torsdag 30. august 2012

Game over

Stopp.

Kroppens faresignaler sier i fra, at nå er det nok, her må vi stanse. Hvor gikk det galt, hvor gikk du av veien, og hvor er egentlig neste veiskilt? Skal jeg rett fram, til høyre, eller venstre kanskje? Jeg har gått denne veien før, vet hvor jeg skal gå for å komme meg på riktig spor igjen. Likevel kjennes veien tilbake uoverkommelig, mye vanskeligere og lengre enn veien hit. Men jeg må snu. Må, og skal! Jeg tar av meg ryggsekken, stopper opp, og bruker verktøyet (som jeg har samlet på de siste årene) til å tilkalle hjelp. Når man mister retningssansen er det ingen skam å la andre dytte deg i riktig retning. Det er tvert imot et godt tegn.

To skritt fram, og ett tilbake.

               // Google.

tirsdag 28. august 2012

Tingenes tilstand

Dagens oppdatering:

Ludwig har begynt å fly ut av buret og sitter på gulvet med meg mens jeg pusler. Smelt.
Jeg har vært innom skolen, hvor jeg fikk vite at jeg blir ringt i morgen eller torsdag, og at jeg da endelig får vite hvilke skolefag jeg skal ta i år. Hm.. 

Det skjer ikke så mye for tiden. Jeg ligger for det meste lamslått i senga og ser på Sopranos, eller så snakker jeg med fuglen min og leser høyt for ham. Ha ha. Men jøss, det er skikkelig effektivt i temmingsprosessen. Spesielt når jeg leser Paulo Coelho sin bok "Veronica decides to die" blir han engasjert og har plutselig masse å fortelle.


Også har vi jo maten, som jeg så lenge har unngått å skrive om. Jeg er rett og slett ikke interessert lenger. Sultfølelsen må man lete lenge etter, og jeg har en stygg tendens til å glemme ut et par måltider om dagen. Jeg må virkelig skjerpe meg. Fjorårets rekke med innleggelser har jeg lite lyst å gjenta. Det skumle er at jeg er så likegyldig, jeg kunne faktisk ikke brydd meg mindre om jeg spiser 200 eller 2000 kalorier på en dag. Mest sannsynlig føler jeg det ikke en gang før jeg blir fysisk uvell. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke er redd maten lenger, ikke slik som jeg var for noen år siden, da jeg måtte veie alt jeg spiste, regne på fett, karbohydrater og innholdet av energi. Det er et for lengst avsluttet kapittel for meg, og det er godt. Den friheten får ingen ta fra meg igjen. Men jeg må passe på, ikke bry meg verken for mye eller for lite. Finne denne gyldne mellomveien, skape en balanse. Det er en vanskelig oppgave.

mandag 27. august 2012

Each night, when I go to sleep, I die. And the next morning, when I wake up, I am reborn

Natt, kullsvart
mørkt i alle rom
bortsett fra mitt

Sulten gnager
tankene spinner
søvn er bare ditt

Dårlige dager
uroen herjer
glede gleder ei

Kjenner det i kroppen
depresjon i anmars
kulden er på vei

La meg nå få sove
lukke mine øyne
tristheten forsvinne

Drukne mine sorger
drømme at jeg kan
krigen overvinne

Frustrasjon

"Hvordan var din første skoleuke, Anne?"

Jeg skulle ønske at jeg kunne svare med at det var litt skummelt, men for det meste bare godt å endelig ha kommet i gang med noe igjen. Slik er det ikke. Det er nøyaktig en uke siden skolestart, og jeg har vært der i én time. Mandag for en uke siden. Sju dager, og jeg har bare møtt min kontaktlærer og fått vite at de hadde glemt å skrive meg opp for noen skolefag. Jeg dro hjem etter en times tid, der oss som var nye elever fikk høre litt generelt om skolen og deres opplegg/samarbeid med Østmarka. That's it, ikke noe mer. Litt skuffet dro jeg hjem den dagen, fortsatt like uvitende om hvordan dette skoleåret kommer til å bli for meg. Dagen etter ringte jeg skolen igjen, for å høre om de visste noe mer. Nei. "Vi har ikke sett noe til vitnemålet ditt fra tidligere skolegang, så det hadde vært fint om du kan sende den på nytt". Men jeg skal bare komme på skole likevel, eller..? "Nei altså, vi kan ikke sette deg i noe gruppe/skolefag så lenge vi ikke har sett hvilke fag du har tatt tidligere. Bare ta livet med ro resten av uka, så tar vi kontakt når vi vet mer". 

