tirsdag 28. mai 2013

Kroppen, altså. Kroppen.

Dagen begynte med vond hals. 
Men det stoppet meg ikke, for klokka 08:00 var jeg Fit For Fight, og på vei til eksamen.

På den lange veien til skolen (det tar hele 6 minutter når jeg blir kjørt av Ambulant Boveiledning), mistet jeg plutselig stemmen. Så jeg var heldig med at det ikke var noen muntlig eksamen jeg skulle ha i dag. Jeg klarer å skrive en retorisk analyse uten stemme liksom. Og det gikk bra, det. Til å begynne med(...) Jeg kom meg gjennom kortsvaroppgaven, og jeg tror det gikk ganske fint. "Vis fagkunnskaper her, tekstforståelse der. Bladibla". Enkelt. Nei, det var først når jeg hadde skrevet ca. 200 ord på langsvaroppgaven, at elendigheten begynte. SMERTE. Og derfor, PANIKK. Og derfor, enda mer SUKK og STØNN og AU. Og det endte opp med at jeg sovnet over eksamensoppgaven, og måtte be om sykemeldig for å kunne ta eksamen på nytt. Til høst. Fml. Men jeg får standpunktkarakteren min, da. Så det er egentlig "bare" en eksamenskarakter som ikke står på papiret i år (no worry- æ'kke ferdig med skolen uansett). 

Resten av dagen har jeg holdt meg i senga og sett ut som det her:


(Bildet er retusjert i Paint og gir deg et falsk håp om at jeg har blitt penere over natten)

Jeg prøver å holde hodet over vann, tunga i rett munn, flere baller i lufta på en gang. Og så videre. 
Det går greit, så lenge jeg fokuserer på det som er POSITIVT i livet. Her er min fine liste over bra-ting:

  1. Jeg har fullført matteeksamen
  2. Jeg har ikke latt vanskelige situasjoner ødelegge mine matrutiner
  3. Jeg har to undulater som er glade i meg (de prøver stadig å parre seg med hodet mitt)
  4. Det er bare 31 dager igjen til jeg skal til Roskilde med Karen og Ingvild!
  5. Det er fint vær

Så livet er ganske greit. Bortsett fra akkurat nå.
Akkurat nå føler jeg meg bare syk.

søndag 26. mai 2013

Tvangshandlinger: Vasking


Hverdagen er full av stress. Oppgaver i massevis. Ting å ordne opp i. Jeg må gjøre det og det og det. Alt går i ett. Min måte å håndtere stresset på er å vaske. Slik rydder jeg både leiligheten og hodet mitt. Ha det bra kaos, au revoir støv og skitt. Det funker der og da, men på lengre sikt er dette ingen god løsning. Dessverre klarer jeg ikke å begynne på andre oppgaver dersom jeg ikke har gjennomført vaskingen. 
Jeg finner ikke roen.

Det tok litt av i dag. Det at jeg føler en tvang til å rydde og vaske er bare én ting. Jeg er nemlig satt sammen på den måten at jeg enten gjør alt- eller ingen ting. Enten så lar jeg rotet være rot, eller så vasker jeg hvert minste lille hjørne av leiligheten. Som du kanskje skjønner valgte jeg å vaske denne gangen. Jeg vasket i fire timer.

Heldigvis ble jeg svimmel. Kanskje jeg er sær som kaller det heldig, men for meg er det et tegn på at jeg ikke ignorerer kroppens varselsignaler. Svimmelheten fikk en bjelle i hodet til å ringe, og jeg bestemte meg for at nå- Nå er det på tide å ringe til Ambulant Boveiledning. Og de kom.

