tirsdag 31. juli 2012

Dag 7: Redigert sannhet

Dag 7: Et bilde av deg selv for ca. tre år siden


Hei, jeg heter Anne!  Jeg er atten år. En gang var jeg syk, men det er jeg ikke lenger. Jeg spiser som en ku og ser ut som en flodhest. Jeg har vært tynn og pleide å bekymre de rundt meg, men jeg er ikke tynn lenger. Jeg sulter ikke lenger, jeg føler meg konstant mett. Ikke spyr jeg heller, bare når jeg har spist etter kostplanen, for da er det så mye at det kommer opp av seg selv. Jeg overtrener ikke lenger en gang, jeg bare trener fem ganger om dagen nå. Jeg er ikke kald lenger, jeg kan til og med sove med to par ullsokker i steden for tre. Dessuten har jeg blitt kvitt mine søvnproblemer, jeg sover faktisk to-tre timer hver natt. Kroppen har det helt fint, for legen sa at blodprøvene idag ikke gir meg "noe grunn til bekymring". Til og med konsentrasjonen har kommet tilbake, jeg har klart å skaffe meg jobb! 


Hei, jeg heter Anne. Jeg er fortsatt atten år.. I morgen skal jeg legges inn på Capio anoreksisenter. For to måneder siden trodde jeg at jeg ikke var så syk, men hvem prøvde jeg egentlig å lure? Jeg spiser som en mus og ser ut som et levende lik. Jeg mistet de få ekstra kiloene like fort som jeg la dem på meg. Hurra! Jeg mister håret mitt, begynner å få stygge flekker uten hår. Jeg fryser, konstant, og går med et teppe og varmeflaske hele tiden. Den gnagende sultfølelsen kjenner jeg ikke lenger, de gjorde jeg heller ikke for to måneder siden. Jeg har mistet kontakten med metthetsfølelsen og sult. Jeg kjenner ingenting. Jobben har jeg hatt i et par måneder, og det ble som forventet: Det ga meg litt lommepenger og en god mulighet til å droppe noen ekstra måltider. Jeg ble noen kroner rikere, og x-antall kilo fattigere. Men nå måtte jeg vinke farvell til jobben, for de andre mener at det blir for mye for meg. I natt sov jeg ikke, jeg trente til jeg gråt av en verkende smerte i hjerteregionen. Jeg kan da ikke ankomme Capio som feit! Egentlig er jeg ikke så syk- jeg kommer til å være den tykkeste pasienten de noen gang har hatt. 

Bilde 2 og 3 er tatt natten før jeg ble innlagt for første gang. Capio. Masken falt av en gang mellom desember og februar. Ikke bare for de menneskene rundt meg, men også for meg selv. Jeg var så sliten og ødelagt. Livstegn måtte man lete lenge etter. Dette betyr likevel ikke at det gikk bedre i desember- jeg husker at det gikk veldig, veldig dårlig en liten uke før det øverste bilde ble tatt. Jeg kastet en vannkoker med kokende vann til mamma i et raserianfall, to yoghurter fløy retning ansiktet hennes, jeg sparket og slo, og ble truet med at jeg ikke skulle få ha venninna mi på besøk dersom jeg fortsatte slik. Vel, jeg skjerpet meg: Masken var mitt skjold. Jeg ble enda litt flinkere til å lure meg unna maten, drakk meg flere kilo opp i vekt før veiingen. Jeg trodde jeg klarte å lure alle, men først og fremst lurte jeg meg selv. 

Poenget er at ett bilde ikke gir noe mening. Det ble tatt for x-antall år siden, og i akkurat dét sekundet bildet ble knipset hadde jeg det helt OK. Det viser ikke at jeg lå med hodet langt ned i doskålen sammen kveld fordi jeg hadde spist en liten sjokolade. Synet bedrar. 

mandag 30. juli 2012

It's the most unhappy people who most fear change

Jeg tror at MacBook Pro er min beste venn nå for tiden, og sofaen kommer på en god #2. Sukk. Dagene virker evig lange, det skjer ingen ting. Jeg bruker tiden til å se hele Dexter-serien om igjen, til unødvendig mye lesing av nettaviser, Google og blogging, fikser diverse leilighetsaker og andre dingser. Sola har gjemt seg bak skyene for resten av sommeren, og jeg har stirret utallige hull i taket av ren kjedsomhet. Ventende på etterlengtet forandring i hverdagen. What a life!

