tirsdag 30. oktober 2012

Crazy-Lazy

Aaah, for en rolig dag! Norsklæreren er ikke på skolen i dag, og det betyr at jeg har fri. Ja, du hører riktig. Jeg har tilbrakt tre timer på skolebenken i går, og så har jeg plutselig fri i hele to dager på rad. Midt i uka! Overraskende nok er det litt deilig. Jeg gruet meg egentlig til skolefri, den nerden som jeg er, fordi skole (i tillegg til ballett) er så å si den eneste aktiviteten min i år. Skole og soving. Og søvn blir det ekstremt mye av, sånn forresten. Fri fra skole betyr altså at jeg plutselig har ingen krav, og ingen krav betyr at jeg kjenner meg sliten og ligger 99% av tiden i min gode varme seng. Fint når det er minusgrader ute.

Uansettt. Som regel tillater jeg meg selv ikke å kjenne på denne "sliten-følelsen", og da resulterer slike dager som i dag bare i at jeg blir rastløs og oppgitt- fordi de fleste på min alder ville hoppet i taket av glede i en sånn situasjon, mens jeg ikke klarer å tillate meg selv en fri-dag uten noen form for aktiviteter.

Jeg takker de høyre makter for at de gjør et unntak for meg i dag. At jeg faktisk ligger i senga, som en tung sandsekk under dyna. At jeg klarer å nyte latskapet, og kan kose meg med en kopp kaffe, bok og Mr. Mac på fanget. Njommenom.


Men jeg må ikke tenke. For all del, ikke tenk! For hva skjer da? Jo, jeg grubler og rastløsheten kommer og tar meg. Jeg tenker og tenker, til krampen tar meg. Tanker om at jeg burde klart å få en 6'er i matte istedenfor en 5'er. At jeg burde klart å være sterkere i kroppen nå enn det jeg var i høst, for da hadde jeg fått lov til å danse tåspiss, opp et nivå i ballett. At jeg burde klart å unngå vinterdepresjonen denne gangen, bare jeg hadde pushet meg selv LITT mer. Tanker om at jeg skulle egentlig tvunget meg selv ut på det kalde kjøkkenet for å rydde opp i rotet, den meter lange haugen med oppvask og søppel.. Gjøre meg selv nyttig for en gangs skyld!

Nei. Tanker kan dra seg langt til h***. Jeg blir liggende, og skal for all del IKKE tenke i dag. Jeg har tross alt FRI. Dessuten hadde jeg bursdag i går, og jeg skal ikke begynne mitt liv som 21-åring med å ta på meg mammarollen. Mamma kan jeg alltid leke når jeg faktisk èr mamma. Jeg har fri, og jeg skal slappe av. Ferdig med det.

Til slutt:
Takk for alle gratulasjoner i går. Dere er gode!


torsdag 25. oktober 2012

Anne sover

Da kom snøen til Trondheim. Og med snøen følger det akutte behovet for å sove. Jeg vil gå i hi, akkurat som bjørnen. Vi kan jo til og med lage en sang om det, så blir det ikke bjørnen sover, men Anne sover. Fint? Og når Anne sover, mener jeg at Anne sover tungt. Anne er fullstendig svimeslått. Hun ligger handlingslammet i senga, og klarer ikke en gang å gå til badet når naturen kaller. 

Vinteren altså. Ikke mitt årstid. Jeg vurderer faktisk å spørre frk. fastlege om hun ikke kan gi meg en sydentur på blåresept. Finnes det noe sånt? I så fall vil-jeg-ha!

Det eneste jeg klarer å få gjort er å dra meg selv på skole for å slite med matematikk eller norsk, og ballett, så klart. Jeg er heldigvis ikke der (enda) at jeg blir så nedtrykt av depresjonen, at til og med dansing og undervisning blir for mye, men jeg må da søren meg innrømme at jeg kan lukte den sure depresjonen rett rundt hjørnet. Beklager ordbruket. Jeg kjenner frysninger over hele kroppen, bare jeg tenker på det. De-pre-sjon. For et stygt ord, for et grusomt fenomen. 

