søndag 24. juni 2012

Lag deg gode minner, de dårlige kommer av seg selv

// Bordtennis & utepils ftw!
                    // Han som heter Emil.
 // Hei, hagearbeid i åtte timer blir man ikke klokere av.
 // Yeah, endelig en større skinnveske. Hadetbra stygge skolesekk! Takk pappa, for at jeg fikk din sin!


Noen som vet?

Noe så random, men jeg trenger litt råd. Ansiktet mitt ser nemlig like ille ut som for et år siden, og det er ikke første gang utslettet har kommet tilbake. Det klør, det svir, og jeg ser rett og slett lite attraktiv ut med tørre, røde flekker i hele ansiktet. Legens svar på dette er hydrokortisonkremer og allergitabletter av forskjellige slag. Det har ikke hjulpet noen verdens ting, det er dyrt og kjemisk og lite veganvennlig. Ergo.. hvorfor skulle jeg fortsette å kjøpe det?



























Hos butikker som Naturligvis, Life m.m. har jeg fått høre at det kan være på grunn av en dårlig virkende tarmsystem, noe som kan stemme ettersom jeg har slitt med irritabel tarmsystem så å si hele livet. Jeg har også testet kroppen min for andre ting. Mammaen til ei venninne i Nederland jobber med alternative medisiner og sånt. Homeopati blant annet. Hun testet meg, og fant ut at kroppen min sliter med å kvitte seg med avfallstoffer. Det kom heller ikke som noe overraskelse. 

Medarbeidere i diverse helsekostbutikker har anbefalt meg produkter fra Pure Planet, og nå lurer jeg på om noen har erfaring med det? Selv bruker jeg Spirulina, men jeg har hørt at Purely Greens Max og Amla-C Plus kan være bra å bruke når man har trøbbel med tarmsystem, utslett osv. 

Noen tips?



lørdag 23. juni 2012

Det som venter og det som var


Regnbyger

Mandag 25. juni
15°       6 mm nedbør i døgnet

Regn
Tirsdag 26. juni
Regnbyger18°         3,0 mm nedbør i døgnet


Onsdag 27. juni
Klarvær16°       1,0 mm nedbør i døgnet


Torsdag 28. juni
17°        0 mm nedbør i døgnet


LettskyetFredag 29. juni
18°        0 mm nedbør i døgnet


Flott. 

Skal vi tro på Yr.no har vi bare èn fin dag i Ystad, og de andre dagene må jeg beregne meg på å bade i sjøen i regnvær. Ja, det er flott, det. Jeg bader gjerne selv om det regner, men kanskje jeg må revurdere kjøreturen i brannbilen denne gangen.. Heh. 

Jeg har vel fortalt dere hvorfor jeg drar til Ystad med mine foreldre nå, har jeg ikke? Kort fortalt kan jeg si at jeg var der for tre år siden, den gangen jeg var veldig syk og hverdagen min var fullstendig preget av anoreksien. Vi dro, hele familien på 6, med danskebåten til København, og kjørte derifra over brua, ca to timer inn i Sør-Sverige. Min kjære Ystad. Siden jeg på grunn av dårlig psyke og fysisk tilstand ikke kan husker stort av denne turen, ble jeg lovet en tur for meg selv den dagen jeg lever et forholdsvis friskt liv, alene med pappa og mamma. Det viste seg å være tre år senere. Bildene under er fra den forrige turen. 


På danskebåten. Gotta love that cappuccino
Husker jeg drakk en stor kopp (deilig) kaffe på den båtturen, på en nokså tom magen. 
Den falt ikke direkte bra, og jeg endte atter en gang opp med å hilse på doskålen..  
Denne gangen skal jeg drikke TO kopper, uten dårlig samvittighet.



  Ankommet Danmark, tid for en liten lunsjpause før vi skulle kjøre videre til Ystad. 
Her har jeg tydeligvis ingen matlyst, og gir heller knekkebrødet til en sulten sjel. 
Vil tro at jeg gjorde kråken en stor glede. 



   Mitt elskede strand i Ystad. Som du ser er det ikke mye folk her, og det passer meg ypperlig. 
Jeg prøvde meg på å gå i bikini, bade og alt. Klarte å trosse angsten, skrekkblanda fryd. 
Mamma prøvde å ta bilde av søskenfloken på brygga, og det fikk meg på gråten. 
I år har jeg fortsatt bikiniskrekk, men det er ingen tvil om at jeg skal trosse angsten atter en gang, 
og nyte det salte vannet. Ingen tårer velkommen, men mindre det skulle være gledestårer.