Jeg fikk gjemt vekk støvsuger og vaskekluten, og satt meg ned i sofaen. Etter en liten samtale falt jeg til ro igjen, og klarte jeg å ordne opp i tankekjøret. Nå er det to timer siden jeg hadde besøk fra Ambulant, og jeg har ikke rørt støvsugeren siden- på tross av at jeg ikke var ferdig enda. Jeg laget meg middag istedenfor, og nå skal jeg tvinge meg selv til å se litt på Arrested Development. Jeg har lovet meg selv at jeg ikke skal sitte oppe hele natten for å jobbe med matte heller. Jeg får ta eksamen som den kommer i morgen, og satser på at det kommer til å gå greit. Jeg har tross alt klart meg gjennom hele skoleåret med en femmer i snitt- så hvorfor skulle jeg plutselig ikke få til noen ting?

Slapp av nå, Anne. Det er lov å ta en pause.

lørdag 25. mai 2013

Tingenes tilstand

Det er mye å holde styr på. Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne, om jeg skal være helt ærlig. Først og fremst kan jeg fortelle at det fortsatt går bra med mat og vekt. Jeg har gått litt opp siden utskrivelsen, og det er et godt tegn. Det beviser at jeg ikke ubevist reduserer matinntaket igjen. Bank i bordet.

Ellers er det mye fokus på eksamensforberedelser. Både matte- og norskbok er full av fargerike klistremerker for å holde en viss oversikt. Ettersom jeg er et ordensmenneske deluxe, har jeg så å si skrevet alt som stod i skrivebøkene mine fra scratch. Det er litt av en jobb, men jeg synes jeg lærer av det. Selv om jeg ikke setter meg så nøye i alt jeg skriver, så går det inn i hodet mitt allikevel. Det funker for min del. Dessuten er det ganske koselig å skrive i flere timer når jeg har kompisene mine på hodet.


Forige uke hadde jeg skrivedag i norsk, det har jeg muligens fortalt dere før? Jeg gruet meg, ettersom det ikke gikk gangen før (blackout! klarte ikke å få ned noe som helst på papiret). Men det gikk bra denne gangen. Jeg brukte over halvparten av tiden på kortsvaroppgaven, som bestod av et dikt som jeg skulle analysere. Selv om langsvaroppgaven er (det sier jo seg selv) mye mer omfattende. Det gjenstod altså bare to timer til del to (novelleanalyse), men jeg kom meg gjennom den også. Jeg dro hjem med en god magefølelse.

Jeg forventet slettes ikke noe bedre enn en fire, men jeg klarte å skrive, og det var en overvinnelse i seg selv. Resultatet fikk jeg dagen etter, og jeg endte opp med en fin 4+. Jeg fikk en god tilbakemelding, men læreren sa at jeg burde stole mer på meg selv- om jeg nemlig hadde skrevet alt jeg "skrev" i hodet mitt, så kunne jeg fått et bedre resultat. Men resultatet burde være bra nok for denne gang. Jeg får notere meg at jeg må skaffe meg bedre selvtillitt, og bruke den på norskeksamen på tirsdag(...)

I kontrast med for en uke siden, så må ting mer eller mindre gå på autopilot nå for å få alt til å gå rundt. Det er en god del stress, både på hjemmefronten og når det kommer til skolerelaterte ting. I tillegg må jeg ikke glemme å nevne at været har gått fra sydentemperatur til å tippe under ti varmegrader. Mine planer om å pugge til eksamen i sola har altså gått rett i dass. That sucks. 

Boligsituasjonen forblir ukjent. En stor stress-faktor som jeg prøver å ignorere i noen dager. Akkurat nå må jeg komme meg gjennom eksamenstida først. Resten får jeg ta senere. En ting om gangen. 

fredag 24. mai 2013

Arrested Development

Haha, jeg henger så utrolig langt etter når det gjelder gode serier. Ally McBeal sist, og nå dette. Hva er det neste liksom? Uansett, det er ganske greit. Alt som går på TVen har jeg nemlig sett ferdig. Har iallfall en del sesonger å komme meg gjennom nå. Gode pauser fra eksamenspugginga.



mandag 20. mai 2013

Life is good

Anne, hvor er du? Er det noe liv i deg? Du blogger nesten aldri!

