lørdag 21. desember 2013

Etterlengtet ferie!

Da er det endelig juleferie! Road trip til Konsberg neste. 
Hipp hurra, dette blir bra! 



God jul!

mandag 16. desember 2013

Fossekall


Nytt maleri. Julegave. Fisker etter pluss i boka hos TT-familien.

Vekten

Jeg hadde ikke veid meg på et halvt år. Et halvt år, folkens, det er 6 måneder! Det er rekordtid for en slik en som meg. Jeg kvittet meg med vekten da jeg flyttet opp hit, mest fordi den ikke funket lenger, men også fordi det ble en for stor trigger for meg. Jeg tror jeg har hatt godt av å ikke bli konfrontert med hvor mye jeg veier. Jeg har innsett at det ikke er et ubetydelig tosifret tall som definerer meg som person. Jeg legger ikke all vekt på vekten lenger, noe jeg alltid gjorde før. Men før eller senere ble jeg nødt til å tråkke på metalplaten igjen (må lære å akseptere tallet på vekten). Det gjorde jeg her om dagen.

Husker dere at jeg har snakket om "capio-ideal-vekten"? Den vekten som er min sunne vekt, der kroppen trives og holder seg stabil- der det ikke har så mye å si om jeg skulle spise en haug med godteri den ene dagen, og litt for lite mat den andre. Vekten regulerer seg selv. Du husker jeg har skrevet om det før? Vel, hold deg fast.

JEG VEIER DET SOM ER MIN CAPIO-IDEAL-VEKT!

I og for seg, ikke noe nytt. Jeg har vært der før, et par ganger. Men forskjellen med da og er ganske vesentlig. Jeg har aldri før klart å akseptere det tallet. Jeg ville helst bare gå tilbake til undervekt med det samme (og det har jeg fått til). Men vet dere hva? Jeg er fornøyd, jeg.


onsdag 4. desember 2013

Desember, din jævel.

Det snør, det snør, tidelibommmm! 

Jeg liker snø. Det vil si at jeg liker snø når den er tørr, når sola skinner og når det ikke faller ned fra himmelen i bøtter og spann. Når snøen er som i Trondheim, så misliker jeg snøen intenst. Snøen er våt og kald, og alle de våte, kalde snøflokkene faller ned på hodet mitt med vilje. Dessuten får jeg våte føtter, og det viser seg også at vinterjakka ikke er så vanntett som jeg liker å tro. Det plager meg.

Men snøen er ikke det verste. Det verste er selve måneden. Desember-r-r-r-r. Desember er verre enn de andre måneder, bortsett fra November. November er verstingen. For selv om jeg i et halvt år har følt meg frisk som en fisk, så er det fortsatt denne grusomme vinterdepresjonen- som gjerne starter å plage meg i nettopp denne måneden jeg misliker så sterkt. Lite blogging skylder jeg også på November, fordi jeg har vært sliten og kald og derfor har jeg foretrukket å ligge i senga for å synes synd på meg selv. Du vet, sammen med pippene.


Så jeg har følt meg litt grinete og sliten de siste ukene. På skolen er det siste innspurt før jul, noe som stresser en perfeksjonist som meg selv. Når jeg egentlig ikke har nok krefter til å skrive engelskoppgaver eller pugge til prøver som handler om vikinger og middelalderen, så prøver jeg å presse meg selv til det allikevel. Det er da det blir tøft. Hodet eksploderer, fordi jeg ikke vet hva jeg skal begynne med. Av en eller annen grunn blir ingenting av det jeg gjør riktig, og det ender derfor ofte med at jeg ikke gjør det i det hele tatt. Jeg blir handlingslammet og ruller meg inn i dyna for å hakke ned på meg selv. Det er noe jeg alltid gjør i november og desember. Derfor synes jeg det må bli januar snart- for da går det mot lysere tider igjen. Etter hvert.

Men first things first. På tross av at jeg ikke kan fordra denne tiden av året, så er ikke alt bare negativt. Det er første gang på en del år at jeg ikke har hatt behov for noen innleggelse, noe som absolutt er en ting jeg bør være stolt over. Dessuten er det juleferie snart, og jeg gleder meg fryktelig mye denne gangen! Jeg og TT skal feire jul hos familien hans, og nyttårsaften hos mine foreldre på Lillehammer. Det blir sikkert veldig koselig, og ikke minst kommer det til å være en etterlengtet pause fra mitt eget tankekjør- som først og fremst handler om å være bra nok.

Har jeg forresten nevnt at jeg fortsatt er kvalmende forelsket i TT? For det er verdt å nevne. Også er det en liten advarsel. Vi har fått høre det før nemlig, at vi er så kvalmende søte sammen. Det liker jeg veldig godt. Jeg kan være meg selv hos TT. Også har vi lyst på hund etter hvert. Men det er en annen sak. Enn så lenge har vi bare pippene.

fredag 15. november 2013

Oslo, Oslo.

Formen er blitt litt bedre. Jeg er feber-fri og bihulene kjennes ikke fult så vonde lenger. Godt er det, fordi i dag bærer det av gårde til Oslo. TT og jeg skal møte kompisen hans i morgen, han bor ikke i Norge men blir dratt med til Oslo av dama hans. Som bursdagsgave. Det blir gøy. Selv om jeg ikke kjenner noen av dem. I natt skal vi visst overnatte hos foreldrene til TT, og så blir det hotell fra lørdag til søndag. Jeg kan ikke klage.


Nå frister det å ta en liten lur. Lizst hilser, som du ser.

onsdag 13. november 2013

Budgie Love

Nå som jeg ligger med feber, og TT er på jobb, er det ekstra godt å ha pippene mine.

mandag 11. november 2013

Ballett, selvtillitt og mestringsfølelse

Jeg har danset i to år. To år er ikke så mye. Men ballett har, helt fra dag 1, vært en stor motivasjon i "prosjekt frisk". Det gir meg noe å sikte mot, noe å kjempe for. Ballett gir meg mestringsfølelse. Og ikke minst; en hel masse med glede og små pusterom fra forpliktelser og hverdagsstress. Balletten ble fort til ukas høydepunkt. Jeg elsker å utfordre meg selv, for kun utfordring gjør at en kan bli flinkere. Det gikk en del opp og ned med helsa i fjor, men jeg klarte å samle meg igjen med i bakhodet at "som underernært og svak kan jeg ikke danse ballett". Som sagt. Motivasjon til tusen.

I det siste har dansingen derimot vært preget av en del irritasjon. Egentlig er det en liten underdrivelse å si en del. Jeg føler meg ikke sett, og noen ganger sitter jeg til og med med en gnagende, ubehagelig følelse av å være i veien. Det er en følelse jeg har slitt alt for mye med, så det er sårt. Ja, jeg er rett og slett litt hårsår når det kommer til det. Nå har det seg slik at jeg er den eldste i gruppa. Med mine 22 år er jeg faktisk ti år eldre enn de yngste i ballettklassen. I bunn og grunn gjør det meg ingenting, for det er to fine jenter som ikke er så veldig mange år yngre, og dessuten har jeg danset med de siden jeg startet. Jeg trives i deres selskap hver tirsdag ettermiddag. Men det jeg egentlig ville fram til her er som følgende:

Jeg synes de er veldig dyktige der jeg danser, det skal de så absolutt ha. Men hva som mangler er denne såkalte pedagogiske antennen. Det er ikke greit å snakke om meg som om jeg skulle vært en fullstendig hjernedød person, og i hvert fall ikke med de andre (barn!) tilstede. Det er en ting å påpeke noe eller å korrigere- det skulle jeg mer enn gjerne fått mer av. Men å direkte klage på det jeg gjør feil (og da gjelder det som regel at jeg ikke eier noe superfantastisk hukommelse)- det er uakseptabel. Ikke er det greit å behandle meg som luft heller, for jeg har like mye rett til å lære som de andre. Lenge har jeg prøvd å overse dette, bare tatt det til meg slik at jeg kan jobbe med det, men nok er nok. Siste uken gikk det for langt. Det var sårende å bli anklaget for ting som ikke en gang er riktig. Jeg hadde migrene den dagen, noe som tydeligvis ikke ble tatt i betrakning. La oss glemme det hele. 

