fra min egen innelukkede verden av tanker og gruing, av russeskrik og lukten av alkohol. Tydelig berusede mennesker, overalt. Dagen i dag vet jeg jo så klart hva det er Norge feirer, men jeg forstår meg enda ikke på denne drikkekulturen i dette landet. Det vil jeg mest sannsynlig aldri gjøre heller. 

Jeg, som folk flest, har gjort mine forberedelser til denne dagen. Jeg har handlet inn store mengder med mat som kan lages og spises på mitt lille rom, slik at jeg slipper å sette en eneste fot ut av døra i morgen. Lånt over ti filmer på biblioteket som jeg kan se mens jeg ligger sammenkrøpet under dyna, trygt og varmt i min egen seng med kjæresten ved min side. Jeg skal boikotte denne dagen, og har til og med skrevet SOVEDAG med store bokstaver på 17. mai siden i agendaen min. Lenge leve, hurra hurra hurra...


HA EN FIN 17. MAI FEIRING, OG IKKE FORVENT MIN SYMPATI NÅR DERE LIGGER FYLLESYK I SENGA RESTEN AV UKEN ;-)


tirsdag 15. mai 2012

Hei

Skrivestund har gull i munn.
Gud, så gøy med ordspill!

Bare litt synd at livet mitt er kjedelig for tiden, så jeg har ingen ord i munnen som jeg kan skrive ned her akkurat nå. Dagene går stort sett i ett: Jeg sover dårlig, men litt bedre natt til i dag, fyller ut skjema etter skjema for å få orden på økonomien, kjøper flytteesker selv om jeg ikke skal flytte riktig enda, busser fram og tilbake til Nidaros dps, lager litt tid til kafebesøk i ny og ne, ligger i senga og depper, leser bøker på alle mine bussturer, tenker på mat og vekt og mat og vekt, gidder ikke å rydde opp etter meg- noe som forresten betyr at noe virkelig er galt, og kaster fra meg alt på gulvet.. List goes on and on.

Samme gamle hverdagen, hver dag.

Jeg skal ikke nekte for at jeg gleder meg til sommerferien nå. Vekk fra Voll, hjem til Lillehammer, turen til Sverige med pappa og mamma. Litt forandring hadde vært fint.
NÅ, takk!

Fullstendig random, og ikke minst, gammelt bilde.

lørdag 12. mai 2012

Late night / Early morning

Okei, så er jeg våken enda og jeg har mistet troen på at jeg kommer til å klare å sove i natt. Kroppen har riktig nok lagt seg klokka ti, men øynene har vært vid åpne gjennom hele natten. 
 Sukk. 
  Rotete på rommet. Skal jeg rydde? Burde rydde, hvert fall litt! Må egentlig også tørke støv, støvsuge. Vaske bad. Vaske klær! Sukk og sukk. Forsøker å lukke øynene. Snur meg. Snur meg igjen, og igjen og igjen(...) Æsj da! 
 Åpner øynene. Ser på Cold Case. Prøver å sove igjen. Lykkes ikke. Lakker neglene på tærne, lakker fingerneglene. Sove? Får det ikke til. Prøver igjen. Niks. Urolig. Ser på enda en episode av Cold Case. Spammer Facebook. Enda et forsøk. Nei! Nå må jeg virkelig sove. Sov! Frustrasjon. Kjenner meg sulten, ser på klokka. Faen, tre allerede. Sniker meg inn på kjøkkenet, spiser en riskake med ost. 
 Nytt forsøk, ingen nytte. Hva nå? Jeg MÅ sove. Må, vil, SKAL. Sov, jente! Leser nettavis. Leser neste nettavis. Finner ikke roen. Kløe, søren, en intens kløe over hele kroppen. Finner få-vekk-kløe-kremen. Prøver å sove igjen. Stirrer så en time i taket. Klokka er halv fem. Klar våken, men like så trøtt. Så trøtt! 

Jeg skal prøve på nytt. 
Galskap.

Insomnia next..?

Ja, jøss. 
Jeg har igjen har en natt der jeg lå våken til klokka hadde passert fire. 

