torsdag 13. september 2012

Forfallsdag

Jeg tror at bloggen min er stemplet med en forfallsdag. Den har eksistert i over tre år, og jeg føler at jeg  har begynt å se bloggens ende. Skrivelysten har forsvunnet litt, rett og slett fordi jeg har hatt så mye annet å tenke på, men også fordi jeg har innsett at mine blogginnlegg nå til dags er langt i fra så gjennomtenkte og interessante som de en gang pleide å være. Det er kanskje litt som med en bok- den må ha en slutt etter et viss antall sider, hvis ikke blir folk lei av å lese. Alt er blitt skrevet ned, fortalt og forklart. Jeg har kommet til et punkt der jeg faktisk begynner å bli litt lei av min egen blogg..

Det kan hende at det kommer flere innlegg, men det er stor sannsynlighet for at dette blir mine siste ord på www.perfectmemories2.com. Jeg har sagt mitt.

Så jeg sier farvel. Farvel, og kanskje på gjensyn.

Takk for meg, og tusen, tusen takk for all den støtte dere har vist meg gjennom årene.
Jeg er evig takknemlig!

Klem fra Anne


fredag 7. september 2012

hei

Du har vært veldig dårlig til å blogge i det siste

Jeg er klar over det, og jeg skal ikke beklage meg for lite blogging. Jeg har begynt på skole nå, noe som krever mye energi og tid. Etter en halv dag på skole er jeg sliten og trenger jeg å legge meg, og dessuten danser jeg ballett to kvelder i uka og har jeg psykologtime, legetime og noen fra ambulant boveiledning på besøk. Blogging skal være lystbetont og ikke noe man føler seg forpliktet til å gjøre. Forfaller bloggen, vel, så får den bare gjøre det.


mandag 3. september 2012

Å flykte fra seg selv, det er umulig

Hjemmelengsel, jeg trodde aldri at jeg skulle bruke det ordet. Noensinne. Jeg føler at jeg har vært på rømmen de siste årene, prøvd å komme meg vekk fra alle og alt det kjente, men i bunn og grunn flyktet jeg fra meg selv. Det ser jeg først i etterkant. Jeg dro fra et sted til et annet, i håp om å kunne leve lykkelig i alle mine dager.. Vekk fra vonde minner, som satt seg som sigarettrøyk i mine omgivelser. Det var umulig å få vekk minnene, permanent skade. Men også her har jeg tatt feil, for dagen i dag opplever jeg at, med hjelp av en god behandler, så går det faktisk å bearbeide visse situasjoner. Skjedd er skjedd, men med tiden vil smertene bli mindre, og kanskje kan det legges bak seg etter en stund. Nå bor jeg i Trondheim, og selv om jeg har opplevd et turbulent og til tider smertefult år, så trives jeg her som jeg aldri før har trives et sted. I helga var jeg hos mine foreldre i Lillehammer for å feire konfirmasjonen til min yngste lillesøster, og plutselig slo det meg at.. vel, jeg savnet Trondheim. 
Jeg lengtet HJEM!

Det var den 4. januar, den vinteren i 2005, at jeg som tretten år så emigreringen til Norge som en gyllen mulighet til å legge vonde minner bak meg. Jeg kunne starte med blanke ark, i et nytt land der ingen kjente meg eller min historie. Jeg kunne forandre min personlighet, og så kunne jeg tilpasse meg slik at alle skulle like meg. Yes, la oss rømme landet! Perfekt. Jeg tenkte at flytting skulle hjelpe, at jeg kunne etterlate de vonde minnene i Nederland, helt uten videre. Det jeg ikke realiserte meg før mange år senere, var at minnene bodde i meg, og de skulle så absolutt ikke bli der de ble til, men tvert imot så kom de til å følge meg i flere år. En stund var alt glemt, men så tok det meg igjen, og smerten var mer tilstede en det noen gang hadde vært. Jeg ble rastløs, ville stadig flytte på meg, vekk fra det stedet jeg var på der og da, for "Når jeg har kommet meg vekk vil alt bli bedre". Fra Lillehammer til Råde, fra Råde tilbake til Lillehammer, for å senere ende opp innlagt i Fredrikstad (men bort var bort), så til Verdal og siden til Trondheim.

Jeg føler meg hjemme nå. For første gang på veldig lenge frister det å bli boende et sted. Men det har ikke bare med selve stedet å gjøre. Det er fordi jeg har vokst, jeg har innsett at en ikke kan løpe fra seg selv, for skyggen løper like fort som deg. Den går i dine fotspor. Denne skyggen er en del av meg, slik som alle har sin egen skygge å streve med en gang iblant. Smerten vil bli mindre, og kanskje jeg en gang i tiden klarer å være i f.eks. Lillehammer- uten å kjenne frykt og trangen til å reise igjen på samme dag.