I dag har det gått en uke. I dag har elevene fått skolebøkene sine og mest sannsynlig møtt sin nye klasse. Det har ikke jeg. Jeg har prøvd å ringe skolen tre ganger i dag, ikke fått noe svar. Telefonsvarer. Jeg hadde søkt på enten matematikk og engelsk, eller historie og norsk. Hvis jeg får det sistnevnte har jeg allerede gått glipp av en undervisningstime nå, og det gjør meg utrolig skuffet. Skuffet og nokså bitter. Det er ikke første gang jeg går glipp av de første dagene/ukene på skole, men tidligere har det vært på grunn av sykdom, og nå er det rett og slett ingenting jeg kan styre selv. Jeg hater denne situasjonen. Jeg var så motivert til å begynne, ferien min har vart i over et halvt år, og jeg er utrolig lei av denne tilværelsen uten gjøremål og struktur. Jeg tviholder på denne lysten og motivasjonen, men kjenner at jeg langsomt men sikkert begynner å miste det. Det er så surt.

Uvitenhet er ikke noe for meg.


lørdag 25. august 2012

Torsdag


Med all makt prøver jeg å holde igjen tårene. Jeg sitter i den grønne designerstolen, med mine ben surret rundt hverandre to ganger, noe som ser fullstendig unaturlig ut, men som for min elastiske ballettkropp kommer helt naturlig. Jeg forsøker å gjøre meg så liten som mulig, og skuldrene holder jeg såpass anspent at de snart sitter lenger opp enn ørene. Jeg føler meg meget ukomfortabel akkurat nå. Det er den yngre Anne som viser seg i skikkelsen av en tjue år, voksen kropp. Jeg har aldri følt meg så liten og samtidig så tilstede, og jeg kan ikke fordra det. Det gjør vondt langt ned i hjerterota. 
”Tillat deg selv å gråte, Anne. Det er lov her”. Min nye behandler virker som en klok og fornuftig dame. Hun er faktisk den første som spør meg om barndommen min, og som virkelig prøver å nå fram til de minste detaljer. Hos mine tidligere behandlere har samtalene for det meste handlet og nuet, om hvordan jeg hadde det der og da. Det er ikke det at de ikke kunne jobben sin, de fleste var tvert imot ganske flinke psykologer, men de jobbet med symptomene, ikke med årsaken. ”Hvorfor tror du at du fikk anoreksi?” Et spørsmål jeg har hørt ofte nok, men som jeg aldri har hatt et ordentlig svar på. 
For hvordan kan jeg, når jeg aldri har vært utsatt for vold, eller for omsorgssvikt av noe slag. Familien min har alltid vært der for meg, og mine foreldre stilte aldri for høye krav til verken meg eller mine søstre. Alt i alt hadde jeg en ganske så fin barndom, var verken bortskjemt eller skjemt bort for lite, men likevel, likevel har jeg aldri følt meg helt tilfreds. Jeg har alltid klandret meg selv for dette, trodd at mine følelser var irrelevante og derfor uakseptable. 
Jo, jeg ble mobbet på skole, men jeg tenkte vel at mobberne mine hadde en god grunn for det. Det måtte de ha, for hvorfor skulle de andre barna kalle meg stygg og teit, om jeg ikke i det hele tatt hadde vært det? Feilen lå hos meg, så jeg prøvde å ignorere det de andre sa til hverandre når jeg sto alene i friminuttet og ble peket på. 

”Men var det din feil, da?” 

