mandag 14. november 2016

I just want to drink coffee, create stuff and dance

Laget denne til MUD for noen dager siden. Så nå er det to stykker som har vunnet battle som har diplom laget av undertegnede. Funker for meg.

Så. November. Halvveis allerede. Til vanlig er jeg tappet for energi og pågangsmot rundt denne tiden av året. I år går det nokså greit hittil. Jeg krysser fingrene for at det vil vare. Dagene fylles med kaffe, tegning og dans. Også en del turer til psykomotorisk samt ØNH-legen. Også ROS, da. Det kjennes helt okei. 

Jeg  har klart å være litt sosial i det siste også. Ingen selvfølge for meg. Fant ut at det er ganske så hyggelig i Fjordgata 19, også utenom temakveldene til ROS. Forrige uke var jeg der og malte, med skrekkblandet fryd. Jeg er ikke så god på å være kreativ i fellesskap. Men det gikk, og det var godt. Og litt ubehagelig. 

I dag skal jeg på dancehall. Jeg begynner å bli litt mer selvsikker der. Seier.

fredag 17. juni 2016

Å sprenge grenser

De siste tre ukene har jeg vært på junikurs i dancehall. Dancehall er langt utfor min komfortsone, det er det sikkert noen som har forstått nå. Når jeg ikke mestrer noe, når det jeg gjør ikke er fullstendig perfeksjon, så får jeg angst. Hjertet dunker og setter seg i halsen, jeg skjelver og blir kvalm. Hyperventilerer. Vil gi opp det hele og gjemme meg under dyna. Å sprenge grenser er ubehagelig. Likevel så søker jeg konstant etter slike situasjoner. Jeg tør nesten å si at det er en egenskap jeg liker ved meg selv.

Å være modig er ikke fraværet av angst- det er å ha angst og gjøre det likevel.

I går var den siste dansetimen av det som var en tre ukers, intensiv kurs på RAW. Dansen vi har øvet på ble gjennomført og filmet. Midt i byen. Å "vine" på åpen gate, rett ved en kafè hvor folk nyter kaffen sin ute i sola, det var mildt sagt ekkelt.

Jeg kunne har gitt etter for angsten. Trukket meg når som helst. Men jeg gjennomførte. Jeg har gjennomført dansetimer to ganger i uken, i tre uker. Med filming og dansing på åpen gate midt i Trondheim sentrum som avslutning. At jeg knakk sammen rett etter vi var ferdige skulle bare mangle. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å sprenge så mange grenser.

Jeg er litt stolt i dag.

Foto: Ida

torsdag 26. mai 2016

Ha det bra lille venn

I går var jeg et følelsesmessig vrak.

Hvorfor? Jo, på grunn av dette lille vesenet:
Klara.


Jeg måtte la henne slippe i går. Et vondt men viktig valg dyreeiere noen ganger må ta. Hun klødde seg selv til blods døgnet rundt, og det var forferdelig å se henne plages sånn. Har selvfølgelig prøvd alt annet før jeg lot henne sovne inn, men ingenting hjalp. Hun hadde åpne sår som ikke forsvant med medisinbruk, desinfisering av bur/utstyr, annen type "bedding" osv.

Så mye styr rundt en mus, er det kanskje noen som tenker.

Ja, så mye styr rundt en liten mus. En liten mus, med stor personlighet og følselser- akkurat som hunden din, katten hennes, kaninen hans.. Husdyr blir en del av familien, uansett størrelse. Det er vondt å miste den man er glad i.

Så i går var jeg et vrak.
Fordi vi har et tomt bur i leiligheten.

tirsdag 17. mai 2016

Gratulerer med dagen, Norge

Hurra for syttende mai!