Med vinteren følger håpløsheten. Såre minner. Lille Anne, i et skap på "fjellet" i Lillehammer, med lommelykt i taket og pute under rompa. Bare lille, triste Anne, med penn, dagbok, og tårer i øynene som endelig fikk slippe ut da ingen kunne se henne. Den lille jenta. Meg. Følelsen av dyp frustrasjon, skammen fordi jeg ikke klarte å glede meg over noe som helst, selvhatet på grunn av at min lille kropp begynte å få voksne former, og det var ingenting å gjøre med det. Angsten som ble så mye større på vinteren, fordi det var mørkt og kaldt, og jeg fryktet ingenting mer enn jeg fryktet mørket. Bortsett fra følelser. Jeg frykter mørket og følelser fortsatt.

Så når de mørke vintermåneder dukker opp, blir jeg alltid dratt ned i en dyp smørje av følelser og angst. Kaotiske, vanskelige følelser, som jeg helst ville vært foruten. Ikke bare fordi det er vondt, men mest av alt fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal håndtere den voldsomme psykiske påkjenningen. Jeg fant min måte å takle diverse, vanskelige, situasjoner på i en alder av femten/seksten år. Jeg spydde og spiste, spiste og spydde. I senere tid lot jeg være å spise. Jeg sultet vekk det som var vondt. Eller så sprang jeg. Jeg sprang og sprang og sprang, helt til jeg kjente at jeg var tom for både krefter og evnen til å kjenne noe som helst annet enn fysiske smerter. Men jeg har lært at det ikke er utveien. Jeg kan ikke ta -den for meg- letteste utveien, å bokstavelig talt kaste hele følelseskaosset i do. Og jeg lar være. Men lær meg; hvordan skal jeg klare å stå i alt, da?

Det er sårt og det er vanskelig. Jeg vil ikke kjenne, jeg vil ikke gråte ut tårene som jeg har holdt på og samlet i mange år. Det ville i så fall vært bitre tårer, som har ligget der for å råtne siden jeg var seks år yngre enn enogtyve. 

Vinteren er vond, og jeg vil aller helst gå i hi før det er for sent. Jeg begynner å få det travelt.

Takk Gud for at jeg fortsatt har litt igjen av evnen til å konsentrere meg, for nå har jeg endelig hatt råd til denne:

tirsdag 23. oktober 2012

Men hvordan går det, egentlig?

Jeg har egentlig ikke lyst å gå så veldig mye inn på dette her. Jeg har skrevet om det i fjor, jeg har skrevet om det for to år siden, og året før det igjen, og så videre. Ting går riktig vei, jeg går framover og blir friskere. Men det går ikke oppover i rett linje. Veien til "frisk" er lang og turbulent, det går i bølger og daler, opp og ned, og så opp igjen. Man er nødt til å sette ting i perspektiv, se på helheten, og ikke bare sammenligne den ene dagen med den andre. Jeg har gått i fella selv, mange ganger. Tenkt at, nei, her skjer det ingenting, det blir aldri bedre, for dagen i dag er like vanskelig og håpløs som dagen i går. Det jeg derimot kan gjøre, er å se på året i fjor og året som er nå. Har jeg grått like mange tårer somi fjor? Har jeg trengt å drikke like mange næringsdrikker, kollapset like ofte, spist like lite og uregelmessig? Nei. Kanskje jeg har hatt det sånn den siste måneden, men ikke hele året har vært sånn. Jeg har hatt mange fine dager også, ikke vært like avhengig av næring i flytende form, ikke vært like ustabil på bena, og absolutt ikke grått like mange tårer som jeg gråt i fjor høst. Jeg har falt en del, og jeg snubler fortsatt en gang i blant, men det har vært lettere å reise seg opp igjen (stort sett takket være en mer tilstedeværende motivasjon enn året før).


Så hvordan går det?

Det går. Det går opp og ned, fram og tilbake. Jeg er ambivalent og til tider nedtrykt av depresjonen. Jeg er fortvilt, men det finnes også gode stunder med latter og glede. Det går OK. Det går framover, men av og til stopper jeg opp eller kryper jeg tilbake til den "trygge" siden, for å samle krefter til å gå videre. Jeg prøver å holde fast i det som gir meg motivasjon til å stå sterkere i mine sko. Aktiviteter som ballet, skole og IKS gjør at jeg spiser det jeg spiser, og kjemper det jeg kjemper for. Og nei, motivasjonen er ikke alltid på topp, kroppen spiller ikke alltid på lag med meg, og depresjonen er fortsatt der. Men jeg prøver å være optimistisk. Jeg prøver å holde fast i alt som virkelig betyr noe, og jeg prøver å legge bak meg det som er vanskelig.

