mandag 31. desember 2012

Året som har vært- 2012

Januar begynte med en innleggelse på akuttposten. Vekten hadde gått ned igjen, og jeg var utbrent av skyhøye krav overfor meg selv. Jeg skulle klare å komme meg gjennom videregående, danse ballet, rydde og vaske hele tiden(...) og helst stille opp for alle rundt meg til alle døgnets tider. Presset jeg utsatte meg selv for hele tiden, gjorde at kroppen etter hvert sa stopp. Og ting stoppet. Jeg sluttet på skolen, og etter utskrivelsen på akkutposten ble jeg flyttet til dps, hvor jeg ble i fire uker.



Så kom februar. Med litt mer energi flyttet jeg til Voll studentby, det var den tredje gangen jeg flyttet på fem måneder. Jeg trodde jeg skulle ha godt av å bo litt mer for meg selv, og dog jeg hadde rett i at det var bedre, så oppstod det nye utfordringer. Jeg bodde på et tolv kvadrats rom, og delte kjøkken og  stue med fem gutter- noe som skapte mye angst, og resulterte i at jeg unngikk kjøkkenet helt. Middagen forsvant fra kostplanen, og jeg levde så å si på tørrvarer, te og cottage cheese. Jeg lå for det meste i sengen, eller satt ved skrivebordet med laptoppen. 


Mars kom, og jeg og T. dro til Amsterdan for noen dager,  for å få oss en liten pause. Andre omgivelser. Formen ble litt bedre, maten gikk mer på autopilot, og ting var helt OK en stund.


I april begynte jeg å legge på meg noen kilo, og formen ble stadig bedre. Jeg ble mer sosial, begynte å trives ordentlig i Trondheim, og følte endelig at jeg kunne legge spiseforstyrrelsen bak meg- kanskje for godt. Ballet ga meg livsglede, og jeg kjente på en etterlengtet mestringsfølelse. Dette kom til å bli min nye motivasjon. I tillegg klarte jeg å bry meg mer om meg selv, og for å "unne" meg selv noe farget jeg håret. Det høres teit ut, men tro meg når jeg sier at det er en ganske "big deal" når man stadig føler at man ikke fortjener noe. 



Mai, vår. Når vintermørket og kulden slipper taket er jeg alltid i bedre form. Hverdagen blir lettere og jeg klarer å se litt lysere på tilværelsen. I tillegg begynte jeg å få tillitt til min psykolog, og ambulant boveiledning kom inn i bildet. Med så god støtte klarte jeg å møte livet. I tillegg kunne jeg glede meg over å muligens begynne på skole igjen til høsten, for jeg fikk høre om Østmarka skole- og søkte på fire fag. 



Etter våren kom til slutt sommeren til Trondheim. I juni tvang jeg meg selv ut fra studenthybelen, de dagene det var ordentlig varmt. Jeg lånte bøker fra biblioteket, og la meg i gresset- blandt mange andre mennesker! En skikkelig utfordring, som viste seg å ikke være så skummelt som først forventet. Jeg klarte å nyte varmen på kroppen, selv om jeg ikke gjorde som folk fleste og hoppet rundt i bikini. Olabukse og singlet var nok eksponering, i tillegg til det å faktisk klare å ligge i ro. Jeg lærte meg å slappe av, og oppdaget at det var deilig å ikke springe rundt hele dagen.

Juli kom også i år, og sommerferien skulle tilbringes på flere steder. Men først måtte jeg pakke livet mitt i esker- atter en gang, for etter ferien skulle jeg, T. og ei venninne flytte inn i en ny leilighet. Ha det bra, Voll!



Fra Trondheim dro jeg til Lillehammer, så videre til Sverige med mine foreldre, og senere til Haugesund for å være hos T. sin familie for resten av sommeren. Det jeg ikke var forberedt på var at humøret skulle gå fra det her..


Til dette..


Tungt.