I år holder jeg meg dessverre inne i huset, langt unna bråket og folkemengden. Jeg hadde gode intensjoner for i dag. Lagt fram fine klær og alt før jeg la meg i går. Men når jeg stod opp halv elleve kom jeg på hvor dårlig jeg takler store folkemengder, korps og grått vær som minner om vinteren. Så nå er jeg tilbake i joggebuksa, under tre tepper på sofaen med Arrested Development på Netflix og kaffe i hånda. Sprengte bihuler gir meg vel egentlig en ganske god unnskyldning til å holde meg på sofaen, eller?


onsdag 11. mai 2016

Kroppsbildeforstyrrelser & Tvangspreget Trening


Det er så gøy å ha fått ansvar for å lage plakater til temakveldene ROS Trondheim har hver måned!

onsdag 4. mai 2016

Danseshow, promarkers og sol

Søndagen var den mest slitsomme men hyggeligste dagen på lenge.
Jeg hjalp til på RAW sitt danseshow på Byscenen her i Trondheim, noe som holdt meg opptatt fra klokka ti på morgen til elleve på kvelden. Uten noe søvn etter 02.00 natten før, så var det en utfordrende oppgave. Men fy søren, så verdt det! For en fantastisk gjeng jeg har fått lov til å bli kjent med.

Ellers er denne uka veldig rolig. Ingen planer eller ting som må ordnes opp i. Kjenner det er vanskelig å slappe av etter at alt har gått i ett siden påske, men jeg har sikkert litt godt av å øve meg på det også. Prøver å være litt kreativ når fingrene spiller på lag med meg.





Det er for øvrig første uka hvor det er skikkelig vårtemperatur i Trondheim. Så nå blir det øl i sola på verandaen. Det er etterlengtet!

torsdag 28. april 2016

Har lenge vurdert om jeg skulle skrive et innlegg om dette, men så fikk jeg aldri rotet meg til det. Det har seg nemlig slik at jeg ikke har skrevet noe særlig det siste året, og når jeg først har postet noe så har det egentlig bare gått i bilder. De som kjenner meg personlig vet hva jeg har gjort den siste tiden, og hva jeg har måttet avbryte. Det er derfor ikke så relevant hva jeg skriver. De jeg vil skal vite, vet.

Men akkurat nå klør det litt i fingrene.

 Studiet. Tegnspråk og tolking. Å, så spennende! Jeg elsker (tegn)språk.
Men gud, så energikrevende


Jeg stortrivdes på HiST, i klassa, og som tillitsvalgt. Når jeg begynte i høst var energinivået på topp, slik det pleier å være når det er varmt ute og sola skinner. Jeg klarte å henge med i timene, likte oppgavene, og lå foran når det gjaldt lesing av pensum. Perfeksjonisten i meg var fornøyd. Jeg skulle klare livet som student!

Men november kom, og energien forsvant i takt med varmen. Det er slik det pleier å være, uten unntak. Arbeidsmengden ble større, og jeg begynte å henge etter. Studie med Støtte, samt en god dialog med lærerne fikk meg til å holde hodet sånn noenlunde over vann fram til eksamen, men den største oppgaven ble hengende over meg. Den oppgaven der, den var roten til angsten. Jo lengre tid jeg brukte på den, jo mer engstelig ble jeg. Til slutt ble den handlingslammende.

Eksamen bestod jeg. Teoretisk eksamen med glans. Praktisk med en rekke panikkanfall og en D som karakter. Ikke fordi jeg synes praktisk eksamen var vanskelig- tvert i mot. Men den angsten. Fy flate.

Jeg begynte på andre semester, men angsten hang igjen. Energikrevende som den er.
Jeg bestemte meg for å sykemelde meg, og det tror jeg var det riktige valget å ta. Jeg prøver å se på det som et tegn på at jeg er frisk.

Frisk sier du?
Ja.

Å kjenne sine egne grenser. Å ta pause før snøballen ruller helt ned til foten av fjellet- Dèt, for meg, er beskrivelsen på å være frisk(ere).

Studiet går jo ingensteds. Den er der. Venter på meg.

Jeg prøver å ha rutiner i hverdagen. Går i terapi, har jobbet i resepsjonen på et dansestudio, jobber med ROS. Jeg har nok å gjøre.

Også prøver jeg å ikke se på pausen fra studiet som et nederlag (det er en utfordring, men jeg takler det).

Så hei,
Nå er du oppdatert igjen.


onsdag 27. april 2016

Promarkers

Tenkte jeg kunne vise dere hvor tittelen på bloggen kommer fra:
Jeg liker å tegne! 

