torsdag 30. januar 2014

Winter blues

Jeg er egentlig ikke noe begeistret for det trønderske været. Det er først når jeg ser bilder fra Lillehammer på Facebook, at jeg er meget takknemlig for at jeg befinner meg i Trondheim. Gleden over å kjenne asfalt under føttene mine er ubeskrivelig (spesielt når jeg ser at foreldrene mine har noe som ser ut som 2 meter med snø i hagen). Jeg kan ikke få sagt det ofte nok, at jeg ikke kan fordra vinterhalvåret. Søvnløsheten på natten, zombie-tilstand på dagen. Gi meg vår. Sol, sjø, varme!

Forrige lørdag fikk jeg en forsinka bursdagsgave av TT. Den kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt. En natt på spa-hotell var slett ikke verst. Dog jeg måtte lete like langt etter sola på Britannia hotell, så hadde jeg iallfall fri inngang til varmen. Det var super deilig! Koselig, ikke minst. Jepp, jeg fikk den beste mannen på kroken for sånn åtte måneder siden. Jeg er heldig.


Når det gjelder vinteren, så er det godt å se at det virkelig går mot lysere tider nå. Det utgjør en stor forskjell når jeg ikke lenger går ut døra i mørket, for å så komme hjem igjen til en like så svart himmel.

torsdag 23. januar 2014

Hvorfor gi slipp på spiseforstyrrelsen

Kjemper du med en form for spiseforstyrrelse vil du sikkert kjenne deg igjen. Du tar opp kampen gang på gang, alle sier det vil bli bedre. Du gir prosjekt bli frisk et forsøk, men du føler deg verre for hver dag du møter med gode intensjoner. Tanker som "hvorfor orker jeg egentlig å kjempe" og " hva er det jeg egentlig gjør det for" er ikke uvanlig å ha når ting blir strevsomme. Vel, etter mange år med en spiseforstyrrelse og uendelig mange forsøk på å bli frisk: Jeg kan gi deg 80 grunner til å aldri gi opp kampen.

1. Du kan kose deg med god mat

2. Du fryser ikke konstant

3. Du vil ikke lenger ha tenner som rotner vekk i munnen din

4. Du slipper å tenke på/ telle kalorier hele tiden

5. Du kan spise sammen med andre

6. Du har mer energi (til å gjøre ting som gjør deg glad!)

7. Du klarer å være sosial igjen, og faktisk glede deg over samvær med andre

8. Du kan slappe av med trening, istedenfor å gjøre det ut av tvang

9. Du slipper å konstant bære på (tunge!) hemmeligheter

10. Du slipper å lyve de du er glad i rett opp i trynet

11. Du klarer å se deg selv i speilet med et smil

12. Du klarer å fokusere på skole/jobb og andre viktige aktiviteter

13. Du har en fremtid

14. Du kan kjøpe normale klær igjen

15. Du har et bedre humør, og du klarer å FØLE igjen

16. Du ser lyst på livet

17. Du trenger ikke hele tiden å beskytte deg selv og dine "syke" handlinger

18. Du er ikke konstant redd lenger

19. Du grubler mye mindre om alt mulig

20. Du føler deg mye friere

21. Du har ikke vondt i kroppen døgnet rundt

22. Du kan konsentrere deg om ting du har lyst til å gjøre og ting som du kan gjøre, istedenfor å gjøre det du MÅ (spise. sitte i ro. ikke trene. osv.)

23. Du innser at livet med en spiseforstyrrelse ikke var så trygg som den kunne føles til tider

24. Du kan gjøre dine fine, gode, spennende drømmer til.. virkelighet

25. Du kan dra på restaurant/kafé uten skyldfølelse

26. Vekten bestemmer ikke lenger i hvilket humør du er den dagen

27. Ha det bra, mørke tanker!

28. Du finner årsaken(e) bak spiseforstyrrelsen, og kan nå jobbe med den/disse

29. Du klarer endelig å akseptere dine kvinnelige former- og innser at det er mye finere enn å være padde flat

30. Kanskje du endelig møter mannen i ditt liv?

31. Du er mye hyggeligere som frisk

32. Du klarer å sove igjen (og ikke bare et par, tre timer hver natt)

33. Du får menstruasjonen tilbake (Brrr, jeg vet. Men hvem vet hva den kan være godt for i framtiden)

34. Har du hatt en spiseforstyrrelse OG vunnet over den- vel, da har du bevist mer enn godt nok at du har en ekstrem styrke i deg