Det er på tide at skolen begynner igjen, at ballettsesongen er i gang og jeg kan danse vekk torsdager- og fredagskvelder, leve mitt sosiale liv i Trondheim, møte den herlige gjengen på IKS annen hver onsdag.. Flytte inn i den nye leiligheten, ikke minst. Ha et hjem og føle meg hjemme.

Jeg er møkka lei av denne tilværelsen hvor jeg snart kjeder meg i hjel.  




søndag 29. juli 2012

Dag 6

Dag 6: En uvane du skulle ønske du ikke hadde

Sukk. Haha. Hvilken uvane tør jeg å nevne? 

Jeg er veldig streng når det gjelder alt jeg gjør, mot meg selv. Alt skal være perfekt, gjennomført, gjort fra punkt til prikke. Alltid, uansett. Det er i grunn en vane som kan brukes til masse positivt, men alt med måte så klart. Når det hemmer meg i hverdagen er det en ganske så ubrukelig egenskap. 
Perfeksjonisme blir dessuten virkelig til en uvane når jeg (ubevist) krever at alle rundt meg også gjør alt riktig og "perfekt". Jeg er neppe koselig å være sammen med når jeg blir irritert over andres manglende perfeksjon..  



fredag 27. juli 2012

Dag 5

Dag 5: Hvor trives du best?

Der det finnes forlatte strand og saltvann! Ingen tvil om at jeg elsker sjøen. 







torsdag 26. juli 2012

Dag 4

Dag 4: Et bilde av deg selv- i fjor og nå. Hvordan har du forandret deg?

Da

 Hårfargen trenger jeg vel ikke å nevne, den har jeg dessuten forandret atter er gang.

Det siste året har det skjedd ganske så mye. Jeg har flyttet til Trondheim med T, vært gjennom fire forskjellige innleggelser, begynt på skole og avbrudt skolegangen da hverdagen ble for tøff en gang i vinter, fått en fin vennegjeng, og blitt mer selvstendig samtidig som jeg har vært ganske avhengig av daglige støtteapparater. Jeg vi si jeg har vokst og fått en god del ny livserfaring det siste året.
To skritt fram, ett tilbake- sånn nærmer jeg meg målet en en vakker dag. 

Lysglimt

Etter to måneder uten veiing har jeg i dag fått muligheten til å finne ut om det har skjedd noe forandring. Med litt skrekkblandet fryd kunne jeg endelig tråkke på metalplata igjen. Tikk tikk tikk... stabil. STABIL, HURRA! Det første som strever meg. Jeg har klart det, til og med på grammet! Er det mulig? For en lettelse! Så kjenner jeg etter- er jeg virkelig glad for dette? Det slår meg at kan jeg kjenne Anoreksien skrike, et sted langt ned, dypt inn i meg. Ikke gått ned, hva er det for noe tull. Taper, taper taper.. Men den stemmen, den dominerer ikke lenger. Den ligger dypere enn årene før. Stemmen er blitt svakere, og jeg kan ignorere den. Det er jeg som vinner denne runden, det er jeg som kan rope hurra i dag. Hurra fordi jeg har klart å holde vekten- gjennom hele sommeren. Stabil.

Dagene ruller sakte forbi, og dagen til hjemreisen nærmer seg. Den 5. august reiser vi tilbake til Trondheim. Jeg må si at jeg gleder meg til dette. På tross av at det har gått bra med vekten, så har det ikke gått uten angst. Jeg har vært plaget av stadig tilbakevendende panikkanfall. Angsten for å gå på et gigantisk smell når jeg er hjemme i Trondheim igjen. Ferien begynte rolig, fritt for angst og depressive tanker. Det var først etter den første måneden at jeg kjente uroen. De siste ukene har tårene kommet tilbake, noen ganger i form av små, våte dråper, andre ganger renner det ned som en foss langs ansiktet mitt. Det er spesielt kveldene som har vært tøffe. Jeg har lenge slitt med søvnvansker, fått utskrevet x- antall forskjellige sovemedisiner for å kunne lukke øynene, for å sove uforstyrret gjennom hele natten. Det har vært lite til hjelp, og til slutt har det resultert i at jeg er redd for å lukke øynene mine. Redd for å gi det enda et forsøk uten å klare å falle til ro. Redselen for atter en våken natt, gjør at det er nettopp det jeg er: Våken og urolig.

