søndag 9. august 2015

Nedtelling


Tre dager til studiestart. 3 dager! Jeg er klar som et egg!

Gleder meg helt vilt. Har brukt de siste dagene til å se på utallige YouTube klipp og har lest masse om tegnspråk. Kommer ikke over hvor fascinerende det er. Tenk at jeg skal studere dette! Tenk at jeg skal studere i det hele tatt.

Jeg prøver å legge visse tanker til siden. For eksempel tankene om at jeg ikke en gang har klart ett år på videregående uten å dele det opp. Jeg kan ikke en gang huske sist jeg hadde "vanlige" skoledager. Jeg har dratt meg gjennom videregående med blod, tårer og svette- bokstavelig talt. Masse tårer. Og nå går jeg imøte en helt annen hverdag. Studiehverdagen. Mest sannsynlig er videregående bare barnemat i forhold. Men jeg gleder meg- Jeg har kommet lang når det gjelder helsen,  og jeg er fast bestemt på å klare dette. Så jeg legger grublingen til siden, og hittil har jeg så å si ikke lagt merke til tankene.

Yes. Jeg teller ned til onsdag.
I'm ready!

mandag 20. juli 2015

Så var vi tilbake igjen

Heia, du som har klikket deg inn på bloggen min.

Det er vel slik at jeg ble litt fristet til å skrive igjen. Selv om jeg muligens er noe usikker på dette med offentlig eksponering. Forstå det du som klarer. Jeg har jo nesten blogget i skremmende sju år (nei, ikke sammenhengende, men bloggingen startet i 2008). Muligens usikkerheten har noe å gjøre  med at jeg alvorlig talt ikke har noe viktig å skrive lenger. Jeg mener, spiseforstyrrelsen sparket jeg ut døra for fantastiske to år siden. Dermed forsvant noe av trassen og sarkasmen i samme sleng. Og rosablogger, det er ikke meg.

Så hvorfor starte? Kanskje fordi jeg kjeder meg i dag, kanskje det er rent impulsivt og kommer bloggen til å være borte igjen i morra. Eller kanskje fordi jeg akkurat nå lever litt i en surrealistisk boble av glede over å ha kommet inn på studie i tegnspråk og tolking på HIST. Kankje, kanskje ikke.

Jeg vet altså ikke hva planen er. Nei, jeg må innrømme at jeg ikke har kommet så langt som å komme med noe plan. Det er lurt å ikke ha noen forventninger når det kommer til lange meningsfulle tekster. Jeg har ei tenkt å skrive noe særlig om psykisk helse. 8 år med syting og sykdom var nok for denne frøken.

Livet er fint. Opp og ned, slik det er for folk flest. Jeg går gjennom hverdagen med fargeblyanter i den ene hånd og kaffekoppen i den andre. Det er helt okei.

Og siden jeg kun har hatt mulighet til å skrike det ut på Facebook og Instagram:
JEG HAR KOMMET INN PÅ BACHELOR STUDIE I TEGNSPRÅK OG TOLKING!!!

PS: Alle tegninger på bloggen er laget av undertegnende.

Anne

fredag 13. februar 2015

Daler

Det er lenge siden jeg har skrevet. Det er ikke det at jeg har vært ordløs, tvert i mot. Jeg har bare ikke klart å sortere ordene. Det er som om alt av tanker har kjørt berg- og dalbane i hodet i det siste. De går opp, ned, venstre og høyre. Akkurat nå føles det som å være i fritt fall. Mangel på kontroll, fryktelig ubehagelig. Jeg vet jeg kan klamre meg fast, bremse fallet, lande mykt og klatre videre. Men jeg orker ikke, det er så skummelt. For en trygghet det ville vært hvis noen bare kunne ta tak i meg, gi meg pusterom, gi en frihet uten bekymringer. Om så bare for en liten stund.

Følelser. Forbanna nedtrykkende følelser. Hvor er lettsindigheten?

Om jeg bare kunne sortert alt. Stappe hele følelsesspekteret inn i skuffer. En skuff for hver følelse. Tristhet, inn der. Glede, gjerne i en skuff som er lett tilgjengelig. Sinne? Langt bak. Så kunne jeg dratt ut en om gangen. Oversiktlig og ryddig. Kontrollert. Sukk.

Det er først det siste halvåret at jeg har kjent dette på en så voldsom måte. Det er først nå det føles så overveldende at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg vil løpe vekk, samtidig føles kroppen som bly. Tynget. Det er slitsomt.

Jeg gråter mye, er irritabel og overfølsom for alt som heter lyst, lukt og lyd. Jeg er skvetten og stadig på vakt. Alle mine sanser er skjerpet, men for hva? Det får meg til å klø et hull i hodet.

Det er vanskelig å finne mestringsstrategier, for alle jeg er kjent og fortrolig med er av den destruktive sorten. Så inn i helvete betryggende, men skadelige. En fortid jeg ikke vil tilbake til. Eller skal. Hit men ikke lenger, sa jeg for to år siden. Og holdt meg til det, Men hva kan erstatte én mestringsstrategi for en annen? Si det den som vet.