I august skulle jeg flytte inn i en ny leilighet med ei annen jente, men x lot ikke høre noe mer fra seg, selv om hun hadde skrevet under på husleiekontrakten noen måneder tidligere. Det viste seg å være en enorm stress-faktor for meg i de siste ukene jeg tilbrakte i Haugesund. Ikke bare ble jeg grinete og sint (og lot det mer eller mindre gå ut over maten)- jeg så for meg at jeg kom til å bli hjemløs. Alene og på vei til Trondheim fikk jeg heldigvis kontakt med ei god venninne, som etter hvert bestemte seg for å bo i den nye leiligheten våres. Mye styr og ordning ventet meg, men jeg skulle slippe å bo på gata, så en gang framme kunne jeg ikke annet enn å gråte et par gledestårer.

September kom med en ny psykolog. Og.. en ny leilighet! Med lekkasje på badet, og med mye spenning når det gjald skole, for jeg hadde ikke fått tildelt noen fag enda (selv om jeg hadde kommet inn og fått skoleplass). Mens jeg var glad og fornøyd, hadde jeg lite (nødvendige) krefter igjen til å tåle eventuelle tilbakefall mtp. spiseforstyrrelsen eller depresjon i tiden framover. Men jeg ignorerte faretegnene som et esel, lett. Det gjorde ikke så mye at jeg plutselig en dag svimte av og våknet livredd, tildekket av fuglesand og med sikkerhet om at jeg hadde drept min kjære Ludwig. Dehydreringen resulterte i intravenøs på legevakta en ettermiddag.


Oktober var bursdagsmåneden. Mamma den 28. og jeg den 29. Og siden T. har bursdag i november, kom familien min på besøk for å feire, tre på en gang. Koselig med besøk i leiligheten. Jeg hadde bakt engelske scones som jeg serverte gjestene, vi gikk en tur til Solsiden i pissregnet/sludd, og avsluttet med å spise på Peppes pizza. Oktober var en okei måned, men energien forsvant gradvis. Vinterdepresjonen slo til igjen ved inngangen til november, og jeg brukte mer og mer tid for meg selv, i senga med en bok. 


Det endte opp med at jeg en gang i november fikk et lengre opphold på dps. Jeg som hadde tanker om at jeg "aldri i livet skulle bli innlagt igjen", kom med koffert og ryggsekk til seksjon tre. Jeg ble der i seks uker, og det viste seg å være nokså nødvendig. De første ukene var jeg plaget av konstante svimmelhetsanfall, dehydrering og lavt blodsukker var et faktum, av en voksende panikkangst, og av en uoverkommelig kostplan. Og på grunn av alt det vanskelige, bestilte jeg meg Dr. Martens sko på nett, som en liten trøst. Dessuten fant jeg tilbake til en positiv måte å mestre angsten på. Jeg malte..


Innleggelsen varte gjennom halve desember. Jeg ble godt kjent med noen medpasienter, som definitivt gjorde oppholdet enklere og faktisk hyggelig til tider. Jeg spiste etter planen, svimmelheten forsvant, og siden vekten ikke gikk opp som planlagt, foreslo jeg faktisk selv om å øke den- det føltes som det riktigste å gjøre. Motivasjonen om å bli frisk har vært sterkere enn noensinne, og jeg innser at et liv med spiseforstyrrelsen ikke er det livet jeg ønsker meg. En voksende irritasjon for livet som psykisk syk, har kommet med et like sterkt ønske om å ta igjen alt jeg har gått glipp av gjennom alle de årene som har vært preget av sykdommen. Alt det tapte. Likevel viser det seg å være en tøff kamp, og jeg kjemper fortsatt dagen i dag. En blir dessverre ikke frisk på en, to, tre. Det går gradvis oppover, ved å falle, for å så reise seg opp igjen. 

Og 2012 blir avsluttet med juletiden, en tøff tid, men likevel hyggelig. Maten går så som så, og jeg gjør mitt beste. For første gang har jeg klart å gjennomføre det første halvåret på vg 3, og jeg har mye håp når det gjelder det andre halvåret også. Ballet er noe for seg selv, men fortsatt en like stor motivasjon som den har vært siden jeg startet. Jeg har ikke fått lov til å begynne på et nivå høyere til neste semester heller, men denne gangen ser jeg faktisk hvorfor (og nei, det er ikke manglende teknikk), og jeg prøver å se på det som en enda større motivasjonsfaktor for det å gi slipp på sykdommen og min irriterende perfeksjonisme. Heller det, enn å bli bitter. 