Når noe som pleier å være ukas høydepunkt blir til noe jeg gruer meg til, da er det noe som ikke stemmer. Forleden dag bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. For ballett er noe jeg elsker å holde på med, og den gleden vil jeg gjerne beholde. Så det jeg har gjort er rett og slett å se på andre muligheter. Muligheter fant jeg, og et alternativ er å bytte til Let's dance, en annen danseskole her i Trondheim. Jeg har lest mye på deres hjemmeside, og etter jeg kom fram til at det virker ti ganger mer hyggelig og profesjonelt tok jeg i dag kontakt med hun som styrer Let's dance. En trivelig dame i andre enden av telefonen sa at de fokuserer på hver enkel elev som individ, og at de er opptatte av å veilede og korrigere- på en positiv måte. Dessuten er det klasser med elever på min egen alder. Det er akkurat det jeg mangler på Step by Step.

Jeg fikk høre at jeg kan komme dit for å se på hvilken som helst klasse, når som helst, og at jeg sammen med henne kan komme fram til hvilke klasser som passer meg og mitt nivå best. I morgen er det en klassisk 2 gruppe som danser, og jeg har avtalt å møte Let's dance dama (fra nå av kalt B) i morgen kveld. Om det skulle være feil nivå, så kan jeg komme til en høyere/ evt. lavere klasse, for å finne ut om det passer meg bedre. Jeg er spent, og jeg gleder meg. Ballett er det jeg elsker, og jeg har tenkt å fortsette med det- om det så skulle innebære at jeg må bytte danseskole til neste semester eller ei.


torsdag 7. november 2013

November-r-r-r

- Du er herved advart mot dårlige blogger-skills og innholdsløse tekster i en ubegrenset periode.


Gradestokken har tippet under null, og jeg lider av den klassiske November-blues. 
Humøret er ikke like stabil som på sommeren, jeg trenger mer søvn men sover generellt dårligere, kreativiteten dupper av, og som regel trenger jeg å ta meg litt ekstra i nakkeskinnet. Heldigvis har jeg foreløpig kun en mini utgave av det som pleier å ende opp i en ganske tung vinterdepresjon.

Jeg vet at det er fordi jeg hadde et mye bedre utgangspunkt i år enn det jeg hadde i fjor. Helsen, bosituasjonen -og egentlig alt annet- har vært veldig stabilt siden sommer. Det gjelder også vekten og forholdet til mat og kropp. For selv om jeg kan ha dager der jeg føler at jeg ikke ser bra ut, så går det ikke over i en intens selvhat og følelsen av at kroppen eser ut. Jeg vet at jeg har en sunn vekt, og trangen til å gå ned er så å si ikke-eksisterende. Jeg spiser, uavhengig av klokkeslett og uten en nøye vurdering av alt jeg putter i munnen.

Men det blir likevel vinter, og jeg må beregne meg på en litt tøffere tid framover. Da mener jeg ikke at jeg skal sitte her og vente på at jeg blir syk igjen. Derimot har jeg i bakhodet at det kan hende jeg møter på noen flere hindringer i hverdagen. At det kan bli litt vanskeligere å stå opp tidlig, fordi ute er det kaldt mens senga er god og varm. At jeg må huske å spise nok utover dagen, istedenfor å "glemme ut" måltider fordi jeg sover bort noen timer. Slike ting.

For jeg vét at jeg er mer sliten på denne tiden av året, og jeg vét at senga frister mer enn å slite meg ut med skolearbeid og matlaging. Det jeg også vet er at jeg har en tendens til å få mangel på diverse vitaminer og mineraler. Her gjelder det å forebygge. Ta tilskudd og få nok søvn. Tvinge meg selv til å gjøre det som kreves, og huske på at det blir mye enklere å komme seg gjennom vinteren på denne måten, enn når jeg bare går i dvale fram til våren dukker opp igjen. 

Jeg minner meg selv på det, men prøver å ikke la det psyke meg ned. Det er lettere sagt enn gjort, dog like så overkommelig med en liten innsats. Målet for denne vinteren er å ikke trenge en innleggelse igjen. Og det har jeg tenkt å klare. 

tirsdag 5. november 2013

Tjueto


Åjaaaaa, jeg har jo fortsatt en blogg!

Det er en smule tragisk. Litt trist er det også. Men egentlig gjør det meg ikke så mye. At jeg ikke har blogget på gudene vet hvor lenge. En blogg er bare en blogg. Dessuten har jeg vært opptatt med ting. Og en annen unnskyldning er at når jeg ikke har vært opptatt, så har jeg vært litt opptatt likevel. Nemlig med å ikke gjøre noen ting. Men her er jeg, samme gamle Anne som for to uker siden. Bare at jeg nå kan beskrives som en 22-åring. Jeg har hatt bursdag.

Og bursdagen ble feiret på Lillehammer, hos familien. TT ble også med. Det var veldig koselig, mest takket være TT sin seier i RISK. I tillegg fikk vi gaver, noe som alltid er koselig. Jeg fikk bl.a. ullsokker (se bildet). Mamma hadde ikke nok blåfarge igjen, så høyre sokk ble grå. Det er iallfall lett å huske høyre og venstre nå.

tirsdag 22. oktober 2013

Pointe

Jeg satset på at jeg hadde brukt nok plaster i dag..


..men det hadde jeg visst ikke.


Det er så gøy med ballett!


tirsdag 8. oktober 2013

Følelser

Klikker meg støtt og stadig inn på bloggen. Åpner et nytt innlegg, fører fingrene til tastaturet. Håper at ordene vil renne ut av meg. Og så venter jeg, biter negler og klør meg på hodet. Sitter forran skjermen med et naivt håp om at fingrene mine skriver en sammenhengende tekst, helst uten noe form for anstrengelse. Men det fungerer ikke slik. For å skrive noe som kan kalles en tekst trenger man å gå i tenkeboksen. Skrivemodus. En bok skriver ikke seg selv, ingen ting gjør. Det er ikke bare når det kommer til å forfatte nye blogginnlegg. Det gjelder skolerelaterte skriveoppgaver likeså. Problemet ligger i prestasjonsangsten. Angsten for å feile. Dumme meg ut, i verste fall. Så mens jeg sitter her og grubler på en eventuell sluttresultat, samler både MacBook og skolebøker støv.


I dag var jeg hos psykologen. Det er ikke så veldig ofte jeg er der lenger. Maten går det bra med, og ikke springer jeg rundt med støvsuger og vaskeklut til jeg svimer av. Både spiseforstyrrelse og tvangstanker har gått fra å være hovedfokus til å forsvinne i bakgrunnen. Av ingen annen grunn enn at de ikke spiller noe vesentlig rolle i livet mitt i det siste, vel å nevne. 

Det som derimot er noe å jobbe med, er følelser. La meg gi Wikipedia æren av å forklare:

"Følelser eller emosjoner henger sammen med det ubevisste og tankene vi tenker uten bestandig å være klar over. Disse tankene lar seg ikke bestandig kontrollere av selve individet, f.eks. at ingen kan være lykkelig når man ønsker det selv. Det som er med på å påvirke det ubevisste, er andre menneskers reaksjoner på oss. Dette gjelder spesielt mennesker som har betydning for våre liv. Følelser spiller en avgjørende rolle i menneskenes liv, enten det gjelder samarbeid i sosiale grupper, seksualitet og reproduksjon eller som motivasjon for handlinger og valg. Ifølge den biologiske utviklingslæren har følelser derfor vært nødvendige for menneskers og dyrs overlevelse som arter" 
Les mer her: Wikipedia

Uansett. Jeg tenker at flere kan si seg enig med meg når jeg sier at følelser ikke alltid er noe enkelt å håndtere. Personlig synes jeg at følelser kan være noe så inn i granskauens vanskelige. Dermed ble det å løpe vekk en løsning. Jeg kunne jo umulig unngå å føle noe som helst. Istedenfor å kjenne etter prøvde jeg derfor å kjøle ned den "overkokte suppa" ved å ta kontroll over maten. Jeg går ut i fra at dere mer eller mindre har forstått det etter tre år med blogging fra min side. Poenget mitt er altså: Anne synes følelser er noe dritt. 