Det kan skyldes at jeg brått sluttet å ta anti-depressivaen. Jeg trodde jeg skulle ha et lager med Zoloft i kofferten, men regnet feil og gikk tom for tabletter en gang halvveis sommerferien. Slurv. Jeg har mange ganger vurdert å pakke kofferten og reise hjem for å ta meg en tur til legen, men jeg er nå fortsatt her i Haugesund. Jeg har stått i det, krysset fingrene for at jeg skulle klare meg uten medisiner i noen uker til. Og jeg har for så vidt klart meg. Dog med en konstant frykt for at jeg "må reise i morgen", med angstfylte og tårevåte dager. Menn jeg er her- med stabil vekt og bedre dager inn i mellom. Ferien har vært en utfordring, men jeg prøver å se på det som at jeg er en erfaring rikere. Når jeg er i på plass i Trondheim skal jeg ta den turen til legen for å få et nytt resept på Zoloft, og enn så lenge får jeg bare klare meg med noen ambivalente dager. Det viktigste er at jeg klarer å møte vinteren når den tiden kommer- det er det som er den virkelige utfordringen.


onsdag 25. juli 2012

Dag 3

Dag 3: Et bilde som du har tatt av hjemmet ditt



Okei, så er det kanskje ikke selve huset, men jeg vil nå påstå at det sier litt om hjemmet mitt (rettere sagt så er det der foreldrene mine bor, men jeg har ikke noe bilde av den nye leiligheten jeg skal flytte inn snart..) Dette er i allefall utsiktet!

tirsdag 24. juli 2012

Dag 2

Dag 2: Hva er historien bak bloggnavnet ditt?


Hehe, si det du..
 Jeg opprettet en blogg på et annet platform for sånn fire- fem år siden med navnet Perfect Memories. Den 2'en i navnet her er altså lett å forklare: det er fortsettelsen fra blogg nr 1. Jeg begynte å blogge da jeg var veldig syk. Alt handlet om å bli perfect, jeg skulle ta kontrollen over livet mitt når det gjald alt fra matinntaket til vektnedgang, skole, trening og så videre. "Memories" klistret jeg på navnet fordi en blogg er tross alt et sted hvor man skriver ned sin historie. Min historie- my memories.


That's it. 

mandag 23. juli 2012

Tidsfordriv sa du?


Fant en 30 dager-liste på nettet. Siden jeg har nokså lite å finne på i det siste, og det er tross alt fortsatt en hel måned til skolestart og til ting begynnerå skje igjen, så kan jeg jo like gjerne drepe litt dø-tid med noe så enkelt som dette.. Here we go, eller noe sånt.

Dag 1: Et ganske nytt bilde + 10 fakta om deg selv


1: Jeg danser ballett på fritiden
2: Jeg kan ikke fordra mote, fordi det får alle på gata til å se like ut = kjedelig
3: Jeg er Nederlandsk
4: Jeg klarer ikke å sove dersom det er rotete på soverommet
5: Jeg liker ikke smaken av smågodt, men sjokolade er et kapittel for seg selv
6: Jeg har en hamster som heter Pesto
7: Jeg og T har snart vært sammen i to år
8: Jeg skal begynne å ta noen fag fra vg 3 til høst, på Charlottenlund vgs avd. Østmarka
9: Jeg er fasinert av minimalisme
10: Jeg er et B-menneske til tusen 

søndag 22. juli 2012

Ett år

Nøyaktig ett år siden det skjedde forferdelige ting i Oslo. Ett år siden jeg var på nøyaktig samme sted i landet som det jeg er nå. Nøyaktig ett år siden jeg kom opp trappa og ble møtt av et sjokerende syn på TVen. "Det har eksplodert en bombe i Oslo". Ett år siden jeg tenkte Uff så tragisk at det skulle skje i Oslo nå, uten å la det gå så mye mer inn på meg. I andre land blir jo folk drept hver eneste dag..
Jeg dro ut og kom tilbake senere den dagen. Beskjeden jeg fikk da var rett og slett forferdlig. Utøya. Hvem hadde trodd noe sånt? Jeg satt ikke klistret til TVen, noe de fleste av norges befolkning mest sannsynlig gjorde. Jeg hadde ingen kjente i Oslo den dagen, så selv om nyhetene var  ristende og fæle, så lot jeg det fortsatt ikke gå for mye inn på meg. Av personlige årsaker hadde jeg annet å bry meg mer om. Det var ikke før dagen etter at jeg forstod alvoret. Da jeg leste nettavisa, den 23. juli 2011. En mann, hvordan i alle dager kunne EN man forårsake så ufattelig mye elendighet på EN dag? Også uskyldige ungdommer, da.. Dette var jo grusomt! Plutselig føltes ikke Norge like trygg lenger. Nå skjer der her også, tenkte jeg.

