søndag 20. mars 2016

Utskrevet

To uker på seksjon 3 er over. Dag to som utskrevet. Hjemme.

Det var godt å komme hjem igjen, men selve utskrivelsen var tøff. Ambivalensen tok tak i meg de siste dagene på Nidaros. Jeg var høy og lav, lav og høy. Gråt og latter byttet plass fortere enn jeg klarte å håndtere. Overveldende og brått. Kroppen reagerte med plutselige panikkanfall.

Det har vært godt med en liten pause. Litt pusterom. Skal man tro spørreskjemaet så har både depresjonen og angsten gått ned noen hakk. Jeg har fått hentet inn litt søvn igjen, spist regelmessig og nok, og slått fra meg store mengder sinne og frustrasjon ved å spille volleyball hver kveld.

Samlet.

Men tilbake i leiligheten. Her jeg selv må finne mestringsstrategier. Alene.

Dagene her hjemme er, hvis mulig, enda lengre enn dagene var som innlagt. Så mye tid. Frykten for å gå tilbake til det depressive. Jeg må fylle dagen med noe. Sofasliting regnes ikke som en hensiktsmessig aktivitet. Jeg må komme meg opp og ut. Røre på meg.

I går var jeg ganske fornøyd med meg selv. Egentlig. Jeg kom meg ned til byen, drakk kaffe på kafé og prøvde å lese en bok. Dessuten fikk jeg handlet middag. Og en etterlengtet hårtørker. Små gleder, stor seier. Hjemme igjen tok uroen tak i meg. Jeg hadde ennå 6 timer å fylle, alene. Når uroen slår til vasker jeg. Jeg vasker, støvsuger, ommøblerer. Styrer til svetten tar meg og jeg plutselig innser at jeg har holdt på i fire timer i strekk. Mo i knærne. Oppbrukt.

I dag en noe for seg selv. Jeg våknet til snø. Der gikk planen om å gå en tur ut, rett i dass. Mørke tanker. Frysninger. Tiltaksløs. Det tok litt tid før jeg fikk samlet meg til å spise frokost. Litt snø skal ikke dra deg ned, frøken. Gjør noe! Fram med støvsuger igjen? På med musikk? Okei, én film, så er det opp og igang. 

Puste i firkant. Gjøre det jeg vet jeg må gjøre. Snart blir det lettere, våren er rundt hjørnet.

Dette skal gå bra.

tirsdag 1. mars 2016

Etter mye om og men tror jeg at jeg har tatt et valg. Jeg tar et års pause fra studietilværelsen. Hvorfor? Fordi.

Fordi jeg føler at jeg fortsatt reagerer dårlig på stress.
Fordi jeg er lei av mine egne, skyhøye, forventninger.
Fordi det gjør meg deprimert at jeg ikke kan tillate meg selv å være kreativ- fordi jeg burde lese pensum, og jeg burde skrive oppgaven, og jeg burde burde burde...

Derfor.