torsdag 29. august 2013

Bite me, ED!

  • Ukentlige samtaler med psykologen, ofte til disposisjon for tårer og uro, har blitt til månedlige samtaler med smilet på plass og en nærmest urovekkende ro i kroppen.
  • Daglige besøk av ambulant boveiledning, til spisehjelp og til tider ubehagelig småprat, har blitt til ukentlige samtaler på telefon som varer i knappe to minutter.
  • Ukentlige veierunder på dps, til nøyaktig tid og med frykt for vektøkning, har nå forsvunnet fra timeplanen. Veiing foregår i gjennomsnitt èn gang i måneden, kun når jeg føler for å se et tall, som for øvrig ikke lenger har en like stor betydning som den en gang hadde.
 Frihet


Det føles fortsatt litt.. merkelig. Jeg har aldri opplevd å ha det så bra, over så "lang" tid. Jeg er rett og slett blitt litt tom for ord. Stum, om man kan kalle det sånn. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive om, uten å kjede livsskiten ut av mine lesere. Hei, i dag var alt fint. Igjen. Det blir da litt ensformig? Men misforstå meg rett altså. Det gjør meg bare glad. Selv om gode dager ofte er lik lite kreativitet. Jeg har så mye som holder meg opptatt, at jeg ikke får plass til å forfatte tekster eller til å leke meg med akryll og lerret. 

Jeg bruker den ledige tiden til å gå inn mine (fortsatt stive) tåspiss sko, danser rundt i leiligheten. Til å være på skole, ute blant folk og med TT. Til kafèbesøk og til turer i naturen. Jeg gjør mer på en halv uke enn det jeg pleide å gjøre på en hèl uke for et halvt år siden. Og etter alle aktiviteter trenger jeg å hvile litt. Ettermiddagslurer er som regel nødvendige, jeg trenger å lade opp en gang om dagen. På et vis er jeg litt lik min Iphone 4, som trenger å lades et par timer om dagen i tillegg til hele natten. Forskjellen er at jeg burde levere telefonen til reperasjon, mens kroppen reparerer seg selv ved å ligge i senga. Jeg er glad for at jeg ikke er en Iphone.

Uansett. Bite me, ED
 Jeg prioriterer smilet framfor pennen. 



mandag 26. august 2013

Erna Solberg i Trondheim





Å klatre seg til toppen

Det er merkelig hvor fort ting har forandret seg til det bedre, på under et halvt år. Sammenlignet med denne sommeren må jeg ha sett ut som et stort vrak i januar, februar og mars i år. Så tungt som hverdagen var. Så lett som den er nå. Vinteren og sommeren totusenogtretten står i stor kontrast til hverandre.

Jeg trives så godt med livet mitt nå. Aksepterer kroppen. Klarer å leve her og nå. Ser muligheter der jeg tidligere så begrensninger. Det er nesten sånn at livet mitt høres ut som en solskinnshistorie for tiden. Men bloggen skildrer jo ikke hver minste detalj, gir deg ikke et oppriktig bilde i det større perspektiv. Det handler om å lese mellom linjene. For jeg har fortsatt mine dårlige dager. Dager der jeg kan kjenne en bølge av panikk, strømme gjennom kroppen, fordi jeg ikke har oversikt over matinntaket. Jeg har fortsatt dager der jeg opplever at jeg mangler kontroll. Det kan være på grunn av uvitenhet når det gjelder vekt, frykten for ukjente følelser, angst på grunn av plutselig matlyst eller whatsoever. Slik ble jeg her om dagen på gråten over en pizza jeg spiste.

Så nei, hver dag er ikke like bra. Det er slik livet er. Det finnes gråtoner, like mye som det finnes svart og hvitt. Selv om jeg føler meg friskere enn noensinne, så er det likevel dager der jeg er trist, sint eller deppa. Forskjellen er at jeg har begynt å lære meg at det finnes andre måter å håndtere enn dårlig dag. Det hjelper ikke å la det gå ut over maten.