Lenge leve. 

Heldigvis for meg;


Min kreative halvdel våkner på den tid (den er visst dø på dagtid).

Ja, jeg ser at jeg har gjort noe feil: Benet slutter der armen begynner- tabbe.
Nei, jeg er ikke særlig flink; men jeg har ikke malt på flere år! 

Vær litt snill mot en nybegynner..


Jeg er, vel kjent, en perfeksjonist. Altså blir jeg aldri fornøyd, noensinne, med det jeg gjør eller lager. Som regel ender jeg opp med å hive "kunstverket mitt", samt kreativiteten, rett ut vinduet, for å så fortelle meg selv at jeg er udugelig og aldri skal lage noe mer i resten av mitt liv. Så jeg er litt stolt nå, fordi jeg endelig fullførte noe. Uten å bli sint, uten å bli frustrert, og ikke minst; uten å kaste maleriet i søpla eller å rive den i tusen biter. Jeg fullførte den! 
 Jeg fikk ikke sove, for jeghuskerikkehvormangenetterpårad. Etter å ha stirret hull i taket i over åtte timer fikk jeg plutselig en stor trang til å finne fram malesakene mine. Det klødde i fingrene. Så uten å ha bestemt meg for hvá jeg egentlig skulle male, satte jeg i gang, og dette ble da resultatet. Jeg ser feilene, men jeg ser også at det ikke ble så verst for å være første maleriet på lenge, lenge. 

Jeg håper nå at jeg får sove i kveld, og ikke kommer til å sitte oppe med maling som jeg har sølt på hele kroppen når det plutselig har blitt søndag. Jeg fikk tømt meg for en del med tankekaos, så kanskje det er lettere å finne roen nå. 


fredag 11. mai 2012

Livet

Jeg slenger meg på "evig-mas-om-(dritt)vær-tradisjonen. Det har seg slik at finværet, som ikke annet forventet, ikke varte særlig lenge. Solen var, og er fortsatt, erstattet med regnskyer, og t-skjorten ligger np i skittentøyskurven, mens det er på´n igjen med skjerf og regnfrakk og paraply. Jeg er så glad for at jeg klarte å nyte gårsdagen, for alt det var verdt.

Selv om det fristet mest å bli liggende i senga i dag, etter jeg hadde sett min skjebne i form av regndråper og grå himmel, med pledd og kaffe, film og godteri og alt som hører til, så kom jeg meg likevel opp fra min varme køye og jaget meg selv til bussen for å rekke avspennning- og fysiotimen på DPS. Det var som alltid deilig, og ytterst nødvendig. Det jeg trodde var en påbegynnende influensa, viste seg å være stramme muskler i nakken og bak skulderbladet. Ufattelig at stramme muskler kan være årsaken til hodepine og intens kvalme..

Jeg karret meg videre hjem etter to timer på Lade, for å dra til byen igjen rett etterpå, og spiste lunsj på Bari. Da maten var fordøyd gikk jeg i byen i to timer, for jeg gadd rett og slett ikke å ta bussen fram og tilbake enda en gang, og klokka seks dro jeg på ballett. Semesterets siste time (snufs), og treneren syntes visst at det var på plass med en ekstra hardcore time. Jeg kunne ikke vært mer enig, og kjørte meg selv til det ytterste. Deilig deilig deilig!!!!!

Nå ligger jeg i senga med brennende muskler og vonde hofter, og jeg kunne ikke hatt det bedre.

// Google.

torsdag 10. mai 2012

Beautiful day

Ah, for en fin fin dag det har vært. Jeg er dog veldig sliten nå, i både kropp og hodet, men det er ikke noen dårlig følelse. Jeg har sittet på Dromedar kaffebar med skjønneste Anita, drukket kaffe og snakket om alt og ingenting, som vanlig. Etter Anita dro hjem møtte jeg Tine og Thore, og vi plyndret to apotek i Trondheim for sjokolade næringsdrikker. Beklager om noen andre prøvde å få tak i de med sjokoladesmak; Der vi har vært er det tomt nå!