Med over ti kilo mer på kroppen, et lettere forhold til mat, og tre år rikere med livserfaring, er jeg klar for å pakke kofferten og reise sørover igjen. På mandag drar vi, og jeg gleder meg vilt.

fredag 22. juni 2012

Morgenstund &KATTUNGE GIS BORT

Jeg kan ikke tenke meg en mer avslappende start på dagen enn dette. Våknet vel å nevne av smerter igjen, men de ble heldigvis fort mindre etter inntatt Ibux. Klokka seks er det ikke mye liv i dette huset enda. De eneste som er klar våkne er fem ville kattunger og mine foreldre som gjør seg klar for jobb. Siden pappa er våken står jeg opp til en fersk kanne med kaffe, og frokosten hadde jeg allerede laget i går. Jeg takker bloggeren til Dedication for oppskriften på Overnight Oat, som viser seg å være en veldig god frokost. Med en ny episode av Dexter på Macen kan dagen ikke begynne bedre. Mine foreldre dro på jobb, og jeg har stua for meg selv i noen herlige timer.




Fire av fem kattunger er så heldige at de har funnet seg en ny eier når de er store nok til å forlate mammapusen. Nå er det bare denne lille frøken igjen. Vår kjære hunnkatt er i dag sju uker gammel, ferdig vaksinert, og veldig menneskekjær og leken. Hun er helt svart i pelsen, men har svak antydning til grå mønster på ryggen. Hun elsker å leke med tær og fingre, og ligger gjerne på fanget ditt. Mammaen er av rasen Norsk Skogskatt, og faren er en ukjent katt som mer enn gjerne besøker mammapusen her oppe i skogen (dette er ikke første gang hun har fått søte små). Vi gir henne bort gratis siden vi har fem voksne katte fra før. Med en gjeng høner og kaniner har vi ikke plass til flere, dessverre. Hun holder til i Lillehammer, og om det er noe interesse for henne hører jeg det gjerne på mail:   benschop.anne@gmail.com



onsdag 20. juni 2012

Gale kjerring

Vel, hei igjen.

Jeg holder visst ut i Lillehammer lengre enn jeg trodde. Før jeg reiste hit fryktet jeg at jeg skulle få trangen til å dra tilbake til Trondheim, egentlig med det samme jeg skulle komme hjem til pappa og mamma, men den gang ei. Jeg trives faktisk med å være langt opp i skauen denne gangen.

De siste to dagene har jeg og Herr. Kjæreste jobbet i hagen som bare to gale mennesker ville gjort, og nå sitter jeg med en skulder som trenger en massevis av pleie og Ibux. Hurra. Etter jeg hadde klippet gress, klippet vekk greiner, malt noen benker, pluss pluss, i over åtter timer i sola, var jeg ikke bare blitt brun, men skulderen sa ifra at nok er nok- på en fæl, grusom måte. Dèn smerten. Søren altså, jeg trodde jeg skulle dø! Jeg fikk nemlig ikke puste uten at jeg skrek. Så vondt, så vondt! Derfor jeg tar pause fra jobbingen nå, og ser heller på Dexter denne solfylte dagen. Akk. Heldigvis slapp jeg å ta oppvasken siden mamma mente at jeg hadde gjort nok i går. Det har vel sine fordeler.

Thore sover enda, tror jeg. Jeg derimot våknet litt før sju av min elskede skulder, og ligger heller i sofaen. Frokosten ble ikke glemt idag, for hvis jeg hadde inntatt dagens første dose piller uten noe mat i magen hadde jeg mest sannsynlig hatt et nytt problem, nemlig vondt i magen. Jeg tåler ikke Ibux. Takk skal du ha, forbanna skulder! Ibux skal du få. Forhåpentligvis klarer jeg meg uten sterkere medikamenter i dag.

Tiger ser ikke problemt. Han har jo en fang å ligge på nå.




mandag 18. juni 2012

Are I here?

Hvor har Anne blitt av? 

(Jo, jeg er her) 

Dagene rusler og går, sakte men sikkert. Jeg ser på Dexter med Herr. Kjæreste, koser med kattungene, og leker katt og mus med de voksne kattene. Sist nevnte kan jeg muligens bruke som unnskyldning for at jeg har vært så fraværende på bloggen de siste dagene. Fingrene mine ser sånn ut:



Det gjør det en smule vanskelig å skrive..