"...................."

fredag 24. august 2012

Little Love

Etter en del uker uten min kjære hamster Pesto har jeg begynt å kjenne mye på ensomheten. Å ikke ha et avhengig liten vesen å sørge for, gir meg en slags tomhet. Jeg har hatt dyr i hele mitt snart 21-årige liv, og må bare finne meg i at jeg blir ulykkelig uten. Pesto har et hjem i Haugesund hos to søte jenter nå, og derfor.. derfor har jeg skaffet meg en ny venn.
Så hei, hils på Ludvig!


Jeg har aldri før hatt en undulat, men jeg har skjønt at den liker å behandles ganske likt min tamme høne Knøtte (ikke le!) som dessverre døde i fjor sommer da den helvetes grevlingen drepte hele hønse- og kaninbefolkningen hjemme hos mine foreldre.

Her er Knøtte og jeg som måker snø på taket, tror det var vinteren 2009

Siden skolen klarte å rote det til med fagene, og jeg altså ikke har blitt tildelt noen fag enda, så har jeg fått beskjeden om å "ta livet med ro resten av uka". Fine greier, men jeg har i alle fall fått masse tid til å sosialisere herr Ludvig. Dag 1 satt han bare helt stille på kvisten, dag 2 begynte han å flytte seg lenger ned og spiste maten sin, og nå, dag 3 gir han meg lov til å kose ham på hodet. Og han liker det! Nå prøver jeg å vise ham at det ikke er skummelt å sitte på fingeren min, og jeg en spent på når han våger seg ut av buret. Jeg har i hvert fall fått selskap av en liten gutt, så det gir meg en god grunn, og ikke minst lyst, til å stå opp om morgenen. 

søndag 19. august 2012

Versting

Jeg må definitivt være tidenes verste person å ha med å gjøre når jeg gruer meg til noe. Jeg takler ikke forandring, blir forferdelig rastløs og irritabel. Søvn blir et ukjent fenomen noen netter i forkant, og det gjør ikke saken så mye bedre. I morgen er det den første dagen på atter en ny skole. Nye folk, ukjent timeplan, andre omgivelser.. Få det overstått! Jeg vet at det ikke er noe å grue seg til, og dessuten har jeg egentlig ikke lenger noe problem med å møte nye mennesker heller. Det er i underbevistheten all angsten ligger, urørt. Det er ikke så mye å gjøre med, annet enn å få tankene over på noe tilfredsstillende, som å se film eller spille Sims3 til jeg dør av den konstant repeterende melodien. De siste to døgn har jeg stengt meg selv inne på rommet mitt, skjermet meg selv fra andre mennesker. Jo, det gjør meg enda mer rastløs, men det går i hvert fall i mindre grad ut over resten av Jarleveiens befolkning. Selv om det vel i mer eller mindre grad er en form for selvpining. Jævla martyr.




lørdag 18. august 2012

Ny start

God morgen!


Min halvårs lange ferie er endelig over. Fjorårets skoleforsøk gikk samme vei som den gangen jeg prøvde meg på vg 3 det året jeg ble innlagt for første gang. Fra å satse på alle fag, til å trappe ned til kun et par, til å så bli syk og utmattet igjen rundt vinterstid, som førte til at jeg ble innlagt og måtte avslutte skolegangen. I år er altså tredje forsøk. Hva er det de sier om tre ganger? Det er...?

Mitt første år i Trondheim føltes bortkastet. Jeg kunne ikke fatte hvordan jeg presterte å kaste bort et helt år på å flytte fra sted til sted. På å bli sykere og mer sliten for hver gang jeg prøvde å lete etter noe bedre, et sted hvor jeg kunne føle meg hjemme. Jeg fant aldri det stedet, men sendte meg selv rett til akuttposten på Østmarka to ganger, samt to lengre opphold på Nidaros dps. Svingdørpasient? "Hjemme" på posten? Det ble nesten slik. 

Det er nå, i etterkant, at jeg ser hvordan jeg faktisk har vokst på fjorårets erfaringer. Jeg har lært meg å akseptere at jeg rett og slett ikke har kapasitet til å ta et helt skoleår med det samme, men at jeg heller burde ta et par skolefag i år, og sette de resterende fag på vent i ett år til. Skolen går ingen sted. På mandag starter jeg på Østmarka skole, og kommer jeg til å ta mellom 2 og 4 fag. Jeg skal ikke ha som mål å klare alt. Målet mitt blir å gjøre det jeg orker, og om jeg så bare skulle ha energien til å fullføre ett fag- så er det bedre enn å dra det helt ut med 4 fag og ende opp på samme sted som årene før: med null fullførte fag, og som innlagt og utsultet.

