onsdag 30. januar 2013

Onsdagskveld fra Fugleburet

Etter vi plasserte Lizst og Ludwig på stua har de blitt til et par overlykkelige undulater. 

De skravler og danser og flyr rundt i leiligheten. 

Koselige fyrer, altså. Det er veldig mye selskap i dem. 

Men si meg 1 ting- 
Hvordan får jeg dem til å holde kjeft når jeg ser på film??


For jeg har spurt dem pent, men så var de bare.... 

Opp med volumet, opp med volumet!!  

Og så pratet de muligens enda mer.

Så jeg bare...
 Shhhhhhhh!

Og de bare....
 La oss fly fram og tilbake over hodet til Anne!


Så jeg bare... 


Men bortsett fra det er det veldig hyggelig her. 

tirsdag 29. januar 2013

While we were drinking Irish whiskey straight from the jar, talking about them better days are not that far

(Bilde: Google)

Dagen har vært slitsom. To hjernedøde personer så visst humoren i det å lage kvalme for meg og K, min kjære roomie. Jeg hørte dem i natt, jeg lot det skje, for i etterkant vil det slå utrolig hardt tilbake på dem. Tosker. Det har dog vært en dyr vits, for mange av tingene mine er ødelagte, bl.a. mine dyre Dr. Martens sko. De skal ikke slippe så lett unna. Den som ler sist, ler best. 

Heldigvis har vi nå fått ryddet og vasket leiligheten, så nå sitter vi tilbakelent i sofaen med fuglene og tepper. Endelig føles hjemmet våres som hjemme, og dèt var på tide etter et halvt år. En etterlengtet ro.

Kreftene har blitt sugd ut av meg, og det gjør meg egentlig mest sint. De visste at både K og jeg sliter med diverse ting, og dermed har de utnyttet oss i en ekstrem grad. Jeg kan ikke forstå hvordan noen kan synke så dypt, og det er nesten (men bare nesten) at jeg synes synd på dem begge. Vi skal nok klare oss, mens de like gjerne kunne blitt stemplet som kroniske idioter. 

Tingenes tilstand.

Idiots


Og resten av historien egner seg ikke for bloggen. Politiet neste.

onsdag 23. januar 2013

Uch uch, og vi hoster videre

Formen er.. ikke verdt å nevne egentlig. Influensaen nekter å gi fullstendig slipp, ikke etter fire uker en gang. Redusert er ordet. Ikke at det er synd på meg som har fått influensa, for det er jo mange som ligger flat for tiden. Men det er alikevel ekstra uheldig å gå gjennom dette her når en har lite å gå på fra før, og når 8 uker med innleggelse og store mengder mat føles forgjeves. Jeg skal ikke nekte for at det gjør meg litt sint. Så, buhuu.

På hjemmefronten foregår det dessuten veldig mye i det siste. Det har skjedd en del ting som innebærer forandring, og selv om det er for det beste, så betyr det mye stress i en stund framover. Mer går jeg ikke inn på det her på bloggen, men mine nærmeste vet. I'll be okay, anyway!

Ellers tar jeg livet med ro. Mange timer i senga, en kaffe ute i ny og ne med gode venner, litt skolearbeid her og der, osv. Det går i grunn greit, men jeg savner å ha overskudd til andre ting. Hva kan man gjøre, annet enn å gi det tid? Formen blir nok bedre etter hvert, og når ting roer seg på hjemmefronten, faller alt sikkert på plass igjen. Tick, tack, tick..

And for now: Film og/eller serieforslag er hjertelig velkommen!

mandag 21. januar 2013

Home sweet... egen seng!

Tilbake fra en uke i Lillehammer.

Hjem kjære hjem, 
denne gangen for mer enn bare to dager. 

Innleggelsen er nå lagt bak meg, 
og før den 11. april har jeg ingen videre planer om noen ny.

Jeg har få ord å dele i dag, så dere får nøye dere med kun et lite livstegn fra min side:

I'm aliveeeee! 


onsdag 16. januar 2013

16.01.2013

Det går riktig vei. Influensaen begynner endelig å gi litt slipp etter nesten to uker. Og det er på tide, for med omgangssyken i jula har jeg virkelig hatt min runde sykdom nå. Kvoten er mer eller mindre brukt opp. Jeg har allerede gått glipp av snart to skoleuker, og det er jeg ikke så veldig fornøyd med. Men først og fremst er det noe med det at jeg tviler at kroppen min ville taklet enda en sånn runde. Jeg må opp i vekt, ikke ned på grunn av noe så dumt som influensa. Demotiverende til tusen.

Jeg er hjemme i Lillehammer, hos pappa og mamma. Med tanke på formen og ting som foregår i livet mitt akkurat nå, så er det litt deilig med pusterom og noe ekstra omsorg og pleie. Og mat. Masse mat. 