Det har gått nøyaktig ett år i dag. Ett år der jeg har sett det ekle gliset til den ene mannen i avia, nesten hver eneste dag. En evigvarende rettsak som jeg ble nødt til å skjerme meg selv fra. Så mye elendighet. Men det har også vært et år hvor mange mennesker har vist så utrolig mye kjærlighet. Synet av denne mannen vil jeg slette fra hukommelsen. Det er denne kjærligheten jeg vil minnes. 

          // bildet er fra Google.

lørdag 21. juli 2012

Ventemodus

På tross av mangel på sol og muligheten til å ta fram sommerkjoler er det likevel sommer. Sommerferie. Nok tid til blogging, tenker du kanskje? Jo, sikkert. Men hva blogger man om når man ikke opplever annet enn daglige rusleturer på Norheim, på Oasen kjøpesenter, som er så lite at jeg egentlig har sett alt den første gangen jeg var der? Dere er neppe interesserte i hverdagen min nå for tiden. Jeg er ikke interessert selv en gang. Det skjer rett og slett svært lite. Og egentlig er det helt greit, men siden livet mitt har stått på vent siden vinter, så gir det ikke spesielt mye nytt å fortelle dere. Det eneste jeg har å si er at det fortsatt går litt opp og ned med psyken, og at jeg har det helt okei her, men jeg gleder meg til å dra tilbake til Trondheim. Jeg savner å være i en by der det faktisk skjer ting, der man kan oppleve både det ene og det andre. Å ha venner å gå til, og ikke minst.. å ha noe å fylle dagene mine med. Rutiner. Skole, behandling og kaffebesøkene på Dromedar (hvor jeg så tydelig er blitt deres største stamkunde).

Dere har hørt den gamle visa. Jeg plages en del av angsten, maten går så som så, vekten holder seg stabil. Alt i alt går det stort sett rimelig greit. Jeg står oppreist og klarer å reise meg opp igjen de gangene bena skulle svikte meg. Ingenting nytt på den fronten, så hvorfor skrive om det? Agurknytt.

Ellers har jeg kommet inn på vg 3, avdeling Østmarka. For tredje gang skal jeg prøve å gjøre meg ferdig på videregående. Jeg krysser alt som kan krysses for at jeg skal fullføre de fagene jeg har valgt, og håper at jeg ikke tar meg for mye vann over hodet denne gangen. Jeg vet at det ikke er noe vits å bli skuffet dersom jeg ikke skulle klare det igjen, at jeg ikke må se på det som enda et nederlag. Selv om jeg ser på fjorårets forsøk som totalt bortkasta tid uten noe som helst framgang, så nekter jeg å tro på den følelsen. Ja, jeg har hatt tilbakefall. Ja, jeg har vært innlagt fire ganger. Men har jeg ikke gjort noe framskritt av den grunn? Tvilsomt. Jeg har skaffet meg en fin gjeng av venner, klart å skaffe meg et sosialt liv igjen. Er ikke det nok? Kanskje jeg rett og slett ikke kan forvente mer av meg selv, uansett hvor ynderlig jeg hadde ønsket å være foruten innleggelser og avbrudt skolegang. Jeg vil si at det i seg selv er et stort steg i riktig retning. Dessuten; det er bare i hodet mitt at alle på min alder for lengst har kommet i gang med studier. Hvorfor skal jeg være så fordømte ambisiøs av meg..

Alt til sin tid, sant?




Når det gjelder bloggingen, så kommer det nok flere innlegg etter hvert som jeg har flyttet inn i den nye leiligheten og når jeg kan gå fra ventemodus til en normal hverdag igjen.


fredag 20. juli 2012

RIP ♥


Natt til i går ble min gode Tigervenn påkjørt. Som om dagen min ikke begynte bra nok, med gjentatte angstanfall og tårer, fikk jeg en melding fra mamma om at han ble funnet halvknust og lam på veien. "Tiger ble påkjørt i natt. Heldigvis var det noen snille folk som så han og tok seg av ham. Han hadde det ikke bra og måtte avlives. Han måtte heldigvis ikke lide så veldig lenge".