Jeg er klar for 2013.

Ha et godt nytt år!


søndag 30. desember 2012

Å telle dager

Jeg teller, det har jeg gjort hele livet. Jeg teller måneder, uker, timer og minutter. Jeg teller også ting. Ruter på tapetet, striper på gensere, firkanter i matteboka, eplebiter, og en gang i tiden pleide jeg til og med å telle hvor mange spagettistrå jeg skulle legge på middagstallerken min- og hvor mange de andre hadde i forhold. 

Men nå teller jeg dager. 

Det er én dag igjen til nyttårsaften
Tre dager til hjemreisen.
Fem dager til reinnleggelse på dps.
Åtte dager til skolestart,
 og femten dager til jeg blir skrevet ut igjen fra seksjon tre.

Det vil si at det er..

Trettito timer til vi går inn i 2013

To og tredve timer, der ca. ti timer vil gå til søvn. Det vil si at jeg har 22 våkne timer igjen. 22 timer tilsvarer sju måltider og to næringsdrikker, som igjen tilsvarer at jeg bruker pluss/minus 4 av 22 timer på å få i meg mat. Da gjenstar det atten timer i 2012, som kan brukes til å gjøre andre ting.

Som igjen vil si at jeg har atten timer til å..

a) Sitter på Facebook og stalke venner?
b) Se den siste sesongen av Dexter om igjen?
c) Rusle rundt i leiligheten?
d) Skrive unyttige fakta på bloggen?
e) Kjede meg..?


fredag 28. desember 2012

Fredag 28. desember 2012

"Har du hatt en fin jul?"

Jo, den var fin den. Jeg har hatt det ganske så koselig på julaften, og første juledag, og andre juledag. Men nå er jeg bare glad for at jeg atter en gang kan si til meg selv at "nå er det overstått". Nå kan jeg puste. 

For det tar på, juletiden. Det forventes at en skal smile og være sosial, at du skal spise den gode maten du får servert x-antall ganger om dagen, og at du for all del ikke ødelegger for de andre ved å synliggjøre spiseforstyrrelsen som protesterer der inn i deg. 

For det er slik jeg føler det, og det er slik det har vært for meg i over fem år. Jo da, jeg vet at følelser ikke alltid er lik sannheten. Hva så, om jeg hadde vist min indre kamp mot kaloriene, og angsten som følger med? Jeg vet at ingen som er glad i meg og kjenner meg ville tenkt at Herregud, skal hun komme og drepe den fine julestemningen nå igjen? Det er kun i hodet mitt. Det er bare meg selv, og ingen andre,  som stiller slike skyhøye krav som går ut på å gjøre alt og alle rundt meg tilfreds. Til hver en tid. 

Jeg er glad i jul, men det er godt at det er overstått. For selv om jeg har hatt noen fine dager, så kan jeg ikke holde masken i all evighet. Nå trenger jeg å senke skuldrene, og gråte noen tårer om det skulle være nødvendig. For julen er over, og jeg har et nytt år med nye utfordringer i vente.

 

søndag 23. desember 2012

Skrivemani

Nå som det er juleferie har jeg all verdens tid til å jobbe videre med "prosjekt bok", som jeg så fint har snakket om tidligere i år. På grunn av en noenlunde redusert helse har jeg ikke kommet så mye lengre i det siste, så tenkte at det kanskje er på tide å skrive litt igjen. Jeg kjenner at når jeg først er i gang, så går det rasende fort. Ordene strømmer ut, fingrene danser på tastaturet i flere timer i strekk. Det er bra, men likevel har det noen klare ulemper. For det første blir jeg utrolig asosial. Jeg går i en merkelig transe når jeg skriver, og derfor får jeg ikke med meg noe som skjer rundt meg. For det andre er det jo nokså emosjonelt å skrive om tunge, vanskelige perioder fra sitt eget liv, og av og til må jeg bare stoppe opp for å samle meg. Tørke vekk tårer, ta en pause for å kunne puste.

