lørdag 30. mars 2013

Dvale

Den påsken her.. herre min, en etterlengtet ferie!

Den siste uka har jeg ikke gjort annet enn å slappe av, noe som er veldig uvanlig for meg. Jeg som er så vant til å fly både hit og dit og til alle kanter, jeg har kun brukt tida på å nyte påskeværet, lese bøker, og holde Ally McBeal maraton. En avslappet Anne har jeg ikke sett maken til! Selv om kostplanen er en tung ting å gjennomføre hver dag (jeg har klart det hittil, og skal klare det fremover).

I går presterte jeg å ignorere den alt for lange dørstokkmila, og jeg dro på den såkalte "grønnsaksfeiringen" hos Tine. Det er noe jeg ikke angrer på. Jeg har spist grønnsaker med dipp, drukket noen dråper alkohol og skreket i mikrofonen under Singstar. En energikrevende, dog fantastisk hyggelig kveld. Tidligere har jeg ikke klart å være del av den slags begivenheter, for bare det å ta bussen dit virket totalt uoverkommelig. Så- lenge leve (gjennomførte) utfordringer.




Det går opp for meg at det egentlig ikke er så rart at jeg har vært så sliten. Mine gode karakterer i norsk og matte kommer ikke uten innsats, men det er noe jeg virkelig har jobbet knallhardt for å oppnå. I tillegg er ballett en energikrevende aktivitet, og psykologtimer kan til tider virkelig suge kreftene ut av deg også. At jeg blir sliten er ingen mysterie, slik som jeg har holdt på. Det er bare å se noen år tilbake i tid- hva annet enn å sitte på en stol fikk jeg til da? Jeg vil påstå at jeg har kommet langt, selv om jeg fortsatt har en del å jobbe med når det gjelder vekt.

På tirsdag er det på'n igjen, men enn så lenge skal jeg fortsette i denne dvaletilstanden. Yes!

tirsdag 26. mars 2013

God påske!

Det kan høres litt tragisk ut å tilbringe sin påskeferie som innlagt, synes du ikke? Vel, jeg synes det er godt. Så klart hadde jeg heller vært hjemme med undulatene mine, men min venninne som jeg bor sammen med har dratt hjem til hennes foreldre, og derfor ville jeg vært mutters alene i leiligheten. Her på dps er det iallfall andre mennesker rundt meg.

Det at jeg er innlagt i ferien er egentlig bare et pluss. Jeg kan virkelig tillate meg selv å slappe av, fordi det er ingen ting jeg gjøre. Jeg kan lytte til kroppen og sitte på rompa hele dagen, fordi jeg føler ingen forpliktelse til å komme meg til byen for å handle mat, møte venner, dra på trening eller whatsoever. Jeg har ingen lekser å gjøre, trenger ikke å konstant kjenne på trangen til å vaske eller rydde leiligheten. Ingen gjøremål.

Jeg slapper av. Hviler. Og det er godt for en gangs skyld. Kanskje jeg klarer å samle litt krefter til å male eller tegne igjen etter hvert, men enn så lenge sitter jeg i senga med en god bok og Ally McBeal. Utenom noen tøffe timer jeg bruker på å spise på en dag, så kommer jeg til å ha en fin og rolig påske.

God påske!



“Most important, in order to find real happiness, you must learn to love yourself for the totality of who you are and not just what you look like.”  ― Portia de RossiUnbearable Lightness: A Story of Loss and Gain  

søndag 24. mars 2013

Av og til..

..er man nødt til å underholde seg selv. 





Ha det. 

Konflikter

Dere har kanskje lagt merke til det, dere også? Jeg skriver stadig mindre om spiseforstyrrelsen. Innleggene mine blir mer innholdsløse, og tilfeldige bilder og unyttige fakta dukker opp istedenfor. Dette har gjort at jeg har mindre lesere dagen i dag enn det jeg hadde den gangen jeg skrev om elendighet og drama. Mennesker liker visst å lese om andres dårlige dager og indre konflikter. Men det gjør meg egentlig ingen ting at statistikken går nedover- For min del er det et tegn på at jeg virkelig begynner å bli lei av å ha en hverdag som er preget av spiseforstyrrelsen, og det er positivt! Jo mindre plass Monsteret tar, jo bedre. Men han er der enda, og han prøver fortsatt å dra meg ned. Den store forskjellen med for eksempel i fjor er at jeg ser det komme, og derfor klarer jeg tidligere å ta tak i det. Kjempe imot, dog med litt hjelp. I dag har jeg et behov for å skrive litt om spiseforstyrrelsen igjen.

