mandag 29. juli 2013

Følelser og Fisking

Den absolutt største fordelen med å bli frisk er at du vil kjenne en ernorm mengde energi og livsglede igjen. Det postivt ladde følelsesspektrumet har jeg savnet i årevis. Gjennom alle de årene som spiseforstyrret. Jeg var mer eller mindre apatisk. Glede forsvant, bokstavelig talt, i samme dass som sorg, sinne, angst- De negative følelser som jeg prøvde å slippe unna ved å sulte eller spy. Men nå er de tilbake. Forhåpentligvis for godt. Jeg er meg selv evig takknemlig for at jeg ikke ga opp kampen når det ble for tøft. Det var verdt tårene og kreftene. Uten tvil.

Hittil i sommer har jeg gått rundt med et oppriktig smil. Et sånt smil man smiler med øynene i tillegg til munnen. Upåklistret. God-følelser jeg ikke hadde et snev av i sykdomsperioder. Dessuten er jeg forelsket i TT, som for øvrig er blitt kjæresten min om man kan stole på Facebook. Det er herlig. Og nesten litt kvalmt å se på. Jeg som brekker meg når jeg ser alle de turtelduene som opptar plassen min på kaffeen hver sommer. Men så unner jeg de andre å smile like mye som meg selv. Jeg liker å smile.

Jeg smiler blant annet mye fordi jeg har det så voldsomt morsomt for tiden. 
Spesielt når jeg er på grill- og badeturer med fine mennesker. Slik som for noen dager siden.

Nei vent, feil bilde. 


Her. SMIL! 

Jeg har klatret en del.
Og mobbet vedkommende som var redd for at jeg skulle brekke et ben eller to.


Dessuten tok jeg gjengen med på Sight Seeing Østmarka. I brisen tilstand. 
Der møtte jeg en kjent nattvakt fra DPS, som jeg selvfølgelig ville ta en koselig prat med.

"Hei! Husker du meg?"


Jeg burde ikke sagt noe, for til slutt kjente hun meg igjen.
Kremt.

I går var vi (Trivelig Trønder, kompis (M) og dama (S), pluss meg) forresten på kjøre-fiske-bade-grille-tur. Dagen begynte med at TT og jeg sto opp før tolv. Det i seg selv er et under. Etter inntatt frokost (It is indeed, dagens viktigste måltid, husk!) ble vi med M og S på biltur. Men jeg ville kalt det for en liten bærtur. Du skjønner.. Vi kjørte. Og kjørte og kjørte. Helt til vi til slutt endte vi opp et sted langt bort hvor vi ikke fant noe sted å fiske, grille og bade. Så vi snudde. Og stoppet. Og kjørte og stoppet enda en gang. Uten lykke. Etter et par timer bestemte vi oss for å dra til Lade.

Hadde vi spart oss selv for den unødvendige kjøreturen ville jeg gått glipp av en latterkrampe eller hundre. På veien tilbake ble vi vitne til en mann på motorsykkel som lå skadet på veien og ventet på ambulanse (han overlevde med hjerneristelse og brukket ben, heldigvis). Mens vi stod i kø på grunn av motorsykkelmannen, ropte naturen på TT, og etter et kvarter våget han seg endelig opp i skogen. Da kommer vi til den delen som utløste en voldsom latterkrampe hos meg. Den kunne nok høres helt opp til Kautokeino. Vi kunne nemlig kjøre igjen, fordi ambulansen hadde kommet. Så vi kjørte, mens TT gjorde sitt. Det var fantastisk. Du skulle vært der og ledd sammen med meg. Uansett. Latteren er på plass når jeg føler meg så frisk. Jeg elsker det! Følelser er der av en grunn, de skal ikke skylles ned i do sammen med maten. Det har jeg lært og erfart på den harde måten. 

Da vi endelig hadde ankommet Lade var alt bra igjen. Endelig mat! Vi døde nesten av sult i bilen. Jeg spiste pølser for tredje gang på en og samme uke. Jeg som trodde jeg aldri skulle våge å spise noe sånt igjen. Noensinne. Det smakte overraskende godt. 

Med pølse i magen tok gutta fram fiskestangen. 
Og de fikk napp. Tre fine makreller!


Som jeg ville holde for å se litt kul ut, jeg også.