I går var jeg på fjelltur igjen. Fjellturer på halve dager er, som sagt, noe jeg ikke hadde klart å gjennomføre for en del måneder siden. Dagen i dag gjennomføres lengre turer uten problemer. Det har jeg maten å takke for. Det er den slags aktiviteter som gjør at dårlige dager ikke spiller noe rolle. Det gir meg masse motivasjon til å fortsette å spise riktig. Vekttap er en forferdelig kjedelig og frustrerende aktivitet i forhold. Selv om det av og til kan friste å gå ned noen kilo, så vet jeg at slanking er et avsluttet kapittel for meg. Det gir meg ingenting lenger. Og godt er det!

Jeg har prøvd å klatre opp på fjellet i flere år, og nå har jeg endelig nådd toppen. Jeg har tenkt å bli her. Prøver så godt jeg kan å holde meg unna kanten av stupet, for å rulle ned igjen.. det har jeg ingen planer om å gjøre.


mandag 19. august 2013

Back to school

I dag begynner det virkelige livet igjen. Skolestart. Det gledes! Jeg har, som dere sikkert har fått med dere, hatt en kjempe fin sommer. Men jeg blir fort rastløs, og kjenner at jeg har savnet å ha en mer strukturert hverdag. Misforstå meg rett, noen ganger er det er godt å kunne sove til langt ut på dagen. Bare i lengden.. det er ikke noe for meg. Jeg trenger å ha minst ett gjøremål om dagen, og i det siste har det dessverre vært lite å finne på. Været har ikke vært allertiders de siste ukene heller, sammenlignet med tidligere i sommer, så det har ikke akkurat blitt så mange timer i solsteken heller. Siden TT jobbet alle ukedagene har det blitt en del dødtid. Litt godt, men mest kjedelig.

I dag begynner det igjen. Klokka ett er det oppmøte på Østmarka skole, og jeg kan nesten ikke vente til å ta bussen ned til byen. Vente litt til, Anne. Jeg vet ikke hvilke fag jeg får ta i år, så det blir spennende å få vite. Satser på at det ikke blir en reprise fra i fjor, da det gikk to uker før jeg kunne komme igang fordi noe hadde gått galt i søknadsprosessen. Det var litt surt med to ekstra innholdsløse uker. Gjenstående fag? Historie og et valgfag (om de har, internasjonalt engelsk). Jeg håper jeg får tatt begge fagene, slik at jeg er ferdig med videregående til vår. Tenk så fint det hadde vært! Hurra.

Kanskje jeg til og med får noe å skrive om igjen.

onsdag 14. august 2013

Legen, wait for it...dary!


Jeg har snekret sammen skrivebordet, min viktigste møbel sammen med bokhylla i matchende farge. Nå kan jeg endelig være nerd. Skrive, skrive, skrive. Også er det greit å ha med tanke på at skolen begynner igjen på mandag. Lekser blir ikke gjort når jeg legger meg i behagelig stilling i senga eller på gulvteppet. Nå som jeg tenker meg om mangler jeg fortsatt en stol. Så det virker som jeg må ha det komfortabelt en stund til. Uansett.


Og se her; mine tåspiss-sko! Selvfølgelig. Jeg har sydd dem nå. Håper det ble riktig. Hvis du hører klikk klikk klikk på Jakobsli, så er det bare meg. Jeg nekter å ta de av. Sover, spiser og puster rosa glede.

Jeg lever et fullverdig liv nå.

Legendary. (TT og jeg ser litt for mye på himym).


fredag 9. august 2013

Siste del av sommerferien

Det er ikke så mange dager igjen av sommerferien. Helt greit, spør du meg. Jeg gleder meg til skolestart og til ballettsemesteret begynner. Endelig rutiner i hverdagen! Og dans. Å herre, tåspiss! Men, når sant skal sies, enn så lenge synes jeg at det er helt OK med ferie også. Jeg har jo kost meg kjempe masse. I det siste har jeg f.eks...

 Kost med en gravid kattepus.

TT og jeg gikk i en time for å grille hos Mr. Anderson. Du kjenner jo meg. Ser jeg noe levende med pels eller fjær, så må h*n klappes. Jeg var ganske fristet til å ta henne med meg hjem, men det ville nok verken huseier eller pippene likt noe særlig godt. Jeg får vel heller gå den veien igjen, dersom jeg skulle få et ekstremt behov for litt kattepuskjærlighet. Også må jeg bare unnskylde at vi kom for sent til grill- og vinkvelden, Mr. Anderson. Det er en sykdom. Jeg klarer ikke la være.

Også har jeg sovet. Masse.