Jeg synes det er vanskelig å snakke om det. Selvfølgelig er ikke alt svart/hvitt. Jeg har lært meg å sette pris på de gode følelser. Jeg nyter å være forelsket, å være glad, engasjert, stolt m.m. Det er ikke noe jeg alltid har klart, det var i hvertfall aldri noe selvfølge. Før var jeg overbevist om at jeg lurte meg selv til å tro at jeg hadde det fint. Jeg våget ikke å glede meg over ting som innerst inne gjorde meg glad. Nei, jeg tenkte til og med at jeg ikke fortjente å kjenne på glede. Per i dag innser jeg hvor irrasjonelle de tankene var. Men selv om jeg ikke lenger har et vanskelig forhold til det positive, så har jeg likevel fortsatt problemer med det negative spekteret. 

Tristhet, sinne, sorg, angst, med mere. Jeg sliter med å tillate meg selv å kjenne etter. Jeg tror jeg klarer å forstå hvorfor det er så vanskelig, men samtidig har jeg ingen anelse. Det er komplisert. Vondt? Jo, til tider. Jeg har nevnt det før (her). "Jeg fryktet ingenting mer enn jeg fryktet mørket. Bortsett fra følelser. Jeg frykter mørket og følelser fortsatt". Men jeg har store planer om å bli litt mindre redd. Når jeg har klart å bekjempe det store og sterke Anoreksi-monsteret, så skal jeg da for pokker meg klare dette også.

Halleluja, takk for at du leste, og her har du siste nytt fra den kreative halvdelen av meg. 



mandag 23. september 2013

Tittei!

Så eh.. Lenge siden sist! Synes tiden bare traver avgårde, og jeg kunne godt tenkt meg fem timer ekstra hver dag. Hva skjer med at klokka plutselig er 2 på svarte natten når jeg finner ut at jeg kanskje burde legge meg snart? Uansett. Sånn er det med den saken. Skal ikke gå inn på noe mer der, for da blir det fort sånn snakke-om-været-opplegg type ting. Jeg vil nødig få mine lesere til å sovne midt i en setning, for da kunne jeg like gjerne sluttet å blogge..

La oss begynne på nytt:

Dere lurer muligens på hvordan det går med meg for tiden? Er nåværende situasjon fortsatt en "dans på roser" som i sommerferien, eller har ting begynt å eskalere igjen? Hva med humøret, skole, behandling, kjærleiken osv? Så mye jeg kunne ha sagt, så lite inspirert til å skrive for tiden. Slutt å mase om flere blogginnlegg!!


 Tulla.

Humøret er nokså stabil, for så vidt det er mulig hos meg så klart. Antidepressivaen holder følelsene mine i sjakk, og det er greit. Jeg har det så bra for tiden, at jeg ikke kan nekte for at jeg en gang i blandt leker med tanken om å slutte med Zoloft. Men enn så lenge forblir det ønsketenkning. Jeg har gått på et aldri så lite smell før da jeg sluttet på den slags, så jeg har akseptert at jeg kommer til å svelge en pille om dagen i en stund til- fram til det er snakk om noe annet. Dessuten ville det ikke vært noe sjakk-trekk å slutte eller trappe ned sånn rett før vinteren. 

Argh, vinter.. Er det bare jeg som synes det begynner å bli kaldt i lufta? 


De siste årene har jeg kjent mye på den såkalte vinterdepresjonen. Det ble mørkt, kaldt, og jeg mistrivdes. I år kommer jeg neppe til å tenke at, hei, hurra, det er vinteeeer! Men jeg har et annet utgangspunkt enn før. På tross av ingen veiing på gud vet hvor lenge, så er jeg 99,9% sikker på at jeg har holdt vekta stabil i flere måneder nå. Rekordtid. I tillegg til energi, så har jeg få eller ingen anorektiske tanker lenger, og jeg klarer fint å leve med den kroppen jeg har dagen i dag. Jeg er fornøyd. Jeg har mine dårlige dager, der jeg ser meg selv i speilet og ser tykke lår og brede hofter, litt mye å ta i på magen, og bollekinn. Men det går ikke ut over maten. Jeg føler meg ikke syk lenger. Så hvordan høst og vinter blir i år, det får vi se. Jeg tar det som det kommer, og vet at det kommer til å gå bra på et vis. 

Skole, ballett, behandling.. Alt går fint. Jeg kjenner at det er mer enn nok med tre skolefag og to timer dans i uka. I tillegg snakker jeg fortsatt med psykologen min, men i det siste har det bare vært snakk om en samtale i måneden. Ikke for lite aktivitet, ikke for mye, men akkurat passe med tanke på å utfordre meg selv litt i hverdagen. Det går greit, selv om jeg blir ganske så sliten etter en lang dag på skolebenken. Før eller senere er jeg uansett nødt til å venne meg til et "friskt" aktivitetsnivå, og siden kropp og sjel har det bedre enn før, så føles det riktig å si at "før eller senere" er . Enn så lenge er ukene overkommelige. Jeg tar en dag om gangen.

Kjærleiken er et kapittel for seg selv, men jeg kan si at det går strålende fint på den fronten også. Jeg tror at TT har spilt en vesentlig rolle mtp. hvor bra det har gått med meg de siste måneder. Se her, ferdigpakket og klare for rypejakt i Snåsa!


Det var altså forrige uke, og det var kjempe gøy. 
Kjærleiken er fin, ja.

mandag 9. september 2013

Hit men ikke lenger

Les med respekt



Jeg skrev det her, fordi jeg ville sette et punktum bak det hele. Du hadde nemlig dratt, fysisk, men du etterlot meg med masse sinne og bitterhet. Dine problemer laget trøbbel for meg en god stund etterpå. Det gjorde at jeg stadig ble minnet på deg. Men jeg ville glemme. Jeg innså at du ikke var verdt mine krefter lenger. Så jeg tenkte jeg kunne avslutte her. Du er fortid. Jeg har en framtid uten deg, selv om du støtt og stadig fortalte meg at jeg ikke kom til å få det. Men framtiden er i dag. Og gjett hva, den kunne ikke vært bedre.

Jeg burde ha skjønt at noe var galt i løpet av det første halvåret, men på grunn av din sjarm klarte jeg lett å ignorere mine varselsignaler.  Jeg var i en sårbar situasjon. Hadde kommet rett fra Capio Anoreksisenter til Bakketun folkehøyskole. Den tøffeste tiden i mitt liv hadde jeg nettopp kjempet meg ut av. Men jeg var fortsatt usikker. Hadde sosialangst og følte meg som en flodhest med mine 15 nye kilo. Og så kom du. Du gav meg komplimenter om kroppen, hørte på meg når jeg hadde det tøft med maten, løftet meg på bena når jeg sank sammen i panikk. Du gav meg selvtillit, og jeg ble stadig tryggere. Livet mitt ble lettere, og spiseforstyrrelsen tok litt mindre plass enn det den gjorde før jeg kom til Verdal.

Det var til å føle på når vi stod i folkemengder, at du lett ble veldig sjalu. Alltid skulle du holde rundt meg når vi gikk i gangene på skolen. Du svermet rundt meg, samme hvor jeg gikk. I starten var det bare fint, men etter hvert ble det slitsomt. Fordi det var nytt for meg å ha en kjæreste, tenkte jeg at det var noe galt med meg når jeg kjente på irritasjonen av å aldri ha tid for meg selv eller med andre. Det ble ubehagelig å stadig måtte gå med en arm som dro meg inntil.  Kanskje jeg ikke takler nærhet fordi jeg hatet kroppen min, husker jeg at jeg spurte meg selv. Det gav meg angst.

Gradvis begynte den følelsen av at noe var galt med meg å bli større. Jeg tvang meg selv til å ignorere følelsen, og lot det mer eller mindre gå ut over maten igjen i perioder. Jeg trodde feilen lå hos meg. Det var det jeg alltid hadde trodd. Jeg visste ikke bedre enn å skylde på meg selv.

Etter hvert som vi ble bedre kjent, flyttet sammen og tilbrakte mesteparten av tiden i lag, gikk jeg med en voksende klump i magen. Det var noe som ikke stemte. Du prøvde å forandre meg. Jeg, som alltid var en guttejente. Du ville ha en kjæreste med stil. Du hadde klare meninger om utseendet mitt. Om jeg gikk i tights eller andre stramme klær, så snakket du om burka. Fordi ”folk stirret på rompa mi”, sa du konstant. Jeg følte meg som en hore når du sa at jeg måtte ta på meg mer klær, selv om det ikke stemte med det bildet jeg hadde av meg selv. Ikke i det hele tatt.