Enkelt og greit.

 





Jeg har noe med undulater, som du ser.

mandag 25. april 2016

Årsmøte & Semikolon

Fra fredag til søndag var jeg i Bergen. Jeg var så heldig at jeg fikk dekket både reise- og hotellkostnader ettersom det var årsmøte med ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser). Det var stas!

Når vi ankom byen på fredag var det faktisk fint vær. Jeg fikk ikke bruk for paraplyen min, og forbanna meg selv litt for at jeg hadde glemt solbrillene.

 Byen er så fin når sola skinner.

Utrolig hyggelig å møte 25 andre som jobber med stor engasjement for noe jeg virkelig brenner for. For en jobb de gjør! De er mine forbilder, hele gjengen.

Og på bildet har du gjengen fra ROS Trondheim, alle oss tre.
Melde dere som frivillige da, folkens!


Jeg har fått en god dose med ekstra motivasjon etter helga, og gleder meg masse til å jobbe videre med å bygge opp ROS i Trondheim (det er ikke så lenge siden vi etablerte oss her).

Og så- over til noe annet!
Jeg har tatovert meg for første gang! 

Nevermind the finger nails.. 

Dette gjorde jeg altså på onsdag. Jeg er storfornøyd.

fredag 15. april 2016

Fuck fasaden

Noen dager våkner jeg engstelig. Sånn som i dag.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, jeg bare vet at det er der. Kjenner det i hele kroppen. Bena er stive som planker, pusten anstrengt og unaturlig. For noe dritt. Få det til å slutte.

Jeg prøver å tenke at det går over, at det er ufarlig. Gjør noe som får oppmerksomheten over på noe annet. Men noen ganger fungerer det bare ikke slik. Klokka nærmer seg 18 og jeg har gått med angsten hele dagen. Panikkanfall kommer og går, men angsten for angsten er konstant.

Hjernen overtenker. Hva er grunnen denne gangen? Drømte jeg noe som trygget angsten? Hvorfor har jeg det slik når jeg egentlig har det fint i livet? Jeg har da ingen grunn til angstanfall. Slutt med dette tullet. Rydd stua, tegn, mal, sett på en klesvask. Anything. Men nei. Jeg får heller bare akseptere at det er en slik dag. Kanskje det er bedre i morgen.

#Fuckfasaden



Random Facts (tegninger)




søndag 20. mars 2016

Utskrevet

To uker på seksjon 3 er over. Dag to som utskrevet. Hjemme.

Det var godt å komme hjem igjen, men selve utskrivelsen var tøff. Ambivalensen tok tak i meg de siste dagene på Nidaros. Jeg var høy og lav, lav og høy. Gråt og latter byttet plass fortere enn jeg klarte å håndtere. Overveldende og brått. Kroppen reagerte med plutselige panikkanfall.

Det har vært godt med en liten pause. Litt pusterom. Skal man tro spørreskjemaet så har både depresjonen og angsten gått ned noen hakk. Jeg har fått hentet inn litt søvn igjen, spist regelmessig og nok, og slått fra meg store mengder sinne og frustrasjon ved å spille volleyball hver kveld.

Samlet.

Men tilbake i leiligheten. Her jeg selv må finne mestringsstrategier. Alene.

Dagene her hjemme er, hvis mulig, enda lengre enn dagene var som innlagt. Så mye tid. Frykten for å gå tilbake til det depressive. Jeg må fylle dagen med noe. Sofasliting regnes ikke som en hensiktsmessig aktivitet. Jeg må komme meg opp og ut. Røre på meg.

I går var jeg ganske fornøyd med meg selv. Egentlig. Jeg kom meg ned til byen, drakk kaffe på kafé og prøvde å lese en bok. Dessuten fikk jeg handlet middag. Og en etterlengtet hårtørker. Små gleder, stor seier. Hjemme igjen tok uroen tak i meg. Jeg hadde ennå 6 timer å fylle, alene. Når uroen slår til vasker jeg. Jeg vasker, støvsuger, ommøblerer. Styrer til svetten tar meg og jeg plutselig innser at jeg har holdt på i fire timer i strekk. Mo i knærne. Oppbrukt.