Det har seg slik at jeg, helt siden starten av sommerferien, har vært litt uggen i kroppen og toppen. Om det er et forkjølelsesmonster som tuller med meg, pollenallergi eller noe annet.. Jeg aner ikke. Men bihulene har vært vonde, i mange uker. Og nesen tett. Og øreverk kommer og går. Som om noen stikker en kniv gjennom venstre øre og den kommer ut gjennom høyre liksom. Dessuten er halsen vond. Legen sa at det mest sannsynlig var virus, og at det snart skulle bli bedre. Det var en god del uker siden. Bedre har det ikke blitt. Så på mandag skal jeg syte litt mer til fastlegevikaren. 

Her sover jeg også.


For en uke siden dro TT, Anita og jeg på harrytur til NaboCash. 


Det var ikke annet enn ekstremt harry. Men vi sparte penger på mat. Bussen var jo gratis, og det var fint vær, så det var koselig å kjøre i ødemarka. Turen tok fem timer. Hva ellers skal man gjøre på en søndag? Ta med en bok og musikk, og man koser seg hele veien (ble bilsyk, men verdt det!).

Galskapen fortsetter på Jakobsli.


TT liker å gå tur. Det gjør jeg også (heldige meg, som har funnet en som er glad i å gå tur!). Turer med TT er aldri kjedelige. Han er nesten like mye apekatt eller klatremus som meg. På bildet ovenfor hadde han hoppet over elva. Det gikk bare så vidt bra, og jeg innså at hvis han som har lengre ben enn meg bare så vidt klarer å hoppe over vannet, så har jeg ikke sjangs. Så jeg prøvde å komme meg til andre siden på Tarzan-måten. Det hadde gått veldig bra om ikke kvisten hadde vært for tynn. Jeg endte opp med våte sko. 
 
Når noe sånt venter på andre sida av vannet, så gjør det ikke noe med våte sko.


Vi fikk iallfall klatret!

Bortsett fra klatremus- og apekattgalskap, så er det fortsatt fredelig i topplokket, og sykdomstanker skal man lete lenge etter. Dette ser lovende ut. Men nå må jeg sove.


mandag 5. august 2013

Acceptance

Dagene kommer og går i et rolig tempo. Det gode humøret varer fortsatt. Jeg tror det er første gang i mitt snart 22-årige liv at jeg virkelig er meg selv, og klarer å være fornøyd med det. Mulig jeg har undervurdert den ene setningen noen pleide å si til meg. Vær deg selv, så går det bra. Det gjør det nemlig. Jeg kjenner at når jeg aksepterer meg selv, klarer å være den personen jeg faktisk er, så er det mye enklere å forholde seg til andre mennesker også. "Hvordan kan andre like meg, når jeg ikke liker meg selv en gang?" er ikke lenger et spørsmål jeg går rundt med til alle døgnets tider. Jeg er ikke lenger den lille jenta som irriterer vettet av alle rundt seg fordi hun ikke vet hvordan hun skal oppføre seg i folkemengder. Eller i sitt eget selskap, for den sags skyld. Sosiale situasjoner er ikke lenger noe problem. Selv om noen helt sikkert vil synes jeg er irriterende og plagsom til tider, men det får så være. Alle kan ikke like alle. Jeg trives, som regel, i mitt eget selskap og med de menneskene jeg har i livet mitt.

Mulig jeg bare har blitt voksen.


(Iallfall nesten. Jeg er fortsatt litt barnslig til tider. Her hoster TT opp en hårball.)


lørdag 3. august 2013

Back in time: 2008

Jeg går litt gjennom gamle notater. Fant en tekst jeg må ha skrevet i stor frustrasjon. Året var 2008. Jeg gikk på Tomb videregående (internat)skole, hvor spiseforstyrrelsen fikk all den friheten den trengte til å gjøre seg sterk. Tilstanden min ble kritisk på denne tiden, selv om jeg hadde slitt i det skjulte i flere år allerede. Her skrev jeg om en helg jeg var hjemme i Lillehammer, hos mine foreldre. De hadde et vennepar fra Nederland på besøk, og av en eller annen grunn ble spiseforstyrrelser et tema. Der og da trodde jeg at ingen hadde noe mistanke om hva jeg utsatte meg selv og min kropp for. I etterkant tror jeg de satt med en del spørsmålstegn allikevel. Denne episoden skremte vettet av meg, det husker jeg godt. Jeg trodde at hemmeligheten min ble oppdaget. Det ble den dog ikke før et par måneder senere.