35. Dine organer fungerer igjen, og du slipper frykten for at de blir fullstendig ødelagte

36. Du slipper alle de forferdelige magesmerter

37. Du har ikke lenger en sår hals av all framprovosert oppkast

38. Du stråler og har farge i ansiktet igjen

39. Huden din er finere

40. Du mister ikke ekstreme mengder hår lenger

41. Du har en mindre stor skyldfølelse, fordi familie og venner ikke trenger å bekymre seg så mye

42. Når du føler deg bra, så smitter ditt gode humør over på de rundt deg

43. Du kan finne nye mål i hverdagen/livet

44. Du kan være fornøyd med kroppen din

45. Du står definitivt sterkere i dine sko enn før

46. Du kan spise is, sjokolade, pizza m.m. uten skyldfølelse

47. Du går ikke timesvis rundt uten mål og mening, fordi du frykter en skrekkelig trang til å overspise når du kommer hjem

48. Du klarer å studere igjen

49. Du kan dra på kino igjen uten å frykte den obligatoriske popcorn og brus

50. Du klarer å få tilbake et sosialt nettverk

51. Folk på gata snur seg ikke etter deg lenger og tenker "Åh, der har vi en anoreksipasient igjen"

52. Alle, inkludert deg selv, er lykkelige fordi du har klart å vinne kampen

53. Du kan ta igjen alt det tapte!

54. Du våger å vise deg i sommerklær igjen

55. Du ser deg selv som et menneske med verdier igjen

56. Du har et realistisk selvbilde

57. Du kan føle forelskelse

58. Du er ikke så usikker på deg selv

59. Speilbildet er ikke lenger en zombie

60. Du kan dra til utlandet uten å være redd for ukjente matretter

61. Du slipper å bruke penger på matorgier

62. Tarmene fungerer igjen og du er ikke forstoppet hele tiden

63. Du er ikke avhengig av laxerende tabletter for å kunne gjøre det naturlige

64. Du er mindre plaget av mareritter

65. Du kan gå i trappen uten å se stjerner

66. Du sparer MASSE tid (tenk å slippe å planlegge alt fra punkt til prikke!)

67. Du blir behandlet som en oppegående og sosialt fungerende person

68. Selvfølelse!

69. Du kan endelig fullføre skolen etter mange år og forsøk

70. Endelig innse at livet er så mye mer enn vekt og tall, og drite langt i de nyeste slankemetoder og dietter

71. Du kan styre ditt liv selv, istedenfor spiseforstyrrelsen

72. Når noen spør "hvordan går det med deg?" så kan du endelig svare at det går bra og faktisk MENE det

73. Du kan trene igjen fordi det gir deg glede, ikke fordi det forbrenner kalorier

74. Du blir inkludert i sosiale aktiviteter igjen

75. Du kan hjelpe andre fordi det føles bra, og ikke bare fordi du da slipper dine egne problemer

76. Du frykter ikke livet og følelser

77. Du er ikke lenger avhengig av andre hele tiden, noe som gir deg en mestringsfølelse

78. Du er ikke konstant plaget av motstridende følelser eller to "stemmer" som aldri kommer til en enighet

79. Du slipper å ta fram vekten hele tiden

80. Du trenger ikke å kompensere for alt du har spist




AMEN.


fredag 17. januar 2014

En travel uke

Travle dager, lite tid til overs for bloggen. Skole, dans, IKS..
Jeg er her og der og overalt.

Kort fortalt:
Jeg har mye å gjøre.

