mandag 23. september 2013

Tittei!

Så eh.. Lenge siden sist! Synes tiden bare traver avgårde, og jeg kunne godt tenkt meg fem timer ekstra hver dag. Hva skjer med at klokka plutselig er 2 på svarte natten når jeg finner ut at jeg kanskje burde legge meg snart? Uansett. Sånn er det med den saken. Skal ikke gå inn på noe mer der, for da blir det fort sånn snakke-om-været-opplegg type ting. Jeg vil nødig få mine lesere til å sovne midt i en setning, for da kunne jeg like gjerne sluttet å blogge..

La oss begynne på nytt:

Dere lurer muligens på hvordan det går med meg for tiden? Er nåværende situasjon fortsatt en "dans på roser" som i sommerferien, eller har ting begynt å eskalere igjen? Hva med humøret, skole, behandling, kjærleiken osv? Så mye jeg kunne ha sagt, så lite inspirert til å skrive for tiden. Slutt å mase om flere blogginnlegg!!


 Tulla.

Humøret er nokså stabil, for så vidt det er mulig hos meg så klart. Antidepressivaen holder følelsene mine i sjakk, og det er greit. Jeg har det så bra for tiden, at jeg ikke kan nekte for at jeg en gang i blandt leker med tanken om å slutte med Zoloft. Men enn så lenge forblir det ønsketenkning. Jeg har gått på et aldri så lite smell før da jeg sluttet på den slags, så jeg har akseptert at jeg kommer til å svelge en pille om dagen i en stund til- fram til det er snakk om noe annet. Dessuten ville det ikke vært noe sjakk-trekk å slutte eller trappe ned sånn rett før vinteren. 

Argh, vinter.. Er det bare jeg som synes det begynner å bli kaldt i lufta? 


De siste årene har jeg kjent mye på den såkalte vinterdepresjonen. Det ble mørkt, kaldt, og jeg mistrivdes. I år kommer jeg neppe til å tenke at, hei, hurra, det er vinteeeer! Men jeg har et annet utgangspunkt enn før. På tross av ingen veiing på gud vet hvor lenge, så er jeg 99,9% sikker på at jeg har holdt vekta stabil i flere måneder nå. Rekordtid. I tillegg til energi, så har jeg få eller ingen anorektiske tanker lenger, og jeg klarer fint å leve med den kroppen jeg har dagen i dag. Jeg er fornøyd. Jeg har mine dårlige dager, der jeg ser meg selv i speilet og ser tykke lår og brede hofter, litt mye å ta i på magen, og bollekinn. Men det går ikke ut over maten. Jeg føler meg ikke syk lenger. Så hvordan høst og vinter blir i år, det får vi se. Jeg tar det som det kommer, og vet at det kommer til å gå bra på et vis. 

Skole, ballett, behandling.. Alt går fint. Jeg kjenner at det er mer enn nok med tre skolefag og to timer dans i uka. I tillegg snakker jeg fortsatt med psykologen min, men i det siste har det bare vært snakk om en samtale i måneden. Ikke for lite aktivitet, ikke for mye, men akkurat passe med tanke på å utfordre meg selv litt i hverdagen. Det går greit, selv om jeg blir ganske så sliten etter en lang dag på skolebenken. Før eller senere er jeg uansett nødt til å venne meg til et "friskt" aktivitetsnivå, og siden kropp og sjel har det bedre enn før, så føles det riktig å si at "før eller senere" er . Enn så lenge er ukene overkommelige. Jeg tar en dag om gangen.

Kjærleiken er et kapittel for seg selv, men jeg kan si at det går strålende fint på den fronten også. Jeg tror at TT har spilt en vesentlig rolle mtp. hvor bra det har gått med meg de siste måneder. Se her, ferdigpakket og klare for rypejakt i Snåsa!