Dyre gaver i form av merkeklær gjorde meg utilpass. Hvor forsvant Anne med fotballshorts og hettegensere fra gutteavdelingen? Hun som følte seg mest komfortabel som ”en av gutta”? Jeg følte at jeg mistet litt av personligheten min i løpet av det året på folkehøyskolen, selv om jeg var i en tilfriskningsfase der jeg akkurat var på vei til å oppdage min egen identitet. Jeg som nettopp hadde jobbet så hardt for å finne meg selv tilbake etter anoreksien, ble nå holdt igjen av noe annet. En annen. Deg.

For hver dag som gikk ble det laget nye regler. Ingen guttevenner. Ingen alkohol. Ikke noe du ikke likte selv. Ikke overnatt hos venninner. Alt av aktiviteter som holdt meg bort fra deg i mer enn et par timer, var for mye. Du kunne ikke ha kontrollen når jeg ikke var i samme rom som deg. For tenk om jeg skulle finne på noe med andre. Om jeg skulle våge å møte en kompis på fritiden, så ble jeg møtt med en kald skulder. Du kunne ignorere meg i over et døgn, og du visste det ødela meg. Jeg falt sammen i panikk, og visste at det eneste som fikk deg til å se meg igjen, var å unnskylde meg.

Du tok fra meg friheten, jeg følte meg fanget. En klaustrofobisk følelse var det jeg satt igjen med når jeg var hos deg. Og det var jeg, meste parten av tida. Jeg ble isolert, denne gangen ikke en gang av egen vilje. Tristheten som fulgte prøvde jeg å håndtere med maten. Det var den eneste løsningen jeg kjente til. Jeg falt tilbake til gamle vaner som jeg lovte meg selv å aldri falle tilbake til.

Etter ett år hadde jeg fått nok. Jeg hadde fått nok av å bli berøvet livet atter en gang. Jeg gjorde det slutt. Jeg måtte velge meg selv over deg. Men du lot meg ikke. Du manipulerte meg til å bli. Truet meg med at du kom til å ende opp i et rusmiljø dersom jeg skulle gå fra deg. Min dårlige samvittighet visste du om. Du spilte på den. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli. Så jeg ble. Av ren og skjær samvittighet. Dårlig samvittighet.  

Tiden videre bestod av innleggelse etter innleggelse. Jeg kan telle hele seks ganger hvor jeg var blitt så fysisk dårlig at jeg trengte en tettere oppfølging enn mine ukentlige timer psykologen. Det har jeg deg å takke for. En innleggelse betydde at jeg kunne puste ut. Jeg fikk være alene, noe jeg ikke fikk hjemme. Litt pleie, og mest av alt noen som hadde øre for meg og mine problemer. Jeg hadde nådd kvoten for hvor mye ansvar jeg kunne ta på meg. Jeg var utslitt. Dine problemer hadde skygget over mine egne. Om jeg, to år senere, ikke hadde klart å sette et punkt bak det hele, så hadde jeg nok ikke vært her jeg er dagen i dag. Jeg tror jeg ville stått på stedet hvil. Du tappet meg for energi, det lille jeg hadde av selvtillit, og ikke minst, livsglede.

Nyttårsforsettet mitt. Å være hovedrollen i eget liv. Jeg skulle klare det. Jeg var bestemt, ville bli frisk. Jeg innså at jeg måtte kvitte meg med det negative i livet mitt, om jeg noen gang skulle klare å nå målet mitt. Og det klarte jeg, etter mye viljestyrke og venner som støttet meg i min sak. Men jeg fikk svi. Det svei skikkelig. Samtidig kom lettelsen. Endelig hadde jeg bare meg selv å tenke på. Jeg kunne begynne med ”prosjekt Anne”.  

Nå har jeg det bedre enn noensinne. Anne lever. Jeg har en kjæreste som lar meg være den personen jeg selv er, jeg har et hjem, et sosialt liv, og om jeg skulle ha lyst på vin- Jeg har ingen som stopper meg. Så hva med den dårlige samvittigheten? Den har jeg kun overfor meg selv, fordi jeg ikke klarte å sette ned foten tidligere.

Jeg er fri.

torsdag 5. september 2013

Upublisert

Jeg må ha skrevet side opp og side ned. Fylt de blanke arkene med haugevis av bokstaver i fet og kursiv. Viktige og mindre viktige saker jeg kunne tenkt meg å formidle. Ordene har den siste uken flydd fram og tilbake i hodet mitt. Tankekjør og filosofering på høyt nivå. Synd er det, at alt forblir som en imaginær tekst som ingen andre enn meg har tilgang til. Tipper at rundt 98 prosent av mine såkalte blogginnlegg ikke blir skrevet ned. Og da har jeg ikke en gang nevnt at bloggen min per dags dato teller 71 upubliserte innlegg..

Så da skjer det, at jeg atter en gang ender opp med å bare skrive noe meningsløst. Slik skal jeg nå fortelle dere at det nye skoleåret har kommet ordentlig i gang nå. At jeg har fått unngjort de første leksene, fått mine første minutter med fravær, drukket flere liter kaffe i kantina for å holde meg våken i timene, og så videre. Ikke minst kan jeg fortelle dere at det endelig er avklært at jeg får tatt naturfag (i tillegg til historie+engelsk), og at jeg derfor har oppgradert ukeplanen fra to dager med skole, til fire dager med skole. En litt kortere helg altså. Bra, det. Bare bra. Dessuten er jeg godt fornøyd med mine medelever. De virker hyggelige. Da vet dere det også.

Når jeg først har skrevet ned noen uviktigheter, tenker jeg at jeg like så gjerne kan gi skrivingen et forsøk. For jeg har en del på hjertet, og den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet noe før er.. vel, at jeg rett og slett sliter med å formulere meg. Hvordan skal jeg sette følelser om til ord? Hvordan kan jeg skrive ned følelser i det hele tatt, når jeg ikke en gang vet hva det er jeg føler? Jeg er nemlig ikke så sikker. Jeg tror dog det er glede. Positive følelser. Men samtidig er det noe som skurrer, gudene vet hva. Jeg mangler ingenting. TT er fantastisk som alltid, jeg storkoser meg i hans selskap. Jeg spiser fortsatt, vektnedgang er det absolutt ikke snakk om. Jeg har energi og overskudd, flirer og ler. Trives veldig på mitt nye sted, og på skolen og på ballett. Det var dette jeg ønsket meg så lenge, det var dette jeg kjempet for, og nå har jeg kommet dit at mine ønsker er blitt til realiteten. Likevel hender det at jeg føler... savn?

Sykdommen. Psykdommen. Jeg aner ikke hva jeg vil fram til. Jeg savner ikke spiseforstyrrelsen i det hele tatt! Jeg er så glad for at jeg har kommet dit jeg er dagen i dag. Så fornøyd med at jeg stort sett klarer å spise hva jeg vil, når jeg vil. Det er bare i slike små, ubehagelige, brøkdeler av sekunder at jeg oppdager den gamle tankegangen. Raske og, ikke minst, urolige vindkast som møter meg i det jeg åpner døra til fortiden. Den idiotiske nygjerrigheten som får meg til å ta tak i dørhåndtaket, når jeg egentlig burde låse igjen. Jeg burde kvitte meg med nøkkelen, en gang for alltid. Ned i vekt, du begynner å bli litt for stor nå, Anne. Spis mindre, bare litt mindre hver dag. Sleipe, farlige tanker jeg vet jeg ikke skal høre på. Tanker jeg ikke vil høre på. Men de er der.

Hva jeg gjør? Det jeg tror er det eneste riktige å gjøre i slike situasjoner. Jeg stikker fingrene i øra og later som jeg ikke hører. "Blablabla tralalaaa". En fin og god løsning der og da, men ikke like effektiv i lengden. Det som derimot holder meg på det riktige sporet er motivasjonen. Det er motivasjonen som fører meg til destinasjon Frisk. Målet med hele den lange reisen jeg en gang begynte på. Den har hatt mange mellomstasjoner. Toget kjører ikke akkurat hele veien fra Trondheim til Lillehammer uten å stoppe heller, selv om det hadde gjort turen til mine foreldre mye raskere. Det er en lang vei fra syk til frisk, og selv om målet ligger der, rett forran nesen på meg, så er det godt mulig at jeg møter et par stopp til på veien. Ting flest tar tid. Tilfriskning er ei noe unntak.