Jeg trives med dette, men det er uvant. Denne uken har gått i ett. Mandagen gikk bort til skole og ballet. På tirsdag hadde jeg en time som pasient hos psykologen, skulle så være på IKS for å ha den motsatte rollen i en samtale, etterfølgt av en heftig ballettrening på kvelden. Onsdag var jeg atter en gang ikke hjemme fra morgen til kveld, og på torsdag likeså. En fri-dag på fredag var altså på sin plass. Jeg har sovet (rettere sagt ligget i koma til klokka nærmet seg 16) og vært en tur på treningssenter- that's about it. I helgen har jeg... vel, gjort det samme som på fredag.

Jeg er vel egentlig litt en i sånn fase der jeg går fra å ha et par gjøremål i uka, til å få en noenlunde normal dagsorden fra mandag til og med fredag. Etter flere år med sykdom er det veldig normalt å føle at man har lite energi å gå på. Selv om jeg hadde en normal vekt og et normalt matinntak, så kunne jeg føle meg helt ødelagt etter få oppgaver eller aktiviteter. En typisk "studenttilværelse" var det ikke snakk om- for meg har det vært helt umulig å forstå hvordan andre på min alder klarer å kombinere studie, jobb, trening og et sosialt liv. Jeg lå i senga et helt døgn etter å ha hatt to timer på skolen. En så travel uke som jeg har bak meg ville vært uoverkommelig for et halvt år siden. Det er så vidt jeg klarer det nå. Men det går, selv om det betyr at jeg ligger i senga og daffer hele helgen.

Det at det er vinter og kaldt gjør det ikke akkurat enklere. Når jeg våkner tidlig på dagen er jeg lite motivert til å starte en ny dag. Senga frister mye mer, og tanken på å være på farta fra morgen til kveld gjør meg nesten mer sliten enn det å faktisk gjennomføre mine gjøremål. Jeg skal ikke nekte for at dette mange ganger har ført til at jeg har blitt liggende.

Men jeg har altså klart det i uken som har vært, og jeg må innrømme at det føltes veldig bra å kjenne at energinivået begynner å komme tilbake. Jeg håper og krysser fingrene for at uken som kommer blir like bra.









fredag 3. januar 2014

Året som var: 2013

Da var det på tide (jeg er litt treg) å oppsummere året igjen. Vær forberedt på en god del gloser.
- - - - - - - - - - - - - - - - -
Jeg gikk inn i januar med influensa og en re-innleggelse på dps. Før jul hadde jeg vært innlagt i seks uker, og det stod igjen to uker som innlagt "for å komme i gang med ordentlige rutiner igjen". Innleggelsen gikk ikke som planlagt siden jeg ble sengeliggende i over en uke, og pga. manglende vektoppgang ble jeg sett på som vanskelig. Jeg opplevde mangel på tillitt og følte halvparten av personalet så ned på meg som en "lite samarbeidsvillig anorektiker". Men jeg hadde aldri følt meg mer bestemt på å komme meg ut av skiten. Det de kalte for manglende motivasjon var ingen ting annet enn en viljesterk Anne som kjempet for et liv uten spiseforstyrrelse. Etter to uker som innlagt ble jeg "kastet ut" fordi det var andre som trengte plassen min, og jeg fikk beskjed om å "komme til forvernsamtale i april (3 mnd senere) for å se om jeg var motivert nok til en ny innleggelse". Jeg dro så hjem til Lillehammer for å få omsorg, pleie og mat av mine kjære pappa og mamma.

Samme måneden tok jeg også et veldig avgjørende valg, som ikke kom uten konsekvenser. Det var noen personlige ting som påvirket livet mitt i en veldig stor grad, og jeg innså at hvis jeg noen gang skulle greie å bli frisk fra spiseforstyrrelsen, så måtte jeg kvitte meg med de negative tingene i livet mitt. I dette tilfellet en person som hadde vært i livet mitt i omtrent tre år. Om dere blar tilbake til starten av 2013 vil dere få oppfrisket hukommelsen. Selv står jeg heller over denne episoden. Men det viktigste å minne meg selv på er at jeg klarte det jeg skulle ha klart mye tidligere. Det krevde mye mot og styrke.


