lørdag 23. februar 2013

Forbrytelsen

Så kom du igjen, til slutt. Bryter deg inn som en eller annen tyv, klar for å stjele fra meg det kjæreste jeg eier. Det er ikke første gang det skjer. Du kommer alltid på en bestemt tid, nøye planlagt, klar for å gjennomføre det du har kommet for. Men jeg har blitt kjent med dine ritualer. Jeg er forberedt. Klar til å gjøre motstand. Forsvare meg selv. 

Da du brøyt deg inn for første gang hadde du en haug av redskaper. Du brukte dem alle, en etter en, og jeg.. jeg sto der makteløs og observerte deg. Om jeg ville prøvd å ta fra deg din hammer, hadde du tatt fram sagen. Skulle jeg være vågal nok til å ta sagen din, hadde du gått løs på meg med dine bare hender. Slått til meg til jeg ikke lenger orket å kjempe i mot. Jeg våget aldri. 

Men nå har jeg blitt sterkere. For hver gang du har latt meg være igjen i kaos har jeg gått ut for å samle murstein. Og etter alle dine uønskede besøk, har jeg til slutt fått nok til å bygge meg et hus. Med stødige vegger, så du aldri vil klare å bryte deg inn. Du kan bruke redskapene dine til å hakke, slå og sparke, og jeg vil sitte inne i mitt lille hus i full panikk. Med angst for at du vil få tak i meg igjen. 

Men du blir sliten, du klarer aldri å hakke et hull som er stor nok for deg til å krype gjennom. Du gir deg til slutt. Noen gang prøver du i en time, andre ganger holder du på i flere dager. Likevel holder du ikke ut lenge nok til å ta meg fra mitt trygge hjem, og når du drar din vei samler jeg flere stein for å reparere skaden. Slik holder jeg det gående. Med tro på at du en dag gir deg, og slutter å prøve. 

For du dreper dersom du river ned huset mitt, men jeg holder i bakhodet at du aldri vil lykkes. Og når det gjelder angsten; den kan jeg takle så lenge den fortsatt er tilstede.

En dag skal jeg vinne over deg.


torsdag 21. februar 2013

Portia de Rossi- Unbearable lightness.



Må være en av de beste bøkene jeg har lest om spiseforstyrrelser. 
Ærlig og motiverende.

Anbefales på det sterkeste.

- Bestilte den på Amazon i går, etter flere meningsløse leterunder i bartebyen. Gleder meg til den kommer i posten! Bokhylla begynner å bli full.. :-) 

mandag 18. februar 2013

Produktiv, overaktiv.

Det er vinterferie.

Klokka er åtte når mobilen ringer, og i halvsøvne svarer jeg damen fra ambulant boveiledning at jeg gjerne vil ha besøk om en halv time. Ja takk, jeg må få i meg frokost før jeg begynner dagen min.

Om det ikke hadde vært for denne fordypningsoppgaven jeg må skrive før uken er over, så hadde det blitt noen lange, kjedelige dager fram til neste mandag-  husker jeg at jeg tenkte. Jeg rekker så vidt å kle på meg og det banker på døra. Fortsatt preget av lørdagens alkoholinntak åpner jeg, og inviterer henne inn i leiligheten. Jeg skrur hodet på Autopilot, lager meg en frokost av soyayoghurt med frosne bær og kokos, og setter meg i sofaen. Dagens første måltid, den som bestemmer om resten av dagen blir bra eller dårlig.

Og dagen ble bra. Det vil si jeg kom meg av gårde til biblioteket, før den i det hele tatt rakk å åpne klokka ti. Med en femten minutters ventetid, gikk jeg like gjerne inn på Ark for å se om de hadde noen bra bøker. Mammutsalg, noen gledes dager for en bokorm som meg! Gratis kaffe på morgenkvisten sa jeg heller ikke nei til.

Etter å ha drukket kaffe og noen minutters snusing blant bøkene, gikk jeg videre til bibliotekets kafé. Jeg var den første som kom, og fant dermed min trofaste plass ved vinduet og varmeovnen. Fram med skolearbeidet!

Nå kan du tenkte, stakkars jente som må jobbe med en sånn oppgave i vinterferien, men der tar du feil. Jeg legger min elsk i å lese og skrive, og i kombinasjon med det temaet jeg har valgt er det bare en glede å jobbe med skolearbeid- på tross av at jeg har fri fra skolen.

Jeg kunne ha valgt å skrive om en tegneserie, om en forfatter som Astrid Lindgren eller om en klassiker som Amalie Skram. Men jeg har valgt å ta utgangspunktet i Arnhild Lauveng sin bok "I morgen var jeg alltid en løve, og "Jeg lovet deg aldri en rosenhave" av Hannah Green. Schizofreni som tema. Hvorfor? Jo, fordi det interesserer meg, og dermed gjør det til en spennende oppgave å bruke ferien min på.

Takket være frokosten, og gratis påfyll av kaffe på kafeen, fikk jeg en god start. Jeg har vært produktiv. Faktisk lest meg gjennom en hel bok, og skrevet stikkord som dekker sikkert en tredjedel av hele oppgaven. Om det er noen sted jeg klarer å konsentrere meg best, så er det nettopp på biblioteket.

En god del timer senere dro jeg innom Trondheim Torg for å kjøpe en printer, så nå har jeg endelig investert i den tingen jeg har siklet på i flere måneder. Hurra for små gleder i hverdagen.