Jeg følte meg knust. Jeg har mistet flere katter til rovdyr opp i skogen de siste årene, men at min kjære Tiger skulle miste livet på en sånn forferdelig måte hadde jeg aldri forventet. Sårbar som jeg følte meg i går, tok dette knekken på meg. Tårene rant ned og jeg hyperventilerte som om noen i familien skulle hatt en alvorlig ulykke. Det er så urettferdig! Hvorfor mister jeg alltid et dyr når jeg er langt unna? Da jeg var her i Haugesund i fjor sommer fikk jeg den grusomme beskjeden at min trofaste høne Knøtte var blitt drept av Mr. Frekke Grevling, som etterlot hønsehuset etter hans massakre, der alle våres kaniner og høner ble drept. Bare 1 høne overlevde, såret og ensom.

Det er alltid like fælt å få sånne beskjeder. Jeg føler meg så hjelpesløs.

Jeg velger å tro at Tiger er i kattehimmelen nå, sammen med mine andre katter som aldri kom hjem igjen.


mandag 16. juli 2012

Denne helvetes angsten

Alene, i noen andres hus. 
Det er natt, mørkt.  
Kull svart.

Jeg vet ikke hvor lenge.
 En halvtime? 
Flere timer, kanskje?

En klaustrofobisk følelse,
fra innsiden.
Inn i meg.

Klistret fast til sofaen.
Jeg vil sove i min seng,
men kommer ingen vei. 

Spise, kutte, løpe..
Drepe angsten.
Ingen løsning, nei!

Hvor i alle dager,
skal jeg gjøre nå av meg?
 


DENNE HELVETES ANGSTEN

fredag 13. juli 2012

Alenetid aka Angst

Da jeg, som ubegripelig trøtt b-menneske, åpnet mine tunge øyne i dag, nærmet klokka seg ett på lyse formiddagen. Hæ, skulle ikke vi stå opp tidlig for å dra i åtte-tiden? Hvor er T? Herr. kjæreste var borte, jeg var alene hjemme i huset til foreldrene hans(...) Søren altså, jeg hadde jo lovet at jeg skulle bli med. Har jeg svart ham i søvnet? Sa jeg at jeg ikke orket, at han skulle dra alene, kanskje? Dårlig kjæreste, Anne. Dårlig kjæreste. Det tok dog ikke lang tid før jeg fortod at det var best slik. Halsen var snøret igjen, og en feberlignende følelse møtte meg da jeg reiste meg fra senga. Hmpff, flotte greier. 

Jeg må ha ligget på sofaen i omtrent to timer. To timer som nå kjennes som en halv dag, vel å nevne. Når jeg er helt alene hjemme, på ubestemt tid, vet jeg sjelden hvor jeg skal gjøre av meg. Alenetid betyr at det er rom for angst og i mange år stod angsten for sykdomspregede handlinger. Enda det går mye bedre med meg, så har jeg aldri klart å kvitte meg for denne redselen. Jeg får angst for angsten, og løper rundt i huset som om jeg skulle vært innelåst på et klaustrofobisk og mørkt rom. Adrenalinet pumpes gjennom kroppen. Om jeg i en sånn tilstand hadde klart å løpe maraton på rekordtid ville jeg ikke vært det minste overrasket. 

Nå har jeg klart å ta meg sammen. Selv om det fristet mest å krype under pleddet i hjørnet av sofaen, synes synd på meg selv, så fikk jeg faktisk tvunget meg selv ut en liten tur. Frisk luft hjelper som regel. Følelsen av å ikke kunne holde seg selv oppreist fordi bena kjennes som gelé er ikke noe godt, men om man har funnet av-knappen i hodet, så kommer man ganske langt. Jeg tok sykkelen ned til Oasen kjøpesenter (det er bare en kilometers lang nedoverbakke), kjøpte kaffelatte, en pose Garlic-dipp, og så var det turen hjem igjen. Oppoverbakker er ikke fult så kule.. Hvorfor bor jeg i Norge, sa du? Stakkars ben. 

