fredag 15. november 2013

Oslo, Oslo.

Formen er blitt litt bedre. Jeg er feber-fri og bihulene kjennes ikke fult så vonde lenger. Godt er det, fordi i dag bærer det av gårde til Oslo. TT og jeg skal møte kompisen hans i morgen, han bor ikke i Norge men blir dratt med til Oslo av dama hans. Som bursdagsgave. Det blir gøy. Selv om jeg ikke kjenner noen av dem. I natt skal vi visst overnatte hos foreldrene til TT, og så blir det hotell fra lørdag til søndag. Jeg kan ikke klage.


Nå frister det å ta en liten lur. Lizst hilser, som du ser.

onsdag 13. november 2013

Budgie Love

Nå som jeg ligger med feber, og TT er på jobb, er det ekstra godt å ha pippene mine.

mandag 11. november 2013

Ballett, selvtillitt og mestringsfølelse

Jeg har danset i to år. To år er ikke så mye. Men ballett har, helt fra dag 1, vært en stor motivasjon i "prosjekt frisk". Det gir meg noe å sikte mot, noe å kjempe for. Ballett gir meg mestringsfølelse. Og ikke minst; en hel masse med glede og små pusterom fra forpliktelser og hverdagsstress. Balletten ble fort til ukas høydepunkt. Jeg elsker å utfordre meg selv, for kun utfordring gjør at en kan bli flinkere. Det gikk en del opp og ned med helsa i fjor, men jeg klarte å samle meg igjen med i bakhodet at "som underernært og svak kan jeg ikke danse ballett". Som sagt. Motivasjon til tusen.

I det siste har dansingen derimot vært preget av en del irritasjon. Egentlig er det en liten underdrivelse å si en del. Jeg føler meg ikke sett, og noen ganger sitter jeg til og med med en gnagende, ubehagelig følelse av å være i veien. Det er en følelse jeg har slitt alt for mye med, så det er sårt. Ja, jeg er rett og slett litt hårsår når det kommer til det. Nå har det seg slik at jeg er den eldste i gruppa. Med mine 22 år er jeg faktisk ti år eldre enn de yngste i ballettklassen. I bunn og grunn gjør det meg ingenting, for det er to fine jenter som ikke er så veldig mange år yngre, og dessuten har jeg danset med de siden jeg startet. Jeg trives i deres selskap hver tirsdag ettermiddag. Men det jeg egentlig ville fram til her er som følgende:

Jeg synes de er veldig dyktige der jeg danser, det skal de så absolutt ha. Men hva som mangler er denne såkalte pedagogiske antennen. Det er ikke greit å snakke om meg som om jeg skulle vært en fullstendig hjernedød person, og i hvert fall ikke med de andre (barn!) tilstede. Det er en ting å påpeke noe eller å korrigere- det skulle jeg mer enn gjerne fått mer av. Men å direkte klage på det jeg gjør feil (og da gjelder det som regel at jeg ikke eier noe superfantastisk hukommelse)- det er uakseptabel. Ikke er det greit å behandle meg som luft heller, for jeg har like mye rett til å lære som de andre. Lenge har jeg prøvd å overse dette, bare tatt det til meg slik at jeg kan jobbe med det, men nok er nok. Siste uken gikk det for langt. Det var sårende å bli anklaget for ting som ikke en gang er riktig. Jeg hadde migrene den dagen, noe som tydeligvis ikke ble tatt i betrakning. La oss glemme det hele. 

Når noe som pleier å være ukas høydepunkt blir til noe jeg gruer meg til, da er det noe som ikke stemmer. Forleden dag bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. For ballett er noe jeg elsker å holde på med, og den gleden vil jeg gjerne beholde. Så det jeg har gjort er rett og slett å se på andre muligheter. Muligheter fant jeg, og et alternativ er å bytte til Let's dance, en annen danseskole her i Trondheim. Jeg har lest mye på deres hjemmeside, og etter jeg kom fram til at det virker ti ganger mer hyggelig og profesjonelt tok jeg i dag kontakt med hun som styrer Let's dance. En trivelig dame i andre enden av telefonen sa at de fokuserer på hver enkel elev som individ, og at de er opptatte av å veilede og korrigere- på en positiv måte. Dessuten er det klasser med elever på min egen alder. Det er akkurat det jeg mangler på Step by Step.