Solen skinnet mer enn den har gjort før i 2012, og jeg som sommermenneske var godt fornøyd med dette. Herlig, herlig sommerfølelse! Jeg hopper rundt i byen som et lite nyfødt lam. Det var like før jeg tok noen dansetrinn i gågata, og jeg var nær å begynne å synge med min forferdelige kråkestemme og tonedøve sjel.

Nå er jeg som sagt TRØTT. Sovetablettene jeg fikk av legen i går funker fett. Mens jeg ventet på å bli trøtt var jeg litt kreativ. Jeg tror dette var et mislykket forsøk på å lage noen blomster på neglene mine:

Nå ja..

God natt!

onsdag 9. mai 2012

Yesterday- Today

08.05.12
Dagen kan ha tidenes dårligste start, etter en lang natt uten èn eneste time søvn, og atpåtil et meget forvirret tarmsystem(...) Kort fortalt begynte dagen min på denne måten. Jeg lå, for andre natt på rad, klar våken i sengen min, natt til i dag. Sovetabletten, som tidligere slo meg fullstendig knock out på under en time, har begynt å miste virkningen sin. Tydeligvis. Mulig også at tankene raser litt mye igjen, og at den indre viljestyrken "min,"som til tider er preget av forstyrrede monstre, fratar meg søvnen. Jeg vet ikke riktig. Skal uansett ta det opp med fastlegen i morgen, for søvnen er jo så ufattelig viktig og har så mye å si om hvordan neste dag blir. Som regel er det nok å klage på.

Det er jo ikke den klage-delen som er utfordrende, i det hele tatt! Jeg kjenner at jeg alt for lett dras ned i skiten. Men jeg vil heller prøve å fokusere på det som er godt. Jeg har for eksempel nettopp kommet tilbake fra en time hos fysioterapeuten. Musklene i nakken og skuldrene er så stive at det er nok å jobbe med. Og det må jeg si hun gjorde. Jammen som hun tok i. Nei, dette er ikke en forsiktig forssøk på å klage enda litt mer. Misforstå meg rett. Det var GODTvondt! Veldig godtvondt. Jeg ble riktignok helt ørr og kvalm, men nå sitter jeg mye mer avslappet i stolen enn det jeg gjorde i går. Fysioterapi gjør meg godt. Senerest for femten minutter siden har jeg vært oppe i Malvik, sammen med kontakt fra KART, for å spørre om noe av posten min har kommet ditt. Min folkeregistrerte adresse er visst feilt. Flotters det. Og ja, post hadde de fått, men sendt tilbake til Posten. Så neste oppgave blir å ta kontakt med de der.. Heldigvis får jeg god hjelp av Ambulant boveiledning til å fikse slike ting. Så alt i alt: dagen i dag ble fin og mer avslappende en først forventet, tross alt.

09.05.12
Da er leiekontrakten tegnet, og jeg har fått unnagjort enda en ting. Kald Heineken må man ha nå som det står svart på hvitt at jeg kan flytte inn den første juli! Vårstemningen og stigende temperatur ute skader heller ikke. Jeg er i riktig godt humør nå, og det er ikke verst. Lettet og avslappet som jeg er, for første gang på nokså lenge, er det mye som skal til for å ødelegge dagen min nå.
Jeg har snakket med de her på Voll studentby ang. flytting. De vet jeg er sykemeldt og skal ut, og dessuten er det jo ikke lov å bo her når man ikke er student. Det er ikke mulig å slippe reglene i leiekontrakten- det skal betales husleie til og med juli. Så jeg spør såklart om det er noe mulighet å tøye reglene litt i mitt tilfelle, snill som jeg er. Det de sa de kan gjøre er å legge ut rommet mitt til leie, asap, og dersom noen vil flytte inn, så slipper jeg selvfølgelig videre betaling. Det vil si at jeg i så fall stikker til Lillehammer og bor der fra utflyttingsdatoen, men en tidligere start på sommerferien gjør meg ingenting, haha. Mye ordning og styr, men med all hjelp jeg får går ting kanskje så bra. Jeg er heldig.