Jeg har også funnet et bosted, som de fleste av dere sikkert har fått med dere. Jeg bor sentralt med gåavstand til alt av Solsiden, sentrum, skole og psykologen. Jeg har mitt eget soverom hvor jeg kan være så tvangspreget jeg bare vil, for det er ingen andre enn meg selv som skal forholde seg til mine forskrudde regler uansett. 


Min første time hos en ny psykolog er også overstått. Det er ikke så mye mer å si enn at jeg har tro på at hun kommer til å være til hjelp, og at hun presterte å få meg på gråten allerede etter noen minutter. Prikkeprikk, er dette sårt? Jeg tror hun kan jobben sin. 


Nå er det kaffe-tid. 

tirsdag 14. august 2012

Hei verden

En sjelden gang klarer jeg å snike meg inn på det sinnsykt treige nettverket til naboen. Den sjansen må jeg så klart gripe til å blogge noen ord. Hverdagen er riktig nok ganske kjedelig enda. Jeg sitter for det meste på rompa med en bok i hendene. Venting. Jeg venter på at skolen skal starte på mandag, jeg venter på at tingene mine kan bli flyttet fra lageret til leiligheten, på at balletten starter, jeg venter på min første psykologtime hos min nye psykolog.. Du skjønner sikkert.

I går fikk jeg i hvert fall kommet meg ut i det fine sommerværet. Jeg gikk til den overfulle parken som ligger en 7 minutters gåtur fra leiligheten, og la ned teppet i sola, bak en svær busk der ingen kunne se meg. Jeg kunne ikke se noen heller, og hadde ørepropper i ørene for å stenge ut alle uinteressante samtaler mellom menneskene i parken. I et par timer føltes det som om jeg var den eneste i Trondheim, og det kunne ikke blitt noe bedre. Etter to herlige timer var jeg solbrent på min venstre side, så jeg ruslet hjem igjen.

Nå surmuler jeg hjemme, fordi jeg har allergi mot alle smilende og lettkledde mennesker der ute.


Neida..


Tilbake til bøkene.





fredag 10. august 2012

Epic fail

Dag to i den nye leiligheten også skjer dette..

Vannlekkasje på badet! Så i dag har vi hatt vaktmester og snekkeren i huset, og de rev ut halve gipsplata for å finne årsaken for at taket holdt på å rase ned på oss. Det var et lekkende rør som hadde skylden, forresten.



Dette var jo artig.

torsdag 9. august 2012

Treningsnarkoman!

Flotte greier altså, jeg kom på at jeg ikke trenger å gå helt til biblioteket for å blogge. 
Naboen har jo usikret nettverk, mohaha! 

Jeg tenkte at jeg skulle være litt sprek idag. Fant min gamle venn i en eske da jeg pakket ut i går, så nå har vi gått tur i byen sammen. Man kan egentlig plusse på ganske mange skritt, for dette var en gang halvveis turen. Jeg har gått sånn 7km. Hvem trenger treningssenter når man kan gå en tur i byen!
Jeg må innrømme at jeg var en tur på treningssenteret også, da. Ikke at jeg trente noe særlig, for jeg oppdaget fort at det ikke er så kult å trene klokka ti på dagen når det er sommerferie. Først og fremst var det tilnærmet bare døden nære anorektikere som trente seg i hjel, samt pensjonister og et fåtall gutter som på liv og død skulle tøffe seg. Jeg synes egentlig ikke at det er direkte tøft med svette og pesing, men det er jo så klart min mening. Det jeg fikk gjort var i hvert fall å vise meg i treningstøy for Trondheims befolkning, så nå vet alle at jeg også henger med på trenden.