Matmessig går det vel sånn passe. Jeg prøver å spise fire hovedmåltider om dagen, plus en eller to mellom måltider. Lite aktivitet gjør det litt vanskelig å akseptere metthetsfølelsen til tider, men jeg prøver bare å stå i det når jeg ender opp i angstanfall eller en bølge av uro. Det går an å leve med dette så lenge jeg har andre mennesker der for å distrahere meg. Og det har jeg, så..



Om dere vil ha flere, interessante innlegg: 
Kom med forslag, for jeg er ganske hjernedød og fantasiløs. 

fredag 15. juni 2012

Så da, så

Det har vært koselige, men hektiske dager den siste uka. Nå har familien dratt tilbake til Nederland, og Thore har kommet til Lillehammer. Det er litt mer ro i huset, men også det har sine positive og negative sider. Jeg kjente det var på tide å ta støynivået hakket lavere, og gi kroppen tid til å falle mer til ro. Jeg var jo både her og der og overalt.. Samtidig er jeg kjedsomheten selv, og jeg føler på meg at noe må skje snart om jeg skal klare å spare de andre for min nervøsitet.


// Tur til toppen av Lunkefjell. 


Mens jeg skriver blogg og prøver å få tiden til å gå, ligger mamma pus på teppet med alle fire i været, og mater sine fem, søte små. Lyden av seks malende katter må være noe av det skjønneste jeg har hørt. Har filmet det, men jeg er ingen eier av tålmodighet, så kanskje jeg laster den opp en gang senere. 

tirsdag 12. juni 2012

Ups and downs

Plutselig kommer du til et punkt hvor de positive følelser og gode tankene kollapser. Den gamle kjente depresjonen er tilbake og den vante negative stemningen herjer. Det skjer meg stadig vekk. Gode stunder blir brått byttet ut med sinne og tårer. Jeg tror jeg forstår, men egentlig ikke.



Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet hvordan jeg handler. Det er ikke vanskelig å finne et viss mønster heller. Det kan hende jeg har nevnt det tidligere, at jeg er av den typen som kjører seg selv til det ytterste og senere går på et smell fordi man rett og slett er utkjørt? Altså, jeg skal alltid gjøre gjøre gjøre. Være opptatt med et eller annet, for å holde det som ligger under overflaten, gjemt. Å være travelt opptatt med noe, gjør det umulig å skape plass til slikt mas som tanker og følelser. Mitt hellige forsvarsmekanisme. Skjolden. Og husker jeg ikke riktig at en lærer på ungdomsskolen en gang fortalte meg at jeg bare har ett gir? Her aner jeg et velkjent Alt eller Ingenting- Mønster

I dag var jo egentlig en ganske OK dag, det er ikke det at livet mitt går fra perfekt i det ene sekundet til å falle i grus i det andre. Det var bare litt tøffere i noen øyeblikk. Tårekanalene har vært litt våtere, og lunta noe kortere. Opp- og nedturer. Jeg hater dem, og må virkelig ta meg sammen for å ikke la nedturer holde meg nede over lengre tid. Når jeg er fortvilet, utslitt, eller hva det nå er jeg er i dag, så er jeg plutselig feit. Jeg eser ut og er stygg som ****. Anoreksia skriker. Mamma hater meg, jeg duger ikke, går bare i veien, gjør alt galt, sier alt feil, er roten til alt ondt, og så videre. Dette er så klart bare riktig i mitt eget hode, men det gjør ikke mindre vondt av den grunn.

Opptur i morgen, kanskje?











Hjertevarme

Som jeg har skrevet tidligere; Vi har fem store kattepuser og fem småtasser. Om det er noe som varmer hjertet mitt så er det dyra. Kjærligheten deres kan ikke måles med noe annet her i verden. 


I hønsehuset er det andre beboere som kanskje ikke er av samme kosemateriale, men de er absolutt noen hjertesmeltere av en hønegjeng. Jeg kan observere dem i flere timer, uten å gå lei. Se bare på disse komiske skapninger..!


What to say? *smelt*


Mamma pus og trollene


Gondolen i Hafjell med verdens fineste farmor. Opp i 80-årene, dårlige knær, og likevel en tur til Norge. Storstas. Hun har et stolt barnebarn, bare så det er sagt. 


Noen familiemedlemmer..


Heia Nederland! Lov å heie på hjemlandets fotballteam selv om de spilte dårlig denne gangen?