Ja, jeg lever. I aller høyeste grad.


Jeg har det bra for tiden. Veldig bra faktisk. Men jeg har vært utrolig opptatt med å leve livet, og derfor blir bloggen nedprioritert. Ikke vær bekymret når det ikke kommer nye innlegg på en stund- det er bare et godt tegn at livet mitt har flyttet seg fra nettet til den virkelige verden :-)

Det er nesten for godt til å være sant. Jeg har utfordret meg så utrolig mye i det siste. Blir litt overveldet av hvor fint livet egentlig kan være når man først våger å leve. Det har vært knallvær i hele Trondheim den siste uka. Med knallvær mener jeg skyfri himmel og syden-temperatur. Samme hvor man går, så ser man mennesker i sommerklær. Alle koser seg med varme på kroppen, iført bikini og shorts. Det virker som om ingen bryr seg om å vise litt hud når de først har muligheten til å bli brun. Her i denne byen kan  solen tross alt når som helst ombestemme seg og forsvinne igjen. 

Jeg elsker sommer og sol, men har alltid hatt ett lite problem: 
Shorts og bare legger gir meg angst.

Jeg har ikke gått i shorts på mange, mange år. Jeg har ikke våget. Ærlig talt, så trodde jeg at jeg aldri kom til å vise bena mine igjen. Noen gang. Ikke ute blant folk. Men i dag...!

UTFORDRING NUMMER 1: Check!

Slik har jeg gått rundt i både byen og på stranda, i tre dager. Og vet du hva det beste av alt er? Jeg hadde null angst. Jeg brydde meg ikke. Det eneste jeg tenkte var at dette var en skikkelig frihet, og "herregud, hvorfor har jeg i alle de årene gått i jeans eller svarte, varme tights?!" Jeg ble til og med plystret til på gata, hele to ganger. Jøss.

Utforing nummer to?

Jeg har badet. I bikini. På en strand som var tett befolket med andre sjø-glade individer. Og ingen pekte på mine store lår og utrente mage. (Bare for å informere dere om en ting: Jeg har innsett at jeg ikke er så tjukk som hodet mitt skal ha det til, og jeg har faktisk nettopp begynt å akseptere at jeg ikke alltid kan være fornøyd med utseendet mitt. Jeg lærer å gi blaffen i mitt forvrengte selvbilde. Her snakker vi intens frihetsfølelse altså).


Og siden jeg først er så godt i gang med å skryte av meg selv; Jeg har spist den største og beste isen jeg fant, uten et snev av dårlig samvittighet. Den var GOD! Trippel-is, omnomnomm.

onsdag 15. mai 2013

Doomed.

Godt å vite at jeg har hyggelig selskap nå som jeg er nødt til å pugge til matteeksamen..

søndag 12. mai 2013

Ballett og mestringsfølelse

Jeg realiserte meg plutselig at jeg ikke har oppdatert dere angående ballett.


Jeg har skrevet at jeg gruet/gledet meg til å få høre mine anbefalinger for neste semester. Jeg har siden jeg startet å danse for snart to år siden gått på klassisk 1. Som nybegynner, i en gruppe der de fleste er en del yngre enn meg (sånn går det når man ikke begynner på ballett før man er 20). Jeg tror jeg mestret teknikken ganske fort, og der har nok min turner-bakgrunn spilt en stor rolle. Etter to semestere håpet jeg inderlig å få begynne på klassisk 2. Dessverre gikk det litt nedover med spiseforstyrrelsen på den tiden, og dermed ble det en selvfølge at kroppen ble svakere. Nå er ballett en ganske krevende form for dans, og man må ha en del styrke i kroppen for å kunne gå et nivå opp. De sier det er en stor overgang fra klassisk 1 til klassisk 2, og det er ikke noe mellomting her. På grunn av vekttap og svakere muskler, ble jeg holdt i nybegynnergruppa i to semestere til. 