Nå må jeg vise dere mitt rom! Jeg har til og med skaffet meg liljer i vase av pengene jeg ikke har, så nå begynner det å bli ordentlig hjemmekoselig her. Eller, veggene mine er nakne, så her gjenstår det ennå en hel del å gjøre. Liljene.... er egentlig det eneste jeg har på rommet mitt. Fnis.


onsdag 8. august 2012

Home.. sweet home!


Det er fint med bibliotek, så har jeg i hvert fall internettilgang de gangene jeg skulle trenge det. 
Nå for eksempel, jeg trenger å blogge!

Alt ordner seg til slutt ser du. Første natt i den nye leiligheten, for en frihet! Det løste seg med depositumet og nøklene (jeg byttet den egentlige roomien min med min beste venninne, múhaha), takket være K, som ville flytte inn med meg og betalte depositum med det samme. Jeg takker ikke for all stress C har gitt meg, men kan likevel si at jeg er veldig takknemlig for å bo med K!


K og jeg, vi er ganske så like når det kommer til visse ting. Det er nesten litt komisk, men egentlig ganske praktisk også. Vi har ryddet og pakket ut i går kveld, jeg følte meg kanskje en smule manisk der jeg holdt på å springe fram og tilbake med forskjellige dingser og stæsj. Det tok ingen ende. Jeg tuller ikke når jeg sier at det til slutt verket i bena og føttene. Når man åpner skuffer og ser i diverse skap så kan du lett finne et mønster som gjentar seg så å si på alle oppbevaringssteder i leiligheten. Øverste hylle til K, nederste til meg, øverste skuff til K, nederste til Anne. 
Matlageret er også et kapittel  for seg selv. Innholdsrik kjøleskap, hva? Hadde bildet vist deg de virkelige fargene (bilderedigering er jo så gøy!) så kunne du sett det kule blålyset. Da jeg ble sulten i natt og skulle finne meg et eple, ble jeg stående i noen ekstra lange sekund foran åpen kjøleskap, så fasinerende med blått lys i mørket. 
Nå skal jeg vise dere rommet mitt, som ikke er like stor som på bildet megleren viste meg. De har tydeligvis en mye mer fancy fotoapparat enn min Nikon D3000 med standardlinse. Se:


Jeg må en tur på Ikea, tror jeg. Sengen er for stor til sengetøyet.. For å se det fra den positive siden, så kan jeg nå sove bekymringsløs, uten å være redd for at jeg faller ut av senga midt på natten. Sengen er stor nok til både meg og bamsen min. 




<- Megleren sitt bilde. 
   Jeg sier bare.. detter er juks!








Stua, med verdens styggeste sofa! Enda en grunn for å dra på Ikea i nærmeste framtid. Må finne et gjemme-ekle-sofaputer-laken-skråstrek-teppe
Må du på do..? Vi har mer enn nok doruller!

Fortsettelsen følger. 

Kanskje.



mandag 6. august 2012

It's Okay

Det ordnet seg til slutt, det med leiligheten; I morgen flytter jeg inn på det nye stedet sammen med min gode venninne K.  Hipp hurra!

Etter en lang reise, som ikke varte i mindre enn 21 timer, har jeg nå lite ork til overs for å skrive ned den ti sider lange stilen jeg hadde skrevet i hodet mitt på vei fra Haugesund til Trondheim. Dere får gjøre det med mine få uviktigheter denne gangen. Jeg føler meg mørbanket og tom, på tross av at magen er som en murstein etter en overdose pizza, chips og Dream is med lakrissmak. 

Dette bilde forklarer vel stort sett hele togreisen. Sliten, lei og rullet inn i nsb-teppe.

Det er forresten tvilsomt at jeg kommer til å ha internett med en gang jeg har flyttet, så ikke tro jeg har dødt dersom det ikke kommer et blogginnlegg på noen dager. Jeg lever, jeg.


søndag 5. august 2012

Grønn, som i k-v-a-l-m


Jeg måtte reise fra min kjære venn. Alle bussjåfører er visst ikke like glad i hamstere. Det var ingen problem å få Pesto med på bussen fra Oslo til Haugesund, men selv med smisking ble det uaktuelt å ta henne med meg hjem denne gangen. Ha det bra, min beste venn. To søte små jenter fikk i hvert fall en uforglemmelig dag da de kunne ta hamsteren min med seg hjem igjen..