Roen er relativt tilbake, og jeg tror jeg skal klare å holde fast i den til T. kommer hjem igjen. 
Kanskje jeg bare burde begynne å se Dexter på nytt.. 


torsdag 12. juli 2012

Stand in the rain

She never slows down.She doesn't know why but she knows that when she's all alone, feels like its all coming downShe won't turn aroundThe shadows are long and she fears if she cries that first tear, the tears will not stop raining down
So stand in the rainStand your groundStand up when it's all crashing downYou stand through the painYou won't drownAnd one day, whats lost can be foundYou stand in the rain

She won't make a soundAlone in this fight with herself and the fears whispering if she stands she'll fall downShe wants to be foundThe only way out is through everything she's running from wants to give up and lie down.
So stand in the rainStand your groundStand up when it's all crashing downYou stand through the painYou won't drownAnd one day, whats lost can be foundYou stand in the rain

So stand in the rainStand your groundStand up when it's all crashing downStand through the painYou won't drownAnd one day, whats lost can be found
So stand in the rainStand your groundStand up when it's all crashing downYou stand through the painYou won't drownAnd one day, whats lost can be foundYou stand in the rain
-Superchick- 

Med meg går det bra. Litt opp og ned, varierende fra dag til dag, men stort sett helt okei.  Jeg er mest sannsynlig i Haugesund fram til første uka i august, og har dermed noen rolige uker å se fram til. Jobber med å få tilbake et normalt døgnritme (noe som ikke er noen enkel sak), slik at det kan bli lettere å få alle måltider på plass også. Jeg har ikke veid med på en måned nå- og det skaper en del uro. Tror ikke vekten har verken falt eller økt noe særlig, men tiden vil vise. Det hadde så klart vært kjempe flott om jeg hadde prestert å holde den noenlunde stabil.. Erfaring sier meg at jeg alltid går et par kilo opp eller ned i ferietiden, så jeg forsøker å holde i bakhodet at jeg kanskje må komme til å takle opp- eller nedgang. Det gikk veldig bra da jeg var her i fjor, så jeg ser ingen grunn til at jeg skal knekke sammen når jeg finner ut hva jeg veier når jeg først må bli konfrontert med metalplata igjen. Likevel- vekten er og vil alltid være et helvete å ha med å gjøre, men det er dessverre en nødvendighet å veies regelmessig så lenge jeg har å gjøre med ambivalente perioder. 

I motsetning til tiden mellom vinter og vår, så har jeg nå endelig klart å handle, spise og lage ordentlige middager igjen. Mye takket være kjæresten. Jeg synes nå i hvert fall at det kan regnes som litt framgang. 

mandag 9. juli 2012

Å nei, ingen Dexter på 2 måneder!

Hei og hopp

Hva skal jeg fylle tomrommet med nå, da? Nei da. 
Jo da.. En smule tragisk, men det har seg faktisk slik at jeg bruker flere timer i uken til å se på denne type TVserier- ikke bare fordi man blir revet med og vil vite fortsettelsen etter slutten av den ene episoden, men også veldig mye fordi det er min måte å håndtere angstanfall på. En slags distrahering altså. Dexter har vært den siste serien som har hjulpet meg gjennom angstfylte dager. Fuck, ja. Heldigvis for meg så finnes det jo flere serier der ute. Men jeg må jo få med meg at slutten av sesongen var... TEASING. 

I dag, og i to uker framover, har Herr. Kjæreste og jeg huset for oss selv, så det kommer til å bli nokså stille her. Dagene som har vært har vært fylt med hopping på trampoline og kaffestunder med min herlige venninne K. Jeg har kost meg skakk i hjel, men nå kjenner jeg meg sliten. 

K og jeg har snakket en del sammen om bl.a. det med at det tar så ufattelig lang tid før energinivået blir som før. Før spiseforstyrrelsen, depresjonen og angsten kom og tok den ifra oss. Det er ikke bare plagsomt og påvirker hverdagen, men det er ikke minst veldig motivasjonsdrepende i vanskelige perioder. Jeg for min del takker Capio for innsikten de har gitt meg gjennom to tøffe år. Innsikt som gjør at jeg har fått kunnskap om sykdommen- kunnskap som gjør at jeg dagen i dag forstår at det kan ta tid før kroppen har reparert seg til det normale. At det faktisk kan ta flere år før, f.eks, energien er på plass igjen og før jeg slipper å kjenne melkesyre i bena eller kan kjenne hjertet i halsen bare jeg går opp noen trappetrinn. Det er godt å vite at jeg har tiden på min side, at jeg er ung og at håpet ikke er ute for meg selv om jeg enda ikke har fått fullført videregående skole. Jeg har tross alt en grunn for at jeg er totalt tappet for krefter etter bare én skoletime... Det er faktisk ikke noe annet å gjøre enn å gi meg selv tid. Gi KROPPEN min tid til å bygge seg opp igjen, slik at jeg kan levet et liv som en frisk person på snart 21 år.