En gang hjemme fikk jeg et nytt besøk av ambulant boveiledning for å spise middagen, og etter det dro jeg og K. til byen igjen for å få oss litt luft. Om du så to slitne jenter i like klær, så var det Knoll og Tott på bærtur, for dog det var godt å komme seg ut, så kjente jeg at jeg mer eller mindre hadde nådd kvoten min for i dag. Grinete over en inntatt sandwich satt vi så og ventet på skyssen hjem to timer senere, og nå er jeg glad egentlig bare glad for at denne dagen er over. Denne gode, men slitsomme dagen.

Sengen roper på meg.


Omveien

Ok, så kjørte du deg vill igjen. Det er bare en omvei, kom igjen, bare fortsett, så kommer du fram etter hvert.
Arnhild Lauveng, I morgen var jeg alltid en løve.


En leveregel jeg er har nytte av å minne meg selv på når ting ikke helt går min vei. For livet, det har sine opp- og nedturer. Alle mennesker, om så friske eller syke, har vanskelige og bedre perioder. Sånn er livet, og det er det lite å gjøre med. 

Slik har jeg også mine dårlige perioder. Med en spiseforstyrrelse liggende i bakgrunnen kan slike vanskelige dager, uker eller til og med måneder, virke helt uoverkommelige, og faktisk ta all mot i fra meg til tider. Men så kommer jeg meg på en eller annen ubegripelig måte gjennom det, igjen og igjen, og i etterkant kan jeg som regel se at det har gjort meg sterkere. Selv om jeg veldig, veldig gjerne skulle vært foruten diverse utfordringer, så har de likevel bedratt til å styrke meg, og dét er det viktig å innse! 

Så jeg minner meg selv og dere der ute på det i dag.

Ikke la en omvei stoppe deg, for det er bare det det er..
En omvei. 


onsdag 13. februar 2013

Sperre

Bloggen har blitt til et skikkelig øde sted over de siste måneder. Det mangler bokstaver, ord og setninger. Ordentlige, sammensatte tekster. Jeg sliter med en bloggers-block, om det overhode er et eksisterende fenomen.

Jeg savner å skrive, flytende og uten å måtte dra meg i tunga for å få ut ordene. Som før. Jeg tar meg selv faktisk i å skrive sider lange blogginnlegg i hodet. Når jeg går til, og sitter, på bussen, i butikken, på skolen.. overalt. Men det er og forblir i tankene. Bloggen forfaller i mellomtiden.

Jeg leser dagens avis, og oppdager at "Hei, dét må jeg blogge om! Jeg har mye på hjertet når det gjelder dette temaet". En gang framme ved dataen står det stille. Hvordan skal jeg formidle dette? Hvordan skal jeg ordlegge meg selv her, uten å tråkke på noens tær? Har jeg i det hele tatt noe interessant å fortelle?

Ved å stadig blogge om meg selv, begynner jeg dessuten å ligne farlig mye på de som omtales som Rosabloggere. Jeg er jo ingen Rosablogger, og akter ei å bli til en. Hadde jeg begynt med "dagens outfit" så ville mine lesere fått latterkrampe fordi jeg mangler stil. Og siden bloggen i bunn og grunn handlet om et seriøst tema, og jeg ikke er noe klovn med en stor, rød nese, så er dette kanskje heller ikke stedet å komme til for å få seg en god latter.

Det som står igjen da, er å skrive om hva jeg fyller dagene mine med, men det kan da umulig være spennende å lese at jeg skal på ballett hver tirsdag og torsdag, når det er noe dere har hørt tusen ganger før. Old news is bad news.

Bloggers-block er herved et fenomen.


torsdag 7. februar 2013

Sneak peak

På ballett øver vi for tiden til forestillinga, som forresten blir holdt i Olavshallen i slutten av april! 
Temaet er Løvenes konge og Alice i eventyrland, og jeg skal være med på Løvenes konge-delen. 

Her er sangen:


Dette blir så bra, atte! :-)

onsdag 6. februar 2013

Morgenstund


Det fineste med å være hjemme? 

Morgenstund med fuglene, soyayoghurt, en stor kopp kaffe og kryssord! 

Etter en viss person forlot leiligheten har det vært masse stress og diverse praktiske duppeditter å ordne. Jeg er enda ikke ferdig, men har innsett at det ikke er verdt mine krefter akkurat nå, så jeg tar det litt med ro. En ting om gangen. Hittil har ting alltid ordnet seg på et vis, så det er da ingen grunn til å være pessimistiske her?

Det har vært en påkjenning, og det kom, ikke minst, på et forferdelig dårlig tidspunkt. Under alle omstendigheter må jeg si at jeg har holdt meg forbanna sterk og rolig, og det kan jeg gi meg selv en klapp på skuldra for. Likevel kan man ikke holde maska i all evighet, og etter å ha hatt en vanskelig samtale på mandag kveld, så begynte ting plutselig å synke inn. Skrivedagen på tirsdag, den ble det dessverre ikke noe av. Takkskalduhaoghadetbra. Tankene var her og der og overalt, men ikke der de skulle være: På skolen. Heldigvis er det ingen tapt sak, for i morgen får jeg en ny sjangse. 

Jeg har overvunnet en hel del den siste måneden. 
Jeg velger å fokusere på det.