Det har seg nemlig slik at vekta har gått litt ned. Før ville jeg i all hemmelighet gledet meg over det, men nå er det ikke annet enn forferdelig frustrerende. Det gjør meg sint at jeg aldri klarer å holde vekta stabil over lengre tid. Jeg vet ikke hvorfor, og jeg fatter ikke hvor det går galt. Men det skjer. Problemet er at jo lengre man går ned i vekt, jo sterkere blir følelsen av å være feit. Denne gangen er ei heller noe unntak, og når jeg ser meg i speilet kan jeg ofte føle meg stygg og tykk. Før ville den følelsen tatt over kontrollen og sørget for tap av flere kilo, men her har det skjedd en stor forandring: Jeg kan se feite lår og tykke armer, men jeg FØLER meg ikke feit så lenge jeg ikke ser meg selv. Jeg føler meg som en voksen person i en tynn tenåringskropp, formløs og flat, og det føles helt feil.

Før ville den tynne, utslitte kroppen matche med hvordan jeg følte meg på innsiden. Jeg følte meg liten og usynlig, og dermed ble det forferdelig vanskelig å se ut som en frisk og sunn person i 20-årene. Men nå er det omvendt. Jeg føler meg bra! Jeg har snart klart å komme meg gjennom både matte og norsk med gode karakterer, jeg mestrer balletten, har et sosialt liv som jeg trives godt med, og jeg har en livslyst som aldri før. Dessverre har jeg også en kropp, som ikke vil være med på leken.


I morgen blir jeg innlagt, og jeg hater det. Jeg er glad for selve innleggelsen, men jeg blir en smule sint på meg selv fordi jeg ikke har klart det på egen hånd. Om det hadde eksistert en mirakelkur så ville jeg tatt den imot med åpne armer. Jeg vil være normalvektig. Frisk. Jeg er så lei av å stadig ha en indre konflikt. Så komplisert. Når jeg veier for lite vil jeg opp i vekt, men når jeg er normalvektig er det noe i meg som lengter etter å danse en farlig dans på kanten av stupet. Noe i meg blir aldri fornøyd.

Men jeg er bestemt. Vekten skal opp, og jeg skal bli der- Selv om det kommer til å innebære voldsomme protester i topplokket. Det er på tide å matche utseendet med innsiden igjen.

lørdag 23. mars 2013

torsdag 21. mars 2013

Hva sa du?

"...og dermed har du skrevet deg til en 6er, Anne". 

Hva sa du? Hæ, SI DET IGJEN!

Det må være lov å skryte litt av meg selv nå. Jeg klarte det. Fordypningsoppgaven i norsk. Jeg fikk en sekser! Ingen "såvidt bestått", ingen "Dette var bra, MEN.." Nei, jeg klarte det. Og jeg klarte det bra.


"Jeg får det ikke til" er ingen unnskyldning lenger. Jeg har bevist meg selv det motsatte. 
Yes I can.

søndag 17. mars 2013

I'm a clown.

Hvorfor våkner ikke hjernen min før over midtnatt? 

Redningsbøylen

Det sies at "uten mat og drikke duger helten ikke". Jeg sier meg enig i ordtaket, for alle vet at en bil ikke kjører uten besin, og at Skippern ikke ville vært så sterk uten sin daglige dose spinat. Dessuten trengte Pippi enorme mengder smågodt og pepperkaker for å få sin overenergiske personlighet. Trenger jeg å si mer? Alt som lever trenger regelmessig påfyll av energi- hvis ikke ville vi ikke overlevd. Men det er en ting til som er veldig essensiell for at jeg skal klare meg: Nemlig motivasjon.


For uten motivasjon 
sitter jeg kun igjen
med en voksende irritasjon

Så om ballett jeg danse vil
med energi og glede
kan jeg ikke rote til

Så spise maten jeg skal klare
for motivasjon
er ekte vare


fredag 15. mars 2013

Januarvårens forbannelse


Hvis våren kom i januar
ville vi fått en trist juni
med visne roser
under en sliten himmel.

Hvis alle fugler sang hele natten
ville vi fått triste dager
med hese kvekk
fra trøtte struper.

Hvis barnet aldri gråt
ville vi fått en trist verden
med tause, utrente stemmer
som aldri hadde lært å protestere.