At jeg har kommet såpass langt i tilfriskningsprosessen er dessuten vidunderlig. På tross av det jeg har vært gjennom (og fortsatt gjennomgår) så kan jeg ikke nekte for at jeg har det ganske så bra for tiden. Jeg er priviligert med mange gode venner, har verdens beste kjæreste, kommet inn på vg3 for tredje gang, får lov til å ta ballettimer på fritiden.. og ikke minst: på gode dager klarer jeg å innse at livet faktisk kan være fint. 

søndag 8. juli 2012

Update, eller noe sånt.





Dexter Dexter Dexter Dexter Dexter Dexter Dexter Dexter Dexter Dexter.......

I dag orker jeg ingenting annet enn å sitte i senga med siste sesong av denne serien. Jeg sier bare.. lenge leve latskapen.

Ferien rusler og går. Jeg spiser sånn passe bra, føler meg slapp og sliten (men man har jo ferie for å samle krefter igjen), og angsten kommer og går litt. Alt i alt er det ikke så verst, og dessuten er det hyggelig å være i Haugesund igjen.


lørdag 7. juli 2012

En gang brunette..

...alltid brunette?


Ja, jeg tror det må være noe sånt. Jeg har det siste året prøvd en hel del forskjellige farger og frisyrer, men ender alltid opp med å farge det tilbake til min naturlige farge. Ikke bare er det en selvfølge at det ser mest naturlig ut, men det er også noe med det at jeg da slipper å farge vekk etterveksten gang på gang. Først og fremst suger det pengene ut av lommeboka, og i tillegg til det sliter det voldsomt på håret. Nå ser det i alle fall glatt og fint ut. Synd at jeg måtte klippe vekk en haug med slitte tupper. Finnes det noe mer kjedelig enn å spare...?

Dagens uviktigheter ble presentert av Anne som tilbringer resten av sommerferien i Haugesund. Hun har det ganske bra, forresten.

søndag 1. juli 2012

Kræsj bom au- Om tilbakefall og annet tull.


Det er rart hvor sårbar man kan føle seg i visse situasjoner, når man i flere år har kjempet mot en så urokkelig sykdom som Anoreksia. Først nå som jeg definitivt har klart å klartre ut av den dypeste gjørmen, innser jeg hvor vondt det faktisk er å kjenne etter. Det å føle noe. De helt vanlige psykiske- og fysiske reaksjoner som kommer når man er lei seg eller har en dårlig dag. Følelser, tanker.. Alt det jeg i flere år har strevet etter å bli kvitt ved å sulte meg nærmest ihjel. Undervekt, eller underernæring, gjør deg følelsesløs, flat. Det gir en etterlengtet ro og en deilig svevende følelse i en stund, men siden man ikke kan leve så farlig, på kanten av stupet, oppdager du enten selv at du blir nødt til å kjenne etter igjen og gjøre noen drastiske forandringer, eller så blir du høyst sannsynlig verbalt voldtatt av diverse leger, behandlere eller medmennesker- gjerne med ord om vektøkning og kostplaner. 

Etter flere år med selvmotsigende følelser, en mer eller mindre ufrivillig frivillig krig mot seg selv, blir man kanskje endelig mer stabil. Mindre ambivalent, kanskje. Det meste lærte jeg under oppholdet på Capio, måneder og ukene som var delt ut over litt under to tøffe år. Kom jeg i en vanskelig situasjon kunne jeg ikke lenger flyte. Jeg kunne ikke stikke hodet i sanden mer (eller doskålen, om du vil ha det ordrett), eller rett og slett holde en aldri så lite sultestreik for n'te gang. Personalet var årvåken, jeg slapp ikke unna mine terroriserende tanker og følelser. Jeg hadde ingen annen valg enn å stå i det. Enkelt å greit.. nei. Min kloke behandler hadde en fin måte å forklare meg dette med angstmestring: For å kunne bli kvitt angsten måtte jeg bare møte den, gang på gang på gang, helt til hodet forsto at det ikke var noe å være engstelig for. Følelser kan kjennes nokså ubehagelige, men ubehag tar ikke livet av det (Vel, så fremt det er det ubehaget jég kjente på i hvert fall). 