Det var altså forrige uke, og det var kjempe gøy. 
Kjærleiken er fin, ja.

mandag 9. september 2013

Hit men ikke lenger

Les med respekt



Jeg skrev det her, fordi jeg ville sette et punktum bak det hele. Du hadde nemlig dratt, fysisk, men du etterlot meg med masse sinne og bitterhet. Dine problemer laget trøbbel for meg en god stund etterpå. Det gjorde at jeg stadig ble minnet på deg. Men jeg ville glemme. Jeg innså at du ikke var verdt mine krefter lenger. Så jeg tenkte jeg kunne avslutte her. Du er fortid. Jeg har en framtid uten deg, selv om du støtt og stadig fortalte meg at jeg ikke kom til å få det. Men framtiden er i dag. Og gjett hva, den kunne ikke vært bedre.

Jeg burde ha skjønt at noe var galt i løpet av det første halvåret, men på grunn av din sjarm klarte jeg lett å ignorere mine varselsignaler.  Jeg var i en sårbar situasjon. Hadde kommet rett fra Capio Anoreksisenter til Bakketun folkehøyskole. Den tøffeste tiden i mitt liv hadde jeg nettopp kjempet meg ut av. Men jeg var fortsatt usikker. Hadde sosialangst og følte meg som en flodhest med mine 15 nye kilo. Og så kom du. Du gav meg komplimenter om kroppen, hørte på meg når jeg hadde det tøft med maten, løftet meg på bena når jeg sank sammen i panikk. Du gav meg selvtillit, og jeg ble stadig tryggere. Livet mitt ble lettere, og spiseforstyrrelsen tok litt mindre plass enn det den gjorde før jeg kom til Verdal.

Det var til å føle på når vi stod i folkemengder, at du lett ble veldig sjalu. Alltid skulle du holde rundt meg når vi gikk i gangene på skolen. Du svermet rundt meg, samme hvor jeg gikk. I starten var det bare fint, men etter hvert ble det slitsomt. Fordi det var nytt for meg å ha en kjæreste, tenkte jeg at det var noe galt med meg når jeg kjente på irritasjonen av å aldri ha tid for meg selv eller med andre. Det ble ubehagelig å stadig måtte gå med en arm som dro meg inntil.  Kanskje jeg ikke takler nærhet fordi jeg hatet kroppen min, husker jeg at jeg spurte meg selv. Det gav meg angst.

Gradvis begynte den følelsen av at noe var galt med meg å bli større. Jeg tvang meg selv til å ignorere følelsen, og lot det mer eller mindre gå ut over maten igjen i perioder. Jeg trodde feilen lå hos meg. Det var det jeg alltid hadde trodd. Jeg visste ikke bedre enn å skylde på meg selv.

Etter hvert som vi ble bedre kjent, flyttet sammen og tilbrakte mesteparten av tiden i lag, gikk jeg med en voksende klump i magen. Det var noe som ikke stemte. Du prøvde å forandre meg. Jeg, som alltid var en guttejente. Du ville ha en kjæreste med stil. Du hadde klare meninger om utseendet mitt. Om jeg gikk i tights eller andre stramme klær, så snakket du om burka. Fordi ”folk stirret på rompa mi”, sa du konstant. Jeg følte meg som en hore når du sa at jeg måtte ta på meg mer klær, selv om det ikke stemte med det bildet jeg hadde av meg selv. Ikke i det hele tatt.

Dyre gaver i form av merkeklær gjorde meg utilpass. Hvor forsvant Anne med fotballshorts og hettegensere fra gutteavdelingen? Hun som følte seg mest komfortabel som ”en av gutta”? Jeg følte at jeg mistet litt av personligheten min i løpet av det året på folkehøyskolen, selv om jeg var i en tilfriskningsfase der jeg akkurat var på vei til å oppdage min egen identitet. Jeg som nettopp hadde jobbet så hardt for å finne meg selv tilbake etter anoreksien, ble nå holdt igjen av noe annet. En annen. Deg.

For hver dag som gikk ble det laget nye regler. Ingen guttevenner. Ingen alkohol. Ikke noe du ikke likte selv. Ikke overnatt hos venninner. Alt av aktiviteter som holdt meg bort fra deg i mer enn et par timer, var for mye. Du kunne ikke ha kontrollen når jeg ikke var i samme rom som deg. For tenk om jeg skulle finne på noe med andre. Om jeg skulle våge å møte en kompis på fritiden, så ble jeg møtt med en kald skulder. Du kunne ignorere meg i over et døgn, og du visste det ødela meg. Jeg falt sammen i panikk, og visste at det eneste som fikk deg til å se meg igjen, var å unnskylde meg.