Hvis jeg i går var
fullkomment lykkelig
ville dagen i dag
vært uutholdelig trist.

For hva er vitsen med å leve en dag,
uten håp om en bedre dag
i morgen?

-Arnhild Lauveng, 
Utdrag fra "Unyttig som en rose"

torsdag 14. mars 2013

Mirror, mirror, on the wall

Jeg var så sikker på det-- Jeg måtte ha gått opp i vekt. Jeg sverget på det med all sikkerhet, jeg kunne nesten skryte av å ha klart å øke vekten på egen hånd. Jeg mestrer jo dette, jeg trenger ingen innleggelse i april for å gå opp de siste kiloene! Jeg kjente det på kroppen, jeg kunne se det på klærne som satt strammere enn for en drøy måned siden. Dessuten var det selvhatet som vokste, i likhet til kroppen. Ja, jeg var overbevist. Likevel lå det en plagsom tanke som surret i bakhodet..
 Hva om jeg ikke har gått opp, nei, kanskje til og med har gått ned i vekt? Hvordan vil jeg da føle meg når jeg er innlagt igjen om en måneds tid, og når jeg faktisk opp til målvekta...?

Så jeg tråkker vemodig på metalplaten som står på øndersøkelsesrommet i første etasjen. Få det overstått. Tick, tick, tack..

Minus.

Hæ?

Minus.....?!


Hvordan er det mulig? Hvordan kan jeg ikke ha gått opp i vekt, når jeg har spist så mye at jeg følte meg fem kilo tykkere? Hvordan har det seg at jeg fortsatt ikke klarer å se realiteten gjennom mine øyne, etter så mange år med vekt opp- og nedgang. Jeg fatter det ikke. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor jeg enda ser meg selv i speilet gjennom spiseforstyrrede briller. Forstørrelsesglass. Jeg føler meg lurt.

Det er noe rart med det. En føler seg så selvsikker, du tror at det du ser er realiteten-- det de andre også ser. For hva skal man egentlig tro da, når du ikke kan stole på dine egne øyne en gang? Hvor har du så kontrollen? Og ikke minst, hvordan skal jeg vite hva som er sant eller ei?

For min del var det godt at jeg fikk meg en reality check, obviously. Nå vet jeg iallfall at det tydeligvis skal mye større mengder mat til for å holde vekta stabil-- for å ikke snakke om en vektøkning på x kilo. Jeg har vel litt å jobbe med i tida framover.

Psykdommen er en sær ting. 

onsdag 13. mars 2013

Når uroen herjer..

..hjelper det å ta fram malesakene (og blyanten)! Da gir angsten seg som regel ganske fort.



Ypperlig alternativ til meditasjon.

mandag 11. mars 2013

Déjà vu, fremgang og tilbakeblikk.

Det er vel egentlig ikke til å unngå. Jeg tipper at jeg blir nødt til å akseptere at det kommer til å føles sånn i mange år. For alt jeg vet kommer det aldri til å forsvinne.

Jeg snakker om minnene. Lukten, smaken, lyden. Det er flere ting her i Lillehammer som, dersom jeg gir etter for det, kan sende meg rett tilbake til den tiden hvor anoreksien var så uutholdelig sterk. Stolen jeg satt på i flere år, handlingslammet og frossen. Pappas ferske rundstykker som jeg småspiste av dag inn og dag ut, for å senere kaste det opp igjen. Soverommet mitt. Tepper, varmeflasken og den ene kaffekoppen- alt som jeg tviholdt i over en uendelig lang tid. Det gir meg ubehagelige flashbacks til en vond tid jeg helst vil slette fra hukommelsen- men jeg klarer ikke å glemme. Hvorfor får jeg en slags følelse av lengsel når jeg blir minnet på all den elendigheten?

Her om dagen kjørte vi forbi sykehuset og BUP. Uten å gi det en eneste tanke ble jeg likevel dratt rett tilbake til den tiden. Den tiden som var preget av tvang, løgn, angst og manipulering. Den forferdelige tiden. Jeg kunne se meg selv løpe opp og ned trappene i det tolv etasjers høye sykehuset. Jeg kunne kjenne frysninger i hele kroppen når jeg kom på at jeg pleide å drikke flere liter vann før veietimen hos ernæringsfysiologen, og angsten av å bli oppdaget av mine egne foreldre- fordi de jobbet på det stedet.