I dag en noe for seg selv. Jeg våknet til snø. Der gikk planen om å gå en tur ut, rett i dass. Mørke tanker. Frysninger. Tiltaksløs. Det tok litt tid før jeg fikk samlet meg til å spise frokost. Litt snø skal ikke dra deg ned, frøken. Gjør noe! Fram med støvsuger igjen? På med musikk? Okei, én film, så er det opp og igang. 

Puste i firkant. Gjøre det jeg vet jeg må gjøre. Snart blir det lettere, våren er rundt hjørnet.

Dette skal gå bra.

tirsdag 1. mars 2016

Etter mye om og men tror jeg at jeg har tatt et valg. Jeg tar et års pause fra studietilværelsen. Hvorfor? Fordi.

Fordi jeg føler at jeg fortsatt reagerer dårlig på stress.
Fordi jeg er lei av mine egne, skyhøye, forventninger.
Fordi det gjør meg deprimert at jeg ikke kan tillate meg selv å være kreativ- fordi jeg burde lese pensum, og jeg burde skrive oppgaven, og jeg burde burde burde...

Derfor.

torsdag 25. februar 2016

Sikkerhetsnett

Så fikk jeg høre at min psykolog gjennom snart tre år skal ut i permisjon. I et år, om jeg hørte riktig. Fra midten av april.

Følte verden raste sammen i dag. Timen var tung, noe så veldig. Først en overveldende tristhet, sorg. Etterfølgt av panikk, som igjen gikk over i.. sinne. Det var som et slag i trynet. Og nå sitter jeg her, klokken seks på morgen og uten noe søvn. Prøver å fordøye dagens samtale. Skrekkslagen og utmattet.

Pokker.

fredag 19. februar 2016

Dagen har vært ganske OK i dag. På tross av en fryktelig urolig og kort natt så har jeg unngått å sovne på sofaen. Fant heller tilbake til malesakene etter gårsdagens kreative stemning. Var hos psykologen på onsdag og følte endelig en slags trygghetsfølelse når jeg gikk til bussen. Hun gikk et stykke med meg over Østmarka området nemlig, og det var tydeligvis et sjakk-trekk. Med tanke på de heftige timene jeg har hatt hos henne i det siste, så var det et unntak at jeg kunne sette meg på bussen med normal puls.

Jeg har vært mye i tenkeboksen. Forsøkt å samle tankene, få en viss oversikt over alt som kverner i toppen. Oppsumert på en enkel måte så er jeg nok bare veldig sliten av den følelsesmessige berg- og dalbane jeg gjennomgår hver onsdag. Det er satan meg slitsomt å bli konfrontert med følelser som bunner i.. vel, mine 23 år på kloden. Jeg har jo aldri mestret noe særlig å hanskes med følelsene mine. Jeg prøver. Prøver som bare pokkern å håntere hverdagen på riktig måte uten å stå i fare for å gå tilbake til mine destruktive overlevelsesstrategier. Beh. har nevnt skriving. Og maling, forsåvidt. Det har hjulpet meg før.

Så jeg har begynt å skrive her igjen.

Å ordlegge meg oppleves vanskelig for tiden. Jeg kunne vel ikke forventet mer av meg selv heller, for om jeg kunne skrevet løsningen på alt, så ville jeg ikke vært i denne tilstanden.

Jeg føler meg deprimert. Og skyldig. Legg til trist og frustrert, og der har du meg. Sånn cirka. Deprimert, fordi, alt jeg nettopp nevnte. Skyldig overfor andre, men også meg selv, fordi jeg føler det jeg føler. Fordi jeg ikke klarer alt jeg har lyst å klare, på grunn av manglende energi (og motivasjon?). Jeg kjenner også at jeg er en byrde for mine nærmeste, og uten spiseforstyrrelse mangler jeg noe å klandre.