Busskjøring er slett ikke min favoritt når det gjelder offentlig transport. Det er trangt, kjedelig og ikke minst så blir jeg så bilsyk at jeg ser grønn. Heldigvis oppdaget jeg en spypose under stolen min, for doen var i andre enden av bussen. Bilsyke, I love you! Nå har jeg endelig fått instalert meg selv på toget til Oslo hvor jeg kan bli sittende i mange timer, så da er det bare å lukke øynene og våkne opp sammen med sola (eller regnet, for alt jeg vet). Heldigvis har jeg investert i en stor flaske antibac, så nå kan jeg muligens våge med på do også dersom nøden skulle melde seg i natt. Hoi!

Trondheiiiiimmm. 


Stressfaktor 10

Reiseklare.

Pesto synes ingenting om å bli satt i sitt lille reisebur, for å så få alt for mye oppmerksomhet av barn som på liv og død skal klappe henne. Da jeg reiste til Haugesund i starten av sommerferie bestemte jeg meg for å ta meg hele huset hennes på toget, og vi fikk lange blikk av folk på Oslo S. Rundt lunsjtid bestemte vi oss for å drikke kaffe og dele på et hampbrød med ost. Vi ante fred og ingen fare, men den roen varte ikke så lenge. Først kom ei lita jente som ville hilse på oss, og dermed var det gjort: Etter fem minutter stod det en hel gjeng av småungen som skulle vite alt om oss. Privatliv eksisterer visst ikke. 



Nå er kofferten pakket, og vi prøver å samle krefter til den lange reisen som venter oss. Glidelåsen til kofferten min sprakk opp flere ganger når jeg prøvde å lukke den, men det gikk nå til slutt. Jeg lurer litt på om jeg burde teipe den igjen, bare for sikkerhetsskyld.. 

På grunn av dårlig oppførsel fra roomie sin side risikerer jeg å ikke få nøkkelen til den nye leiligheten, så jeg må mest sannsynlig krasje ned hos noen andre når jeg ankommer Trondheim i morgen ettermiddag. Uflaksen må ligge i mine gener, tror jeg. Pesto gir meg ikke tillatelse til å bo på gata sammen med Trondheims narkomaner, og det er nå godt at jeg har noen med meg som ikke har like dårlig dømmekraft som det jeg har.

Nå sier jeg ha det bra til Haugesund.




lørdag 4. august 2012

Slurv

Er det én ting jeg virkelig ikke setter pris på, så er det at noen andre enn meg selv gjør livet mitt enda mer komplisert og vanskelig enn den er til å begynne med. Når den "noen" i tillegg sørger for at jeg står i fare for å bli uteligger når jeg kommer til Trondheim om noen få dager, så blir jeg virkelig sint.


Tro meg, du vil ikke gjøre meg så forbannet. 



Dag 8

Dag 8: Et bilde av noe som gjør deg lykkelig


Dyr.

fredag 3. august 2012

Tiring

Jeg kjenner deg igjen, vi har hilst på hverandre før. Du dukker opp når det er mest ubeleilig, om jeg så er på vei ut døra, er ute blant folk eller sitter ved middagsbordet med de jeg er mest glad i. Du kunne ikke brydd deg mindre. Du trår over min private grense og trakasserer meg, dytter meg i et hjørne hvor jeg føler meg fullstendig handlingslammet og maktesløs. Maken til frekkhet må man lete lenge etter. 

I kveld kom du igjen, når jeg nettopp hadde brukt mine egne kokkekunster til å lage en god middag for to. Finnes det er verre tidspunkt for deg å dukke opp? Etter to minutter hadde jeg såvidt smakt maten, og den var god, helt til du begynte å skrike. Null respekt. Jeg prøvde å ignorere deg og fortsatte å spise, dog litt nølende. Men du var ikke til å stoppe, ikke til å ignorere. Jeg hater deg for det. 

Men du skal få igjen. Jeg satt maten i kjøleskapet og etterpå skal jeg spise dobbel porsjon. 

Feitfølelsen. Pff.