Nei, nå mater jeg meg selv med min egen moralpreken igjen. Men bortsett fra det er jeg nokså oppegående, tror jeg. Det er så klart hvis man klarer å se bort i fra visse episoder i mitt liv, som da jeg svelget for mye helium fra Unge Høyre ballonger og gikk i bakken (det var gøy).

Alt vel.


tirsdag 3. september 2013

Bonjour!

Første ballettime på tåspiss. Himmel og helvete på samme tid. 
Gøy gøy superdupergøy, men vondt vondt smerte! 

Jeg tror jeg begynner å få migrene nå.


Gleder meg allerede til neste time!

torsdag 29. august 2013

Bite me, ED!

  • Ukentlige samtaler med psykologen, ofte til disposisjon for tårer og uro, har blitt til månedlige samtaler med smilet på plass og en nærmest urovekkende ro i kroppen.
  • Daglige besøk av ambulant boveiledning, til spisehjelp og til tider ubehagelig småprat, har blitt til ukentlige samtaler på telefon som varer i knappe to minutter.
  • Ukentlige veierunder på dps, til nøyaktig tid og med frykt for vektøkning, har nå forsvunnet fra timeplanen. Veiing foregår i gjennomsnitt èn gang i måneden, kun når jeg føler for å se et tall, som for øvrig ikke lenger har en like stor betydning som den en gang hadde.
 Frihet


Det føles fortsatt litt.. merkelig. Jeg har aldri opplevd å ha det så bra, over så "lang" tid. Jeg er rett og slett blitt litt tom for ord. Stum, om man kan kalle det sånn. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive om, uten å kjede livsskiten ut av mine lesere. Hei, i dag var alt fint. Igjen. Det blir da litt ensformig? Men misforstå meg rett altså. Det gjør meg bare glad. Selv om gode dager ofte er lik lite kreativitet. Jeg har så mye som holder meg opptatt, at jeg ikke får plass til å forfatte tekster eller til å leke meg med akryll og lerret. 

Jeg bruker den ledige tiden til å gå inn mine (fortsatt stive) tåspiss sko, danser rundt i leiligheten. Til å være på skole, ute blant folk og med TT. Til kafèbesøk og til turer i naturen. Jeg gjør mer på en halv uke enn det jeg pleide å gjøre på en hèl uke for et halvt år siden. Og etter alle aktiviteter trenger jeg å hvile litt. Ettermiddagslurer er som regel nødvendige, jeg trenger å lade opp en gang om dagen. På et vis er jeg litt lik min Iphone 4, som trenger å lades et par timer om dagen i tillegg til hele natten. Forskjellen er at jeg burde levere telefonen til reperasjon, mens kroppen reparerer seg selv ved å ligge i senga. Jeg er glad for at jeg ikke er en Iphone.

Uansett. Bite me, ED
 Jeg prioriterer smilet framfor pennen. 



mandag 26. august 2013

Erna Solberg i Trondheim





Å klatre seg til toppen

Det er merkelig hvor fort ting har forandret seg til det bedre, på under et halvt år. Sammenlignet med denne sommeren må jeg ha sett ut som et stort vrak i januar, februar og mars i år. Så tungt som hverdagen var. Så lett som den er nå. Vinteren og sommeren totusenogtretten står i stor kontrast til hverandre.

Jeg trives så godt med livet mitt nå. Aksepterer kroppen. Klarer å leve her og nå. Ser muligheter der jeg tidligere så begrensninger. Det er nesten sånn at livet mitt høres ut som en solskinnshistorie for tiden. Men bloggen skildrer jo ikke hver minste detalj, gir deg ikke et oppriktig bilde i det større perspektiv. Det handler om å lese mellom linjene. For jeg har fortsatt mine dårlige dager. Dager der jeg kan kjenne en bølge av panikk, strømme gjennom kroppen, fordi jeg ikke har oversikt over matinntaket. Jeg har fortsatt dager der jeg opplever at jeg mangler kontroll. Det kan være på grunn av uvitenhet når det gjelder vekt, frykten for ukjente følelser, angst på grunn av plutselig matlyst eller whatsoever. Slik ble jeg her om dagen på gråten over en pizza jeg spiste.

Så nei, hver dag er ikke like bra. Det er slik livet er. Det finnes gråtoner, like mye som det finnes svart og hvitt. Selv om jeg føler meg friskere enn noensinne, så er det likevel dager der jeg er trist, sint eller deppa. Forskjellen er at jeg har begynt å lære meg at det finnes andre måter å håndtere enn dårlig dag. Det hjelper ikke å la det gå ut over maten.


I går var jeg på fjelltur igjen. Fjellturer på halve dager er, som sagt, noe jeg ikke hadde klart å gjennomføre for en del måneder siden. Dagen i dag gjennomføres lengre turer uten problemer. Det har jeg maten å takke for. Det er den slags aktiviteter som gjør at dårlige dager ikke spiller noe rolle. Det gir meg masse motivasjon til å fortsette å spise riktig. Vekttap er en forferdelig kjedelig og frustrerende aktivitet i forhold. Selv om det av og til kan friste å gå ned noen kilo, så vet jeg at slanking er et avsluttet kapittel for meg. Det gir meg ingenting lenger. Og godt er det!

Jeg har prøvd å klatre opp på fjellet i flere år, og nå har jeg endelig nådd toppen. Jeg har tenkt å bli her. Prøver så godt jeg kan å holde meg unna kanten av stupet, for å rulle ned igjen.. det har jeg ingen planer om å gjøre.


mandag 19. august 2013

Back to school

I dag begynner det virkelige livet igjen. Skolestart. Det gledes! Jeg har, som dere sikkert har fått med dere, hatt en kjempe fin sommer. Men jeg blir fort rastløs, og kjenner at jeg har savnet å ha en mer strukturert hverdag. Misforstå meg rett, noen ganger er det er godt å kunne sove til langt ut på dagen. Bare i lengden.. det er ikke noe for meg. Jeg trenger å ha minst ett gjøremål om dagen, og i det siste har det dessverre vært lite å finne på. Været har ikke vært allertiders de siste ukene heller, sammenlignet med tidligere i sommer, så det har ikke akkurat blitt så mange timer i solsteken heller. Siden TT jobbet alle ukedagene har det blitt en del dødtid. Litt godt, men mest kjedelig.

I dag begynner det igjen. Klokka ett er det oppmøte på Østmarka skole, og jeg kan nesten ikke vente til å ta bussen ned til byen. Vente litt til, Anne. Jeg vet ikke hvilke fag jeg får ta i år, så det blir spennende å få vite. Satser på at det ikke blir en reprise fra i fjor, da det gikk to uker før jeg kunne komme igang fordi noe hadde gått galt i søknadsprosessen. Det var litt surt med to ekstra innholdsløse uker. Gjenstående fag? Historie og et valgfag (om de har, internasjonalt engelsk). Jeg håper jeg får tatt begge fagene, slik at jeg er ferdig med videregående til vår. Tenk så fint det hadde vært! Hurra.

Kanskje jeg til og med får noe å skrive om igjen.

onsdag 14. august 2013

Legen, wait for it...dary!


Jeg har snekret sammen skrivebordet, min viktigste møbel sammen med bokhylla i matchende farge. Nå kan jeg endelig være nerd. Skrive, skrive, skrive. Også er det greit å ha med tanke på at skolen begynner igjen på mandag. Lekser blir ikke gjort når jeg legger meg i behagelig stilling i senga eller på gulvteppet. Nå som jeg tenker meg om mangler jeg fortsatt en stol. Så det virker som jeg må ha det komfortabelt en stund til. Uansett.


Og se her; mine tåspiss-sko! Selvfølgelig. Jeg har sydd dem nå. Håper det ble riktig. Hvis du hører klikk klikk klikk på Jakobsli, så er det bare meg. Jeg nekter å ta de av. Sover, spiser og puster rosa glede.

Jeg lever et fullverdig liv nå.

Legendary. (TT og jeg ser litt for mye på himym).


fredag 9. august 2013

Siste del av sommerferien

Det er ikke så mange dager igjen av sommerferien. Helt greit, spør du meg. Jeg gleder meg til skolestart og til ballettsemesteret begynner. Endelig rutiner i hverdagen! Og dans. Å herre, tåspiss! Men, når sant skal sies, enn så lenge synes jeg at det er helt OK med ferie også. Jeg har jo kost meg kjempe masse. I det siste har jeg f.eks...