Nå har jeg klart å komme meg et godt stykke på veien. Jeg merker det godt på den fysiske formen min. Jeg har jobbet hardt, stabilisert vekta igjen, og det har lønnet seg. Jeg får begynne på klassisk 2 til høsten! Det er enorm til motivasjon. Ballett betyr så mye for meg, det gir meg en mestringsfølelse jeg har sultet etter helt siden jeg skadet ryggen min for ni år siden under en turnøvelse. 

Når man danser ballett er det å kunne begynne på tåspiss noe man sikter mot. Slik er det iallfall for min del, og jeg kjenner flere som vet hva jeg snakker om. Kravet for å begynne på tåspiss, er at man danser på en klassisk 2 klasse i tillegg. Da var det en selvfølge at jeg satt med en stort håp her: Kan jeg begynne på tåspiss, nå som jeg får begynne på klassisk 2? (si ja, si ja!) Svaret var at jeg kunne melde meg på tåspiss 1. Jeg fikk ikke noe tydelig svar på at jeg virkelig kunne begynne, men det er fortsatt håp. Jeg melder meg på, og så får jeg se om jeg får plass. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal se på det som et nederlag dersom jeg ikke får begynt å danse på tåspissko, for jeg har uansett kommet meg et hakk lengre mtp. at jeg begynner på en høyere klasse i klassisk. En dag skal jeg nok danse på tærne, bare vent.

Nå er det ingen dansing på, vel, alt for lenge. Det er snakk om mer enn tre måneder uten trening her, og det er litt trist. Heldigvis skal jeg i neste uke begynne å trene på treningsklinikken på Østmarka. Jeg har bevist tatt et valg og ikke meldt meg på et vanlig treningssenter, for jeg frykter at jeg fortsatt har tendenser til å overtrene når jeg får muligheten til det. Det er aldri sunt å overdrive noe, men uten noe form for fysisk aktivitet vet jeg at jeg kommer til å drive meg selv til galskap. Treningsklinikken blir et godt alternativ. Det skal legges vekt på mage- og ryggmuskulaturen, mest med tanke på at ryggen min trenger å vedlikeholdes jevnlig. Jeg tror det blir bra.

Så lurer dere sikkert på hvordan det går matmessig? Jeg kan ærlig fortelle dere at det går bra. Jeg spiser regelmessig og nok, og klarer å følge kostplanen som jeg hadde på DPS. Det er noe å rope hurra for.

fredag 10. mai 2013

Be proud


Jeg er stolt av meg selv.

Sånn, der var det sagt. Jeg er stolt fordi jeg har kommet så langt. Stolt, fordi jeg har kommet meg over kneika uten å få fullstendig panikk. Stolt fordi jeg endelig har kommet til et punkt hvor jeg kan si at jeg aksepterer at jeg ikke alltid er fornøyd med kroppen eller personligheten min. Stolt fordi jeg ikke lar et forvrengt selvbilde påvirke hvordan jeg ser på meg selv som person. Jeg er stolt, fordi jeg klarer å holde fast i kostplanen min, selv om jeg nå er utskrevet og hjemme alene. Men mest av alt er jeg stolt av meg selv, fordi jeg klarer å gå med hodet hevet selv om jeg har en dårlig dag. 

-Kveld på byen med Tott og gjengen.

torsdag 2. mai 2013

1,2,3..


  • Utskrivelsen begynner å nærme seg
  • I kveld får jeg vite om jeg får danse tåspiss til neste semester eller ei
  • Jeg skal på visning i morgen
  • Det er snart eksamenstid

Fire viktige øyeblikk. Mye som skjer. Tiden flyr. 