Namm, tygge på alt som kan tygges!


..........Gruppeklem..........


Storekatt slapper av med bordtennis


Olé, olé....!


Kjærlighet





mandag 11. juni 2012

Fra Kvinnekraft, tema: Nærhet

Gi meg nærhet, men kom ikke for nærme

Noe som etter min mening er noe hvert eneste levende vesen trenger, er nærhet. Nærhet i form av en klem, et kyss, eller kanskje bare en annen persons tilstedeværelse. 

Tekst: Anne


Et menneske blir født, etter å ha ligget i morens mage i en lang tid. Allerede før ens første møte med verden er det noen der som bryr seg om deg. Mennesker har behov. Det er sunt å kunne ha en å kunne le og gråte med. En venninne å kunne snakke med om alt eller ingenting, familie å besøke. Av og til er noe så lite som en fremmeds smil alt som skal til for å få et smil rundt sin egen munn. Nærhet er det motsatte av ensomhet. Ensomhet er noe ingen ønsker seg, ikke innerst inne.
Det kan hende at du plutselig en dag gikk fra å være en frisk og smilende jente med gode venner og mennesker rundt deg, inn i spiseforstyrrelses sterke hender og onde sinn. Dette er hva som skjedde meg i en alder av tretten/fjorten år. Dette er min historie om nærhet. 

"Jeg, kjent som en blid og livsglad jente, er for tiden veldig irritabel. Sint. Mamma får ikke gi meg en klem. Faktisk, så burde hun ikke prøve å komme nærmere enn to meter! Jeg klikker når hun spør meg om hvordan jeg hadde det på skolen, og når hun snakker om lykkelige familiemedlemmer og andre hverdagslige ting. Jeg vil være alene, ha fred og ro. Tingen er at jeg føler meg ensom. På skolen er jeg tilbaketrukket og holder meg litt for meg selv. Ingen liker meg, skjønner du. Ingen snakker til meg, så hva annet skulle det bety? Men jeg bryr meg ikke, jeg trenger ingen. Jeg er skapt for å være alene."

Dette skrev jeg i en av mine mange dagbøker i 2005. Jeg er en av de som klemmer alle, alltid. Jeg er glad i å ha noen rundt meg, og selv om det ofte kan være godt å være alene på sitt rom i all stillhet, så takler jeg ikke å være ensom. Ensomhet er forferdelig!
Da jeg ble syk taklet jeg ikke å ha noe form for nærhet. Bortsett fra dyrs kjærlighet, slapp jeg ingen inn i hjertet mitt. Jeg var sint hele tiden, og som jeg skrev tidligere klarte jeg ikke en gang å ta imot en klem fra min kjære mor. Hun som alltid lurte på om jeg hadde det bra, og som prøvde å hjelpe meg når jeg så ut til å ha en tøff tid. Det at hun viste omsorg rørte meg ikke. Jeg syntes bare at alle som brydde seg var innpåslitne sjeler. Jeg klarte verken fysisk eller psykisk berøring. Jeg snakket ikke om følelser, og for å holde alle på avstand sa jeg at alt var fint.

Jeg likte ikke meg selv. Hvordan skulle andre ha muligheten til å like meg? Min kropp ble, etter hvert som vanskelige perioder dukket opp stadig mer, min verste fiende. Jeg kunne begynne å grine når en venninne plutselig kom bak meg og ga meg en klem. Hun klemte tross alt min ekle, grusomme kropp! Jeg var kald. Varme og kjærlighet var et ukjent fenomen.
Men når ingen så meg, kom tårene. Ensomheten. Jeg savnet så sårt å bli holdt tett inn til noen. Å kunne sitte i noen armkrok uten å føle meg fanget eller full av skam- jeg var jo så stygg og feit! Jeg savnet å høre noen si at de var glad i meg. For selv om jeg mange ganger ble fortalt at jeg er verdifull, pappa og mammas lille jente, og elsket(...) Jeg lot det gå rett forbi meg. Jeg trodde ikke på det.

Først da jeg gikk inn i en behandling som hjalp meg å forstå min kropp og mine tanker, lærte jeg også langsomt å kjenne på nærheten til andre mennesker. Jeg kjente at det var godt å få en klem. Det å føle at noen er glad i deg, bryr seg, betyr så ufattelig mye. Også alle gode ord tar jeg tett inn til meg nå, selv om jeg ikke alltid tror på alt som blir sagt. Jeg vet at jeg har like mye rett til å kjenne meg elsket som alle andre. Jeg er like mye verdt som andre mennesker. Og alle mennesker trenger noe form for nærhet. 