Det hender at jeg lurer på hvordan i alle dager jeg kunne bli så syk. Hvordan kunne det skje at jeg ble så dårlig at jeg selv ikke kunne se det lenger? Hvordan i all verden jeg kom meg ut av det igjen. Hvordan har jeg klart å komme meg fra 2008 til 2013, fra døden nær til så... levende?

Jeg vet at Capio er svaret på dette. Capio har reddet livet mitt. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg tviler på at jeg hadde eksistert dagen i dag dersom jeg ikke hadde fått den plassen i Fredriksstad. Det åpnet øynene mine og en hel ny verden. Men selv om Capio har hjulpet meg utrolig langt på veien, så har den største jobben vært i etterkant. Det var nesten enkelt å følge opplegget i det gule huset (Ikke misforstå- det var helt forjævelig vondt, innebærer millioner av tårer og tusenvis av angstanfall, motløshet, sinne og fortvilelse) i forhold til den jobben som ventet meg da jeg ble skrevet ut; Å vedlikeholde vekten, følge kostplanen på egen hånd, komme meg ut i verden igjen, leve livet som alle andre.. Og ikke minst det å takle tilbakefall og nedturer.

Og tilbakefall har det blitt, så absolutt. Når jeg tenker tilbake på de siste årene, så er de tydelig preget av en bakliggende spiseforstyrrelse. Slik husker jeg såvidt året på folkehøyskolen, fordi jeg var så mye borte at jeg gikk glipp av de fleste store hendelser. Slik har jeg hatt +/- seks innleggelser i Trondheim siden jeg flyttet hit for to år siden, og slik har jeg vært nødt til å avbryte skolegangen i Malvik etter et halvt år, og fått advarsler på ballett fordi jeg var så fysisk svak. Men det er viktig å se at friskheten tar stadig mer plass, og spiseforstyrrelsen blir skviset ut av hverdagen min.

Jeg danser ballett to ganger i uka. Jeg har kommet lengre med videregående enn jeg har klart tidligere. Jeg klarer å stå på bena. Jeg kan spise kake uten å tro at jeg er fem kilo tyngre i morgen. Jeg klarer å glede meg over ting som for et par år siden ikke en gang var del av livet mitt.

Så har jeg kommet mye lengre enn noen gang før. Det er bare èn stor oppgave som jeg blir nødt til å gjennomføre en dag: Akseptere at det som har skjedd tilhører fortiden, og innse at selv om en liten del av meg lengter tilbake til den forjævlige tiden, så er det ikke noe alternativ lenger. Jeg har jobbet så hardt for å skaffe meg selv et liv, at det ville vært forferdelig teit om jeg skulle kaste det bort. Nå må jeg leve livet mitt- selv om livet er komplisert og forbanna vanskelig til tider. Jeg kan på ingen måte forherlige den tiden som har vært- selv om hjernen min prøver å lure meg til det en gang i blant.

Note to self:
Et liv som anorektisk er ikke noe liv.






søndag 10. mars 2013

Lillehammer

Got ya, loser!
Jeg trosset angsten og dro til tannlegen på fredag. Og gjett hva? Jeg lever enda. Uten hamsterkinn, uten slike komplikasjoner som for to år siden. Uten alt for mye smerte som ikke lar seg knekke med smertestillende og antibiotika. Jeg gjennomførte og jeg overlevde. No drama. (Jeg skal ikke nevne at jeg var veldig fristet til å bite tannlegen i fingrene, eller at jeg vurderte å nekte åpne munnen min).

Når jeg kom hjem etter tannlegebesøket ble jeg litt uvel (Jeg blir litt uvel nå også, når jeg tenker på det). Bare tanken på at et par hender roter i munnen din, graver opp en tann og syr igjen hullet som tannen etterlater seg. Smak av blod, sugelyden av slangen til tannlegeassistenten, skrapelyden.. Brrr

Uansett. Selv om jeg er 21 og har bodd for meg selv i ganske mange år, så kjenner jeg at jeg lengter hjem til pappa og mamma hver gang jeg blir såpass dårlig. Så jeg ringte mamma som akkurat hadde dratt på skitur i fjellet, og spurte om hun kunne hente meg klokka ni samme kveld. Og så bare dro jeg. Med blodige lepper og tampong i munnen. Det var fem lange timer på toget skal jeg love deg.

Jeg blir her til mandag og det føles helt okay. 

fredag 8. mars 2013

Sa noen angst?