Jeg fikk høre at jeg kan komme dit for å se på hvilken som helst klasse, når som helst, og at jeg sammen med henne kan komme fram til hvilke klasser som passer meg og mitt nivå best. I morgen er det en klassisk 2 gruppe som danser, og jeg har avtalt å møte Let's dance dama (fra nå av kalt B) i morgen kveld. Om det skulle være feil nivå, så kan jeg komme til en høyere/ evt. lavere klasse, for å finne ut om det passer meg bedre. Jeg er spent, og jeg gleder meg. Ballett er det jeg elsker, og jeg har tenkt å fortsette med det- om det så skulle innebære at jeg må bytte danseskole til neste semester eller ei.


torsdag 7. november 2013

November-r-r-r

- Du er herved advart mot dårlige blogger-skills og innholdsløse tekster i en ubegrenset periode.


Gradestokken har tippet under null, og jeg lider av den klassiske November-blues. 
Humøret er ikke like stabil som på sommeren, jeg trenger mer søvn men sover generellt dårligere, kreativiteten dupper av, og som regel trenger jeg å ta meg litt ekstra i nakkeskinnet. Heldigvis har jeg foreløpig kun en mini utgave av det som pleier å ende opp i en ganske tung vinterdepresjon.

Jeg vet at det er fordi jeg hadde et mye bedre utgangspunkt i år enn det jeg hadde i fjor. Helsen, bosituasjonen -og egentlig alt annet- har vært veldig stabilt siden sommer. Det gjelder også vekten og forholdet til mat og kropp. For selv om jeg kan ha dager der jeg føler at jeg ikke ser bra ut, så går det ikke over i en intens selvhat og følelsen av at kroppen eser ut. Jeg vet at jeg har en sunn vekt, og trangen til å gå ned er så å si ikke-eksisterende. Jeg spiser, uavhengig av klokkeslett og uten en nøye vurdering av alt jeg putter i munnen.

Men det blir likevel vinter, og jeg må beregne meg på en litt tøffere tid framover. Da mener jeg ikke at jeg skal sitte her og vente på at jeg blir syk igjen. Derimot har jeg i bakhodet at det kan hende jeg møter på noen flere hindringer i hverdagen. At det kan bli litt vanskeligere å stå opp tidlig, fordi ute er det kaldt mens senga er god og varm. At jeg må huske å spise nok utover dagen, istedenfor å "glemme ut" måltider fordi jeg sover bort noen timer. Slike ting.

For jeg vét at jeg er mer sliten på denne tiden av året, og jeg vét at senga frister mer enn å slite meg ut med skolearbeid og matlaging. Det jeg også vet er at jeg har en tendens til å få mangel på diverse vitaminer og mineraler. Her gjelder det å forebygge. Ta tilskudd og få nok søvn. Tvinge meg selv til å gjøre det som kreves, og huske på at det blir mye enklere å komme seg gjennom vinteren på denne måten, enn når jeg bare går i dvale fram til våren dukker opp igjen. 

Jeg minner meg selv på det, men prøver å ikke la det psyke meg ned. Det er lettere sagt enn gjort, dog like så overkommelig med en liten innsats. Målet for denne vinteren er å ikke trenge en innleggelse igjen. Og det har jeg tenkt å klare. 

tirsdag 5. november 2013

Tjueto


Åjaaaaa, jeg har jo fortsatt en blogg!

Det er en smule tragisk. Litt trist er det også. Men egentlig gjør det meg ikke så mye. At jeg ikke har blogget på gudene vet hvor lenge. En blogg er bare en blogg. Dessuten har jeg vært opptatt med ting. Og en annen unnskyldning er at når jeg ikke har vært opptatt, så har jeg vært litt opptatt likevel. Nemlig med å ikke gjøre noen ting. Men her er jeg, samme gamle Anne som for to uker siden. Bare at jeg nå kan beskrives som en 22-åring. Jeg har hatt bursdag.

Og bursdagen ble feiret på Lillehammer, hos familien. TT ble også med. Det var veldig koselig, mest takket være TT sin seier i RISK. I tillegg fikk vi gaver, noe som alltid er koselig. Jeg fikk bl.a. ullsokker (se bildet). Mamma hadde ikke nok blåfarge igjen, så høyre sokk ble grå. Det er iallfall lett å huske høyre og venstre nå.