 Kost med en gravid kattepus.

TT og jeg gikk i en time for å grille hos Mr. Anderson. Du kjenner jo meg. Ser jeg noe levende med pels eller fjær, så må h*n klappes. Jeg var ganske fristet til å ta henne med meg hjem, men det ville nok verken huseier eller pippene likt noe særlig godt. Jeg får vel heller gå den veien igjen, dersom jeg skulle få et ekstremt behov for litt kattepuskjærlighet. Også må jeg bare unnskylde at vi kom for sent til grill- og vinkvelden, Mr. Anderson. Det er en sykdom. Jeg klarer ikke la være.

Også har jeg sovet. Masse.


Det har seg slik at jeg, helt siden starten av sommerferien, har vært litt uggen i kroppen og toppen. Om det er et forkjølelsesmonster som tuller med meg, pollenallergi eller noe annet.. Jeg aner ikke. Men bihulene har vært vonde, i mange uker. Og nesen tett. Og øreverk kommer og går. Som om noen stikker en kniv gjennom venstre øre og den kommer ut gjennom høyre liksom. Dessuten er halsen vond. Legen sa at det mest sannsynlig var virus, og at det snart skulle bli bedre. Det var en god del uker siden. Bedre har det ikke blitt. Så på mandag skal jeg syte litt mer til fastlegevikaren. 

Her sover jeg også.


For en uke siden dro TT, Anita og jeg på harrytur til NaboCash. 


Det var ikke annet enn ekstremt harry. Men vi sparte penger på mat. Bussen var jo gratis, og det var fint vær, så det var koselig å kjøre i ødemarka. Turen tok fem timer. Hva ellers skal man gjøre på en søndag? Ta med en bok og musikk, og man koser seg hele veien (ble bilsyk, men verdt det!).

Galskapen fortsetter på Jakobsli.


TT liker å gå tur. Det gjør jeg også (heldige meg, som har funnet en som er glad i å gå tur!). Turer med TT er aldri kjedelige. Han er nesten like mye apekatt eller klatremus som meg. På bildet ovenfor hadde han hoppet over elva. Det gikk bare så vidt bra, og jeg innså at hvis han som har lengre ben enn meg bare så vidt klarer å hoppe over vannet, så har jeg ikke sjangs. Så jeg prøvde å komme meg til andre siden på Tarzan-måten. Det hadde gått veldig bra om ikke kvisten hadde vært for tynn. Jeg endte opp med våte sko. 
 
Når noe sånt venter på andre sida av vannet, så gjør det ikke noe med våte sko.


Vi fikk iallfall klatret!

Bortsett fra klatremus- og apekattgalskap, så er det fortsatt fredelig i topplokket, og sykdomstanker skal man lete lenge etter. Dette ser lovende ut. Men nå må jeg sove.


mandag 5. august 2013

Acceptance

Dagene kommer og går i et rolig tempo. Det gode humøret varer fortsatt. Jeg tror det er første gang i mitt snart 22-årige liv at jeg virkelig er meg selv, og klarer å være fornøyd med det. Mulig jeg har undervurdert den ene setningen noen pleide å si til meg. Vær deg selv, så går det bra. Det gjør det nemlig. Jeg kjenner at når jeg aksepterer meg selv, klarer å være den personen jeg faktisk er, så er det mye enklere å forholde seg til andre mennesker også. "Hvordan kan andre like meg, når jeg ikke liker meg selv en gang?" er ikke lenger et spørsmål jeg går rundt med til alle døgnets tider. Jeg er ikke lenger den lille jenta som irriterer vettet av alle rundt seg fordi hun ikke vet hvordan hun skal oppføre seg i folkemengder. Eller i sitt eget selskap, for den sags skyld. Sosiale situasjoner er ikke lenger noe problem. Selv om noen helt sikkert vil synes jeg er irriterende og plagsom til tider, men det får så være. Alle kan ikke like alle. Jeg trives, som regel, i mitt eget selskap og med de menneskene jeg har i livet mitt.

Mulig jeg bare har blitt voksen.


(Iallfall nesten. Jeg er fortsatt litt barnslig til tider. Her hoster TT opp en hårball.)


lørdag 3. august 2013

Back in time: 2008

Jeg går litt gjennom gamle notater. Fant en tekst jeg må ha skrevet i stor frustrasjon. Året var 2008. Jeg gikk på Tomb videregående (internat)skole, hvor spiseforstyrrelsen fikk all den friheten den trengte til å gjøre seg sterk. Tilstanden min ble kritisk på denne tiden, selv om jeg hadde slitt i det skjulte i flere år allerede. Her skrev jeg om en helg jeg var hjemme i Lillehammer, hos mine foreldre. De hadde et vennepar fra Nederland på besøk, og av en eller annen grunn ble spiseforstyrrelser et tema. Der og da trodde jeg at ingen hadde noe mistanke om hva jeg utsatte meg selv og min kropp for. I etterkant tror jeg de satt med en del spørsmålstegn allikevel. Denne episoden skremte vettet av meg, det husker jeg godt. Jeg trodde at hemmeligheten min ble oppdaget. Det ble den dog ikke før et par måneder senere.

Tårene svir i øynene. Jeg står under dusjen med tre fingre i halsen for å få opp noen mulige rester av vaniljeisen som jeg spiste til dessert. Vaniljeis med sjokoladesaus. Hvorfor måtte jeg slite så hardt for å overbevise alle at jeg ikke har anoreksi? Hvorfor kunne jeg ikke bare begrense meg til en liten porsjon, slik som de andre ved bordet. Så hun virkelig på det som nødvendig å slenge med leppa og si til mamma at jeg ser tynn ut? "Man vet aldri hva de gjør etterpå". Hva vet vel hun om hva de gjør etterpå! Bare litt til, tenker jeg. Så får det være greit. Å kaste opp er aldri gøy, men det er ytterst nødvendig for å kunne spise noenlunde normalt resten av helgen her hjemme. Jeg vil ikke at noen skal få mistanke om noe som helst. Det er tross alt ikke noe stort som er galt. Greit, så jeg sliter litt med maten, men er det virkelig noe å bekymre seg for? Jeg er ikke syk. I morgen drar jeg tilbake til internatet, og jeg får reparere skadene jeg har påført kroppen min med en gang jeg har fått friheten tilbake. Tørre knekkebrød og halve epler, helt til jeg klarer å leve i denne elefantkroppen. Helt til jeg har klart å bevise både meg selv og andre at jeg ikke er helt udugelig. Ikke til alt. Jeg kan mestre dette her.

Togreisen fra Lillehammer til skolen er lang, og en gang framme legger jeg meg utslitt ned på senga. Endelig ro. Togreiser gjør meg nervøse. Jeg kan ikke trene, må bare sitte stille hele veien, og maten er overalt. Alltid ender jeg opp med en kopp kaffe og fire sjokoladeboller som jeg kjøper på Oslo S. Maten jeg aldri klarer å beholde, fordi den slags mat er ulovlig. "Taper", sier jeg høyt til meg selv. I halsen har jeg sår etter neglene mine. Spiserøret kjennes ømt og sårt etter magesyren som jeg dag etter dag utsetter den for. Fingrene mine har merker etter mine tenner, som forresten er i nokså dårlig tilstand selv. Jeg har kastet opp i et par år nå, og tennene mine har mistet emaljen sin, noe som fører til ising hver gang jeg spiser, kaster opp eller pusser tennene. Jeg har frysninger over hele kroppen. Frysninger som aldri gir seg, selv om jeg går med pledd og varmeflaske til alle døgnets tider.

Jeg svimer nesten av i gymtimene, og har begynt å få mange timers fravær på skolen fordi jeg føler meg uvel eller mangler konsentrasjon. Noen dager er jeg bare for sliten til å reise meg opp fra senga. Dessuten vet jeg at sulten kommer med en gang jeg passerer matsalen, og sult kan føre til overspising. På de verste dagene spyr jeg opptil tyve ganger i døgnet. Det svartner for meg når jeg spiser, men når jeg fremkaller maten opp igjen føler jeg meg riktig nok helt tilstede og bevisst. Jeg vet nøyaktig hva jeg gjør, og hva jeg gjør det for.