Du tok fra meg friheten, jeg følte meg fanget. En klaustrofobisk følelse var det jeg satt igjen med når jeg var hos deg. Og det var jeg, meste parten av tida. Jeg ble isolert, denne gangen ikke en gang av egen vilje. Tristheten som fulgte prøvde jeg å håndtere med maten. Det var den eneste løsningen jeg kjente til. Jeg falt tilbake til gamle vaner som jeg lovte meg selv å aldri falle tilbake til.

Etter ett år hadde jeg fått nok. Jeg hadde fått nok av å bli berøvet livet atter en gang. Jeg gjorde det slutt. Jeg måtte velge meg selv over deg. Men du lot meg ikke. Du manipulerte meg til å bli. Truet meg med at du kom til å ende opp i et rusmiljø dersom jeg skulle gå fra deg. Min dårlige samvittighet visste du om. Du spilte på den. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bli. Så jeg ble. Av ren og skjær samvittighet. Dårlig samvittighet.  

Tiden videre bestod av innleggelse etter innleggelse. Jeg kan telle hele seks ganger hvor jeg var blitt så fysisk dårlig at jeg trengte en tettere oppfølging enn mine ukentlige timer psykologen. Det har jeg deg å takke for. En innleggelse betydde at jeg kunne puste ut. Jeg fikk være alene, noe jeg ikke fikk hjemme. Litt pleie, og mest av alt noen som hadde øre for meg og mine problemer. Jeg hadde nådd kvoten for hvor mye ansvar jeg kunne ta på meg. Jeg var utslitt. Dine problemer hadde skygget over mine egne. Om jeg, to år senere, ikke hadde klart å sette et punkt bak det hele, så hadde jeg nok ikke vært her jeg er dagen i dag. Jeg tror jeg ville stått på stedet hvil. Du tappet meg for energi, det lille jeg hadde av selvtillit, og ikke minst, livsglede.

Nyttårsforsettet mitt. Å være hovedrollen i eget liv. Jeg skulle klare det. Jeg var bestemt, ville bli frisk. Jeg innså at jeg måtte kvitte meg med det negative i livet mitt, om jeg noen gang skulle klare å nå målet mitt. Og det klarte jeg, etter mye viljestyrke og venner som støttet meg i min sak. Men jeg fikk svi. Det svei skikkelig. Samtidig kom lettelsen. Endelig hadde jeg bare meg selv å tenke på. Jeg kunne begynne med ”prosjekt Anne”.  

Nå har jeg det bedre enn noensinne. Anne lever. Jeg har en kjæreste som lar meg være den personen jeg selv er, jeg har et hjem, et sosialt liv, og om jeg skulle ha lyst på vin- Jeg har ingen som stopper meg. Så hva med den dårlige samvittigheten? Den har jeg kun overfor meg selv, fordi jeg ikke klarte å sette ned foten tidligere.

Jeg er fri.

torsdag 5. september 2013

Upublisert

Jeg må ha skrevet side opp og side ned. Fylt de blanke arkene med haugevis av bokstaver i fet og kursiv. Viktige og mindre viktige saker jeg kunne tenkt meg å formidle. Ordene har den siste uken flydd fram og tilbake i hodet mitt. Tankekjør og filosofering på høyt nivå. Synd er det, at alt forblir som en imaginær tekst som ingen andre enn meg har tilgang til. Tipper at rundt 98 prosent av mine såkalte blogginnlegg ikke blir skrevet ned. Og da har jeg ikke en gang nevnt at bloggen min per dags dato teller 71 upubliserte innlegg..