Det som er det kuleste med det hele, er at jeg faktisk står i bikini her. Med et smil! Slik ville du ikke ha sett meg for et halvt år siden. Fjorårets Anne ville ikke vist seg i bikini for en tusenlapp. Jeg kan ikke lenger telle på ti fingre og ti tær hvor mye jeg har utfordret meg selv den siste tiden. Det som er så bra er at det faktisk ikke var så skummelt som jeg skulle tro. Selvforakt er ikke lenger en del av hverdagen, selv om noen dager er mindre gode enn andre. Det er sant, det alle sa til meg da jeg var veldig dårlig. Feitfølelsen blir større jo mindre man veier. Kiloene jeg har lagt på meg har tatt knekken på mitt anorektiske selvbilde, og den livsgleden jeg har fått tilbake veier opp for de dagene der jeg skulle ønske jeg var litt tynnere. 

Tynnere skal jeg ikke bli igjen, så i går spiste TT og jeg 2/3 av gårsdagens fangst til middag. 





lørdag 27. juli 2013

Destinasjon Frisk

Det er vel ikke til å overse. Jeg har det fint for tiden. Veldig fint. Bloggen øser av kvalmende "jeg elsker livet- oppdateringer". Noe jeg faktisk gjør nå. For livet har ordnet seg på flere fronter, og ting har endelig roet seg ned. Brikkene har, for deg som er tilhenger av klisjéer, falt på plass. Jeg kan ikke si det ofte nok. Smiler fra øre til øre, og føler meg generelt veldig fornøyd med hvor langt jeg har kommet det siste halvåret. Jeg føler meg frisk. Tankene er stort sett friske, kroppen er tilfreds, jeg er ikke nedtrykt av en mørk skygge lenger. Selv om jeg, som alle andre, har mine dårlige dager. Alt i alt ser jeg ut som en hvilken som helst person i 20-årene. Frisk.

Men hva er definisjonen av frisk? Hvor går denne grensen som skiller sykt fra det å være frisk? Jeg tror ikke det finnes. Det er ikke noe godt svar på hva som er hva. Det et mange år siden jeg nådde bunnpunktet, der både tankegangen og kroppen kunne ta livet av meg. Det er tre år siden jeg ble skrevet ut fra Capio Anoreksisenteret i Fredrikstad, med en mye friskere kropp, og en tankegang som ikke lenger var så destruktiv. Fra en begynnende spiseforstyrrelse, til å være diagnotisert med "alvorlig Anorexia Nervosa", til å begynne kampen tilbake til livet, til å så leve livet med gjentagende tilbakefall i større eller mindre grad, til å kjenne på fristelsen av å gi opp kampen her og nå, til å få tilbake motivasjonen, til å stadig få mindre tilbakefall, til å kjempe seg over siste tøffe kneika, til å kjenne på livsgleden, og til slutt: Aksepten. 

Slik har min utvikling vært, kort fortalt. Veldig kort fortalt. Prosessen har ikke gått i en rett linje. Det gjør den for så vidt fortsatt ikke. Jeg tror ikke den noen gang kommer til å gjøre det heller. Men jeg har kommet dit, der jeg aldri før har vært, at jeg aksepterer. Jeg aksepterer meg selv for den jeg er. Jeg godtar kroppen min, og har akseptert at jeg ikke trenger å se ut som en formløs planke for å klare å leve med meg selv. Og akkurat dette gjør at jeg våger å si til meg selv at jeg er frisk. Selv om jeg ikke sier det høyt, riktig enda. 

Jeg sitter fortsatt med angsten for vinteren. Frykten for at tingenes tilstand er for god til å være sann, og at jeg ender opp i en unødvendig og dyp depresjon når vinterdepresjonen tar over. For det kán skje igjen. Et menneske er ikke stålende fornøyd og glad til en hver tid. Jeg er intet unntak. Så da gjelder det å håndere vanskelige situasjoner på riktig måte. Noe jeg tror jeg skal klare fra nå av. Men jeg må se det med mine egne øyne, før jeg klarer å tro på det. Først når jeg kommer meg gjennom vinterhalvåret våger jeg å si det høyt. Enn så lenge skal jeg bare fortsette med kvalmende "jeg elsker livet-oppdateringer". 