Dagen tilbringes fortsatt for det meste sengeliggende, men jeg har kommet så langt at jeg gidder å børste håret igjen (ha ha). Det går i Anna Pihl og halspastiller, og masse katte-kos. Når jeg er stor skal jeg også ha noen hårballer hjemme, det er så koselig! 

Ellers så har jeg det vel OK. Det er rart å tenke på at jeg faktisk er skrevet ut fra dps nå, etter 8 uker som innlagt, og at jeg skal klare meg alene i en god stund framover. Behandlingen gikk ikke helt som planlagt, for på tross av store mengder mat har jeg ikke gått opp i vekt enda. Nå som jeg har vært syk har jeg faktisk mistet litt istedenfor, og det er surt. Neste forvernsamtale er satt den 11. april, og for at jeg skal få en ny innleggelse da, er avtalen at jeg har klart å følge kostplanen og ikke har gått mer ned i vekt- helst litt opp. Den utfordringen tar jeg. Kjør på! 


 

tirsdag 15. januar 2013

There comes a time when you have to choose between turning the page or just closing the book

Jeg kom til den siste setningen av et kapittel, og stod igjen med et valg. Liker jeg boka, og skal jeg lese videre? Eller skal jeg lukke den, legge den fra meg? Det er slik det er med bøker. Noen ganger fanger de deg fra start til slutt, mens andre ganger hender det at boka blir for tung å lese, for kjedelig eller for tidskrevende. Jeg likte den første delen jeg leste, jeg likte den godt, men et sted midt i boken ble jeg usikker, nesten irritert fordi jeg ikke forstod det jeg leste. Det kom setninger som provoserte meg, setninger og ord som gjorde meg trist og oppgitt. Jeg holdt ut, håpet lenge at det skulle bli bra igjen, tvang meg selv til å fortsette. Men så la jeg fra meg boka stadig oftere, og etter hvert ble den rett og slett glemt ut. Den stod i bokhylla, samlet støv og skrek etter å bli sett. Og jeg så den, men ignorerte. 

Jeg har lukket boka nå. 


fredag 11. januar 2013

Influensa-uke på dps

Host host host..          Hei!

Long time, no blogging. Jeg har hatt min korte re-innleggelse på dps i uken som var, og nå er jeg hjemme på overnattingspermisjon. Ett døgn bare, for på mandag blir jeg skrevet ut. Hensikten med innleggelsen var at jeg skulle komme inn i gode matrutiner igjen, men siden jeg ble liggende med influensa forsvant jo liksom hele poenget. Long story short- jeg har ikke fått noe særlig ut av oppholdet. Mandag, tirsdag, og onsdag lå jeg livløs i senga, torsdag var jeg oppe litt mer og fikk jeg lov til å bevege meg rundt på avdelinga igjen. Resultatet av at jeg klarte å sitte oppreist i mer enn to minutter om gangen var dette:


Og så har vi i dag.. og jeg føler at formen er ganske så dårlig. Ble heldigvis kjørt hjem så jeg slapp å ta buss. Hjem til en stor pakke smertestillende, varmeflasken og min egen seng. Aaaah.

Til neste år tar jeg vaksinen, hmpf. Influensa suger, og siden jeg lå med omgangssyke på nyttårsaften så har jeg vært super heldig. Jeg har fått hele pakken i år!

Håper virkelig at formen blir bedre til mandag, for jeg har allerede gått glipp av en hel skoleuke igjen, og dessuten begynner ballett igjen på tirsdag!

Jupp, senga roper.
God natt!

onsdag 2. januar 2013

Home again. At least for 2 days.

Tjohei, så godt det er å komme hjem! Spesielt deilig er det, når man har vært innlagt i seks uker og sovet i en hard og knirkende seng, for å siden reise bort atter to uker, selv om det var på juleferie. Hjem, kjære hjem- Med Ludwig, K og mine egne ting. Like godt hver gang. Du skjønner hva jeg prøver å få fram her? Good to be home. 

Punktum.




Jula har jeg fortalt om, den var fin, den. Jeg hadde det koselig, på tross av utfordringene jeg møtte. Litt for mye chips og kaker her, litt for lite vanlig mat.. En smule panikk, masse kaos, men også en god del kos og hygge. Altså en typisk, vanlig jul.

Nyttårsaften er det ikke så mye å si om. Jeg lå som en ball på sofaen, med spybøtta ved siden av. Også kastet jeg en del fyrverkeri, bare sånn for gøy. Gøy var det, mellom sure oppstøt og spykrampe, fikk jeg krampe av latteren min også, like før jeg styrtet ned i senga og sovnet (jeg vet ikke hva som var så morsomt, egentlig. Var det et glass Baileys på tom mage som var årsaken her, kanskje?). 

Nå er det roomie-kvalitetstid med K, så jeg sier meg ferdigbablet her.
Jeg lever i alle fall!

Au revoir.