I februar var jeg fortsatt veldig sliten og utmattet etter den forferdelig vanskelige perioden. Helsen var redusert av den psykiske og fysiske påkjenningen. Måneden fløy mer eller mindre forbi meg. Dagene kom og gikk, jeg gjorde mitt beste for å klare meg gjennom timene ved å være på skolen og forberedelser til ballettforestillingen, men hverdagene var strevsomme.

Mars stod for tur, og vekten tippet nedover. Jeg kjente at jeg trengte litt drahjelp for å få ting på rett kjør igjen, og jeg ba om innleggelse på dps- denne gangen på en annen seksjon. Rundt påsken ble innleggelse et faktum. Det viste seg at det var et veldig riktig valg. Jeg hadde planen klar; Jeg visste jeg ble nødt til å gå en del kilo opp i vekt (hodet fungerer ikke når en ikke har nok på kroppen), og jeg la meg paddeflat for å la personalet hjelpe meg med det. Under forvernsamtalen hadde jeg forklart hva som funket/ikke funket for meg, og at jeg først og fremst ville klare å hjelpe meg selv i prosessen. Jeg fikk ansvaret, planla behandlingsløpet med personalet og når det ble tøft for meg så stilte de opp og støttet meg.

April kom og jeg kjempet hardt. Fortsatt innlagt, vekten krøyp oppover igjen, og jeg kjente hvor mye jeg faktisk trengte denne innleggelsen. Jeg var sliten, men nettopp på grunn av det veldig motivert til å si ha det bra til spiseforstyrrelsen. Jeg fikk mye støtte og forståelse av personalet, noe som hjalp utrolig mye. Det jeg skrev på bloggen i april gir et ganske godt bilde av situasjonen:

 "Jeg føler jeg får god hjelp, og det går egentlig ganske bra å følge kostplanen. Det er så klart ikke alltid like enkelt å presse brødskivene og de andre måltidene gjennom halsen, men jeg får det som regel til (se bort fra noen få unntak). Den første uka var, som den pleier å være, den tøffeste. Kroppen går gjennom noen forandringer når man øker matinntaket betraktelig, og det kjennes. I dag virker det som om kroppen har stabilisert seg litt mer, og blant annet magen har det mye bedre nå- den har sluttet å protestere så voldsomt. Ting går altså riktig vei".

I tillegg til å jobbe med meg selv stod også ballettforestilling på planen. Jeg fikk lov til å dra på trening- dog på flere betingelser- og selv om det i seg selv hadde sine utfordringer var det også en fin avkobling fra en ensformet hverdag.



Mai. Vår. Lettere tider.
Formen begynte å bli ganske bra. Jeg var mye lettere til sinns, og jeg tok imot nye utfordringer med optimisme. Den 7. mai ble jeg skrevet ut fra seksjon 1, og jeg følte meg klar for det. Mens jeg tidligere gruet meg til utskrivelser, gledet jeg meg denne gangen. Mai kom med sol og varme, eksamensforberedelser, leilighetsjakt og sosiale aktiviteter. For første gang klarte jeg å akseptere vektøkningen jeg hadde vært gjennom og jeg trosset våren i shorts og bikini- noe jeg ikke hadde klart på mange, mange år. Jeg var stolt av meg selv.


Juni må ha vært årets vendepunkt. En måned med mye nytt. Det begynte med en overraskelsesfest til ei venninne- Med promille i kroppen og handlevogn på slepet møtte jeg TT. Resten av historien har dere vel fått med dere ("..og de levde lykkelig i alle sine dager"). I tillegg til å møte en Trivelig Trønder fra Kongsberg, måtte jeg også flytte ut av den gamle leiligheten og finne meg et nytt bosted. Det fikk jeg til, og medio juni fikk jeg skrevet under på leiekontrakten.

Jeg bodde hos Tine en stund, var en del hos TT, bestod matteeksamen og tok meg selv i å føle meg friskere enn noen gang. Anorektiske tanker var så å si ikke tilstede. Dessuten trosset jeg elg-angsten da jeg kysset beistet i Åre på road trip med Tine og Maren.