Tårene svir i øynene. Jeg står under dusjen med tre fingre i halsen for å få opp noen mulige rester av vaniljeisen som jeg spiste til dessert. Vaniljeis med sjokoladesaus. Hvorfor måtte jeg slite så hardt for å overbevise alle at jeg ikke har anoreksi? Hvorfor kunne jeg ikke bare begrense meg til en liten porsjon, slik som de andre ved bordet. Så hun virkelig på det som nødvendig å slenge med leppa og si til mamma at jeg ser tynn ut? "Man vet aldri hva de gjør etterpå". Hva vet vel hun om hva de gjør etterpå! Bare litt til, tenker jeg. Så får det være greit. Å kaste opp er aldri gøy, men det er ytterst nødvendig for å kunne spise noenlunde normalt resten av helgen her hjemme. Jeg vil ikke at noen skal få mistanke om noe som helst. Det er tross alt ikke noe stort som er galt. Greit, så jeg sliter litt med maten, men er det virkelig noe å bekymre seg for? Jeg er ikke syk. I morgen drar jeg tilbake til internatet, og jeg får reparere skadene jeg har påført kroppen min med en gang jeg har fått friheten tilbake. Tørre knekkebrød og halve epler, helt til jeg klarer å leve i denne elefantkroppen. Helt til jeg har klart å bevise både meg selv og andre at jeg ikke er helt udugelig. Ikke til alt. Jeg kan mestre dette her.

Togreisen fra Lillehammer til skolen er lang, og en gang framme legger jeg meg utslitt ned på senga. Endelig ro. Togreiser gjør meg nervøse. Jeg kan ikke trene, må bare sitte stille hele veien, og maten er overalt. Alltid ender jeg opp med en kopp kaffe og fire sjokoladeboller som jeg kjøper på Oslo S. Maten jeg aldri klarer å beholde, fordi den slags mat er ulovlig. "Taper", sier jeg høyt til meg selv. I halsen har jeg sår etter neglene mine. Spiserøret kjennes ømt og sårt etter magesyren som jeg dag etter dag utsetter den for. Fingrene mine har merker etter mine tenner, som forresten er i nokså dårlig tilstand selv. Jeg har kastet opp i et par år nå, og tennene mine har mistet emaljen sin, noe som fører til ising hver gang jeg spiser, kaster opp eller pusser tennene. Jeg har frysninger over hele kroppen. Frysninger som aldri gir seg, selv om jeg går med pledd og varmeflaske til alle døgnets tider.

Jeg svimer nesten av i gymtimene, og har begynt å få mange timers fravær på skolen fordi jeg føler meg uvel eller mangler konsentrasjon. Noen dager er jeg bare for sliten til å reise meg opp fra senga. Dessuten vet jeg at sulten kommer med en gang jeg passerer matsalen, og sult kan føre til overspising. På de verste dagene spyr jeg opptil tyve ganger i døgnet. Det svartner for meg når jeg spiser, men når jeg fremkaller maten opp igjen føler jeg meg riktig nok helt tilstede og bevisst. Jeg vet nøyaktig hva jeg gjør, og hva jeg gjør det for.

Mitt lille internatrom er som et eneste stort notatark. Lister over kalorier, over hva jeg har spist og hva jeg skal spise til neste måltid. Treningsprogram, plan for dagen, uka, måneden og så videre. Alt jeg gjør, og ikke gjør, blir notert. Jeg har fullstendig oversikt over hva jeg putter i munnen og forbruker av energi. Alt går på autopilot. Slavisk tar jeg situps før og etter måltidene, jeg løper fram og tilbake i gangene, og hopper opp og ned når ingen ser meg. Jeg skal bare bli litt tynnere og sprekere, litt flinkere i alt. Ingen kan vite, ingen må oppdage hva jeg gjør. Så jeg stenger mine venner ute. Jeg isolerer meg fra alle, alle unntatt spiseforstyrrelsen. Han som sier at det jeg gjør er bra. Monsterskikkelsen i hodet mitt står alltid ved min side, og jeg kan stole på at han ikke lar meg jage ham ut av livet mitt. Han er trofast.