Mitt lille internatrom er som et eneste stort notatark. Lister over kalorier, over hva jeg har spist og hva jeg skal spise til neste måltid. Treningsprogram, plan for dagen, uka, måneden og så videre. Alt jeg gjør, og ikke gjør, blir notert. Jeg har fullstendig oversikt over hva jeg putter i munnen og forbruker av energi. Alt går på autopilot. Slavisk tar jeg situps før og etter måltidene, jeg løper fram og tilbake i gangene, og hopper opp og ned når ingen ser meg. Jeg skal bare bli litt tynnere og sprekere, litt flinkere i alt. Ingen kan vite, ingen må oppdage hva jeg gjør. Så jeg stenger mine venner ute. Jeg isolerer meg fra alle, alle unntatt spiseforstyrrelsen. Han som sier at det jeg gjør er bra. Monsterskikkelsen i hodet mitt står alltid ved min side, og jeg kan stole på at han ikke lar meg jage ham ut av livet mitt. Han er trofast.
 

mandag 29. juli 2013

Følelser og Fisking

Den absolutt største fordelen med å bli frisk er at du vil kjenne en ernorm mengde energi og livsglede igjen. Det postivt ladde følelsesspektrumet har jeg savnet i årevis. Gjennom alle de årene som spiseforstyrret. Jeg var mer eller mindre apatisk. Glede forsvant, bokstavelig talt, i samme dass som sorg, sinne, angst- De negative følelser som jeg prøvde å slippe unna ved å sulte eller spy. Men nå er de tilbake. Forhåpentligvis for godt. Jeg er meg selv evig takknemlig for at jeg ikke ga opp kampen når det ble for tøft. Det var verdt tårene og kreftene. Uten tvil.

Hittil i sommer har jeg gått rundt med et oppriktig smil. Et sånt smil man smiler med øynene i tillegg til munnen. Upåklistret. God-følelser jeg ikke hadde et snev av i sykdomsperioder. Dessuten er jeg forelsket i TT, som for øvrig er blitt kjæresten min om man kan stole på Facebook. Det er herlig. Og nesten litt kvalmt å se på. Jeg som brekker meg når jeg ser alle de turtelduene som opptar plassen min på kaffeen hver sommer. Men så unner jeg de andre å smile like mye som meg selv. Jeg liker å smile.

Jeg smiler blant annet mye fordi jeg har det så voldsomt morsomt for tiden. 
Spesielt når jeg er på grill- og badeturer med fine mennesker. Slik som for noen dager siden.

Nei vent, feil bilde. 


Her. SMIL! 

Jeg har klatret en del.
Og mobbet vedkommende som var redd for at jeg skulle brekke et ben eller to.


Dessuten tok jeg gjengen med på Sight Seeing Østmarka. I brisen tilstand. 
Der møtte jeg en kjent nattvakt fra DPS, som jeg selvfølgelig ville ta en koselig prat med.

"Hei! Husker du meg?"


Jeg burde ikke sagt noe, for til slutt kjente hun meg igjen.
Kremt.

I går var vi (Trivelig Trønder, kompis (M) og dama (S), pluss meg) forresten på kjøre-fiske-bade-grille-tur. Dagen begynte med at TT og jeg sto opp før tolv. Det i seg selv er et under. Etter inntatt frokost (It is indeed, dagens viktigste måltid, husk!) ble vi med M og S på biltur. Men jeg ville kalt det for en liten bærtur. Du skjønner.. Vi kjørte. Og kjørte og kjørte. Helt til vi til slutt endte vi opp et sted langt bort hvor vi ikke fant noe sted å fiske, grille og bade. Så vi snudde. Og stoppet. Og kjørte og stoppet enda en gang. Uten lykke. Etter et par timer bestemte vi oss for å dra til Lade.

Hadde vi spart oss selv for den unødvendige kjøreturen ville jeg gått glipp av en latterkrampe eller hundre. På veien tilbake ble vi vitne til en mann på motorsykkel som lå skadet på veien og ventet på ambulanse (han overlevde med hjerneristelse og brukket ben, heldigvis). Mens vi stod i kø på grunn av motorsykkelmannen, ropte naturen på TT, og etter et kvarter våget han seg endelig opp i skogen. Da kommer vi til den delen som utløste en voldsom latterkrampe hos meg. Den kunne nok høres helt opp til Kautokeino. Vi kunne nemlig kjøre igjen, fordi ambulansen hadde kommet. Så vi kjørte, mens TT gjorde sitt. Det var fantastisk. Du skulle vært der og ledd sammen med meg. Uansett. Latteren er på plass når jeg føler meg så frisk. Jeg elsker det! Følelser er der av en grunn, de skal ikke skylles ned i do sammen med maten. Det har jeg lært og erfart på den harde måten. 

Da vi endelig hadde ankommet Lade var alt bra igjen. Endelig mat! Vi døde nesten av sult i bilen. Jeg spiste pølser for tredje gang på en og samme uke. Jeg som trodde jeg aldri skulle våge å spise noe sånt igjen. Noensinne. Det smakte overraskende godt. 

Med pølse i magen tok gutta fram fiskestangen. 
Og de fikk napp. Tre fine makreller!


Som jeg ville holde for å se litt kul ut, jeg også.


Det som er det kuleste med det hele, er at jeg faktisk står i bikini her. Med et smil! Slik ville du ikke ha sett meg for et halvt år siden. Fjorårets Anne ville ikke vist seg i bikini for en tusenlapp. Jeg kan ikke lenger telle på ti fingre og ti tær hvor mye jeg har utfordret meg selv den siste tiden. Det som er så bra er at det faktisk ikke var så skummelt som jeg skulle tro. Selvforakt er ikke lenger en del av hverdagen, selv om noen dager er mindre gode enn andre. Det er sant, det alle sa til meg da jeg var veldig dårlig. Feitfølelsen blir større jo mindre man veier. Kiloene jeg har lagt på meg har tatt knekken på mitt anorektiske selvbilde, og den livsgleden jeg har fått tilbake veier opp for de dagene der jeg skulle ønske jeg var litt tynnere. 

Tynnere skal jeg ikke bli igjen, så i går spiste TT og jeg 2/3 av gårsdagens fangst til middag. 





lørdag 27. juli 2013

Destinasjon Frisk

Det er vel ikke til å overse. Jeg har det fint for tiden. Veldig fint. Bloggen øser av kvalmende "jeg elsker livet- oppdateringer". Noe jeg faktisk gjør nå. For livet har ordnet seg på flere fronter, og ting har endelig roet seg ned. Brikkene har, for deg som er tilhenger av klisjéer, falt på plass. Jeg kan ikke si det ofte nok. Smiler fra øre til øre, og føler meg generelt veldig fornøyd med hvor langt jeg har kommet det siste halvåret. Jeg føler meg frisk. Tankene er stort sett friske, kroppen er tilfreds, jeg er ikke nedtrykt av en mørk skygge lenger. Selv om jeg, som alle andre, har mine dårlige dager. Alt i alt ser jeg ut som en hvilken som helst person i 20-årene. Frisk.

Men hva er definisjonen av frisk? Hvor går denne grensen som skiller sykt fra det å være frisk? Jeg tror ikke det finnes. Det er ikke noe godt svar på hva som er hva. Det et mange år siden jeg nådde bunnpunktet, der både tankegangen og kroppen kunne ta livet av meg. Det er tre år siden jeg ble skrevet ut fra Capio Anoreksisenteret i Fredrikstad, med en mye friskere kropp, og en tankegang som ikke lenger var så destruktiv. Fra en begynnende spiseforstyrrelse, til å være diagnotisert med "alvorlig Anorexia Nervosa", til å begynne kampen tilbake til livet, til å så leve livet med gjentagende tilbakefall i større eller mindre grad, til å kjenne på fristelsen av å gi opp kampen her og nå, til å få tilbake motivasjonen, til å stadig få mindre tilbakefall, til å kjempe seg over siste tøffe kneika, til å kjenne på livsgleden, og til slutt: Aksepten. 