Og det har hjulpet, det. Mange år, mye livserfaring og tårer var det som måtte til, men det er definitivt mindre vanskelig å tåle motgang dagen i dag enn det var for f.eks to år siden. Likevel må jeg nevne at det ikke vil si at det bare er barnemat nå. Kanskje i forhold til før i tiden, men det kan så absolutt være smertefult, fortsatt. Dessuten kan du spørre deg selv hvorvidt et "friskt" menneske ville opplevd mindre smerte enn deg eller meg, som fortsatt har en eller annen forskrudd diagnose (excuse me). Motgang er alltid vanskelig, vil alltid kunne påføre oss mennesker smerter. Forskjellen er bare hvordan man velger å la det dra deg ned. Du kan la det komme over deg, akseptere at NÅ er det vondt, men det går over. Eller velger du å se det som verdens undergang, et stort nederlag, og går du rett ned i kjelleren igjen? Selv ser jeg at jeg fortsatt har noen tendenser til å henge meg for mye opp i livets vanlige hindrer, og jeg må virkelig passe meg for å ikke la det dra meg ned. Dessverre er det ofte mye mindre smertefult å gi etter for vanskelige ting, løpe ned den trappen, enn det er å trosse din angst og reise deg opp igjen etter hvert fall.

Etter en tøff dag i går, med i følge mitt forskrudde hode alt for mye mat, har jeg ikke klart å sove i natt- jeg lå våken og måtte distrahere meg selv ved å se på x-antall episoder av Dexter. Tankekjøret var i gang, og er der fortsatt i en viss grad i dag (lite/ingen søvn gjør saken sjelden bedre). Det frister farlig mye å hoppe over måltider, spise litt mindre her og der, men jeg vet at det ikke er løsningen. Jeg må kjenne på følelsene, samme hvor vonde de er. Bare ved å stå i det, utfordre meg selv, vil det til slutt bli enklere.

Det suger, men livet er som min store klisjé tilsier: Det er i motbakke det går oppover.

Bloggens undergang..?

Skal/skal ikke legge ned bloggen.. 


Jeg føler at jeg ikke har klart å komme med nóe fornuftig her i den siste perioden. Det har liksom bare blitt en del med uinterresante, hverdagslige bilder, rett og slett fordi jeg ikke har fått fram noen ord. Stedet har blitt så øde. Jeg er fortsatt glad i å skrive, men det å blogge føles ganske meningsløst når det ikke kommer av seg selv, når jeg nærmest må tvinge ordene ut av meg. Tidligere måtte jeg ta meg sammen for å ikke skrive mer enn to innlegg om dagen, mens det nå er vanskelig å fylle en hel uke med to knappe tekster.. Jeg savner det at blogging ikke gir meg like mye lengre, men kanskje det rett og slett er på tide å gå videre. Jeg har tross alt blogget her i en del år, i tillegg til tre års blogging på et annet sted. Fem-seks år, det er kanskje nok?

Om jeg så skulle bestemme meg for å slutte med bloggingen, så vil det så klart ikke si at jeg legger fra meg skrivningen. Bokprosjektet jobbes med, dog litt mindre nå som jeg er på ferie. Dagbøker, eller tekster til div. blader kan jeg alltids fortsette å prøve meg på.. Det finnes jo mye annet.

Bloggen er bare noe så lite, samtidig som det er ufattelig stort. Det er vel det som gjør valget så vanskelig. Man når ut til hvem som helst som har internett og skulle komme over siden min, enten tilfeldig eller ved å søke på forskjellige ord/tema i div. søkemaskiner. Motivasjonen til å fortsette blogging ligger hos dere som leser. Hver gang jeg får en mail av noen som spør meg om råd eller egne erfaringer på godt og vondt, eller når noen takker meg for å være så åpen om noe som på mange måter fortsatt er veldig skambelagt, tabu, spesielt i eldre generasjoner..

Jeg håper at dere kan kommen med noen meninger ang. dette.
Er det på tide å gå videre, avslutte et kapittel...?

Skal jeg/skal jeg ikke legge ned bloggen min?