Okay. Pust inn, pust ut. Puste i firkant, check. Sitte stille, puste med magen. Lukke øynene. Slapp av! Drikk nå næringsdrikken, få opp blodsukkeret. Det verste så kan skje? En reprise! Vil ikke. Må, skal, vil. Ut med den, få det overstått! Pust inn, en to tre. Pust ut, to tre fire. Take a chill pill! Dette går så bra, så.

Jeg gruer meg.

På tirsdag var jeg hos tannlegen for en vanlig sjekk. Det så greit ut, bortsett fra visdomstannen. Visdommen, lenge leve! Jeg kjente at det var noe på gang, at tannen aldri kom til å se daglyset med mindre den skulle blitt operert ut. Det viste seg at det allerede var betent. Det var vondt og rødt og hovent. Så ja, ut måtte den ganske fort.

Hos tannlegen fikk jeg et forferdelig panikkanfall. Jeg så det ikke komme. Endte opp i utallige gråteanfall. Misforstå meg rett- jeg har aldri vært begeistret for å dra til tannlegen, og hvem er vel egentlig det? Men hvem begynner å grine når det eneste de gjør er å ta røntgenbilder, hvem må bli trøstet og holdt i hånda av tannlegeassistenten? Der har du meg. Frk. panisk. Jeg fikk to forskjellige antibiotikakurer og beskjed om å ta smertestillende. Flere tårer når jeg fikk høre at jeg måtte spise godt før jeg tar tablettene og drikke rikelig med vann. Herregud. Nå har det gått to dager hvor jeg har svelget tjue tabletter dagen. Det hjelper litt, selv om det innebærer at jeg sover bort halve døgnet.

I dag er dagen. Tannen skal bort. Selv om jeg har en flink tannlege, og selv om jeg vet at alt kommer til å gå bra, og selv om jeg prøver å puste med magen.. Det eneste jeg sitter med er ubehagelige flashbacks til påsken 2011. Angsten for å måtte gå gjennom det samme smertehelvete en gang til. Jeg lurer på om jeg blir nødt til å ta noe beroligende før jeg dukker opp til tannklinikken om en times tid.

Jeg gruer meg.


tirsdag 5. mars 2013

Buhu & Hurra

Jeg

har

levert

fordypningsoppgaven

!!!


Prestasjonsangsten kan ta seg en bolle.



Nå som det er sagt, så gikk skrivedagen/heldagsprøven i norsk rett i dass denne gangen. 

Husker dere hvordan jeg så ut for to år siden, da jeg hadde trukket visdomstannen? Den der skrekkhistorien om at jeg hovnet opp noe sinnsykt, og fikk en gigantisk absess som førte til to traumatiske operasjoner da jeg var i Nederland den påsken? Vel, jeg gjør. Det vil nok aldri forsvinne fra hukommelsen.

Uansett, der var jo ikke sympatien deres jeg var ute etter her. Jeg skulle bare forklare hvorfor skrivedagen gikk rett vest. Tingen er at jeg er stolt eier av en liten munn, som dessverre ikke har plass til flere tenner enn de jeg har fra før. Nå som atter en visdomstann prøver å bryte seg gjennom tannkjøttet blir hele kjeven vond og det heller mot en ny betennelse. Mine måltider i dag består derfor av havresuppe, næringsdrikker og smertestillende. 

Sta som jeg er, dro jeg på skole i dag og trosset jævelskapen, men smertene tok litt overhånd etter en times tid, og jeg ble sendt hjem igjen av norsklæreren. 

Nå sitter jeg her i et aldri så lite angsthelvete av flashbacks til påsken 2011. Jeg skal til tannlegen i dag for å tømme bankkontoen, og jeg håper at de er flinke der (utvilsomt). De skulle heldigvis ikke annet enn å se på visdomstannen i dag, så det er ingen fare for noe blodbad eller for at jeg skal gå i bakken av angst. Selve trekkingen skjer nok uansett i nærmeste framtid, for jeg vil veldig gjerne unngå å gjenta siste episoden.. 

Nå er jeg nødt til å manne meg opp.
Tannlegeskrekk pga. traumantiske hendelser- kan du skrive det i journalen min?

søndag 3. mars 2013

Sosialt uakseptabel

Okay, så sitter jeg her klar våken når klokka har passert tre på natten. 

Søvnproblemer. 

Sosialt akseptabelt, går jeg ut i fra. Alle kan ha trøbbel med å sove en gang i tiden.