I morgen skal jeg på helgepermisjon, hjem til Lizst og Ludwig. Roomie er ikke hjemme i helga, så jeg har leiligheten for meg selv. Det blir mest sannsynlig en rolig helg, med mye filmtitting og såklart oppfølging av kostplanen. Jeg har kryssord, et stort lager av kaffe og te, og dessuten en del rydding å gjøre. Altså kommer jeg ikke til å kjede livet av meg. Jeg tror det blir greit. 
På tirsdag blir jeg skrevet ut etter 6 lange, travle uker. Selv om det vil ha sine utfordringer å bo hjemme igjen, så ser jeg fram til det. Mine egne omgivelser. Noe annet enn tørre brødskiver med Jarlsberg. På seks uker føler jeg at jeg har fått til veldig mye. Jeg er mer motivert enn noen gang, og føler at jeg virkelig er godt på vei ut av spiseforstyrrelsen. Noe vil mest sannsynlig bli hengende igjen i en god stund framover, kanskje det er snakk om år. Men så lenge destruktive tanker ikke blir til destruktive handlinger, vil det gå bra. Jeg er optimistisk. Sommeren nærmer seg, det er lysere tider og dermed er humøret generelt mye bedre enn på vinterstid. Ja, jeg er optimist, og jeg tror at alt vil ordne seg.

I kveld er det ballett. Avslutningen. Det er trist at Step by Step tar sommerferie så tidlig som i starten av mai, men det har sine fordeler også. Andre ting vil stjele mye tid fra meg den neste måneden, og det kunne blitt en del stress om jeg skulle ha danset to kvelder i uka i tillegg. Men når det gjelder i kveld.. Vi skal se på film. Dansen vi danset på forestillinga siste helg. Det blir spennende å se! Et sted midt i dansen tråkket jeg (typisk min uflaks!) på en stor klump av sportsteip, som klistrer seg til venstre storetå. Irritasjonsmoment til tusen. Det var glatt, og derfor vanskelig å ikke miste konsentrasjonen eller bryte ut i latterkrampe. Men jeg tror jeg taklet det greit. Vi får se. I tillegg til å se helgens danseprestasjoner, får vi anbefaling for neste semester. Kommer jeg til å være "stuck" på klassisk 1 atter en gang på grunn av helsen min, eller har jeg bevist treneren min at jeg er i bedre fysisk og psykisk form det siste semesteret? Jeg føler meg klar for et nivå høyere, og krysser alt jeg har av både fingre og tær. Ballett er motivasjonen min til å holde vekta oppe, ballett gir meg glede. Om jeg enda en gang må ta et semester på dette nivået, så er jeg redd for at jeg får for lite utfordring (det har det ikke vært så mye av i det siste) og dermed mister dansegleden. Det hadde virkelig vært en dum ting. Jeg håper. Håper, håper, håper!

I tillegg til at jeg skal ut på helgepermisjon i morgen, skal jeg på visning. Leiekontrakten til leiligheten jeg deler med min venninne går ut i slutten av juni, og jeg leter derfor etter et nytt bosted. Denne gangen noe eget. Jeg har prøvd så å si alt- leilighet med eksen, bofellesskap, leilighet med venninne  m.m. Nå er det på tide å bo for meg selv. Sammen med fuglene, selvfølgelig. Jeg skal på visning et sted på Byåsen. En leilighet som er akkurat passe stor, og med gode trikk- og bussforbindelser til byen. Har fått med meg at det er en god del andre som også skal på visning der, så jeg kan bare håpe at det er noe og at jeg blir valgt ut. Det hadde vært mer enn greit å få sikret seg et tak over hodet, og om jeg kunne funnet meg noe allerede nå, så slipper jeg dessuten å stresse mer om det i hele sommerferien. Igjen- Jeg håper håper håper.

Til syvende og sist er det ikke mange uker igjen til eksamenstida. Om kun 27 dager er det norskeksamen, og om ikke mindre enn to uker får jeg vite om jeg kommer opp i matte i tillegg. Det blir spennende. Det sier seg selv at jeg hadde blitt meget fornøyd dersom jeg kun kommer opp i norsk bokmål. Hehe. 

Nok babling for i dag.