I juli stod Roskilde festivalen for tur. Med friske tanker kommer friske aktiviteter som jeg ikke har fått til på mange år på grunn av sykdommen. Jeg hadde en skikkelig sommer, med alt fra galskap i Danmark til kjæreste-tid, fjellturer og fisking. Vekten krøyp umerket oppover til normalen og jeg kunne ikke brydd meg mindre.

Dagene fortsatte i samme spor i august. TT og jeg var mer eller mindre sammen hver dag, og livet var bra. Leiligheten begynte å ligne mer på et hjem enn den 20 kvadrats boksen jeg flyttet inn i, jeg begynte på et nytt år på Østmarka skole, møtte Erna Solberg med unge høyre i Trondheim, og fikk for første gang danse på tåspiss sko. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd.


I September og oktober var det meste enda lekende lett, dog jeg følte at jeg var mer sliten enn for noen måneder siden og humøret var ikke like stabil lenger. Jeg innså at jeg aldri før hadde holdt både vekt og humør så stabil som det jeg nå hadde. Siden sommeren virkelig hadde gått over i høst, og temperaturen gikk nedover, følte jeg at det var nå det gjald. Jeg var nødt til å holde fast i gode dagsrutiner, komme meg ut i frisk luft, og ikke minst holde vekten stabil. Denne høsten og vinteren hadde jeg planer om å komme meg frisk gjennom, og i november skrev jeg følgende:

"..det blir likevel vinter, og jeg må beregne meg på en litt tøffere tid framover. Da mener jeg ikke at jeg skal sitte her og vente på at jeg blir syk igjen. Derimot har jeg i bakhodet at det kan hende jeg møter på noen flere hindringer i hverdagen. At det kan bli litt vanskeligere å stå opp tidlig, fordi ute er det kaldt mens senga er god og varm. At jeg må huske å spise nok utover dagen, istedenfor å "glemme ut" måltider fordi jeg sover bort noen timer. Slike ting."

Og vinter ble det.

Med mindre energi og kortere lunte kom desember. Men det viktigste var som jeg hadde håpet: Maten gikk det med som før, uten problemer og ukontrolerbar  hodebry. Vekten forandret seg ikke, og alt i alt var slutten av 2013 mye lettere enn det har pleid å være i årene før. Ikke minst kan jeg skryte av at jeg ikke har hatt noe behov for innleggelse, ei heller har jeg trengt hjelp fra ambulant boveiledning, og jeg har klart meg med få psykologtimer.

Den 12. desember var stormen Ivar forresten få cm unna å kaste et digert grantre på leiligheten min. Hadde treet stått en halv meter nærmere hadde hjemmet mitt vært knust. Det var litt av et sjokk, men ganske fascinerende også. Nå hadde jeg noe kult å fortelle folk, haha.


Jeg så fram til juleferien i år. Det i seg selv er en stor seier, for tidligere har jeg syntes at denne tiden er veldig vanskelig. Man blir stadig konfrontert med mat, det forventes at man er glad og fornøyd og takknemlig.. Som spiseforstyrret ønsker man nok helst å drite langt i hele desembermåneden. I år ble selve jula feiret hos familien til TT i Kongsberg, og jeg storkoste meg virkelig! Jeg klarte å nyte maten, uten å tenke på kalorier og vekt, og mens familietreff hadde skremt skiten ut av meg før, så var det ikke annet enn en stor fornøyelse i år. Dessuten liker jeg TT sin familie veldig godt. 


Mot slutten av måneden dro vi opp til Lillehammer for å feire nyttårsaften. Jeg var litt sliten av en uke med mange inntrykk og ukjente mennesker, og brukte mesteparten av tiden på å daffe foran TVen. Det var helt greit. Da klokka nærmet seg midtnatt den 31. desember, var det på'n med trugere, og sammen med mamma, pappa, lillesøs og TT dro jeg opp til toppen bak huset. Vi lagde bål, spiste oliebollen og fikk med oss fyrverkeri fra alle kanter. Det var vakkert og utrolig hyggelig.



Jeg har gått inn i 2014 med et smil, og har stor tro på at i år blir enda bedre enn 2013.

GODT NYTT ÅR FOLKENS!