Men hvilken idiot står med stavmikser i den ene hånd, og visper kokosolje med den andre, på denne tragiske tiden av døgnet? 

Jeg tipper at jeg får klager av naboen i morgen, lytt som det er her i blokka.

Dessuten er det bare å vente på at brannalarmen settes i gang når som helst, for en eller annen person har visst stekt pizza uten å ha bakepapir på stekeplata. Lurt. 

Det lukter røyk her.

Uansett. Jeg er ingen matblogger. Men jeg har brukt havregryn. Og fullkornsmel. Og kokosolje. Og linfrø. Søyamelk. Vann. Valnøtter. Og litt til, om jeg husker riktig. Også skal de stekes på 180 grader, tipper jeg. 

Si meg en ting, bare:
Hva i alle dager skal jeg med de her?



lørdag 2. mars 2013

Kvalitetstid






Autumn is here!

Nei da. 
Jo da..

Uansett. Når DETTE er blitt filmet rett utenfor vinduet ditt, så begynner man å lure på om det virkelig går mot vår nå, eller om vi rett og slett har hoppet over noen årstider (dumme høyere makter- ta vinterhalvåret neste gang).

Jeg sover på sofaen for tiden, fordi jeg er en sånn hyggelig idiot som låner bort sengen sin til lillesøs når hun er på besøk. Det er så klart greit nok det, men jeg var ikke forberedt på å stadig vekkes av dører som bråker, vifter som suser og vinduer som klinger. I natt drømte jeg at det var heftig uvær i Trondheim. Eksplosjoner i himmelen som knuste alt av glass i hele byen. Storm som fikk trærne falle om og dermed ødela hus og biler. Og pissregn, som forårsaket flom slik at jeg måtte ta en liten robåt for å hente posten. Trondheim sønderknust av naturkrefter.

Da jeg i sjutiden våknet kunne jeg puste lettet ut, fordi sola skinte! Det blåste bare litt.

Klokka elleve, derimot, våknet jeg igjen og denne gangen til voldsomme vindkast og pøsregn. Flott!

Jeg og søs lot oss ikke stoppe av dette været dog, for et par timer senere sto vi i møkkaværet for å vente på bussen til byen.


Jeg vil ha vår. Nå.

fredag 1. mars 2013

Soon.

(bilde: Google)

Good enough?

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen;

Jeg er født som en eller annen forbanna perfeksjonist. 

Det er bl.a. når jeg sitter med denne fordypningsoppgaven at jeg virkelig skulle ønske jeg hadde nøyet meg med noe gjennomssnittlig. Kunne si "Hva så om jeg fikk en treer, det er jo greit nok, det ?". I det tilfellet hadde jeg iallfall levert noe. Skrevet det som burde skrives. Levert en oppgave som vil være del av at jeg til sommeren kan si at "Yes! Jeg har fullført et fag!"

Men nei. Av ren og skjær angst for å ikke prestere bra nok sitter jeg her fortsatt med åtte blanke sider, snart en uke etter innleveringsfristen gikk ut. Jeg har hatt mine "lyse" øyenblikk, skrevet masse stikkord som egentlig beskriver hele innholdet i oppgaven min. Jeg har lest bøkene og jeg har skrevet innledningen. Men hvem gidder å lese to bøker to ganger, i frykt av å ha oversett noe viktig? Hvem hadde i det hele tatt orket å bruke en halv natt på å omformulere tre setninger, når det egentlig var bra nok da jeg skrev det ned den første gangen?

Der har du meg. Anne i et nøtteskall.

Hvor ofte har det vel ikke skjedd at jeg sitter våken flere netter på rad med flere liter kaffe for å holde trøttheten på avstand, fordi "Oppgaven må bli perfekt !"- når jeg egentlig hadde skrevet den ferdig lenge før fristen, men lot fingrene trykke ned Delete-knappen titusen ganger, fordi jeg aldri ble fornøyd?

Jeg vet jeg kan skrive. Jeg vet jeg har forstått oppgaven. Jeg liker begge bøkene, og temaet gjør at jeg synes hele fordypningsoppgaven kunne vært en glede i seg selv. Og jeg har alt i hodet, så oppgaven burde egentlig ikke vært noe problem.

Om jeg bare ikke hadde mistet troen på meg selv underveis..
Da hadde oppgaven vært ferdig for lengst.

-bildet er Googlet.