Det går sakte, men det går.



søndag 21. oktober 2012

Innholdsrik helg

Dagen i dag så for eksempel sånn ut;

1. Jeg har ligget i senga
2. Jeg har reist meg for å lage grøt
3. Jeg har ligget i senga litt til
4. Jeg har tømt søppel
5. Jeg har ligget i senga enda litt til



Du kjenner sikkert til det, du også. Ingenting frister, bortsett fra å sove. Men så klarer jeg jo ikke å sove i 48 timer, og ender opp meg å vri på meg i senga. Venste siden, høyre siden, mage, rygg, mage, rygg. Åh, kan ikke klokka passere åtte snart, så er det leggetid for store barn!



Jeg har rettere sagt vært trøtt. Trøtt, og kanskje en smule deprimert. Jeg har ikke orket noen ting, spesielt i dag. Søndager er lange, og jeg er skeptisk til dens eksistens. Kan vi ikke bare ha to fredager istedenfor, så kan jeg danse en time ballett ekstra i uken? Eventuelt lørdag, slik at jeg kan sitte på bibliotekets kafe og gjøre meg nyttig eller noe, gjøre mattelekser og den slags.

I skrivende stund vurderer jeg å dusje, men det er så langt å gå til badet, for å ikke snakke om at det er et skikkelig tiltak å tørke håret etterpå. Nei, jeg tror heller jeg blir liggende her. Det er tross alt bare 45 minutter til det er leggetid. Er det for tidlig å ta sovetabletten..?






fredag 19. oktober 2012

Don't bring me down

Dog situasjonen er mer stabil i år enn i fjor, så vil dette så klart ikke si at alt er fantastisk hele tiden. Vinteren vil fortsatt dukke opp en dag om ikke så lenge, og denne årstiden har lenge vært veldig tøff og vanskelig. Jeg kjenner det på kroppen allerede. Jeg må være ekstra obs på at jeg ikke går ned i vekt, for jeg vet at når vinterdepresjonen settes i gang, så blir det rett og slett glemt en del måltider hver uke. Ikke fordi jeg er redd for maten, for det er jeg ikke lenger, men det blir dessverre for tungt å i det hele tatt tenke på mat. Depresjonen gjør at matlysten og sultfølelsen ikke er like tilstedeværende som vanlig, og dessuten blir det et ork bare å løfte fingeren noen ganger. Dermed blir spiseforstyrrelsen trigget på nytt, hvert bidige år når vinteren er i anmars.

Vi er over halvveis i oktober, og jeg har begynt å kjenne tegnene allerede. Lysten til å ligge i senga som er større enn noe annet, selv om det egentlig også kjennes som for mye- å i det hele tatt eksistere blir tungt. Mer likegyldig blir jeg også, og av og til vil jeg til og med kalle humøret for flat og følelsesløs. Jeg er heldig som ikke er deprimert i den forstand at jeg ønsker å få slutt på livet, men følelsen av at en stor hånd trykker meg ned og gjør alt tyngre enn tungt er mer enn vanskelig, spesielt når man har senskader fra flere år i et spiseforstyrret helvete. Heldigvis er jeg fortsatt i stand til å føle meg glad når jeg danser ballett eller er på skole, men til øvrige ting har jeg ingenting igjen. Jeg bryr meg ikke.

Tegnene gjør at det ringer en liten bjelle i hodet. Den varsler meg om at det er NÅ jeg må ta ordentlig tak i ting. Gjøre diverse tiltak for å hjelpe meg selv gjennom et vanskelig halvår med mørke og kulde. Jeg hater vinteren, selv om verden ser ut som et nydelig vinterlandskap med et tjukt lag av hvit snø. Jeg har lært fra tidligere år at jeg går i underskudd av både d-vitaminer og jern, så for en uke siden begynte jeg å ta jerntilskudd og trantabletter, for blodprøvene hos legen viste for noen uker siden allerede litt lave jern-verdier. For lite jern gjør deg sliten, og siden dette har vært et repeterende problem hos meg hver vinter, kan jerntilskudd kanskje sørge for at jeg har litt mer overskudd før depresjonen pleier å være på det sterkeste. Jeg vurderer også lysterapi, men er fortsatt litt skeptisk til dette. Er det noen som har god erfaring med sånt?

