torsdag 28. april 2016

Har lenge vurdert om jeg skulle skrive et innlegg om dette, men så fikk jeg aldri rotet meg til det. Det har seg nemlig slik at jeg ikke har skrevet noe særlig det siste året, og når jeg først har postet noe så har det egentlig bare gått i bilder. De som kjenner meg personlig vet hva jeg har gjort den siste tiden, og hva jeg har måttet avbryte. Det er derfor ikke så relevant hva jeg skriver. De jeg vil skal vite, vet.

Men akkurat nå klør det litt i fingrene.

 Studiet. Tegnspråk og tolking. Å, så spennende! Jeg elsker (tegn)språk.
Men gud, så energikrevende


Jeg stortrivdes på HiST, i klassa, og som tillitsvalgt. Når jeg begynte i høst var energinivået på topp, slik det pleier å være når det er varmt ute og sola skinner. Jeg klarte å henge med i timene, likte oppgavene, og lå foran når det gjaldt lesing av pensum. Perfeksjonisten i meg var fornøyd. Jeg skulle klare livet som student!

Men november kom, og energien forsvant i takt med varmen. Det er slik det pleier å være, uten unntak. Arbeidsmengden ble større, og jeg begynte å henge etter. Studie med Støtte, samt en god dialog med lærerne fikk meg til å holde hodet sånn noenlunde over vann fram til eksamen, men den største oppgaven ble hengende over meg. Den oppgaven der, den var roten til angsten. Jo lengre tid jeg brukte på den, jo mer engstelig ble jeg. Til slutt ble den handlingslammende.

Eksamen bestod jeg. Teoretisk eksamen med glans. Praktisk med en rekke panikkanfall og en D som karakter. Ikke fordi jeg synes praktisk eksamen var vanskelig- tvert i mot. Men den angsten. Fy flate.

Jeg begynte på andre semester, men angsten hang igjen. Energikrevende som den er.
Jeg bestemte meg for å sykemelde meg, og det tror jeg var det riktige valget å ta. Jeg prøver å se på det som et tegn på at jeg er frisk.

Frisk sier du?
Ja.

Å kjenne sine egne grenser. Å ta pause før snøballen ruller helt ned til foten av fjellet- Dèt, for meg, er beskrivelsen på å være frisk(ere).

Studiet går jo ingensteds. Den er der. Venter på meg.

Jeg prøver å ha rutiner i hverdagen. Går i terapi, har jobbet i resepsjonen på et dansestudio, jobber med ROS. Jeg har nok å gjøre.

Også prøver jeg å ikke se på pausen fra studiet som et nederlag (det er en utfordring, men jeg takler det).

Så hei,
Nå er du oppdatert igjen.


onsdag 27. april 2016

Promarkers

Tenkte jeg kunne vise dere hvor tittelen på bloggen kommer fra:
Jeg liker å tegne! 

Enkelt og greit.

 





Jeg har noe med undulater, som du ser.

mandag 25. april 2016

Årsmøte & Semikolon

Fra fredag til søndag var jeg i Bergen. Jeg var så heldig at jeg fikk dekket både reise- og hotellkostnader ettersom det var årsmøte med ROS (Rådgivning om spiseforstyrrelser). Det var stas!

Når vi ankom byen på fredag var det faktisk fint vær. Jeg fikk ikke bruk for paraplyen min, og forbanna meg selv litt for at jeg hadde glemt solbrillene.

 Byen er så fin når sola skinner.

Utrolig hyggelig å møte 25 andre som jobber med stor engasjement for noe jeg virkelig brenner for. For en jobb de gjør! De er mine forbilder, hele gjengen.

Og på bildet har du gjengen fra ROS Trondheim, alle oss tre.
Melde dere som frivillige da, folkens!


Jeg har fått en god dose med ekstra motivasjon etter helga, og gleder meg masse til å jobbe videre med å bygge opp ROS i Trondheim (det er ikke så lenge siden vi etablerte oss her).

Og så- over til noe annet!
Jeg har tatovert meg for første gang! 

Nevermind the finger nails.. 

Dette gjorde jeg altså på onsdag. Jeg er storfornøyd.

fredag 15. april 2016

Fuck fasaden

Noen dager våkner jeg engstelig. Sånn som i dag.

Jeg vet ikke hvor det kommer fra, jeg bare vet at det er der. Kjenner det i hele kroppen. Bena er stive som planker, pusten anstrengt og unaturlig. For noe dritt. Få det til å slutte.

Jeg prøver å tenke at det går over, at det er ufarlig. Gjør noe som får oppmerksomheten over på noe annet. Men noen ganger fungerer det bare ikke slik. Klokka nærmer seg 18 og jeg har gått med angsten hele dagen. Panikkanfall kommer og går, men angsten for angsten er konstant.

Hjernen overtenker. Hva er grunnen denne gangen? Drømte jeg noe som trygget angsten? Hvorfor har jeg det slik når jeg egentlig har det fint i livet? Jeg har da ingen grunn til angstanfall. Slutt med dette tullet. Rydd stua, tegn, mal, sett på en klesvask. Anything. Men nei. Jeg får heller bare akseptere at det er en slik dag. Kanskje det er bedre i morgen.

#Fuckfasaden



Random Facts (tegninger)