Slik har min utvikling vært, kort fortalt. Veldig kort fortalt. Prosessen har ikke gått i en rett linje. Det gjør den for så vidt fortsatt ikke. Jeg tror ikke den noen gang kommer til å gjøre det heller. Men jeg har kommet dit, der jeg aldri før har vært, at jeg aksepterer. Jeg aksepterer meg selv for den jeg er. Jeg godtar kroppen min, og har akseptert at jeg ikke trenger å se ut som en formløs planke for å klare å leve med meg selv. Og akkurat dette gjør at jeg våger å si til meg selv at jeg er frisk. Selv om jeg ikke sier det høyt, riktig enda. 

Jeg sitter fortsatt med angsten for vinteren. Frykten for at tingenes tilstand er for god til å være sann, og at jeg ender opp i en unødvendig og dyp depresjon når vinterdepresjonen tar over. For det kán skje igjen. Et menneske er ikke stålende fornøyd og glad til en hver tid. Jeg er intet unntak. Så da gjelder det å håndere vanskelige situasjoner på riktig måte. Noe jeg tror jeg skal klare fra nå av. Men jeg må se det med mine egne øyne, før jeg klarer å tro på det. Først når jeg kommer meg gjennom vinterhalvåret våger jeg å si det høyt. Enn så lenge skal jeg bare fortsette med kvalmende "jeg elsker livet-oppdateringer". 

Hei, jeg elsker livet (og mitt nye bosted) !




fredag 26. juli 2013

Kaktus!

Se på denne kaktusen. 


TT er awesome. Neste gang han er på jobb skal jeg skrive at jeg mangler en støvsuger også. 

Slankehysteri

VG-nett i dag, med overskriften som sier følgende:

Ny super-diett på vei til Norge: Anette (33) faster to dager i uka.

Jeg kjenner det koker av sinne. Blir så oppgitt, frustrert. Hva er det folk tenker med når de kommer med slike utsagn?  "Klarer du å følge en streng diett to ganger i uken, kan du spise som normalt de resterende fem og fortsatt gå ned i vekt", skriver VG-nett.

Hva er det vedkommende prøver å oppnå, ved å sulte kroppen sin to dager i uka? Det er sykt. Det gjør meg kvalm. 5:2-dietten kalles det. Forferdelig idiotisk, ville jeg påstått. Jeg tror det er mange som ville hatt godt av å lære litt mer om det fantastiske fenomenet kroppen. Ikke minst en lekse i hvordan den egentlig fungerer. Det er nemlig slik, at hvis det ikke hadde vært for vår evne til å ødelegge systemet, så ville kroppen fint ha klart å regulere alt selv. Spis når du er sulten, stopp når du er mett- en mye bedre løsning mot overvekt enn det å sulte seg.

For hva er det sultedager gjør mot kroppen? Jo, det bremser forbrenningen. Metabolismen. Sultedager får deg til å føle deg slapp og sliten. Du blir grinete, får en kortere lunte. Du bruker mer energi enn det kroppen får, og dermed går den i sparemodus. Kroppen er fascinerende. Klok. Den tror det ikke er noe mat å få, og ved å gå i sparemodus klarer den å overleve lengre. Men det føles ikke godt, det kan jeg love deg. Det gir deg ingen positive resultater.

Skaden er bare én ting som gjør at jeg ikke forstår tankegangen her. Det som provoserer meg mest, er at slike "fantastiske" overskrifter som handler om slankekurer og annet tull, er lett tilgjengelig for alle. Det inkluderer barn og ungdom, som dessverre lett lar seg påvirke. Det er fare for at de tar innover seg den nye super-dietten de nettopp fikk øye på. Er man i den alderen klarer man ikke å se at å leke med maten og kroppen, er som en farlig dans på kanten av stupet. Iallfall når man mestrer denne 5:2-teknikken over lengre tid. Andre slankekurer likeså. Kroppens naturlige mekanisme blir ødelagt, den forsvinner. Og det er ikke alltid like enkelt å få den tilbake.

Om du så virkelig trenger å miste noen kilo, gjør det i hvert fall på en forsvarlig måte. Spis regelmessig, ta sykkel istedenfor buss. Få eventuelt støtte eller råd fra en ernæringsfysiolog eller noen andre som faktisk kan dette. Ikke tull med maten. Kroppen du har i dag, er den eneste du noen gang kommer til å ha.

Skjerp dere, mennesker. 

Hjemme hos Anne, del 2

Langsomt men sikkert føles hybelen min som et hjem. Å herremin, jeg har et hjem! Med hage og greier. Slettes ikke verst. Det eneste jeg mangler er et skrivebord (det er en meget viktig møbel) og kanskje en inneplante som jeg ikke kan ta livet av. En kaktus hadde vært perfekt.

Jeg storkoser meg altså. Selv om jeg er en smule redusert for tiden (virus eller whatsoever). Også meg da. Jeg som ikke klarer å være syk, fordi det er alt for kjedelig. Og det finnes alt for mye jeg har lyst til å gjøre, eller burde gjøre. Jeg har gått fjelltur, badet to kvelder på rad, og.. du skjønner. Jeg er ikke skapt for å sitte i ro eller ligge i senga hele dagen. Ikke den skarpeste kniven i skuffen. Det hadde nok sluppet taket om jeg bare hadde oppført meg syk. Hoh. Neida. Frøken rastløs.

Lisztemann og Ludde holder meg med selskap når TT er på jobb. De sitter som alltid på hodet mitt. Det er så fint. Kanskje undulat-sveisen kan bli sommerens nyeste mote? I så fall er jeg en real trendsetter. Jeg som kjører undulat-sveisen hver dag. Hvor kult ville ikke det vært!


Nå er det tid for frokost. Grøt får duge. Jeg er fattig for tiden. 
Hurra!


onsdag 24. juli 2013

På (bær)tur til Geitfjellet

I helga dro Trivelig Trønder fra Kongsberg, Mr. Anderson og jeg på en aldri så liten fjelltur. Det er vel omtrent tre år siden sist jeg tok på meg fjellsko. Den gang med pappa og mamma og Twister, for første gang siden nådd målvekt etter innleggelsen på Capio. Selv om vekten var tilsvarende den sunne BMIen jeg har dagen i dag, så var det ikke snakk om å gå en slik tur som vi gikk i helga. Vi var borte i omtrent seks timer (shoot me if I'm wrong). Det er godt å kjenne at kroppen har kommet seg på rett kjør etter alle de årene! Jeg har savnet å gå tur, uten å måtte stoppe opp for å få pusten tilbake hver femte minutt.

TT og jeg, klar for tur!


Første stopp var etter noen bratte bakker gjennom hagen til Byåsens befolkning, angst for flått og melkesyre i bena. Vi ble møtt av denne utsikten. Det var fint, men finere ble det. 


Andre stopp: Matpause. 


Dette kan umulig komme som en overraskelse for dere som kjenner meg. Jeg klarer ikke å la være. Man turner der man turne kan!


Jeg tror vi var på Geitfjellet her. Men ikke stol på min hukommelse. 


Og der har vi en viss person som nyter utsikten. Med kjeks i munnen. 
Mat må man jo ha når man leker spreking. 


Her i fra dro TT og jeg videre sammen. Mr. Anderson skulle hjem, men vi ville gå lengre. 
Slik ble resten av historien til en typisk Klatremus på bærtur-fortelling.


Vi gikk noen bratte nedoverbakker og klatret i trær..



Det er et under at vi kom oss hjem uten store skader.


Langt ned i granskauen fant vi huset til de syv dvergene. Å gå på taket var dessverre uaktuelt. 

Vi gikk et stykke videre, og så snudde vi fordi det begynte å bli sent.



Alle veier fører til Geitfjellet. Sånn nesten. Men vi gikk til...



Jeg hadde fortsatt en del energi. Takket være påfyll.


På Lavollen ville jeg kose med sauene. 
Dessverre ville de ikke kose med meg, så vi lokket med nøtter. Slemt.


Etter bruk av utedass (har kommet over "hull i treplanke skrekken" etter ni dager på festival), fant vi trestammer med noen hvite greier på toppen. Er det dette som kalles kunst?


Vi spiste noen blåbær og fikk en fin farge på tunga. 
Dette er altså den opprinnelige definisjonen av å være på bærtur. Jeg må ha misforstått.



Når jeg begynte å bli sånn passe sliten i kroppen, kom vi oss ned til sentrum igjen. 
Uten å ha vært noe særlig på, det som er min definisjon, bærtur. 

Over og ut.