Hei, jeg elsker livet (og mitt nye bosted) !




fredag 26. juli 2013

Kaktus!

Se på denne kaktusen. 


TT er awesome. Neste gang han er på jobb skal jeg skrive at jeg mangler en støvsuger også. 

Slankehysteri

VG-nett i dag, med overskriften som sier følgende:

Ny super-diett på vei til Norge: Anette (33) faster to dager i uka.

Jeg kjenner det koker av sinne. Blir så oppgitt, frustrert. Hva er det folk tenker med når de kommer med slike utsagn?  "Klarer du å følge en streng diett to ganger i uken, kan du spise som normalt de resterende fem og fortsatt gå ned i vekt", skriver VG-nett.

Hva er det vedkommende prøver å oppnå, ved å sulte kroppen sin to dager i uka? Det er sykt. Det gjør meg kvalm. 5:2-dietten kalles det. Forferdelig idiotisk, ville jeg påstått. Jeg tror det er mange som ville hatt godt av å lære litt mer om det fantastiske fenomenet kroppen. Ikke minst en lekse i hvordan den egentlig fungerer. Det er nemlig slik, at hvis det ikke hadde vært for vår evne til å ødelegge systemet, så ville kroppen fint ha klart å regulere alt selv. Spis når du er sulten, stopp når du er mett- en mye bedre løsning mot overvekt enn det å sulte seg.

For hva er det sultedager gjør mot kroppen? Jo, det bremser forbrenningen. Metabolismen. Sultedager får deg til å føle deg slapp og sliten. Du blir grinete, får en kortere lunte. Du bruker mer energi enn det kroppen får, og dermed går den i sparemodus. Kroppen er fascinerende. Klok. Den tror det ikke er noe mat å få, og ved å gå i sparemodus klarer den å overleve lengre. Men det føles ikke godt, det kan jeg love deg. Det gir deg ingen positive resultater.

Skaden er bare én ting som gjør at jeg ikke forstår tankegangen her. Det som provoserer meg mest, er at slike "fantastiske" overskrifter som handler om slankekurer og annet tull, er lett tilgjengelig for alle. Det inkluderer barn og ungdom, som dessverre lett lar seg påvirke. Det er fare for at de tar innover seg den nye super-dietten de nettopp fikk øye på. Er man i den alderen klarer man ikke å se at å leke med maten og kroppen, er som en farlig dans på kanten av stupet. Iallfall når man mestrer denne 5:2-teknikken over lengre tid. Andre slankekurer likeså. Kroppens naturlige mekanisme blir ødelagt, den forsvinner. Og det er ikke alltid like enkelt å få den tilbake.

Om du så virkelig trenger å miste noen kilo, gjør det i hvert fall på en forsvarlig måte. Spis regelmessig, ta sykkel istedenfor buss. Få eventuelt støtte eller råd fra en ernæringsfysiolog eller noen andre som faktisk kan dette. Ikke tull med maten. Kroppen du har i dag, er den eneste du noen gang kommer til å ha.

Skjerp dere, mennesker. 

Hjemme hos Anne, del 2

Langsomt men sikkert føles hybelen min som et hjem. Å herremin, jeg har et hjem! Med hage og greier. Slettes ikke verst. Det eneste jeg mangler er et skrivebord (det er en meget viktig møbel) og kanskje en inneplante som jeg ikke kan ta livet av. En kaktus hadde vært perfekt.

Jeg storkoser meg altså. Selv om jeg er en smule redusert for tiden (virus eller whatsoever). Også meg da. Jeg som ikke klarer å være syk, fordi det er alt for kjedelig. Og det finnes alt for mye jeg har lyst til å gjøre, eller burde gjøre. Jeg har gått fjelltur, badet to kvelder på rad, og.. du skjønner. Jeg er ikke skapt for å sitte i ro eller ligge i senga hele dagen. Ikke den skarpeste kniven i skuffen. Det hadde nok sluppet taket om jeg bare hadde oppført meg syk. Hoh. Neida. Frøken rastløs.

Lisztemann og Ludde holder meg med selskap når TT er på jobb. De sitter som alltid på hodet mitt. Det er så fint. Kanskje undulat-sveisen kan bli sommerens nyeste mote? I så fall er jeg en real trendsetter. Jeg som kjører undulat-sveisen hver dag. Hvor kult ville ikke det vært!