Ellers så vil den beste medisinen alltid være MAT. Jeg vet at jeg hadde hatt godt av et par kilo ekstra på kroppen. Jeg vet det så utrolig godt. Stemmen til frk. G fra Capio vil alltid sitte som spikret i hodet mitt: xxkg må du veie, hvis ikke er veien til undervekt alt for kort, og kan en uke med influensa slå deg helt ut igjen. Hun har rett. Jeg vet hun har rett, men se å gå opp i vekt da. Det er faktisk uhyre vanskelig enda. 

Ja, det er klart og tydelig at jeg har en del utfordringer i vente. Oppgaven min er å holde hodet over vannet de neste måneder. Jeg gjør så godt jeg kan.

tirsdag 16. oktober 2012

Ett år senere

Oktober i fjor skrev jeg dette, gang på gang; 
Jeg er så sliten, så lei og stresset. Vekten går opp og ned, og jeg jobber mot Monsteret døgnet rundt.

"Her og nå" kan det være vanskelig å se hvor langt man egentlig har kommet. Du ser tilbake på forrige uke, forrige måneden, og ser ingen forbedring. Faen da, jeg gjør jo ingen framgang! tenker en da. Jeg blir aldri bedre. 
Det er nettopp det som er så fint med å skrive blogg. De siste tre årene er skrevet ned svart på hvitt, og jeg må virkelig være sta om jeg skal nekte for at jeg har kommet lengre det siste året. Jeg gir meg- jeg var utslitt og nokså nærme fire innleggelser, både på dps og akuttpost på denne tiden av året. Og i år? I år er jeg også sliten, men en hel del mindre enn jeg var i fjor. Jeg har stabil vekt, dog litt under der jeg skal ligge, men går ikke ned. Jeg klarer å komme meg på skole, og jeg har ikke bihulebetennelse etter bihulebetennelse på grunn av dårlig immunforsvar. Jeg danser ikke en time ballett i uken, og faller av pinnen av utmattelse. Jeg danser derimot to timer, uten å frykte at bena mine skal svikte meg. 

Kanskje det er fordi jeg har daglig støtte, kanskje det er fordi jeg har færre skolefag og dermed mer tid til å hvile. Men det kommer ikke uten innsats. Jeg har klatret meg lenger opp på det høye fjellet, og toppen kommer sakte men sikkert bedre til syne. 

Denne innsikten gjør at jeg fortsetter å blogge. Bloggen er min egen terapi. Selvhjelp.

                      //weheartit. 

lørdag 13. oktober 2012

Hei der.. jeg gikk lei!

Kanskje det er typisk meg, å tenke at det er en god idè å starte med blanke ark, for å så gå tilbake med halen mellom bena til det kjære og kjente. Jeg satt et punktum bak perfectmemories2.com for en stund siden, trodde jeg rett og slett var helt ferdig med bloggingen her. Og en stund var det deilig. Ingen følelse av å være pliktet til å skrive noe med innhold og mening, for jeg hadde rett og slett gått tom for kloke ord. Men så kom blogglysten snikende inn på meg, og fristelsen var ikke til å motstå lenger. Jeg gikk lei av å blogge, men så ble jeg lei av å ikke kunne blogge mer. Er vi i gang igjen, da?

Jeg har ikke tenkt å blogge like regelmessig og punktlig som det jeg pleide å gjøre. Det ble nesten sånn at jeg følte at jeg måtte skrive noe hver dag, om ikke så "sviktet jeg dere". Likevel så kjenner jeg på savnet, det klør liksom litt i fingrene, og da jeg her om dagen oppdaget at skrivinga ikke kommer like flytende lenger, så gikk det virkelig opp for meg at blogging egentlig ikke er en så dum idè for skriveferdighetene heller..

Så nå må dere ikke forvente at jeg er flink pike som kommer til å blogge skiten ut av seg hver dag, men jeg tar det som det kommer. Kanskje jeg skriver to innlegg om dagen, kanskje bare to i måneden. Vi får se.

BLOGGES!

The Netherlands