Det er ikke det at jeg ikke er klar over hvor vondt livet har vært siden jeg ble diagnotisert med en spiseforstyrrelse, men det er det at det er så forferdelig grusomt å se hva familien min har gått gjennom. På grunn av meg, eller... mine problemer med meg selv.

Samtidig er det litt godt. Skriving er uansett god egenterapi for min del. Det å kunne sette livet mitt i et større perspektiv, gjør at jeg ser de små skrittene jeg har tatt framover. Det gir håp og pågangsmot, og det trenger jeg for å ta enda flere steg i riktig retning.

Når det er sagt, så får vi bare venter og se om "prosjekt bok" virkelig blir til en BOK eller om det kommer til å ligge lagret og urørt som en svær kladd blant mine dokumenter på herr. Mac. Det vil tiden vise.


torsdag 20. desember 2012

TUNG TIDS TALE



TUNG TIDS TALE
av Haldis Moren Vesaas 
Det heiter ikkje eg - no lenger.
Heretter heitter det: vi
Eig du lykka, så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.

Alt du kan løfte at børa til bror din.
må du ta på deg.
det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme i frå deg!

Hender finn hender, herd stør herd,
barm slår varmt imot barm.
Det hjelper da nokre få forfrosne at DU er varm

Have yourself a merry little christmas

Baggen er pakket med kostplanen, klær og næringsdrikker, og jeg reiser herved på juleferie!
Nå skal jeg ikke skrive den samme gamle setningen om at "jøss, så fort året har gått!", for det har den aldeles ikke. Tvert imot, så virker det som dette året har vart i et helt tiår. Jeg husker ikke halvparten av hva som har skjedd. Innleggelser på akuttposten og dps, flyttesjau i hytt og pine, og mer drama enn det jeg noensinne kunne ønsket meg. Samt noen fine stunder, støtte i massevis, og.. håp.
Nå skal jeg prøve å nyte juleferien, for jul er noe jeg innerst inne pleier å glede meg til hvert år. Jula, som for min del ikke handler om gaver og stress, men om familie og samvær.

Og som alltid følger det et nytt år, for Mayakalenderen kan ta seg en bolle. Vi skal inn i 2013. Nyttårsforsett begynner å dukke opp på diverse blogger og andre sosiale medier. Det er noe som jeg aldri har brydd meg om. Den slags er jo dømt til å mislykkes. Folk som skal "forandre livsstilen og melde seg på treningssenter for å få drømmekroppen" (også må man jo bli kvitt det nye fettlaget som har lagt seg på kroppen etter juletiden, da). De fleste går mest sannsynlig på et gigantisk smell når det faktisk blir januar, og ender opp med å tenke at "Vi får vel ta det til neste år.."  Lykke til med det.

Men, for å prøve meg på noe nytt, så tenker jeg faktisk å gi det et forsøk denne gangen. Jeg har dog ingen planer om å trene meg til drømmekroppen, kutte ut godteri og brus, og så videre.. Om jeg må velge èn eneste ting som jeg skal ha som nyttårsforsett, så må det bli denne:

Jeg skal lære meg å leve, og i året som kommer er det Anne som står i mitt fokus. Jeg har et klisjéfylt ønske om at "jeg skal være hovedpersonen i mitt eget liv". And so be it. 

GOD JUL OG ET GODT NYTT ÅR!
Anne

lørdag 15. desember 2012

Frk. Analyse

Det er vel noe sant i det ballettreneren min sa til meg i går. Jeg skal alltid drive å analysere alt. Alt skal være så teknisk riktig og perfekt til en hver tid. Rundt er ikke bare rundt. Rundt er å stå på venstre ben, svinge høyre ben til høyre, balansere og snu rundt på samme ben, for å så sette venstre fot ned, og gjenta. Rundt er å få med hodet til riktig tid, og å samle armene når de skal samles. Mine tendenser til å overanalysere alt, kan rett og slett sette en stopper for hva jeg egentlig kunne fått til, dersom jeg bare hadde gjort det uten å tenke.