En annen sak som gjør at jeg vil sørover så fort som overhodet mulig:


Hjemmet mitt i Lillehammer eies nå av ti søte kattedyr, hvorav fem nyfødte kattunger. Cuties!

mandag 7. mai 2012

Glad-nyhet

Åh, den følelsen jeg sitter med nå, den er fantastisk! Vi har funnet en leilighet, trolig den beste vi har sett på. For et par timer siden ble jeg ringt med spørsmålet om vi kan komme for å tegne kontrakten på onsdag; Om vi fortsatt er interesserte? SelvsagtherreminJA! Jippihoi! Det er så inn i granskauens deilig at alt begynner å falle på plass nå. Endelig! Selv ikke snøværet midt i maimåneden kan ødelegge humøret mitt- ikke i dag. I dag feirer jeg at jeg kan pakke sakene mine for å forlate studentbyen min den 1. juli, og at soverommet mitt der kommer til å være større en hele min "hybel med bad" på Voll.


søndag 6. mai 2012

Lengsel

Jeg kjenner at jeg er i det kreative hjørnet i dag, derfor har jeg litt lyst til å røpe en liten hemmelighet, nå som jeg faktisk holder på med saken igjen, etter en stund med skrivetørke og alt det der; Jeg har nemlig et lite skriveprosjekt på gang. Faktisk, så har jeg skrevet 59 sider til noe jeg en dag håper å gjøre om til en del av en bok. Min bok. Av og til virker dette som en umulig oppgave, og jeg kjenner en sterk vemod når jeg tenker på det. Jeg fortsetter allikevel. Jeg skriver og skriver, og satser på at det bare er en følelse at jeg er for dårlig til å skrive- for å ikke snakke om å våge meg på å skrive noe jeg vil sende inn i håp om at dette kan bli gitt ut en vakker dag. Det føles helt på trynet, at jèg skal skrive en bok. Jeg kan jo ikke skrive en gang. Samtidig har jeg med meg mitt livs motto som sier at om man bare vil nok, så er alt mulig. Og jeg vil, så jeg gjør. Jeg skriver. 

Jeg er sta. Når jeg har bestemt meg for noe jeg virkelig vil, så skal det en hel masse til for å ta fra meg den lysten. Jeg har en sterk vilje, og tror at dette er en bra ting å ha. Det gjelder ikke bare skrivelysten, men også andre ambisjoner. Sånn vil jeg for eksempel studere psykologi når jeg føler meg klar for det. Jeg vet at jeg først må komme meg igjennom siste året på videregående, for å få studiekompetanse, men det skal jeg nok få til en gang. Om andre klarer å studere, så ser jeg søren meg ingen grunn for at jeg ikke skal klare det. 

For hver dag som går nærmer sommerferien seg, og selv om våren venter lenge på å vise seg for fullt, så er den nok i anmars. I går snødde det, i dag skinner solen bak skyene. Det gir meg håp om at temperaturen vil stige litt etter litt, og at sommeren ikke er så langt unna på tross av at den nøler litt. 

Jeg prøver å ta èn dag om gangen. Leve her og nå, og ikke bare lengte hele tiden. Lengte etter sommerferien, etter et nytt semester på Step by Step, lengte etter å flytte- for dá skal alt bli så mye bedre. Jeg tror man går på et nokså stort smell om man hele tiden tror at dá skal alt bli bedre. For som regel blir det ikke bedre. Det er nå man lever, og det er bare du selv som kan gjøre noe ut av livet ditt. En vet aldri hva som skjer i morgen, om noen uker eller år. Når tanker dukker opp og forteller meg at jeg må vente med å male eller skrive bok når jeg har flyttet og alle puslebrikker har falt på plass, så har jeg kastet bort dagen i dag. Hvorfor skulle jeg vente med å gjøre ting som gjør meg glad, når jeg kan gjøre dagen bedre i dag? Jeg tar meg selv i å glede meg alt for mye til ting. Jeg tror ikke det er noe vits i å se fram over, ikke alltid i hvert fall. 