Så jenter, dere som ikke klarer å la noen elske deg, av skam eller angst for at andre kanskje synes det samme om din kropp som du gjør: Når en person viser omsorg, så gjør de det ut av kjærlighet.
Lær deg å bli elsket. Nærhet er noe som gjør livet verdt å leve. 

søndag 10. juni 2012

Picture perfect

Det er deilig å være hjemme. Dog det har vært fram og tilbake, hit og dit, nesten uten å stoppe opp for å puste litt, så er det noe godt med det. Det er først og fremst ganske bevist, jeg holder meg opptatt med vilje. Jeg hadde ikke trengt å være med på alt som skjer hele tiden, men det virker uaktuelt å ta en god, lang pust i bakken. Enn så lenge hopper jeg videre uten bakkekontakt. Det er bare alt for vanskelig å gå fra å stresse med flytting osv, til å gjøre ingen ting som helst. Jeg må gjøre noe. Alltid, hele tiden. Kanskje denne rastløsheten vil gi litt slipp etter hvert som jeg har vært i Lillehammer noen dager? Satser på det.

Fram til nå har jeg kost meg ihjel med kattungene.. 
(eller kanskje er det jeg som har kost kattene i hjel)


Tatt gondolen til Hafjell toppen sammen med farmor, tante, kusina mi og mine foreldre..
..og hatt tidenes anfall av latterkramper.


Dessuten fikk vi nyte denne fine utsikten da vi var ute på tur, på tross av regnværet..




fredag 8. juni 2012

Sommerens ankomst

Nå har toget snart ankommet Lillehammer. Det er kanskje litt under en time igjen til jeg og Pesto kan snike oss ut av toget, gjennom denne sovende folkemengden, inn i en varm bil og senere en seng som er noenlunde mer behagelig en NSB sine togseter.

Endelig er jeg ferdig med pakking, vasking og flytting. Så mye unødvendig energiforbruk. Pwuu! Dere har kanskje lagt merke til det. Mye stress og klaging. Men nå satser jeg på noen uker hvor jeg kan være litt lettere til sinns, og kanskje jeg klarer til og med å skrive noen positive innlegg her. Jeg har vinket farvell til min kjære Thore for noen uker, snufs, og jeg kommer til å savne ham dypt. Men jo bedre blir det å se ham igjen. Jeg gleder meg allerede til jeg reiser til Haugesund og møter ham der, og hans familie også.

Jeg vet hva som møter meg hjemme. Ti katter (ja, 10!) hvorav fem søte små kattunger som hopper rundt i hele huset. Samt familiebesøk fra Nederland, og så klart pappa og mamma og mine søstre. Det kan sikkert bli noen utfordringer, det er absolutt ikke alltid like stas å være en familie på seks personer som rusler rundt i samme huset. Men i uka framover er bestemor, tante og min kjære kusine på besøk, og det tror jeg blir kjempe koselig. Trangt, men koselig.

Maten er også en sak i seg selv. Jeg dro fra studentbyen, overlykkelig av glede, fordi jeg kommer hjem til et rent kjøkken med mat i kjøleskapet. Kjøkkenet på Voll vil jeg ikke si noe om en gang, så innmari skittent det var der! Kostholdet mitt har for tiden bestått av frysepizza, sjokoladeboller og næringsdrikke, så jeg kan glede meg til ordentlige middager som faktisk inneholder annet enn bare fett eller sukker. Glede! På grunn av dette næringsfattige kostholdet mitt har vekta vært som en liten berg- og dalbane i det siste, men alt i alt har jeg nå klart å komme helt opp i normalvekt, noe som begynner å bli en halv enighet siden. Jeg har lenge ligget litt under eller langt under det som for meg kjennetegnes som idealvekt, men jeg takker gudene der oppe for at jeg begynner sommerferien min med et fint utgangspunkt. Nå gjelder det å stabilisere den. Igjen..

Jeg kommer til å savne mine kjære, gode venninner i Trondheim, men vet at de er der for meg når jeg kommer tilbake. Kanskje jeg er en stor klisjè, men jeg vet meg arme råd ikke hva jeg skulle vært foruten mine søte jenter.