Nå er det tid for frokost. Grøt får duge. Jeg er fattig for tiden. 
Hurra!


onsdag 24. juli 2013

På (bær)tur til Geitfjellet

I helga dro Trivelig Trønder fra Kongsberg, Mr. Anderson og jeg på en aldri så liten fjelltur. Det er vel omtrent tre år siden sist jeg tok på meg fjellsko. Den gang med pappa og mamma og Twister, for første gang siden nådd målvekt etter innleggelsen på Capio. Selv om vekten var tilsvarende den sunne BMIen jeg har dagen i dag, så var det ikke snakk om å gå en slik tur som vi gikk i helga. Vi var borte i omtrent seks timer (shoot me if I'm wrong). Det er godt å kjenne at kroppen har kommet seg på rett kjør etter alle de årene! Jeg har savnet å gå tur, uten å måtte stoppe opp for å få pusten tilbake hver femte minutt.

TT og jeg, klar for tur!


Første stopp var etter noen bratte bakker gjennom hagen til Byåsens befolkning, angst for flått og melkesyre i bena. Vi ble møtt av denne utsikten. Det var fint, men finere ble det. 


Andre stopp: Matpause. 


Dette kan umulig komme som en overraskelse for dere som kjenner meg. Jeg klarer ikke å la være. Man turner der man turne kan!


Jeg tror vi var på Geitfjellet her. Men ikke stol på min hukommelse. 


Og der har vi en viss person som nyter utsikten. Med kjeks i munnen. 
Mat må man jo ha når man leker spreking. 


Her i fra dro TT og jeg videre sammen. Mr. Anderson skulle hjem, men vi ville gå lengre. 
Slik ble resten av historien til en typisk Klatremus på bærtur-fortelling.


Vi gikk noen bratte nedoverbakker og klatret i trær..



Det er et under at vi kom oss hjem uten store skader.


Langt ned i granskauen fant vi huset til de syv dvergene. Å gå på taket var dessverre uaktuelt. 

Vi gikk et stykke videre, og så snudde vi fordi det begynte å bli sent.



Alle veier fører til Geitfjellet. Sånn nesten. Men vi gikk til...



Jeg hadde fortsatt en del energi. Takket være påfyll.


På Lavollen ville jeg kose med sauene. 
Dessverre ville de ikke kose med meg, så vi lokket med nøtter. Slemt.


Etter bruk av utedass (har kommet over "hull i treplanke skrekken" etter ni dager på festival), fant vi trestammer med noen hvite greier på toppen. Er det dette som kalles kunst?


Vi spiste noen blåbær og fikk en fin farge på tunga. 
Dette er altså den opprinnelige definisjonen av å være på bærtur. Jeg må ha misforstått.



Når jeg begynte å bli sånn passe sliten i kroppen, kom vi oss ned til sentrum igjen. 
Uten å ha vært noe særlig på, det som er min definisjon, bærtur. 

Over og ut.


onsdag 17. juli 2013

Hjemme hos Anne, del 1

Det begynte med en ny hybelleilighet og x-antall esker.


Som dere vet fra mine tidligere flytterunder er jeg veldig, veldig glad i mine Clas Ohlson esker.
Så lenge de er lukket, teipet igjen og plassert trygt i et hjørne. 

..også vet jeg min arme råd hvordan jeg skal angripe prosjekt "utpakking". 


Det er liksom samme runde om og om igjen.
Jeg står bare stille på et sted, og rister på hodet mens jeg overanalyserer rotet.


Etterfølgt av en stort sukk og stønn, fordi hodet mitt blir tung av all tenking.
Klokka to på natten er ikke riktig tidspunkt til den slags aktiviteter, men det lærer jeg visst aldri.


Her er forresten kjøkkenkroken min. 
Kjøkkenet mangler utstyr. Det tror jeg ligger nederst i en eske som blir kalt "rest". 
Den har forøvrig rotet seg vekk. 


Jeg hater at ting roter seg vekk når jeg flytter.


Men jeg skal ikke være langvarig sur og grinete.
For nå har pippene kommet hjem, bokhylla er skrudd sammen og fylt med bøker. Og DVDer. 

Alt bra.

Jeg kommer til å trives her.