Så i dag skal jeg male, skrive og leve. Og i morgen, neste uke og om noen år skal jeg gjøre akkurat det samme.



lørdag 5. mai 2012

Oppdatering +

Halloen! Da var det lørdag igjen og jeg feirer med en stor kopp kaffe at denne stressende uken er forbi. Og jeg lever faktisk enda, bare så det er sagt. Jeg har løpt gjennom hele byen for å fikse både det ene og det andre, og jeg er nesten i mål. Jeg takler stress dårlig, det er visst. Det sleipe anoreksimonsteret tar sjangsen sin her og prøver å knekke meg på nytt. Jeg holder den på avstand med all min makt. Jeg har latt noen ting være ting, fordi jeg kjente jeg ble sårbar igjen. Så det får vente til neste uke. Men før jeg ordner det som står igjen, tar jeg en velfortjent pause fra alt som heter papirarbeid og offentlige tjenester og lader opp batterien. For dere som tror jeg bare later meg nå som jeg ikke går på skole lenger: Tenk om igjen. Det går sjeldent en dag der jeg bare kan slappe av og være.

Trening har det dessuten vært dårlig med denne uken, men så har jeg jo egentlig vært i nok fysisk aktivitet når man plusser sammen alle løpeturer til og fra bussen. Bah, ikke noe treningsglede akkurat. Men i går kveld startet jeg helgen med en aldri så herlig time på ballett. Den nest siste før Step by Step tar sommerferie. Jeg er utrolig glad for at det blir holdt sommerkurs, så kan jeg i hvert fall danse litt før jeg skal på ferie selv. Gledings!! Når det gjelder balletten framover, så har jeg vel fortalt at jeg egentlig fikk gå videre på klassisk 2 og tåspiss 1, men jeg kommer til å ta to klassisk 1 timer i uken isf. Grunnen for dette er at jeg rett og slett ikke er sterk nok i kroppen for å ta det er hakk høyere. Kroppen lider av spiseforstyrrelsen som kommer med utallige tilbakefall gjennom vinterhalvåret, det er tydelig. Det er synd dette, men jeg velger å ta det til min fordel. Det er jo en stor motivasjon å vite at jeg er flink nok og eier teknikken, men at jeg må ta knekken på denne fæle spiseforstyrrelsen for å kunne yte maksimalt. Jeg skal nok greie det en dag, bare vent dere.

Eller så er det dette flyttemaset da. Vi har vært på en god del visninger nå, uten lykke, og nå sitter vi spent og venter på svar fra den siste leiligheten vi så på. Det skal bli deilig å få unnagjort må jeg si. Jeg håper virkelig å kunne flytte før sommerferien. I fjor brukte jeg og Thore hele sommeren på å ringe hit og dit for å spørre om vi kunne leie uten å komme på visning (vi var jo i Haugesund). Det stjal mye energi, og jeg trenger sårt å samle meg dette året. Helst skulle jeg bare pakket alt ned i esker i dag. Rommet mitt er helt bomba, meg å være, og det frister svært lite å gjøre noe med det når jeg vil ut fra Voll Studentby- snarest.

Vel, sånn går nå dagene mine. Jeg styrer med alt mulig, og gleder meg egentlig bare til å starte med blanke ark. Kanskje værgudene også kan slutte å sutre så mye. Det er jammen meg mange krokodilletårer som faller ned fra himmelen i det siste...


  // Anne ´10.



- Er det noen som har lyst å skrive et gjesteinnlegg? SKRIK ;-)


fredag 4. mai 2012

Få ord

Fordi jeg har hatt så mye kjedelig å gjøre den siste uka
Fordi jeg er sliten nå
Fordi ord ikke strekker til eller eksisterer

Men jeg kan love at jeg skal sette meg ned i helga for å bare SKRIVE.
Gud, som jeg savner å skrive sammenhengende ord.