Så da skjer det, at jeg atter en gang ender opp med å bare skrive noe meningsløst. Slik skal jeg nå fortelle dere at det nye skoleåret har kommet ordentlig i gang nå. At jeg har fått unngjort de første leksene, fått mine første minutter med fravær, drukket flere liter kaffe i kantina for å holde meg våken i timene, og så videre. Ikke minst kan jeg fortelle dere at det endelig er avklært at jeg får tatt naturfag (i tillegg til historie+engelsk), og at jeg derfor har oppgradert ukeplanen fra to dager med skole, til fire dager med skole. En litt kortere helg altså. Bra, det. Bare bra. Dessuten er jeg godt fornøyd med mine medelever. De virker hyggelige. Da vet dere det også.

Når jeg først har skrevet ned noen uviktigheter, tenker jeg at jeg like så gjerne kan gi skrivingen et forsøk. For jeg har en del på hjertet, og den eneste grunnen til at jeg ikke har skrevet noe før er.. vel, at jeg rett og slett sliter med å formulere meg. Hvordan skal jeg sette følelser om til ord? Hvordan kan jeg skrive ned følelser i det hele tatt, når jeg ikke en gang vet hva det er jeg føler? Jeg er nemlig ikke så sikker. Jeg tror dog det er glede. Positive følelser. Men samtidig er det noe som skurrer, gudene vet hva. Jeg mangler ingenting. TT er fantastisk som alltid, jeg storkoser meg i hans selskap. Jeg spiser fortsatt, vektnedgang er det absolutt ikke snakk om. Jeg har energi og overskudd, flirer og ler. Trives veldig på mitt nye sted, og på skolen og på ballett. Det var dette jeg ønsket meg så lenge, det var dette jeg kjempet for, og nå har jeg kommet dit at mine ønsker er blitt til realiteten. Likevel hender det at jeg føler... savn?

Sykdommen. Psykdommen. Jeg aner ikke hva jeg vil fram til. Jeg savner ikke spiseforstyrrelsen i det hele tatt! Jeg er så glad for at jeg har kommet dit jeg er dagen i dag. Så fornøyd med at jeg stort sett klarer å spise hva jeg vil, når jeg vil. Det er bare i slike små, ubehagelige, brøkdeler av sekunder at jeg oppdager den gamle tankegangen. Raske og, ikke minst, urolige vindkast som møter meg i det jeg åpner døra til fortiden. Den idiotiske nygjerrigheten som får meg til å ta tak i dørhåndtaket, når jeg egentlig burde låse igjen. Jeg burde kvitte meg med nøkkelen, en gang for alltid. Ned i vekt, du begynner å bli litt for stor nå, Anne. Spis mindre, bare litt mindre hver dag. Sleipe, farlige tanker jeg vet jeg ikke skal høre på. Tanker jeg ikke vil høre på. Men de er der.

Hva jeg gjør? Det jeg tror er det eneste riktige å gjøre i slike situasjoner. Jeg stikker fingrene i øra og later som jeg ikke hører. "Blablabla tralalaaa". En fin og god løsning der og da, men ikke like effektiv i lengden. Det som derimot holder meg på det riktige sporet er motivasjonen. Det er motivasjonen som fører meg til destinasjon Frisk. Målet med hele den lange reisen jeg en gang begynte på. Den har hatt mange mellomstasjoner. Toget kjører ikke akkurat hele veien fra Trondheim til Lillehammer uten å stoppe heller, selv om det hadde gjort turen til mine foreldre mye raskere. Det er en lang vei fra syk til frisk, og selv om målet ligger der, rett forran nesen på meg, så er det godt mulig at jeg møter et par stopp til på veien. Ting flest tar tid. Tilfriskning er ei noe unntak.

Nei, nå mater jeg meg selv med min egen moralpreken igjen. Men bortsett fra det er jeg nokså oppegående, tror jeg. Det er så klart hvis man klarer å se bort i fra visse episoder i mitt liv, som da jeg svelget for mye helium fra Unge Høyre ballonger og gikk i bakken (det var gøy).

Alt vel.


tirsdag 3. september 2013

Bonjour!

Første ballettime på tåspiss. Himmel og helvete på samme tid. 
Gøy gøy superdupergøy, men vondt vondt smerte! 

Jeg tror jeg begynner å få migrene nå.


Gleder meg allerede til neste time!