Jeg vil snu, men føler jeg har gått meg fast. Jeg kommer ingen vei, fordi jeg bruker alle krefter på å komme meg løs. Resultatet er at knutene blir strammere enn de var til å begynner med, og derfor hadde det vært veldig deilig om noen kunne hjelpe meg løs igjen. Sånn at jeg kan gå videre. Det har hjulpet før. For to år siden, når jeg hadde min siste innleggelse. Selv om det den gangen handlet om maten, så oppleves det på samme måte som det gjorde den gangen. Derfor har jeg nå brukt et ord jeg ikke trodde jeg kom til å bruke igjen. En innleggelse.

For jeg har det greit, sånn egentlig. Men jeg er sliten, og en pustepause hadde nok hjulpet meg med litt påfyll av energi.

onsdag 13. januar 2016

Anne gjør ting hun ikke kan

Dance hall, for eksempel. Herreminhatt, jeg har aldri gjort noe så jævlig! Å være ballerina i en  dansesal med folk som er flinke på en helt annen dansestil.. Alt for kontrollert og "stiv" i kroppen. Riste på rompa, puppene.. Ikke være i senter. Hva er det...?! Jeg er vant til å stå i senter hele tida, jeg. Snakk om å sprenge grenser og gå ti mil ut av sin komfortsone gitt. Jeg trodde jeg skulle dø av skam og kjente på en smule panikk. Men jeg prøvde, og jeg skal prøve igjen. Det må ha klikket for meg.

I dag skulle jeg egentlig på Voguing, men jeg var ikke i form. Bihulene, som vanlig. I tillegg har jeg en del skolearbeid jeg burde fokusere på, så det var nok smart jeg ble hjemme uansett. I morgen har jeg likevel tenkt å dra tilbake til RAW for å dumme meg ut enda litt mer. Jeg skal prøve meg på hip hop. Gud bedre.

Når det gjelder studiet..
Jeg er fortsatt veldig sikker på at jeg har valgt riktig. Men shit, så mye. Så tungt. Jeg kjenner på hele meg at det var et ganske så stort skritt fra å være syk og å gå på Østmarka skole, til å begynne som student på fulltid. Noen ganger tviler jeg på om jeg virkelig var klar for det.

Men jeg trives kjempe godt. Tegnspråk er like fasinerende som det var før jeg begynte på HiST (nå NTNU, men det føles enda rart å si det høyt). Lærerne er fantastiske også. Første semesteret er overstått, og eksamen har jeg tatt. Seint på høsten begynte jeg å kjenne på stresset og utmattelsen, så jeg inngikk en avtale om løsere frister for innlevering osv. Det har resultert i at jeg klarte å gjennomføre eksamen, men jeg har enda en stor oppgave fra forrige semester hengende over meg. Nå som vi har blitt kjente med arbeidskravene til vårsemesteret kjenner jeg det er veldig uheldig, og jeg prøver å bli ferdig så fort som mulig. Lykke til med å legge prestasjonsangsten til sida, Anne.....

Eksamen gikk, alt i alt, helt OK. Jeg gjennomførte den teoretiske delen med en ganske god følelse. Praktisk eksamen er en annen historie dog. Jeg fikk kjempe sterk angst, og selv om jeg satt ut tiden så fikk jeg ikke gjennomført det som skulle gjennomføres. Den må jeg nok ta på nytt. En annen ulempe med at jeg ikke fikk levert den ene oppgave i høstsemester, er at jeg ikke får vite noen resultater heller. Det gjør meg litt nervøs..

På mandag var den første skoledagen, og den endte dessverre med at jeg måtte dra hjem tidligere. Jeg fikk intens angst av en eller annen grunn, og hadde lite lyst på enda et sammenbrudd på skolen, så jeg stakk.

Bedre i morgen.


søndag 10. januar 2016

Hjerteprosjekt

http://kbtmidt.no/nb/nyheter/336-rapporten-fra-min-stemme-teller-er-ute

Ta deg gjerne en tur til denne nettsiden og last ned rapporten!
Jeg har vært med på hele prosessen og laget illustrasjonene. Det har vært sykt givende og spennende å få være del av noe så viktig. For dere som har vært bort i BUP eller lignende kan jeg love det er interresant lesing ;-)