God natt, nå!
Anne


torsdag 3. mai 2012

Kjørt

Helt utslitt. Vært i byen fra ti til ett. Fikset med Lånekassen, Skatteetaten, Banken, Nav(...) Alt det praktiske, herre min, til å spy av! Når jeg stresser sånn er matlysten lik nul og jeg har egentlig bare lyst på is, noe som skaper et helvetes angst og uro i hele kroppen. Jeg takker for dama fra Ambulant boveiledning som ble med meg til Nav Lerkendal. Selv om jeg kan det å snakke for meg, og det gjorde jeg, så var det godt å ha noen ved min side som kunne bekrefte at jeg trengte ekstra støtte en stund. Ikke har jeg fått noe frikort i posten enda (sa jeg at jeg burde fått den i februar?!) og lege- psykolog- og fysioterapiregninger hoper seg opp mer og mer..

Jeg kan ikke fordra slike praktiske ting som MÅ gjøres. 

Det er ikke lenge til jeg skal på farta igjen heller. Visning denne gangen. For et ork. Jeg gleder meg til alt er unnagjort, til jeg kan ta en ordentlig sommerferie og bare kose meg. 

Dette var dagens klaging fra min side.
Amen.



onsdag 2. mai 2012

Karusellen igjennom livet

Posititive følelser begynner å drukne i de negative. Det er en sånn fase etter vektoppgangen som jeg føler er veldig vanskelig. Jeg føler meg feit nå som jeg har oppnådd normalvekten, og jeg kjenner at jeg svømmer imot en følelsesladet strøm av tanker. Det brukes mye krefter på dette, som jeg heller kunne brukt på daglige gjøremål. Når man ikke spiser som anorektiker, eller kaster opp maten etter en matorgie som bulimisk, er det ofte noe man gjør for å ikke kjenne etter. Ikke føle noe som helst, bli helt matt og likegyldig. Men det har jeg prøvd, og det virker som en god løsning der og da, men i lengden har det ikke resultert i noe annet enn at spiseforstyrrelsen styrkes og får tilbake makten sin. Det fungerer ikke, så nå blir jeg NØDT til å kjenne på følelsene. Dette er dog ikke bare-bare. Det er vondt og det er slitsomt å gjøre det fornuftige når det føles totalt feil, når følelsene mener noe annet enn det du vet er det eneste riktige.

Jeg lar meg ikke kue denne gangen. Jo, det frister, men jeg orker ikke å påføre verken meg eller mine nærmeste den smerten det fører med seg om jeg skulle gått ned i vekt igjen. Det er rett og slett ingen alternativ. Jeg skal stå i dette, og kjenne på både gode og vonde følelser. Det er et sånt typisk veiskille problem- går jeg til venstre blir jeg følelsesløs og flat, og om jeg går til høyre så blir jeg overveldet av følelser, men jeg vil derimot føle at jeg lever. Livet er nemlig som en berg- og dalbane. Det går opp og ned, opp og ned, og mens noen dager vil være gode er andre dager mer strevsomme. Min oppgave nå er å tåle den type karusellen. Jeg skal  slippe taket i oppoverbakken, og holde meg fast når jeg raser nedover. For å så gjenta samme gamle tivoli attraksjonen.

tirsdag 1. mai 2012

Bygge opp en friskere kropp

Tja, jeg skal så absolutt ikke følge den trenden med å lage meg en smashing treningsblogg. Jeg synes de er fasinerende nok, men det er ikke meg. Jeg trener ikke for å blir en svær muskelbunt eller ekstremt sunn. Jeg trener fordi kroppen har fått gjennomgå i mange år med spiseforstyrrelsen, og det kjennes. Jeg var på en step-time på 3T her om dagen, og etter 15 minutter trodde jeg at jeg skulle kollapse fordi jeg ikke fikk puste, så sliten jeg ble. Jeg begynner rolig, tar A-timer og fordeler treningen gjevnt ut over uka. Målet mitt er å få tilbake kondisjonen og litt styrke i musklene. Det hadde også vært et fint utgangspunkt for balletten, for jeg kjenner at jeg strever litt med styrken i magen og bena iblandt.

Utgangspunkten er enkel: Jeg har oppnådd normalvekten og har klart å holde det stabilt i tre uker (Hurra!). Muskler eksisterer liksom ikke.


Da kjører vi, da!
:-)