Takk for all støtte gjennom dette turbulente året. Jeg kommer sterkere tilbake etter sommerferien.
Promise. 

tirsdag 5. juni 2012

Okay, på tide å senke skuldrene

Lettet. Veldig, veldig lettet.

Etter en del uker med alt for mye stress har jeg endelig fått lov til å senke skuldrene litt igjen. Flytting av eskene og bokhylla kommer til å ordne seg. Jeg fikk ei flott dame fra Ambulant Boveiledning på besøk i kveld, og det kom vel egentlig som en selvfølge at hun la merke til eskene og kaoset i det hun kom inn døra. "Når flytter du?" Jo, altså.. om tre dager (Ja, seriøst, det er ikke mer enn det en gang. Jeg stikker snart, hurra)! Jeg begynte så klart å sukke og stønne fordi jeg ennå ikke hadde det minste peiling på hvordan jeg skulle få til å flytte tingene mine til andre siden av Trondheim innen så kort tid, men det viste seg at denne damen var løsningen. Kjenner du lettelsen? Jeg gjør. Hun kunne kjøre til lageret med det samme, sa hun. Og slik ble det til at jeg nå endelig får lov til å ligge i senga uten å brekke meg over synet av rotet. Jeg kan nemlig det å bekymre meg(...)

Bokhylla, som jeg forresten brukte en time på å sette sammen igjen av ren kjedsomhet, har jeg stående igjen her, samt litt småtteri som jeg bare kan hive i en søppelsekk. Dette skal jeg få flyttet til ei venninne i morgen, ved hjelp av moren til hennes venninne eller noe. Så i morgen kveld er rommet tømt for alt jeg skulle tømme den for, og vaskingen kan settes i gang. På tide.

Herr. kjæreste sine ting skal også til lageret forresten. Men nå er jeg så heldig som får boveiledning på torsdager også, så derfor kan vi flytte tingene hans da.


Se da, se, Anne! 
Ting ordner seg som regel til slutt.


GOD NATT

Klaging og rot

Om du ikke nødvendigvis trenger å flytte: Ikke flytt! Det er et jævelig mas å måtte pakke alt i ekser, finne noen som kan kjøre hele lasten fra det ene stedet til det andre, og å vaske deg ut av den gamle hybelen er i hvert fall ikke noe særlig. Det skal bli så ufattelig deilig å få det unnagjort! Jeg er lei av å stirre på det to meter høye tårnet av stygge, svære esker, at jeg blir fysisk uvell. Sukk. Hele dagen er preget av å finne noen som kan kjøre vekk dette rotet, siden jeg selv ikke har bil eller i det hele tatt har lært meg å kjøre. Det er stress. Punktum.

Vil tro dere begynner å bli lei av at alle mine innlegg handler om flytting og er preget av klaging, klaging og atter klaging, men hei- sånn er livet mitt for tiden. Kaotisk og småtragisk. Om dere har noen tips ang. tema jeg kan skrive om, så vær så god og si fra. Alt blir tatt imot med åpne armer!


Jeg begynner virkelig å glede meg til jeg kan reise vekk fra Voll studentby, hjem til mine foreldre. Mat i huset til enhver tid er ikke noe dumt. Selv er jeg så blakk at jeg nesten gjør det lett for spiseforstyrrelsen å dukke opp igjen. Trasig når det skal være sånn. 

mandag 4. juni 2012

Deppedag i senga. Igjen.

Jeg venter egentlig bare. Konstant venting. Jeg som hadde store planer om å ta en treningsøkt eller to i dag, noe jeg faktisk hadde sett fram til. Men jeg eier ikke krefter. Slurver med maten, og jeg vet så innmari godt at jeg ikke kan trene uten hverken krefter eller mat i magen. Sukk. Hard life. JEG VIL PÅ PILATES! Men for et slit å dra seg til byen igjen...

Her sitter jeg i senga hele dagen. Håper at jeg finner noen som kan kjøre hele flyttelasten til andre siden av Trondheim, til lageret, og det før fredag. Fredag, det er søren meg bare noen få dager igjen, og jeg må også ha tid til å skrubbe og vaske ned hele hybelen. Er det mulig, Anne? Møkka lei.

Jeg øser av positivitet som du ser. Livet er en jævelig dans på roser. Nei.

Bortsett fra dette går det ganske greit altså. Jeg trenger bare umiddelbar forandring. 

Note to self


Anorexia er ikke fint. 


Du mister utstrålingen..


Livsgleden..


Har konstant vondt..


Og føler seg ensom.