Jeg er forøvrig hjemme igjen etter en innleggelse på seks uker. Tiden har gått fort, men likevel har dagene vært uendelig lange av og til. Jeg har følgt en kostplan med masse mat, og hadde som mål å gå opp i vekt. Kroppen bestemte seg derimot at den skulle holde seg stabil, og siden kroppen bestemte det, var det slik det ble. Til min store frustrasjon og som en lettelse for spiseforstyrrelsen.

De første ukene var jeg nokså ustabil. Klarte ikke å holde fast et brett med maten min en gang, og måtte få noen andre til å bære den bort til bordet. Jeg var plaget av konstante svimmelhetsanfall, og trodde ofte at jeg skulle gå rett i bakken dersom jeg ikke satt meg ned. Det trygget angsten, og angsten sørget for hyperventilering med svimmelhet som følge av det. En ond sirkel det der. Blodprøvene som ble tatt viste at kroppen min var dehydrert og at jeg hadde lav blodsukker, og etter en uke på dps hadde prøvene merkelig nok forverret seg. Jeg gikk med en 24 timers EKG ett døgn, for å forsikre at hjertet hadde det bra. Har ikke hørt noe mer om det etter at jeg fikk levert den tilbake til sykehuset, så det var vel i orden. Noe jeg forresten ikke var i tvil om i utgangspunktet. Ukene har vært tøffe, og humøret har gått opp og ned som en gal. Samme gamle prosessen som alltid dukker opp når jeg jobber med helsen og psyken.

Jeg har vært hjemme siden torsdag, og det har gått ganske OK. Maten er definitivt vanskeligere å få til her hjemme, men jeg står på og har så å si fått i meg alt etter kostplanen. Det er da noe å være stolt over.

Aldri før har jeg kjent på denne viljestyrken når det gjelder å sparke spiseforstyrrelsen ut av livet mitt. Bort med den! Livet er mer enn mat. Det må det være, og jeg vil kjenne det. Jeg prøver å være optimistisk og holder fast i målet: Livet. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Livet er verdt denne kampen. Smerten er verdt det.

I kveld har jeg vært på kino med en kjær venninne, og etterpå tok vi en kaffe på Solsiden. Er ikke det mye, mye bedre enn å være innlagt? Jo, visst er det det'

søndag 9. desember 2012

Pågangsmot

når kulde og korte dager
aldri vil ta slutt
og stillheten samt roen rundt
gjør at indre støy vil slå meg ut

når glede og samvær
ikke lenger står for lykke
og selvforakt som vokser raskt
får angsten til å prikke

når kun ren viljestyrke står igjen
gitt opp har de andre
jeg vil nå klare reisen her
så videre skal jeg vandre

når opp og ned den veien går
jeg strever meg til toppen
enn om alene jeg må stå
intet kan meg stoppe





søndag 2. desember 2012

November

Over og forbi. En ny desember står for tur, med jul og nyttår, og alt som hører til. Jeg vet ikke riktig om jeg gleder meg eller om det kommer til å bli en vanlig, kald måned der jeg helst vil ligge i senga 24/7.

November. Måneden som kom med lite energi, også i år. Kroppen og den fysiske formen min virket redusert, og vekten tippet nedover igjen. November. Som bar meg rett tilbake til en innleggelse på seks uker. En periode preget av kostplaner og begrenset kaffedrikking. Av panikkangst og svimmelhet. Måneden der jeg ble nødt til å vise min indre styrke, og ønsket om å bli frisk.

Kroppen har det bedre, angsten vokser. Den samme, vanlige prosessen, som jeg rett og slett må bite meg gjennom. Igjen. Jeg følger planen, går ikke mer enn de avtalte 30 minutter om dagen, og prøver å stå i angsten når den river meg langt ut av min komfortsone. Kognitiv terapi og samtaler. Det er tungt, men det er verdt det.

Kanskje desember blir OK.